Talibaniseringen av Irak

USA lovet å frigjøre irakiske kvinner med sin invasjon og okkupasjon. De lovet å gjøre det samme for afghanske kvinner. I praksis gjør de imidlertid det stikk motsatte, og alle som støtter amerikansk krigføring i disse landene med NATO-styrker og denslags, bidrar til forverringen av kvinnenes situasjon.

Dette har selvfølgelig sine årsaker. Bush-administrasjonen og Pentagon har ingen planer om å trekke amerikanske styrker ut av Irak, til tross for økende press fra kongressen og den amerikanske befolkningen, spesielt i lys av okkupasjonens astronomiske kostnader for skattebetalerne.

Chalmers Johnson sier:

"Og så valgte vi Irak som det nest-rikeste oljelandet på jorden og et sted som passet ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, Seymour Hersh vel og merke, men jeg tror det er viktig at en av grunnene til at vi ikke hadde noen utgangsplan fra Irak er at vi hadde ikke til hensikt å forlate landet. Og med sikkerhet er beviset på det den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange doble rullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet. Du kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har [sagt] gjentatte ganger på sin liksom nonchalante måte, når han blir spurt: 'Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?' og han sier vanligvis: 'Å, minst et tiår på disse basene.' Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem."

CIA-analytiker Chalmers Johnson

Nærværet av amerikanske okkupasjonsstyrker i Irak har blitt en magnet for alle slags ekstreme terror-grupper som flokker til Baghdad for å ta Den Store Stygge Ulven. Og hva gjør så denne Store Stygge Ulven som ikke ønsker å overlate det sorte gullet til irakerne selv? De gir terroristene pusterom, autoritet, makt, frihet, deltagelse i parlamentet, på bekostning av menneskerettighetsgrupper.

Resultatet av denne politikken er avskyelig. Tidligere denne måneden, den 3. mai, fortalte London-avisen Daily Mail om en 17 år gammel jente som ble stenet til døde i Irak fordi hennes kjæreste tilhørte en annen religiøs tro. Du'a Khalil Aswad, fra den kurdiske minoritetsekten Yezidi, ble dømt til ’æresdrap’ av menn i familien og andre hardhauser på grunn av sitt forhold til en sunni-muslimsk gutt. Hun hadde tatt tilflukt i huset til en Yezidi stammeleder i Bashika i nærheten av den nordre hovedstaden Mosul. Åtte eller ni menn stormet huset og slepte frøken Aswad ut i gaten hvor de kastet stener på henne i en halvtime. Det ble rapportert at en lokal sikkerhetsstyrke så angrepet men forsøkte ikke å stanse det. Nå ligger kjæresten hennes i dekning.

17 år gamle Du'a Khalil Aswad stenes til døde

Menneskerettighetsgrupper sier at dette æresdrapet er bare den siste nyheten fra Irak som viser hvordan forholdene for kvinner i Irak har forverret seg hurtig etter at den amerikanske okkupasjonen begynte. Noen har beskrevet det som talibaniseringen av Irak.

Mandag 14. mai ble to ledende feminister intervjuet av Amy Goodman på Democracy Now: Yanar Mohammed fra Iraq og Dr. Sima Samar fra Afghanistan. Ved en tidligere anledning gjenga jeg et intervju med iraker-amerikaneren Sami Rasouli, som på grunnlag av sine brede erfaringer både i Irak og i USA mener at amerikanske tropper bør trekke seg ut umiddelbart:

SAMI RASOULI:

"Den amerikanske administrasjonen, gjennom sin okkupasjon av Irak, har mislykkes, har mislykkes grundig, og hver eneste dag som går indikerer mer vold som skjer i Irak og mer fiaskoen av deres rolle. Og faktisk vet jeg ikke hva deres rolle er i Irak og hva som USA ønsker å oppnå i Irak så langt. Jeg ser ingenting. Jeg ser krigen som meningsløs. Den forårsaket massevis av pine og katastrofalt resultat for irakerne. Den gjennomsnittlige irakeren våkner opp om morgenen, enten det er et barn som skal på skolen eller en bonde som skal til gården sin eller en arbeider som skal på jobben sin – og forøvrig er det 65% arbeidsledighet i Irak, så det er ikke mye arbeide i Irak. Men irakerne er på en blind date. Hver dag våkner de opp med brutal død. Bare tid og sted avgjør at denne brutale døden skjer. Så slutten på irakernes dilemma, når det skjer, men med den totale tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Irak øyeblikkelig.

"Og vi kan ikke rettferdiggjøre nærværet av amerikanske tropper i Irak ved å si: vel, de vil – eller de gjør noe som helst godt for irakerne for å forhindre en slik borgerkrig, såkalt kamp mellom sunnier og shiaer. Dette er ikke noen borgerkrig. Det er en politisk krig mellom de som støttet den amerikanske invasjonen, som er den nåværende regjeringen og dens dødsskvadroner, og det irakiske folket som stod imot, stod imot denne okkupasjonen og står fremdeles imot denne okkupasjonen. Irakerne er lut lei av administrasjonens påstand, og hvis det er noen som helst borgerkrig som foregår, sier de, skulle vi ha den nå, isteden har vi den senere, ett år senere eller fem år senere. La oss ha den nå og bli ferdig med den. Da vil vi få vårt land tilbake, vi kan gjenoppbygge det, og vi kan styre det. Vi er det folket som tilhører den gamle multi-sivilisasjonens land. Det er Mesopotamia, hvor Hammurabi satte sin første lov, den sumeriske, de oppfant skrivekunsten, den babylonske, den acadiske, den sumeriske, og alle sivilisasjonene som ble bygget omkring Tigris og Eufrat. "

Sami Rasouli

Yanar Mohammed mener det samme. Hennes bakgrunn ligner Sami Rasoulis livsløp i og med at hun var født i Baghdad i 1960, forlot landet i 1993, og vendte tilbake etter den amerikanske invasjonen.

YANAR MOHAMMED:

"Æresdrap blir noe å feire i Irak nå, og dette skjedde ikke før de siste årene vi opplevde i etterkrigstidens Irak. Når en ung kvinne blir drept – faktisk var det mer enn åtte eller ni menn rundt henne. Det var hundrevis av menn som stod omkring. Ingen av dem hjalp, men de var veldig ivrige etter å ta det opp på video med mobiltelefonene sine. Og på toppen av dette, den delen, den informasjonen som mangler i rapporten er at noen av våre lover, straffelovene, som er en del av lovene våre, de støtter drap av kvinner hvis de er 'uærbare.'

"Så det som skjedde i dette nye Irak, den såkalte frigjøringen av Irak har gjort kvinner til flyktninger inne i sitt eget land. Millioner av oss er sårbare for å bli drept, og alle våre liv er truet, og det er ingen til å sikre våre liv for oss. Politimennene stod og så på, og faktisk hjalp de med å ta den unge jenta tilbake til det stedet hvor hun ble drept. Så ved grunnlov har vi mistet våre rettigheter. Æresdrap er i økning. Kidnapping av kvinner blir det mer av nå. Vår organisasjons arbeide beviser at trafikkering av mennesker øker fortsatt, og det er ikke mye som blir gjort med det.

"Og når du ser på situasjonen, er det som om landet ble okkupert og senere overlevert til ekstremistene som var ansvarlige for 9/11. Hvorfor blir alle TV-kanalene gitt til islamister? Hvor er demokratene? Hvorfor blir ikke de støttet? Hvor er de sekulære? Hvorfor blir ikke kvinnegruppene støttet? Og vi er ett eksempel på dem. Det er som om det var en plan for å gjøre oss svakere – kvinnene, det frihetselskende folket i Irak – og å støtte ekstremistene, å gi dem, overlevere regjeringen til dem.

"Og idag hører jeg rapporter om at amerikanske media er veldig glade for at motstanden er mangfoldig, og de samarbeider ikke lenger. Som hva ville være mer miserabelt enn dette? Og et land er okkupert. Og hvis det ikke var en godt planlagt scene på plass for å bringe en bedre situasjon, venter de på at motstanden skal falle sammen? Det er en sånn katastrofe, det som skjer i Irak.

"Og allikevel er alternativet der. Det frihetselskende folket i Irak, noen av gruppene, kvinnegruppene, arbeidergruppene, ungdomsgruppene, har aldri blitt støttet. De er ikke representert i parlamentet. De er der for å bli støttet, og allikevel ser vi at all støtten går til kvinnehat-grupper, til de som driver med – som har inhumane agendaer. Og dette var okkupasjonen av Irak. Det er dette det handler om: Talibaniseringen av Irak. Det er dette vi har vært vitner til.

"Og forbrytelsen å drepe den unge jenta Du’a i den kurdiske delen av Irak, det er bare et eksempel på hvordan alle irakere nå er fanger inne i vårt eget land. Du kan ikke en gang forlate dette fengselet for å reise til land som Jordan og andre steder, fordi de lar deg ikke krysse grensen. Så det er et stort dilemma, og det er ingen svar.

Irak under amerikansk okkupasjon

"Så svaret på det, fra vår side, er forslaget at amerikanske tropper bør komme seg ut øyeblikkelig, fordi vi, Iraks folk, er ikke enige i at alle jihadistene fra rundt i verden kommer til Irak for å kjempe mot dette såkalte USA-ondet, og våre byer blir forvandlet til en fluktarena, og alle våre liv blir sønderknust. De amerikanske troppene trenger å trekke seg ut øyeblikkelig, betingelsesløst. Og vi aksepterer ikke debatten om at det vil bli et blodbad etterpå, for intet er verre enn den sekteriske krigen som vi lever i nettopp nå, og det er også en konsekvens av denne krigen. Så æresdrap, kvinner har mistet sine rettigheter, sekterisk krig, usikkerhet og til og med ute av stand til å forlate vårt land for å reise til et trygt sted, alle disse tingene skjer, og det eneste svaret på det er at amerikanske tropper må trekke seg ut med en gang. Ingen betingelser skal settes her. "

Yanar Mohammed

Yanar Mohammed er medstifter av Organisasjonen for Kvinners Frihet i Irak. Gruppen støtter kvinners rettigheter i Irak og gir husly til irakiske kvinner som jaktes på for æresdrap og sekterisk vold. Hun var født i Baghdad i 1960. Hun forlot Irak i 1993 og vendte tilbake etter den amerikanske invasjonen.

Yanar Mohammed i tilfluktshus for kvinner

Det er interessant å merke seg når Yanar Mohammed sier: ”...vi aksepterer ikke debatten om at det vil bli et blodbad etterpå...”

Dette var haukenes argument mot å trekke troppene ut av Vietnam. Det var også britenes argument mot å trekke tropper ut av Irak i 1920. I en diskusjon om den offisielle Irak-rapporten på Muslim Public Affairs Councils sjette årlige konferanse i Long Beach, California, i desember ifjor, stod Robert Fisk med Irak-rapporten i sin hånd og minnet sitt publikum på den britiske invasjonen av Irak i 1917 og siterte et telegram fra britisk etterretning i Baghdad til krigsdepartementet i London i 1920, hvor det stod at terrorister krysset grensen fra Syria. Fisk siterte også statsminister Lloyd George, som stod frem i Underhuset og sa at hvis britiske tropper forlater Irak nå, vil det bli borgerkrig.

Robert Fisks kommentar til dette var et ett av problemene med både journalister og politikere er at de ikke har med seg historiebøker i baklommene.

Robert Fisk i Long Beach

Journalister fengsles og drepes

Journalister arresteres, fengsles, kidnappes, beskytes og drepes.

Enten man kaller blogging og kopi-journalistikk for parasittvirksomhet eller noe annet (se forrige blogg), så har man et ansvar, en forpliktelse, til å videreformidle reportasjer og innsikter som er kjøpt dyrt – ikke i form av kroner og øre, men ved at de som har gjort selve fotarbeidet, vært øyevitner, kapret fotografier og video-opptak -- har risikert liv, helse og frihet for å komme til bunns i hva som foregår i verden.

Dette gjelder spesielt uavhengige reportere og de som arbeider for aviser og magasiner som de dominerende globale riksmedia foretrekker å ignorere eller fortie. Disse er de aller mest utsatte reporterne i krigssoner og i ikke-demokratiske land. I USA, hvor demokratiet henger i en tynn tråd fordi det er vanskelig å kombinere med imperialisme og militarisme (se Chalmers Johnson), risikerer uavhengige journalister ikke akkurat å bli myrdet, men de blir kuet, arrestert, tiltalt for landsforræderi og spionasje, og faktisk truet med opptil 30 års fengsel – kun for å grave frem sannheter, avsløre løgner og formidle dem til offentligheten mens landet er i krig og pressen forventes å oppføre seg ”patriotisk.”

Den 24 år gamle uavhengige journalisten Josh Wolf satt lenger i kasjotten enn noen annen journalist i amerikansk historie for å nekte å samarbeide med myndighetene angående et video-opptak han hadde gjort av en anarkistisk demonstrasjon i San Fransisco. (Jeg har dekket Wolfs sak i flere tidligere innlegg.) Myndighetene ønsket å få Josh Wolf til å identifisere maskerte, svartkledde demonstranter slik at de kunne innkalles for å navngi enda flere demonstranter som deretter også ville bli innkalt, slik at FBI kunne få en omfattende database over Bush-administrasjonens politiske fiender.

Josh Wolf

I den senere tid har antall kidnappede og drepte journalister økt jevnt og trutt, år etter år, verden rundt. Irak er verst, Russland er svært ille, Mexico er livsfarlig. Allikevel finner vi uavhengige journalister i alle hjørner og avkroker på kloden som risikerer sine liv dag og natt for å holde verden opplyst og informert. Det er til disse menn og kvinner at redaktører og bloggere i tryggere hjørner av verden står i stor gjeld, og av den grunn har vi alle en forpliktelse til å videreformidle deres historier. Og vi bloggere har en spesiell plikt til å fokusere på de reportere som ikke rekker frem til publikum via konvensjonelle massemedia, fordi de skriver for publikasjoner som leses av mindre kretser.


Nyheter fra 4. mai 2007:

Amerikansk militær håndbok kaller media “en trussel”
En ny amerikansk militær håndbok kunngjør offentlig at soldater skal betrakte media som en trussel sammen med al Qaeda, data-hackere, narkotika-karteller, krigsfyrster og militser. Håndboken ble utgitt av The Army's 1st Information Operations Command. US Army har også nedlagt nye begrensninger om soldaters bruk av blogger og privat epost. Soldater som sender epost eller poster ting på blogger må nå først få innholdet godkjent av en høyere offiser. Mange tror at reglene vil sannsynligvis resultere i en slutt på all militær blogging.

Militær håndbok fra fortiden

Tilbakeblikk:

Dette burde ikke komme som noen overraskelse. Det er ikke godt å vite hvilke døde journalister i Irak har blitt drept av hvem, men det burde være hevet over enhver tvil at amerikanske styrker har skutt på journalister fra begynnelsen av okkupasjonen, spesielt for å hemmeligholde massakre, "friendly fire" og andre ting. TV-selskapet al-Jazeera har vært et stort problem, spesielt når de sender på direkten via satellitt. Av den grunn har de blitt bombet med ordre fra høyeste hold. I en reportasje fra 22. november 2005 i The Mirror fikk verden vite om en topphemmelig Downing Street-memo, en fem siders avskrift fra en samtale som fant sted i Washington DC 16. april 2004, hvor Blair overtalte Bush til å avstå fra å bombe TV-stasjonen al-Jazeera i Doha, Qatar.

B&B

Den hemmelige memoen ble beskrevet som ‘enormt skadelig for Bush,’ og en britisk statsfunksjonær ble tiltalt for å ha lekket den.


Ifølge John Dean, som i sin tid tok initiativet til å utlevere president Nixon, har slike funksjonærer en plikt til å lekke denne type info, og vi står i stor gjeld til dem. Daniel Ellsberg, som lekket Pentagon-papirene til The Washington Post of The New York Times i 1972, sier at lekkasjer er livsviktige.

Daniel Ellsberg

I november 2001 bombet USA al-Jazeera TV-stasjon i Kabul, Afghanistan. Pentagons benektelser for at de hadde siktet på al-Jazeera var lite overbevisende.

Hvor det enn finnes en sannhet – en ubekvem sannhet – så ser det ut til at Bush-administrasjonen ønsker å bombe den.

I februar 2005 ble den italienske reporteren Giuliana Sgrena kidnappet i Irak. Etter 28 dager ble hun reddet av den italienske etterretningsagenten Nicola Calipari. Sgrena og Calipari trodde de hadde kommet seg i sikkerhet da en amerikansk patrulje åpnet ild mot bilen deres. Sgrena ble såret og Calipari ble drept. Calipari, en italiensk nasjonal folkehelt, ofret sitt liv for å redde Sgrena.

Senere har amerikanske myndigheter løyet knallhardt for å dekke over hendelsen. Sgrena har gitt flere TV-intervjuer, både til Scott Pelley på CBS’ 60 Minutes og til Amy Goodman på Democracy Now!

Giuliana Sgrena

Flere aktuelle nyheter fra 4. mai 2007:

FBI skal etterforske politivold i Los Angeles etter oppsiktsvekkende brutalitet mot fredelige demonstranter og pressefolk
I California planlegger FBI å iverksette en etterforskning av Los Angeles-politiets bruk av vold mot en demonstrasjon for innvandreres rettigheter tirsdag 1. mai. Politiet avfyrte 240 skudd med gummikuler og tåregass mot demonstranter og journalister. Minst 10 sivile – inkludert syv journalister – ble fraktet til sykehus. En av de sårede journalistene – kamerakvinnen Patti Ballaz fra Fox News – saksøker nå bystyret. Videoen viser at politiet slo henne gjentatte ganger med køller og hamret henne ned i asfalten.

(Ironisk at Patti Ballaz er fra Fox News av alle ting, det Murdoch-eide TV-nettverket som har vært et nærmest fascistisk propaganda-talsrør for Bush-administrasjonens mest aggressive skyggesider i alle år siden 9/11. )

Meksikanske journalister protesterer mot drap og forsvinninger
I Mexico By marsjerte dusinvis av journalister utenfor justisministerens kontor for å kreve at regjeringen øker sine anstrengelser for å beskytte journalister. Demonstrantene hengte opp fotografier av 37 journalister som hadde blitt myrdet eller forsvunnet siden 2000. I april ble Amado Ramirez skutt ihjel. Han var veteran-korrespondent for Televisa Acapulco.

Og et halvt år tidligere ble den amerikanske journalisten Brad Will drept av paramilitarister i Oaxaca.
Brad Will var en uavhengig journalist som hadde dekket opposisjonsgrupper i en rekke latinamerikanske land i årevis. Han hadde også dekket husokkupasjoner og denslags hjemme i New York. Han ble skutt i magen mens han gjorde et video-opptak. På dette opptaket hører vi skuddet og Brads stønn mens kamera faller i bakken.

Brad Will (1970-2006): Journalist, video-blogger og anarkist

Meksikansk journalist Misael Habana de los Santos: "Vi blir truet. Det er derfor vi demonstrerer og bruker anledningen til å be om rettferdighet for våre døde – det er mange – og spesielt det nylige tilfellet med Armando Ramirez og også for truslene mot noen reportere.”

Egyptisk domstol dømmer al-Jazeera-reporter
I Egypt har en domstol gitt en al-Jazeera-reporter seks måneders fengsel i absentia for å ha laget en film som viser politiets tortur. Howayda Taha ble tiltalt for “å skade Egypts nasjonale interesse.”

Jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra Benjamin Tucker (1854-1939) som i sin tid utga det anarkistiske tidsskriftet Liberty, kanskje fremdeles historiens beste i sitt slag. Jeg har valgt ikke å oversette denne gangen, fordi det ville forringe den poesien som burde være toneangivende for alle aviser, radio-stasjoner og TV-kanaler i hele verden:

Our Purpose

Liberty enters the field of journalism to speak for herself because she finds no one willing to speak for her. She hears no voice that always champions her; she knows no pen that always writes in her defence; she sees no hand that is always lifted to avenge her wrongs or vindicate her rights. Many claim to speak in her name, but few really understand her. Still fewer have the courage and the opportunity to consistently fight for her. Her battle, then, is her own to wage and win. She accepts it fearlessly, with a determined spirit.

- Benjamin R. Tucker, Liberty, August 6, 1881.

Kommentar fra en parasitt

"Bloggere er parasittiske på papirmediene," sa debattredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås under Norsk Redaktørforenings årsmøte ifølge Nettavisen.

Mener bloggere er parasitter

"De lever av papiravisene, de også," sa han ifølge bloggere som var tilstede.

Når et slikt utsagn kommer fra Aftenposten, er det hykleri av verste sort. Hvert eneste oppslag fra den avisen verdt å kommentere er basert på parasittvirksomhet, snylteri. Et klassisk eksempel er oppslaget om Howard Hunts tilståelse på sitt dødsleie om at president Lyndon Johnson og CIA hadde planlagt og gjennomført drapet på John F. Kennedy i 1963:

Hevder Lyndon Johnson planla Kennedy-attentat

Denne artikkelen er en renspikket kopier-oversett-lim-inn-sak med noen passende gamle bilder påklistret. Dette snylteriet innrømmer Aftenposten åpent ved å linke til hele seks kilder: The Guardian , The Independent , Rolling Stone , Prison Planet , Wikipedia og Newsvine.com !

Den historien jeg tok opp i mitt forrige blogginnlegg, nemlig om at al-Qaeda planlegger et angrep mot Vesten fra iransk jord og med den iranske regjeringens velsignelse som vil få Hiroshima og Nagasaki til å blekne, hadde Aftenposten stjålet nesten ordrett fra The London Times og videreformidlet helt ukritisk og historieløst.
Hvis man først skal snylte og være parasitt, er det svært fantasiløst å kopiere globale riksaviser og andre mainstream-media. Hvor er oppslaget om politiets brutale angrep mot fredelige demonstranter i Los Angeles og Detroit 1. mai? I Los Angeles ble demonstrantene skutt på med gummikuler, inkludert barn. I Detroit ble tenåringer som deltok i den fredelige og lovlige demonstrasjonen banket opp, lagt i jern og slengt inn i polibiler. Hvor er dekningen av demonstrasjoner over hele USA den dagen for immigrasjonsreform? Er det fraværende fordi det ikke ble dekket av konvensjonelle media, bortsett fra litt om gummikulene på CNN? Kommer vi til å få lese noe i Aftenposten om etterforskningen av disse sakene? Neppe. Schibsted truer etterhvert med å kjøpe opp stadig flere norske media, og hvis utviklingen i USA dupliseres, vil noen få gigant-konserner eie ikke bare samtlige riksaviser, radio-stasjoner og TV-kanaler men også teleleverandører og dermed ISPer, internett-tilgang.

Knut Olav Åmås mener at jeg er en parasitt fordi jeg blogger? Sannheten er at Schibsted føler seg truet av internett. Faren er at de kan finne på å gjøre noe med det i fremtiden.

Media-nyheter:

Rupert Murdoch forsøker å kjøpe Wall Street Journal
Rupert Murdoch forsøker å utvide sitt globale media-imperium. Tirsdag kom han med et uppfordret bud for å kjøpe Dow Jones & Company, utgiveren av The Wall Street Journal, for fem millioner dollar. Murdochs News Corp. er allerede et av verdens største mediaselskaper som inkluderer TV-nettverket Fox, bokforlaget Harper Collins, The New York Post, Myspace.com, The Weekly Standard og haugevis av andre mediaselskaper. Bancroft-familien, som kontrollerer Dow Jones’ avstemning for aksjeeiere, sier de vil sette seg imot Murdochs plan.

Her er noen flere skikkelige nyheter:

Majorgeneral John Batiste

Eks-generaler kritiserer Bush for hans veto
Kritikk av president Bush's veto har kommet fra et kanskje uventet hold som sikkert er uventet for den tradisjonelt Pentagon-elskende Aftenposten – nemlig to pensjonerte generaler som har ledet tropper i Irak. Majorgeneral John Batiste sa: "Presidenten nedla veto mot våre tropper og mot det amerikanske folk. Hans sta klynging til en mislykket strategi er ufattelig.” Majorgeneral Paul Eaton la til: "De Forenede Staters president holder våre soldater gisler i sitt ego.”

Majorgeneral Paul Eaton

Rapport oppfordrer Pentagon til å investere i alternative og fornybare drivstoffer
The Boston Globe forteller at en ny rapport bestilt av Pentagon har advart at økende kostnader og minkende oljeforsyninger kommer til å gjøre det umulig for USAs militærvesen å slåss rundt i hele verden i det lange løp. Rapporten konkluderer med at det militære må transformere sine antagelser om energi fundamentalt, inkludert å ta øyeblikkelige skritt for å sette ut våpensystemer og fly som går på alternative og fornybare drivstoffer. Undersøkelsen har funnet ut at det er absolutt nødvendig for Pentagon å bruke nye energiteknologier som satser på alternative kilder og effektivt forbruk med hensyn til alle sider av militære operasjoner. Det militære er den aller største energiforbrukeren i USA.

Det var det jeg sa tidligere, i forrige innlegg:

”Oljens aller mest ettertraktede verdi ligger ikke i kjøregleder eller personlige transportbehov, og ironisk nok heller ikke i profitten fra omsetningen. Enhver som har lest litt krigshistorie forstår at det primære behovet for olje ligger i militær slagkraft. Stridsvogner, humbees, bombefly, kampfly, raketter, carriers.”

Jeg er meget stolt av å være en parasitt – spesielt når min parasittvirksomhet er så mye bedre enn Aftenpostens. Jeg vil forøvrig anbefale en kode for parasitter: At vi avstår fra å angripe hverandre. Dette bør settes på dagsorden for neste internasjonale parasittkonferanse.

Vel vel. Heinrich Himmler hevdet i sin tid at jøder var parasitter og skadedyr, og Aftenposten var som kjent et talsrør for Nazi-partiet under hele okkupasjonen. Senere gjorde Aftenposten seg til talsrør for CIA og Pentagon og støttet varmt regimets krigføring i Vietnam, så et slikt utspill med dette valg av ordbruk burde ikke overraske noen.

De hemmelige tjenesters modus operandi

Søndag 22. april dukket det opp et iøynefallende oppslag i Aftenposten:

Terrorister planlegger nye, store angrep

Aftenposten oppga The London Times som sin kilde:

Al-Qaeda ‘planning big British attack’

The London Times kaller sin kilde en anonym "leaked intelligence report" fra like anonyme "spy chiefs" fra britisk etterretning.

Deretter får vi den samme alarmerende nyheten servert på TV2 Nyhetskanalen. Kilden er – ja gjett -- The London Times nok en gang, og deres kilde går ut på at britisk etterretning har vist dem et hysj-dokument. (Bare se men ikke røre.) Ingen MI6-funksjonærer er nevnt med navn, så alt er veldig hysj-hysj og anonymt.

Home Office nekter å kommentere saken. Er det noen som lukter en råtten fisk? Her er det en så åpenbar deja vous at de politiske makthaverne demonstrerer ekstrem frekkhet når de tar folks hukommelsessvikt for gitt til de grader. Historieløshet, selv om det kun er snakk om fire og et halvt år! Har vi blitt så sløve og så lette å manipulere?

Når denne type rykter blir forsøkt plantet i media av Det Hvite Hus gjennom CIA i USA og MI6 i Storbritannia, dvs. såkalt disinformasjon for å rettferdiggjøre en større krigshandling, burde en anerkjent global riksavis som The London Times vite bedre enn å videreformidle den så ukritisk. De burde ha lært av den tabben som ble gjort av The New York Times den 8. september 2002, da de kjørte en reportasje på første side som gikk ut på at Saddam Hussein forsøkte å skaffe seg atomvåpen og at han hadde aluminiumsrør til dette formål. Historien, som ble skrevet av Michael Gordon og Judith Miller, var plantet av Det Hvite Hus, og Dick Cheney brukte deretter oppslaget som ”bevis” på at påstanden var sann, og dette ble bærebjelken for den lenge planlagte Irak-invasjonen. Kort etterpå fikk Dick Cheney snusen i et rykte som vi idag vet var basert på et brev fra Nigers president til Saddam Hussein, og som viste seg å være en ren fabrikasjon laget av Rocco Martino, en mislykket italiensk politimann og freelance-spion.

Dette førte til den såkalte sirkulære etteretningen som ble gjort mulig ved at Rocco Martino hadde sendt sitt forfalskede dokument til italiensk, fransk, britisk og amerikansk etterretning. Dermed kunne Bush og Blair bare henvise til hverandres spion-nett. I sin unionstale januar 2003, erklærte President George W. Bush:

PRESIDENT GEORGE W. BUSH: Den britiske regjeringen har oppdaget at Saddam Hussein nylig søkte etter betydelige kvanta uran fra Afrika.

Når det i skrivende stund settes spesiell fokus på atomvåpen og terror-operasjoner på iransk jord, styrker dette mistanken om at CIA, med MI6 som lydig ærendgutt, "lekker" info til media for å skremme folk med visjonen av en soppsky på horisonten slik at de kan angripe Iran med FNs velsignelse. Verden har akseptert at Iran blir en atom-makt, derfor må de bruke hardere skremsler ved å plassere atombomben i hendene på al-Qaeda-terrorister på iransk jord, som kunngjør planer om et atomangrep mot vestlige land. – med det iranske regimets velsignelse, selvfølgelig.

Etterforskende reporter Peter Eisner fra The Washington Post sa det følgende om den beryktede 2002-reportasjen i The New York Times:

PETER EISNER: Vel, artikkelen var meget viktig. Den kommer i sammenheng med en plan som hadde blitt ruget ut i Det Hvite Hus sommeren 2002. Det Hvite Hus’ Irak-Gruppe, som var hovedsakelig en propaganda-operasjon som forstod at den ene tingen som måtte gjøres for å selge krigen i Irak var ikke å ta opp biologiske våpen, ikke å ta opp kjemiske våpen, men å ta opp frykten og trusselen om en soppsky – og 'språkleverandørene' sa spesifikt: ”La oss bruke og begynne å hamre ivei på idéen om at en soppsky er på horisonten, at vi ikke kan vente til vi har sikker informasjon, men vi har informasjon. Vi må handle nå.”

"Det enkleste man kan gjøre i Washington," forteller Peter Eisner videre, "er å sende ut en lekkasje og så se på at den vokser." På denne måten ble lekkasjen brukt til kryss-referanser. Visepresident Dick Cheney sa dermed på TV: ”Vel, dere kan lese The New York Times idag.”

Senere ba The New York Times sine lesere om unnskyldning i en redaksjonell kommentar for den unøyaktige dekningen av Irak og masseødeleggelsesvåpen.

Dette gir ”Vær Varsom-plakaten” en helt ny mening. Man tenker vanligvis på personvern og denslags, men i dette tilfellet viser det seg at et lite glipp av denne varsomheten kan utløse blodige og tragiske kriger og katastrofer, spesielt når redaktører tillater at verdens mektigste politikere planter falsk informasjon i en global riksavis for senere å bruke dette til kildehenvisning.

Det blir mer komplisert – mye mer komplisert. Bak kulissene opererer CIA, presidentens private hær som er hinsides kongressens oppsyn. Professor og forhenværende CIA-analytiker Chalmers Johnson forklarer dette slik:

CHALMERS JOHNSON: [Da CIA] utviklet seg over tid, og da det ble gjort klart til presidenten, hver eneste president siden Truman, gjorde det klart til dem kort etter at de tiltrådte: du har til din disposisjon en privat hær. Den er totalt hemmelig. Det er ingen form for oppsyn. Det var ingen form for kongress-oppsyn før sent på 1970-tallet, og den viste seg å være inkompetent stilt opp mot Iran-Contra og denslags ting. Han kan gjøre hva du ønsker med den. Du kan beordre attantater. Du kan beordre styrting av regjeringer. Du kan beordre ødeleggelse av økonomier som ser ut til å komme i veien for deg. Du kan lære opp latinamerikanske militæroffiserer i statsterrorisme. Du kan gjennomføre globale kidnappingsprogrammer og beordre tortur av mennesker, til tross for det faktum at det er et klart brudd på amerikansk lov og medfører dødsstraff hvis torturofferet skulle dø, og det gjør de ofte i tilfeller med kidnappinger til steder som Egypt.

Presidenten kan ikke spørre kongressen om bevilgninger til CIAs ulovligheter; derfor må de skaffe pengene på andre måter. På 1980-tallet finansierte CIA den ekstremt terroristiske og morderiske Contra-bevegelsen i Nicaragua ved å selge våpen til Iran via Israel, som førte til den såkalte Iran-Contra-skandalen. I senere tid har de skaffet pengene bl.a. ved å rundplyndre Irak. Seymour Hersh, den berømte etterforskende reporteren som avslørte My Lai-massakren i 1969 og Abu Ghraib-forholdene i 2004, og som nå skriver for The New Yorker, fortalte følgende i februar:

SEYMOUR HERSH: Og så, vi har pumpet inn mange penger, illegale penger. Det var ikke godkjent av kongressen. Pengene ble pumpet inn der. Tidligere pensjonerte CIA-karer ble puttet inn der. Pensjonerte folk dro inn der, andre etater. Pengene kom, ingen er sikre på hvor. Det er mange lagre med svarte penger rundt omkring, mange penger. Utvilsomt var noe av det, blir jeg fortalt, kom fra Irak. Det er, som du vet, det var høringer for noen uker siden som viste at 9 milliarder dollar i irakiske oljepenger forsvant mystisk og kunne ikke gjøres rede for. Noen av de pengene ble vasket omkring. Det ble også funnet mange penger etter at Saddam falt. Vi fant flere lagre med enorme beløp, vet du, hundrevis av millioner, og milliarder av dollar i noen tilfeller, i kontanter. Vi fant også penger i diverse menigheter. Der er virkelig ikke noe ansvar eller redegjørelse, og mye av det kunne ha havnet i svarte lagre. Det er bare ikke klart hvor pengene kom fra, og det skal ikke være klart. Det du driver med er det du vasker pengene i. Du får dem overført til visse personer.

Seymour Hersh snakket her om sin artikkel i The New Yorker den 5. mars som het Retningsskiftet. Dette går bl.a. ut på at USA har forverret forholdene mellom sunnier og shiaer med sine anstrengelser for å motarbeide iransk innflytelse i området, og at de samarbeider med al-Qaeda for å oppnå sine mål. Dette er et ekstremt farlig spill fra USAs side. De bruker de terroristene de hevder å bekjempe til politiske formål gjennom hemmelige, ulovlige aksjoner. De samarbeider med en gren av den kurdiske opprørsbevegelsen (med nære forbindelser til Taliban og al-Qaeda) for å destabilisere det iranske regimet samtidig som de kjemper mot en annen gren av den samme organisasjonen fordi den står på USAs liste over terrororganisasjoner. Etterforskende reporter Reese Erlich, som selv har oppsøkt og intervjuet disse geriljagruppene, fortalte den 27. mars:

REESE ERLICH: P.K.K. er moderorganisasjonen hvis du vil. Den ble grunnlagt av Oshelan, den tyrkiske kurderen som nå er i fengsel, tiltalt for terrorisme. P.K.K. står forøvrig på USAs utenriksdepartements liste over terrorist-organisasjoner. P.J.A.K., Partiet for Kurdistans Frie Liv, er den iranske søsterorganisasjonen. For circa to år siden ble P.K.K. splittet opp i fire partier i hvert av de landene hvor kurderne bor. I Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Så P.J.A.K. er den iranske søsterorganisasjonen. Hovedsakelig er de fortsatt en del av den samme organisasjonen. For å få til de P.J.A.K.-intervjuene jeg gjorde, måtte du igjennom to P.K.K.-leire med walkie-talkies og soldater og geriljaer osv. Med alle intensjoner og hensikter er de den samme tingen.

AMY GOODMAN: Og kan du forklare USAs forhold til disse organisasjonene?

REESE ERLICH: Vel, det er veldig komplisert. For på den ene siden er USA veldig sterkt imot P.K.K.s handlinger i Tyrkia. Og på den andre siden støtter de P.K.K.s angrep mot Iran. Dette er typisk for USAs hemmelige bestrebelser da vi så amerikansk støtte til Mujahadeen mot den sovietiske invasjonen av Afghanistan. De tok parti med noen ganske avskyelige typer som omsider dannet al-Qaeda og bombet New York. Så nok en gang allierer USA seg med én gren av dette partiet, men ikke med den andre grenen, og spiller en veldig farlig lek og de spiller en veldig lignende lek med Mujahadeen al-Halb, en annen iransk gruppe og med grupper i Baluchestan som er nær den pakistansk-iranske grensen hvor noen revolusjonære garders busser ble sprengt. Det er en veldig, veldig farlig, bedragersk lek som USA spiller.

Nå kan man selvsagt spørre seg hvorfor USA har gått så veldig langt for å tvinge igjennom sitt regimeskifte i Iran og driver et så utrolig farlig spill for å få det til. Vel, for det første har de ventet veldig lenge på dette. I årevis har de villet slå tilbake 1979-revolusjonen for å gjenvinne den kontrollen de hadde under shahen, som ble innsatt i 1953 da Mossadeq ble styrtet ved hjelp av Kermit Roosevelt, en CIA-agent som var Teddys barnebarn. Med noen få millioner dollar klarte han å styrte Mossadeq og bringe shahen til makten ved å skape opptøyer, protester og kaos. Dette blir beskrevet i detalj i John Perkins’ bok fra 2004: Confessions of an Economic Hit Man. Dette kuppet og den følgende undertrykkelsen med USA i ryggen førte til et raseriutbrudd 26 år senere da iranerne gjorde revolusjon, holdt de ansatte ved den amerikanske ambassaden i Tehran som gisler i over et år og erstattet shahen med prestestyre.

CIA-agent Kermit Roosevelt

Av den grunn var Iran et av de viktigste landene på Pentagons hit-liste i 2001, da de etter planen skulle styrte syv regimer på fem år. Dette ble fortalt den 2. mars av ingen ringere enn selveste 4-stjerners-generalen Wesley Clark (NATOs øverstkommanderende under bombingen av serberne):

GENERAL WESLEY CLARK: Omtrent ti dager etter 9/11 gikk jeg gjennom Pentagon og så forsvarsminister Rumsfeld og viseminister Wolfowitz. Jeg gikk ned i underetasjen bare for å si hallo til noen av Joint Staff-folkene som pleide å jobbe for meg, og en av generalene kalte meg inn. Han sa: ”Sir, du må komme inn og snakke med meg et øyeblikk.” Jeg sa: ”Vel, du har det for travelt.” Han sa: ”nei, nei.” Han sa: “Vi har vedtatt at vi skal gå i krig med Irak.” Dette var på eller omkring den 20. september [2001]. Jeg sa: ”Vi skal gå i krig med Irak? Hvorfor?” han sa: ”Jeg vet ikke.” Han sa: ”Jeg tipper at de ikke vet hva annet de skal gjøre.” Så jeg sa: ”Vel, fant de noe informasjon som forbinder Saddam til al-Qaeda?” Han sa: ”Nei, nei.” Han sier: ”Det er ikke noe nytt på den måten. De har bare bestemt å gå til krig med Irak.” Han sa: ”Jeg tipper det er at vi ikke vet hva vi skal gjøre med terroristene, men vi har et godt militære og vi kan ta ned regjeringer.” Og han sa: ”Jeg tipper at hvis det eneste verktøyet vi har er en hammer, må hvert eneste problem ligne en spiker.”

Så jeg kom tilbake for å treffe ham et par uker senere, og innen den tiden bombet vi i Afghanistan. Jeg sa: ”Skal vi fortsatt gå i krig med Irak?” Og han sa: ”Åh, det er verre enn det.” Han plukket opp et stykke papir. Og han sa: ”Jeg mottok dette nettopp fra overetasjen” – han mente forsvarsministerens kontor – ”idag.” Og han sa: ”Dette er en memo som beskriver hvordan vi skal slå ut syv land på fem år, vi begynner med Irak, og så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og avslutningsvis Iran.” Jeg sa: ”Er det hemmelig?” Han sa: ”Yes, sir.” Jeg sa: “Vel, ikke vis det til meg.” Og jeg traff ham for et års tid siden, og jeg sa: “Husker du det?” Han sa: “Sir, jeg viste deg ikke den memoen! Jeg viste den ikke til deg!”

AMY GOODMAN: Unnskyld meg. Hva sa du han het?

GENERAL WESLEY CLARK: Jeg kommer ikke til å gi deg navnet hans.

AMY GOODMAN: Så gå igjennom landene igjen.

GENERAL WESLEY CLARK: Vel, vi begynner med Irak, så Syria og Libanon, så Libya, så Somalia og Sudan, og tilbake til Iran.

En full pakke med regimeskifter.

General Clark sier at bruk av militære midler må være aller, aller siste resurs etter alt annet har mislykkes, og han kritiserer Bush-administrasjonen for å slurve og sløse med militære styrker på en ufornuftig, umoralsk og respektløs måte.

Når det gjelder Iran, ser det imidlertid ut til at USA har holdt seg til pensum. Strategien mot land som ikke tjener USAs økonomiske og politiske interesser beskrives i detalj av Perkins i nevnte bok. Først sendes de såkalte "økonomiske hit men" med sine stresskofferter, og hvis disse ikke får sine avtaler på Washingtons premisser, blir "sjakalene" sendt inn -- dvs. snikmordere, folk som skaper opptøyer for å iscenesette statskupp osv. Dette ble gjort bl.a. med Saudi Arabia, hvor fase 1 var vellykket, og med Irak, hvor både fase 1 og fase 2 var mislykket, slik at de måtte gå til fase 3. John Perkins forteller:

JOHN PERKINS: Vel, Irak fulgte Saudi Arabia. Etter vår storslåtte suksess i Saudi Arabia bestemte vi oss for å gjøre den samme tingen i Irak. Og vi regnet med at Saddam Hussein kunne korrumperes. Og selvfølgelig hadde vi vært involvert med Saddam Hussein i lang tid uansett. Så de økonomiske hit men gikk inn og forsøkte å snu Saddam Hussein rundt, forsøkte å få ham til å si seg enig i en avtale som den kongefamilien Saud hadde sagt seg enig i. Og han gjorde det ikke. Så sendte vi inn sjakalene for å prøve å styrte ham eller å snikmyrde ham. De kunne ikke. Hans republikanske garde var for lojal og han hadde alle disse dobbeltgjengerne. Vi kunne ikke utføre det. Så da de økonomiske hit men og sjakalene begge mislyktes, da var siste forsvarslinje som USA, imperiet, bruker i disse dager, det er militæret. Vi sender inn våre unge menn og kvinner for å dø og drepe, og vi gjorde det i Irak i 1990. Vi trodde at Saddam Hussein på det tidspunktet var så tilstrekkelig tuktet at han ville snu seg rundt, så de økonomiske hit men reiste tilbake dit i 1990-årene, mislyktes nok en gang. Sjakalene reiste inn igjen, mislyktes nok en gang, og så gikk det militæret inn en gang til – historien vi alle kjenner – fordi vi kunne ikke snu ham rundt på noen annen måte. Irak hadde blitt veldig, veldig viktig for oss av mange grunner. Landets strategiske plassering, det faktum at det kontrollerer veldig mye av Midtøstens vannforsyning, Tigris og Eufrat renner begge gjennom og ut av Irak og, selvfølgelig, dets olje. Og nå er vi ikke så sikre på om vi kan holde Saud-huset under kontroll. De er veldig upopulære, delvis fordi de aksepterte denne avtalen med Vesten. De gjorde mye av det som shahen av Iran har gjort. Og Osama bin Laden, selvfølgelig, er veldig imot det. Men det er også et veldig stort antall muslimer rundt i verden. Setet for den muslimske tro, Mekka, er i Saudi Arabia, veldig opprørt over det som Saud-huset har gjort. Så vi har vært redde for at vi kommer til å miste grepet på Saud-huset. Én måte å beskytte mot det er å ta over Iraks oljeresurser, som kan være mye større enn de i Saudi Arabia. Vi er ikke helt sikre på hvor store de er.

Sjakalene har nå operert i Iran i lengre tid uten resultater. Ifølge Seymour Hersh driver planleggerne i Washington med noe som kalles ”regime-endring-målsetting,” og det hyggelige ordet de bruker innenfor systemet er ”halshugging.” Det betyr at man tar lederne, mullahene, og i de nykonservatives fantasiland kommer folk da løpende og glade for å sette opp et sekulært, demokratisk, pro-amerikansk Iran.

To metoder blir benyttet til å presse FNs sikkerhetsråd til enighet når USA vil angripe et land. Den ene går ut på å tvinge fattige nasjoner med store lån de ikke kan betjene, påprakket av Verdensbanken som en del av denne strategien, til å stemme slik USA dikterer. Den andre metoden, som er tilsiktet verdensopinionen, går ut på å skremme med visjonen av en soppsky på horisonten: Iran vil utvikle en atombombe, og den vil de bruke mot vestlige land. Bill O’Reilly på Fox News går så langt som å hevde at iranerne ønsker å utrydde alle jøder fra jordens overflate.

Denne strategien har imidlertid gått i stå. Verden forøvrig ser ut til å akseptere at Iran blir en atommakt. Landet er omringet av atomrustede stater: Russland, India, Pakistan, Israel. USA har ti tusen atomvåpen og dessuten interkontinentale raketter. President Bush har snakket om å utvikle ’en ny generasjon’ med atomvåpen, og i Persia-gulfen ligger fire carriers stappfulle med velutrustede bombefly og venter på "Go! Go! Go!" fra Det Hvite Hus.

Den 17. april 2006 skrev Seymour Hersh en artikkel i The New Yorker som gikk ut på at høytstående offiserer innenfor Joint Chiefs var villige til å si opp fordi Det Hvite Hus nektet å fjerne bruk av atomvåpen mot Iran som valgmulighet. De militære vant den kampen, og presidenten sa seg motvillig enig i en ny plan som ekskluderte muligheten for bruk av atomvåpen. Dette er særdeles hårreisende og skremmende; det ble også tatt opp på CNN.

Terrorisme har ingenting med saken å gjøre. Mange tror fremdeles at ”the good guys” kjemper i Midtøsten for å begrense terrorisme slik at alle kan sove trygt. Motivet er imidlertid politisk og militær dominans over hele regionen for å disponere resursene: Det sorte gullet. Oljens aller mest ettertraktede verdi ligger ikke i kjøregleder eller personlige transportbehov, og ironisk nok heller ikke i profitten fra omsetningen. Enhver som har lest litt krigshistorie forstår at det primære behovet for olje ligger i militær slagkraft. Stridsvogner, humbees, bombefly, kampfly, raketter, carriers.

Da shahen satt med makten, oppmuntret USA landet til å utvikle atomteknologi, og nå lager de ramaskrik om dette fordi de har et prestestyre. Uansett hva Dick Cheney hevder å mene om at iranerne skal få en bombe som de skal gi til sine Hezbollah-brunskjorter i Libanon med celler i Washington og New York, så går strategien ut på å skremme folk nok en gang til å forestille seg en soppsky. Og nå blir de drevet så langt av sine ambisjoner at de planter en ny historie i en ledende vestlig riksavis.

Dick Cheney

Hvis Bush-administrasjonen ikke hadde sittet så dypt i kvikksanden med en blodig fiasko i Irak og en motvillig demokrat-kontrollert kongress i Washington, hadde de bombet Iran for lengst i håp om å påtvinge landet regimeskifte. De hindringer som kongressen har lagt i veien for administrasjonen etter at demokratene fikk flertall i november har ført til at desperasjonen, utålmodigheten og behovet for dramatisk avledning av oppmerksomheten ser ut til å ha meldt seg for fullt. Det er mye oppstyr i kongressen om Irak-krigen og dens opphav, pluss skandalen i kjølvannet av de massive partipolitiske oppsigelsene av statsadvokater som hadde til hensikt å gjøre det umulig for fattige velgere å stemme på demokratene, og som har ført til at Det Hvite Hus plutselig har "mistet" fire års eposter fra presidentens seniorrådgiver og mastermind Karl Rove. Dette er særdeles ironisk når man tar i betraktning at denne administrasjonen har gjort seg skyldig i å godkjenne justisdepartementets ulovlige telefonavlytting og epost-spionasje. Senatet i Vermont har nå stemt for riksrett mot Bush og Cheney med 16 mot 9 stemmer.

Dette kan lett smitte over hele landet og tvinge kongressleder Nancy Pelosi til å sette riksrett mot administrasjonen tilbake på dagsorden.

Det Hvite Hus minner i disse dager stadig mer om Nixon-administrasjonen i 1974. Dengang var det ikke snakk om eposter, men lydbånd som omsider ble overlevert og inneholdt nok bevis til å tvinge presidenten til å gå av. Det Hvite Hus trenger nå en avledning fra skandalen i Justisdepartementet og de forsvunne epostene. En radikal utvidelse av Midtøsten-krigen ved å innlemme et land til blir nok betraktet som en redning av Karl Rove, som en triumf av Dick Cheney, og som "business as usual" av George W. Bush.

Og bak det hele ligger en kraft intet menneske kan styre, nemlig det militærindustrielle komplekset. Chalmers Johnson beskriver det slik:

CHALMERS JOHNSON: Vel, ja. Militarismen er den – det som den sosiale siden har kalt den ”mellomliggende variablen,” den kausale forbindelsen. Det vil si, for å opprettholde et imperium kreves en veldig stor stående hær, digre utgifter på våpen som fører til et militærindustrielt kompleks, og generelt sett en ond sirkel med interesser som fører til en uendelig serie med kriger.

Slutt på republikken USA?

Chalmers Johnson

Chalmers Johnson er forhenværende CIA-analytiker (under Lyndon Johnson og Richard Nixon), anerkjent akademiker og forfatter. 26. februar ble han intervjuet av Amy Goodman, og sa bl.a. om Irak-okkupasjonen:

"Og så valgte vi Irak som det nest-rikeste oljelandet på jorden og et sted som passet ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, Seymour Hersh vel og merke, men jeg tror det er viktig at en av grunnene til at vi ikke hadde noen utgangsplan fra Irak er at vi hadde ikke til hensikt å forlate landet. Og med sikkerhet er beviset på det den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange doble rullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet. Du kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har [sagt] gjentatte ganger på sin liksom nonchalante måte, når han blir spurt: 'Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?' og han sier vanligvis: 'Å, minst et tiår på disse basene.' Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem."

Hele intervjuet, som ble sendt den 27. februar og har blitt nevnt tidligere i denne bloggen, gjengis nedenfor i undertegnedes oversettelse til norsk.

Chalmers Johnsons ovennevnte utsagn bekreftes av ferske nyheter fra 20. april:

USAs militære slutter med å fokusere på opplæring av irakiske tropper. McClatchy-avisene forteller at USAs militære har stille endret sin strategiske planlegging. Militære planleggere har forkastet idéen om at opplæring av irakiske tropper vil gjøre det mulig for amerikanske soldater å komme hjem snart. De militære tror at amerikanske tropper vil måtte sikre landet for det meste alene. Pentagon har ikke kunngjort endringen, men bevisene har hopet seg opp i månedsvis på at irakiske tropper ikke lenger står i fokus for USAs strategiske planlegging.

I mellomtiden har de amerikanske militære begynt å bygge en diger mur i Baghdad for å skille shiaene fra sunniene [selv om det er mange blandede ekteskap i landet og den sekteriske polariseringen er hovedsakelig iscenesatt av okkupantene].

I Washington innrømmet senatets majoritetsleder Harry Reid for første gang at krigen i Irak er tapt. Reid sa: "Denne krigen er tapt og opptrappingen utretter ingenting, hvilket vises av den ekstreme volden i Irak igår." Onsdag [18. april] døde over 300 irakere, en av krigens blodigste dager. Sjefen for amerikanske styrker i Irak, general David Petraeus, innrømmet at onsdag markerte et alvorlig tilbakeslag for USA.

Harry Reid

Tirsdag 27. februar 2007
Chalmers Johnson: Nemesis: Den Amerikanske Republikkens Siste Dager

Chalmers Johnson – CIA-analytiker, anerkjent akademiker, ledende kritiker av USAs utenrikspolitikk, bestselgende forfatter, pensjonert professor i internasjonale relasjoner ved The University of California i San Diego, president for The Japan Policy Research Institute. Hans nye bok heter: Nemesis: The Last Days of the American Republic.

I denne boken hevder Chalmers Johnson at fordi USA har gapt over for mye på det militære og det økonomiske plan, kan dette faktisk føre til nasjonens sammenbrudd som republikansk forfatning. Boken er det siste bindet i hans Blowback-trilogi som følger bestselgerene Blowback og The Sorrows of Empire. I de to første bøkene hevdet Johnson at amerikanske hemmelige og militære aktiviteter har ført til utilsiktet men direkte katastrofe i USA.

Chalmers Johnson har skrevet for flere publikasjoner inkludert Los Angeles Times, The London Review of Books, Harper's Magazine, og The Nation. I 2005 ble han iøynefallende profilert i den prisbelønnede dokumentarfilmen Why We Fight.

Amy Goodman startet sitt intervju med å spørre Johnson om tittelen på hans nyeste bok: Nemesis.

CHALMERS JOHNSON: Nemesis var den gamle greske gudinnen for hevn, hun som straffet overmot og arroganse i mennesker. Du husker kanskje at hun er den som førte Narcissus til dammen som viste ham hans speilbilde, og han stupte inn og druknet. Jeg valgte tittelen fordi det ser ut for meg at hun er tilstede i vårt land nettopp nå og bare venter på å gjøre sin – å utføre sin guddommelige misjon.

Nemesis

Med undertittelen mener jeg virkelig det. Det er ikke bare et PR-knep for å selge bøker – Den amerikanske republikkens siste dager. Jeg er her opptatt av et veldig reelt, konkret problem i politisk analyse, nemlig at USAs politiske system idag, forteller historien, er en av de mest ustabile kombinasjonene som finnes – det vil si demokrati innad og imperium utad – at valgene er skarpt avtegnet. En nasjon kan være det ene eller det andre, et demokrati eller et imperium, men den kan ikke være begge. Hvis den holder fast på imperialismen, vil den, som den gamle romerske republikken som så mye av vårt system ble modellert etter, som den gamle romerske republikken vil den tape sitt demokrati til et innenlands diktatur.

Jeg har brukt en del tid i boken på å snakke om et alternativ, nemlig det som skjedde med det britiske imperiet etter annen verdenskrig, hvor valget ble tatt å gi opp imperiet for å beholde demokratiet. Det ble åpenbart for britene ganske sent at de kunne beholde juvelen i sin krone, India, kun på bekostning av administrative massakre som de ofte hadde gjennomført i India. I møte med krigen mot nazismen, som nettopp var slutt, ble det, tror jeg, klart for britene at for å holde på sitt imperium, ville de måtte bli et tyranni, og derfor, tror jeg, valgte de fornuftig, valgte beundringsverdig å gi opp sitt imperium.

Som jeg sier, gjorde de ikke dette perfekt. Det var veldige atavistiske tilbakeslag i 1950-årene i det engelsk-fransk-israelske angrepet på Egypt, undertrykkelsen av Kikuyuene – barbarisk undertrykkelse faktisk – i Kenya, og så, selvfølgelig, den tydeligste og merkeligste atavismen av dem alle, Tony Blair og hans entusiasme for fornyet imperialisme i Irak. Men uansett så ser det for meg ut til at Storbritannias historie er klar på det punkt at de ga opp sitt imperium for å forbli et demokrati. Jeg tror det er noe vi bør diskutere veldig hardt i USA.

Chalmers Johnson

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, du forbinder sammenbruddet av grunnlovsforankret statsstyre med militarisme.

CHALMERS JOHNSON: Ja.

AMY GOODMAN: Kan du snakke om signalene på det grunnlovsforankrede statsstyrets sammenbrudd og hvordan det henger sammen?

CHALMERS JOHNSON: Vel, ja. Militarismen er den – det som den sosiale siden har kalt den ”mellomliggende variablen,” den kausale forbindelsen. Det vil si, for å opprettholde et imperium kreves en veldig stor stående hær, digre utgifter på våpen som fører til et militærindustrielt kompleks, og generelt sett en ond sirkel med interesser som fører til en uendelig serie med kriger.

Det går antagelig tilbake til den tidligste advarselen som noengang har blitt gitt til oss av vår første president, George Washington, i hans berømte avskjedstale. Den blir lest under åpningen av hvert eneste nye kongressmøte. Washington sa at republikkens store fiende er stående hærer, det er spesielt en fiende av republikansk frihet. Det han mente med dette er at det bryter ned separasjonen av makt mellom de utøvende, lovgivende og juridiske grener som har til hensikt å holde hverandre i sjakk – dette er vårt mest grunnleggende vern mot diktatur og tyranni – det forårsaker at det bryter ned, fordi stående hærer, militarismen, det militære establishment, det militærindustrielle komplekset, trekker all kraft bort fra resten av landet til Washington, inkludert skatter, at inne i Washington trekker de dette inn i presidentstillingen, og de begynner å skape en imperialistisk presidentstilling, som så innlemmer det militæres begjær for hemmeligholdelse og gjør oppsyn med regimet nesten umulig for et medlem av kongressen, langt mindre for en statsborger.

George Washington

For meg ser det ut som at dette er også den samme advarselen Dwight Eisenhower ga i sin berømte avskjedstale i 1961, hvor han gjennom temmelig grov ordbruk, temmelig udiplomatisk ordbruk – man bør gå tilbake og lese Eisenhower. Han var virkelig alarmert da han snakket om fremveksten av en svær våpenindustri som lå hinsides vårt oppsyn, som ikke var under effektiv kontroll av det militærindustrielle kompleksets interesser, en frase som han skapte. Vi vet fra hans skrivearbeide at han mente å si et militærindustrielt kongress-kompleks. Han ble ble advart mot å gå så langt. Men det er på den måten jeg tror at det bindeleddet – eller det vil si at uoverenskomsten mellom innenriksdemokrati og utenriksimperialisme blir til.

AMY GOODMAN: Hvem ble han advart av?

CHALMERS JOHNSON: Medlemmer av kongressen. Republikanske medlem—

AMY GOODMAN: Og hvorfor var de imot?

CHALMERS JOHNSON: Vel, de ønsket ikke å få sine evner som kontrollorgan bestridet. De taklet ikke sine oppgaver særlig bra. Man må også si at Eisenhower var – jeg mener at han har fått for mye ros for dette. Det var en heltmodig uttalelse, men samtidig var han slakteren av Guatemala, den personen som autoriserte vår første hemmelige operasjon og en av de mest tragiske vi noengang gjorde: styrtingen av Mohammed Mossadegh i Iran i 1953 på grunn av The British Petroleum Company. Han administrerte også den fantastiske veksten av det militærindustrielle komplekset, den sinnssyke overforsyningen med atomvåpen, bemektigelsen av luftforsvaret og denslags ting. Det ser ut til at først på slutten erkjente han hva slags monster han hadde skapt.

Dwight Eisenhower

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, forfatter av Nemesis: The Last Days of the American Republic. Vi skal komme tilbake til ham etter et minutt.

[pause]

AMY GOODMAN: Når vi nå kommer nå tilbake til mitt intervju med Chalmers Johnson -- hans nye bok, Nemesis: The Last Days of the American Republic – spurte jeg ham om ekspansjonen av amerikanske militærbaser over hele kloden.

CHALMERS JOHNSON: Ifølge de offentlige tallene akkurat nå – det er noe som heter The Base Structure Report, som er en ugradert fortegnelse over fast eiendom som eies rundt i verden og hvor mye det ville koste å erstatte det – akkurat nå er det 737 amerikanske militærbaser på hvert eneste kontinent, i godt over 130 land. Noen apologeter fra Pentagon liker å si: vel, dette er usant, at vi teller marinevakter som ambassader. Jeg garanterer deg at det er rett og slett dumt. Vi har ikke noe i nærheten av 737 ambassader i utlandet, og alle disse er ekte militærbaser med alle de problemene som det medfører.

I den sørligste delen av Japan, Okinawa, åstedet for Kampen om Okinawa i 1945, er det en liten øy, mindre enn Kawaii blant Hawaii-øyene, med 1,300,000 Okinawa-boere. Det er 37 amerikanske militærbaser der. Opprøret mot dem har vært endemisk i femti år. Guvernøren sier alltid til den lokale militærkommandøren: ”Dere bor på den siden av en vulkan som kan eksplodere når som helst.” Den har eksplodert tidligere. Hva dette betyr er ganske enkelt en endeløs, ustoppelig serie med seksuelle voldsforbrytelser, fylleslagsmål, trafikkulykker hvor sjåføren flykter fra åstedet, miljøforurensning, støyforurensning, helikoptere som faller ut av luften fra Futenma Marine Corps Air Base og ramler ned på området til Okinawa Internasjonale Universitet. Den ene tingen etter den andre. I 1995 hadde vi en av de mest alvorlige hendelsene, da to marinesoldater og en sjømann kidnappet, banket opp og voldtok en tolv år gammel jente. Dette førte til de største demonstrasjonene mot USA siden vi undertegnet sikkerhetsavtalen med Japan for årtier siden. Det er denne type ting.

Støyvarselskilt ved Futenma-basen

Jeg reiste først til Okinawa i 1996. Jeg ble invitert av daværende guvernør Ota i kjølvannet av voldtektshendelsen. Jeg har viet mitt liv til studium av Japan, men i likhet med mange japanere, mange japanske spesialister, hadde jeg aldri vært i Okinawa. Jeg ble sjokkert av hva jeg så. Det var det reneste britiske India-styre. Det var som sovietiske tropper boende i Øst-Tyskland, mer komfortable enn de ville ha vært hjemme i, la oss si Oceanside, California, ved siden av Camp Pendleton. Og det var en skandale på alle måter. Min første reaksjon – jeg har ikke lagt skjul på det – at jeg var, før Sovietunionens sammenbrudd, absolutt en kaldkrigs-kriger. Min første forklaring var at dette er ganske enklelt utenfor allfarvei, at folk ikke kommer ned hit og rapporterer det. Da jeg begynte å studere nettverket med baser rundt i verden og hendelsene som har kommet med dem og militærkuppene som har iscenesatt regimeskifter og regjeringer vi godkjenner, begynte det å gå opp for meg at Okinawa ikke var uvanlig, det var, dessverre, typisk.

Okinawa

Disse basene, som jeg sier, er utbredt overalt. Den nyeste manifestasjonen av det amerikanske militære imperiet er beslutningen fra Pentagon nå, med presidentens godkjennelse selvfølgelig, å bygge en ny regional kommandopost i Afrika. Dette kan enten bli på den basen vi har i Djibouti på Afrikas Horn. Det kan gjerne være i Guinea-gulfen, hvor vi leter etter olje, og marineflåten ville veldig gjerne like å plassere oss der. Det er i det hele tatt ikke klart om vi burde ha noe slags amerikansk militært nærvær i Afrika, men vi kommer til å ha en forstørrelse der.

Uten unntak, husk hva dette betyr. Imperialismen er en form for tyranni. Den styrer aldri gjennom de styredes samtykke. Den ber ikke om de styredes samtykke. Vi snakker om spredningen av demokratiet, men vi snakker om spredningen av demokratiet via pekende geværmunninger. Det er en selvmotsigelse. Det fungerer ikke. En hvilken som helst person med selvrespekt som blir demokratisert på denne måten, begynner å tenke på gjengjeldelse. Nemesis blir aktuelt.

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, det har vært store protester mot amerikanske militærbaser. Nylig i Vicenza i Italia protesterte circa 100,000 mennesker. Ecuador kunngjorde at de ville stenge Manta Air Base, militærbasen der. Hva med reaksjonen, motstanden mot dette spindelvevet av baser rundt i verden?

CHALMERS JOHNSON: Vel, det er en ekte motstand som har vært lenge. Som jeg sier, i Okinawas tilfelle har det vært minst tre forskjellige historiske opprør mot det amerikanske nærværet. Det er samarbeide mellom den japanske regjeringen og Pentagon for å bruke denne øya, som er den japanske versjonen av Puerto Rico. Det er et sted som alltid har vært diskriminert mot. Det er japanernes måte å få både i pose og sekk på. De liker alliansen med USA, men de vil ikke ha amerikanske soldater basert noen steder i nærheten av borgerne på Japans hovedområde. Så de hovedsakelig dumper dem eller setter dem i kvarantene utenfor dette hovedområdet, hvor befolkningen betaler prisen.

Dette er sant, det som foregår i Italia akkurat nå, hvor det er voldsom motstand mot CIAs rendition-saker. Det vil si, å kidnappe folk som vi har identifisert og fly dem i hemmelighet til land hvor vi vet at de vil bli torturert. Akkurat nå er circa 25 navngitte CIA-offiserer tiltalt av den italienske regjeringen for grove forbrytelser begått av agenter fra USA i Italia. Og faktisk hadde vi nettopp disse store demonstrasjonene i Vicenza. Menneskene der tror at med utvidelsen av den basen som allerede er der – jeg mener, dette er tross alt den gamle palladiske byen, en by med stor og berømt arkitektur, at de ville bli en målskive for terrorisme og mange andre ting.

Vi ser motstanden i form av statsminister Zapatero i Spania, at han lovet folket at etter han kom til makten, ville han trekke ut av Irak, og han var en av de få som holdt hva han lovet, som husker at hvis demokratiet betyr noe, betyr det at folks oppfatning teller, selv om i veldig mange land ser det ikke egentlig ut til å være tilfellet. Man har redusert det militære nærværet i Spania radikalt.

José Luis Rodríguez Zapatero

Og det fortsetter rundt i hele verden. Det er en økende irritasjon over den amerikanske kolossen på tvers av verden som bruker sine militære muskler til å gjøre hva den behager. Vi ser det nettopp nå, at befolkningen i Persia-gulfen blir ikke spurt om de vil ha eller ikke ha mellom to og fire digre carrier-kampgrupper i den femte flåten i CENTCOMs marine i Persia-gulfen, og alt dette ser ut som en forberedelse til å angripe Iran. Vi vet ikke det med sikkerhet på noen måte, men det er mer enn nok til å gjøre oss mistenksomme.

Så ser du tilbake historisk, finnes det antagelig ikke noe mer anti-amerikansk demokrati på jorden enn Hellas. De kommer aldri til å tilgi oss for å bringe de greske oberstene til makten på slutten av ’60-årene og begynnelsen av ’70-årene, og deretter selvfølgelig også å etablere mange amerikanske militærenklaver inntil oberstene selv omsider selvdestruerte ved ganske enkelt å gå for langt.

Og tilfellene finner man overalt i Latin-Amerika, i Afrika idag. Antagelig fremdeles det viktigste området, selvfølgelig, for militær imperialisme er åpningen av Sør-Eurasia, etter at det ble tilgjengelig for utenlandsk imperialistisk press med Sovietunionens sammenbrudd.

Mange viktige observatører som har resignert fra sine oppdrag i Pentagon har hevdet at den grunnleggende forklaringen for Irak-krigen var nettopp å gjøre det til en ny – å erstatte de to gamle støttepillarene for amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten. Den første støttepillaren, Iran, falt sammen, selvfølgelig, med revolusjonen i 1979 mot shahen, som vi hadde satt til makten. Den andre støttepillaren, Saudi-Arabia, har blitt mindre og mindre nyttig for oss, på grunn av vårt eget slurv. Vi satte styrker, militære styrker, bakkestyrker, et luftforsvar, i Saudi-Arabia etter Gulf-krigen i 1991. Dette var unødvendig, det var dumt, det var arrogant. Det forårsaket antagonisme blant mange patriotiske saudiere, ikke minst en som var vår tidligere hjelper og kollega, Osama bin Laden – at Saudi-Arabia er ansvarlig for forsvaret av Islams to helligste steder: Mekka og Medina. Vi burde være istand til å gjøre dette selv uten å bruke vantro tropper som vet absolutt ingenting om vår religion, vårt land, vår livsstil eller noe annet. Over tid begynte saudierne å begrense bruken av Prince Sultan Air Base utenfor Riyadh. Vi nedla faktisk vårt ledende hovedkvarter for operasjoner der like før invasjonen av Irak og flyttet til Qatar.

Al Udeid Air Base, Qatar

Og så valgte vi Irak som det nest-rikeste oljelandet på jorden og et sted som passet ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, Seymour Hersh vel og merke, men jeg tror det er viktig at en av grunnene til at vi ikke hadde noen utgangsplan fra Irak er at vi hadde ikke til hensikt å forlate landet. Og med sikkerhet er beviset på det den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange dobbeltrullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet. Du kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har [sagt] gjentatte ganger på sin liksom nonchalante måte, når han blir spurt: ”Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?” og han sier vanligvis: ”Å, minst et tiår på disse basene.” Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem.

Nå, da, vi har forsøkt å bygge baser i Sentral-Asia i det kaspiske havområdets oljerike land som ble gjort uavhengige – ikke på noen måte demokratier – ble gjort uavhengige av Sovietunionens sammenbrudd i 1991. Vi har nå blitt kastet ut av ett av disse på grunn av for mye innblanding. Og prisen for vårt opphold i Kyrgyzstan har firedoblet seg, mye mer enn det, faktisk. Den har gått fra noen få millioner dollar til godt over $100 millioner. Men vi fortsetter med å spille disse lekene, og de er leker, og leken blir treffende kalt imperialisme.

CENTCOM hovedkvarter

AMY GOODMAN: Vi snakker med Chalmers Johnson. Nå, Chalmers Johnson, du var konsulent for CIA i en periode gjennom Richard Nixon, startet med Johnson i 1967, helt til 1973. Og jeg lurer på hvordan du ser at bruken av det har endret seg. Du snakker om, og du skriver i din bok om The Central Intelligence Agency, presidentens private hær.

CHALMERS JOHNSON: Jeg sier et sted at vi kommer aldri til å kjenne freden før vi avskaffer byrået, eller i det minste innskrenker det monsteret det har vokst seg til. Den nasjonale sikkerhetsloven fra 1947 lister opp fem funksjoner. Den oppretter The Central Intelligence Agency. Den lister opp fem funksjoner for byrået. Hensikten, over alt annet, var å hindre overraskelsesangrep, å hindre en gjentagelse av angrepet, slik som det på Pearl Harbor. Av disse fem funksjonene, er fire diverse former for informasjonsinnsamling gjennom åpne kilder, spionasje, signal-etterretning og denslags ting. Den femte er ganske enkelt en alt-i-ett, at CIA vil gjøre hva som helst som det nasjonale sikkerhetsrådet, nemlig det som byråkratiet for utenriksaffærer i Det Hvite Hus direkte tilknyttet presidenten, gir det ordre om å gjøre.

Det har blitt til halen som logrer med hunden. Etterretning blir ikke tatt så veldig alvorlig. Den er ikke fullt så god. Min funksjon innenfor byrået sent på ’60-tallet, tidlig på ’70-tallet var på Kontoret for Nasjonale Beregninger [Office of National Estimates]. Min kone pleide å spørre meg av og til: ”Hvorfor er de så høyt hemmeligstemplet?” Og jeg sa: ”Vel, antagelig og for det meste, ganske enkelt fordi de er det aller beste vi kan gjøre, og de ligner en slags lavpannet utenrikspolitisk artikkel.” De er ikke fulle av flotte tekniske detaljer og garantert ingenting om etterretningskilder.

Men da byrået utviklet seg over tid, og da det ble gjort klart til presidenten, hver eneste president siden Truman, gjorde det klart til dem kort etter at de tiltrådte: du har til din disposisjon en privat hær. Den er totalt hemmelig. Det er ingen form for oppsyn. Det var ingen form for kongress-oppsyn før sent på 1970-tallet, og den viste seg å være inkompetent stilt opp mot Iran-Contra og denslags ting. Han kan gjøre hva du ønsker med den. Du kan beordre attantater. Du kan beordre styrting av regjeringer. Du kan beordre ødeleggelse av økonomier som ser ut til å komme i veien for deg. Du kan lære opp latinamerikanske militæroffiserer i statsterrorisme. Du kan gjennomføre globale kidnappingsprogrammer og beordre tortur av mennesker, til tross for det faktum at det er et klart brudd på amerikansk lov og medfører dødsstraff hvis torturofferet skulle dø, og det gjør de ofte i tilfeller med kidnappinger til steder som Egypt.




Ingen president siden Truman, så snart han ble fortalt at han hadde denne makten, har noengang unnlatt å bruke den. Det ble springbrettet til hurtig fremgang innenfor CIA, skitne knep, skjulte aktiviteter, utføringen av presidentens ordre om å styrte noen, til å begynne med – det første var styrtingen av Mohammed Mossadegh i Iran i 1953. Det er derfra, After Action-rapporten, som først nylig har blitt frigitt, at ordet ”blowback” som jeg brukte i den første av mine tre bøker om amerikansk utenrikspolitikk, det er der ordet ”blowback” kommer fra. Det betyr gjengjeldelse for skjulte aktiviteter som gjennomføres utenlands.

Men disse skjulte aktivitetene har også en annen alarm på seg: de holdes totalt hemmelig fra offentligheten i USA, slik at når gjengjeldelsen virkelig kommer, er de ute av stand til å sette det i sammenheng, å se det i form av årsak-og-virkning. De raser som regel ut mot de antatte gjerningsmennene, vanligvis ved ganske enkelt å starte opp en ny blowback-cyclus. Det beste eksemplet er klart 9/11 i 2001, som var tydeligvis blowback for den største skjulte operasjonen vi noengang utførte, nemlig rekrutteringen, bevæpningen og sending inn i krig av Mujahideen i Afghanistan mot Sovietunionen i 1980-årene. Men det er denne måten CIA har utviklet seg på.


CIA har vært ansvarlig for styrtingen av Salvador Allende i Chile og for å bringe til makten den motbydeligste diktatoren på begge sider av Den Kalde Krigen, nemlig General Augusto Pinochet; innsettingen av de greske oberstene sent på ’60- og tidlig på ’70-tallet i Hellas, statskuppene, det ene etter det andre i mange latinamerikanske land, alt under dekke av å unngå sovietisk imperialisme utført av Fidel Castro, da den egentlige hensikten var å beskytte United Fruit Companys interesser, og fortsatte med å utnytte de ekstremt fattige og hovedsakelig forsvarsløse menneskene i Sentral-Amerika.

Listen er endeløs. Styrtingen av Sukarno i Indonesia, bringingen av general Suharto til makten, deretter elimineringen av general Suharto da han gikk på nervene våre. Det har et utsøkt romersk preg over seg. Og dette er grunnen til at jeg – dessuten er det intet effektivt oppsyn. Det er noen få, ofte uhederlige kongressmenn, som Randy "Duke" Cunningham, som er ansvarlige for oppsyn. Da Charlie Wilson, kongressmannen, den langtids-sittende kongressmannen fra The Second District of Texas, ble utnevnt til ordstyrer for The House Intelligence Oversight Committee i Afghan-perioden, skrev han øyeblikkelig til sine kompiser i CIA: ”Reven er i hønsehuset. Mine herrer, gjør hva dere måtte ønske.”

Kongressmann Charles Wilson (fra Texas, demokrat)

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson har nettopp skrevet ferdig sin trilogi. Den første var Blowback, deretter Sorrows of Empire, nå Nemesis: The Last Days of the American Republic. Vi kommer tilbake med avslutningen av intervjuet om et minutt.

[pause]

AMY GOODMAN: Vi kommer tilbake til avslutningen av mitt intervju med Chalmers Johnson. Professor Johnson er en fremtredende ekspert på Asia-politikk. Han har skrevet en rekke bøker om den kinesiske revolusjonen, om japansk økonomisk utvikling. I sine tredve år i Californias universitetssystem, arbeidet Johnson som ordfører for The Center for Chinese Studies ved The University of California, Berkeley. Jeg ba ham snakke om Kinas rolle som voksende verdensmakt.

CHALMERS JOHNSON: Jeg er optimistisk når det gjelder Kina. Jeg tror at de har vist en bemerkelsesverdig bevegelse fremover mot moderasjon. Jeg tror at folket støtter dem, fordi de har gjort noe som folket ønsket seg og var ekstremt redde for, nemlig demonteringen av en leninistisk økonomi uten å forringe forholdene slik det skjedde i Yeltsins Russland, at Kina har – de har sluppet løs sitt fantastiske vekst-potensiale og beveger seg fremover med stor makt og innsikt.

Det er mange ting vi ikke liker med måten dette utvikler seg på, spesielt frykten for Kina fra de amerikanske nykonservative. De har ikke annet alternativ enn å tilpasse seg dette. Det er den samme typen tilpasning som skulle ha vært gjort i det tyvende århundre i forhold til fremveksten av nye kilder til makt i Tyskland, i Russland og i Japan. De overmette engelsktalende maktenes fiasko – først og fremst England og USA – i å tilpasse seg, førte til brutale og hovedsakelig verdiløse kriger. Men amerikanerne fortsetter påny med å klage over Kinas vekst, hvor jeg faktisk har blitt imponert over den ro som Kina har tilpasset seg med angående interessene i land som ikke nødvendigvis liker Kina i det hele tatt – Indonesia, for eksempel, Vietnam.

De maser på japanerne om å være antagonistiske mot Kina, som var åstedet for deres groveste krigsforbrytelser under den annen verdenskrig, som de aldri har fått noen som helst tilstrekkelig respons eller kompensasjon for. Jeg lurer på hva slags dårskap dette er. En krig med Kina ville ha den samme – det ville ha den samme formen som Vietnam-krigen. Vi ville tape den garantert.

Limet, Kinas politiske lim idag, kilden til dets legitimitet, er i økende grad kinesisk nasjonalisme, som blir omfavnet lidenskapelig. Som Hong Kong-vitsen sier det: Kina hadde bare et par dårlige århundrer, og nå er det tilbake.

Vi har ikke observert det med helt det samme haukøyet vi gjorde de første månedene av Bush-administrasjonen, da etter en spion-episode hvor kineserne tvang ned ett av våre overvåkingsfly som gjennomtrengte kystområdet deres på en ekstremt aggressiv måte – hvis det hadde vært et kinesisk fly utenfor vår kyst, ville vi ha skutt det ned -- de ganske enkelt tvang det ned, det var et tap av et fly og en av deres egne piloter – det, vil du huske, sa George Bush på TV at han ville, hvis kineserne noen gang truet Taiwan-øya, ville han bruke det amerikanske militæres fulle vekt og kraft mot Kina. Dette er sinnssykdom, ekte sinnssykdom. Det er ingen måte at – jeg mener, hvis kineserne beseiret hver eneste amerikaner, ville de fortsatt ha 800 millioner av dem igjen, og man må ganske enkelt tilpasse seg det, ikke fiendtliggjøre det, og jeg tror det er massevis av dugelig bevis på at man kan tilpasse seg kineserne.

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, i januar lanserte kineserne sin første anti-satellitt-test, og jeg ville bevege meg over på det om militariseringen av verdensrommet.

CHALMERS JOHNSON: Vel, nettopp, jeg har et kapittel i Nemesis som jeg er ekstremt stolt av som heter: “Det Ultimate Imperialist-Prosjektet: Det ytre Rom.” Det handler om kongress-rakett-lobbyen, den fantastiske sløsingen med bevilgninger på ting som vi vet ikke fungerer. Men det er ikke meningen at de skal fungere. De er en del av militær keynesianisme, å opprettholde vår økonomi gjennom militært pengeforbruk. De skaffer jobber i like mange valgkretser som det militærindustrielle komplekset kan plassere dem.

Vi har arrogant snakket om full-spektrum-dominans av kontroll over kloden fra det ytre rom, dominansen av de lave og høye baner som er så nødvendige. Vi har alle blitt så avhengige av dem idag, mekanismer for global plassering, telekommunikasjon, kartlegging, værvarsling, den ene tingen etter den andre. Faktisk har kineserne, russerne, européerne spurt oss gjentatte ganger om anstendige internasjonale tiltak, internasjonale tiltak, for å hindre bevæpningen av verdensrommet, for å hindre den økende katastrofen med avfall i baner som er ekstremt destruktive for satelliter, for – som Sally Ride, en av sjefene for romfergen vår, hun var i en episode hvor en bit med maling, eller i bane – det er 28,000 km i timen i lav bane – traff Challengers frontrute og satte en stygg bulk i den.

Sally Ride

Nå, hvis en bit med maling kan gjøre det, hater jeg å fortelle deg hva en linsekapsel eller en gammel skiftenøkkel eller noe sånt – så det er en hel haug av dem der ute. Ved Johnson Space Center har de en jevnt voksende inventarliste over disse gamle bitene med, i noen tilfeller våpen, i noen tilfeller oppskytningsfartøy for satellitter, denne type ting. De utgir et veldig hyggelig lite nyhetsbrev som snakker om en bit av en amerikansk romkapsel fra tyve år siden [som] kjørte inn i bakenden på et nedskutt kinesisk-lansert fartøy og produserte litt mer avfall. Det er en katastrofe.

Men isteden har vi – det er ikke noe annet ord for det – et arrogant, nesten romersk, ute-av-kontroll luftforsvar som fortsetter å tjene det militærindustrielle kompleksets interesser, space-lobbyen, for å bygge ting som de vet ikke kommer til å fungere.

AMY GOODMAN: Hva er en Space Pearl Harbor?

CHALMERS JOHNSON: En Space Pearl Harbor ville bety, tror de, det som kineserne gjorde i januar, da de testet et anti-satellitt-våpen mot en av sine gamle og overflødige satellitter. Satellitter brenner ut. Det er ingen måte å reparere dem på, så de skjøt den ganske enkelt ned med en rakett. Denne eksplosjonen produserer veldige mengder med avfall som svirrer rundt jorden i lav bane. Hvis du legger den i høyere bane, vil du begynne å ta knekken på hovedsatellittene som, vel, antagelig denne TV-sendingen kommer til å være avhengig av. Og det er ingen måte man noen gang kan bli kvitt ting som sirkulerer i høy bane. Lav bane, noen av dem vil skråne nedover inn i atmosfæren og brenne opp.

Men luftforsvaret har kontinuerlig brukt denne såkalte trusselen om at vi blir blindet av – fordi vi har blitt så avhengige av globale plasseringssystemer. Våre såkalte ”smarte bomber” er avhengige av dem, slik at vi – de er ikke veldig smarte, og det globale plasseringssystemet er ikke så godt som det fredelige som européerne bygger, som heter Galileo. De bruker den til å si at vi må bevæpne verdensrommet, vi må ha anti-satellitt-våpen i verdensrommet, vi har tilbakevist ethvert forsøk på å kontrollere dette og finner [så] ut at kineserne har utfordret vår bløff.

smart bombe

AMY GOODMAN: Hvor passer Fort Greely, Alaska, inn i dette, siloene?

CHALMERS JOHNSON: Vel, det vil si, det er tre måter å skyte ned et antatt innkommende rakettvåpen på. Dette er hele farsen omkring spørsmålet om det er noe forsvar mot et rakettvåpen. Jeg garanterer deg at det er ikke noe forsvar i det hele tatt mot Topol-M, den russiske raketten som går ekstremt hurtig inn i bane – den går inn i sin bue ekstremt hurtig. Den har en manøvrerbarhet som betyr at den ikke kan oppdages.

Hovedsakelig ser vi her på veldig lavpannede våpen som kunne komme fra et land som Nord-Korea, hvor vi har tre forskjellige måter å avskjære dem på. Vi pleide å bare forsøke å gjøre det med én under Clinton-administrasjonen. Under de nåværende nykonservatives entusiasme har vi tre måter. Den ene, under oppskyting, dette er ekstremt vanskelig å gjøre, men vi prøver å lage en laser, som skal bæres på en Boeing 747, som skal treffe en. Du må praktisk talt være på toppen av oppskytingsplassen for å gjøre det. Det har aldri fungert. Det fungerer sannsynligvis ikke, og det er bare kostbart.

Den langt mer alminnelige måten ville være å skyte ned den fiendtlige raketten mens den er i det ytre rommet, fra når den har avsondret sitt lanseringsfartøy og kommer nå i veldig høy hastighet mot USA. Det er dette som disse avskjærerne er satt til å gjøre, som har blitt satt i bakken på Fort Greely, Alaska, og et par av dem på Vandenberg Air Force Base i California. De har aldri noen gang hatt en eneste vellykket avskjæring. Radaren er ikke der for å virkelig spore den antatte fiendtlige raketten. Som en senior-forsker i Pentagon sa forleden dag, er disse hovedsakelig fugleskremsler som de håper vil skremme vekk nord-koreanerne.

Dette er et katastrofalt misbruk av resurser mot en liten og mislykket kommuniststat, Nord-Korea. Det er ingen enklere ting på jorden å oppdage enn en fiendtlig rakett-oppskyting, og den passende måten å forhindre det på er avskrekking. Vi har tenkt på det, arbeidet med det, praktisert det, studert det nå i årtier. Nord-koreanerne har et ypperlig rykte for rasjonalitet. De vet at hvis de sendte et slikt fartøy mot Japan eller mot USA, ville de forsvinne neste dag i et gjengjeldsangrep, og de gjør det ikke.

Det er derfor, i Irans tilfelle, den eneste logiske tingen å gjøre er å lære å leve med et atomrustet Iran. Det er uunngåelig for et land som nå er omringet av atom-makter – USA i Persia-gulfen, Sovietunionen, Israel, Pakistan og India. Iranerne er rasjonalister og erkjenner at den eneste måten du noen gang kommer til å overbevise folk om å avstå fra å bruke sin atom-makt på for å skremme oss, er en trussel om gjengjeldelse. Så vi utvikler vår minimale avskrekking, og vi burde lære å leve med det.

AMY GOODMAN: Til slutt, Chalmers Johnson, du har nettopp skrevet ferdig din trilogi. Din første bok, Blowback, deretter Sorrows of Empire, og nå til slutt Nemesis: The Last Days of the American Republic. Hva er din spådom?

CHALMERS JOHNSON: Vel, jeg ser ingen vei ut av det. Jeg tror det har gått for langt. Jeg tror at vi er for avhengige av det militærindustrielle komplekset innenlands, at hver gang – jeg mener, det er helt logisk for en hvilken som helst forsvarsminister å prøve å nedlegge militærbaser som er overflødige, som er ubrukelige, som er utslitte, som går tilbake til borgerkrigen. Hver gang han prøver å gjøre dette, forårsaker man et lurveleven i lokalsamfunnet fra aviser, TV, prester, lokalpolitikere: Redd vår base.

De to andre hønemødrene til Forsvarsmidlenes Underkomité til Senatets Væpnede Tjenesters Komité [Defense Facilities Subcommittee of the Senate Armed Services Committee], personer forpliktet til å ta seg av våre baser er ganske enkelt Kay Bailey Hutchison i Texas og Dianne Feinstein i California, de to delstatene med det største antall militærbaser, og de to senatorene ville gjøre hva som helst i sin makt for å holde dem åpne. Dette er den lumske måten som det militærindustrielle komplekset har trengt seg igjennom på inn i vårt demokrati og svekket det kraftig, produsert personlige økonomiske interesser i det jeg kaller militær keynesianisme, bruken og manipuleringen av det som nå er tre fjerdedeler av en trillion dollar fra forsvarsbudsjettet, når du inkluderer alle de andre tingene som ikke er inkludert i hele forsvarsdepartementets beslaglegging.

Det er en – det er ute av kontroll. Vi er avhengige av det, vi liker det, vi lever av det. Jeg kan ikke forestille meg noen president fra noe parti sette sammen en koalisjon av krefter som kunne begynne å bryte inn i disse økonomiske interessene, noe mer enn en Gorbachev var istand til å gjøre det i sitt forsøk på reformer i Sovietunionen på slutten av 1980-årene.

AMY GOODMAN: Er det noe, Chalmers, som gir deg håp?

CHALMERS JOHNSON: Vel, det er akkurat det vi gjør denne morgenen. Det er den eneste måten – du må omorganisere det grunnleggende systemet i USA, eller så er det over. Det er det som imperier – straks du går i retning av imperium, kommer du omsider til å gape over for mye, [gå] konkurs, [få] koalisjoner av nasjoner som er fiendtlige mot din imperialisme. Vi er godt på vei i den retningen.

Den måten som det kan stoppes på er gjennom en mobilisering av uoppmerksomme borgere. Jeg vet ikke om det kommer til å skje. Jeg er ekstremt tvilende i lys av storkonsernenes kontroll av, for eksempel, USAs TV-nettverk til fordel for reklameinntekter. Vi ser Rupert Murdoch snakke om å kjøpe en tredjepart av The Los Angeles Times. Men uansett så er det internett, det er Amy Goodman, det er – det er mye mer informasjon enn det var.

En av de tingene jeg har opplevd i disse tre bøkene er et mye mer mottakelig publikum med alarmerte amerikanere for Nemesis enn for de to tidligere bøkene, hvor det var betraktelig skepsis, slik at man – hvis vi ser en renessanse av borgerskap i USA, da tror jeg at vi kunne ta tilbake regimet vårt. Hvis vi fortsetter politikken slik som før, da tror jeg at det ikke er noe alternativ enn å si at Nemesis er i landet, hun er på området, og hun venter på å gjennomføre sin guddommelige misjon.

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, hans nye bok er Nemesis: The Last Days of the American Republic. Det er det siste bindet i hans Blowback-trilogi, etter de bestselgende Blowback og The Sorrows of Empire.

Amy Goodman

Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra tirsdag 27. februar 2007 kan lastes ned herfra.