Barnepolitikk

Robert Fisk kritiserer ‘eksperter’ som den offisielle Irak-rapporten henviser til

Robert Fisk er hovedkorrespondent i Midtøsten for The London Independent og forfatter av en rekke bøker, bl.a. hans siste: The Great War for Civilisation: The Conquest of the Middle East.

For tre og en halv måned siden, i desember 2006, deltok Robert Fisk i en diskusjon om den offisielle Irak-rapporten på Muslim Public Affairs Councils sjette årlige konferanse i Long Beach, California, hvor mer enn tusen muslimer var samlet. Konferansen het: "Reform, Relevans og Fornyelse. Å forstå Islam for fremtiden.” Fisk stod på talerstolen med et eksemplar av Irak-rapporten i sin hånd.

Dette er talen som Fisk ga under debatten om ettermiddagen, altså før hovedtalen som ble gjengitt i en tidligere blogg.

Robert Fisk med Irak-rapporten

ROBERT FISK:

Damer og herrer, hvor mange av dere har virkelig lest Irak-rapporten av Baker og Hamilton? Et hav av ingen hender, virkelig, ja. Der står det, merkelig nok – den har denne rare journalistiske smaken. Den snakker om at ”tiden løper ut,” ”porøse grenser.” Den minner meg om den type stoff vi får fra The Brookings Institution eller min favoritt-journalist Tom Friedman i The New York Times. Så jeg foreslår at før dere leser den – jeg klarte å komme meg igjennom dette på United Flight 979 igår. Før dere virkelig leser den, foreslår jeg at dere begynner bakfra, for dere vil oppdage at Mr. Hamilton og Mr. Baker har vært snille nok til å liste alle ekspertene som hjalp dem. De kalles faktisk forhenværende funksjonærer og eksperter.

La meg lese igjennom noen få ting her for dere: Strobe Talbott, The Brookings Institution; George Will, The Washington Post; Kenneth Pollack, mannen som ga dere The Threatening Storm, boken som fortalte dere at det virkelig var masseødeleggelsesvåpen i Irak; The Brookings Institution; Carlos Pascual, The Brookings Institution; Michael O’Hanlon, The Brookings Institution; American Enterprise Institute; Martin Indyk, The Brookings Institution. Det går opp for dere at kanskje disse forslagene egentlig ikke kommer til å fungere, ikke sant? Og så, her er vi, Thomas Friedman, The New York Times. Så jeg anbefaler dere sterkt å lese dette dokumentet.

Kanskje Mr. Bush har rett. Dere vet, jeg tror at vi ikke vil ha demokrati, vi vestlige. Vi vil ikke ha demokrati i Midtøsten. Vi har ingen slike intensjoner. Jeg tror at Midtøstens folk – vel, faktisk er jeg helt enig – ville like å ha noe av vårt demokrati. Jeg tror de ville like noen pakker med menneskerettigheter fra våre vestlige supermarkedhyller. Men de ønsker også, tror jeg, en annen type frihet. De ønsker frihet fra oss. Og dette akter vi ikke å gi dem.

Dreier det seg om olje? Selvfølgelig gjør det det. Tror dere virkelig at hvis Iraks hovedprodukt var aspargus eller gulrøtter at 82nd Airborne ville være i Mosul eller US Marines i Ramadi og Fallujah og andre steder i Anbar-provinsen? Jeg tror virkelig ikke det.

Det dreier seg dog også om noe annet. Det dreier seg om de imperialistiske kreftenes grunndype behov for å prosjisere seg selv – militært – og ekspandere. Jeg mener, romerne gjorde det, britene gjorde det. Jeg hadde en veldig rar samtale for et par år siden da spanjolene trakk seg etter bombingene i Madrid. Og jeg reiste ned til det spanske hovedkvarteret i Kufa, rett utenfor Najaf. Og mens jeg snakket med noen spanske funksjonærer som alle lengtet etter å komme hjem til Spania, kommer en kar ut, en amerikansk militær mann, pistol, rifle, sivile klær, åpenbart CIA. Og han sier: ”De sier at der er menn, 60 eller 70, med våpen, som ferdes rundt her om natten.” Og jeg sa: ”Det er nok det.”

Han sa: ”Hvordan skal vi gjøre det? Hva skal vi gjøre? Hvor gjorde vi feil?” Og jeg sa: “Hør her, da romerne erobret et annet land – og de gjorde det med mye brutalitet, de korsfestet alle som stod imot dem – da gjorde de alle til borgere av Roma. Alle hadde det som tilsvarte et romersk pass. Bare forestill deg,” sa jeg, ”hva ville hendt hvis, da de første amerikanske troppene krysset Tigris-elven i april 2003, USA hadde sagt at hver eneste borger av Irak som ønsker det kan delta i vårt demokrati og bli amerikansk statsborger.” Jeg kan ikke si hvor lang køen ville bli rundt den første amerikanske ambassaden som åpnet. Det betyr ikke at alle menneskene i Irak ville reise til USA og bo der, eller omvendt. Men jeg tror ikke at det ville ha vært noen motstandsbevegelse hvis generøsitet hadde blitt vist irakerne.

Da jeg så Baghdad brenne – byens institusjoner, muséer, kunstgallerier, byens arv – skulle USAs militære ha satt opp en stor teltby med lege- og medisinhjelp rundt Baghdad. Gratis legehjelp til alle, de syke, de sårede, de som hadde smerter, for å vise at vi er deres medmennesker. Men det var selvfølgelig ikke en del av planen. For et forferdelig, forferdelig feilgrep, mye verre enn nedleggelsen av den irakiske hæren eller nedleggelsen av deres politistyrke. Til og med verre enn å stjele oljen deres.

Dere vet, vi møter idag i media det samme konstante problemet med svakhet, dovenskap og frykt. Når man prøver å lage reportasjer om realiteter, hvilken avis har dere lest i deres land, en ledende avis nylig, hvor en vanlig mainstream-reporter kan si de tingene jeg har sagt til dere ikveld? Det er antakelig derfor jeg er her og Tom Friedman ikke er her, ikke sant? Vel, Tom Friedman kunne si det frem til et visst punkt, men jeg tror vi kan lese ham i denne rapporten.

Problemet, er jeg redd for, er at vi har blitt vant til en slags mild, moderat journalistikk fra Midtøsten i amerikanske media som er uforståelig medmindre man tilfeldigvis kjenner regionen. ”Muren” blir en ”sikkerhetssperring,” som sikkerhetssperringen i Berlin, som noen av dere kanskje husker. ”Okkupert territorium” er ”omstridt territorium.” En ”koloni” blir et ”nabolag.” Og dermed, selvfølgelig, palestinerne, generisk voldelige for å stå imot dette ved å kaste steiner eller verre.

Jeg tror, vet dere, at man ser den samme tingen skje med Mearsheimer-Walt-rapporten. Jeg intervjuet stakkars gamle Walt oppe i Harvard rett etter at han produserte sin berømte rapport om den israelske lobbyen og dens makt, og han var i en tilstand av nærmest katatonisk sjokk. Og jeg sa: ”Ro deg nå ned. Velkommen til klubben vår. Vi har vært igjennom dette tidligere.” Enhver som kommer med saklig, anstendig kritikk av Israel, inkludert israelere, vil bli kalt anti-semittisk. Og vi reagerer veldig klart på dette. I Storbritannia truer vi med å saksøke når noen kaller oss det, fordi det er en løgn. John Malkovich, skuespilleren, som sa på The Cambridge Union at han ønsket å skyte meg, fulgte dette opp i The Observer ved å si at han hatet meg på grunn av min, sitat, ”ondsinnede anti-semittisme.” Våre advokater gikk til aksjon øyeblikkelig. The Observer trakk reportasjen tilbake og ba om unnskyldning. Man må si ifra. Og journalister må si ifra når de blir falskt anklaget for rasisme.

Jeg er helt enig med min venn når han snakker om hvor skammelig det er å benekte den jødiske Holocaust. Det skjedde. Seks millioner jøder ble myrdet i Europa. Jeg har vært i Auschwitz. Jeg har vært i Birkenau. Jeg har vært i Treblinka. Det er sant alt sammen. Les Martin Gilberts autoritative bok The Holocaust. Men hvorfor sier ikke president Ahmadinejad og de mange arabiske personene som sier de samme tingene, men ikke så høyt, hvorfor sier han ikke: “Ja, ja, seks millioner jøder ble svinsk myrdet, og det er sant, men det var ikke vi som gjorde det ”? Det er der feilen ligger.

Mahmoud Ahmadinejad

Om og om igjen blir araberne nå gitt skylden for Holocaust. Husker dere Menachem Begin, da han sendte troppene sine mot Beirut i 1982, skrev han dette rablende, hysteriske brevet til Reagan hvor han sa at han følte seg som Den Røde Hær som nærmet seg Berlin hvor Hitler var – Hitler var den stakkars gamle Yasser Arafat, som forøvrig hevdet på den tiden at han forsvarte Beirut akkurat som Stalingrad.

Alle er besatt av den annen verdenskrig. Alle. Bush, selv vår egen kjære Mr. Blair, tror de er Winston Churchill. Og alle våre fiender, hver eneste én av dem, tro meg, er en Tigris’ Hitler. Antony Eden henviste faktisk til Nasser som Nilens Mussolini. Vi tar alle på oss våre annen verdenskrigskapper, det er utrolig. Og hvis noen, noen som helst, foreslår at krig er galt, da er vi Neville Chamberlain, vi er i pasifiseringens hus, og se hva som hendte i 1939.

Og journalister går med på dette. Pollack, en av disse personene, gikk med på den linjen. Vi forsøker tilfreds å gjenta de historiske bitene vi husker unøyaktig og feilaktig. Og vi husker ikke den britiske invasjonen av Irak i 1917, da den britiske offiseren kunngjorde et dokument på Baghdads vegger som sa: ”Vi kommer her” – til befolkningen i Mohafazat, Baghdads landsdel – ”Vi kommer her, ikke som erobrere, men som frigjørere for å befri dere fra generasjoner av tyranni.” Og i 1920, da opprøret, det irakiske opprøret mot britisk herredømme i Irak, begynte, bombarderte vi Fallujah, og vi bombarderte Najaf. Den britiske hæren, i 1920. Jeg har sett telegrammet som ble skrevet av britisk etterretning i Baghdad til krigsdepartementet i London, hvor det står at terrorister krysset grensen fra... ?

PUBLIKUM-MEDLEM:

Syria.

ROBERT FISK:

Ja, akkurat. Du leste det telegrammet. Du visste om det telegrammet. Og så stod Lloyd George, den britiske statsministeren, frem i Underhuset og sa: ”Hvis britiske tropper forlater Irak nå, vil det bli... ”?

PUBLIKUM-MEDLEM:

Borgerkrig.

ROBERT FISK:

Presist. Du leste The Times’ parlamentariske rapport i 1920, ikke sant? Vi leser ikke historie. Våre journalister leser ikke historie. Du store min, det gjør heller ikke våre ledere.

Dere vet, jeg tror at dette – ett av disse problemene med journalisme er at vi ikke bærer historiebøker i baklommene våre. Og jeg tror det andre problemet er at våre ledere ikke gjør det. Og det er ett stort problem, over alle de andre, som vi ikke ser på. Mange av oss, mange av dere her, har bevitnet kriger. Men det er ikke ett eneste medlem av noen vestlig regjering noe sted i verden som noen gang har opplevd eller vært i krig. Mr. Bush kunne ha vært det, selvfølgelig. Mr. Cheney kunne ha vært. Colin Powell var, og han er borte, han hadde erfaring. Da jeg vokste opp, Churchill, Eden, vi hadde mange statsministere i Storbritannia som hadde vært i krigen. De visste at man går ikke i krig av falske og uoppriktige grunner. Men det er borte nå. Våre lederes erfaring med krig er nå Hollywood.

Jeg tror at, dere vet, prosjektet å omforme Midtøsten er et barneprosjekt. Det har allerede blitt glemt. De nykonservative planleggerne har allerede sagt: ”Ikke oss, kamerat. Ikke oss, nei, nei. Vi drar. Hans feil. Og se på alle de irakerne.” Den siste linjen vi får, forøvrig – les David Brooks i The New York Times – er at irakerne har vist seg uverdige til de sivilisasjonens frukter som vi ønsker å gi dem. Grådige. Sekteriske. De kjenner bare til stammen. Inntil, selvfølgelig, vi finner en annen nasjon som egner seg til å bli invadert og tilbudt vår sivilisasjons frukter. Vær sikre, det er mange å velge mellom. Det blir ikke Nord-Korea, for de har bomben.

Se på måten vi kjøpte hele linjen om Iran på. Iran, med atomanlegg som ble startet med vår oppmuntring, og Washingtons oppmuntring under shahen. Det er faktisk et muslimsk land i Sørvest-Asia som har mange Taliban-støttere der, mange al-Qaeda-folk, og det har en bombe. Det heter Pakistan. Men vi snakker ikke om det. Det er ikke en del av fortellingen som legges frem av våre ledere. Det er Iran, Iran, Iran. Som om noen, i tusener, millioner år fremover, som har en turban, ikke ville få lov til å ha atomkraftverk. Det er meningsløst. Det er barnespråk og barnepolitikk. Og det er vi, det mektigste supermakt-nærværet i Vesten, som tillater dette og faktisk organiserer det.

Damer og herrer, vi kommer ikke til å omforme Midtøsten. Vi kan hjelpe med å ødelegge regionen, men vi kommer ikke til å omforme den. Hvis dere vil vite hva som avgjør amerikansk politikk nå og hva som avgjør britisk politikk, er det ikke Mr. Blair, og det er ikke Mr. Bush, det er irakerne. Tusen takk, damer og herrer.

Originalteksten (rush transcript) kan leses her, og TV-sendingen fra Democracy Now! onsdag 20. desember 2006 kan lastes ned herfra.

Nok en stor takk til Amy Goodman.

Israelerne og palestinerne

En liten oppdatering: Etter at jeg hadde lest Seymour Hersh’s siste artikkel i The New Yorker og skrevet en blogg om temaet (forrige blogg), tittet jeg på BBC eller CNN, og der hører jeg Bush snakke om "executive privilege" for å forsvare sine sammensvorne banditter Rove og Gonzales og for å stanse etterforskningen av alle de statsadvokatene. Jeg kan knapt tro mine egne ører. Herre min hatt - "Executive privilege" -- !!?? – der har vi jo nettopp det uttrykket Nixon brukte omigjen og omigjen for å slippe å måtte overlevere de lydbåndene som fellet ham. Spennende tider! Deja vous!

Synd at Bush, Cheney, Rove, Gonzales og de karene der ikke har vært dumme nok til å teipe sine egne samtaler pga forfengelig selvhøytidelighet som Nixon gjorde. Jeg mener dog at Nixon var en skinnende helgen sammenlignet med Bush, og det er jeg ikke alene om. Nixons advokat John Dean, som lekket hele Watergate-historien, og Bob Woodward, som startet etterforskningen i Washington Post sammen med Carl Bernstein, er av samme oppfatning. Nixon ville aldri ha godkjent tortur, f.eks.

John Dean

Norsk Midtøsten-politikk: Jeg kikket også på NRKs debattprogram ”Standpunkt.” Slike debatter er alltid kjedelige, spesielt når hoveddeltakerne er politikere, for ingen av dem er interessert i sannhet, men kun å reklamere for sine egne argumenter og politiske partier. Og dette var stort sett en krangel mellom de såkalt borgerlige og de såkalt rødgrønne.

Jeg skal allikevel gi de rødgrønne en bitteliten innrømmelse. Jeg har ingen sans for deres sosialpolitiske ideologi eller deres programmer eller budsjettplaner eller hva det måtte være, og jeg har spesielt dårlig sans for SVs privatskole-politikk. Men når det gjelder utenrikspolitikk, ser det ut til å være et sunt instinkt ett eller annet sted i SV. Og nå har Norge tatt en enestående beslutning ved å erklære sin anerkjennelse av palestinernes Hamas-regjering, muligens på bekostning av Norges forhold til Israel.

Dette fortjener de en viss ros for. Her er noen viktige ord om saken fra en ekspert som nylig døde: En ekte israeler.

Jeg sikter her til den israelske lingvisten, forfatteren,og fredsaktivisten Tanya Reinhart, som døde av et slag i USA forrige helg, 63 år gammel. Hun var en av dem mest profilerte kritikerne av Israel-regjeringens politikk og en av landets ledende talspersoner for palestinske nasjonale rettigheter. Hun var professor emeritus i språkvitenskap og media-studier ved Tel Aviv University og Global Distinguished Professor of Linguistics ved New York University. Hun skrev spalter for Israels største dagsavis, Yediot Ahranot, og hadde et aktivt følge av lesere rundt i verden for sine kritiske syn på den israelsk-palestinske konflikten. Hennes bøker inkluderer Israel-Palestine: How to End the War of 1948 og The Road Map to Nowhere. I desember flyttet hun til New York for godt og sa at hun kunne ikke lenger bo i Israel pga den måten landet behandler palestinerne på i de okkuperte områdene.

Tanya Reinhart holdt en av sine siste taler for litt over en måned siden i St. Mary’s Church i New York. Talen var en del av Israel Apartheid-uken.

Tanya Reinhart

TANYA REINHART:

Så i dagens verden avstår ikke bare det internasjonale samfunn fra å iverksette sanksjoner mot Israel. Faktisk stemte de for å iverksette sanksjoner mot palestinerne. Etter det palestinske valget har alle pengene til de palestinske myndighetene, alle pengene selv til NGO-organisasjonene blitt frosset. Og Israel selv holder på skattepenger som de skylder til palestinerne. Og den palestinske økonomien er fullstendig paralysert med ingen lønnsutbetalinger, ingen sosialtjenester, ingen helsetjenester eller operative sykehus.

For bare to år siden hyllet den vestlige verden ”det beste av demokrati i Midtøsten” med Arafat på vei ut og det palestinske folk som forberedte seg til valg. Ifølge Jimmy Carter, i en reportasje han skrev i The Herald Tribune, var det palestinske valget, jeg siterer, ”ærlig, rettferdig, sterkt utfordret, uten vold og med resultatet akseptert av vinnere og tapere.” Blant de 62 valgene som hadde blitt overvåket av Carter-sentret, er disse de beste eksemplene på å gjenspeile folkets vilje.

I en rettferdig og velordnet verden ville det være utenkelig at en regjering som var valgt gjennom denne typen prossess å bli ignorert bare fordi Israel ikke liker det palestinske folkets valg. Men i en verden hvor USA hersker, får makten rett, og makten kan definere demokrati som den vil. Dermed ble det kunngjort at de palestinske valgresultatene ikke ville bli anerkjent, og før dette endrer seg, kommer det palestinske folk i sin helhet til å bli straffet og sultet.

Det vi ser nå, siden den gang, er at USA forsøker sammen med Israel å påtvinge en langvarig politikk som de alltid har hatt å prøve å dytte samfunnet inn i en borgerkrig. De gjør dette i Palestina ved å støtte samarbeidende krefter som Dahlans krefter i Gaza. De prøver å gjøre det samme i Libanon. De prøver å gjøre dette i Irak. Dette er USAs politikk.

Hittil har det palestinske folk stått imot dette forsøket på å dytte dem inn i en borgerkrig, og de har klart å sette sammen en samlingsregjering. Men akkurat som vi hørte så sent som igår, vil ikke USA anerkjenne – ved å følge Israels krav – vil ikke anerkjenne den nye samlingsregjeringen og vil fortsette med boykotten.

Måten dette er sammensatt på er kravet til palestinerne – det kreves av palestinerne at de skal imøtekomme de tre siterte kravene, de tre mantraene som gjentar seg. Den første mantraen er at palestinerne skal gi avkall på vold, spesielt Hamas skal gi avkall på vold. Det er veldig vanskelig å forstå dette kravets innhold. Allerede i januar 2005, da Hamas kunngjorde at de er – Hamas kunngjorde at de skal bytte fra væpnet strid til politisk strid og gå inn i valg, og etter det var det ikke et eneste terror-angrep som ble begått av Hamas. Ifølge israelske sikkerhetskilder deltok ikke Hamas en gang i skytingen av kassamer mot Israel før begivenhetene forrige sommer, da Israel angrep Gaza.

Det andre kravet er at palestinerne skal anerkjenne tidligere avtaler. I et intervju med The Washington Post allerede for et år siden, forklarte Hamas statsminister Haniyeh at ifølge Oslo avtalen i 1993, skulle det allerede ha vært en palestinsk stat fem år senere i ’98. Isteden, det Israel gjorde i løpet av hele denne perioden var å beslaglegge mer land, fortsette å kolonialisere, å bygge bosetninger, og de holdt ikke en eneste av Oslo-avtalens paragrafer. ”Fra nå av,” sa Haniyeh, ”vil vi kun akseptere og respektere avtaler som er bra for det palestinske folk.”

Ismail Haniyeh

Nå, den tredje og avgjørende mantraen som blir brukt til å kvele det palestinske folk er at den nye regjeringen skal anerkjenne Israels eksistens. Men sakens realitet er at det er Israel som ikke er villig til å anerkjenne palestinernes rett til å eksistere som en stat. I det palestinske nasjonalrådets møte i 1988, har det palestinske folk allerede vedtatt at de er villige til å akseptere en tostatsløsning innenfor grensene fra ’67 – før ’67-krigen, som for dem betyr å akseptere å leve på 22% av deres historiske land. Etter det har ikke Israel gjort en eneste ting for å vise at de er villige til å akseptere dette, for å vise at de er villige til å gi palestinerne en stat i denne lille delen som er igjen av deres land.

Nok en gang takker jeg Amy Goodman, som intervjuet Tanya Reinhart på Demnocracy Now! i oktober 2004, for å gi oss ypperlig samtidsmateriale ved å minnes Tanya Reinhart og hva hun stod for (sendt 19. mars).

Amy Goodman

Kjeltringene på toppen

Den sagnomsuste og prisbelønnede etterforskende reporteren Seymour Hersh har skrevet en ny brennende aktuell bit i The New Yorker med tittelen Authorizations. Han retter blikket 35 år tilbake, til Vietnam-krigen under Nixon-administrasjonen – en tid han selv husker meget godt, for det var som tidligere nevnt Seymour Hersh som avslørte My Lai-massakren i 1969, og i nyere tid, den grove mishandlingen av irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet – det samme fengsel som Saddam Hussein hadde brukt til å torturere sine fanger.

Seymour Hersh

Hersh serverer noen sitater fra Nixons berømte lydbånd. Som mange av oss husker, ble Nixon felt av sin egen forfengelige dumhet som bestod av å ta opp absolutt alle samtaler i Det Hvite Hus på stemme-aktiverte lydbånd, og han var også ubetenksom nok til å ta vare på disse bevisene på hans egen kriminalitet helt til domstolen krevde dem utlevert og han ble tvunget til å gå av på grunn av dem. Utskriftene fra disse lydbåndene ble deretter en bestselger, selv om det var et katalog-tykt volum med mye kjedelig lesning gjennom dagligdagse samtaler med en del mumling. Det morsomste var kanskje alle de ordene som var strøket og byttet ut med ”expletive deleted.” Nixon bannet mye, spesielt med uttrykkene ”hell” og ”goddamn.” Så når evangelisten Billy Graham og andre varme støttespillere lyttet til disse samtalene, ble de vel så sjokkert av språkbruken og tonen i Oval Office som de lovbruddene de åpent diskuterte å skjule. Nixon, Haldeman, Ehrlichman og den gjengen der snakket seg imellom som kjeltringer, mafiabosser, gangstere, figurer i underverdenen – en skarp kontrast til den verdigheten som man hadde forventet å høre fra verdens mektigste og mest betydningsfulle kontor.

President Richard Nixon

”Vi har blitt forherdet til vulgariteten, bedrageriet og mistroen som kjennetegner Nixon-båndene,” skriver Hersh. Og så setter han søkelyset på hvor utrolig lik Bush’s situasjon er idag sammenlignet med Nixon i 1972. Dette illustrerer han bl.a. ved å vise til samtaler han hadde med Air Force General John D. Lavelle, som i sin tid hadde kommandoen over alle luftoperasjoner i Vietnam. Gang på gang gikk han over streken på en måte som resulterte i store sivile tap, altså krigsforbrytelser. Disse aksjonene var ikke offentlig autorisert, men de var uoffisielt autorisert med muntlig samtykke fra oven selv om de var ulovlige.

Nå er det en kjensgjerning at den samme banden som begikk ulovligheter i Nixon-administrasjonen, den samme banden som fortsatt begikk grove lovbrudd og overgrep mot Nicaraguas befolkning i Reagan-administrasjonen gjennom den såkalte Iran-Contra-skandalen (da de gjorde hemmelig salg av våpen til Iran via Israel for å finansiere en terrorgruppe i Nicaragua som kongressen hadde forbudt støtte til), den samme banden som bygget opp sin maktbase betraktelig gjennom tolv år fra 1981 til 1993, de kom tilbake i 2001 i Bush-administrasjonen og fortsatte med sitt farlige spill til de grader at de idag truer hele verden med ødeleggelse. Denne samme gamle banden sitter med makten idag. Og hvis det hersker noen som helst tvil om at disse personene er kriminelle, er det bare å se på en del av deres støttespillere i kongressen. Før demokratene fikk flertall i kongressen ifjor høst, var situasjonen den at aldri i historien hadde så enormt store pengsummer strømmet inn i de folkevalgtes personlige bankkonti fra big business og andre mektige lobbygrupper. Og til tross for at mye av dette har vært hysjet ned og ignorert av mainstream, corporate media i USA, fikk vi vite fra selveste CNN at en del republikanske kongressmedlemmer sitter bak lås og slå i føderale fengsler og mottar fete lønner på skattebetalernes bekostning i tillegg til sine bestikkelser, utpressinger og andre gangster-inntekter. Andre republikanske folkevalgte sitter med dommer for seksuelle forbrytelser, bl.a. mot mindreårige.


I tillegg har amerikanske media vært preget av en langvarig skandale om en lekkasje fra Det Hvite Hus angående avsløringen av Valerie Plame som CIA-agent, fordi hennes mann hadde sagt at CIA aldri hadde funnet bevis på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen og at Bush derfor invaderte landet på løgnaktig grunnlag. Den som nå har fått skylden for den ulovlige og landsforræderiske avsløringen av Plame som CIA-agent og blitt dømt til flere tiårs fengsel, er I. Lewis "Scooter" Libby, en nær venn av visepresident Dick Cheney som ser ut til å ha handlet etter Cheneys og/eller Karl Roves instrukser. Men han har holdt kjeft om de på toppen, etter sigende fordi han har blitt lovet benådning som belønning for sin lojalitet.

"Scooter" Libby

Alt dette har tydeligvis bekymret president Bush, som har plutselig gitt en lang rekke aktorer og statsadvokater sparken. Dette minner selvsagt sterkt om president Nixon da han sparket etterforskere av Watergate-skandalen som han selv hadde utnevnt fordi tampen begynte å brenne litt for nær ham selv, men hittil ser det ut til at Bush’s motivasjon har vært mer partisansk. Det har vært så mange tiltaler og søksmål mot republikanske politikere at Bush ønsker så desperat å snu denne utviklingen at han har nylig sparket alle aktorer som ikke parerer ordre ved å reise tiltaler mot demokratiske politikere. Og nå er en full etterforskning på gang om hva som ligger til grunn for disse massive oppsigelsene. Et økende antall senatorer krever at justisminister Alberto Gonzales går av pga sin vanskjøtsel og misbruk av sin stilling (bl.a. tortur, ulovlig avlytting osv. osv. pluss sparkingen av alle disse aktorene), men Gonzales nekter å trekke seg.

Alberto Gonzales

Som sagt, kjeltringene sitter på toppen. Det har tidligere vært snakk om å iverksette en rettergang mot Bush for å tvinge ham til å gå av, men etter at demokratene fikk flertall i Kongressen ifjor, har mange av dem blitt feige, og lederen Nancy Pelosi erklærte rett etter valget at ”impeachment is off the table.” Denne holdningen gjelder ikke alle de demokratiske representantene, men Pelosi er sjef, og hun er en meget slu, sjarmerende, pragmatisk og maktbegjærlig politiker. Både hun og en del andre demokratiske senatorer våger ikke å utfordre skjebnen fordi dette kan sette deres egne politiske karrièrer i fare.

Nancy Pelosi

Gringo Go Home

Etter at Bush-administrasjonen mislyktes i å styrte Venezuelas president Hugo Chavez med et CIA-støttet statskupp i 2002 og klarte heller ikke å snikmyrde ham, har ikke Chavez spart på kruttet når han snakker om Bush. Han ga en klassisk forestilling i FN tidlig ifjor høst, da han snakket om Bush som selveste Djevelen det luktet svovel etter, mens han korset seg og fikk så stor applaus fra FN-forsamlingen at de ble bedt om å roe seg.


Hugo Chavez til George W. Bush: “Gringo Go Home”

Mens president Bush reiste på turné i Latin-Amerika i forrige uke, talte Venezuelas president Hugo Chavez til titusener på en anti-imperialistisk rally i Argentina på fredag [9. mars]. President Bush ankom Guatemala for sitt nestsiste stopp på sin besøksrunde til fem latin-amerikanske land. Han hadde møte med Guatemalas president Oscar Berger for samtaler dominert av temaer som immigrasjon og frihandel.

Bush's besøk til regionen var markert av protester og marsjer. I Brazil på torsdag [8. mars] kom tredve tusen mennesker ut i gatene. Dagen etter i Uruguay marsjerte seks tusen i hovedstaden Montevideo. I Bogota arresterte politiet 120 personer da fem tusen demonstranter marsjerte bare 1,5 kilometer fra der hvor Bush hadde samtaler med Columbias president Alvaro Uribe. Senere samme dag reiste Bush til Mexico for sitt siste stopp på turen.

Selv om mange analytikere er enige i at presidentens reise var en del av et forsøk på å vinne tilbake innflytelse i regionen, har Det Hvite Hus forsøkt å fremstille turen som en del av en humanitær innsats for å ta opp fattigdom som tema. I Washington talte president Bush til den latinske handelsorganisasjonen US Hispanic Chamber of Commerce.

George W. Bush

PRESIDENT GEORGE W. BUSH:

Dere vet, ikke langt fra Det Hvite Hus er det en statue av den store frigjøreren Simon Bolivar. Han sammenlignes ofte med George Washington -- Jorge W. I likhet med Washington var han en general som kjempet for sitt folks rett til å styre seg selv. I likhet med Washington lyktes han i å bekjempe en mye sterkere kolonimakt. Og i likhet med Washington tilhører han alle oss som elsker frihet. En latin-amerikansk diplomat hadde formulert det slik: ”Hverken Washington eller Bolivar bar med seg skjebnen å ha egne barn, slik at vi amerikanere kan kalle oss selv deres barn.”

Vi er sønner og døtre av denne striden, og det er vår misjon å fullføre den revolusjonen som de startet på våre to kontinenter. De milionene av mennesker på vår hemisfære som til daglig lider under fattigdommens og sultens fornedringer har rett til å være utålmodige. Og jeg skal gi dem dette løftet. Målet for dette store landet, målet for et land fullt av generøse mennesker, er et Americas hvor ethvert menneskes verdighet blir respektert, hvor alle får plass ved bordet, og hvor mulighet rekker inn i hver eneste landsby og hvert eneste hjem. Ved å forlenge frihetens velsignelse til de minste blant oss vil vi fullbyrde denne nye verdens skjebne og sette et skinnende eksempel for andre. Que Dios les bendiga.

I tillegg til masseprotestene mot hans nærvær i Sør-Amerika har Bush blitt fulgt hakk i hæl av Venezuelas president Hugo Chavez som var på en motreise i Latin-Amerika samtidig. Chavez skygget faktisk Bush helt fra begynnelsen av reisen. Da Bush var i Uruguay fredag [9. mars], holdt Chavez en stor rally i nabolandet Argentina. Da Bush fløy til Colombia, talte Chavez til tusener i Bolivia. Da Bush var i Guatemala, var Chavez igjen i nærheten i nabolandet Nicaragua. Under en stor rally i Buenos Aires på fredag [9. mars], kom den venezuelanske presidenten med et sviende angrep på Bush som var i Uruguay, bare 50 kilometer unna. Her er et utklipp fra Chavez’s tale ved masseoppmøtet i Buenos Aires på fredag [9. mars].

Hugo Chavez

PRESIDENT HUGO CHAVEZ: [oversatt fra spansk via engelsk]

På den andre siden av elven, der må den lille herren fra nord være. La oss gi ham en stor boo! Gringo, go home!

Jeg er overbevist om at våre venner i Brasilia og i Montevideo ikke kommer til å føle seg krenket, for vi ville ikke ønske å såre noen av våre brødre fra Uruguay eller Brazil. Vi anerkjenner deres uavhengighet. Vi anerkjenner at de regjeringene har den uavhengige rettigheten til å invitere den lille herren fra nord hvis de så velger.

Men Kirchner og jeg trenger ikke å planlegge noe for å sabotere dette besøket, for vi har vært vitner til et virkelig politisk kadaver. USAs president er et politisk kadaver. Han lukter ikke engang svovel lenger. Han lukter ikke engang svovel eller brostein om dere vil. Ikke nå lenger. Det dere lukter fra ham nå er stanken av politisk død. Og om ikke lenge vil han smuldre til støv og forsvinne. Så vi trenger ikke å gjøre noen innsats for å sabotere besøket fra USAs president til noen land, søsterland i Sentral- og Sør-Amerika, selvfølgelig. Vi trenger ikke å gjøre det. Det er en enkel tilfeldighet, Nesots besøk til Venezuela og vårt besøk her til Buenos Aires.

Vel, vi trenger allikevel å takke den lille herren som besøker oss, for hvis han ikke var her i Sør-Amerika ville kanskje ikke denne begivenheten ha vært så folkerik. Vi har organisert denne begivenheten for å si nei til nærværet av imperiets overhode her i Sør-Afrikas heroiske land.

Den imperialistiske lille herren som besøker Latin-Amerika idag sa for circa sytti-to eller førti-åtte timer siden i en av sine taler, da han kunngjorde at han reiste til Latin-Amerika, han sammenlignet Simon Bolivar med George Washington. Faktisk sa han den vanvittige tingen – og jeg kan ikke si at det er hykleri, for det er ganske enkelt vanvittig, det mest vanvittige han kunne si. Han sa at idag er vi alle barn av Washington og Bolivar. Det vil si at han tror han er en sønn av Bolivar. Det han er, er en sønn av en – men jeg kan ikke si det ordet her.

Så han har sagt – han har sagt – og dere bør lytte til hva han sa her – han sa at nå har tiden kommet for å fullføre den revolusjonen som Washington og Bolivar startet. Hva slags kjetteri er det? Det er kjetteri og uvitenhet, for vi må huske – og jeg sier dette med all skyldig respekt for George Washington, som er historisk en av de grunnleggende fedre for det landet – men vi må også huske forskjellene og hvor forskjellige George Washington og Simon Bolivar var og kommer alltid til å være.

George Washington

George Washington vant en krig for å oppnå uavhengighet for den nord-amerikanske økonomiske eliten fra det engelske imperiet, og da Washington døde, eller dvs. etter hans uavhengighet og etter å ha vært USAs president, etter å ha forsvart slaveri, ble han omsider en veldig rik eier av slaver og en planatasje. Han var en stor landeier. Det var George Washington.

Simon Bolivar, derimot, var født med en sølvskje i munnen, og da han var åtte år gammel døde hans foreldre og han arvet en stor formue, sammen med sine brødre, og han arvet haciendaer og slaver. Simon Bolivar, da historien ledet ham – og som Karl Marx sa, menn kan skape historie, men kun så langt som historien tillater oss – da historien tok Bolivar og gjorde ham til leder for uavhengighetsprossessen i Venezuela, gjorde han den prossessen revolusjonær. Simon Bolivar ga fra seg all eiendommen sin. Han befridde slavene sine, og han gjorde dem til soldater, og han brakte dem hit. Han brakte dem til Peru og Carabobo, og han arbeidet sammen med San Martins tropper for å frigjøre dette kontinentet. Det er Simon Bolivar.

Simon Bolivar

Og Simon Bolivar, etter å ha vært født med den sølvskjeen i sin munn, da han døde på den karibbiske kysten av Colombia, da han døde 17. desember i 1830, var han kledd i en annens skjorte, for han hadde ingen klær. Simon Bolivar er lederen for dette landets revolusjon. Han er er den sosiale revolusjonens leder, folkets revolusjon, den historiske revolusjonen. George Washington har intet – intet – å gjøre med denne historien.

Det var i 1823 at James Monroe sa: ”Amerika for amerikanere.” Og når jeg sier dette ikveld, sier jeg det fordi jeg ønsker å minne dere på, mine brødre i Argentina, i Venezuela og i Amerika, at nærværet av USAs president i Sør-Amerika representerer alt det der. Han representerer den Monroe-doktrinen Amerika for amerikanerne. Vel, vi må si til ham: Nord-Amerika for nord-amerikanerne og Sør-Amerika for sør-amerikanerne. Dette er vårt Amerika.

USAs president, det politiske kadaveret – og når jeg sier politisk kadaver, ville han like å se meg som et ordentlig kadaver – jeg vil at han skal være et politisk kadaver, og han er allerede et politisk kadaver. USAs president har det laveste nivå av troverdighet og støtte fra sitt eget folk. Han er USAs nåværende president.

Det ser ut til at han ikke en gang tør å nevne mitt navn, for da han ble spurt i Brasilia idag på en pressekonferanse – jeg så den, så på den på hotellet – og journalisten spurte ham: ”Det blir sagt at du er her for å stanse Chavez’s bevegelse i Sør-Amerika.” Og det så ut som om han nesten fikk et hjerteslag da han hørte ”Chavez,” for han stammet faktisk et par ganger, og han skiftet faktisk tema. Han svarte ikke på spørsmålet. Han svarte ikke på spørsmålet i det hele tatt. Så han tør ikke en gang.

Og jeg våger definitivt å si hans navn. Presidenten for Nord-Amerikas Forenede Stater, George W. Bush, den lille herren fra nord, det politiske kadaveret som besøker Sør-Amerika, den lille herren er president for hele USAs historie, og i USAs historie har han det laveste nivået av støtte i sitt eget land. Og hvis vi legger til det støttenivået han har i verden, ville jeg tro at han er i rødt nå – negative tall.

Hugo Chavez

(Den engelsk-språklige teksten – rush transcript - kan leses her, og denne sendingen av Democracy Now! – fra mandag 12. mars 2007 -- kan lastes ned herfra. Sendingen inkluderer også en analyse av den politiske situsajonen i Latin-Amerika og spenningen mellom Bush og Chavez. En av deltakerne er Greg Grandin, professor i latin-amerikansk historie ved NYU og forfatter av bøkene Empire's Workshop: Latin America, the United States, and the Rise of the New Imperialism og The Blood of Guatemala: A History of Race and Nation. Den andre deltakeren er Steven Ellner, som har undervist i politisk vitenskap ved Universidad de Oriente i Puerto La Cruz, Venezuela siden 1977. Han har også skrevet mange bøker, bl.a. Venezuela: Hugo Chavez and the Decline of an Exceptional Democracy. Spesiell takk til Amy Goodman for ypperlig stoff.)

Amy Goodman

Søkelys på Midtøsten

Litt generell oppdatering: Fordi det tar litt tid å oversette, bearbeide og tilrettelegge tekstmaterialet i disse bloggene, vil ikke hovedinnholdet være helt dato-ferskt, selv om det alltid er brennende tidsaktuelt i forhold til samtidspolitiske begivenheter. Av den grunn bør vi kanskje berøre noen ferske nyheter først – nyheter som det kanskje blir tid til å utbrodere mer detaljert i fremtidige blogger:

Josh Wolf, som vi gjenga et telefonintervju med her i forrige måned (februar), har nå sittet i fengsel i over 200 dager. Det er den lengst fengslede journalisten i amerikansk historie for å nekte å adlyde en rettsordre. Han sitter fortsatt i fengsel fordi han nekter å vitne eller overlevere en upublisert video til en føderal storjury som etterforsker en demonstrasjon i San Fransisco.

Josh Wolf

I de senere dager har George W. Bush besøkt 5 latin-amerikanske land, hvor han bl.a. har blitt møtt med store gatedemonstrasjoner og protester. I tillegg har han blitt fulgt av Venezuelas president Hugo Chavez som har holdt sine egne store møter diverse steder i Latin-Amerika samtidig med president Bush. Chavez sparer ikke på kruttet, og det har han heller ikke gjort etter at Bush-administrasjonen mislyktes med kuppet mot ham i 2002 og mislyktes også i å snikmyrde ham. Detaljer senere – det er alltid underholdende når Hugo Chavez snakker om George W. Bush.

Hugo Chavez anbefaler Noam Chomskys bok i FN

Vårt tema denne gangen: For tre måneder siden, i desember 2006, holdt krigskorrespondent-veteran Robert Fisk fra The London Independent hovedtalen på den sjette årlige konferansen for Muslim Public Affairs Council i Long Beach, California, hvor han snakket til hundrevis av amerikanske muslimer. Konferansen hadde tittelen: Reform, relevans og fornyelse: Forståelse av Islam for fremtiden.

Robert Fisk har mer enn tredve års erfaring med dekning av så å si hver eneste store hendelse i Midtøsten. Han har laget reportasjer om borgerkriger i Algerie og Libanon, den iranske revolusjonen, den russiske invasjonen av Afghanistan og krigen mellom Iran og Irak. Han var en av de første journalistene som fortalte om massakrene i Sabra og Shatila. Han dekket den første Gulf-krigen i 1991 og invasjonen og den pågående okkupasjonen av Irak. Hans nyeste bok er The Great War for Civilisation: The Conquest of the Middle East.

Robert Fisk

ROBERT FISK: Mine damer og herrer, da jeg først reiste til Midtøsten – på ferie fra Belfast av alle steder – 1972, reiste jeg til Egypt, og ivrig etter å plukke opp noen få første arabiske ord, var jeg uheldig nok til å kjøpe en veldig gammel bok laget av den britiske hæren i Egypt på 1800-tallet. Jeg husker fremdeles de tre viktigste frasene som man ble rådet til å lære hvis man var engelskmann: ”Vi skal gå ombord på dampskipet, for det er snakk om krig,” ”Hjelp,” og ”Hvor er den britiske ambassaden?” Og jeg kan fortelle dere, jeg hadde aldri trodd at jeg virkelig ville se folk si disse tingene, som jeg måtte i Libanon forrige sommer. Der var alle flyktningene, alle utlendingene, og de gikk ombord på dampskipet fordi det var en virkelig krig, alle ønsket hjelp og alle krevde å få vite veien til sine nasjonale ambassader. ”Så det har kommet til dette,” tenkte jeg med meg selv.

Dere vet, i de siste 30 årene jeg har vært i Midtøsten, har det vært én – nei, to store forandringer. Den første er at muslimer er ikke lenger redde. Da jeg først dro til Libanon, hvis israelerne krysset grensen, for eksempel, skyndte mange, mange, mange palestinere seg, som var i sør, til Beirut. Folk ville flykte fra sør, løpe vekk. Muslimer løper ikke sin vei når de blir angrepet, når de er under luftangrep.

En av de mest ekstraordinære hendelsene var beleiringen i ’82, da flyveblader ville falle fra himmelen om og om igjen. ”Hvis dere verdsetter deres kjære, løp avsted og ta dem med dere.” Et forsøk på å avbefolke Vest-Beirut. Og jeg husker alltid min gårdeier – jeg bor på sjøkanten – jeg møtte ham ved inngangsdøren en dag, og han holdt et lite nett fullt av fisk. Han hadde fisket på sjøen. Han sa: ”Vi må ikke gjøre som vi blir befalt og forlate våre hjem. Vi kan leve, ser du, Mr. Robert. Vi kan være her.”

Den andre store forandringen som har skjedd i de siste 30 årene er at da jeg først reiste til Midtøsten, var alle de kreftene som var i konflikt med Vesten nasjonalistiske eller sosialistiske eller pro-Sovietiske. Idag, uten unntak, i Afghanistan, i Gaza, i Vestbanken, i Sør-Libanon, er alle krefter som er i konflikt med Vesten eller med Israel, islamistiske. Det er en forandring som jeg ikke tror at vi vestlige mennesker egentlig forstår.

Forstår vi egentlig omfanget at urett i Midtøsten? Da jeg skrev min nye bok ferdig, gikk det opp for meg hvor slått jeg var over hvor behersket muslimer har vært, erkjente jeg, mot Vesten, etter de siste 90 årene med urett, forræderi, slakt, terror, tortur, hemmelig politi og diktatorer, for jeg tror ikke at vi vestlige bryr oss om muslimer. Jeg tror ikke vi bryr oss om muslimske arabere. Man trenger bare å se på reportasjene om Irak. Hver gang en amerikansk eller britisk soldat blir drept, vet vi hans navn, hans alder, om han var gift, hans barns navn. Men 500,000-600,000 irakere, hvor mange av deres navn har funnet veien til våre TV-programmer, våre radio-shows, våre aviser? De er bare tall, og vi vet ikke engang statistikken.

Husker dere den gangen George Bush ble presset og presset: hva var tallene på irakiske døde? På den tiden var det mindre, og han sa: ”Å, 30,000. Mer eller mindre.” Kan dere forestille dere om han hadde blitt spurt hvor mange amerikanere hadde dødd, og han sa: ”3,000, mer eller mindre”? De ordene, ”mer eller mindre” fortalte på en måte alt.

Jeg sa tidligere idag – og jeg skal gi dere et eksempel denne gangen – at egentlig tror jeg ikke at Irak-rapporten kommer til å ha noen virkning, men jeg tror at det som er tilsiktet å ha en virkning i USA er den gradvise drypp-drypp-idéen at irakerne er uverdige oss vestlige. Dette er grunnen til, og dette er hvordan, vi skal komme oss ut.

La meg gi dere et eksempel på hva jeg mener. Her er Ralph Peters, tidligere offiser i den amerikanske hæren, som skriver i USA Today. Jeg anbefaler dere ikke å lese USA Today, men av og til blir jeg innesperret på fly i time etter time etter time på vei til å snakke til mennesker som dere. Så her er det Ralph Peters som skriver – husk at dette er sitat fra en mainstream riksavis. Han var opprinnelig for invasjonen. Nå trenger han åpenbart et knep for å komme ut. ”Vår omfattende investering i irakisk politi førte kun til dødsskvadroner. Regjeringens statsråder plyndrer landet for å styrke sine egne sider. I virkeligheten ville bare et militærkupp kunne holde dette kunstige landet sammen.” Ser dere? Vi planlegger allerede.

Ralph Peters

Jeg husker tilbake til og med i 2003, da hadde Daniel Pipes en lang artikkel hvor han sa at det Irak trengte – og vær så snill og ikke le av dette – hva Irak trengte var en demokratisk innstilt sterk mann. Tenk på det et øyeblikk.

Daniel Pipes

La meg fortsette med Ralph Peters. ”Til tross for alle våre feilgrep, så ga vi irakerne en enestående sjanse til å bygge et lovregulert demokrati. De foretrakk å boltre seg i gamle hat, bekjennelsesvold, etnisk intoleranse og en korrupsjonskultur.” Dere ser hva vi gjør. Vi nedvurderer og bestialiserer det folket vi angivelig kom for å frelse. Det er deres tragedie, ikke vår, skriver han. Irak – hør på dette: ”Irak var araberverdenens siste sjanse til å gå ombord på toget til modernitet, å gi regionen en fremtid, ikke bare en bitter fortid. Men nå er ikke volden som tilsøler Baghdads gater med blod et symptom på den irakiske regjeringens inkompetanse,” sier han. ”Den symboliserer araberverdenens ufattelige mangel på evne til fremskritt på noe som helst område av menneskelig bestrebelse..” Ja, det var det jeg tenkte da jeg leste det. Ingen brev til redaktøren om dette. ”Hvis de fortsetter å boltre seg” – boltre seg, merk det ordet – ”å boltre seg i broderslakt, må vi forlate dem.” Som dere ser, blir grunnlaget lagt.

Ta David Brooks, nå dette er New York Times. Dette er virkelig mainstream. Han har lest noen historiebøker, husker hvordan den britiske okkupasjonen av Irak endte i sorg i 1920. Synd at han ikke leste historiebøkene før han støttet invasjonen av Irak. Men uansett, han får somlet seg til å lese historie nå. ”Idag,” sier han, ”står det mye dårligere til med Irak enn da britene var der. De mest best informerte rapportene,” sier han, ”snakker ikke om borgerkrig, men om fullstendig sosial oppløsning.” Vi gnir allerede Irak på denne måten til støv, så det er ikke noe igjen å forlate. ”Denne siste nedturen,” sier han, ”ble startet av amerikanske tabber men blir forverret av” – vent på dette – ”de samme gamle demonene: grådighet, blodtørst og en ufattelig vilje til å kompromissere til fordel for fellesskapet, selv når de står stilt overfor selv-ofrelse.” Dette ligner Thomas Friedman-setningen om barne-ofrende palestinere. ”Irak,” sier Brooks, ”vakler på randen av formålsløshet..” Hva betyr det? ”Det vil være tiden til å gjøre effektivt slutt på Irak. Den tiden kommer snart,” sier han, ”å spre autoritet radikalt ned til de eneste samfunnene som lar seg gjennomføre i Irak: klanen, stammen eller sekten.”

David Brooks

Dette, mine damer og herrer, er den måten vi blir forberedt på hva som skal skje. Dette er sandsteinen som skal legges ned på ørkengulvet for å hjelpe våre stridsvogner bevege seg. Ikke si at det aldri var spådommer om fremtiden i Midtøsten.

Jeg skal gjøre en rask forespørsel her. Disse lysene blender meg. Er det mulig å ha alle lysene oppover slik de var tidligere så dere alle er mennesker som jeg prøver å være? Kan ve få alle lysene opp?

Så, men ikke si at det ikke var noen spådommer om Midtøsten. Dokumentasjonen av opprøret i 1920 mot den britiske okkupasjonen er et fingeravtrykk-perfekt kopi av opprøret mot amerikanerne og britene idag. Men på den andre siden, ikke si at ingen advarte mange, mange år før her nå, til og med før annen verdenskrig, om hva som kom til å skje i Palestina.

Jeg skal lese til dere et veldig kort avsnitt av Winston Churchill, ikke om Battle of Britain. Det er Churchill som spår fremtiden fra 1937, eleve år før Nakba. Dette er Winston Churchill som skriver i et fullstendig glemt essay. Han reflekterte over fremtiden og skrev om muligheten for et delt Palestina. Og han snakket om hvordan, jeg siterer – dette er Winston Churchill i 1937 – ”Den rike, tettbefolkede, progressive jødiske staten” – se, den eksisterer ikke ennå, men han får det riktig allerede – ”ligger på slettene og på Palestinas sjøkyst. Rundt den, i høydene og bakketoppene som strekker seg langt og bredt inn i de endeløse ørkenene, tilbyr de krigerske araberne i Syria og Transjordan av Arabia, støttet av Iraks væpnede styrker, en ustanselig krigsfare. For å oppretthode seg selv,” – 1937, husk det – ”For å opprettholde seg selv, vil den jødiske staten måtte være væpnet til tennene og må bringe inn hver eneste sunne og sterke mann for å styrke sin hær. Men hvor lenge vil denne prossessen få lov til å fortsette av de store arabiske befolkningene i Irak og Palestina? Kan det forventes at araberne ville stå passivt og se på oppbyggingen, med jødisk kapital og resurser, med en jødisk hær, utstyrt med de dødeligste krigsvåpen til den ble sterk nok til ikke å frykte dem? Og hvis den jødiske hæren nådde det punktet, hvem kan være sikker på,” spurte Churchill, ”at stuet sammen innenfor sine smale grenser, at de ikke ville kaste seg ut inn i de nye uutviklede landene som lå omkring dem?”

”Au,” sa jeg da jeg leste det. 1937.

Winston Churchill

[pause]

ROBERT FISK : Idag, vet dere, er vi journalister sammensvorne med regjeringer i å skape det jeg kaller frykt-departementet. Dette er ikke bare et spørsmål om telefonavlytting, raseprofilering, hemmelig tortur, det er også en måte å gjøre deg og meg konstant skremte. Jeg var tilfeldigvis i Toronto da det berømte terror-plottet ble avslørt, de 11 kanadiske muslimene, eller muslimske kanadierne, som ble arrestert og angivelig planla å ta over parlamentbygningen i Ottawa, holde alle parlamentmedlemmene som gisler, og så hugge hodet av Stephen Harper, Canadas statsminister. Harper selv var klok nok til å lage en liten spøk om dette, fordi han så at dette ble litt for mye.

Stephen Harper

Men det som slo meg var at neste morgen, The Toronto Globe and Mail, mainstream-presse i Canada, hadde en øyevitnerapport – og jeg bruker sitatet – fra arrestasjonen av de ”brunhudede muslimene.” Jeg fleiper ei med eder. Det var det som stod. Neste morgen på CTV, som eide og eier The Toronto Globe and Mail, var jeg på et direkte-sendt radioprogram. Livet er godt. Du kan ikke redigeres. Så jeg sa: “Kan du fortelle meg hvorfor The Toronto Globe and Mail omtalte disse muslimene som ’brunhudede’? Jeg mener, hvorfor skrev man ikke om den hvithudede politisjefen i Toronto, for jeg er sikker på at han er hvit, er han ikke det?" Han er det, selvfølgelig. Dere forstår, jeg ble fortalt, altså, av intervjueren at det var et generisk spørsmål. Javisst, jeg er sikker på at det var det. Men dette, husk, er mainstream journalistikk.

Hva er det som foregår i vårt samfunn? Vet dere, etter 9/11 fløy jeg rundt i verden, og jeg fikk ikke lov til å ha en kniv til å spise maten min med. Nå kan jeg ha en kniv, men jeg kan ikke ha tannpasta. Dette er frykt-departementet i praksis. Virkeligheten bak dette sludderet?

Vet dere, hver gang jeg hører britiske politifolk kunngjøre at de forhindret nok en terrorplan i – det er nå røde, gyldne, standard, grønne, gule varselsignaler, vet dere, de berømte farvene; vi har farver, akkurat som i USA, for å advare oss mot den skrekken som kommer – da tenker jeg på den virkelig skrekken i Irak. Hadde det bare vært noen få politifolk til å reise dit. Men de har ikke det som kreves. De kommer til å skremme dere. Jeg tenker på noe virkelig terror i Baghdad, terroren som kommer gjennom postkassen eller blir festet til veggene. Nå, her er er virkelige terrorplaner for frykt-departementet, planer om å rense ut og massakrere hele samfunn fra deres hjem og byer på grunn av deres religiøse sekt.

Så la oss ta en titt på noe virkelig grusom terror, samlet inn på Baghdads gater og fra inngangsdørene til de som virkelig står stilt overfor en generasjon av trusler, mange av dem nøye innsamlet, disse dokumentene, av lokale FN-funksjonærer, gitt til noen av mine italienske kolleger, som ga dem til meg. Og dette er første gang de har blitt detaljert beskrevet i dette landet. De er trykt, ikke håndskrevet, og de er giftige.

”Til de uedle fornekterne som solgte sin religion og sitt samfunn for verdslige goder,” begynner et notat fra en sunni-gruppe om deres shia-landsmenn, ”det er klart at du må betegnes blant dem som har forrådt Allahs pakt og hans profet og er intellektuelt og aktivt involvert å kjempe mot Mujahideen. Derfor gir vi dere 24 timer til å forlate dette rettskafne distriktet. Hvis ikke, skal straff og gjengjeldelse bli din skjebne. Allah er større. Pris og nåde være med Allah.”

Det er dusiner på dusiner med disse dokumentene, og de ble ikke lagt der av folk som spøker. Noen av dem, mistenker jeg, ble kanskje ikke plassert der av grupper i det hele tatt, for jeg har en mistanke om der er folk som vil ha borgerkrig i Irak, og de er ikke nødvendigvis irakere. Det er mange av disse dokumentene jeg mistenker at de ikke var skrevet av irakere. De er veldig pent trykt, noen av dem.

Her er et litterært verk av Allahu Akbar-brigaden, som antakeligvis er sunnier og som spesielt sikter mot skolejenter. ”Død, korsfestelse, amputasjon av hender og føtter vil bli gjengjeldelsen mot de som trosser Allah, til alle kvinner som på grunn av måten de kler seg på oppfordrer pirring, fordi dette vil føre til verdslig fordømmelse. Kuler og stokkepryl vil bli straffen for dem som ikke har noen moral. Vi er fullt oppmerksomme på” – hør på dette – ”Vi er fullt oppmerksomme på det som finner sted etter middagstid i skolehallen på Museumveien. Vi er tilstede blant dere og vet alt som er å vite.” Au. Dette er virkelig terror, ikke den typen som våre regjeringer forsøker å dytte oss til å tro at den ligger der og venter på oss.

Og jeg skal vise dere en annen type terror, og det en en type som journalistikken tillater. Jeg går tilbake til januar iår [2006], til en militær rettergang. Det er en rapport fra Associated Press. Se om dere kan få øye på hva som er galt med den. ”En militær jurie på mandag beordret en reprimande men ingen fengselstid for en forhører dømt for å drepe en irakisk general ved å stappe ham med hodet først inn i en sovepose og sitte på brystkassen hans. Hans kone” – dette er hustruen til Lewis Welshofer, Jr., den amerikanske offiseren – ”vitnet at hun var bekymret over forsørgingen av deres tre barn hvis hennes amerikanske ektemann fikk fengselsstraff, men hun sa at hun var stolt av ham for å bestride saken. ”Jeg elsker ham mer for å kjempe mot dette,” sa hun mens tårene fylte øynene hennes. ”Han har alltid sagt at man trenger å gjøre den riktige tingen, og av og til er den riktige tingen den vanskeligste tingen å gjøre.”

Lewis Welshofer, Jr.

Tortur er tøft, mine damer og herrer. Å torturere folk er veldig vanskelig. Og, apropos, det er først halvveis igjennom denne historien at vi blir fortalt at generalmajoren heter Abed Hamed Mowhoush. Hans identitet, som vanlig, er ikke så viktig som den amerikaneren som myrdet ham, drepte ham, satt oppå soveposen hans som han hadde blitt stappet inn i opp-ned. Utrolig! Og vi blir ikke fortalt om general Mowhoush hadde kone og barn. Det finnes ikke i denne rapporten. Forsvaret hadde imidlertid hevdet at Mowhoush’s død var forårsaket av en hjertesykdom. Vel, det kunne nok det, kunne det ikke, hvis han ble stappet opp-ned inni en sovepose og noen satt oppå ham.

”Funksjonærer tror” – det er alltid funksjonærer [officials] som siteres. ”Funksjonærer tror at Mowhoush hadde informasjon som kunne knekke ryggen på hele opprøret.” Én mann, han kjenner omtrent 20,000 andre. Så de sitter på ham opp-ned i en sovepose. Utrolig!

Abed Hamed Mowhoush med barnebarn

Senere har vi faktisk saken om soldaten selv, som ble irettesatt, nesten i tårer. Alle er nesten i tårer i denne rettssaken. Og så sier han, hør nå på dette: ”Jeg ber dypt om forlatelse hvis mine handlinger forårsaket lidelse i Irak.” Lidelse for generalens familie? Nei. Han sa: “Jeg ber dypt om forlatelse hvis mine handlinger svertet soldatene som tjener i Irak.” Ikke akkurat samme tingen. AP så ikke noe problem der.

Nå, ta denne. Dette er Associated Press som gjør jobben sin. De bruker The Freedom of Information Act til å skaffe seg offentlige dokumenter fra Guantanamo Bay og klarte i en lang historie , men gravd dypt inne i den, ikke på toppen, å avsløre det følgende. Det er en offentlig redegjørelse fra en rettssak innenfor Guantanamo mot Feroz Ali Abbasi. Han er faktisk britisk statsborger. Han har senere blitt løslatt og er nå hjemme.

Han er tiltalt i retten, og han trygler og trygler den amerikanske obersten som presiderer over rettssaken: ”Gi meg bevisene mot meg.” Han har ikke lov til å få bevisene. Og AP har dette offisielle dokumentet – og dette er det offisielle amerikanske dokumentet jeg siterer, men jeg må tilføye at det er avsnitt, avsnitt, inne i historien, ikke på toppen. ”En oberst i luftforsvaret ville ikke ha noe av det. ’ Mr. Abbasi, din adferd er uakseptabel. Og dette er din aller siste advarsel’ sa obersten. ‘Jeg bryr meg ikke om internasjonal lov. Jeg ønsker ikke å høre ordene “internasjonal lov” igjen. Vi interesserer oss ikke i internasjonal lov.’” Stort sett George W. Bush’ politikk, er det ikke det, i verden?

Og dette var imidlertid ikke overskriften. Overskriften var at de amerikanske papirene, dokumentene, forteller Guantanamo-historier. Det er langt her nede at vi har de skikkelige bevisene. Hva med en overskrift som sier: ”Amerikanske domstoler sier at de ikke bryr seg om internasjonal lov”?

Så la oss være oppriktige, i Abu Ghraib, i Bagram, i Afghanistan, i USAs militærbaser rundt i Irak, nesten alle muslimer, har blitt torturert av amerikanske menn og kvinner, som i noen tilfeller sere ut til å være sadister.

Hvordan gjør jeg rede for dette i mitt arbeide for den gamle analfabetiske mannen som forteller meg hvordan amerikanske militære dyttet et kosteskaft opp i endetarmen hans i Bagram og så på at andre fanger utholdt samme behandling? Hvordan gjør jeg rede for mord under tortur i Bagram, i Afghanistan, noe som amerikanske autoriteter allerede har innrømmet? Hvordan gjør vi rede for aktivitetene til US Unit 626, som har slått sine fanger grusomt i ansiktet, på overkroppen og kjønnsorganene? Hvordan skal vi reagere på disse to hendelsene, som nå begge har blitt offisielt etterforsket, hvor det amerikanske militæret, under angrep fra irakiske opprørere, tilsynelatende tok sin hevn ved å lage en liste over irakiske sivile landsbyfolk, inkludert kvinner og barn, og skjøt dem?

I Baghdad-flyplassens fangeleir vet vi nå at meget grundig opplærte offiserer i US Special Forces – det var 1,000 av dem til stede til enhver tid – har i årevis slått fanger før og under avhør. Lieutenant General William Boykin – dette er den samme rare generalen som vanæret den muslimske tro uten å bli disiplinert for det – hevdet senere, fullstendig feilaktig, at det ikke var noe mønster for klandreverdig oppførsel i leiren. Det var det, i mange deler av Irak og Afghanistan. Det fortsetter til denne dag. Mine kolleger sporer fremdeles disse hendelsene.

Lieutenant General William Boykin

(Originalteksten- rush transcript - kan leses her, og hele programmet kan lastes ned i audio- eller video-format herfra (sendt 20. desember 2006). Med hjertelig takk til Democracy Now! med Amy Goodman.)

Politisk teater og sensur

På en tidligere blogg oversatte jeg et langt sitat fra Harold Pinters Nobel-tale fra november 2005, hvor han spesielt kom inn på politisk teater og politisk kunst og sammenlignet dette med politikere, som i motsetning til kunsten ikke er interessert i sannhet, men kun i opprettholdelse av makt, og at de benytter seg av grove og frekke løgner for å holde på denne makten. Foredragets hovedinnhold var et særdeles hardt angrep mot amerikansk politikk etter annen verdenskrig.

I de senere år har vi sett noen særdeles interessante eksempler på politisk teater, og på politiske krefter ovenfra som har kjempet for å hindre at disse skuespillene kom til scenen, og for å fortie dem når det allikevel ble forestilling. Den ferskeste politiske teaterhistorien dreier seg om Maher Arar, en kanadisk statsborger av syrisk opprinnelse som ble anholdt av amerikanske myndigheter på Kennedy Airport i New York i 2002, da han var på vei hjem til Canada, og utsatt for det såkalte ”extraordinary rendition”-programmet. Han ble øyeblikkelig sendt til Syria, hvor han ble torturert i nesten et helt år. I ettertid har han fått en offisiell unnskyldning fra den kanadiske regjeringen pluss ni millioner dollar som plaster på såret.

Bush-administrasjonnen har imidlertid aldri bedt om unnskyldning, og dessuten nekter de å fjerne Arars navn fra terror-overvåkingslisten slik at han kan fortsatt ikke reise med fly, til tross for den kanadiske regjeringens krav til USA om at de skal ta ham av denne listen.

Maher Arar har fått løpende støtte fra en rekke menneskerettighetsorganisasjoner, ikke minst American Civil Liberties Union, og i oktober 2006 ble han tildelt The Institute for Policy Study’s Letelier-Moffitt Human Rights Award. Han kunne ikke fly til New York for å motta denne prisen, for hans navn står jo på USAs flyforbudsliste, så han sendte sin takketale via video, hvor han bl.a. fortalte følgende:

Maher Arar

MAHER ARAR:

Jeg var på gjennomreise via New York lufthavn, JFK Airport, da de ba meg om å vente i et venteværelse. Jeg syntes det var merkelig. Kort etter kom noen FBI-funksjonærer for å snakke med meg, og de spurte om jeg var villig til å bli intervjuet. Min første og øyeblikkelige reaksjon var å be om en advokat, og jeg var overrasket da de fortalte meg at jeg ikke hadde noen rett til advokat fordi jeg ikke var amerikansk statsborger. Omsider, den 8. oktober, mot min vilje, tok de meg ut av min celle. De ganske enkelt leste opp et dokument til meg som sa at ”vi kommer til å sende deg til Syria.” Og da jeg klaget, sa jeg til dem: ”Jeg forklarte til dere at hvis jeg blir sendt tilbake, kommer jeg til å bli torturert.”

Og jeg husker personen fra fremmedpolitiet, INS, bla over et par sider av dette dokumentet til slutten av dokumentet og leste en paragraf til meg som jeg husker til idag. Det var en ekstremt sjokkerende uttalelse hun kom med til meg. Hun sa noe som: ”INS er ikke den etaten eller det departementet som undertegnet Geneva-konvensjonen mot tortur.” For meg, hva det virkelig betydde var: ”Vi skal sende deg til tortur, og det blåser vi i.”

Etter å ha vært anholdt, ulovlig anholdt, i tolv timer i Jordan, ble jeg omsider kjørt til Syria. Og jeg ville bare ikke tro at jeg var på vei til Syria. Jeg håpet hele tiden at noen – et mirakel ville skje, den kanadiske regjeringen ville blande seg inn, et mirakel ville skje som ville ta meg tilbake til landet mitt, Canada. Jeg ankom i Syria samme dag på slutten av dagen, og jeg var istand til å bekrefte at jeg faktisk var i Syria etter at bindet ble fjernet fra øynene mine og jeg var istand til å se bildene av den syriske presidenten. Min følelse da – min følelse da er, at jeg ønsket bare å ta livet av meg, fordi jeg visste hva som var på vei. Jeg visste at amerikanerne, den amerikanske regjeringen, sendte meg dit for å bli torturert.

Sterk historie. Den kanadiske regjeringen kommer med unnskyldning og penger, han får en humanitær pris, men Bush-administrasjonen firer ikke en tomme. Condoleezza Rice kom med benektelser og bortforklaringer om hverandre. Dermed blir det skrevet et skuespill om Maher Arars opplevelse med tittelen “Arrivals.” Stykket handler om den syrisk-fødte kanadieren Mohammed El Rafi, med skuespiller Michael Gabriel Goodfriend i rollen.

Condoleezza Rice

Og så kommer den interessante biten: Journalister og kritikere er svært interessert i forestillingen, men får ikke lov av sine redaktører å skrive om den. New York Times og tilsvarende mainstream kommersielle riksaviser eies av store konglomerater som har gitt betydelige pengesummer til Bush’ politiske kampanjer, og de vil ikke at deres store helt skal komme i enda dårligere lys ved at man setter fokus på kidnapping og tortur av uskyldige mennesker.

9. mars 2007 ble skuespiller Goodfriend intervjuet av Amy Goodman og Juan Gonzalez på radio- og TV-magasinet Democracy Now!

Michael Gabriel Goodfriend

AMY GOODMAN: Dere spiller dette på Bank Street Theatre, Michael. Det er en mektig forestilling, allikevel har jeg hørt veldig lite om den.

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Det har vært veldig frustrerende. Vi hadde en suveren produsent, Jay Harris, som vant en Tony Award for Side Man. Vi har en Obie Award-vinnende instruktør, Dan Wackerman. Og vi har en suveren rollebesetning. Og skuespillforfatteren David Gow er en av de ledende skuespillforfatterne fra Canada. Men selv med den sterke og uopphørlige anstrengelsen fra vår utgivers side, Gary Springer, klarte vi allikevel ikke å tiltrekke pressefolk. The New York Times kom på premièren, men de skrev ingen anmeldelse.

AMY GOODMAN: En reporter og en fotograf?

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Ja, det stemmer, en kritiker og en fotograf. Og vi ble igjen etter forestillingen. De ville ha fotografier. Vi poserte for noen fotografier og så aldri en anmeldelse. Det skjedde aldri. Og så senere fortalte kritikeren – eller, jeg beklager, utgiveren sa at hun ikke ville skrive anmeldelsen, for hun likte ikke stykket. Vi klarte ikke å tiltrekke Village Voice en gang før for en uke siden, og vi skal ta ned stykket imorgen. Så det har vært veldig frustrerende.

JUAN GONZALEZ: Og hvor lenge har stykket gått?

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Det har gått i fire uker. Og du vet, ryktet har vært fantastisk. Vi har spilt for fulle hus. Det er klart at det amerikanske folk og New Yorks teaterpublikum bryr seg veldig om dette og vil snakke om det, men det har bare vært som vårt eget ekko-kammer når det gjelder pressen. Vi har ikke klart å tiltrekke – ikke før Democracy Now! kom, og vi klarte ikke å tiltrekke noe av den ledende pressen.

AMY GOODMAN: Allikevel er det en ekstremt mektig fremstilling av – jeg mener, det er ikke akkurat Maher Arars sak, men du, som spiller Mohammed, på Kennedy Airport og forholdet med å prøve å kommunisere med din kone i Canada. Du har to barn. Selvfølgelig er dette likt Maher Arar.

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Ja. Det er en veldig mektig historie. Og David Gow, skuespillforfatteren, forsøkte å forstørre historien utad til hundrevis – tusenvis, kanskje – av andre mennesker som Maher Arar, som har blitt anholdt, deportert og torturert ifølge den politikken som heter ”extraordinary rendition.” Og en av replikkene i stykket er at – at Mohammed sier at – ”Jeg forteller dere sannheten. Sannheten er ingen byttevare,” som er ett av de tema som går igjennom hele stykket, at det finnes ingen måte å forandre sannheten på når noen er uskyldig.

Og det kommer til et så ødslig punkt, Mohammed, rollen jeg spiller, blir låst inne i en celle, en to meter lang, 1,80 meter høy, 0,90 meter bred celle, som Maher Arar var i i Syria, og i desperasjonens stund skriver han et brev til sin kone og sier: ”Jeg skriver til deg på et tavleflak med et hvitt krittstykke som har blitt revet ut av mitt hjerte. Hvor mye vi tar for gitt i fredstid, hvor fortapt vi blir i vår streben etter berikelse.” Og han fortsetter med å si at han føler at han ikke har sett sin kone eller sine barn på mange år, fordi han har vært opptatt med sitt arbeide og at på grunn av denne opplevelsen, de tingene som virkelig betyr noe for ham – hans kone, hans familie – kommer virkelig frem i forgrunnen, og på grunn av hans kones utrettelige harde innsats og det arbeidet hun gjør med en advokat som representerer konsulen, blir det til slutt mulig for ham å bli sluppet fri, veldig likt Maher Arars historie. Men du tenker på de hundrevis, tusenvis av mennesker som ikke har denslags talspersoner som arbeider på deres vegne, og det er en knusende tragedie.

AMY GOODMAN: Vel, det er fremdeles tre forestillinger igjen: Fredag kveld, lørdag ettermiddag og lørdag kveld. Det er et skuespill som folk ikke vil glemme, setter veldig fokus på det som kalles ”extraordinary rendition,” som er --

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Kidnapping og tortur.

AMY GOODMAN: Et ekstraordinært ord for kidnapping. Arrivalstheplay.com er nettstedet, hvis folk vil ha informasjon.

I forbifarten bør vi kanskje nevne et annet eksempel på ”extraordinary rendition” som har dukket opp i Tyskland. Som kjent har en rekke private selskaper rundt i USA gjort sine fly tilgjengelige for hemmelige CIA-operasjoner, hvor de har plukket uskyldige folk opp på gaten i Europa og andre steder og dermed transportert dem til torturkamre i fjerne land. Ett slikt offer var Khaled El-Masri, en uskyldig tysk statsborger som ble kidnappet i Macedonia av amerikansk militære, sendt til Afghanistan, torturert av CIA, og så droppet på landeveien et sted i Albania. Bush-administrasjonen hevder at hans sak ikke må komme for retten fordi dette betyr fare for USAs nasjonale sikkerhet(!) Samtidig har italienske myndigheter sendt ut arrestordre på 19 navngitte CIA-agenter i forbindelse med en tilsvarende kidnapping fra Italia.

Khaled El-Masri

Nok om ”extraordinary rendition.” For noen få år siden var det et annet politisk skuespill som ble satt opp i Londons West End og deretter møtt med sterk motstand da det skulle settes opp på Broadway i New York. Og denne gangen gjaldt det Israels militære, militante, dødelige brutalitet.

My Name is Rachel Corrie er et skuespill basert på notatene fra en amerikansk fredsaktivist som ble knust ihjel av en israelsk bulldozer i Gaza i 2003. Stykket ble først satt opp i London, deretter skulle det settes opp på New York Theatre Workshop i mars 2006, men seks uker før premièren kunngjorde teatret at de hadde utsatt oppsetningen på ubestemt tid. Dette ble kraftig kritisert som sensur. Syv måneder senere åpnet omsider forestillingen på Minetta Lane Theatre i New York.

Rachel Corrie

Til slutt noen ord om politisk film. I 2004 ble filmen Fahrenheit 9/11 utgitt, laget av politisk aktivist Michael Moore, den ble kåret med prestigiøse priser på Cannes-festivalen og deretter distribuert i 42 flere land, bare noen få måneder før presidentvalget. Det er utrolig å se hvor voldsomt denne filmen har blitt angrepet fra offentlig hold. John McCain kunne ikke en gang styre seg på selveste republikanerkonferansen og så seg nødt til å angripe Moore og hans film midt i sin tale, mens Moore satt der og lo. Videre kan man f.eks. se hvor voldsomt mye energi og oppmerksomhet har blitt viet filmen fra et norsk nettsted som ”Monticello Society” -- stoffet om Michael Moore og hans film er nok til å fylle mange tykke bind. Dette tyder på at hvis Moore ikke har truffet spikeren på hodet, har han i alle fall truffet en rå nerve i verdens mektigste hus, og det fortjener han all ære for.

Når militærvesenet råtner

Militærvesenet råtner. Det har råtnet siden slutten av annen verdenskrig. Det råtner innenfra, det råtner moralsk. På overflaten vokser det enormt. Det er en kjempeindustri. Men foruroligende statistikker kommer for dagen, og det er en kjensgjerning at stastistikker forteller lite om mørketallene.

Da Tyskland ble invadert og okkupert fra to kanter i 1945, flyktet folk i panikk vestover for å bli tatt til fange av vestlige allierte, for Stalins Røde Hær var ute av kontroll. De myrdet og de voldtok. General Eisenhower minnet imidlertid soldatene på at de var på ”vennlig territorium.”

Idag er ikke amerikanske tropper så vennlige lenger. De ligner i økende grad på Den Røde Hær anno 1945. De rykker inn i områder de kaller ”fiendtlig territorium” og ”indianerland.” Dette kom som et sjokk til Sgt. Eli Painted Crow i Irak. Hun tjenestegjorde i det militære i 22 år, bl.a. i Irak i 2004. Hun har to sønner som også har tjent i det militære og har syv barnebarn. Hun er også medlem av Yaqui-nasjonen i Tucson, Arizona.

Sgt. Eli Painted Crow

Om Irak-krigen sier Sgt. Eli Painted Crow:

"Fordi jeg selv er en innfødt, betrakter jeg ikke dette [situasjonen i Irak] som en krig for det første. Jeg ser dette som en invasjon som begår folkemord mot en nasjon, mot et folk. Jeg ser at vi er der og og vi gjør den samme tingen som vi gjorde her med dette landets urbefolkning, kaller det demokrati, kaller det frihet. Vel, det er ikke frihet hvis det påtvinges.

”Og det jeg lærte om det irakiske folk mens jeg var der, var at de er veldig like urbefolkinger her hjemme. De har klaner, de har sirkler, de har sine seremonier, de har sin tromme. Der er så mange likhetstrekk, og det såret meg virkelig å erkjenne at her er jeg en som har overlevd dette forsøket på folkemord mot mitt folk – og jeg sier ”forsøket på” fordi vi er fremdeles her, selv om de ønsker å si at vi ikke er det, vi ble slettet ut, og vi er ikke en gang i historiebøkene – og her er jeg over der og gjør den samme tingen som ble gjort mot meg.”

Crow forteller også at det amerikanske militæret snakket om Irak som ”indianerland”:

”Det de sa i briefingen, de kalte fiendtlig territorium for “indianerland”. Og jeg står der og bare lytter til denne briefingen, og jeg er bare i sjokk over at etter all denne tiden, etter at så mange innfødte har tjent [i det militære] og tjener og dør, at vi er fremdeles fienden, selv om vi bærer den samme uniformen. Det var veldig sjokkerende for meg å høre.”

Glenn Morris

Glenn Morris er medlem av Leadership Council of the American Indian Movement of Colorado, advokat og professor i politisk vitenskap ved University of Colorado i Denver. Fredag 6. oktober 2006 snakket han om det samme tema som Sgt. Crow i forbindelse med protestene mot feiringen av Columbus-Dagen i Colorado:

"Vi har en sak i Nevada akkurat nå med The Western Shoshones, hvor skjøtet på landet deres ble betraktet som tilintetgjort under denne Doctrine of Discovery [Oppdagelses-doktrinen] – ikke i 1823, ikke i 1890 – i 1980-årene, og det fortsetter til idag, til det punkt hvor FN, komiteen for eliminering av rasediskriminering og den inter-amerikanske komiteen for menneskerettigheter, har sagt at gjennom denne Oppdagelses-doktrinen, iverksettingen av Oppdagelses-doktrinen, har USA vært involvert i grove brudd på fundamentale menneskerettigheter.

”USA, selvfølgelig, fortsetter å ignorere disse bestemmelsene, men i tillegg til det har denne Oppdagelses-doktrinen og prinsippet om føderale indianerlover blitt eksportert fra USA til å bli iverksatt i Canada, i Australia, i New Zealand, i andre engelske common-law-land som India og Kenya og Sør-Afrika.”

”Og vi ser det innebygget i Bush-administrasjonen. Jeg vet ikke om dere har lest Robert Kaplans bok Imperial Grunts, men Kaplan, som er en av Bush-administrasjonens favoritter, og det sies at Bush har lest boken Imperial Grunts. Og i boken innrømmer Kaplan at idag fortsetter USA å kjempe indianerkriger i Irak, i Afghanistan, i Filippinene, i Colombia, hvor de fortsetter med å kalle et hvilket som helst territorium som ikke er under USAs militære kontroll for ”indianerland.” Det vil si, det trenger å kues, det trenger å bli sivilisert. Denne krigen, denne kollisjonen mellom sivilisasjoner, den såkalte kollisjonen mellom sivilisasjoner som foregår i verden idag, den er ikke ny. Den var en krig som ble kjempet i dette området akkurat her hvor vi sitter [Denver, Colorado] i mange generasjoner, for å bringe de hedenske territoriene inn i den siviliserte kristne flokken. Så det er det vi egentlig snakker om, vi begynner å konfrontere den ideologien som drev indianerkrigene, og tråden kan trekkes kontinuerlig fra 12. oktober 1492 til idag.”

8. mars var kvinnedag, og det var i denne forbindelse at de problemene kvinner sliter med i det militære ble tatt opp. Og det som kommer frem her er hårreisende. Seksuell trakassering, seksuelle overgrep og voldtekter er dagligkost i US Army i Irak. Så kvinnene må ikke bare passe seg for fienden, irakerne, men enda mer for sine mannlige kolleger. Det er så ille at de ikke kan gå på toalettet om natten eller ut for å drikke vann, for mannlige soldater står alltid på lur for å trekke dem inn på en do og voldta dem.

Dette har ført til at for ikke å måtte gå på do om natten, tør ikke kvinnene drikke vann etter klokken 3 eller 4 om ettermiddagen. I et glohett klima resulterer det i at en del kvinner dør av dehydrering om natten. For å skjule dette, ga general Sanchez ordre om at disse detaljene, dvs. dødsårsakene, ikke skulle nevnes åpent.

Colonel Janis Karpinski er best kjent for sin kommando over det beryktede Abu Ghraib-fengselet, men hun har også uttalt seg om behandlingen av kvinnelige soldater i Irak. Ifjor vitnet hun i en slags fillehøring som ble kalt for ”Bush Crimes Commission Hearings,” og da sa hun bl.a. følgende:

COL. JANIS KARPINSKI: Fordi kvinnene, i frykt for å stå opp i de mørke timer for å gå ut til de portable toalettene eller latrinene, drakk ikke væske etter kl. 15:00 eller kl. 16:00 om ettermiddagen. Og i 50-graders hete eller varmere, fordi det ikke var noe klima-anlegg de fleste stedene, døde de av dehydrering mens de sov. Og istedenfor å gjøre alle oppmerksomme på det, fordi det er sjokkerende – og som leder, hvis ikke det er sjokkerende nok for deg, da er du ikke mye leder – så det de ba kirurgen om å gjøre var: ”Ikke brief de detaljene mer. Og ikke si konkret at de er kvinner. Du kan legge frem det i en skriftlig rapport, men ikke brief det åpent mer.”

MARJORIE COHN: Var det en offiser som så dehydrering listet som en kvinnes dødsårsak, en kvinnelig amerikansk soldat, og etter det sa: ”Ikke list dehydrering som dødsårsak mer”?

COL. JANIS KARPINSKI: Ja.

MARJORIE COHN: Hvem var det?

COL. JANIS KARPINSKI: General Sanchez.

MARJORIE COHN: General Sanchez. Takk skal du ha.

Colonel Janis Karpinski

Helen Benedict er professor ved Columbia University’s Graduate School of Journalism. Hun har skrevet tre bøker om seksuelle overgrep, bl.a. Recovery: How to Survive Sexual Assault, og Virgin or Vamp: How the Press Covers Sex Crimes. Hun arbeider nå med en bok om kvinnelige veteraner fra Irak-krigen. Hennes nyeste artikkel på Salon.com er The private war of women soldiers.

Helen Benedict

Nå kan man spørre: Hva er årsaken til dette enorme sammenbruddet av moral i det militære? Svaret ser ut til å være selve krigens natur. Sgt. Eli Painted Crow formulerer det slik:

“Og vi er i et fiendtlig miljø, så for å forestille seg at når du lærer en soldat å hate og være voldelig, at du kan kontrollere dette på noe som helst nivå er veldig vanskelig. Du må huske på at vi reiser over dit for å drepe. Vi mister mange verdier når vi er der ute, og så blir du dette rovdyret, denne angriperen, hele denne tingen som ikke fungerer, det du betrakter som fienden. Det blir ganske enkelt hvem du er. Så hva kan du forvente? Jeg mener, det er ingen forholdsregler der som sier at kvinner må – jeg mener, ingen tenker på at du må beskytte deg fra dine likestilte, men ingen tenker på det. Men du havner virkelig – de havner mange ganger, vet du, at du må ta vare på deg selv mot de fleste, mer enn det du har å gjøre med utenfor militærleiren.”

Howard Zinn er en av USAs mest kjente historikere. Hans klassiske verk A People's History of the United States forandret måten mange ser historie på i USA. Etter første utgivelse for et kvart århundre siden har boken solgt over en million eksemplarer. Etter å ha tjenestegjort som luftbomber i annen verdenskrig, ble Howard Zinn en livsvarig dissenterende og fredsaktivist. Han var aktiv i borgerrettighetsbevegelsen og mange bestrebelser for sosial rettferdighet i de siste 40 år. Han har skrevet tallrike bøker og er professor emeritus ved Boston University. I november 2006 talte han i Madison, Wisconsin hvor han mottok Haven Center's Award for Lifetime Contribution to Critical Scholarship. Hans tale bar tittelen The Uses of History and the War on Terrorism.

Howard Zinn

Her er et treffende sitat:

”Det er visse – jeg kom ut av den krigen, krigen jeg hadde deltatt i frivillig, krigen hvor jeg var en entusiastisk luftbomber, jeg kom ut av den krigen med visse idéer som jeg nettopp hadde utviklet gradvis på slutten av krigen, idéer om krig. Én av dem er at krig korrumperer alle som deltar i den. Krig forgifter alle som deltar i den. Man begynner som de snille, vi er de snille. De er de slemme. De er fascistene. Hva kunne være verre? Så de er de slemme, vi er de snille. Og mens krigen fortsetter, begynner de snille å oppføre seg som de slemme. Man kan spore dette tilbake til den peloponnesiske krigen. Man kan spore det tilbake til de snille, athenerne, og de slemme, spartanerne. Og etter en stund blir athenerne hensynsløse og ondsinnede, akkurat som spartanerne.

”Og vi gjorde det i annen verdenskrig, etter at Hitler begikk sine grufullheter, begikk vi våre grufullheter. Dere vet, vår dreping av 600,000 sivile i Japan, vår dreping av antakelig like mange sivile i Tyskland. Disse var ikke Hitler, de var ikke Tojo. De var ikke – nei, de var bare alminnelige mennesker., akkurat som vi er alminnelige mennesker som bor i et land som er et plyndrende land, og de bodde i land som var plyndrende land, og de ble fanget opp i hva det enn var og redde for å si ifra. Og jeg vet ikke, jeg kom til den konkusjonen, ja, krig forgifter alle.

”Og krig – dette er det viktig å huske på – at når du går i krig mot en tyrann – og dette var en av påstandene: ”Å, vi skal bli kvitt Saddam Hussein,” som var, selvfølgelig, vrøvl. De gjorde ikke -- brydde vår regjering seg om at Saddam Hussein tyranniserte sitt eget folk? Vi hjalp ham med å tyrannisere sitt folk. Vi hjalp ham med å gasse kurderne. Vi hjalp ham virkelig med å akkumulere masseødeleggelsesvåpen.

”Og de menneskene du dreper i en krig er tyrannens ofre. De menneskene vi drepte i Tyskland var Hitlers ofre. De menneskene vi drepte i Japan var ofre for den japanske imperialistiske hæren, vet dere. Og de menneskene som dør i kriger er mer og mer og mer mennesker som ikke er i det militære. Man kan vite dette om de forskjellige forholdene mellom sivile og militære dødsfall i krig, hvordan i første verdenskrig var det ti militære døde for hver sivile døde, i annen verdenskrig var det 50-50, halvt militære og halvt sivile, i Vietnam var det 70% sivile og 30% militære, og i kriger etter det er det 80% og 85% sivile.

”Jeg ble venner for noen få år siden med en italiensk krigskirurg som het Gino Strada. Han brukte ti år, femten år på å gjøre kirurgi på krigsofre over hele verden. Og han skrev en bok om det: Green Parrots: Diary of a War Surgeon. Han sa at av alle pasientene han hadde operert på i Irak og Afghanistan og alle andre steder, var 85% av dem sivile, en tredjedel av dem barn. Hvis dere forstår, og hvis folket forstår, og hvis dere sprer ordet om denne forståelsen, om at uansett hva dere blir fortalt om krig og hvordan vi må gå i krig, at uansett hva trusselen er eller uansett hva målet er – et demokrati eller frihet – så vil det alltid være en krig mot barn. Det er de som må dø i store antall.

”Så krig – vel, Einstein sa dette etter første verdenskrig. Han sa: 'Krig kan ikke humaniseres. Det kan bare avskaffes.' Krig må avskaffes, vet dere. Og det er – jeg vet at det er langt dit. Jeg forstår det, men man må – når noe er langt unna, men det må gjøres, da må man begynne å gjøre det. Akkurat som slutten på slaveriet i dette landet var virkelig langt unna i 1830-årene, men folk stod fast på det, og det tok 30 år, men slaveri ble avskaffet. Og vi kan se dette igjen og igjen. Så vi har en jobb å gjøre. Vi har mange ting å gjøre.”

Her kan det selvfølgelig være fristende å være litt pirkete. Slaveriet ble avskaffet ved hjelp av en blodig borgerkrig. En alternativ slutt på nazistenes brutale og morderiske tyranni i Europa, som strakk seg fra Nordishavet i nord til Nord-Afrika i sør og fra den engelske kanalen i vest til Kaukasus i øst, er vanskelig å forestille seg. Mahatma Gandhi skrev et brev til Hitler for å overtale ham til fornuft. Den eneste gjenstående mulighet ville ha vært om det tysktalende folk hadde funnet motet og styrken til å styrte føreren og gjøre revolusjon.

Dette forblir imidlertid teoretisk og abstrakt tankespinn som ikke bør hindre oss i å innse sannhetens kjerne i Howard Zinns fremstilling. Av den grunn bør alle militærnektere, desertører, sabotører osv. verden rundt betraktes som foregangsfolk og rollemodeller. Under hippie-kulturen i USA på 1960-tallet ble bl.a. følgende spørsmål stilt: Hva om de startet en krig men ingen stilte opp?

Kildematerialet til denne bloggen er som vanlig Democracy Now! med Amy Goodman. Videoer og audioer fra radio- og TV-sendingene kan lastes ned herfra.

Terrorismens røtter

Som tidligere nevnt er Norge et heldig land. Krangelen om hvordan oljefondet skal brukes er et anliggende innenfor landets grenser. Det kunne ha vært verre hvis Norge hadde befunnet seg på en annen kant av kloden.

Nyttårsaften 2004 ga John Perkins en hel times intervju på Democracy Now! om sine erfaringer som økonomisk hit man for USA. Hans bok ble en bestselger og USAs regjering har forsøkt seg på åpenbar damage control.

Confessions of an Economic Hit Man beskriver hvordan Perkins hjalp USA med å snyte fattige land rundt på kloden for trillioner av dollar ved å låne dem mer penger enn de hadde mulighet til å betale og dermed overtok økonomiene deres.

Amy Goodman

AMY GOODMAN: John Perkins er nå hos oss i vårt Firehouse studio en hel time. Velkommen til Democracy Now!

JOHN PERKINS: Takk, Amy. Det er flott å være her.

AMY GOODMAN: Vel, det er en bemerkelsesverdig historie du har å fortelle. Og velkommen til non-sound bite radio og TV. Vi gir ikke bare folk lydbittet. Vi gir dem hele måltidet. Og derfor skal vi bruke timen til å snakke om ditt liv, som –

JOHN PERKINS: For en flott mulighet.

AMY GOODMAN: -- påvirker millioner av mennesker rundt i verden. Det systemet du var en del av og Confessions of an Economic Hit Man er ganske bemerkelsesverdig ved å gi oss detaljer om hva du gjorde. Så hvorfor begynner du ikke ved starten. Kanskje ikke hvor du var født, men hvordan det utviklet seg til at du ble rekruttert først av National Security Agency – mye større enn CIA – og så dette såkalte konsulentfirmaet Chas T. Main.

John Perkins

JOHN PERKINS: Riktig. Ja, det var sent på 1960-tallet, 1968. Jeg var elev på handelsskole og ble rekruttert av National Security Agency. De kjørte meg igjennom en rekke tester – personlighetstester, løgndetektortester – en veldig sensitiv mengde med testing. Og i løpet av denne prossessen oppdaget de at jeg ville være en ypperlig kandidat for en økonomisk hit man. Jeg gikk på handelsskole på den tiden. Og så oppdaget de også en mengde svakheter i min karakter. Jeg tror jeg har en svakhet som er veldig typisk for vår kultur, og de tre store drogene i vår kultur er penger, makt og sex. Og de oppdaget disse svakhetene i meg. Det er mye i min bok om min personlige bakgrunn som kommer inn på det. Så oppfordret de meg til å gå inn i Fredskorpset. Jeg bodde i Ecuador i tre år som Fredskorps-frivillig med de innfødte der som idag er i krig med oljeselskapene. Vi begynte den prossessen da, så jeg fikk en del veldig bra opplæring på jobben så å si. Da jeg fremdeles var i Ecuador i Fredskorpset, kom en visepresident fra dette private konsulentfirmaet i Boston som arbeidet nært med National Security Agency og de andre etteretningsmiljøene til Ecuador og videreførte min opplæring. Da jeg kom ut av Fredskorpset, rekrutterte han meg. Jeg begynte å arbeide for hans selskap i Boston, Charles T. Main, og gjennomgikk et omfattende opplæringsprogram der med en enestående kvinne som beskrives i detalj i boken, hun het Claudine. Og hun var ekstremt intelligent, ekstremt smart, ekstremt forførerisk, og hun huket meg. Hun tok fordel av alle de testene jeg hadde gjennomgått, kjente mine svakheter. Og hun gjorde det – hun først og fremst huket meg til å bli en økonomisk hit man og samtidig advarte meg at dette var en veldig skitten business og man må være fullstendig på bane med den eller så skulle man ikke ta den første oppgaven i Indonesia.

AMY GOODMAN: Nå kommer folk allerede til å undre seg. Hva snakker han om, økonomisk hit man? Forklar.

JOHN PERKINS: Vel, virkelig, i løpet av de siste 30 til 40 årene har vi økonomiske hit men skapt verdenshistoriens største globale imperium. Og vi gjør dette, typisk – vel, det er mange måter å gjøre det på, men en av de typiske er at vi identifiserer et land i den tredje verden som har resurser vi begjærer. Og ofte i disse dager er det olje, eller det kan være en kanal som i Panamas tilfelle. I et hvilket som helst tilfelle drar vi til det landet i den tredje verden og så ordner vi et digert lån fra det internasjonale utlånsmiljøet; vanligvis ledes denne prossessen av Verdensbanken. Så la oss si at vi gir et lån på 1 milliard dollar til dette landet i den tredje verden. En av betingelsene på dette lånet er at mesteparten av det, rundtom 90%, kommer tilbake til USA til et av våre store selskaper, de vi alle har hørt om i det siste, selskaper som Bechtel og Halliburton. Og de selskapene bygget i dette tredjeverdenslandet store kraftanlegg, riksveier, havner eller industriparker – store infrastruktur-prosjekter som hovedsakelig betjener de søkkrike i de landene. De fattige i de landene og middelklassen lider, de gagnes ikke fra disse lånene, de gagnes ikke av disse prosjektene. Faktisk må sosialtjenestene deres begrenses radikalt underveis for at gjelden skal betjenes. Nå det som også skjer er at dette landet i den tredje verden får dermed en diger gjeld på ryggen som det ikke har mulighet til å betale tilbake. Idag, for eksempel, Ecuador. Ecuadors utenlandsgjeld, som et resultat av en økonomisk hit man, tilsvarer omtrent 50% av landets nasjonalbudsjett. De kan umulig betale tilbake denne gjelden, og dette er situasjonen for så mange land i den tredje verden. Så nå drar vi tilbake til de landene og sier, se her, dere lånte alle disse pengene fra oss, og dere skylder oss disse pengene, dere kan ikke betale tilbake gjelden deres, så gi oljen deres til våre oljeselskaper for en veldig billig penge. Og dette er situasjonen for mange av disse landene. Ecuador er et godt eksempel her, det betyr ødeleggelse av regnskogene deres og ødeleggelse av de innfødtes kulturer. Det er dette som foregår rundt i verden idag, og vi har gjort dette – det begynte kort etter slutten av annen verdenskrig. Det har bygget seg opp over tid til idag når det har virkelig nådd kjempeproporsjoner hvor vi kontrollerer mesteparten av verdens resurser.

Jaime Roldos

AMY GOODMAN: John Perkins, fortell om din erfaring i Panama. Du fikk anledning til å møte Panamas overhode før han ble drept, Omar Torrijos. Hvordan havnet du der?

JOHN PERKINS: Vel, Panama var et av disse sentralt viktige landene på den tiden og Omar Torrijos, som var Panamas president. Han fulgte en lang serie med oligarkiske diktatorer som hovedsakelig var marionetter for USAs regjering som vi hadde installert 50 år tidligere da vi overtok landet. Omar Torrijos var den første som brøt denne sirkelen, og han var en veldig, veldig populær president. Han var populær i store deler av hele verden. Mange mennesker mente at han burde ha vunnet Nobels Fredspris og kunne ha fått den hvis han ikke hadde blitt drept. Han beskyttet de undertrykkede overalt. Og USA var på den tiden, president Carter forhandlet en ny kanal-traktat med Torrijos og omsider ble den traktaten gjennomført. Men det forårsaket voldsomt mye bråk i vårt eget land. Den ble faktisk godkjent av kongressen med kun én stemme som vant ratifisering av kanalen. Så vi økonomiske hit men tok vårt sikte forbi den prossessen, eller hvordan vi kunne vinne Panama over uansett hva som skjedde med kanal-traktaten. Jeg var der før traktaten ble undertegnet i 1972 og prøvde å få snudd Torrijos. Jeg prøvde å fange ham. Jeg prøvde å ta ham. Jeg prøvde å huke ham på den samme måten vi hadde huket alle de andre. Han avtalte å møte meg i sin private hytte en dag, og dette er beskrevet i detalj, samtalen, i boken. Men det han sa til meg i hovedsak var, Hør her, jeg vet hva slags spill dere karer driver med. Jeg vet hva dere prøver å gjøre her. Dere prøver å belaste oss med digre gjelder. Dere prøver å gjøre oss fullstendig avhengige av dere, og dere prøver å korrumpere meg. Jeg vet hva dette spillet er og jeg spiller ikke. Jeg trenger ikke pengene. Jeg er ikke ute etter å bli personlig rik på dette. Jeg ønsker å hjelpe mitt fatttige folk. Jeg vil at dere skal bygge de prosjektene dere sier dere vil bygge, som dere bygger i andre land, men jeg vil at dere skal bygge dem for våre fattige folk, ikke for våre rike folk. Og han sa, hvis dere gjør det, skal jeg sørge for at du og selskapet ditt får mye mer arbeide i dette landet. Godt arbeide som vil hjelpe vårt folk. Vel, jeg var i veldig indre konflikt over dette fordi, som en økonomisk hit man var det min oppgave å få ham under vår kontroll. Jeg skulle huke ham. Men som en partner i dette selskapet og som sjefsøkonom for dette firmaet ønsket jeg også å skaffe arbeidet for firmaet, og i dette tilfellet var det veldig åpenbart at de økonomiske hit men ikke ville nå frem til Torrijos, så jeg gikk med på det han sa. Men på den tiden var jeg dypt bekymret fordi jeg visste at dette systemet er bygget på forutsetningen om at ledere som Torrijos kan korrumperes og de er over hele verden for det meste. Når én står imot systemet som Torrijos gjorde, er det ikke bare en trussel i hans land, som Panama, at vi ikke kommer til å få viljen vår der, men det kan også bli betraktet som å sette et veldig dårlig eksempel for resten av verden at én leder står imot – og på den tiden var det en annen leder som stod imot også, som var Ecuadors president, Jaime Roldos. De stod begge opp imot USAs regime. De stod begge opp mot oljeselskapene og de økonomiske hit men, og det bekymret meg veldig. Jeg visste i mitt hjerte at hvis dette fortsatte, ville noe gi etter. Selvsagt gjorde det. Begge disse menn ble snikmyrdet av det vi kaller sjakalene, CIA-utsendte attentatsmenn.

Omar Torrijos

AMY GOODMAN: Vi snakker med John Perkins, forfatteren av Confessions of an Economic Hit Man. Samtalen du hadde med Omar Torrijos mens han går gjennom historien, samtalen deres tidlig på 1970-tallet. Men snakk om hva som skjedde i Guatemala, styrtingen av den demokratisk valgte lederen Arbenz av United Fruit og det CIA-støttede kuppet der i 1954, og du rekonstruerer denne samtalen om George Bush’s selskap Zapata Oil som omsider overtar United Brands, som var United Fruit, og da snakker han om å gi ditt selskap forretningen, Omar Torrijos, sier at han trodde at japanerne ville finansiere kanalen som skulle bygges, men henvende seg til ditt selskap. Og han sier: ”De skaffer pengene, de vil gjøre byggingen.” Og du skriver: ”Det slo meg at Bechtel ville være ute i kulda.” Den største byggejobben i senere historie. Omar Torrijos tok en pause. Bechtels President er George Schultz, Nixons finansminister. Man kan forestille seg slagkraften han har og det beryktede temperamentet. Bechtel er fulllastet med Nixon-, Ford- og Bush-kompanjonger. Jeg har blitt fortalt at Bechtel-familien trekker i det republikanske partiets tråder. Du snakker om konsernokratiet, sammensmeltingen av regime og konglomeratmakt.

JOHN PERKINS: Ja. Vel, det ble verre selvfølgelig. På den tiden var George Schultz Bechtels president. Caspar Weinberger var deres sjefsrådgiver, en senior-offiser i konsernet. De var imot Torrijos, ikke bare fordi USA hadde gitt kanalen over til Panama, men enda viktigere muligens fordi Torrijos forhandlet aktivt med japanerne for å bygge en ny havnivå-kanal, sjøkanal. Som du vet er den nåværende kanalen basert på sluser og de større skipene i verden kommer ikke igjennom. Så idéen var å bygge en sjøkanal hvor alle skip kom igjennom, og japanerne tilbød å finansiere dette. Men hvis de finansierte det, ville det være deres byggeselskaper, deres ingeniørfirmaer som ville bygge kanalen. Bechtel var rasende over dette. De kunne absolutt ikke tolerere tanken på at dette skjedde. Vi visste dette veldig sterkt, vi måtte vinne Torrijos over. Nå, da –

George Schultz

AMY GOODMAN: Og da, som du sa, blir Schultz utenriksminister under Reagan, Caspar Weinberger blir forsvarsminister under Reagan. De er, vet du, Bechtel-konsernets overhoder.

JOHN PERKINS: Yeah. Ja. Carter forhandlet traktaten og så tapte han valget, delvis på grunn av denne traktaten, delvis på grunn av det som skjedde i Iran, som er en annen historie jeg var involvert i. Og da Reagan ble president, gikk Schultz fra å være Bechtels president til å bli utenriksminister og Weinberger gikk fra å være Bechtels sjefsrådgiver til å bli forsvarsminister. De dro tilbake til Panama og sa: Okay, Omar, la oss nå snakke sammen. Vi vil ha kanalen tilbake, vil ha de militære basene tilbake i kanal-sonen og mer enn noe annet vil vi at du skal slutte med å snakke med japanerne. Og Torrijos sa: Nei, jeg er en selvstendig stat. Jeg står ikke i opposisjon mot USA. Jeg er ikke sosialist, jeg er ikke kommunist, jeg tar ikke parti med Cuba eller Russland eller Kina, jeg står bare frem for mitt folks retttigheter. Vi har rett til å forhandle med hvem som helst som kan bygge den beste kanalen. Vi har rett til å forhandle med japanerne. Han tok et veldig sterkt standpunkt og i løpet av noen få måneder kræsjet flyet hans inn i et fjell, og det var veldig sterke bevis på at det hadde blitt sprengt av en båndopptaker som hadde blitt gitt til ham på slutten, som var full av eksplosiver. Det er ingen tvil fra min side eller fra store deler av verden at dette var sjakalene, de CIA-utsendte attentatsmenn. Jeg har sett dem arbeide mange steder. Bare et par måneder før dette, hadde de gjort samme ting med Jaime Roldos, Ecuadors president, den første demokratisk valgte presidenten i Ecuador på mange tiår, hadde erstattet en militær junta, demokratisk valgt, og han stod opp mot de amerikanske oljeselskapene. Vi økonomiske hit men klarte ikke å overtale ham og helikopteret hans ble sprengt der og da.

Caspar Weinberger

AMY GOODMAN: Hvorfor stod han opp mot amerikanske oljeselskaper?

JOHN PERKINS: Fordi nok en gang deltok han i de første demokratiske valgene på mange tiår. Han stod på en plattform for sitt lands uavhengighet. Og hvis det er olje i Ecuador, sa han, skulle den komme ecuadorene selv tilgode. Og så snart han ble president, begynte han å implementere dette. Han satte opp en hydrokarbon-lov som han kalte det, som i hovedsak var en petroleum-lov som ville forsikre at hvis det kom olje ut av Ecuador, ville mesteparten av pengene fra den oljen gå til hans folk. Oljeselskapene ville få rimelig betaling. Men mesteparten ville gå til hans folk. Han satte en presedens som oljeselskapene ikke kunne tåle, fordi over hele verden utnyttet de alle disse landene, og de gjør det fremdeles. Og Roldos sa: jeg vil ikke la det skje med mitt land. Oljeselskapene kunne ikke utstå å se det, ikke bare på grunn av Ecuador men igjen, på grunn av den presedensen dette ville etablere. Og Roldos og Torrijos var virkelig partnere på en måte. Samtidig støttet de hverandre og de måtte begge bort. Og de begge gikk.

Arbenz

AMY GOODMAN: Og hva var dine tanker på den tiden? Jeg mener, du fortsatte med dette arbeidet.

JOHN PERKINS: Det var et veldig svingende punkt for meg at – gjennom hele min bok, som jeg beskriver i min bok, var min samvittighet revet istykker. Og for meg er dette en av de mest interessante delene av min egen personlige historie. Jeg betrakter meg selv som et ganske godt menneske. Jeg vokste opp som 300 års yankee-calvinist i Vermont og New Hampshire. Jeg kommer fra en veldig patriotisk bakgrunn. Jeg vokste opp i en veldig strikt republikansk familie, veldig konservativ. Jeg har veldig sterke verdier. Jeg er veldig lojal til mitt land. Og –

AMY GOODMAN: Etterkommer av Tom Paine og Ethan Allen?

JOHN PERKINS: Det stemmer. De er fjerne slektninger. Og mine foreldre fordypet meg i amerikansk historie og i verdiene til vårt lands grunnleggende fedre. Liv, frihet og jakten på lykke for alle mennesker, over hele verden. Jeg trodde veldig sterkt på dette. Og allikevel, samtidig var jeg veldig lett å forføre av penger, makt, sex. Alle disse tingene kom min vei, og jeg gjorde ting som jeg ble klappet på ryggen for av Verdensbankens president, Robert MacNamara. Og jeg var sjefsøkonom for et stort konsulentfirma i Boston. Jeg hadde 50 personer som jobbet for meg, professorer og doktorer. Jeg gjorde arbeide som makroøkonomien på college hadde lært meg var godt arbeide å gjøre. Det er en svindel alt sammen.

Kermit_Roosevelt

AMY GOODMAN: Hvorfor har veldig få mennesker hørt om dette selskapet, Main?

JOHN PERKINS: Vi var et veldig stille selskap.Vi hadde omtrent 2,000 ansatte, som ikke er lite. Vi var et tett-holdt selskap, det betyr at vi var eid som et partnerskap, circa 5% av oss eide selskapet så vi behøvde ikke å vise frem regnskapene våre til Securities and Exchange Commission eller noen. Vi var et veldig privat, veldig stille selskap og vi tjente imperiets interesser. Selskapet eksisterer ikke lenger. Tidlig på 1980-tallet solgte partnerne ut til et større ingeniørbyggefirma, så selskapet sluttet praktisk talt å eksistere på det tidspunktet. Jeg tror det ble litt for hett for oss på den tiden. Men det var internasjonalt. Vi hadde veldig strengt forbud mot å snakke til pressen. Jeg brøt den regelen en gang. Jeg skrev en redaksjonell kommentar om Panama-kanalen for The Boston Globe og ble hardt refset innenfor selskapet. Så det var med hensikt at vi var veldig stille.

AMY GOODMAN: Vi må ta pause. Når vi kommer tilbake, vil jeg gjerne spørre deg om Robert MacNamara. Når du snakker om konsernokratiet, så var han garantert en del av det, fra da han var konsernsjef for Ford til forsvarsminister, omsider president i Verdensbanken, og hva de forskjellige rollene gjorde og hvor like de kan ha vært fra forsvarsminister, du kommer selv med argumentet, til leder av Verdensbanken vil på noen måter si å gjøre den samme tingen. Vi snakker med John Perkins. Han er forfatter av Confessions of an Economic Hit Man. Vårt nettsted er democracynow.org, hvis du vil ha et kopi av denne samtalen. Vi kommer tilbake med ham om et minutt.

Robert Macnamara

[pause]

AMY GOODMAN: Vi fortsetter vår samtale med John Perkins, hans bok heter Confessions of an Economic Hit Man. Han er sammen med oss i vårt firehouse studio her ved Downtown Community Television, bare noen kvartaler fra der hvor tårnene til World Trade Center en gang stod, fra ground zero, og vi skal snakke om virkningen av 11 september og hvordan det – rollen det spilte ved at John Perkins skrev boken. Men før vi gjør det, Robert MacNamara, du skriver om ham. Snakk om hans rolle fra Ford til forsvarsminister til Verdensbanken.

JOHN PERKINS: Vel, Amy, jeg tror at det vi har her er et verdensimperium som kontrolleres av noen veldig få menn som jeg kaller konsernokratiet, og disse er lederne av store konserner, store banker og regjeringer, og de har en tendens til å være samme person. Du vet, de krysser disse linjene og MacNamara er et godt eksempel på det. Han var president for Ford og så ble han forsvarsminister under Kennedy og Johnson og så ble han president for Verdensbanken. Og i alle tre rollene var det hans hovedoppgave å promotere amerikansk business, å promotere konsernokratiet, å ta med seg godheten hjem, å utbytte verden. Og han var i demokratiske regimer, Kennedy og Johnson. Idag har vi Dick Cheney som er hovedsakelig i det samme bildet. Vi hadde George Schultz under den tidligere President Bush. Så de to Bushene har begge denne type folk også. Condoleezza Rice. Regimet er fullt av disse menneskene. Men det er ikke bare et republikansk fenomen. Det er et toparti-fenomen. Det går over alle grensene, og MacNamara er et veldig godt eksempel på det. Jeg tror samtidig at MacNamara var en av de viktigste personer når det gjaldt å forme den nye økonomien, det som han kalte aggressivt management, og det var aggressivt med hensyn til å reise ut og praktisk talt ta verden og bringe den til oss slik at idag har vi, av de 100 største økomomiene i verden, 52 er konserner. 47 er amerikanske konserner, og de er ikke nasjoner, de er konserner. Her har vi 5% av verdens befolkning som strekker seg ut som en diger blekksprut og suger inn 25% eller mer av verdens resurser. Men det er egentlig ikke 5% av verdens befolkning, det amerikanske folket. 1% av den amerikanske befolkningen eier mer av den materielle rikdommen enn 90% av vår befolkning. Så det er 1% som er konsernokratiet som suger alt dette inn og resten av oss støtter det gjennom våre skatter, gjennom våre kjøp, gjennom vår taushet, gjennom at vi går med på dette systemet. Som meg selv, som en økonomisk hit man, jeg gikk med på systemet. Jeg gjorde mer enn å gå med på systemet, jeg promoterte systemet. Men jeg gjorde det lovlig for det meste, og jeg gjorde det mens jeg ble klappet på ryggen av alle de personene jeg ble lært å se opp til.

AMY GOODMAN: Så du arbeidet for dette internasjonale konsulentfirmaet Main i Boston. Du ble sjefsøkonom der. 2,000 personer var ansatt der og arbeidet tett med de internasjonale finans-institusjonene som Verdensbanken. Du begynner boken din i Indonesia. Fortell om opplæringen din der og hva du forsøkte å utrette.

JOHN PERKINS: Vel, Indonesia, det er 1970, 1971, deromkring. Vi vet at på dette tidspunktet kommer Vitenam til å ryke. Vi kommer til å miste Vitnam.

AMY GOODMAN: Midt i krigen.

JOHN PERKINS: Ja. Det er midt i krigen. Men på dette tidspunkt visste folk på toppen at vi kom til å tape, selv om de ikke innrømmet det. Så med domino-teorien var effekten den at hvis Indonesia røk, ville resten av Sørøst-Asia ryke som dominoer ett land om gangen. Og Indonesia ble betraktet som nøkkelen til å stanse den prossessen. Vi ville ikke at kommunismen skulle komme dit. Dessuten hadde Indonesia mye olje som vi trengte eller ønsket oss, og de hadde den største muslimske befolkningen av noe land i hele verden. Så hvis vi kunne vinne Indonesia over og hovedsakelig få Indonesia som vår slave i våre klør, ville vi utrette mye. Så jeg ble sendt dit for å få det til å skje, å ordne et digert lån til Indonesia for at Indonesia skulle bygge et stort elektrisk system eller flere store elektriske systemer som kunne betjene de veldig rike folkene i Indonesia – det hjalp ikke de fattige noe særlig i det hele tatt – og for å lage veldig overdrevne fremtidsprognoser så vi kunne bygge et digert system, mye større enn noen kunne ha forestilt seg at et land – en øy som Java, som er det tettest befolkede stykke eiendom i verden, men vi bygget dette digre elektriske systemet og det betjente industrien i de landene, men det betjente ikke folket. Samtidig satte det Indonesia i kjempestor gjeld til oss, en gjeld som de ville ha vanskeligheter med å komme seg ut av, og derfor ble de en del av vårt imperium.

AMY GOODMAN: Og hamret inn Suharto, diktatoren der i så mange år.

JOHN PERKINS: Riktig. Riktig. Og en interessant side av hele denne saken var at på den tiden var jeg med i et team på 11, og de andre 10 menn på det teamet hadde ikke peiling på at vi gjorde den økonomiske-hit-man-tingen. De var ingeniører. De konstruerte fjernledninger, drivstoffsystemer til å bringe drivstoff til kraftstasjonene. De konstruerte kraftstasjonene, store kraftstasjoner, distribusjonsledninger. De var ingeniører. Jeg var den som laget prognosen. Jeg var den som sa at kravet på elektrisitet kom til å vokse med 17% pr år i 20 år, som er uhørt, men jeg var – det var jobben min, å overdrive disse tallene så langt som jeg kunne klare. Jeg mener, det er et digert tall når du regner det ut på årsbasis. Og de gikk bare med på det. Du vet, for dem var det flott. De får konstruere dette digre, fantastiske systemet, en ingeniørs drøm.

AMY GOODMAN: Du erstattet faktisk en mann som var i Indonesia og hadde advart deg, som sa at du må ikke lage disse økonomiske prognosene som du ikke kan støtte. Det er et svindelspill. Det er, vet du, du legger det frem og sier at du var overbevist om at dette er tilfelle, fordi det ville ødelegge landet. Men han ble tatt ut.

JOHN PERKINS: Riktig. Howard Parker pensjonerte seg fra New England Electric System, forvarsling, prognosering av krav på elektrisitet. Han var en veldig bitter mann, og han så hva som foregikk, men han var også en veldig bitter mann, og ingen kom egentlig særlig godt overens med Howard. Og det var – det var min jobb å forutsi landets økonomi. Hans jobb var da å forutsi landets elektriske behov. Men de to er veldig nært forbundet, så hvis jeg ville komme opp med 17 eller 18% økonomisk vekst i den økonomiske sektor, da ville denne prognosen for elektrisitet måtte være stort sett det samme, og han fortale meg: Jeg vil ikke gå med på dette. Dette er et bedrageri. Du kjøper deg inn i systemet. Dette er alt basert på grådighet og jeg går ikke med på det. Og på en måte fikk det meg av kroken. Jeg følte meg veldig lettet. På ett tidspunkt gikk det opp for meg, du verden, jeg kan gjøre det som mine langere har lært meg opp til å gjøre, det som Claudine har sagt til meg at jeg må gjøre, og det vil si å komme frem med disse høye elektriske prognosene, men min samvittighet kommer til å være ren fordi Howard vil ikke gi dem noen oppmerksomhet allikevel. Han kommer til å legge frem mye lavere elektriske prognoser, så vi kommer egentlig ikke til å svindle landet. Og så, selvfølgelig, når jeg kommer tilbake til Boston, finner jeg ut at min sjef har sparket Howard, han kalte meg inn på kontoret hans og sa at Howard ikke gjorde jobben sin. Han har disse vanvittig lave prognosene. Vi sparket ham. Vi skal gi deg hans jobb i tillegg til din egen. Vi skal gjøre deg til avdelingssjef. Du skal bli rik. Du vet, da da da da da da. Men du må komme frem med den type prognose som vi var ute etter fra ham, og vi vet at du kan gjøre det for du gjør det for økonomien.

AMY GOODMAN: Hva med Iran?

JOHN PERKINS: Vel, Iran var under shahen på den tiden. Det var i Iran at økonomiske hit men ble startet fordi at tidlig på 1950-tallet valgte Iran demokratisk en mann som het Mossadeq som statsleder. Og han ble fremstilt – han var ’årets mann’ for Time magazine i 1951, tror jeg det var. Og han ble fremstilt som Midtøstens håp og faktisk av hele verden som den demokratisk valgte president. Men så snart han kom til makten, gikk han opp imot oljeselskapene. Og som et foregangseksempel på hva Roldos og Torrijos kom til å gjøre senere, stilte han virkelig opp på vegne av sitt folk. Og han sa, spesielt British Petroleum, hvis dere skal bli her, må dere gi deres rettferdige andel til vårt folk. Oljeselskapene var veldig opprørte, så USA besluttet å gå inn og gjøre noe med dette. Nå, på den tiden var vi vettskremte for atomkrig. Russland var fienden etter annen verdenskrig, og Iran er på den russiske grensen. Så vi torde ikke sende inn tropper for å bli kvitt Mossadeq, igjen en demokratisk valgt president fremstilt som et eksempel, men vi har bestemt at vi må bli kvitt ham fordi han står imot oljeselskapene. Istedenfor å sende inn troppene sendte vi Kermit Roosevelt inn, en CIA-agent som tilfeldigvis var Teddys barnebarn, og vi sendte ham inn med noen få millioner dollar, og han klarte å skape opptøyer, protester, kaos, og for å gjøre en lang historie kort, styrtet han Mossadeq, statslederen, og bragte shahen tilbake til makten. Vi kjenner alle til shahen. Så på en måte var jeg tilbake i dette landet hvor økonomiske hit men begynte. En av de leksene vi lærte fra Kermit Roosevelt var imidlertid den at han var en CIA-agent, statsansatt. Hvis han hadde blitt oppdaget, ville regjeringen havnet i problemer. Så kort etter dette ble det besluttet at økonomiske hit men måtte ansettes av private selskaper. NSA, CIA kunne identifisere oss, kunne kjøre alle testene på oss, kunne huke oss, men til syvende og sist måtte vi arbeide for private selskaper slik at hvis vi ble tatt, ville det bli sporet til privatkapitalistisk grådighet istedenfor regimepolitikk.

Mossadeq

AMY GOODMAN: Det kan fornektes. Så Kermit Roosevelt reiser fra Iran, Mossadeqs fall i 1953, som fortsetter å informere Irans befolkning 50 år senere i deres holdning til USA, allikevel er det få amerikanere som vet om dette. Når han reiser fra Iran, blir han da tilbudt jobben å reise inn i Guatemala et år senere for å hjelpe Dulles-brødrene med å styrte Arbenz, og han nekter. Men det skjer. Og det neste kuppet året etter er United Fruits og CIAs styrting av Arbenz i Guatemala, så modellen ble startet.

JOHN PERKINS: Modellen ble startet og fortsatte å vokse veldig. Innen det tidspunkt jeg kom tilbake til Iran, som var tidlig på 1970-tallet, etter Indonesia, en av mine neste oppgaver, dro jeg til Panama, og så Iran. Jeg arbeidet under shahen og –

AMY GOODMAN: Når du sier at alle vet hva som skjedde der, tar ikke jeg det for gitt. Hva skjedde i Iran under shahen, kan du fortelle om SAVAK?

JOHN PERKINS: Vel, ja. I boken beskriver jeg dette møtet jeg hadde med en av shahens topp-rådgivere som hadde blitt torturert av SAVAK og vendt seg imot shahen. Iran var dette svingende landet for oss. Landets beliggenhet var veldig viktig på den russiske grensen. Og det hadde all denne oljen. Og vi trengte å kontrollere olje. Vi ønsket desperat å kontrollere all oljen i Midtøsten. Vi betraktet shahen som den personen som kunne få dette til å skje for oss. Shahen – du vet, planen var at shahen ville hjelpe med å ta over resten av Midtøsten, inkludert Syria og Irak, og vi vet alle at det var en krig mellom Irak og Iran mye senere. Men helt fra begynnelsen var hensikten å bli shahens allierte. Vi gjorde alt vi kunne for å styrke ham. Og samtidig forstod vi at han hadde en masse oljepenger slik at våre selskaper fikk veldig mye utbytte av det. Nok en gang, alle de ingeniør-firmaene som vi har snakket om, mitt eget, Charles T. Main, og Bechtel og Halliburton og alle de andre som var der og bygget byer, bygget kraftstasjoner, bygget riksveier, og ble veldig, veldig rike og gjorde mange muslimer rundt i verden – iranerne er ikke arabere, men de er veldig – de er muslimer og de er midtøstere. Og vi gjorde enorme antall folk sinte. Selv frem til idag poengterer Osama bin Laden hva som skjedde med shahen, hvordan vi styrtet Mossadeq og bragte shahen inn som en av grunnene til hans sinne.

AMY GOODMAN: Så han, Mossadeq, gikk etter Anglo American bare for å si at dette er vår olje og vi bør kontrollere den. Anglo American, den britiske regjeringen, tillot ikke noe iransk eierskap, men dermed tvang -- Anglo American ble omsider British Petroleum, B.P.

JOHN PERKINS: Stemmer. Ja. Ja, på den tiden tror jeg tallene var 85 cents for hver dollar med olje som ble drillet i Iran gikk ut av landet til Anglo American eller B.P. Og, selvfølgelig, Mossadeq ble rasende over dette, som han burde. Det er ingen grunn til at de menneskene som sitter på resursene, hvis land blir drillet for å skaffe dem, ikke skulle få hoveddelen av det som kommer ut, og det var det han kjempet for, som Torrijos gjorde senere, som Arbenz gjorde i Guatemala som du påpekte, som Allende gjorde i Chile.

AMY GOODMAN: Hvis jeg husker riktig, nektet Truman å være del av dette, men så kom Eisenhower inn og bestemte seg for å støtte Storbritannia.

JOHN PERKINS: Det stemmer. Truman tok et standpunkt med veldig integritet. Han sa at vi skal ikke blande oss i disse sakene. Dette er en demokratisk valgt statsleder, Mossadeq, og han gjør det han gjør, og vi skal ikke trå inn på privatindustriens vegne. Men veldig kort tid etter det, var han ute av stillingen og Eisenhower kom til makten, og han gikk med på CIAs plan om å styrte Mossadeq, og erstatte ham med shahen.

AMY GOODMAN: Oljen er kilde til så mye smerte.

JOHN PERKINS: Å du vet, hvert eneste land i verden som har store oljeforsyninger, hvert eneste land i den tredje verden eller hva – noen av dem er ikke lenger, som Saudi Arabia, har lidd. Olje er ikke til gagn for disse landene. den er til gagn for noen få blant de søkkrike personene på toppen av den økonomiske totempolen i disse landene. Men for alle andre er det en forbannelse. Olje er en forbannelse for verden. Den kan være den største forbannelsen verden noengang har opplevd. Den ødelegger miljøet vårt, den ødelegger mange av verdens økonomier, den ødelegger et kolossalt antall urbefolkninger som blir kvalt av resultatene av karbondioksyden som oljen har produsert. Det er utrolig. Og er det ikke også utrolig, Amy, at da den første president Bush dro inn i Irak i 1990, importerte vi circa åtte millioner tønner med olje pr dag. Da den andre president Bush dro inn, hadde det gått opp med 50% til tolv. I den tidsperioden hadde vår import økt.

AMY GOODMAN: Vi snakker med John Perkins. Han er forfatter av Confessions of an Economic Hit Man. Vi snakker om olje, imperium, det han kaller konsernokratiet, og være en økonomisk hit man. Så du var involvert i Iran. Du var også opptatt i Saudi Arabia. Forklar.

JOHN PERKINS: Vel, Saudi Arabia var antakelig – ikke antakelig, det er ingen tvil, det var vår største suksess som økonomiske hit men. Jeg mener, det er slik vi bedømmer oss selv. Tidlig på 1970-tallet viste virkelig OPEC muskler. De likte ikke USAs politikk i Israel som støttet Israel og bestemte seg å gjøre noe med det. Så de reduserte oljeproduksjonen betraktelig. Og som resultat av dette gikk USAs økonomi i spinn. Det var lange bilkøer på bensinstasjonene, mange av oss husker fremdeles det. Og vi var redde for at det kom til å bli et nytt kræsj som i 1929 på grunn av OPEC. Og så kom finansdepartementet til meg og noen andre økonomiske hit men og sa at dette må aldri skje igjen. Du må utarbeide en plan. Hva skal du gjøre med dette? Hvordan kan du forsikre at dette aldri skjer? Og vi visste at nøkkelen var Saudi Arabia. For det første hadde de mer olje enn noen andre. Allerede på det tidspunktet var shahen i ferd med å bli littegrann shaky, og vi hadde sett at han antakelig ikke kom til å ta over resten av Midtøsten. Vi visste at Saud-huset, den saudiske kongefamilien, kunne korrumperes. De var korrupte, de er korrupte, og de kunne korrumperes. Så for å gjøre en lang historie kort, satte vi sammen denne avtalen som de sa seg enige i, Saud-huset, å sende mesteparten av bensindollarene sine, pengene vi betalte for petroleum, tilbake til USA og investere dem i amerikanske verdipapirer. Rentene fra de verdipapirene ville bli utbetalt av finansdepartementet til amerikanske ingeniørbyggefirmaer for å bygge Saudi Arabia i Vestens bilde, å bygge digre byer ute i ørkenen, som vi har gjort, kraftstasjoner, riksveier, McDonald’er, hele pakken, for å gjøre Saudi Arabia til et veldig vestliggjort land. Og Saud-huset ville garantere å holde oljeprisene innenfor akseptable grenser, grenser som er akseptable for oss, og vi ville garantere å holde Saud-huset ved makten. Og vi har gjort – alle de tingene har fulgt siden tidlig på 1970-tallet. Politikken holder fortsatt. Til og med dithen hvor, du vet, vi vet at Saud-huset støtter Osama bin Laden, støttet ham med vår oppmuntring, selvfølgelig, i Afghanistan, fortsetter å støtte ham og mange terrorist-bevegelser. Vi visste at Saud-huset ga tilfluktssted til Idi Amin, Afrikas Hitler. Det var faktisk der han tilbrakte de siste årene av sitt liv, bodde i en luksusvilla, døde nettopp for litt over et år siden. Og vi støttet Saud-huset gjennom alt dette, til tross for det faktum at de har gjort mange ting som vi angivelig er uenige i. Men de har forsynt oss med disse stabiliserte oljeprisene og et enormt marked for våre ingeniørbyggefirmaer.

AMY GOODMAN: Hva var ditt personlige engasjement der?

JOHN PERKINS: Vel, jeg konstruerte – jeg var en av de personene som konstruerte denne planen. Jeg liker å tro at jeg var en av de – jeg var hovedpersonen som konstruerte det og kan ha vært. Men det var mange andre mennesker involvert. Og så sendte vi en budbringer til Saudi Arabia – jeg ble aldri fortalt offisielt hvem det var, men jeg er nesten sikker på at det var Henry Kissinger – for å overbevise Saud-huset om å godta vår plan.

Henry Kissinger

AMY GOODMAN: Hva får deg til å tro at det var han?

JOHN PERKINS: Vel, fordi det var det han gjorde i de dagene og på det tidspunktet forsvant han en stund fra TV-skjermene og alt sånt og han ville ha vært den typen person til å gjøre dette. Og uansett så kom meldingen tilbake til oss at Saud-huset hadde akseptert planen, men nå måtte mange prinser overbevises fordi at selv om Saudi Arabia ikke er et demokrati, var det åpenbart et visst nivå med demokratisk enighet som måtte bygges innenfor familien uansett. Så jeg ble tildelt oppgaven med en av prinsene og fortalt at jeg trengte å få snudd ham rundt. Han var en veldig, veldig streng konservativ, Wahabi, og han ønsket egentlig ikke å se at hans land ble vestliggjort. Han så at dette var på vei. Og så visste jeg at jobben min var en utfordring. Han gjorde den litt lettere for meg, for, på enkelt områder fordi han, i begynnelsen, lot meg vite at hver gang han kom til Boston eller jeg besøkte ham i New York eller Washington, ville han forvente å ha en kompanjong, en blåøyet blondine, vakker blåøyet blond kvinne. Han beskrev nøyaktig hva han var ute etter. Og hvis jeg ikke kunne skaffe ham dette, kunne jeg glemme å møte ham. Og jeg var heldig ved at jeg fant en kvinne som var gift med en United Airlines-pilot som hadde vært en veldig løssluppen hippie noen få år tidligere da, var ikke lykkelig med sin mann som hadde mange utenomekteskapelige forhold, ønsket seg litt ekstra kontanter på si og sa til meg: Vel, jeg skal gå med på dette hvis jeg liker fyren. Heldigvis for meg likte hun ham. Og, Amy, det var en av de få ulovlige tingene jeg gjorde. Mesteparten av jobben som økonomisk hit man var, strengt talt, lovlig. Det burde ikke være lovlig, det vi gjorde mot de andre landene burde ikke være lovlig, men det er det. Hallikvirksomhet er ikke lovlig. Så jeg var hallik i Massachusetts på den tiden, og den eneste måten jeg kunne betale for disse tjenestene på var hovedsakelig å fylle opp mine utgiftskonti, og det er også ulovlig. Så jeg strakk ut legaliteten her, og jeg håper vi har kommet forbi foreldelsen av disse forbrytelsene. Jeg tror vi har det.

AMY GOODMAN: Og hvordan gikk det med dette?

JOHN PERKINS: Vel, omsider ble prinsen veldig fornøyd med Sally, denne blonde, blåøyde kvinnen, og han sa på et tidspunkt at nå ville han at hun skulle komme og bo i hans lille hytte på den arabiske halvøya, som er en stor luksusvilla selvfølgelig. Og dette ga meg bekymring fordi jeg visste at hun ikke ville gå med på det og jeg ville ikke ha råd til det uansett. Men vi fikk omsider løst det ved at vi skaffet ham en annen blond, blåøyet kvinne fra et av de skandinaviske landene. På den tiden var det en stor handel i hvit kvinnetrafikk til Midtøsten, og vi ordnet det for ham. Han ble meget fornøyd med alt dette og omsider sa han seg enig i den planen vi ønsket. Han støttet den. Og Saud-huset støttet den fullstendig, og den ble fullbyrdet.

AMY GOODMAN: Vi snakker med John Perkins. Hans bok er Confessions of an Economic Hit Man.

[pause]

AMY GOODMAN: Når vi kommer til avslutningen i denne siste delen av vårt intervju med John Perkins, Confessions of an Economic Hit Man er boken hans. Han var sjefsøkonom for et internasjonalt konsulentfirma i Massachusetts som het Main. Han gjorde avtaler i Indonesia, i Iran, i Saudi Arabia, reiste til Ecuador og til Panama og til mange andre steder også. Boken forteller en bemerkelsesverdig historie om forholdet mellom disse internasjonale konsulentfirmaene, USAs regjering og de internasjonale finansinsitusjonene som Verdensbanken. Du forsøkte å skrive denne boken i flere tiår. Hva skjedde?

JOHN PERKINS: Vel, yeah, det plaget alltid samvittigheten min, det jeg gjorde, og jeg ønsket virkelig å avsløre det for jeg likte ikke det som foregikk i verden, det jeg så at landet mitt gjorde. Og jeg er en veldig lojal amerikaner og jeg tror veldig dypt på dette landets prinsipper, de grunnleggende fedrene. Og da tiden gikk begynte jeg å innse hvordan vi forbrøt oss mot disse prinsippene, hvordan vi forvrengte dem, hvordan vi mister vår sans for demokrati nesten fullstendig og blir et så kapitalistisk konsernokrati-orientert land, et stort imperium, et imperialistisk land. Og så følte jeg at hvis jeg skrev om hvordan dette har skjedd, fordi vi har skapt dette imperiet på den mest subtile mulige måten. Andre imperier har blitt skapt militært og alle i landet vet at hærene er der ute og skaper imperium. Men dette imperiet har blitt gjort så subtilt at de fleste amerikanere ikke har peiling på at det foregår.

AMY GOODMAN: Det er allikevel ikke så subtilt lenger, som interessant nok, i det minste i begynnelsen, er grunnen til at en del av USAs forretningsverden var faktisk i opposisjon mot invasjonen av Irak, fordi det ikke er så subtilt lenger.

JOHN PERKINS: Det stemmer. Det kommer ut mer og mer. Og antagelig er det en av grunnene til at jeg kunne skrive denne boken også. For da jeg først begynte å skrive den, og ordet ville komme ut fordi jeg ville begynne å snakke med folk som hadde vært involvert med meg. Jeg ville at de skulle hjelpe meg med å huske visse ting. Jeg ville intervjue dem og snakke med dem om det. Og så ville jeg få subtile trusler, men enda viktigere, bestikkelser. Så tidlig på 1990-tallet, for eksempel, da jeg begynte å skrive boken Conscience of an Economic Hit Man, kom et stort ingeniørfirma til meg, Stoner-Webster Corporation, også fra Boston, og ga meg hovedsakelig circa en halv million dollar bestikkelse med komplett forståelse for at jeg ikke ville skrive boken og jeg ville ikke måtte gjøre noe særlig arbeide i det hele tatt. Jeg ville stå på vaktlisten deres.

AMY GOODMAN: Hvorfor brydde Stoner-Webster seg?

JOHN PERKINS: Fordi de var også veldig involvert i forretningen, og mange av de folkene som hadde forlatt Charles T. Main på den tiden, mitt gamle selskap som hadde blitt oppkjøpt, hadde begynt å arbeide for Stoner-Webster. Og de var veldig involvert i å gjøre den samme tingen. Det er en del av familien alt sammen. Og jeg kaller det en bestikkelse, men juridisk talt så er det ikke noen bestikkelse. Jeg ble hyret til å være en konsulent for dem, ble betalt honoraret for å være konsulent med den veldig tydelige forståelsen at jeg ikke skulle snakke om mitt tidligere liv i denne bransjen eller mitt daværende liv på den tiden. Jeg brukte mye av de pengene på å opprette et ikke-profitt-selskap som het Dream Change og som hjalp urbefolkninger i mange av de landene som jeg hadde snytt, hovedsakelig som økonomisk hit man. Så jeg var – jeg brukte disse pengene som jeg tjente til å lindre min skyldfølelse og gjøre gode ting, ting som jeg er veldig, veldig stolt av.

AMY GOODMAN: Hvor mye penger tjente du?

JOHN PERKINS: Det ble til at jeg tok imot circa en halv million dollar fra Stoner-Webster over et tidsrom på flere år, hovedsakelig for ikke å gjøre noe.

AMY GOODMAN: Men du skrev ikke boken.

JOHN PERKINS: Men jeg skrev ikke boken, og jeg dro avsted og spiste noen få middager i Rio de Janeiro og andre steder med noen av klientene deres. Tøff oppgave. Fløy omkring i selskapets private jetfly noen få ganger. Men alltid – selv om, du vet, jeg rettferdiggjorde det på ett nivå at jeg brukte disse pengene til å gjøre godt arbeide i ikke-profitt-sektoren, som var sant, jeg visste dypt i mitt hjerte at jeg trengte å skrive denne boken. Jeg trengte å avsløre sannheten bak det som foregår i verden. Jeg hadde en liten datter. Hun var født i 1982. Så på 1990-tallet var hun veldig ung. Jeg var bekymret over hennes sikkerhet og komfort, men jeg var også bekymret over hennes fremtid. Men jeg kunne på løpende bånd rettferdiggjøre ikke å skrive denne boken på mange, mange nivåer. Og jeg var sverget til taushet om den. Men da 9/11 slo til, var jeg i Amazonas på den tiden. Men kort etter det, kom jeg opp hit og gikk inn i naboadressen deres på ground zero og opplevde et par uker etter det som du beskriver så velskrevet i din bok om mennesker som kommer ut av ground zero og kommer hit til brannstasjonen hvor vi sitter idag. Vel, jeg dro opp dit noen få uker senere og satt der og det var nært nok den tiden da jeg fremdeles kunne lukte det brennende kjøttet og se røyken som kom ut av det hullet, og jeg satt der og visste at jeg måtte ta ansvar for hva som hadde skjedd der. Jeg visste at jeg måtte avsløre sannheten fordi det som skjedde på ground zero er et direkte resultat av det – av imperiebyggingen, av det vi økonomiske hit men gjorde, og jeg visste da jeg satt der at hvis vi ikke gjør noe for å endre den kursen vi befinner oss på i verden, har min datter hovedsakelig ingen fremtid og ganske sikkert ikke hennes barn, og jeg overlater til dem en mye verre verden enn den jeg arvet. Og så på det tidspunktet visste jeg at uansett konsekvensene, uansett hvor stor hengeløkke jeg stakk hodet mitt inn i, så måtte jeg avsløre det som foregår i verden. Dette imperiet som vi har skapt som har gjort så mange mennesker rundt på planeten sinte, det har resultert i fattigdom for milliarder av mennesker på denne planeten. 24,000 mennesker sulter ihjel hver dag. 30,000 barn dør hver eneste dag av mangel på medisiner mot sykdommer som kunne kureres og vi må ta ansvar for det. Vi kan forandre på det og vi vil forandre på det. Men vi kommer bare til å forandre på det når vi virkelig forstår for hva som foregår.

AMY GOODMAN: Så du skrev boken Confessions of an Economic Hit Man og lette omkring etter et forlag, og du skriver om et topp-konsern-forlag som var interessert i manuskriptet.

JOHN PERKINS: Stemmer. Leste manuskriptet, presidenten for et av de ledende forlagene, inviterte meg til New York, vi spiste middag sammen. Han sa dette er en flott bok, den er fengslende, den er velskrevet, det er en historie som trenger å bli fortalt, men jeg kan ikke fortelle den fordi jeg er eid av et stort internasjonalt konsern som ikke ønsker at denne typen historie skal komme ut der. Og jeg forteller deg, Amy, jeg hadde en god – veldig god litteratur-agent i New York, har det fortsatt, og han sendte denne boken til alle de store forlagene og fikk brev tilbake. Han leste dem til meg over telefonen, disse brevene som sa stort sett slike ting. Dette er en veldig god bok, vi likte den virkelig, men den er ikke for oss akkurat nå.

AMY GOODMAN: Hmm. Så dette ledende forlaget som du spiste middag med tilbød å utgi en av dine bøker, men sa at den måtte romaniseres?

JOHN PERKINS: Stemmer. Han sa: Hvorfor romaniserer du ikke denne boken, hvorfor kan du ikke være John LeCarre eller Graham Green eller Dan Brown med The Da Vinci Code, romaniser den, så skal vi vurdere å utgi den. Og jeg vurderer å romanisere den også. Jeg tror den ville bli en veldig god roman. Men hva det fortalte meg var hva slags land er dette vi er i hvor pressen, hvor de ledende forlagene ikke vil utgi sannheten når den blir skrevet som sannhet. De vil bare utgi den hvis den romaniseres? Hva sier det om vår pressefrihet? Og, selvfølgelig, omsider ble boken utgitt av et modig forlag, et familie-eid firma i San Fransisco, et flott forlag, Berrett-Koehler, utga boken. Men det har vært veldig interessant at jeg har fremdeles ikke vært i det vi kaller mainstream press. Kudlow & Cramer og mange andre programmer har invitert meg og i siste sekund sagt at invitasjonen er avlyst. De likte ikke politikken. Noen, en annonsør, noen protesterte. Jeg kjenner ikke til detaljene bak det, men jeg blir trukket vekk i siste sekund.

AMY GOODMAN: Og som sjefsøkonom for det internasjonale konsulentfirmaet Main er du den typen som kommer på disse programmene.

JOHN PERKINS: Ja jeg var det. Men nå er jeg farlig, vet du? Og sannheten kommer ut. Men det som er interessant er at, og jeg var på ditt program omtrent for en måned siden og neste dag gikk boken til nummer én på Amazon.com. Tusen takk skal du ha. Ordet kommer ut dit. Og hva det fortalte meg er at straks folk vet at denne historien er der ute for å bli fortalt, ønsker man å lese den. Du fikk infornasjonen ut om at historien var tilgjengelig. Gikk til nummer én på Amazon.com neste dag. Den har nå gått til New York Times bestselgerliste. I sin femte uke etter utgivelse gikk den inn i sitt femte opplag. Jeg mener at forlaget har ikke klart å følge opp.

AMY GOODMAN: Allikevel har ingen ledende kommersielle nettverk utenom uavhengige media, som er ledende, men ingen ledende kommersielle nettverk har intervjuet deg.

JOHN PERKINS: Akkurat. Ingen som eies av et stort konsern eller er avhengig av store konserner for sin reklame har intervjuet meg på dette tidspunkt. Er ikke det interessant?

AMY GOODMAN: Vi snakker med John Perkins. Irak. Hvordan passer det sammen med historiene du har fortalt oss i løpet av denne timen?

JOHN PERKINS: Vel, Irak fulgte Saudi Arabia. Etter vår storslåtte suksess i Saudi Arabia bestemte vi oss for å gjøre den samme tingen i Irak. Og vi regnet med at Saddam Hussein kunne korrumperes. Og selvfølgelig hadde vi vært involvert med Saddam Hussein i lang tid uansett. Så de økonomiske hit men gikk inn og forsøkte å snu Saddam Hussein rundt, forsøkte å få ham til å si seg enig i en avtale som den kongefamilien Saud hadde sagt seg enig i. Og han gjorde det ikke. Så sendte vi inn sjakalene for å prøve å styrte ham eller å snikmyrde ham. De kunne ikke. Hans republikanske garde var for lojal og han hadde alle disse dobbeltgjengerne. Vi kunne ikke utføre det. Så da de økonomiske hit men og sjakalene begge mislyktes, da var siste forsvarslinje som USA, imperiet, bruker i disse dager, det er militæret. Vi sender inn våre unge menn og kvinner for å dø og drepe, og vi gjorde det i Irak i 1990. Vi trodde at Saddam Hussein på det tidspunktet var så tilstrekkelig tuktet at han ville snu seg rundt, så de økonomiske hit men reiste tilbake dit i 1990-årene, mislyktes nok en gang. Sjakalene reiste inn igjen, mislyktes nok en gang, og så gikk det militæret inn en gang til – historien vi alle kjenner – fordi vi kunne ikke snu ham rundt på noen annen måte. Irak hadde blitt veldig, veldig viktig for oss av mange grunner. Landets strategiske plassering, det faktum at det kontrollerer veldig mye av Midtøstens vannforsyning, Tigris og Eufrat renner begge gjennom og ut av Irak og, selvfølgelig, dets olje. Og nå er vi ikke så sikre på om vi kan holde Saud-huset under kontroll. De er veldig upopulære, delvis fordi de aksepterte denne avtalen med Vesten. De gjorde mye av det som shahen av Iran har gjort. Og Osama bin Laden, selvfølgelig, er veldig imot det. Men det er også et veldig stort antall muslimer rundt i verden. Setet for den muslimske tro, Mekka, er i Saudi Arabia, veldig opprørt over det som Saud-huset har gjort. Så vi har vært redde for at vi kommer til å miste grepet på Saud-huset. Én måte å beskytte mot det er å ta over Iraks oljeresurser, som kan være mye større enn de i Saudi Arabia. Vi er ikke helt sikre på hvor store de er.

AMY GOODMAN: På omslaget av boken din står det at jobben din som økonomisk hit man var å overbevise land som er strategisk viktig for USA, fra Indonesia til Panama, å akseptere enorme lån for utvikling av infrastruktur og forsikre at amerikanske konserner fikk kontraktene for profitable prosjekter. Tynget med stor gjeld kom disse landene under kontroll av den amerikanske regjeringen, Verdensbanken og andre USA-dominerte hjelpeorganisasjoner som oppførte seg som lånehaier, dikterte vilkårene for tilbakebetaling og mobbet fremmede regimer til underkastelse. Du arbeider med mange mennesker i andre land og akkurat her i de internasjonale finansinstitusjonene, for eksempel som Verdensbanken. Hva sier de? Hvilken forståelse har de? Er det mange som føler det samme som deg?

JOHN PERKINS: Vel, det er et godt spørsmål. Det er vanskelig å svare på for mange andre mennesker. I disse organisasjonene er ikke de fleste oppmerksomme på hva som foregår. Ingeniørene i Bechtel og Halliburton og de fiansielle spesialistene i Verdensbanken og så videre er egentlig ikke oppmerksomme på hva som foregår. De burde. De bør undersøke det og finne ut. Men de har alle slags unnskyldninger for ikke å gjøre sin del. De gjør jobben sin. Min svigerfar var sjefsarkitekt for Bechtel Corporation. Han har senere gått av med pensjon, og du vet, og han bygget store byer i Saudi Arabia. Han var sjef for det. For ham var det plommen i egget. Han var arkitekt. For å få utbetalt, du vet, alle de pengene han ønsket for å bygge digre byer ut av ørkenen var en drøm for en arkitekt. Han tenkte aldri på hva som foregikk under overflaten, og dessverre er det for mange av oss som ikke gjør det. Jeg blir slått av det faktum at at når jeg reiser rundt i verden – jeg kom nettopp tilbake fra Nepal og Tibet, jeg reiser også til Sør-Amerika – om hvor mange mennesker i disse landene, til og med mennesker vi betrakter som analfabeter, stiller kritiske spørsmål ved sine regjeringer. De antar at deres regjering er korrupt, de antar at vår er korrupt, men vi gjør ikke det. Det er utrolig for meg hvor mange av oss ikke gjør det, ihvertfall ikke åpent. Og mens jeg snakker har jeg vært på denne turnéen med denne boken den siste måneden, folk pleier å si, du verden, jeg visste at det foregikk. Ett eller annet sted i mitt hjerte visste jeg at det foregikk, men jeg forstod det virkelig ikke. Og faktum er at amerikanere, for det meste, vi vil egentlig ikke vite, er jeg redd for, hva som foregår. Men vi trenger å vite det. Vi trenger virkelig å stille kritiske spørsmål ved det. Så innenfor disse organisasjonene har du enormt mange mennesker som bare følger avgårde med systemet, blir betalt riktig bra for å gjøre det, og får jobber som de har vært opplært til å gjøre. Og fascinerende. Men så har du alltid et antall mennesker som meg på toppen av organisasjonene som vet hva som foregår. De er del av dette og de bruker alle midler de kan for å holde systemet i bevegelse.

AMY GOODMAN: Vel, jeg vil takke deg hjertelig, John Perkins, for å være hos oss. Hans bok heter Confessions of an Economic Hit Man.

( Originalteksten - rush transcript - kan leses her, og videoen av TV-intervjuet kan lastes ned her. )

Ghanas politiske historie

6. mars feiret folk i hele Ghana 50 års-jubileet for landets uavhengighet fra Storbritannia. Over 20 statsoverhoder var tilstede.

Nok en gang ser vi på en underlig historie. Ni år etter uavhengigheten i 1957, dvs. i februar 1966, ble den nye regjeringen i Ghana, president Kwame Nkrumahs regime, utsatt for et militært kupp ved hjelp av CIA. Og den som stod bak var ingen ringere enn George Bush, som ble belønnet for denne innsatsen med stillingen som CIA-direktør.

Kwame Nkrumah

Malcolm X var i Ghana og snakket med president Kwame Nkrumah. Nkrumah ville arbeide for afrikansk kontinental forening, et Afrikas Forenede Stater, og Malcolm X ønsket et nettverk mellom afro-amerikanere og folk i utviklingsland, spesielt i Afrika.

Dette møtet mellom to likesinnede kan ha vært opplevd som en trussel av kreftene i Washington, så begge måtte ut av veien. Det er også verdt å merke seg at året før militærkuppet, i 1965, skrev Nkrumah boken Neo-Colonialism: The Last Stage of Imperialism hvor han avslørte nykolonialismen – det var faktisk han som fant på dette begrepet. Poenget var at selv om et afrikansk land så uavhengig ut, ble økonomien kontrollert av utenlandsk kapital. Det var etter at denne boken kom ut at CIA bestemte seg å bli kvitt ham. Så det ble innført sanksjoner mot Ghana for å gjøre situasjonen ustabil nok til å kunne iverksette et militærkupp. Etter kuppet levde Nkrumah i eksil i Guinea, hvor han døde i in 1972.

Gamal Nkrumah

Amy Goodman har intervjuet Kwame Nkrumahs sønn Gamal, som er utenriksredaktør for den engelsk-språklige avisen Al-Ahram Weekly i Kairo – på Democracy Now! selvfølgelig.

Dette CIA-kuppet mot Ghana i 1966 med George Bush (senior) som hovedansvarlig henger sammen med det som John Perkins forteller om i sin bok Confessions of an Economic Hit Man, som vi har dekket tidligere her og som vi etter planen kommer til å gå nærmere inn på.

Om imperium og demokrati

Som nevnt i en tidligere blogg er Norge et heldig land, ikke vare fordi Adolf Hitler likte nordmenn såpass godt at de ble betraktet som et slags nest-best herrefolk under tyskere slik at Norge ble behlandlet med silkehansker under Nazi-okkupasjonen sammenlignet med land som Polen. I 1945 tok USA Norge inn i varmen som fullverdig medlem av den rike verden. Og idag får Norge lov til å være med på å plyndre naturresurser i fattige land – olje, selvfølgelig. Hydro-Statoil.

Så Norge er en bitteliten del av et imperium, en medspiller. Men hovedproblemet med imperium ligger selvfølgelig i USA. Og det som gir oss grunn til bekymring er at nettopp USA har vært både et foregangsland og en beskytter og forsvarer av resten av verden når det gjelder ytringsfrihet. Det er amerikansk teknologi som gjør internett mulig, våre domener ligger på en hemmelig plassert database i Virginia i nærjeten av CIA osv., og både Clinton og Bush har godkjent lovendringer som gjør det mulig for kjempekonglomeratene å legge beslag på samtlige rado- og TV-stasjoner både lokale og nasjonale, riksaviser, telefoni og internett-ISP’er. I sin unionstale 23. januar i år snakket president Bush bl.a. om Al Qaeda-nettverket og nevnte bl.a. at det skulle bli slutt på fri flyt av informasjon. I praksis betyr det selvsagt også slutt på fri flyt av informasjon for vanlige mennesker, for journalister og redaktører, som i de senere år har blitt skyteskiver for amerikanske soldater i Midtøsten og fengselsfugler i USA.

Chalmers Johnson – Forfatter, akademiker, professor i internasjonale relasjoner ved University of California, San Diego, president for The Japan Policy Research Institute og forhenværende CIA-analytiker – har utgitt en ny bok som heter: “Nemesis: The Last Days of the American Republic.” Han har blitt intervjuet ved flere anledninger i den senere tid, bl.a. av Harry Kreisler ved Institute of International Studies.

Denne boken er den siste i hans Blowback-trilogi, etter bestselgerne "Blowback" og "The Sorrows of Empire." I de to første bøkene hevdet Johnson at amerikansk hemmelige og militære industrier har ført til utilsiktet, men direkte katastrofe i USA.

I et TV-intervju med Amy Goodman 27. februar 2007 (Democracy Now!), sier Mr. Johnson bl.a.:

"Med undertittelen mener jeg virkelig det. Det er ikke bare et PR-knep for å selge bøker – ’Den amerikanske republikkens siste dager.’ Jeg er her opptatt av et veldig reelt, konkret problem i politisk analyse, nemlig at USAs politiske system idag, forteller historien, er en av de mest ustabile kombinasjonene som finnes – det vil si demokrati innad og imperium utad – at valgene er skarpt avtegnet. En nasjon kan være det ene eller det andre, et demokrati eller et imperium, men den kan ikke være begge. Hvis den holder fast på imperialismen, vil den, som den gamle romerske republikken som så mye av vårt system ble modellert etter, som den gamle romerske republikken vil den miste sitt demokrati til et innenlands diktatur.

”Jeg har brukt en del tid i boken på å snakke om et alternativ, nemlig det som skjedde med det britiske imperiet etter annen verdenskrig, hvor valget ble tatt om å gi opp imperiet for å beholde demokratiet. Det ble åpenbart for britene ganske sent at de kunne beholde juvelen i sin krone, India, kun på bekostning av administrative massakre som de ofte hadde gjennomført i India. I møte med krigen mot nazismen, som nettopp var slutt, ble det, tror jeg, klart for britene at for å holde på sitt imperium, ville de måtte bli et tyranni, og derfor, tror jeg, valgte de fornuftig, valgte beundringsverdig å gi opp sitt imperium.

”Som jeg sier, gjorde de ikke dette perfekt. Det var veldige atavistiske tilbakeslag i 1950-årene i det engelsk-fransk-israelske angrepet på Egypt, undertrykkelsen av Kikuyuene – barbarisk undertrykkelse faktisk – i Kenya, og så, selvfølgelig, den tydeligste og merkeligste atavismen av dem alle, Tony Blair og hans entusiasme for fornyet imperialisme i Irak. Men uansett så ser det for meg ut til at Storbritannias historie er klar på det punkt at de ga opp sitt imperium for å forbli et demokrati. Jeg tror det er noe vi bør diskutere veldig hardt i USA.”

TV-sendingen kan lastes ned herfra. Intervjuet med Chalmers Johnson varer en hel time.

Røvere i Midtøsten og Ulver i Det Hvite Hus

Disse bloggene skulle etter planen komme ut ca. 3 ganger i uken. Nå ligger jeg litt etter, for dagens bidrag, som kommer på en søndag, skulle ha vært ute torsdag eller fredag, spesielt med en reportasje som er så ekstremt dagsaktuell at man krysser fingrene for at man får den ut før Bush beordrer massiv bombing av Iran.

Men det er en del tekst å pløye igjennom som forøvrig er meget fascinerende. Mange flere godsaker er på vei.

Det er få, hvis noen, som har klart å granske amerikanernes piratsirkus i Midtøsten bedre enn Pulitzer Prize-vinnende New Yorker Magazine reporter Seymour Hersh. Det følgende er temmelig ferskt stoff, selv om oversettelsen har tatt noen dager.

Men først en skikkelig krydderbombe av en lekkasje fra Pentagon. Dato: 20. september 2001, 9 dager etter de infamøse angrepene på NYC og Washington, DC. Amy Goodman brukte nylig – tirsdag 27. februar 2007 - en hel time på å intervjue den pensjonerte 4-stjerners generalen Wesley Clark, som forøvrig var NATOs topp-kommanderende under bombingen av Kosovo.

Her er et utrolig interessant lite utdrag – utrolig men sant:

GENERAL WESLEY CLARK: (.............) Omtrent ti dager etter 9/11 gikk jeg gjennom Pentagon og så forsvarsminister Rumsfeld og viseminister Wolfowitz. Jeg gikk ned i underetasjen bare for å si hallo til noen av Joint Staff-folkene som pleide å jobbe for meg, og en av generalene kalte meg inn. Han sa: ”Sir, du må komme inn og snakke med meg et øyeblikk.” Jeg sa: ”Vel, du har det for travelt.” Han sa: ”nei, nei.” Han sa: “Vi har vedtatt at vi skal gå i krig med Irak.” Dette var på eller omkring den 20. september [2001]. Jeg sa: ”Vi skal gå i krig med Irak? Hvorfor?” han sa: ”Jeg vet ikke.” Han sa: ”Jeg tipper at de ikke vet hva annet de skal gjøre.” Så jeg sa: ”Vel, fant de noe informasjon som forbinder Saddam til al-Qaeda?” Han sa: ”Nei, nei.” Han sier: ”Det er ikke noe nytt på den måten. De har bare bestemt å gå til krig med Irak.” Han sa: ”Jeg tipper det er at vi ikke vet hva vi skal gjøre med terroristene, men vi har et godt militære og vi kan ta ned regjeringer.” Og han sa: ”Jeg tipper at hvis det eneste verktøyet vi har er en hammer, må hvert eneste problem ligne en spiker.”

Så jeg kom tilbake for å treffe ham et par uker senere, og innen den tiden bombet vi i Afghanistan. Jeg sa: ”Skal vi fortsatt gå i krig med Irak?” Og han sa: ”Åh, det er verre enn det.” Han plukket opp et stykke papir. Og han sa: ”Jeg mottok dette nettopp fra overetasjen” – han mente forsvarsministerens kontor – ”idag.” Og han sa: ”Dette er en memo som beskriver hvordan vi skal slå ut syv land på fem år, vi begynner med Irak, og så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og avslutningsvis Iran.” Jeg sa: ”Er det hemmelig?” Han sa: ”Yes, sir.” Jeg sa: “Vel, ikke vis det til meg.” Og jeg traff ham for et års tid siden, og jeg sa: “Husker du det?” Han sa: “Sir, jeg viste deg ikke den memoen! Jeg viste den ikke til deg!”


AMY GOODMAN: Unnskyld meg. Hva sa du han het?

GENERAL WESLEY CLARK: Jeg kommer ikke til å gi deg navnet hans.

AMY GOODMAN: Så gå igjennom landene igjen.

GENERAL WESLEY CLARK: Vel, vi begynner med Irak, så Syria og Libanon, så Libya, så Somalia og Sudan, og tilbake til Iran.

Hele intervjuet kan leses her, og videoen er tilgjengelig for nedlasting herfra.

AMY GOODMAN: Seymour Hersh er en Pulitzer Prize-vinnende journalist for The New Yorker magazine, og han deltar nå med oss fra Washington, D.C. Velkommen til Democracy Now!, Sy Hersh.

Seymour Hersh

SEYMOUR HERSH: God morgen.

AMY GOODMAN: Det er fint å ha deg tilbake fra Egypt.

SEYMOUR HERSH: Ja, det stemmer.

AMY GOODMAN: Snakk om hva du har funnet ut. Begynn med John Negroponte.

SEYMOUR HERSH: Vel, jeg snakket ikke med ham. Han benektet ikke historien. Han ganske enkelt nektet å kommentere da The New Yorker sendte en rekke spørsmål til hans kontor i utenriksdepartementet. Hovedsakelig var det ganske enkelt at det var et par grunner til at han ville ut av jobben, jobben som McConnell – dere hørte det nettopp i åpningen din – tok etter ham. Én grunn var at han ikke kom særlig godt overens med Cheney, fordi han ble betraktet for å være altfor nøyaktig, eller ”legalistisk” var et annet uttrykk folk brukte, når det gjaldt å si seg enig i noen av Pentagons skjulte og hemmelige operasjoner. Som mange nå vet, har Pentagon kjørt operasjoner uten noen som helst styring fra kongressen i årevis – dette har vært skrevet om – med begrunnelse at de er alle delaktige i krigen, tilrettelegger slagmarken, har å gjøre med militære anliggende, ikke etterretning, og derfor, siden de ikke var etterretning, var det ingen grunn til å følge loven ved å rapportere skjulte etterretnings-operasjoner. De var ganske enkelt militære aktiviteter som presidenten kunne godkjenne uten kongressen. Og han var uenig i det. Han var uenig. Jeg tror man kan si at Negroponte syntes at noen av disse operasjonene var risikable og kanskje også ulovlige. Men det som opprørte ham mest var de skjulte operasjonene som vi gjør på forskjellige steder i Midtøsten, siktet mot iranerne og også shiaene med penger noe brukt av Bandar.

John Negroponte

Og, Amy, jeg bør si en ting for å rette på hva du sa i åpningen, bare for å justere det. Det er ikke som om vi noen gang kommer til å finne bevis for at amerikanske penger gikk til noen sunni-terroristiske jihadiske grupper i Libanon, som jeg hevder. Det er ingen direkte forbindelse. Det var en flod av amerikanske penger, ingenting av det var godkjent av kongressen, inn til Libanons regime, som er sunni. Statsminister Sinioras regjering. Og de, til gjengjeld, sender pengene inn i diverse – minst tre forskjellige sunni-jihadist-grupper.

AMY GOODMAN: Nå forklar – først og fremst, du snakket om prins Bandar, denne, den tidligere ambassadøren til USA.

SEYMOUR HERSH: To og tyve år her, ja.

AMY GOODMAN: Kjent som “Bandar Bush.”

SEYMOUR HERSH: Ikke av meg.

AMY GOODMAN: Så han var den ambassadøren som satt med president Bush noen få dager etter 9/11-angrepene, da de røkte sigarer i Det Hvite Hus.

SEYMOUR HERSH: Vel, han står Cheney veldig nær. Han var ambassadør her i to og tyve år. Han sluttet for noen få år siden, erstattet av en mann som het Prince Turkey, han er et veldig høytstående medlem av kongefamilien, var etterretningssjef for Saudi-regimet, også ambassadør til London. Og så kom Turkey, og Turkey sluttet etter mindre enn to år på jobben fordi Bandar hadde en bakdør eller private forhold med for mange mennesker i administrasjonen. Han hadde møter med Cheney uten å fortelle Turkey. Du vet, han ordnet møter. Så Bandar har et tomannsforhold, går jeg ut fra, med presidenten – jeg kan si på førstehåndsbasis med Cheney – og dessuten veldig nær enkelte individer i Det Hvite Hus, inkludert Elliott Abrams, den tidligere – han som nå er – jeg tror han er senior rådgiver om Midtøsten for Sikkerhetsrådet og visesikkerhetsrådgiver til presidenten.

AMY GOODMAN: Så hva nøyaktig er prins Bandars rolle, han som nå ikke lenger er ambassadør, der borte i Saudi Arabia?

SEYMOUR HERSH: Vel, du vet, “nøyaktig,” jeg vet ikke. Vi snakker om en verden som er veldig skygget og som ingen ønsker å snakke om offentlig, ikke en gang uoffentlig, bortsett fra noen få mennesker. Med andre ord, jeg kan ikke gå til den saudi-arabiske regjeringen og si: ”Gi meg en forklaring på hva som foregår.” Det er bare – du vet, glem det. Vi prøver.

Bandar reiste herfra, og alle trodde at hans karrière var slutt, inkludert – han trodde det også. Og han havnet som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Og sesam sesam, i løpet av de siste tre eller fire månedene har han dukket opp som en hovedspiller for USA. Han har møtt israelerne. Det som har skjedd ganske enkelt er at presidenten bestemte seg en eller annen gang i de siste tre eller fire månedene, kanskje tidligere, men han har satt det ut i praksis de siste tre eller fire månedene, han har bestemt seg for å arbeide med britene, UK, og israelerne, og sveise sammen – alle de tre landene vil sveise seg sammen med det vi kaller de moderate sunni-regimene – dvs. Egypt, Jordan og Saudi Arabia – alle veldig sterkt sunni, og de seks landene ville arbeide sammen mot shia og mot Iran kollektivt.

Prince Bandar bin Sultan

Og i Libanon, for eksempel, der er det en langvarig politisk – det har pågått i månedsvis – så virkelig en politisk standoff mellom Siniora-regimet, Sunni-Siniora-regimet, som støtter oss og som vi støtter, og en koalisjon som ledes av Hezbollah, shia-gruppen som vi alltid kaller en terrorist-gruppe, som var en terrorist-gruppe men som nå har fungert stort sett i de siste seks eller syv årene innenlands og politisk innenfor Libanon med fortsatt stor slagkraft.

Vi motarbeider også Bashar Assad-regimet i Syria. Han er ikke sunni, han er en Alawite, som også er en minoritetssekt som sunni-verden – du vet, i sunni-verden, for sunni-jihadistene, hvis du ikke er sunni og du ikke støtter deres spesielle syn, politisk syn på Koranen, da er du en infidel, du kan ofres. Og som Alawite er Bashar Assad også det. Og dessuten, selvfølgelig, har alle også vendt seg imot Iran. Så det har vært – artikkelen heter ”Retningsskiftet.” Det er det de kaller det i Det Hvite Hus. Det har vært et slags massivt skifte av oppmerksomhet vekk fra Irak mot Iran, mot å stoppe Hezbollah i Libanon og mot å gjøre det samme med Assad.

Bashar Assad

AMY GOODMAN: Så hvem er det som får pengene i Libanon akkurat nå?

SEYMOUR HERSH: Vel, det er penger som flyter inn, skjulte penger. Mye av det kom da – alt dette begynte i Libanon etter attentatet på Rafik Hariri, hvis attentat fant sted, tror jeg, for to år siden denne måneden i februar ’05. Straks la vi, USA og våre allierte, skylden på Syria. Det finnes ikke noe empirisk bevis på at Syria gjorde det. Det ser ut til å være det dominerende synet. Det er fryktelig mye politiske attentater i Libanon. Det har vært tyve eller noe sånt i de siste ti år. Det er bare ett aspekt. Og det som skjedde var at sunni-regimet der ble vår store allierte, og vi gjorde alt vi kunne for å støtte dem. Vi skyllet – hvis noen – jeg tror vi kalte det for Seder-revolusjonen. Og det var en fornemmelse av – sunni-regimet i opposisjon mot Nasrallah, som vi betrakter som en hoved-terrortrussel.

Og jeg tror jeg må fortelle deg, spore av et sekund for å si at jeg ikke vet noenting om Bush. Jeg vet noe om hva Cheney tenker og at det dreier seg om å ha noen personer med førstehåndsadgang. Og Cheney tror virkelig at – Cheneys kjernetro er at Iran kommer til å få en bombe, uansett hva etterretningen sier. Som du vet, er det ikke mye etterretning som støtter at de har en bombe. Iran skal få en bombe, og så snart de får en bombe, kommer deres agent, deres brunskjorte – og det er frasen de bruker minst en eller to ganger innenfor Det Hvite Hus – brunskjortene kommer til å være Hezbollah. Og de har en slagkraft i USA. De har underjordiske anlegg, celler her, og når Iran får bomben, vil de gi den til Hezbollah for å distribuere den, og Washington og New York vil bli sårbare. Med andre ord, Cheney ser hva som foregår nå som en direkte trussel mot USA. Han betrakter ikke dette ganske enkelt som noe som skjer i Vest-Europa eller Midtøsten. Han beskytter USA ved å ta et forkjøpsangrep, en proaktive handling nettopp nå.

Dick Cheney

Og så, i Libanon, straks Hariri falt og det var en krise der, handlet vi øyeblikkelig for å støtte en hvilken som helst gruppe som var imot Nasrallah og Hezbollah. Og så, vi har pumpet inn mange penger, illegale penger. Det var ikke godkjent av kongressen. Pengene ble pumpet inn der. Tidligere pensjonerte CIA-karer ble puttet inn der. Pensjonerte folk dro inn der, andre etater. Pengene kom, ingen er sikre på hvor. Det er mange lagre med svarte penger rundt omkring, mange penger. Utvilsomt var noe av det, blir jeg fortalt, kom fra Irak. Det er, som du vet, det var høringer for noen uker siden som viste at 9 milliarder dollar i irakiske oljepenger forsvant mystisk og kunne ikke gjøres rede for. Noen av de pengene ble vasket omkring. Det ble også funnet mange penger etter at Saddam falt. Vi fant flere lagre med enorme beløp, vet du, hundrevis av millioner, og milliarder av dollar i noen tilfeller, i kontanter. Vi fant også penger i diverse menigheter. Der er virkelig ikke noe ansvar eller redegjørelse, og mye av det kunne ha havnet i svarte lagre. Det er bare ikke klart hvor pengene kom fra, og det skal ikke være klart. Det du driver med er det du vasker pengene i. Du får dem overført til visse personer. Libanons regjering garanterer for sine interne sikkerhetsfolk.

Og det vi vet er at i de siste få årene, eller mindre enn det, det siste året eller så, var tre jidahist-grupper, tre Sunni Salafi eller Wahhabi – disse er religiøse sekter fra Saudi Arabia, og ikke glem at femten av de nitten karene som fòr inn i bygningene i New York, de to tårnene, var saudiere og fra det ekstremt religiøse – de var jihadister fra – enten Salafis or Wahhabis. Og vi vet at de gruppene nå – der er tre grupper, like i karakter – ifølge rapporter jeg har lest var noen av menneskene i disse gruppene opplært i Afghanistan, nært forbundet med Al Qaeda, ikke alle. Det er et løst nettverk. Det du har rundt i verden er disse terrorgruppene som opererer uavhengig av Osama bin Laden, selv om det ikke er klart at de ikke har noen måter å kommunisere på. Gjennom internett eller hva, vi er ikke sikre. Men disse tre gruppene, for to år siden ville vi ha gjort alt vi kunne i USA for å arrestere dem og sendt dem til Gitmo, Guantanamo eller et annet sted. Isteden slenger vi penger inn i landet, inn i regjeringen, inn i det interne sikkerhetsapparatet, og de interne sikkerhetsanleggene eller mekanismene inne i Libanon garanterer for disse gruppene. Så snart én gruppe kom over grensen fra Syria, ble de øyeblikkelig gitt materialer, et sted å bo, våpen og fornyelse av forsyninger. Det er tre slike grupper som opererer.

Og hvorfor er de der? Fordi i tilfelle det går dårlig i Libanon og vi havner i en borgerkrig mellom Hezbollah og deres partnere i koalisjonen og sunni-regjeringen, er dette en veldig tøff gjeng med karer som kan hamle opp, tror vi, med de tøffe karene innenfor Hezbollah. Det er et slags likespill. Og så, i effekt, sover du med – du vet, din fiendes fiende er din venn.

Bandar, da jeg skrev denne artikkelen, Bandar har forsikret oss at Salafi-gruppene i Libanon er OK. Vi skal ikke bekymre oss om dem. Jeg tror noen sa – beskrev det for meg, han sa en gang: ”Jeg er en Wahhabi.” Han er medlem av den strenge religiøse sekten, selv, i Saudi Arabia. ”Jeg kan gå og be og så komme tilbake fra moskéen og sette meg ned, ha et forretningsmøte og ta en drink.” Og han sa at disse gruppene i Libanon, fortalte han oss, tar man sikte på, ikke på USA nødvendigvis, de tar sikte på Iran, på Hezbollah, på shiaer andre steder, på Syria. Det er deres hovedmål, og de er OK. Jeg siterer andre, inkludert senior folk fra Saudi Arabia, sier at dette er virkelig sprøtt, fordi disse menneskene kan ikke kontrolleres. Så det er der vi er i den situasjonen. Det er komplisert. Det er veldig kynisk på en måte. Og det du har er et slags voldsomt retningsskifte. En militær venn beskrev det som å falle forlengs og snakket om fiaskoene i Irak som driver denne politikken. Og du skjønner det, kid.

AMY GOODMAN: Og USA finansierer altså, støtter, lærer opp sunni-politiet i Irak – heller, shia-politiet.

SEYMOUR HERSH: Vel – shia-politiet, nei. Her er den herlige ironien i det, selvfølgelig, at etter 9/11, etter at vi invaderte Irak, ville ikke de nykonservative i Washington ha noe som helst å gjøre med Baathist-partiet – der er Saddams parti, de fleste av dem var sunnier – oppløste Baathist-partiet, oppløste det militære – mange sunnier, mange shia i det militære også, selvfølgelig – og kastet inn vår vekt hos Shia.

Innen måneder kom det amerikanske etterretningsmiljøet opp med massevis av spørsmål internt. Jeg snakket med folk om dette sent om våren i ’03. De forsøkte å fortelle Det Hvite Hus: dere gjør en stor tabbe, fordi Iran er den store vinneren av denne krigen, særlig da vi begynte å se tegn på opprøret, og shia’ene kommer til å støtte Iran. Shiaene kommer til å slå seg sammen med de iranske shiaene over dere.

Og den nykonservative mantraen – det hadde vært en krig mellom Iran og Irak i åtte år på 1980-tallet, en veldig, veldig ødeleggende krig, tusener drept i hvert eneste arrangerte slag.. De ville bare gyve løs på hverandre. Og de nykonservatives antagelse var at de irakiske sjiittene, etter å ha slåss mot de iranske sjiittene så lenge og så brutalt, ville være loyale mot Irak.

Vel, det viste seg at det som bandt shiaene, spesielt da okkupasjonen begynte og de amerikanske troppene, som alle okkupanter, ble hatet, tror jeg ikke det var mye vi kunne gjøre. Vi ganske sikkert – våre aktiviteter og bombingen og volden hjalp ikke, men uansett hvordan vi oppfører oss, så er okkupanter historisk sett alltid hatet. Og så, så snart det skjedde, og vi ble – amerikanerne ble stort sett den 200-oktan-bensinen som drev motstanden, så snart det startet, begynte sjiittene øyeblikkelig å arbeide mye mer med iranerne. Og alt dette ble ignorert av Det Hvite Hus i årevis fordi det ikke passet inn i de forestillingene de hadde på forhånd.

AMY GOODMAN: Vi snakker med Seymour Hersh, Pulitzer Prize-vinnende journalist for The New Yorker magazine. Ikke gå bort. Når vi kommer tilbake fra pausen vår, skal vi spørre ham om denne planleggingsgruppen innenfor Joint Chiefs of Staff som planlegger å angripe Iran. Og, sier han, så snart man får ordren, kan det skje innen 24 timer. Bli hos oss.

[pause]

AMY GOODMAN: Seymour Hersh er vår gjest, Pulitzer Prize-vinnende journalist for The New Yorker magazine. He har et ekspolsivt nytt stykke som heter ”Retningsskiftet.” Før vi går til planleggingsgruppen som er klar til å angripe Iran innenfor Joint Chiefs of Staff, vil jeg spørre deg om denne gruppen spillere du har lagt ut, Sy. Du snakker om Elliott Abrams, om prins Bandar og deres forbindelser til Iran-Contra-skandalen for tyve år siden. Forklar.

SEYMOUR HERSH: Vel, det er interessant. En av mine favoritt-paragrafer i historien – den er kildeløs – men den beskriver et møte i løpet av de siste to årene som Elliott Abrams innkalte. Elliott Abrams, som noen husker, var en nøkkelspiller. Han var i Reagans Hvite Hus i det nasjonale sikkerhetsrådet.

Og det som skjedde var, for noen og tyve år siden, Ronald Reagan ønsket veldig å stoppe det han betraktet som det revolusjonære regimet i Nicaragua, Sandinista-regjeringen. Han trodde de var veldig pro-kommunistiske. Det er litt sånn som Chavez-temaet idag. Og CIA begynte å støtte en gruppe opposisjonelle folk kjent som Contras, en ganske voldelig gjeng med folk. Kongressen godkjente en lovendring som ble kalt for Boland Amendment. Kongressmennene bare – de slapp igjennom en lovendring som sa ingen penger til Contras. Så istedenfor å følge det, satte da regjeringen – hvis du husker navnet Ollie North og nasjonal sikkerhetsrådgiver John Poindexter – de satte opp en slags Rube Goldberg plan om å selge våpen gjennom Israel til Iran. Iranerne var våre bitre fiender på den tiden. Vi var bare syv år fra styrtingen av shahen og fangingen av våre ambassadefolk. Hvis du husker, de ble holdt i over et år. Så ideen var å skaffe profitt som ville – salget ville skaffe mye profitt som ville bli brukt til å finansiere Contras. Vel, dette, selvfølgelig, ble sprengt i alles ansikter. Det var en slags resultatløse høringer i senatet. Noen få personer ble tiltalt, jeg husker ikke. Det kom ikke særlig mye ut av det. De kom aldri til bunns i det. Ingen ønsket å gå etter Reagan. Det var i ’87, etc., etc. , hva som enn skjedde.

Så for to år siden, Abrams, som nå fremdeles sitter i regjeringen, til og med viktigere enn noengang, veldig konservativ -- Elliott Abrams -- pro-Israel, etc., etc. Han samlet et møte med alle de personene i Bush-administrasjonen som hadde vært forbundet med Iran-Contra. Det var som en gjenforening, var det noen som sa til meg. Og de gjorde en ”lekser lært.” Hva var den gode tingen? Vel, den gode tingen er at du kunne gjøre ding utenfor kongressen, som ville stoppe deg, de ”bad guys” i kongressen. Du kunne gjøre ting for nasjonens beste. Det var plusset.

De negative sidene var ganske ekstreme, fordi, selvfølgelig, det ble sprengt. La oss se, de negative sidene inkluderte: ikke stol på dine venner, ikke stol på de militære i uniform, du stoler ikke på CIA, og du lar det ikke bli styrt av det nasjonale sikkerhetsrådet (NSC), av noen sånne som Poindexter. Du flytter det inn i visepresidentens kontor, Cheney, Cheneys kontor.

Jeg regner med at det var på den tiden de begynte å tenke på denne muligheten, og åpenbart snakket de med Bandar hele tiden, som jeg sier, den tidligere ambassadøren. Han ble senere, da han sluttet, han ble nasjonal sikkerhetsrådgiver for Saudi Arabia, en slags overraskelsesjobb, en ny jobb de satte opp for ham. Og jeg tror at på det tidspunkt, et tidspunkt for lenge siden, begynte de å tenke på å gjøre det de gjør nå, å bruke Saudi-penger og noen av de amerikanske pengene når de får tak i dem, enten Irak eller andre lagre – det er massevis av svarte pengelagre omkring, urapporterte lagre – bruke amerikanske og Saudi penger uten å gå til kongressen for noe til å finansiere den type operasjoner de ønsker å finansiere, som jeg beskrev, mot Hezbollah, mot etc., etc., etc.

Og så, dette er begynnelsen på første kapittel om du vil, historie, vet du – selvfølgelig. Jeg har aldri vært bekjent med at en amerikansk regjering har lært fra historien. Og nok en gang har de ikke det. De har nå gjennomført en ny Rube Goldberg plan her. Jeg vet bare ikke om kongressen – jeg kan forsikre deg om at kongressen vet veldig lite om hva som foregår nå i Iran. De blir ikke underrettet. De vet ingenting om pengene som går inn dit, i det minste har jeg blitt fortalt av folk som befinner seg i posisjoner hvor de kan vite. Det har ikke vært noen virkelige oppdagelser.

AMY GOODMAN: Så vil de holde høringer?

SEYMOUR HERSH: Åh, vil noen gjøre noe? Jeg vet ikke.Du vet, du pumper ut dette stoffet. Jeg begynte å skrive om Iran, tror jeg, for nesten et år siden, om skjulte operasjoner i Iran. Og mesteparten av tiden følte jeg meg litt som Den Lille Kyllingen, vet du, den fyren som løper omkring og sier: ”Himmelen faller! Himmelen faller!”Vel, nå er veldig mange mennesker interessert i Iran. Men allikevel har jeg ikke sett – som du vet, er det en vibrerende – i Europa er historien som den jeg skriver diger, og denne historien er diger over hele verden. Men det er vanskelig å – du vet, de ledende avisene har problemer fordi – jeg tror ikke det er fordi de ikke ønsker å kjøre historien. De kan ikke finne folk som kan bekrefte den for dem, fordi dette er så innsidestoff går jeg ut fra.

AMY GOODMAN: Seymour Hersh, kan du snakke om planleggingsgruppen innenfor Joint Chiefs of Staff?

SEYMOUR HERSH: Det er egentlig ikke noe nytt. Det er bare den samme gamle historien. Det er alt sannsynlighetsberegning alt sammen. Med andre ord, det er ingen ordre om å bombe Iran. Presidenten har nå – mye av planleggingen ble gjort et sted i Virginia, et veldig hemmelig anlegg for Joint Staff, hvor etatene kunne komme sammen og diskutere hva de skal gå løs på. Og de flyttet stedet i løpet av de siste tre måneder. De har satt opp en spesialcelle innenfor Joint Chiefs, veldig hemmelig. Det er sånn normalt. Alt er hemmelig der inne.

Og de har gitt en rekke – minst to nye utviklinger har funnet sted. Én er at presidenten eller Det Hvite Hus har bedt om et bombe-raid som kan lanseres innen 24 timer. Hva kan vi treffe hvis presidenten våkner opp en morgen og skribler noe og sier: ”Jeg vil sette igang”? Hva kan du gjøre i de neste 24 timene? De har gjort det, eller de kommer til å gjøre det.

Den andre vesentlige forandringen er med den interne debatten om bombingen hele tiden, med Luftforsvaret veldig mye for og mange av de andre militære bransjene veldig mye inot – det har vært en kraftig uenighet om dette i Joint Chiefs – den opprinnelige angrepsmålsettingen var det de kaller anti-spredning – det vil si, mot de iranske atom-mål. Som du vet er Iran medlem av ikke-spredningsregimet og har lagt frem eller offentliggjort alle sine anlegg, i det minste alt av – de har kunngjort mange anlegg, kanskje ikke alle, men de sier det er alt, til det internasjonale atomenergibyrået. Så ved å bruke hva vi vet fra IAEA har vi planlagt å gå til angrep på mange ting som vi ville ødelegge i tilfelle av en stor offensiv.

Det har også vært noe som kalles regime-endring-målsetting. Det vidunderlige ordet de bruker innenfor systemet er ”halshugging.” Du går etter lederknuter. Du treffer lederne der de bor, der de arbeider. Og du blir kvitt toppspilleren, mullahene som styrer regjeringen, og formodentligvis i det fantasilandet som eksisterer blant de nykonservative, kommer folk da løpende og tar over, og de setter opp et demokratisk Iran som er sekulært og pro-amerikansk.

Men det som har skjedd i den siste måneden eller to i kjølvannet av presidentens nye kampanje det er veldig klart, siden 10 januar tror jeg, da han holdt sin tale, har vi fått et voldsomt trommeslag av anklager om at Iran er involvert i operasjoner direkte mot USA og er ansvarlig for å drepe amerikanere, du vet, de greiene om bomber som de gir. Og jeg tror det er artikkel 51 i FN, jeg ser det, noen av mine venner ser dette, som et juridisk argument presidenten bruker. Ifølge FN-artiklene har du rett til selvforsvar. Og hvis et eller annet land dreper dine tropper eller handler mot dem, kan du angripe dem. Det ser ut til å være et av grunnlagene for hvorfor presidenten sier det han sier.

Iranerne er over hele Irak. De har vært over hele Irak. Det er tusenvis inne i Irak hele tiden. De var der veldig tidlig, gikk rundt i sorte dresser, hvite skjorter uten slips, sorte sko, hvite sokker. De er veldig tydelige. De skjuler seg ikke. Mange gjorde humanitære ting og andre sosiale ting, virkelig. Iran har en sterk tilstedeværelse i Irak og har hatt det hele tiden. Det finnes ikke noe bevis på at de skyter med skytevåpen. De hjelper sikkert med å skaffe dem, etc., etc., som selvfølgelig virker fornuftig for Iran. Hvorfor skulle de ikke det? Jo lenger vi sitter fast i Irak, jo bedre er det for dem. De er vinnerne av denne krigen.

Så uansett, presidenten ba så om at en ny bølge av angrepsmålsettinger skulle finne sted – det vil si, å sikte mot terrorisme-mål innenfor Iran. Jeg er ikke sikker på hva de snakker om, kanskje treningsleire, etc. Og vi har også, siden forrige sommer, økt operasjoner over grensen dramatisk, veldig aggressive aktiviteter, av og til i het jakt på det vi hevder er iranere. Vi angriper grensen mer, krysser den mer og mer. Det er noen folk som tror vi kan være ute etter en slags respons fra Iran som kan skape casus belli [= rettferdiggjørelse av krigserklæring] slik at vi kan gjennomføre et eller annet skikkelig fysisk angrep med begrunnelse. Det er uklart. Jeg er ikke sikker på hvorfor vi har blitt mer aggressive. Det ser ut som – jeg tipper at sunt folkevett ville si deg at vi leter etter en slags respons. Men iranerne har ikke gjort det.

AMY GOODMAN: Og Iran har nettopp anklaget USA for å angripe og drepe 11 iranske soldater.

SEYMOUR HERSH: Vel, dette er en del av spillet. Og ikke glem, som jeg skrev – du vet, jeg hater å si det, men som jeg skrev for et år siden, vi har vært dypt involvert med azeriere and baluchiere og iranske kurdere i terror-aktiviteter inne i landet. Jeg mener, dette er – og selvfølgelig, israelerne har vært involvert i mye av det gjennom Kurdistan. Så dette har pågått i et år. Iran har hatt en slags serie av bakdør-kamper, den iranske regjeringen, fordi de er – de har en betydelig minoritetsbefolkning. Ikke alle der er persere. Hvis du legger til azerierne og baluchierne og kurderne, har du virkelig noen og tredve tusen, kanskje til og med 40% av landet.

AMY GOODMAN: Seymour Hersh, Dick Cheney reiste til Saudi Arabia i november. Nåvel, han reiste til Asia og så dukket han opp plutselig, et overraskelsesbesøk, både til Pakistan og Afghanistan, og det var et antatt attentatforsøk, en bombing utenfor en base hvor han var. Hva skal gjør Cheney akkurat nå?

SEYMOUR HERSH: Åh, hvordan vet jeg det?

AMY GOODMAN: Du ser ut til å vite mye om mange ting, spesielt omkring Dick Cheney.

SEYMOUR HERSH: Nei, jeg vet ikke. Nei, jeg vet bare – vel, du vet, jeg tror det er han som er hesten. Jeg tror ikke – det er alltid – annenhver uke er det en historie i en eller annen avis som sier at han har mistet makt. Jeg tror ikke det. Jeg tror han fortsatt styrer ting. Jeg tror, vet du, hvis Rice skal gjøre noe, delta i et eller annet møte, et eller annet ambassadorisk ministernivå-møte, blir det kun gjort med Cheneys godkjennelse. Men det er selvfølgelig bare min egen vurderingstanke.

AMY GOODMAN: Og de siste nyhetene igår, om USA vil være involvert i direkte forhandlinger med Iran og Syria?

SEYMOUR HERSH: Vår definisjon av forhandlinger med Iran er veldig interessant. Vår definisjon av et forhandlingstilbud med Iran – husk at det var stor ståhei ifjor da vi kunngjorde at vi ville sette oss ned ved bordet med Iran. Vel, her er måten vi formulerte det på. Saken for oss er at Iran fortsetter med å drive atom-forskning og antageligvis, enten de har en bombe eller ikke, så lærer de teknikken med å lage en bombe. Og dette er sannsynligvis helt korrekt. Det er det de lærer. De øker antall sentrifuger som de kjører, etc., etc., dog med masse problemer. Og de er ingensteds i nærheten av en bombe. Men de tar sikte på den prossessen.

Så vårt standpunkt er at vi vil forhandle med Iran om det temaet, om hva de gjør med hensyn til atomutvikling, kun etter at de stanser all atomutvikling. Så vårt kjøpslående standpunkt er at vi vil ikke forhandle med dere om det dere gjør med hensyn til atomutviklingen før dere stanser den. Jeg mener, det er en total ikke-starter. Og så, jeg er bare veldig skeptisk til alt som skal komme ut av hvilket som helst ministermøte eller følgende møte med iranerne og syrerne. Jeg tror ikke at USAs president og visepresident ønsker å forlate sine stillinger med tingenes nåværende tilstand.

AMY GOODMAN: Du har alltid sagt at du er redd for president Bush fordi han ikke har noe gjenvalg å bekymre seg for. Tror du alvorlig talt – jeg vet at du har skrevet om det i et år i The New Yorker magazine – at han kommer til å angripe Iran? Eller ser du Israel angripe Iran?

SEYMOUR HERSH: Nei. Israel ville aldri angripe Iran. Det beste de kunne gjøre er å fyre av noen raketter fra Det Indiske Hav.De har ubåter med cruise-raketter. Nei, det er langtifra nok. Hva er et lite angrep? Et større angrep, hvis du skal gjennomføre et, ville måtte komme fra amerikanerne. Og Cheney har sagt internt at han vil andri la israelerne gjøre det; det er mye bedre hvis vi gjør det. Men det føler jeg er temmelig rasjonelt, det kan jeg si med noe sikkerhet. Jeg kan ikke si noe i det hele tatt om hva presidenten kommer til å gjøre eller ikke.

Det er folk innenfor det militære – det er to flybærende krigsskip-grupper i regionen akkurat nå. En av dem er innenfor Hormuz-stredet, som er det trange stredet hvor all oljen passerer igjennom fra Midtøsten til Asia. Og det er en så trang kanal at US Navy kunne ikke en gang få et flybærende krigsskip inn i Hormuz-stredet fordi de har med seg fem eller seks skip, destroyers etc., og de har ikke mye manuvremulighet. De er veldig sårbare for angrep. Og jeg blir fortalt av folk at det blir sendt to flere flybærende krigsskip hit denne våren for å avløse de to skipene, flåter som er der nå. Og de kommer alle til å bli holdt der en stund. Ett utenfor Oman, ett i det de kaller Det Nord-Arabiske Hav, NAS, ett i Det Indiske Hav, og ett i Hormuz-stredet. Og straks de fire gruppene er på plass, har man å gjøre med – man snakker om enormt voldsom slagkraft.

Og det er på det punktet at noen folk innenfor det militære bekymrer seg over hva presidenten kommer til å finne på eller ikke. Jeg tror ikke han kommer til å gjøre noe neste år. Det er et valgår. Og han kommer til å bruke – du vet, han er ingen gammel mann. Han ønsker ikke å bli hatet av Det Republikanske Partiet for resten av livet. Han ødelegger nok nå. Men i ’08 må han være forsiktig. Han må gi republikanerne en sjanse til å få presidentstillingen. Og med den måten han holder på nå, hjelper han demokratene. Så hvis han gjør det, vil det bli i år. Og du vet, folk bekymrer seg om våren. Og hvis han er i en posisjon hvor han kan godkjenne noe på kort varsel, og du kunne gjøre det med flybærende krigsskip overalt – det er forferdelig masse fly. De bærer med seg – carrier-skvadronene har destroyere med cruise-raketter som kan avfyres. Du kan treffe mange ting i Iran hvis du ønsker det.

Iranerne, bør jeg fortelle deg, forbereder seg på det absolutt verste. De har gravd hull. De har gravd det de kaller bunkere for sine ledere, overlevelsesbunkere, og ikke i Tehran, utenfor. Vi vet hvor de graver. De kommer til å flytte lederne sine til undergrunnsbunkere. Russerne gjorde det samme under Den Kalde Krigen, og vi, selvfølgelig, har det samme, undergrunnsbunkere for å beskytte våre ledere. De forsterker mange bygninger. De har flyttet mesteparten av de sensitive atomgreiene, tror jeg, ut av bygningene hvor vi tror de er inn i – antagelig inn i Tehran i de svært tungt tettbefolkede områdene. Så hvis vi skal bombe atomanlegg, vil vi måtte ta sjansen på fryktelig store sivile tap.

Og det er også mulighet for – dette blir alltid tatt opp – at alt dette er bare en stor fleip, at folk som meg blir brukt, historier blir plantet, at dette er alt sammen en del av en propaganda-operasjon av Det Hvite Hus for å sette press mot Iran. Det eneste argumentet mot dette er, selvfølgelig, at det ikke kommer til å virke, og iranerne vil aldri trekke seg tilbake.

AMY GOODMAN: Seymour Hersh, hva med reportasjen i The Times of London som sier at fem eller seks generaler vil gå av hvis USA angriper Iran?

SEYMOUR HERSH: Hvilken avis var det? Det interesserer meg. Var det The Telegraph?

AMY GOODMAN: Jeg tror det var The Times of London.

SEYMOUR HERSH: Vel du vet, det kommer an på. The Telegraph, mener jeg alltid, har veldig bra etterretning om amerikanerne. Det er den konservative avisen der som gjør en flott jobb. For et år siden skrev jeg at offiserer er villige til å si opp, høytstående offiserer innenfor Joint Chiefs, på grunnlag av det faktum at Det Hvite Hus nektet å ta vekk valgmuligheten for bruk av atomvåpen i de planene som foregikk. Og de militære vant den kampen. Presidenten sa seg enig i en ny plan som ikke inkluderte muligheten for bruk av atomvåpen. Og så skjedde ikke det.

Så det eneste jeg vet er at det er en forgjenger for dette. Når du snakker om oppsigelser i Joint Chiefs, det du egentlig snakker om er ikke offentlige oppsigelser, du snakker om tidlige pensjoneringer. Folk sier bare; ”Jeg går min vei.” Ingenting blir offentliggjort. De gjør bare ikke denslags midt i en krig, for det blir ikke betraktet av en senior-offiser som noe du vil gjøre mot troppene dine på bakken. Du gjør ikke noe for å forlate dem. Så det ville være – min forståelse er at hvis de gikk, ville det være på en stille måte.

AMY GOODMAN: Seymour Hersh, jeg ønsker å takke deg veldig mye for å være hos oss.

SEYMOUR HERSH: No sweat.

AMY GOODMAN: Tusen takk Pulitzer Prize-vinnende journalist med The New Yorker magazine. Hans nyeste stykke som har forårsaket så mye oppstyr, de eksplosive avsløringene i dette som heter ”Retningsskiftet.: Kommer administrasjonens nye politikk våre fiender tilgode i Krigen Mot Terror?”

Originalteksten fra dette intervjuet kan leses her, og Seymour Hersh’s New Yorker Magazine artikkel ”Retningsskiftet” kan leses her. Hvis tid og anledning tillater, vil jeg legge ut en oversettelse av artikkelen på eget nettsted. Denne blogg-posten vil da bli oppdatert med link dit.