søndag 9. mars 2008

Deja vous i Iran?

Denne bloggen har ikke vært rørt siden mai ifjor, for disse reportasjene og intervjuene hentet fra Democracy Now! er tidkrevende å oversette og legge ut.

Med denne posten fortsetter vi der vi slapp opp ifjor, nemlig USAs Mistøsten-politikk. I skrivende stund har Bush-administrasjonen anstrengt seg for å presse Sikkerhetsrådet i FN til å iverksette knallharde sanksjoner mot Iran, men fordi CIAs kunngjorte etterretning ikke støtter det skrekkbildet av landet som administrasjonen ønsker, kan det hende at de forbereder seg på et militært angrep i nærmeste fremtid.

3 mars 2008

Stephen Kinzer om forholdet mellom USA og Iran, CIA-kuppet i 1953 i Iran og Midtøsten-terrorens røtter

Mens den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad besøker Irak for et historisk møte med irakiske ledere, henvender vi oss til tidligere utenrikskorrespondent for New York Times Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

Gjest:

Stephen Kinzer, utenrikskorrespondent for New York Times og forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

AMY GOODMAN: Fra Gaza vender vi oss nå til Iran. Irans president Mahmoud Ahmadinejad var i Irak søndag for et historisk møte med irakiske ledere, første besøk til Irak av en iransk president siden den iransk-irakiske konflikten på 1980-tallet. På en pressekonferanse med Iraks statsminister Nouri al-Maliki i Baghdad sa Ahmadinejad at hans besøk ville åpne en ny epoke i irakisk-iranske bånd. Han tilbakeviste også amerikanske påstander om at hans regjering blander seg inn i irakiske affærer.

PRESIDENT MAHMOUD AMADINEJAD: [oversatt] Vi ønsker å si til Mr. Bush at å beskylde andre vil øke USAs problemer i regionen og vil ikke løse dem. Amerikanerne må godta regionen som den er. Det irakiske folk liker ikke USA.

Ahmadinejad i Baghdad

AMY GOODMAN: Tidligere hadde Ahmadinejad gjort narr av amerikanske påstander ved å si: “Er det ikke morsomt at de med 160,000 styrker i Irak beskylder oss for innblanding?”

Mens Ahmadinejads besøk kunne bli et vendepunkt til å forbedre iransk-irakiske bånd, blir dette også betraktet som et tegn på den svinnende krigstrommen fra Washington. Det er nesten tre måneder siden kunngjøringen av en nasjonal etterretningsvurdering som konkluderte at Iran hadde avsluttet sitt atomvåpenprogram for flere år siden. Rapporten var et alvorlig slag mot Bush-administrasjonens anstrengelser for å bygge opp støtte for et militært angrep på Iran.

Amy Goodman

Stephen Kinzer er forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and The Roots of Middle East Terror.
Boken forteller om den CIA-støttede styrtingen av Irans demokratisk valgte regjering etter at Iran nasjonaliserte sin oljeindustri. Sjokkbølgene etter kuppet kjennes fortsatt. Hans bok har nettopp kommet ut som paperback, og han reiser rundt i USA for å advare mot et amerikansk angrep på Iran.

Jeg satte meg ned med ham for å snakke om hva som skjer idag i Iran.

STEPHEN KINZER: Det er mer sannsynlig enn man liker å tro. I et realitetsbasert, faktabasert politisk miljø i Washington skulle man tro at idéen om å angripe Iran ville være tatt av dagsorden nå. Ikke bare er det ingen entusiasme i det militære for dette og ikke en gang i den sivile delen av Forsvarsdepartementet, vi er veldig overanstrentgt i Irak, åpenbart, og det ser ikke ut til å være noe populært krav eller hastverk for det. Dessuten fikk vi denne nasjonale etterretningsvurderingen som gikk imot det som hadde vært hovedargumentet for et angrep, som gikk ut på at Iran er i ferd med å utvikle et atomvåpen og derfor trenger vi et forskuddsangrep. Nå, våre seksten etterretningsbyråer har kunngjort denne rapporten for de sier faktisk at nei, de utvikler ikke et atomvåpen og de har heller ikke arbeidet på dette prosjektet på minst fem år. Så det også, skulle man tro, ville eliminere denne muligheten.

Men beklageligvis tror jeg at – først og fremst, det faktum at muligheten blekner litt fra den offentlige dagsorden og at folkeopinionen blir liksom bedøvet overfor denne muligheten, øker risikoen, for det ser ikke ut til å være noe ramaskrik fra publikum eller noe ramaskrik i kongressen. For det andre tror jeg at den nasjonale etterretningsvurderingen kan stikk i strid med forventning ha gjort angrepet mer sannsynlig på en måte. Før denne vurderingen ble offentliggjort, skulle USAs politikk være: nå skal vi få Sikkerhetsrådet og EU til å bli enige om virkelig harde sanksjoner mot Iran, fordi de er i ferd med å utvikle et atomvåpen. Og vi trodde vi skulle klare å gjøre det fordi det hastet. Men nå har grunnen til at vi sa at disse sanksjonene hastet sånn blitt havarert av vårt eget etterretningsbyrå, så sanksjonsmuligheten er mer eller mindre tatt av bordet. De kommer ikke til å gå med på sanksjoner nå. Og jeg tror det kan lede folk i Det Hvite Hus til å tenke: vel, sanksjonsmuligheten er ikke der lenger, jeg tror at bombing er den eneste muligheten.

Her er mareritt-argumentet som jeg kan tenke meg blir fremmet i Oval Office. Vi måtte lide under 9/11 fordi pysete Clinton ikke dro over dit for å ta seg av trusselen da den bygget seg opp. Det er en trussel-økning i Iran. Den kan bli enda mer alvorlig med millioner drepte i et atombombe-angrep mot Vesten. Den neste presidenten vil ikke være istand til å gjennomføre denne drastiske handlingen av politiske grunner. Men ved å adlyde historiens kall, kommer vi til å erkjenne at vi må ta oss av denne trusselen før den vokser seg ut av kontroll.

Jeg frykter at en eller annen variant av dette argumentet, særlig mens valget nærmer seg senere i år, kan lede oss inn i et vanvittig vågestykke som ikke bare kommer til å sette demokratiets sak tilbake i Iran en hel generasjon, styrke det regimet vi hevder å forakte, eliminere den fullstendig pro-amerikanske stemningen som nå eksisterer i Irans befolkning, sannsynligvis anspore gjengjeldelsesangrep fra Iran mot Israel og kanskje stater i Persia-Gulfen, muligens resultere i stengningen av Hormuz-Stredet, som Iran kan gjøre ved bare å senke et par tankskip, og det er 20 prosent av verdens olje akkurat der, utvilsomt anspore en diger eksplosjon av anti-amerikansk vold i Irak, antakeligvis også i Afghanistan, og det ville videre destabilisere Pakistan, som allerede er i opprør. Og jeg tror at i hele den muslimske verden ville man se stort opprør.

Så man kan forutse alle disse negative virkningene, men basert på det vi nå vet om de langsiktige virkningene av forrige gang vi blandet oss inn i 1953, tror jeg at jeg kan spå én ting: Historien antyder at de verste langtidsvirkningene av denne operasjonen ville bli noe som ingen kan forestille seg nå. Det er den leksen vi lærte fra ettervirkningene av 1953. Og det er derfor den historien fra 1953 er nå så relevant igjen mens vi muligens forbereder oss på et nytt angrep.

AMY GOODMAN: Vel, før vi snakker om virkningene nå, spesielt hvorfor du mener det ville forsterke de harde conservative i Iran, la oss gå tilbake til 1953, noe som ikke gjøres noe særlig på TV i USA, ta en titt på historien eller sammenhengen. Hva skjedde? Hvorfor er det slik at i Iran er dette uutslettelig skrevet for hvert eneste barn som ikke var født den gangen, men i USA vet de ikke hva du snakker om?

STEPHEN KINZER: Vel, jeg skal fortelle deg en interessant historie til å begynne med. Jeg var nylig på et panel i National Cathedral i Washington, og en av de andre panelistene – vi snakket om Iran – var Bruce Laingen, som hadde vært USAs hoveddiplomat i Iran og var den mest prominente personen blant gislene som ble holdt der i 444 dager. Og jeg visste at Laingen hadde blitt en talsmann for forsoning med Iran, hvilket jeg betrakter som ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning den prøvelsen han led igjennom, så jeg ønsket å snakke med ham. Jeg hadde ikke møtt ham før. Og vi utvekslet noen eposter etter det.

Han fortalte meg en forbløffende historie. Han sa: ”Jeg hadde sittet på min enecelle som gissel i circa et år, når celledøren åpnes en dag, og der står en av gisseltakerne, en av dem som fengslet meg. Og alt mitt raseri og sinne som hadde bygget seg opp i løpet av det året jeg hadde sittet i den cellen bare brast ut, og jeg begynte å skrike til ham, og jeg fortalte ham: Du har ingen rett til å gjøre dette! Dette er grusomt, dette er umenneskelig! Disse menneskene har ikke gjort noenting! Dette er et brudd på enhver lov av gud og menneske! Dere kan ikke ta uskyldige mennesker som gisler!’” Han sa: Jeg fortsatte på denne måten i flere minutter. Da jeg omsider slapp opp for pust, tok gisseltakeren en liten pause, og så lente han seg inn i cellen min og sa, på meget godt engelsk: Dere har ingen rett til å klage, for dere tok hele landet vårt gissel i 1953.’”

Bruce Laingen

Den historien forsterket virkelig for meg forbindelsen og kjensgjerningen at de gisseltakerne ikke tok de gislene på grunn av nihilistisk raseri, men av en meget spesiell grunn som så veldig fornuftig ut for dem. I 1953 hadde det iranske folk jaget ut shahen, men CIA-agenter som arbeidet innenfor den amerikanske ambassaden i Tehran organiserte et kupp og brakte ham tilbake. Så hopp frem til 1979, Irans befolkning har jaget shahen ut igjen. Han har blitt sluppet inn i USA.

AMY GOODMAN: Under Carter.

STEPHEN KINZER: Under President Carter. Og --

AMY GOODMAN: Tilsynelatende av helsegrunner.

STEPHEN KINZER: Folk i Iran tenker: “Det skjer alt sammen igjen. CIA-agenter som arbeider i den amerikanske ambassadens kjeller kommer til å organisere et kupp, og de kommer til å bringe shahen tilbake. Vi må forhindre at 1953 skjer igjen.” Dette var motivasjonen for gisseltakingen, selv om jeg ikke tror at noen av oss virkelig forstod det på den tiden.

AMY GOODMAN: Hold deg der i 1953. Det var Teddy Roosevelts sønnesønn, Kermit Roosevelt. Forklar hva som skjedde.

STEPHEN KINZER: Det som skjedde var at i den første halvdelen av det tyvende århundre, hadde amerikanere et usedvanlig godt omdømme i Iran. De eneste amerikanere der var leger og skolelærere og folk som virkelig henga seg til iranere på en uselvisk måte. Samtidig drev britene og russerne og franskmennene og andre kolonimakter på med å rive Iran i filler og stjele og plyndre alt av verdi der. Så de, folket i Iran, hadde en meget høy, opphøyet oppfatning om USA, perfekt land, det ideale land. Og Franklin Roosevelts ord i alle radiotalene hans under den annen verdenskrig hadde også en stor innflytelse på iranere. Og, naturligvis, det var en stor konferanse i Tehran under den annen verdenskrig hvor iranerne kun fokuserte på de frihetsidealene som de allierte maktene sa at de kjempet for.

Så i perioden etter den annen verdenskrig kom iransk nasjonalisme til å fokusere på én stor sak. I begynnelsen av det tyvende århundre, som et resultat av en korrupt avtale med det gamle døende monarkiet, hadde ett britisk selskap, hovedsakelig eid av den britiske staten, tatt kontroll over hele den iranske oljeindustrien.

AMY GOODMAN: Selskapet.

STEPHEN KINZER: Dette ene selskapet hadde eksklusive rettigheter til å utvinne, foredle, utskipe og selge iransk olje, og de betalte Iran et veldig lite beløp. Men i virkeligheten var hele Irans oljeresurser eid av et selskap basert i England og eid i hovedsak av den britiske staten.

AMY GOODMAN: Som het British Petroleum?

STEPHEN KINZER: Det var Anglo-Iranian Petroleum, for senere å bli British Petroleum og BP. Jeg er fremdeles på min liksom énmannsboykott, slik at jeg drar til Shell-stasjonen, som om Shell er på en eller annen måte moralsk overlegen til BP. Men fortsatt, i mitt eget sinn, føler jeg at jeg forløser Mosaddeq hver gang jeg farer forbi en av de BP-stasjonene.

Uansett, det som skjedde var at statsminister Mosaddeq, som virkelig var en ekstraordinær person i sin tid, selv om han har blitt nokså glemt av historien, kom til makten i 1951 på en bølge av nasjonalisme som fokuserte på hans ene store besittelse: vi må ta tilbake kontrollen av oljen vår og bruke profitten til utviklingen av en av de fattigste, mest utarmede nasjonene på jorden den gangen. Så det iranske parlamentet vedtok enstemnig å nasjonalisere Anglo-Iranian Petroleum Company, og Mosaddeq undertegnet det, og han henga seg til å gjennomføre denne planen i løpet av sitt embede, å nasjonalisere det som den gangen var Storbritannias største og mest lønnsomme aksjepost i hele verden.

Mosaddeq

Husk at oljen som forsynte England gjennom hele 1920-, 1930- og 1940-årene kom fra Iran alt sammen. Den levestandarden som folk nøt godt av i England i løpet av hele den perioden skyldtes utelukkende iransk olje. Storbritannia har ikke noe olje. Storbritannia har ingen kolonier som har olje. Hver eneste fabrikk i England, hver eneste bil, hver eneste lastebil, hver eneste drosje kjørte på olje fra Iran. The Royal Navy, som spredde britisk makt over hele verden, ble forsynt 100 prosent med olje fra Iran.

Plutselig kommer Iran og sier: “Å, vi tar oljen tilbake nå.” Så dette ansporet naturligvis en stor krise. Og det var den krisen som gjorde Mossadeq til en veldig stor verdensmann tidlig på 1950-tallet. Mot slutten av 1951 ble han utvalgt av Time magazine som Man of the Year, og de valgte ham over Winston Churchill, Douglas MacArthur og Dwight Eisenhower. Og de gjorde det riktige valget, for på det tidspunktet var Mosaddeq virkelig verdens viktigste person.

AMY GOODMAN: Forhenværende New York Times-korrespondent Stephen Kinzer. Hans bok heter All the Shah’s Men. Vi kommer tilbake med ham om et minutt.

[pause]

Stephen Kinzer

AMY GOODMAN: Vi fortsetter med Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men, mens han går tilbake i tid til det amerikansk-støttede kuppet i Iran i 1953. Mohammed Mosaddeq, statsministeren, hadde vekket Storbritannias vrede da han nasjonaliserte oljeindustrien. Han hevdet at Iran skulle begynne å profittere fra sine enorme oljeresurser som hadde vært ekslusivt kontrollert av The Anglo-Iranian Oil Company. Selskapet ble senere kjent som British Petroleum. Jeg ba Stephen Kinzer om å snakke om denne perioden.

STEPHEN KINZER: Det var faktisk på den tiden at Aramco, det arabiske oljeselskapet, kom inn i Saudi Arabia, og deres avtale var en fordeling på 50-50, så 50 prosent for landet som har oljen og 50 prosent for selskapet som kommer inn og bygger raffineriet. Det hadde brisen av rettferdighet som vanlige folk kunne forstå, men The Anglo-Iranian Oil Company ville ikke gi en millimeter. Og det gjorde iranerne bare mer og mer radikale.

AMY GOODMAN: Så hvordan ble USA innblandet? Du snakker om dette spesielle forholdet mellom Storbritannia og Iran. Hvorfor USA?

STEPHEN KINZER: Britene forsøkte alle slags ting for å få Mosaddeq ned. De påtvang Iran et knusende økonomisk import- og eksportforbud. De beordret alle sine oljeteknikere å forlate landet. Mange av dem ønsket å bli i Iran og arbeide for det nasjonaliserte selskapet. Britene ville ikke tillate dette. Så siden de hadde vært veldig varsomme med ikke å lære noen hvordan man driver et oljeraffineri, ingen iranere, var dette slutten på muligheten til oljeraffinering. I tilfelle iranerne kunne finne ut hvordan man utvinner olje, påtvang britene et import- og eksportforbud på sjøen rundt havnen der hvor oljen blir eksportert fra Iran. Britene tok Mosaddeq til FN, de tok ham til Verdensdomstolen, begge mislykkes. Britene hevdet at den iranske oljeindustrien var deres private eiendom og at Mosaddeq hadde stjålet den fra dem. Det var deres klage, men de fikk ikke noe medhold i internasjonale fora.

Så deretter bestemte britene seg for at de ville måtte styrte Mosaddeq, og de satte igang et komplott for å gjøre det. Men Mosaddeq forstod hva som foregikk, og han gjorde det eneste han kunne ha gjort for å beskytte seg: Han stengte den britiske ambassaden. Han sendte alle de britiske diplomatene hjem. Og blant de diplomatene var, selvfølgelig, alle spionene og de hemmelige agentene som arrangerte kuppet. Så det eneste statsminister Churchill dermed kunne komme på var å spørre Harry Truman, den amerikanske presidenten, å gjøre denne jobben for oss: Kan du være så snill å styrte Mosaddeq, for vi har ingen i Iran som kan gjøre det? Og Truman sa nei. Truman mente at CIA kunne være et byrå for hemmelig handling og etterretning, men han ville aldri at det skulle bli involvert i å styrte regjeringer. Så det var enden på visa for Storbritannia, til det ble regimeforandring i USA.

Vi hadde 1952-valget. Dwight Eisenhower kom til makten. John Foster Dulles ble hans utenriksminister. Og Dulles hadde brukt hele sitt voksne liv på å arbeide som advokat for digre internasjonale konserner. Og idéen om at et land skulle kunne være istand til å slippe unna med å nasjonalisere et så stort selskap, en så stor bedriftsresurs, dette var, som Dulles forstod meget godt, en stor trussel mot det systemet han hadde representert i hele sitt liv, det multinasjonale foretakssystemet. Og han forstod at det var i USAs interesse, slik han så det, å forsikre at intet slikt eksempel kunne bli satt. Så den nye administrasjonen, Eisenhower-administrasjonen, reverserte Truman-administrasjonens politikk. De sa seg enige i å sende en CIA-agent, Kermit Roosevelt, til Iran sommeren 1953. Og det er den historien jeg forteller i boken min.

Det tok Kermit Roosevelt bare tre uker i august 1953 --

AMY GOODMAN: Med en bag med penger.

STEPHEN KINZER: En bag med penger og noen andre meget interessante resurser. Han var en virkelighetens James Bond. Denne fyren var en fryktløs hemmelig agent, og historien er bare forbløffende om hvordan han gjorde dette. Men det er virkelig et læreeksempel på hvor lett det er for et rikt og mektig land å kaste et fattig og svakt land inn i kaos. Så mot slutten av august 1953 var Mosaddeq styrtet. På det tidspunkt så det ut som en stor suksess. Så vi kvittet oss med en fyr vi ikke likte, og vi erstattet ham med en annen, shahen, som ville gjøre alt vi ønsket. Det så ut som den perfekte avslutning.

Kermit Roosevelt

AMY GOODMAN: Og Mosaddeq blir satt ut i eksil for resten av sitt liv.

STEPHEN KINZER: Han satt i husarrest resten av sitt liv i sin landsby i Iran. Så det kuppet så først ut som en suksess. Men nå, når man ser tilbake på det, fungerer det som en fascinerende lærepenge i utilsiktede konsekvenser.

Bare veldig kort, så vi satte shahen tilbake på sin hanetrone. Shahen hersket med økende undertrykkelse i 25 år. Hans undertrykkelse ansporet den eksplosjonen som kom på slutten av 1970-tallet, det som vi kaller den islamistiske revolusjonen. Den revolusjonen brakte en gjeng med fanatiske anti-amerikanske mullaher til makten. Den revolusjonen inspirerte også radikalere i andre land, som naboen Afghanistan, hvor Taliban kom til makten og ga husly til al-Qaeda med resultater vi alle kjenner til. Den ustabiliteten i Iran som kom i kjølvannet av den revolusjonen, forledet også Irans store nabofiende, Saddam Hussein, til å invadere Iran. Det ansporet ikke bare en åtte års krig mellom Iran og Irak, men det trakk også USA inn i sin dødsomfavnelse med Saddam. Vi var Saddams militære allierte under den iransk-irakiske krigen, og vi forsynte Saddam med militær etterretning, med Bell-helikoptere som han brukte til å spraye gass på iranske poster. President Reagan sendte et en spesiell utsending til Baghdad to ganger for å forhandle med Saddam og spørre ham hvordan vi kunne hjelpe ham. Og selvfølgelig, utsendingen var Donald Rumsfeld. Så den ustabiliteten som ble ansporet av den revolusjonen førte også USA inn i den spiralen i Irak som brakte oss til det punktet hvor vi befinner oss nå.


Den revolusjonen i Iran gjorde også sovieterne urolige, De var vettskremte for at det ville bli fundamentalistiske kopi-revolusjoner langs hele den sørlige flanken deres. Og for å forhindre det, invaderte de Afghanistan. Det trakk USA inn i sin stilling i Afghanistan, dit hvor vi brakte Osama bin Laden, vi lærte opp alle disse titusener av jihadister hvordan de skulle drepe vantro, og senere ble de til Taliban. Vi ble senere de vantro som de ønsket å drepe. Så hvorfor er alt dette så viktig for oss idag?

AMY GOODMAN: Og faktisk påvirket det Carter-Reagan-valget, brakte Reagan til makten.

STEPHEN KINZER: Å, og det knuste Jimmy Cartes presidentskap for alltid, absolutt.

AMY GOODMAN: Hvilket hadde enorm virkning på Latin-Amerika den gangen, når man ser på Reagans rolle i Latin-Amerika på 1980-tallet.

STEPHEN KINZER: Du kan – og i CIA kaller de det “walking back the cat.” Du kan gå katten tilbake endeløst med denne her. Og grunnen til at denne historien er så relevant er at den forteller oss det aller viktigste man trenger å vite når man vurderer den nåværende idéen om et angrep mot Iran, som er de verste konsekvensene man ikke en gang kan forestille seg. Selv ikke de viseste analytikerne, de forutvitende spesialistene, kunne noengang ha forestilt seg disse konsekvensene i 1953. Å, shahen kommer til å falle, det kommer til å sitte mullaher med makten, sovieterne kommer til å invadere Afghanistan, aller disse andre tingene kommer til å skje. Det viser seg at når man på voldelig vis blander seg inn i et annet lands affærer, begynner man liksom å trille et hjul fra en bakketopp. Man slipper taket, man har ingen anelse om hvordan det kommer til å sprette.

AMY GOODMAN: Og Stephen Kinzer, temaet tortur som vi har å gjøre med idag, kan du gå tilbake til Iran med SAVAK og med CIA? Hva var forholdet deres imellom, og hvem var SAVAK?

STEPHEN KINZER: SAVAK var, selvfølgelig, shahens beryktede undertrykkende hemmelige politi. Og en av de tidlige SAVAK-sjefene var general Nasiri, som var en nær deltaker i kuppet som styrtet Mosaddeq og brakte shahen til makten. Han var faktisk den eneste fyren som ble forfremmet for sitt arbeide under kuppet. Og så gikk han videre for å bli direktør for SAVAK, som selvfølgelig var det meget brutale hemmelige politiet som shahen brukte til å undertrykke sitt folk i årevis.

Shahen av Iran

AMY GOODMAN: Og da den iranske revolusjonen skjedde i ’79, fant de ikke CIA-kontorer i SAVAKs hovedkvarter?

STEPHEN KINZER: Jo, CIA og Mossad var aktivt involvert i opplæring –

AMY GOODMAN: Mossad, israelsk etterretning.

STEPHEN KINZER: Israelsk etterretning – vi er intimt involvert i Mossads operasjoner. Og dette er en klassisk ting man alltid ser i --

AMY GOODMAN: Hos SAVAK.

STEPHEN KINZER: Ja, hos SAVAK. Man ser dette i kjølvannet av mange amerikanske intervensjoner, at etter intervensjonen må USA bestemme seg for hvem som nå skal bli den nye lederen. Og man ønsker vanligvis en person med to kvaliteter. Først og fremst bør det være en som er populær, som har sitt folks støtte og kan holde på makten. For det andre må det være noen som vil gjøre det vi ønsker, siden vi ikke styrtet en vi ikke likte bare for å sette inn en som ikke vil gjøre som vi ønsker.

Men vi forstod snart at man kan ikke få begge deler. Man kan ikke ha en som er virkelig populær og som også hersker på vegne av USA. Folk vil at deres ledere skal representere deres egne lands interesser, ikke interessene til et utenforstående land. Så da må USA velge. Hva vil vi ha? Vil vi ha en fyr som kommer til å være populær men ikke vil gjøre som vi sier, eller en som vil gjøre som vi sier men vil ikke være populær? Vel, valget er bare så lett: man velger den fyren som kommer til å gjøre som man sier.

Vidkun Quisling

Så utvikler det seg mer og mer opposisjon mot ham. Han prøver å slå den ned, men han kan ikke gjøre det alene, for han er så upopulær og isolert. Så tilkaller han USA for å hjelpe. Og så begynner folk i det landet å vende sin vrede ikke bare mot sin egen leder, men også mot USA, som de ser bak den lederen. Og det var nøyaktig hva som skjedde i Iran.

AMY GOODMAN: Forsterker amerikansk politikk Ahmadinejad idag?

STEPHEN KINZER: Jeg mener det, og jeg mener til og med at vi ikke bare forsterker ham, vi hjalp ham med å komme til makten. I 2003 sendte iranerne et meget omfattende forhandlingstilbud til Washington. I det tilbudet satte de faktisk en liste over de punktene de var villige til å forhandle, og de inkluderte atomprogrammet i Iran, Irans støtte til Hezbollah, Hamas og islamistisk jihad, og til og med Beirut-erklæringen, hvor araberstatene foreslo at de alle skulle anerkjenne Israel i bytte for anerkjennelsen av – etableringen av en palestinsk stat. Så alle agenda-elementene som vi hevder å være interessert i var i dette tilbudet, som ble overlevert av den sveitsiske ambassadøren i Tehran til Washington. Ikke bare lot vi være å svare på tilbudet, men vi ga faktisk en reprimande til den sveitsiske ambassadøren for å være freidig nok til å bringe det til oss.

Nå det var politikken til den gamle regjeringen in Tehran, regjeringen som ble ledet av president Khatami. Politikken var: la oss strekke frem en vennskapens hånd til USA, la oss tilby å forhandle. Da sa de andre haukene: Dere prøvde det, og det funket ikke. Vi må prøve en annen politikk, som går ut på at man må gjøre livet så surt som mulig for USA, fordi politikken om å prøve seg på en dialog med dem ga ingen resultater. Så jeg mener at det faktisk hjalp til med å skape det klima hvor en konservativ, militant anti-amerikansk figur som Ahmadinejad var istand til å hevde seg. Det er fordi da vi hadde en mer moderat president som snakket om dialogen mellom sivilisasjoner, dyttet vi ham bare til side og snakket ikke med ham.


AMY GOODMAN: Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.


Dette intervjuet er hentet fra det amerikanske radio- og TV-magasinet Democracy Now! Originalteksten kan leses her, hvor man også finner linker til nedlasting av programmet i diverse audio- og video-formater. Disse programmene kan dessuten lastes ned i sin helhet fra archive.org.

Det opprinnelige innholdet av dette programmet er registrert under et Creative Commons prinsipp. Vennligst tilskriv eventuelle kopier av dette arbeidet til democracynow.org. Noe(n) av arbeidet/ene som dette programmet inneholder kan imidlertid være registrert separat. For ytterligere informasjon eller flere tillatelser, kontakt DN.