Onkel Taz publiserer

Noam Chomsky kommenterer presidentvalget

2008-11-27T04:48:00.034+01:00

24. november 2008

Noam Chomsky: “Hva er det neste? Valgene, økonomien og verden”

Verdensberømte intellektuelle Noam Chomsky diskuterte betydningen av tiltredende president Barack Obamas seier og mulighetene fremover for virkelig demokratisk forandring under en tale i forrige uke i Boston. Det var hans første offentlige opptreden siden valget. Chomsky har vært professor i lingvistikk ved The Massachusetts Institute of Technology i over et halvt århundre og har skrevet dusinvis av innflytelsesrike bøker.

NOAM CHOMSKY: Vel, la oss begynne med valgene. Ordet som ruller av allemanns tunge er historisk. Historisk valg. Og jeg er enig i det. Det var et historisk valg. Å ha en svart familie i Det Hvite Hus er en momental prestasjon. Det er faktisk historisk i bredere forstand. De to demokratiske kandidatene var en afro-amerikaner og en kvinne. Begge deler er bemerkelsesverdige prestasjoner. Hvis vi går tilbake 40 år, ville det være utenkelig. Så noe har skjedd med USA i løpet av 40 år. Og det som har skjedd med USA – som de ikke vil at vi skal nevne – er at det var omfattende og meget konstruktiv aktivisme i 1960-årene som hadde en ettervirkning. Så feministbevegelsen, hovedsakelig utviklet i 1970-årene – solidaritetsbevegelsene på 1980-tallet og frem til idag. Og aktivismen siviliserte USA. Landet er mye mer sivilisert enn det var for 40 år siden og de historiske prestasjonene illustrerer det. Det er også en lærepenge for hva vi kan forvente fremover.

Det vi kan forvente fremover kommer til å avhenge av om det samme skjer. Forandringer og fremskritt er svært sjelden gaver fra oven. De fremkommer av anstrengelser nedenfra. Og svaret på spørsmålet om hva som nå kommer, avhenger av mennesker som dere. Ingen andre kan svare på det. Det er ikke forutsigbart. På noen måter var valget -- valget var overraskende på enkelte måter.

For å gå tilbake til min feilslåtte spådom, hvis finanskrisen ikke hadde funnet sted på det tidspunkt det skjedde, hvis den hadde blitt utsatt et par måneder, har jeg mistanke om at den spådommen ville ha vært korrekt. Men uten å spekulere, én ting som var overraskende i dette valget var at det ikke ble et skred. Under de vanlige forutsetningene ville man forvente at opposisjonspartiet vant med et skred med de forhold som eksisterer i dag. Den sittende presidenten etter åtte år var så upopulær at hans eget parti ikke kunne nevne navnet hans og måtte late som om de gikk imot hans politikk. Han regjerte over den verste perioden i etterkrigstidens historie med hensyn til sysselsetting, formuer osv. Så å si alt som administrasjonen rørte ble til katastrofe. USA har nådd det aller laveste nivå av aktelse i verden noensinne. Økonomien stupte. Adskillige økonomiske nedturer er på gang. Ikke bare de på forsidene, den finansielle nedgangen. Det er også en nedgang in den virkelige økonomien. Den produktive økonomien, under omstendighetene og folk vet det. Så 80% av befolkningen sier at landet går i feil retning. Circa 80% sier at regjeringen ikke fungerer til folkets fordel, den fungerer for de få og de spesielle interessene. En oppsiktsvekkende 94% klager over at regjeringen ikke bryr seg om folkets vilje og i den duren. Under slike forhold ville man forvente et valgskred for en opposisjon nesten uansett hvem de er. Og det ble det ikke.

Så man kunne spørre hvorfor ble det ikke et valgskred? Det tar av i en interessant retning. Og på andre måter var resultatet ganske velkjent. Så nok en gang ble valget hovedsakelig kjøpt. 9 av 10 blant seierherrene slo sine motstandere i pengeforbruk. Obama selvfølgelig slo McCain i pengeforbruk. Hvis man ser på -- og vi har ikke de endelige resultatene ennå, men de kommer sannsynligvis til å bli stort sett det samme som de foregående for et par måneder siden. Det viste at både Obama og McCain fikk mesteparten av sine kampanjepenger fra finansinsitusjoner, og for Obama var det advokatfirmaer som i realiteten betyr lobbyister. Det var over en tredjepart for noen få måneder siden. Men de endelige resultatene blir sannsynligvis det samme. Og det er -- fordelingen av finansiering har over tid vært en ganske god forvarsel om hva slags politikk det vil bli for dem blant dere som er interessert, det foreligger et meget godt akademisk verk om dette av Tom Ferguson i University of Massachusetts i Boston, det han kaller for politikkens investeringsteori. Som hevder i hovedsak at politiske valg er øyeblikk når forretningsgrupper samler seg og investerer for å kontrollere staten og høster den ganske forutsigbare suksessen. Det gir oss et hint om hva som mest sannsynlig kommer til å skje. Så den delen er velkjent. Det fremtiden blir, avhenger som jeg sier av folk som dere.

Reaksjonen på valget var interessant og lærerikt. Den holdt seg stort sett til den svevende retorikken, får å låne klisjéen, som var valgets hovedtema. Valget ble beskrevet som en ekstraordinær visning av demokrati, et mirakel som kun kunne finne sted i USA etc. etc. Det er noe riktighet i det hvis vi holder oss til Vesten. Så hvis vi holder oss til Vesten, ja da er det sannsynligvis sant. Det kunne ikke ha skjedd noe annet sted. Europa var mye mer rasistisk enn USA og man ville ikke forvente at noe slikt skulle skje.

På den andre siden, hvis man ser på verden, er det ikke så bemerkelsesverdig. Så la oss ta de fattigste landene på den vestlige hemisfæren. Haiti og Bolivia. På Haiti var det et valg i 1990 som virkelig var en ekstraordinær fremvisning av demokrati og meget mer i så måte enn her hjemme.

På Haiti var det grasrotbevegelser, populære bevegelser som utviklet seg i slummen og i fjelltraktene, og som ingen la merke til. En populistisk prest, Jean-Bertrand Aristide. Det er seier for demokratiet når populære bevegelser kan organisere seg og sette opp programmer og plukke ut sine kandidater og sette dem inn i stillinger, hvilket ikke skjedde her hjemme, selvfølgelig.
Jeg mener, Obama organiserte riktignok et stort antall mennesker og mange entusiastiske folk i det som pressen kaller Obamas Hær. Men hæren skal adlyde ordre, ikke implementere, introdusere, utvikle programmer og be sin egen kandidat om å realisere dem. Det er avgjørende. Hvis hæren holder seg til den betingelsen, vil lite forandre seg. Hvis den derimot setter igang slik som aktivistene gjorde i 1960-årene, er det mye som kan forandre seg. Det er ett av de valgene som må bli tatt. Det er Haiti. Selvfølgelig varte det ikke særlig lenge. Et par måneder senere var det et militærkupp, en periode med terror, vil skal ikke gå igjennom alt sammen. Frem til idag har de tradisjonelle torturistene på Haiti, i Frankrike og i USA forsikret at det ikke blir en seier for demokrati der. Det er en dyster historie. I motsetning til mange illusjoner.

Jean-Bertrand Aristide

Ta det nest fattigste landet, Bolivia. De hadde et valg i 2005 som er nesten utenkelig i Vesten. Absolutt her hjemme, overalt. Den personen som ble valgt til politisk verv var innfødt. Det er den mest undertrykte befolkningen på hemisfæren, de som overlevde. Han er en fattig bonde. Hvordan kom han inn? Vel, han kom inn fordi det igjen var en populær massebevegelse som valgte sin egen representant. Og de er kilden til programmene, som er alvorlige. Det er virkelige saker. Og folk kjenner dem. Kontroll over resurser, kulturelle rettigheter, sosial rettferdighet osv.

Evo Morales

Dessuten var valget bare en hendelse som var et enkelt stadium i en lang pågående kamp, mye før og mye etterpå. Det var en dag da folk trykket på knappene men det er bare én hendelse i pågående populære kamper, meget alvorlig sådanne. For et par år siden var det en mektig kamp over privatiseringen av vann. Et forsøk som i praksis kunne ha nektet drikkevann til en stor del av befolkningen. Og det var en bitter kamp. Mange mennesker ble drept, men de vant striden. Gjennom internasjonal solidaritet, som hjalp. Og den fortsetter. Nå, det er et skikkelig valg. Igjen, planene, programmene blir utviklet, behandlet til stadighet av populære massebevegelser som da plukker ut sine representanter fra sine egne rekker for å iverksette deres programmer. Og det er vesensforskjellig fra det som skjedde her i USA.

Det som faktisk skjedde her forståes av elite-elementer. PR-industrien som kjører politiske valgkampanjer her – extravaganzaer hvert fjerde år hovedsakelig – sikrer at man holder sakene ute i marginen og fokuserer på personligheter og karakter osv. De gjør det av gode grunner. De vet – de ser på studier av meningsmålinger og vet utmerket godt at når det gjelder en mengde viktige saker så står begge partiene langt til høyre for befolkningen. Det er én god grunn til å holde sakene unna bordet. Og de erkjenner suksessen.

Så hver år gir reklameindustrien en pris til, dere vet, til årets beste markedskampanje. I år vant Obama prisen. Slo ut Apple-selskapet. Den beste markedskampanjen i 2008. Hvilket er korrekt, det er hovedsakelig det som skjedde. Nå det er ganske annerledes enn det som skjer i et funskjonerende demokrati som la oss si Bolivia eller Haiti, bortsett fra det faktum at det ble knust. Og i sør er det slett ikke så uvanlig. Legg merke til at i hvert av disse tilfellene er det en mye større fremvisning av aktivt demokrati enn det vi har sett – viktig som det var – her. Og så retorikken, spesielt i Europa, er korrekt hvis vi opprettholder vårt eget trange rasistiske perspektiv og sier ja, det som skjedde var i sør så det skjedde ikke eller spiller ingen rolle. Det eneste som teller er hva vi gjør ifølge vår egen standard, det var et ekstraordinært mirakel, men ikke ifølge det fungerende demokratiets standard. Det er faktisk en forskjell i demokratisk teori som skiller f.eks USA fra Bolivia eller Haiti.

Spørsmålet er hva bør et demokrati være? Det er nettopp en debatt som går tilbake til USAs grunnleggende forsamling. Men i senere år i det 20. århundre har det blitt meget godt artikulert av viktige personligheter. Så på den liberale siden, den progressive siden, var den ledende offentlige personligheten Walter Lippmann. En Wilson-Roosevelt-Kennedy-liberalist. Og mye av hans arbeide var om en demokratisk teori og han var ganske oppriktig om den. Hvis du tok et standpunkt som ikke var vesensforkjellig fra James Madisons. Han sa at i et demokrati har befolkningen en funksjon. Dens funksjon er å være tilskuere, ikke deltagere. Han kalte det ikke for befolkningen. Han kalte det for uvitende og brysomme outsidere. De uvitende og brysomme outsiderne har en funksjon, nemlig å se på hva som foregår. Og å trykke på en knapp en gang iblant og så gå hjem. Men deltagerne er oss, de privilegerte, smarte karene. Vel det er én oppfatning av demokrati. Og dere vet at i hovedtrekk har vi sett en episode av den. Veldig ofte aksepterer ikke befolkningen dette. Men de er atomisert, adskilt. Mange av dem føler seg hjelpesløse, uorganisert, og de føler ikke at de kan gjøre noe med det. Så de misliker det. Men det er der det ender.

Walter Lippmann (1889-1974)

I et fungerende demokrati som f.eks Bolivia eller USA i tidligere stadier, gjorde de noe med det. Det er derfor vi har New Deal-vedtak, Great Society-vedtak. Faktisk hvert eneste fremskritt, vet dere, kvinners rettigheter, slutten på slaveriet, gå tilbake så langt dere vil, det kommer ikke som en gave. Og det kommer ikke til å skje i fremtiden. Kommentatorene er meget oppmerksomme på dette. De formulerer det ikke slik jeg skal gjøre det, men hvis dere leser pressen, så kommer det ut. Så ta vår lokalavis på den liberale siden av spektret, Boston Globe, dere så antagelig rett etter valget, en reportasje på førstesiden, lederen på første side dreide seg om hvordan Obama utviklet sin vidunderlige grasrot-hær men han har ingen gjeld. Som skal være en god ting. Så han er fri til å gjøre hva han vil. Fordi han ikke har noen gjeld, betyr dette at den normale demokratiske valgkretsen, fagforeninger, kvinner, minoriteter osv. -- de fikk ham ikke inn i stillingen. Så han skylder dem ingenting.

[pause]

NOAM CHOMSKY: Det han hadde var en hær som han organiserte av folk som skaffet stemmer for Obama. For det som pressen kaller Merkevaren Obama. De er hovedsakelig enige med reklamebransjen, det er Merkavaren Obama. At hans hær var mobilisert til å få ham inn i stillingen. De betrakter det som en god ting og aksepterer Lippmanns oppfatning av demokrati, de uvitende og brysomme outsiderne skal gjøre det de blir fortalt og så gå hjem. The Wall Street Journal, på den motsatte siden av spektret, hadde også en artikkel om den samme saken omtrent på samme tid. Snakket om en enorm grasrot-hær som hadde blitt utviklet, som nå venter på instrukser. Hva var det neste de skulle gjøre for å presse Obamas dagsorden fremover? Hva det nå er. Men uansett hva det er, så skal hæren være der ute for å ta instrukser og presse frem arbeide. Los Angeles Times hadde lignende reportasjer, og det er andre. Det de ikke ser ut til å være oppmerksomme på er at det de beskriver, det idealet de beskriver, er diktatur, ikke demokrati. Demokrati, ihvertfall ikke i Lippmanns betydning, det beviste – jeg velger ham ut fordi han er så berømt, men det er et vanlig standpunkt. Men i betydningen av f.eks. mye av sørområdet [Mellom- og Sør-Amerika], hvor populære massebevegelser utviklet programmer, organiserer seg for å delta i politiske valg men det er én del av en pågående prossess. Og bringer noen fra sine egne rekker for å implementere de programmene de utvikler, og hvis vedkommende ikke gjør dette er de ute. OK, det er en annen type demokrati. Så det er opp til oss å velge hva slags demokrati vi ønsker oss. Og igjen, det vil avgjøre hva som kommer etterpå.

Vel, hva kan vi forvente hvis den populære hæren, grasrot-hæren, bestemmer seg for å godta funksjonen som tilskuere til hendelser istedenfor deltagere? Det er to typer bevis. Det er retorikk og det er handling. Retorikken, vet dere, er meget oppløftende: forandring, håp, etc. Forandring var på en måte toneangivende for en hvilken som helst parti-manager i år som leste meningsmålinger, inkludert de jeg nevnte, og ville øyeblikkelig konkludere med at deres tema under valgkampanjen måtte være forandring. Så temaet er forandring. Faktisk for begge partiene var temaet forandring. Dere vet, bryt med fortiden, ingen gammel politikk, nye ting skal skje. Obama-kampanjen klarte det bedre så de vant markedsføringsprisen, ikke McCain-kampanjen.

Og legg forøvrig merke til på siden at institusjonene som kjører valgene, PR-industrien, reklamebransjen, de har en rolle – deres viktigste rolle er kommersiell reklame. Jeg mener, å selge en kandidat er på en måte en biregel. I kommersiell reklame som alle vet, alle som noen gang har sett på et TV-program, reklamen har ikke til hensikt å gi informasjon om produktet, stemmer det? Jeg behøver ikke å gå videre med det. Det er åpenbart. Poenget med reklamen er å skape uinformerte forbrukere ved hjelp av image, og dere vet, en fotballspillers historie, sexy skuespillerinne, som dere vet, kjører til månen i en bil eller noe sånt. Men det er avgjort ikke for å informere folk. Det er faktisk for å holde folk uinformert.

Målet med reklame er å skape uinformerte forbrukere som vil ta irrasjonelle beslutninger. De blant dere som har lidd gjennom et økonomikurs vet at markeder skal være basert på informerte forbrukere som tar rasjonelle valg. Men industrien bruker hundrevis av millioner dollar hvert år på å undergrave markeder og forsikre, vet dere, at man får uinformerte forbrukere som tar irrasjonelle valg.

Og når de går over til å selge en kandidat gjør de den samme tingen. De ønsker uinformerte forbrukere, dere vet, uinformerte velgere som gjør irrasjonelle valg basert på vellykket illusjon, sladder, og effektivt kroppsspråk og hva nå ellers man mener er effektivt. Så man undergraver demokratiet på stort sett samme måte som man undergraver markeder. Vel, det er naturlig for et politisk valg når det styres av forretningsverden, og man ville forvente det å være slik. Det skulle ikke være noen overraskelse der. Og det skulle også vise seg at den valgte kandidaten ikke hadde noen gjeld. Så man kan følge at Merkevaren Obama kan være hva de bestemmer at den skal være, ikke hva befolkningen bestemmer at den skal være, som sørpå f.eks. Jeg skal si på siden at dette kan være et virkelig eksempel på et velkjent og usedvanlig fattig slagord om clash of civilization. Kanskje det virkelig er et slikt clash, men ikke av den typen som vanligvis forkynnes.

Så la oss gå tilbake til de bevisene vi har, retorikk og handlinger. Retorikk kjenner vi til, men hva er handlingene? Så langt er de vigtigste handlingene utnevnelser, faktisk den eneste handlingen, av personale for å implementere Merkevaren Obama. Det første valget var visepresidenten, Joe Biden, en av senatets sterkeste støttespillerne for krigen i Irak, en lang tids insider i Washington som sjelden avviker fra partistemmen. De tilfellene hvor han avviker er ikke særlig oppløftende. Han brøt riktignok fra partiet og stemte for en senat-resolusjon som hindret folk fra å kvitte seg med gjeld, altså som individer, ved å gå konkurs. Det er et slag mot fattige mennesker som er fanget i denne enorme gjelden som er en stor del av økonomiens grunnlag i disse dager. Men vanligvis er han liksom en streit partifelle med demokratene på den ultra-naturalistiske siden. Valget av Biden må ha vært et bevisst forsøk på å vise forakt for basen av folk som stemte på Obama, eller organiserte for ham som en antikrigs-kandidat.

Vel, den første utvelgelsen etter valget var for stabsjef, som er en avgjørende ansettelse, avhenger i stor grad av presidentens dagsorden. Det var Rahm Emanuel, en av de sterkeste støttespillerne for krigen i Representantenes Hus. Han var faktisk det eneste medlemmet av Illinois-delegasjonen som stemte for Bushs effektive krigserklæring. Og igjen en lang tids Washington insider. Også en av kongressens ledende mottagere av penger fra finansinstitusjoner, høyrisiko-fond etc. Han var selv en investerings-bankmann. Det er hans bakgrunn. Så det er stabsjefen.

Rahm Emanuel

Den neste gruppen utvelgelser var hovedproblemet, det grunnleggende tema som regjeringen må møte er hva de skal gjøre med den finansielle krisen. Obamas valg av de som mer eller mindre skal styre dette var Robert Rubin og Larry Summers fra Clinton-tiden – finansministre under Clinton. De er blant de menneskene som er hovedsakelig ansvarlige for krisen. En ledende økonom, en av de få økonomene som har hatt rett hele tiden i å spå hva som skjer, Dean Baker, påpekte at å velge dem er som å velge Osama Bin Laden til å styre krigen mot terror.

[latter]

Larry Summers

Ja, jeg skal gjøre meg ferdig. Det sparer meg problemet om hva som kommer fremover, så jeg skal avslutte med valgene. La meg komme med én siste kommentar til dette. Det var et møte den 7. november tror jeg av et par grupper, av et dusin rådgivere som skulle håndtere finanskrisen. Deres karrièrer var, bakgrunner ble gjennomgått i forretningspressen, og Bloomberg News hadde en artikkel som gjennomgikk deres bakgrunner og konkluderte med at disse menneskene, de fleste av disse menneskene skulle ikke gi økonomiske råd. De skulle innstevnes.

[applaus]

For de fleste av dem var involvert i en eller annen form for økonomisk bedrageri, det inkluderer Rahm Emanuel, for eksempel. Hvilken grunn er det til å tro at folk som bragte denne krisen på bane skal på en eller annen måte reparere den? Vel, det er en godt tegn på hva som mest sannsynlig kommer til å skje, i det minste hvis vi ser på handlinger. Vi kunne ikke, men det vil ikke. Man kan ta dette opp. Spør hva vi forventer å se i konkrete tilfeller. Og det er bevis på det fra uttalelser fra Obamas nettsted. Jeg skal nevne bare én ting om Obamas nettsted som gir oss en indikasjon om hva som foregår. Ett av hovedproblemene som kommer er Afghanistan og Pakistan. Det er ganske alvorlig. Ta en titt på Obamas nettsted under saker, utenrikspolitiske saker. Ikke en gang navnene dukker opp. Jeg mener, vi skal være uvitende og brysomme outsidere. Vi skal ikke vite hva Merkevaren Obama er. Så man kan ikke finne ut av det på den måten. Uttalelsene man hører er ganske haukete. Og det forandrer seg ikke noe særlig når man gåt igjennom listen. Jeg avslutter det her. Så det er opp til dere å fortsette.

UKJENT: Der har du det.

[applaus]

Nok en varm takk til den utrettelige Amy Goodman og Democracy Now! Originalen kan leses og nedlastes her.

Deja vous i Iran?

2008-03-09T17:14:00.040+01:00

Denne bloggen har ikke vært rørt siden mai ifjor, for disse reportasjene og intervjuene hentet fra Democracy Now! er tidkrevende å oversette og legge ut.

Med denne posten fortsetter vi der vi slapp opp ifjor, nemlig USAs Mistøsten-politikk. I skrivende stund har Bush-administrasjonen anstrengt seg for å presse Sikkerhetsrådet i FN til å iverksette knallharde sanksjoner mot Iran, men fordi CIAs kunngjorte etterretning ikke støtter det skrekkbildet av landet som administrasjonen ønsker, kan det hende at de forbereder seg på et militært angrep i nærmeste fremtid.

3 mars 2008

Stephen Kinzer om forholdet mellom USA og Iran, CIA-kuppet i 1953 i Iran og Midtøsten-terrorens røtter

Mens den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad besøker Irak for et historisk møte med irakiske ledere, henvender vi oss til tidligere utenrikskorrespondent for New York Times Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

Gjest:

Stephen Kinzer, utenrikskorrespondent for New York Times og forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

AMY GOODMAN: Fra Gaza vender vi oss nå til Iran. Irans president Mahmoud Ahmadinejad var i Irak søndag for et historisk møte med irakiske ledere, første besøk til Irak av en iransk president siden den iransk-irakiske konflikten på 1980-tallet. På en pressekonferanse med Iraks statsminister Nouri al-Maliki i Baghdad sa Ahmadinejad at hans besøk ville åpne en ny epoke i irakisk-iranske bånd. Han tilbakeviste også amerikanske påstander om at hans regjering blander seg inn i irakiske affærer.

PRESIDENT MAHMOUD AMADINEJAD: [oversatt] Vi ønsker å si til Mr. Bush at å beskylde andre vil øke USAs problemer i regionen og vil ikke løse dem. Amerikanerne må godta regionen som den er. Det irakiske folk liker ikke USA.

Ahmadinejad i Baghdad

AMY GOODMAN: Tidligere hadde Ahmadinejad gjort narr av amerikanske påstander ved å si: “Er det ikke morsomt at de med 160,000 styrker i Irak beskylder oss for innblanding?”

Mens Ahmadinejads besøk kunne bli et vendepunkt til å forbedre iransk-irakiske bånd, blir dette også betraktet som et tegn på den svinnende krigstrommen fra Washington. Det er nesten tre måneder siden kunngjøringen av en nasjonal etterretningsvurdering som konkluderte at Iran hadde avsluttet sitt atomvåpenprogram for flere år siden. Rapporten var et alvorlig slag mot Bush-administrasjonens anstrengelser for å bygge opp støtte for et militært angrep på Iran.

Amy Goodman

Stephen Kinzer er forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and The Roots of Middle East Terror. Boken forteller om den CIA-støttede styrtingen av Irans demokratisk valgte regjering etter at Iran nasjonaliserte sin oljeindustri. Sjokkbølgene etter kuppet kjennes fortsatt. Hans bok har nettopp kommet ut som paperback, og han reiser rundt i USA for å advare mot et amerikansk angrep på Iran.

Jeg satte meg ned med ham for å snakke om hva som skjer idag i Iran.

STEPHEN KINZER: Det er mer sannsynlig enn man liker å tro. I et realitetsbasert, faktabasert politisk miljø i Washington skulle man tro at idéen om å angripe Iran ville være tatt av dagsorden nå. Ikke bare er det ingen entusiasme i det militære for dette og ikke en gang i den sivile delen av Forsvarsdepartementet, vi er veldig overanstrentgt i Irak, åpenbart, og det ser ikke ut til å være noe populært krav eller hastverk for det. Dessuten fikk vi denne nasjonale etterretningsvurderingen som gikk imot det som hadde vært hovedargumentet for et angrep, som gikk ut på at Iran er i ferd med å utvikle et atomvåpen og derfor trenger vi et forskuddsangrep. Nå, våre seksten etterretningsbyråer har kunngjort denne rapporten for de sier faktisk at nei, de utvikler ikke et atomvåpen og de har heller ikke arbeidet på dette prosjektet på minst fem år. Så det også, skulle man tro, ville eliminere denne muligheten.

Men beklageligvis tror jeg at – først og fremst, det faktum at muligheten blekner litt fra den offentlige dagsorden og at folkeopinionen blir liksom bedøvet overfor denne muligheten, øker risikoen, for det ser ikke ut til å være noe ramaskrik fra publikum eller noe ramaskrik i kongressen. For det andre tror jeg at den nasjonale etterretningsvurderingen kan stikk i strid med forventning ha gjort angrepet mer sannsynlig på en måte. Før denne vurderingen ble offentliggjort, skulle USAs politikk være: nå skal vi få Sikkerhetsrådet og EU til å bli enige om virkelig harde sanksjoner mot Iran, fordi de er i ferd med å utvikle et atomvåpen. Og vi trodde vi skulle klare å gjøre det fordi det hastet. Men nå har grunnen til at vi sa at disse sanksjonene hastet sånn blitt havarert av vårt eget etterretningsbyrå, så sanksjonsmuligheten er mer eller mindre tatt av bordet. De kommer ikke til å gå med på sanksjoner nå. Og jeg tror det kan lede folk i Det Hvite Hus til å tenke: vel, sanksjonsmuligheten er ikke der lenger, jeg tror at bombing er den eneste muligheten.

Her er mareritt-argumentet som jeg kan tenke meg blir fremmet i Oval Office. Vi måtte lide under 9/11 fordi pysete Clinton ikke dro over dit for å ta seg av trusselen da den bygget seg opp. Det er en trussel-økning i Iran. Den kan bli enda mer alvorlig med millioner drepte i et atombombe-angrep mot Vesten. Den neste presidenten vil ikke være istand til å gjennomføre denne drastiske handlingen av politiske grunner. Men ved å adlyde historiens kall, kommer vi til å erkjenne at vi må ta oss av denne trusselen før den vokser seg ut av kontroll.

Jeg frykter at en eller annen variant av dette argumentet, særlig mens valget nærmer seg senere i år, kan lede oss inn i et vanvittig vågestykke som ikke bare kommer til å sette demokratiets sak tilbake i Iran en hel generasjon, styrke det regimet vi hevder å forakte, eliminere den fullstendig pro-amerikanske stemningen som nå eksisterer i Irans befolkning, sannsynligvis anspore gjengjeldelsesangrep fra Iran mot Israel og kanskje stater i Persia-Gulfen, muligens resultere i stengningen av Hormuz-Stredet, som Iran kan gjøre ved bare å senke et par tankskip, og det er 20 prosent av verdens olje akkurat der, utvilsomt anspore en diger eksplosjon av anti-amerikansk vold i Irak, antakeligvis også i Afghanistan, og det ville videre destabilisere Pakistan, som allerede er i opprør. Og jeg tror at i hele den muslimske verden ville man se stort opprør.

Så man kan forutse alle disse negative virkningene, men basert på det vi nå vet om de langsiktige virkningene av forrige gang vi blandet oss inn i 1953, tror jeg at jeg kan spå én ting: Historien antyder at de verste langtidsvirkningene av denne operasjonen ville bli noe som ingen kan forestille seg nå. Det er den leksen vi lærte fra ettervirkningene av 1953. Og det er derfor den historien fra 1953 er nå så relevant igjen mens vi muligens forbereder oss på et nytt angrep.

AMY GOODMAN: Vel, før vi snakker om virkningene nå, spesielt hvorfor du mener det ville forsterke de harde conservative i Iran, la oss gå tilbake til 1953, noe som ikke gjøres noe særlig på TV i USA, ta en titt på historien eller sammenhengen. Hva skjedde? Hvorfor er det slik at i Iran er dette uutslettelig skrevet for hvert eneste barn som ikke var født den gangen, men i USA vet de ikke hva du snakker om?

STEPHEN KINZER: Vel, jeg skal fortelle deg en interessant historie til å begynne med. Jeg var nylig på et panel i National Cathedral i Washington, og en av de andre panelistene – vi snakket om Iran – var Bruce Laingen, som hadde vært USAs hoveddiplomat i Iran og var den mest prominente personen blant gislene som ble holdt der i 444 dager. Og jeg visste at Laingen hadde blitt en talsmann for forsoning med Iran, hvilket jeg betrakter som ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning den prøvelsen han led igjennom, så jeg ønsket å snakke med ham. Jeg hadde ikke møtt ham før. Og vi utvekslet noen eposter etter det.

Han fortalte meg en forbløffende historie. Han sa: ”Jeg hadde sittet på min enecelle som gissel i circa et år, når celledøren åpnes en dag, og der står en av gisseltakerne, en av dem som fengslet meg. Og alt mitt raseri og sinne som hadde bygget seg opp i løpet av det året jeg hadde sittet i den cellen bare brast ut, og jeg begynte å skrike til ham, og jeg fortalte ham: ‘Du har ingen rett til å gjøre dette! Dette er grusomt, dette er umenneskelig! Disse menneskene har ikke gjort noenting! Dette er et brudd på enhver lov av gud og menneske! Dere kan ikke ta uskyldige mennesker som gisler!’” Han sa: “Jeg fortsatte på denne måten i flere minutter. Da jeg omsider slapp opp for pust, tok gisseltakeren en liten pause, og så lente han seg inn i cellen min og sa, på meget godt engelsk: ‘Dere har ingen rett til å klage, for dere tok hele landet vårt gissel i 1953.’”

Bruce Laingen

Den historien forsterket virkelig for meg forbindelsen og kjensgjerningen at de gisseltakerne ikke tok de gislene på grunn av nihilistisk raseri, men av en meget spesiell grunn som så veldig fornuftig ut for dem. I 1953 hadde det iranske folk jaget ut shahen, men CIA-agenter som arbeidet innenfor den amerikanske ambassaden i Tehran organiserte et kupp og brakte ham tilbake. Så hopp frem til 1979, Irans befolkning har jaget shahen ut igjen. Han har blitt sluppet inn i USA.

AMY GOODMAN: Under Carter.

STEPHEN KINZER: Under President Carter. Og --

AMY GOODMAN: Tilsynelatende av helsegrunner.

STEPHEN KINZER: Folk i Iran tenker: “Det skjer alt sammen igjen. CIA-agenter som arbeider i den amerikanske ambassadens kjeller kommer til å organisere et kupp, og de kommer til å bringe shahen tilbake. Vi må forhindre at 1953 skjer igjen.” Dette var motivasjonen for gisseltakingen, selv om jeg ikke tror at noen av oss virkelig forstod det på den tiden.

AMY GOODMAN: Hold deg der i 1953. Det var Teddy Roosevelts sønnesønn, Kermit Roosevelt. Forklar hva som skjedde.

STEPHEN KINZER: Det som skjedde var at i den første halvdelen av det tyvende århundre, hadde amerikanere et usedvanlig godt omdømme i Iran. De eneste amerikanere der var leger og skolelærere og folk som virkelig henga seg til iranere på en uselvisk måte. Samtidig drev britene og russerne og franskmennene og andre kolonimakter på med å rive Iran i filler og stjele og plyndre alt av verdi der. Så de, folket i Iran, hadde en meget høy, opphøyet oppfatning om USA, perfekt land, det ideale land. Og Franklin Roosevelts ord i alle radiotalene hans under den annen verdenskrig hadde også en stor innflytelse på iranere. Og, naturligvis, det var en stor konferanse i Tehran under den annen verdenskrig hvor iranerne kun fokuserte på de frihetsidealene som de allierte maktene sa at de kjempet for.

Så i perioden etter den annen verdenskrig kom iransk nasjonalisme til å fokusere på én stor sak. I begynnelsen av det tyvende århundre, som et resultat av en korrupt avtale med det gamle døende monarkiet, hadde ett britisk selskap, hovedsakelig eid av den britiske staten, tatt kontroll over hele den iranske oljeindustrien.

AMY GOODMAN: Selskapet.

STEPHEN KINZER: Dette ene selskapet hadde eksklusive rettigheter til å utvinne, foredle, utskipe og selge iransk olje, og de betalte Iran et veldig lite beløp. Men i virkeligheten var hele Irans oljeresurser eid av et selskap basert i England og eid i hovedsak av den britiske staten.

AMY GOODMAN: Som het British Petroleum?

STEPHEN KINZER: Det var Anglo-Iranian Petroleum, for senere å bli British Petroleum og BP. Jeg er fremdeles på min liksom énmannsboykott, slik at jeg drar til Shell-stasjonen, som om Shell er på en eller annen måte moralsk overlegen til BP. Men fortsatt, i mitt eget sinn, føler jeg at jeg forløser Mosaddeq hver gang jeg farer forbi en av de BP-stasjonene.

Uansett, det som skjedde var at statsminister Mosaddeq, som virkelig var en ekstraordinær person i sin tid, selv om han har blitt nokså glemt av historien, kom til makten i 1951 på en bølge av nasjonalisme som fokuserte på hans ene store besittelse: vi må ta tilbake kontrollen av oljen vår og bruke profitten til utviklingen av en av de fattigste, mest utarmede nasjonene på jorden den gangen. Så det iranske parlamentet vedtok enstemnig å nasjonalisere Anglo-Iranian Petroleum Company, og Mosaddeq undertegnet det, og han henga seg til å gjennomføre denne planen i løpet av sitt embede, å nasjonalisere det som den gangen var Storbritannias største og mest lønnsomme aksjepost i hele verden.

Mosaddeq

Husk at oljen som forsynte England gjennom hele 1920-, 1930- og 1940-årene kom fra Iran alt sammen. Den levestandarden som folk nøt godt av i England i løpet av hele den perioden skyldtes utelukkende iransk olje. Storbritannia har ikke noe olje. Storbritannia har ingen kolonier som har olje. Hver eneste fabrikk i England, hver eneste bil, hver eneste lastebil, hver eneste drosje kjørte på olje fra Iran. The Royal Navy, som spredde britisk makt over hele verden, ble forsynt 100 prosent med olje fra Iran.

Plutselig kommer Iran og sier: “Å, vi tar oljen tilbake nå.” Så dette ansporet naturligvis en stor krise. Og det var den krisen som gjorde Mossadeq til en veldig stor verdensmann tidlig på 1950-tallet. Mot slutten av 1951 ble han utvalgt av Time magazine som Man of the Year, og de valgte ham over Winston Churchill, Douglas MacArthur og Dwight Eisenhower. Og de gjorde det riktige valget, for på det tidspunktet var Mosaddeq virkelig verdens viktigste person.

AMY GOODMAN: Forhenværende New York Times-korrespondent Stephen Kinzer. Hans bok heter All the Shah’s Men. Vi kommer tilbake med ham om et minutt.

[pause]

Stephen Kinzer

AMY GOODMAN: Vi fortsetter med Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men, mens han går tilbake i tid til det amerikansk-støttede kuppet i Iran i 1953. Mohammed Mosaddeq, statsministeren, hadde vekket Storbritannias vrede da han nasjonaliserte oljeindustrien. Han hevdet at Iran skulle begynne å profittere fra sine enorme oljeresurser som hadde vært ekslusivt kontrollert av The Anglo-Iranian Oil Company. Selskapet ble senere kjent som British Petroleum. Jeg ba Stephen Kinzer om å snakke om denne perioden.

STEPHEN KINZER: Det var faktisk på den tiden at Aramco, det arabiske oljeselskapet, kom inn i Saudi Arabia, og deres avtale var en fordeling på 50-50, så 50 prosent for landet som har oljen og 50 prosent for selskapet som kommer inn og bygger raffineriet. Det hadde brisen av rettferdighet som vanlige folk kunne forstå, men The Anglo-Iranian Oil Company ville ikke gi en millimeter. Og det gjorde iranerne bare mer og mer radikale.

AMY GOODMAN: Så hvordan ble USA innblandet? Du snakker om dette spesielle forholdet mellom Storbritannia og Iran. Hvorfor USA?

STEPHEN KINZER: Britene forsøkte alle slags ting for å få Mosaddeq ned. De påtvang Iran et knusende økonomisk import- og eksportforbud. De beordret alle sine oljeteknikere å forlate landet. Mange av dem ønsket å bli i Iran og arbeide for det nasjonaliserte selskapet. Britene ville ikke tillate dette. Så siden de hadde vært veldig varsomme med ikke å lære noen hvordan man driver et oljeraffineri, ingen iranere, var dette slutten på muligheten til oljeraffinering. I tilfelle iranerne kunne finne ut hvordan man utvinner olje, påtvang britene et import- og eksportforbud på sjøen rundt havnen der hvor oljen blir eksportert fra Iran. Britene tok Mosaddeq til FN, de tok ham til Verdensdomstolen, begge mislykkes. Britene hevdet at den iranske oljeindustrien var deres private eiendom og at Mosaddeq hadde stjålet den fra dem. Det var deres klage, men de fikk ikke noe medhold i internasjonale fora.

Så deretter bestemte britene seg for at de ville måtte styrte Mosaddeq, og de satte igang et komplott for å gjøre det. Men Mosaddeq forstod hva som foregikk, og han gjorde det eneste han kunne ha gjort for å beskytte seg: Han stengte den britiske ambassaden. Han sendte alle de britiske diplomatene hjem. Og blant de diplomatene var, selvfølgelig, alle spionene og de hemmelige agentene som arrangerte kuppet. Så det eneste statsminister Churchill dermed kunne komme på var å spørre Harry Truman, den amerikanske presidenten, å gjøre denne jobben for oss: Kan du være så snill å styrte Mosaddeq, for vi har ingen i Iran som kan gjøre det? Og Truman sa nei. Truman mente at CIA kunne være et byrå for hemmelig handling og etterretning, men han ville aldri at det skulle bli involvert i å styrte regjeringer. Så det var enden på visa for Storbritannia, til det ble regimeforandring i USA.

Vi hadde 1952-valget. Dwight Eisenhower kom til makten. John Foster Dulles ble hans utenriksminister. Og Dulles hadde brukt hele sitt voksne liv på å arbeide som advokat for digre internasjonale konserner. Og idéen om at et land skulle kunne være istand til å slippe unna med å nasjonalisere et så stort selskap, en så stor bedriftsresurs, dette var, som Dulles forstod meget godt, en stor trussel mot det systemet han hadde representert i hele sitt liv, det multinasjonale foretakssystemet. Og han forstod at det var i USAs interesse, slik han så det, å forsikre at intet slikt eksempel kunne bli satt. Så den nye administrasjonen, Eisenhower-administrasjonen, reverserte Truman-administrasjonens politikk. De sa seg enige i å sende en CIA-agent, Kermit Roosevelt, til Iran sommeren 1953. Og det er den historien jeg forteller i boken min.

Det tok Kermit Roosevelt bare tre uker i august 1953 --

AMY GOODMAN: Med en bag med penger.

STEPHEN KINZER: En bag med penger og noen andre meget interessante resurser. Han var en virkelighetens James Bond. Denne fyren var en fryktløs hemmelig agent, og historien er bare forbløffende om hvordan han gjorde dette. Men det er virkelig et læreeksempel på hvor lett det er for et rikt og mektig land å kaste et fattig og svakt land inn i kaos. Så mot slutten av august 1953 var Mosaddeq styrtet. På det tidspunkt så det ut som en stor suksess. Så vi kvittet oss med en fyr vi ikke likte, og vi erstattet ham med en annen, shahen, som ville gjøre alt vi ønsket. Det så ut som den perfekte avslutning.

Kermit Roosevelt

AMY GOODMAN: Og Mosaddeq blir satt ut i eksil for resten av sitt liv.

STEPHEN KINZER: Han satt i husarrest resten av sitt liv i sin landsby i Iran. Så det kuppet så først ut som en suksess. Men nå, når man ser tilbake på det, fungerer det som en fascinerende lærepenge i utilsiktede konsekvenser.

Bare veldig kort, så vi satte shahen tilbake på sin hanetrone. Shahen hersket med økende undertrykkelse i 25 år. Hans undertrykkelse ansporet den eksplosjonen som kom på slutten av 1970-tallet, det som vi kaller den islamistiske revolusjonen. Den revolusjonen brakte en gjeng med fanatiske anti-amerikanske mullaher til makten. Den revolusjonen inspirerte også radikalere i andre land, som naboen Afghanistan, hvor Taliban kom til makten og ga husly til al-Qaeda med resultater vi alle kjenner til. Den ustabiliteten i Iran som kom i kjølvannet av den revolusjonen, forledet også Irans store nabofiende, Saddam Hussein, til å invadere Iran. Det ansporet ikke bare en åtte års krig mellom Iran og Irak, men det trakk også USA inn i sin dødsomfavnelse med Saddam. Vi var Saddams militære allierte under den iransk-irakiske krigen, og vi forsynte Saddam med militær etterretning, med Bell-helikoptere som han brukte til å spraye gass på iranske poster. President Reagan sendte et en spesiell utsending til Baghdad to ganger for å forhandle med Saddam og spørre ham hvordan vi kunne hjelpe ham. Og selvfølgelig, utsendingen var Donald Rumsfeld. Så den ustabiliteten som ble ansporet av den revolusjonen førte også USA inn i den spiralen i Irak som brakte oss til det punktet hvor vi befinner oss nå.

Den revolusjonen i Iran gjorde også sovieterne urolige, De var vettskremte for at det ville bli fundamentalistiske kopi-revolusjoner langs hele den sørlige flanken deres. Og for å forhindre det, invaderte de Afghanistan. Det trakk USA inn i sin stilling i Afghanistan, dit hvor vi brakte Osama bin Laden, vi lærte opp alle disse titusener av jihadister hvordan de skulle drepe vantro, og senere ble de til Taliban. Vi ble senere de vantro som de ønsket å drepe. Så hvorfor er alt dette så viktig for oss idag?

AMY GOODMAN: Og faktisk påvirket det Carter-Reagan-valget, brakte Reagan til makten.

STEPHEN KINZER: Å, og det knuste Jimmy Cartes presidentskap for alltid, absolutt.

AMY GOODMAN: Hvilket hadde enorm virkning på Latin-Amerika den gangen, når man ser på Reagans rolle i Latin-Amerika på 1980-tallet.

STEPHEN KINZER: Du kan – og i CIA kaller de det “walking back the cat.” Du kan gå katten tilbake endeløst med denne her. Og grunnen til at denne historien er så relevant er at den forteller oss det aller viktigste man trenger å vite når man vurderer den nåværende idéen om et angrep mot Iran, som er de verste konsekvensene man ikke en gang kan forestille seg. Selv ikke de viseste analytikerne, de forutvitende spesialistene, kunne noengang ha forestilt seg disse konsekvensene i 1953. Å, shahen kommer til å falle, det kommer til å sitte mullaher med makten, sovieterne kommer til å invadere Afghanistan, aller disse andre tingene kommer til å skje. Det viser seg at når man på voldelig vis blander seg inn i et annet lands affærer, begynner man liksom å trille et hjul fra en bakketopp. Man slipper taket, man har ingen anelse om hvordan det kommer til å sprette.

AMY GOODMAN: Og Stephen Kinzer, temaet tortur som vi har å gjøre med idag, kan du gå tilbake til Iran med SAVAK og med CIA? Hva var forholdet deres imellom, og hvem var SAVAK?

STEPHEN KINZER: SAVAK var, selvfølgelig, shahens beryktede undertrykkende hemmelige politi. Og en av de tidlige SAVAK-sjefene var general Nasiri, som var en nær deltaker i kuppet som styrtet Mosaddeq og brakte shahen til makten. Han var faktisk den eneste fyren som ble forfremmet for sitt arbeide under kuppet. Og så gikk han videre for å bli direktør for SAVAK, som selvfølgelig var det meget brutale hemmelige politiet som shahen brukte til å undertrykke sitt folk i årevis.

Shahen av Iran

AMY GOODMAN: Og da den iranske revolusjonen skjedde i ’79, fant de ikke CIA-kontorer i SAVAKs hovedkvarter?

STEPHEN KINZER: Jo, CIA og Mossad var aktivt involvert i opplæring –

AMY GOODMAN: Mossad, israelsk etterretning.

STEPHEN KINZER: Israelsk etterretning – vi er intimt involvert i Mossads operasjoner. Og dette er en klassisk ting man alltid ser i --

AMY GOODMAN: Hos SAVAK.

STEPHEN KINZER: Ja, hos SAVAK. Man ser dette i kjølvannet av mange amerikanske intervensjoner, at etter intervensjonen må USA bestemme seg for hvem som nå skal bli den nye lederen. Og man ønsker vanligvis en person med to kvaliteter. Først og fremst bør det være en som er populær, som har sitt folks støtte og kan holde på makten. For det andre må det være noen som vil gjøre det vi ønsker, siden vi ikke styrtet en vi ikke likte bare for å sette inn en som ikke vil gjøre som vi ønsker.

Men vi forstod snart at man kan ikke få begge deler. Man kan ikke ha en som er virkelig populær og som også hersker på vegne av USA. Folk vil at deres ledere skal representere deres egne lands interesser, ikke interessene til et utenforstående land. Så da må USA velge. Hva vil vi ha? Vil vi ha en fyr som kommer til å være populær men ikke vil gjøre som vi sier, eller en som vil gjøre som vi sier men vil ikke være populær? Vel, valget er bare så lett: man velger den fyren som kommer til å gjøre som man sier.

Vidkun Quisling

Så utvikler det seg mer og mer opposisjon mot ham. Han prøver å slå den ned, men han kan ikke gjøre det alene, for han er så upopulær og isolert. Så tilkaller han USA for å hjelpe. Og så begynner folk i det landet å vende sin vrede ikke bare mot sin egen leder, men også mot USA, som de ser bak den lederen. Og det var nøyaktig hva som skjedde i Iran.

AMY GOODMAN: Forsterker amerikansk politikk Ahmadinejad idag?

STEPHEN KINZER: Jeg mener det, og jeg mener til og med at vi ikke bare forsterker ham, vi hjalp ham med å komme til makten. I 2003 sendte iranerne et meget omfattende forhandlingstilbud til Washington. I det tilbudet satte de faktisk en liste over de punktene de var villige til å forhandle, og de inkluderte atomprogrammet i Iran, Irans støtte til Hezbollah, Hamas og islamistisk jihad, og til og med Beirut-erklæringen, hvor araberstatene foreslo at de alle skulle anerkjenne Israel i bytte for anerkjennelsen av – etableringen av en palestinsk stat. Så alle agenda-elementene som vi hevder å være interessert i var i dette tilbudet, som ble overlevert av den sveitsiske ambassadøren i Tehran til Washington. Ikke bare lot vi være å svare på tilbudet, men vi ga faktisk en reprimande til den sveitsiske ambassadøren for å være freidig nok til å bringe det til oss.

Nå det var politikken til den gamle regjeringen in Tehran, regjeringen som ble ledet av president Khatami. Politikken var: la oss strekke frem en vennskapens hånd til USA, la oss tilby å forhandle. Da sa de andre haukene: Dere prøvde det, og det funket ikke. Vi må prøve en annen politikk, som går ut på at man må gjøre livet så surt som mulig for USA, fordi politikken om å prøve seg på en dialog med dem ga ingen resultater. Så jeg mener at det faktisk hjalp til med å skape det klima hvor en konservativ, militant anti-amerikansk figur som Ahmadinejad var istand til å hevde seg. Det er fordi da vi hadde en mer moderat president som snakket om dialogen mellom sivilisasjoner, dyttet vi ham bare til side og snakket ikke med ham.

AMY GOODMAN: Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

Dette intervjuet er hentet fra det amerikanske radio- og TV-magasinet Democracy Now! Originalteksten kan leses her, hvor man også finner linker til nedlasting av programmet i diverse audio- og video-formater. Disse programmene kan dessuten lastes ned i sin helhet fra archive.org.

Det opprinnelige innholdet av dette programmet er registrert under et Creative Commons prinsipp. Vennligst tilskriv eventuelle kopier av dette arbeidet til democracynow.org. Noe(n) av arbeidet/ene som dette programmet inneholder kan imidlertid være registrert separat. For ytterligere informasjon eller flere tillatelser, kontakt DN.

Talibaniseringen av Irak

2007-05-17T00:24:00.000+01:00

USA lovet å frigjøre irakiske kvinner med sin invasjon og okkupasjon. De lovet å gjøre det samme for afghanske kvinner. I praksis gjør de imidlertid det stikk motsatte, og alle som støtter amerikansk krigføring i disse landene med NATO-styrker og denslags, bidrar til forverringen av kvinnenes situasjon.

Dette har selvfølgelig sine årsaker. Bush-administrasjonen og Pentagon har ingen planer om å trekke amerikanske styrker ut av Irak, til tross for økende press fra kongressen og den amerikanske befolkningen, spesielt i lys av okkupasjonens astronomiske kostnader for skattebetalerne.

Chalmers Johnson sier:

"Og så valgte vi Irak som det nest-rikeste oljelandet på jorden og et sted som passet ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, Seymour Hersh vel og merke, men jeg tror det er viktig at en av grunnene til at vi ikke hadde noen utgangsplan fra Irak er at vi hadde ikke til hensikt å forlate landet. Og med sikkerhet er beviset på det den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange doble rullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet. Du kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har [sagt] gjentatte ganger på sin liksom nonchalante måte, når han blir spurt: 'Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?' og han sier vanligvis: 'Å, minst et tiår på disse basene.' Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem."

CIA-analytiker Chalmers Johnson

Nærværet av amerikanske okkupasjonsstyrker i Irak har blitt en magnet for alle slags ekstreme terror-grupper som flokker til Baghdad for å ta Den Store Stygge Ulven. Og hva gjør så denne Store Stygge Ulven som ikke ønsker å overlate det sorte gullet til irakerne selv? De gir terroristene pusterom, autoritet, makt, frihet, deltagelse i parlamentet, på bekostning av menneskerettighetsgrupper.

Resultatet av denne politikken er avskyelig. Tidligere denne måneden, den 3. mai, fortalte London-avisen Daily Mail om en 17 år gammel jente som ble stenet til døde i Irak fordi hennes kjæreste tilhørte en annen religiøs tro. Du'a Khalil Aswad, fra den kurdiske minoritetsekten Yezidi, ble dømt til ’æresdrap’ av menn i familien og andre hardhauser på grunn av sitt forhold til en sunni-muslimsk gutt. Hun hadde tatt tilflukt i huset til en Yezidi stammeleder i Bashika i nærheten av den nordre hovedstaden Mosul. Åtte eller ni menn stormet huset og slepte frøken Aswad ut i gaten hvor de kastet stener på henne i en halvtime. Det ble rapportert at en lokal sikkerhetsstyrke så angrepet men forsøkte ikke å stanse det. Nå ligger kjæresten hennes i dekning.

17 år gamle Du'a Khalil Aswad stenes til døde

Menneskerettighetsgrupper sier at dette æresdrapet er bare den siste nyheten fra Irak som viser hvordan forholdene for kvinner i Irak har forverret seg hurtig etter at den amerikanske okkupasjonen begynte. Noen har beskrevet det som talibaniseringen av Irak.

Mandag 14. mai ble to ledende feminister intervjuet av Amy Goodman på Democracy Now: Yanar Mohammed fra Iraq og Dr. Sima Samar fra Afghanistan. Ved en tidligere anledning gjenga jeg et intervju med iraker-amerikaneren Sami Rasouli, som på grunnlag av sine brede erfaringer både i Irak og i USA mener at amerikanske tropper bør trekke seg ut umiddelbart:

SAMI RASOULI:

"Den amerikanske administrasjonen, gjennom sin okkupasjon av Irak, har mislykkes, har mislykkes grundig, og hver eneste dag som går indikerer mer vold som skjer i Irak og mer fiaskoen av deres rolle. Og faktisk vet jeg ikke hva deres rolle er i Irak og hva som USA ønsker å oppnå i Irak så langt. Jeg ser ingenting. Jeg ser krigen som meningsløs. Den forårsaket massevis av pine og katastrofalt resultat for irakerne. Den gjennomsnittlige irakeren våkner opp om morgenen, enten det er et barn som skal på skolen eller en bonde som skal til gården sin eller en arbeider som skal på jobben sin – og forøvrig er det 65% arbeidsledighet i Irak, så det er ikke mye arbeide i Irak. Men irakerne er på en blind date. Hver dag våkner de opp med brutal død. Bare tid og sted avgjør at denne brutale døden skjer. Så slutten på irakernes dilemma, når det skjer, men med den totale tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Irak øyeblikkelig.

"Og vi kan ikke rettferdiggjøre nærværet av amerikanske tropper i Irak ved å si: vel, de vil – eller de gjør noe som helst godt for irakerne for å forhindre en slik borgerkrig, såkalt kamp mellom sunnier og shiaer. Dette er ikke noen borgerkrig. Det er en politisk krig mellom de som støttet den amerikanske invasjonen, som er den nåværende regjeringen og dens dødsskvadroner, og det irakiske folket som stod imot, stod imot denne okkupasjonen og står fremdeles imot denne okkupasjonen. Irakerne er lut lei av administrasjonens påstand, og hvis det er noen som helst borgerkrig som foregår, sier de, skulle vi ha den nå, isteden har vi den senere, ett år senere eller fem år senere. La oss ha den nå og bli ferdig med den. Da vil vi få vårt land tilbake, vi kan gjenoppbygge det, og vi kan styre det. Vi er det folket som tilhører den gamle multi-sivilisasjonens land. Det er Mesopotamia, hvor Hammurabi satte sin første lov, den sumeriske, de oppfant skrivekunsten, den babylonske, den acadiske, den sumeriske, og alle sivilisasjonene som ble bygget omkring Tigris og Eufrat. "

Sami Rasouli

Yanar Mohammed mener det samme. Hennes bakgrunn ligner Sami Rasoulis livsløp i og med at hun var født i Baghdad i 1960, forlot landet i 1993, og vendte tilbake etter den amerikanske invasjonen.

YANAR MOHAMMED:

"Æresdrap blir noe å feire i Irak nå, og dette skjedde ikke før de siste årene vi opplevde i etterkrigstidens Irak. Når en ung kvinne blir drept – faktisk var det mer enn åtte eller ni menn rundt henne. Det var hundrevis av menn som stod omkring. Ingen av dem hjalp, men de var veldig ivrige etter å ta det opp på video med mobiltelefonene sine. Og på toppen av dette, den delen, den informasjonen som mangler i rapporten er at noen av våre lover, straffelovene, som er en del av lovene våre, de støtter drap av kvinner hvis de er 'uærbare.'

"Så det som skjedde i dette nye Irak, den såkalte frigjøringen av Irak har gjort kvinner til flyktninger inne i sitt eget land. Millioner av oss er sårbare for å bli drept, og alle våre liv er truet, og det er ingen til å sikre våre liv for oss. Politimennene stod og så på, og faktisk hjalp de med å ta den unge jenta tilbake til det stedet hvor hun ble drept. Så ved grunnlov har vi mistet våre rettigheter. Æresdrap er i økning. Kidnapping av kvinner blir det mer av nå. Vår organisasjons arbeide beviser at trafikkering av mennesker øker fortsatt, og det er ikke mye som blir gjort med det.

"Og når du ser på situasjonen, er det som om landet ble okkupert og senere overlevert til ekstremistene som var ansvarlige for 9/11. Hvorfor blir alle TV-kanalene gitt til islamister? Hvor er demokratene? Hvorfor blir ikke de støttet? Hvor er de sekulære? Hvorfor blir ikke kvinnegruppene støttet? Og vi er ett eksempel på dem. Det er som om det var en plan for å gjøre oss svakere – kvinnene, det frihetselskende folket i Irak – og å støtte ekstremistene, å gi dem, overlevere regjeringen til dem.

"Og idag hører jeg rapporter om at amerikanske media er veldig glade for at motstanden er mangfoldig, og de samarbeider ikke lenger. Som hva ville være mer miserabelt enn dette? Og et land er okkupert. Og hvis det ikke var en godt planlagt scene på plass for å bringe en bedre situasjon, venter de på at motstanden skal falle sammen? Det er en sånn katastrofe, det som skjer i Irak.

"Og allikevel er alternativet der. Det frihetselskende folket i Irak, noen av gruppene, kvinnegruppene, arbeidergruppene, ungdomsgruppene, har aldri blitt støttet. De er ikke representert i parlamentet. De er der for å bli støttet, og allikevel ser vi at all støtten går til kvinnehat-grupper, til de som driver med – som har inhumane agendaer. Og dette var okkupasjonen av Irak. Det er dette det handler om: Talibaniseringen av Irak. Det er dette vi har vært vitner til.

"Og forbrytelsen å drepe den unge jenta Du’a i den kurdiske delen av Irak, det er bare et eksempel på hvordan alle irakere nå er fanger inne i vårt eget land. Du kan ikke en gang forlate dette fengselet for å reise til land som Jordan og andre steder, fordi de lar deg ikke krysse grensen. Så det er et stort dilemma, og det er ingen svar.

Irak under amerikansk okkupasjon
"Så svaret på det, fra vår side, er forslaget at amerikanske tropper bør komme seg ut øyeblikkelig, fordi vi, Iraks folk, er ikke enige i at alle jihadistene fra rundt i verden kommer til Irak for å kjempe mot dette såkalte USA-ondet, og våre byer blir forvandlet til en fluktarena, og alle våre liv blir sønderknust. De amerikanske troppene trenger å trekke seg ut øyeblikkelig, betingelsesløst. Og vi aksepterer ikke debatten om at det vil bli et blodbad etterpå, for intet er verre enn den sekteriske krigen som vi lever i nettopp nå, og det er også en konsekvens av denne krigen. Så æresdrap, kvinner har mistet sine rettigheter, sekterisk krig, usikkerhet og til og med ute av stand til å forlate vårt land for å reise til et trygt sted, alle disse tingene skjer, og det eneste svaret på det er at amerikanske tropper må trekke seg ut med en gang. Ingen betingelser skal settes her. "

Yanar Mohammed

Yanar Mohammed er medstifter av Organisasjonen for Kvinners Frihet i Irak. Gruppen støtter kvinners rettigheter i Irak og gir husly til irakiske kvinner som jaktes på for æresdrap og sekterisk vold. Hun var født i Baghdad i 1960. Hun forlot Irak i 1993 og vendte tilbake etter den amerikanske invasjonen.

Yanar Mohammed i tilfluktshus for kvinner

Det er interessant å merke seg når Yanar Mohammed sier: ”...vi aksepterer ikke debatten om at det vil bli et blodbad etterpå...”

Dette var haukenes argument mot å trekke troppene ut av Vietnam. Det var også britenes argument mot å trekke tropper ut av Irak i 1920. I en diskusjon om den offisielle Irak-rapporten på Muslim Public Affairs Councils sjette årlige konferanse i Long Beach, California, i desember ifjor, stod Robert Fisk med Irak-rapporten i sin hånd og minnet sitt publikum på den britiske invasjonen av Irak i 1917 og siterte et telegram fra britisk etterretning i Baghdad til krigsdepartementet i London i 1920, hvor det stod at terrorister krysset grensen fra Syria. Fisk siterte også statsminister Lloyd George, som stod frem i Underhuset og sa at hvis britiske tropper forlater Irak nå, vil det bli borgerkrig.

Robert Fisks kommentar til dette var et ett av problemene med både journalister og politikere er at de ikke har med seg historiebøker i baklommene.

Robert Fisk i Long Beach

Journalister fengsles og drepes

2007-05-06T14:46:00.000+01:00

Journalister arresteres, fengsles, kidnappes, beskytes og drepes.

Enten man kaller blogging og kopi-journalistikk for parasittvirksomhet eller noe annet (se forrige blogg), så har man et ansvar, en forpliktelse, til å videreformidle reportasjer og innsikter som er kjøpt dyrt – ikke i form av kroner og øre, men ved at de som har gjort selve fotarbeidet, vært øyevitner, kapret fotografier og video-opptak -- har risikert liv, helse og frihet for å komme til bunns i hva som foregår i verden.

Dette gjelder spesielt uavhengige reportere og de som arbeider for aviser og magasiner som de dominerende globale riksmedia foretrekker å ignorere eller fortie. Disse er de aller mest utsatte reporterne i krigssoner og i ikke-demokratiske land. I USA, hvor demokratiet henger i en tynn tråd fordi det er vanskelig å kombinere med imperialisme og militarisme (se Chalmers Johnson), risikerer uavhengige journalister ikke akkurat å bli myrdet, men de blir kuet, arrestert, tiltalt for landsforræderi og spionasje, og faktisk truet med opptil 30 års fengsel – kun for å grave frem sannheter, avsløre løgner og formidle dem til offentligheten mens landet er i krig og pressen forventes å oppføre seg ”patriotisk.”

Den 24 år gamle uavhengige journalisten Josh Wolf satt lenger i kasjotten enn noen annen journalist i amerikansk historie for å nekte å samarbeide med myndighetene angående et video-opptak han hadde gjort av en anarkistisk demonstrasjon i San Fransisco. (Jeg har dekket Wolfs sak i flere tidligere innlegg.) Myndighetene ønsket å få Josh Wolf til å identifisere maskerte, svartkledde demonstranter slik at de kunne innkalles for å navngi enda flere demonstranter som deretter også ville bli innkalt, slik at FBI kunne få en omfattende database over Bush-administrasjonens politiske fiender.

Josh Wolf

I den senere tid har antall kidnappede og drepte journalister økt jevnt og trutt, år etter år, verden rundt. Irak er verst, Russland er svært ille, Mexico er livsfarlig. Allikevel finner vi uavhengige journalister i alle hjørner og avkroker på kloden som risikerer sine liv dag og natt for å holde verden opplyst og informert. Det er til disse menn og kvinner at redaktører og bloggere i tryggere hjørner av verden står i stor gjeld, og av den grunn har vi alle en forpliktelse til å videreformidle deres historier. Og vi bloggere har en spesiell plikt til å fokusere på de reportere som ikke rekker frem til publikum via konvensjonelle massemedia, fordi de skriver for publikasjoner som leses av mindre kretser.

Nyheter fra 4. mai 2007:

Amerikansk militær håndbok kaller media “en trussel”
En ny amerikansk militær håndbok kunngjør offentlig at soldater skal betrakte media som en trussel sammen med al Qaeda, data-hackere, narkotika-karteller, krigsfyrster og militser. Håndboken ble utgitt av The Army's 1st Information Operations Command. US Army har også nedlagt nye begrensninger om soldaters bruk av blogger og privat epost. Soldater som sender epost eller poster ting på blogger må nå først få innholdet godkjent av en høyere offiser. Mange tror at reglene vil sannsynligvis resultere i en slutt på all militær blogging.

Militær håndbok fra fortiden

Tilbakeblikk:

Dette burde ikke komme som noen overraskelse. Det er ikke godt å vite hvilke døde journalister i Irak har blitt drept av hvem, men det burde være hevet over enhver tvil at amerikanske styrker har skutt på journalister fra begynnelsen av okkupasjonen, spesielt for å hemmeligholde massakre, "friendly fire" og andre ting. TV-selskapet al-Jazeera har vært et stort problem, spesielt når de sender på direkten via satellitt. Av den grunn har de blitt bombet med ordre fra høyeste hold. I en reportasje fra 22. november 2005 i The Mirror fikk verden vite om en topphemmelig Downing Street-memo, en fem siders avskrift fra en samtale som fant sted i Washington DC 16. april 2004, hvor Blair overtalte Bush til å avstå fra å bombe TV-stasjonen al-Jazeera i Doha, Qatar.

B&B

Den hemmelige memoen ble beskrevet som ‘enormt skadelig for Bush,’ og en britisk statsfunksjonær ble tiltalt for å ha lekket den.

Ifølge John Dean, som i sin tid tok initiativet til å utlevere president Nixon, har slike funksjonærer en plikt til å lekke denne type info, og vi står i stor gjeld til dem. Daniel Ellsberg, som lekket Pentagon-papirene til The Washington Post of The New York Times i 1972, sier at lekkasjer er livsviktige.

Daniel Ellsberg

I november 2001 bombet USA al-Jazeera TV-stasjon i Kabul, Afghanistan. Pentagons benektelser for at de hadde siktet på al-Jazeera var lite overbevisende.

Hvor det enn finnes en sannhet – en ubekvem sannhet – så ser det ut til at Bush-administrasjonen ønsker å bombe den.

I februar 2005 ble den italienske reporteren Giuliana Sgrena kidnappet i Irak. Etter 28 dager ble hun reddet av den italienske etterretningsagenten Nicola Calipari. Sgrena og Calipari trodde de hadde kommet seg i sikkerhet da en amerikansk patrulje åpnet ild mot bilen deres. Sgrena ble såret og Calipari ble drept. Calipari, en italiensk nasjonal folkehelt, ofret sitt liv for å redde Sgrena.

Senere har amerikanske myndigheter løyet knallhardt for å dekke over hendelsen. Sgrena har gitt flere TV-intervjuer, både til Scott Pelley på CBS’ 60 Minutes og til Amy Goodman på Democracy Now!

Giuliana Sgrena

Flere aktuelle nyheter fra 4. mai 2007:

FBI skal etterforske politivold i Los Angeles etter oppsiktsvekkende brutalitet mot fredelige demonstranter og pressefolk
I California planlegger FBI å iverksette en etterforskning av Los Angeles-politiets bruk av vold mot en demonstrasjon for innvandreres rettigheter tirsdag 1. mai. Politiet avfyrte 240 skudd med gummikuler og tåregass mot demonstranter og journalister. Minst 10 sivile – inkludert syv journalister – ble fraktet til sykehus. En av de sårede journalistene – kamerakvinnen Patti Ballaz fra Fox News – saksøker nå bystyret. Videoen viser at politiet slo henne gjentatte ganger med køller og hamret henne ned i asfalten.

(Ironisk at Patti Ballaz er fra Fox News av alle ting, det Murdoch-eide TV-nettverket som har vært et nærmest fascistisk propaganda-talsrør for Bush-administrasjonens mest aggressive skyggesider i alle år siden 9/11. )

Meksikanske journalister protesterer mot drap og forsvinninger
I Mexico By marsjerte dusinvis av journalister utenfor justisministerens kontor for å kreve at regjeringen øker sine anstrengelser for å beskytte journalister. Demonstrantene hengte opp fotografier av 37 journalister som hadde blitt myrdet eller forsvunnet siden 2000. I april ble Amado Ramirez skutt ihjel. Han var veteran-korrespondent for Televisa Acapulco.

Og et halvt år tidligere ble den amerikanske journalisten Brad Will drept av paramilitarister i Oaxaca.
Brad Will var en uavhengig journalist som hadde dekket opposisjonsgrupper i en rekke latinamerikanske land i årevis. Han hadde også dekket husokkupasjoner og denslags hjemme i New York. Han ble skutt i magen mens han gjorde et video-opptak. På dette opptaket hører vi skuddet og Brads stønn mens kamera faller i bakken.

Brad Will (1970-2006): Journalist, video-blogger og anarkist
Meksikansk journalist Misael Habana de los Santos: "Vi blir truet. Det er derfor vi demonstrerer og bruker anledningen til å be om rettferdighet for våre døde – det er mange – og spesielt det nylige tilfellet med Armando Ramirez og også for truslene mot noen reportere.”

Egyptisk domstol dømmer al-Jazeera-reporter
I Egypt har en domstol gitt en al-Jazeera-reporter seks måneders fengsel i absentia for å ha laget en film som viser politiets tortur. Howayda Taha ble tiltalt for “å skade Egypts nasjonale interesse.”

Jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra Benjamin Tucker (1854-1939) som i sin tid utga det anarkistiske tidsskriftet Liberty, kanskje fremdeles historiens beste i sitt slag. Jeg har valgt ikke å oversette denne gangen, fordi det ville forringe den poesien som burde være toneangivende for alle aviser, radio-stasjoner og TV-kanaler i hele verden:

Our Purpose

Liberty enters the field of journalism to speak for herself because she finds no one willing to speak for her. She hears no voice that always champions her; she knows no pen that always writes in her defence; she sees no hand that is always lifted to avenge her wrongs or vindicate her rights. Many claim to speak in her name, but few really understand her. Still fewer have the courage and the opportunity to consistently fight for her. Her battle, then, is her own to wage and win. She accepts it fearlessly, with a determined spirit.

- Benjamin R. Tucker, Liberty, August 6, 1881.

Kommentar fra en parasitt

2007-05-04T13:22:00.000+01:00

"Bloggere er parasittiske på papirmediene," sa debattredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås under Norsk Redaktørforenings årsmøte ifølge Nettavisen.

Mener bloggere er parasitter

"De lever av papiravisene, de også," sa han ifølge bloggere som var tilstede.

Når et slikt utsagn kommer fra Aftenposten, er det hykleri av verste sort. Hvert eneste oppslag fra den avisen verdt å kommentere er basert på parasittvirksomhet, snylteri. Et klassisk eksempel er oppslaget om Howard Hunts tilståelse på sitt dødsleie om at president Lyndon Johnson og CIA hadde planlagt og gjennomført drapet på John F. Kennedy i 1963:

Hevder Lyndon Johnson planla Kennedy-attentat

Denne artikkelen er en renspikket kopier-oversett-lim-inn-sak med noen passende gamle bilder påklistret. Dette snylteriet innrømmer Aftenposten åpent ved å linke til hele seks kilder: The Guardian , The Independent , Rolling Stone , Prison Planet , Wikipedia og Newsvine.com !

Den historien jeg tok opp i mitt forrige blogginnlegg, nemlig om at al-Qaeda planlegger et angrep mot Vesten fra iransk jord og med den iranske regjeringens velsignelse som vil få Hiroshima og Nagasaki til å blekne, hadde Aftenposten stjålet nesten ordrett fra The London Times og videreformidlet helt ukritisk og historieløst.
Hvis man først skal snylte og være parasitt, er det svært fantasiløst å kopiere globale riksaviser og andre mainstream-media. Hvor er oppslaget om politiets brutale angrep mot fredelige demonstranter i Los Angeles og Detroit 1. mai? I Los Angeles ble demonstrantene skutt på med gummikuler, inkludert barn. I Detroit ble tenåringer som deltok i den fredelige og lovlige demonstrasjonen banket opp, lagt i jern og slengt inn i polibiler. Hvor er dekningen av demonstrasjoner over hele USA den dagen for immigrasjonsreform? Er det fraværende fordi det ikke ble dekket av konvensjonelle media, bortsett fra litt om gummikulene på CNN? Kommer vi til å få lese noe i Aftenposten om etterforskningen av disse sakene? Neppe. Schibsted truer etterhvert med å kjøpe opp stadig flere norske media, og hvis utviklingen i USA dupliseres, vil noen få gigant-konserner eie ikke bare samtlige riksaviser, radio-stasjoner og TV-kanaler men også teleleverandører og dermed ISPer, internett-tilgang.

Knut Olav Åmås mener at jeg er en parasitt fordi jeg blogger? Sannheten er at Schibsted føler seg truet av internett. Faren er at de kan finne på å gjøre noe med det i fremtiden.

Media-nyheter:

Rupert Murdoch forsøker å kjøpe Wall Street Journal
Rupert Murdoch forsøker å utvide sitt globale media-imperium. Tirsdag kom han med et uppfordret bud for å kjøpe Dow Jones & Company, utgiveren av The Wall Street Journal, for fem millioner dollar. Murdochs News Corp. er allerede et av verdens største mediaselskaper som inkluderer TV-nettverket Fox, bokforlaget Harper Collins, The New York Post, Myspace.com, The Weekly Standard og haugevis av andre mediaselskaper. Bancroft-familien, som kontrollerer Dow Jones’ avstemning for aksjeeiere, sier de vil sette seg imot Murdochs plan.

Her er noen flere skikkelige nyheter:

Majorgeneral John Batiste

Eks-generaler kritiserer Bush for hans veto
Kritikk av president Bush's veto har kommet fra et kanskje uventet hold som sikkert er uventet for den tradisjonelt Pentagon-elskende Aftenposten – nemlig to pensjonerte generaler som har ledet tropper i Irak. Majorgeneral John Batiste sa: "Presidenten nedla veto mot våre tropper og mot det amerikanske folk. Hans sta klynging til en mislykket strategi er ufattelig.” Majorgeneral Paul Eaton la til: "De Forenede Staters president holder våre soldater gisler i sitt ego.”

Majorgeneral Paul Eaton
Rapport oppfordrer Pentagon til å investere i alternative og fornybare drivstoffer
The Boston Globe forteller at en ny rapport bestilt av Pentagon har advart at økende kostnader og minkende oljeforsyninger kommer til å gjøre det umulig for USAs militærvesen å slåss rundt i hele verden i det lange løp. Rapporten konkluderer med at det militære må transformere sine antagelser om energi fundamentalt, inkludert å ta øyeblikkelige skritt for å sette ut våpensystemer og fly som går på alternative og fornybare drivstoffer. Undersøkelsen har funnet ut at det er absolutt nødvendig for Pentagon å bruke nye energiteknologier som satser på alternative kilder og effektivt forbruk med hensyn til alle sider av militære operasjoner. Det militære er den aller største energiforbrukeren i USA.

Det var det jeg sa tidligere, i forrige innlegg:

”Oljens aller mest ettertraktede verdi ligger ikke i kjøregleder eller personlige transportbehov, og ironisk nok heller ikke i profitten fra omsetningen. Enhver som har lest litt krigshistorie forstår at det primære behovet for olje ligger i militær slagkraft. Stridsvogner, humbees, bombefly, kampfly, raketter, carriers.”

Jeg er meget stolt av å være en parasitt – spesielt når min parasittvirksomhet er så mye bedre enn Aftenpostens. Jeg vil forøvrig anbefale en kode for parasitter: At vi avstår fra å angripe hverandre. Dette bør settes på dagsorden for neste internasjonale parasittkonferanse.

Vel vel. Heinrich Himmler hevdet i sin tid at jøder var parasitter og skadedyr, og Aftenposten var som kjent et talsrør for Nazi-partiet under hele okkupasjonen. Senere gjorde Aftenposten seg til talsrør for CIA og Pentagon og støttet varmt regimets krigføring i Vietnam, så et slikt utspill med dette valg av ordbruk burde ikke overraske noen.

De hemmelige tjenesters modus operandi

2007-04-25T16:04:00.000+01:00

Søndag 22. april dukket det opp et iøynefallende oppslag i Aftenposten:

Terrorister planlegger nye, store angrep

Aftenposten oppga The London Times som sin kilde:

Al-Qaeda ‘planning big British attack’

The London Times kaller sin kilde en anonym "leaked intelligence report" fra like anonyme "spy chiefs" fra britisk etterretning.

Deretter får vi den samme alarmerende nyheten servert på TV2 Nyhetskanalen. Kilden er – ja gjett -- The London Times nok en gang, og deres kilde går ut på at britisk etterretning har vist dem et hysj-dokument. (Bare se men ikke røre.) Ingen MI6-funksjonærer er nevnt med navn, så alt er veldig hysj-hysj og anonymt.

Home Office nekter å kommentere saken. Er det noen som lukter en råtten fisk? Her er det en så åpenbar deja vous at de politiske makthaverne demonstrerer ekstrem frekkhet når de tar folks hukommelsessvikt for gitt til de grader. Historieløshet, selv om det kun er snakk om fire og et halvt år! Har vi blitt så sløve og så lette å manipulere?

Når denne type rykter blir forsøkt plantet i media av Det Hvite Hus gjennom CIA i USA og MI6 i Storbritannia, dvs. såkalt disinformasjon for å rettferdiggjøre en større krigshandling, burde en anerkjent global riksavis som The London Times vite bedre enn å videreformidle den så ukritisk. De burde ha lært av den tabben som ble gjort av The New York Times den 8. september 2002, da de kjørte en reportasje på første side som gikk ut på at Saddam Hussein forsøkte å skaffe seg atomvåpen og at han hadde aluminiumsrør til dette formål. Historien, som ble skrevet av Michael Gordon og Judith Miller, var plantet av Det Hvite Hus, og Dick Cheney brukte deretter oppslaget som ”bevis” på at påstanden var sann, og dette ble bærebjelken for den lenge planlagte Irak-invasjonen. Kort etterpå fikk Dick Cheney snusen i et rykte som vi idag vet var basert på et brev fra Nigers president til Saddam Hussein, og som viste seg å være en ren fabrikasjon laget av Rocco Martino, en mislykket italiensk politimann og freelance-spion.

Dette førte til den såkalte sirkulære etteretningen som ble gjort mulig ved at Rocco Martino hadde sendt sitt forfalskede dokument til italiensk, fransk, britisk og amerikansk etterretning. Dermed kunne Bush og Blair bare henvise til hverandres spion-nett. I sin unionstale januar 2003, erklærte President George W. Bush:

PRESIDENT GEORGE W. BUSH: Den britiske regjeringen har oppdaget at Saddam Hussein nylig søkte etter betydelige kvanta uran fra Afrika.

Når det i skrivende stund settes spesiell fokus på atomvåpen og terror-operasjoner på iransk jord, styrker dette mistanken om at CIA, med MI6 som lydig ærendgutt, "lekker" info til media for å skremme folk med visjonen av en soppsky på horisonten slik at de kan angripe Iran med FNs velsignelse. Verden har akseptert at Iran blir en atom-makt, derfor må de bruke hardere skremsler ved å plassere atombomben i hendene på al-Qaeda-terrorister på iransk jord, som kunngjør planer om et atomangrep mot vestlige land. – med det iranske regimets velsignelse, selvfølgelig.

Etterforskende reporter Peter Eisner fra The Washington Post sa det følgende om den beryktede 2002-reportasjen i The New York Times:

PETER EISNER: Vel, artikkelen var meget viktig. Den kommer i sammenheng med en plan som hadde blitt ruget ut i Det Hvite Hus sommeren 2002. Det Hvite Hus’ Irak-Gruppe, som var hovedsakelig en propaganda-operasjon som forstod at den ene tingen som måtte gjøres for å selge krigen i Irak var ikke å ta opp biologiske våpen, ikke å ta opp kjemiske våpen, men å ta opp frykten og trusselen om en soppsky – og 'språkleverandørene' sa spesifikt: ”La oss bruke og begynne å hamre ivei på idéen om at en soppsky er på horisonten, at vi ikke kan vente til vi har sikker informasjon, men vi har informasjon. Vi må handle nå.”

"Det enkleste man kan gjøre i Washington," forteller Peter Eisner videre, "er å sende ut en lekkasje og så se på at den vokser." På denne måten ble lekkasjen brukt til kryss-referanser. Visepresident Dick Cheney sa dermed på TV: ”Vel, dere kan lese The New York Times idag.”

Senere ba The New York Times sine lesere om unnskyldning i en redaksjonell kommentar for den unøyaktige dekningen av Irak og masseødeleggelsesvåpen.

Dette gir ”Vær Varsom-plakaten” en helt ny mening. Man tenker vanligvis på personvern og denslags, men i dette tilfellet viser det seg at et lite glipp av denne varsomheten kan utløse blodige og tragiske kriger og katastrofer, spesielt når redaktører tillater at verdens mektigste politikere planter falsk informasjon i en global riksavis for senere å bruke dette til kildehenvisning.

Det blir mer komplisert – mye mer komplisert. Bak kulissene opererer CIA, presidentens private hær som er hinsides kongressens oppsyn. Professor og forhenværende CIA-analytiker Chalmers Johnson forklarer dette slik:

CHALMERS JOHNSON: [Da CIA] utviklet seg over tid, og da det ble gjort klart til presidenten, hver eneste president siden Truman, gjorde det klart til dem kort etter at de tiltrådte: du har til din disposisjon en privat hær. Den er totalt hemmelig. Det er ingen form for oppsyn. Det var ingen form for kongress-oppsyn før sent på 1970-tallet, og den viste seg å være inkompetent stilt opp mot Iran-Contra og denslags ting. Han kan gjøre hva du ønsker med den. Du kan beordre attantater. Du kan beordre styrting av regjeringer. Du kan beordre ødeleggelse av økonomier som ser ut til å komme i veien for deg. Du kan lære opp latinamerikanske militæroffiserer i statsterrorisme. Du kan gjennomføre globale kidnappingsprogrammer og beordre tortur av mennesker, til tross for det faktum at det er et klart brudd på amerikansk lov og medfører dødsstraff hvis torturofferet skulle dø, og det gjør de ofte i tilfeller med kidnappinger til steder som Egypt.

Presidenten kan ikke spørre kongressen om bevilgninger til CIAs ulovligheter; derfor må de skaffe pengene på andre måter. På 1980-tallet finansierte CIA den ekstremt terroristiske og morderiske Contra-bevegelsen i Nicaragua ved å selge våpen til Iran via Israel, som førte til den såkalte Iran-Contra-skandalen. I senere tid har de skaffet pengene bl.a. ved å rundplyndre Irak. Seymour Hersh, den berømte etterforskende reporteren som avslørte My Lai-massakren i 1969 og Abu Ghraib-forholdene i 2004, og som nå skriver for The New Yorker, fortalte følgende i februar:

SEYMOUR HERSH: Og så, vi har pumpet inn mange penger, illegale penger. Det var ikke godkjent av kongressen. Pengene ble pumpet inn der. Tidligere pensjonerte CIA-karer ble puttet inn der. Pensjonerte folk dro inn der, andre etater. Pengene kom, ingen er sikre på hvor. Det er mange lagre med svarte penger rundt omkring, mange penger. Utvilsomt var noe av det, blir jeg fortalt, kom fra Irak. Det er, som du vet, det var høringer for noen uker siden som viste at 9 milliarder dollar i irakiske oljepenger forsvant mystisk og kunne ikke gjøres rede for. Noen av de pengene ble vasket omkring. Det ble også funnet mange penger etter at Saddam falt. Vi fant flere lagre med enorme beløp, vet du, hundrevis av millioner, og milliarder av dollar i noen tilfeller, i kontanter. Vi fant også penger i diverse menigheter. Der er virkelig ikke noe ansvar eller redegjørelse, og mye av det kunne ha havnet i svarte lagre. Det er bare ikke klart hvor pengene kom fra, og det skal ikke være klart. Det du driver med er det du vasker pengene i. Du får dem overført til visse personer.

Seymour Hersh snakket her om sin artikkel i The New Yorker den 5. mars som het Retningsskiftet. Dette går bl.a. ut på at USA har forverret forholdene mellom sunnier og shiaer med sine anstrengelser for å motarbeide iransk innflytelse i området, og at de samarbeider med al-Qaeda for å oppnå sine mål. Dette er et ekstremt farlig spill fra USAs side. De bruker de terroristene de hevder å bekjempe til politiske formål gjennom hemmelige, ulovlige aksjoner. De samarbeider med en gren av den kurdiske opprørsbevegelsen (med nære forbindelser til Taliban og al-Qaeda) for å destabilisere det iranske regimet samtidig som de kjemper mot en annen gren av den samme organisasjonen fordi den står på USAs liste over terrororganisasjoner. Etterforskende reporter Reese Erlich, som selv har oppsøkt og intervjuet disse geriljagruppene, fortalte den 27. mars:

REESE ERLICH: P.K.K. er moderorganisasjonen hvis du vil. Den ble grunnlagt av Oshelan, den tyrkiske kurderen som nå er i fengsel, tiltalt for terrorisme. P.K.K. står forøvrig på USAs utenriksdepartements liste over terrorist-organisasjoner. P.J.A.K., Partiet for Kurdistans Frie Liv, er den iranske søsterorganisasjonen. For circa to år siden ble P.K.K. splittet opp i fire partier i hvert av de landene hvor kurderne bor. I Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Så P.J.A.K. er den iranske søsterorganisasjonen. Hovedsakelig er de fortsatt en del av den samme organisasjonen. For å få til de P.J.A.K.-intervjuene jeg gjorde, måtte du igjennom to P.K.K.-leire med walkie-talkies og soldater og geriljaer osv. Med alle intensjoner og hensikter er de den samme tingen.

AMY GOODMAN: Og kan du forklare USAs forhold til disse organisasjonene?

REESE ERLICH: Vel, det er veldig komplisert. For på den ene siden er USA veldig sterkt imot P.K.K.s handlinger i Tyrkia. Og på den andre siden støtter de P.K.K.s angrep mot Iran. Dette er typisk for USAs hemmelige bestrebelser da vi så amerikansk støtte til Mujahadeen mot den sovietiske invasjonen av Afghanistan. De tok parti med noen ganske avskyelige typer som omsider dannet al-Qaeda og bombet New York. Så nok en gang allierer USA seg med én gren av dette partiet, men ikke med den andre grenen, og spiller en veldig farlig lek og de spiller en veldig lignende lek med Mujahadeen al-Halb, en annen iransk gruppe og med grupper i Baluchestan som er nær den pakistansk-iranske grensen hvor noen revolusjonære garders busser ble sprengt. Det er en veldig, veldig farlig, bedragersk lek som USA spiller.

Nå kan man selvsagt spørre seg hvorfor USA har gått så veldig langt for å tvinge igjennom sitt regimeskifte i Iran og driver et så utrolig farlig spill for å få det til. Vel, for det første har de ventet veldig lenge på dette. I årevis har de villet slå tilbake 1979-revolusjonen for å gjenvinne den kontrollen de hadde under shahen, som ble innsatt i 1953 da Mossadeq ble styrtet ved hjelp av Kermit Roosevelt, en CIA-agent som var Teddys barnebarn. Med noen få millioner dollar klarte han å styrte Mossadeq og bringe shahen til makten ved å skape opptøyer, protester og kaos. Dette blir beskrevet i detalj i John Perkins’ bok fra 2004: Confessions of an Economic Hit Man. Dette kuppet og den følgende undertrykkelsen med USA i ryggen førte til et raseriutbrudd 26 år senere da iranerne gjorde revolusjon, holdt de ansatte ved den amerikanske ambassaden i Tehran som gisler i over et år og erstattet shahen med prestestyre.

CIA-agent Kermit Roosevelt

Av den grunn var Iran et av de viktigste landene på Pentagons hit-liste i 2001, da de etter planen skulle styrte syv regimer på fem år. Dette ble fortalt den 2. mars av ingen ringere enn selveste 4-stjerners-generalen Wesley Clark (NATOs øverstkommanderende under bombingen av serberne):

GENERAL WESLEY CLARK: Omtrent ti dager etter 9/11 gikk jeg gjennom Pentagon og så forsvarsminister Rumsfeld og viseminister Wolfowitz. Jeg gikk ned i underetasjen bare for å si hallo til noen av Joint Staff-folkene som pleide å jobbe for meg, og en av generalene kalte meg inn. Han sa: ”Sir, du må komme inn og snakke med meg et øyeblikk.” Jeg sa: ”Vel, du har det for travelt.” Han sa: ”nei, nei.” Han sa: “Vi har vedtatt at vi skal gå i krig med Irak.” Dette var på eller omkring den 20. september [2001]. Jeg sa: ”Vi skal gå i krig med Irak? Hvorfor?” han sa: ”Jeg vet ikke.” Han sa: ”Jeg tipper at de ikke vet hva annet de skal gjøre.” Så jeg sa: ”Vel, fant de noe informasjon som forbinder Saddam til al-Qaeda?” Han sa: ”Nei, nei.” Han sier: ”Det er ikke noe nytt på den måten. De har bare bestemt å gå til krig med Irak.” Han sa: ”Jeg tipper det er at vi ikke vet hva vi skal gjøre med terroristene, men vi har et godt militære og vi kan ta ned regjeringer.” Og han sa: ”Jeg tipper at hvis det eneste verktøyet vi har er en hammer, må hvert eneste problem ligne en spiker.”

Så jeg kom tilbake for å treffe ham et par uker senere, og innen den tiden bombet vi i Afghanistan. Jeg sa: ”Skal vi fortsatt gå i krig med Irak?” Og han sa: ”Åh, det er verre enn det.” Han plukket opp et stykke papir. Og han sa: ”Jeg mottok dette nettopp fra overetasjen” – han mente forsvarsministerens kontor – ”idag.” Og han sa: ”Dette er en memo som beskriver hvordan vi skal slå ut syv land på fem år, vi begynner med Irak, og så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og avslutningsvis Iran.” Jeg sa: ”Er det hemmelig?” Han sa: ”Yes, sir.” Jeg sa: “Vel, ikke vis det til meg.” Og jeg traff ham for et års tid siden, og jeg sa: “Husker du det?” Han sa: “Sir, jeg viste deg ikke den memoen! Jeg viste den ikke til deg!”

AMY GOODMAN: Unnskyld meg. Hva sa du han het?

GENERAL WESLEY CLARK: Jeg kommer ikke til å gi deg navnet hans.

AMY GOODMAN: Så gå igjennom landene igjen.

GENERAL WESLEY CLARK: Vel, vi begynner med Irak, så Syria og Libanon, så Libya, så Somalia og Sudan, og tilbake til Iran.

En full pakke med regimeskifter.

General Clark sier at bruk av militære midler må være aller, aller siste resurs etter alt annet har mislykkes, og han kritiserer Bush-administrasjonen for å slurve og sløse med militære styrker på en ufornuftig, umoralsk og respektløs måte.

Når det gjelder Iran, ser det imidlertid ut til at USA har holdt seg til pensum. Strategien mot land som ikke tjener USAs økonomiske og politiske interesser beskrives i detalj av Perkins i nevnte bok. Først sendes de såkalte "økonomiske hit men" med sine stresskofferter, og hvis disse ikke får sine avtaler på Washingtons premisser, blir "sjakalene" sendt inn -- dvs. snikmordere, folk som skaper opptøyer for å iscenesette statskupp osv. Dette ble gjort bl.a. med Saudi Arabia, hvor fase 1 var vellykket, og med Irak, hvor både fase 1 og fase 2 var mislykket, slik at de måtte gå til fase 3. John Perkins forteller:

JOHN PERKINS: Vel, Irak fulgte Saudi Arabia. Etter vår storslåtte suksess i Saudi Arabia bestemte vi oss for å gjøre den samme tingen i Irak. Og vi regnet med at Saddam Hussein kunne korrumperes. Og selvfølgelig hadde vi vært involvert med Saddam Hussein i lang tid uansett. Så de økonomiske hit men gikk inn og forsøkte å snu Saddam Hussein rundt, forsøkte å få ham til å si seg enig i en avtale som den kongefamilien Saud hadde sagt seg enig i. Og han gjorde det ikke. Så sendte vi inn sjakalene for å prøve å styrte ham eller å snikmyrde ham. De kunne ikke. Hans republikanske garde var for lojal og han hadde alle disse dobbeltgjengerne. Vi kunne ikke utføre det. Så da de økonomiske hit men og sjakalene begge mislyktes, da var siste forsvarslinje som USA, imperiet, bruker i disse dager, det er militæret. Vi sender inn våre unge menn og kvinner for å dø og drepe, og vi gjorde det i Irak i 1990. Vi trodde at Saddam Hussein på det tidspunktet var så tilstrekkelig tuktet at han ville snu seg rundt, så de økonomiske hit men reiste tilbake dit i 1990-årene, mislyktes nok en gang. Sjakalene reiste inn igjen, mislyktes nok en gang, og så gikk det militæret inn en gang til – historien vi alle kjenner – fordi vi kunne ikke snu ham rundt på noen annen måte. Irak hadde blitt veldig, veldig viktig for oss av mange grunner. Landets strategiske plassering, det faktum at det kontrollerer veldig mye av Midtøstens vannforsyning, Tigris og Eufrat renner begge gjennom og ut av Irak og, selvfølgelig, dets olje. Og nå er vi ikke så sikre på om vi kan holde Saud-huset under kontroll. De er veldig upopulære, delvis fordi de aksepterte denne avtalen med Vesten. De gjorde mye av det som shahen av Iran har gjort. Og Osama bin Laden, selvfølgelig, er veldig imot det. Men det er også et veldig stort antall muslimer rundt i verden. Setet for den muslimske tro, Mekka, er i Saudi Arabia, veldig opprørt over det som Saud-huset har gjort. Så vi har vært redde for at vi kommer til å miste grepet på Saud-huset. Én måte å beskytte mot det er å ta over Iraks oljeresurser, som kan være mye større enn de i Saudi Arabia. Vi er ikke helt sikre på hvor store de er.

Sjakalene har nå operert i Iran i lengre tid uten resultater. Ifølge Seymour Hersh driver planleggerne i Washington med noe som kalles ”regime-endring-målsetting,” og det hyggelige ordet de bruker innenfor systemet er ”halshugging.” Det betyr at man tar lederne, mullahene, og i de nykonservatives fantasiland kommer folk da løpende og glade for å sette opp et sekulært, demokratisk, pro-amerikansk Iran.

To metoder blir benyttet til å presse FNs sikkerhetsråd til enighet når USA vil angripe et land. Den ene går ut på å tvinge fattige nasjoner med store lån de ikke kan betjene, påprakket av Verdensbanken som en del av denne strategien, til å stemme slik USA dikterer. Den andre metoden, som er tilsiktet verdensopinionen, går ut på å skremme med visjonen av en soppsky på horisonten: Iran vil utvikle en atombombe, og den vil de bruke mot vestlige land. Bill O’Reilly på Fox News går så langt som å hevde at iranerne ønsker å utrydde alle jøder fra jordens overflate.

Denne strategien har imidlertid gått i stå. Verden forøvrig ser ut til å akseptere at Iran blir en atommakt. Landet er omringet av atomrustede stater: Russland, India, Pakistan, Israel. USA har ti tusen atomvåpen og dessuten interkontinentale raketter. President Bush har snakket om å utvikle ’en ny generasjon’ med atomvåpen, og i Persia-gulfen ligger fire carriers stappfulle med velutrustede bombefly og venter på "Go! Go! Go!" fra Det Hvite Hus.

Den 17. april 2006 skrev Seymour Hersh en artikkel i The New Yorker som gikk ut på at høytstående offiserer innenfor Joint Chiefs var villige til å si opp fordi Det Hvite Hus nektet å fjerne bruk av atomvåpen mot Iran som valgmulighet. De militære vant den kampen, og presidenten sa seg motvillig enig i en ny plan som ekskluderte muligheten for bruk av atomvåpen. Dette er særdeles hårreisende og skremmende; det ble også tatt opp på CNN.

Terrorisme har ingenting med saken å gjøre. Mange tror fremdeles at ”the good guys” kjemper i Midtøsten for å begrense terrorisme slik at alle kan sove trygt. Motivet er imidlertid politisk og militær dominans over hele regionen for å disponere resursene: Det sorte gullet. Oljens aller mest ettertraktede verdi ligger ikke i kjøregleder eller personlige transportbehov, og ironisk nok heller ikke i profitten fra omsetningen. Enhver som har lest litt krigshistorie forstår at det primære behovet for olje ligger i militær slagkraft. Stridsvogner, humbees, bombefly, kampfly, raketter, carriers.

Da shahen satt med makten, oppmuntret USA landet til å utvikle atomteknologi, og nå lager de ramaskrik om dette fordi de har et prestestyre. Uansett hva Dick Cheney hevder å mene om at iranerne skal få en bombe som de skal gi til sine Hezbollah-brunskjorter i Libanon med celler i Washington og New York, så går strategien ut på å skremme folk nok en gang til å forestille seg en soppsky. Og nå blir de drevet så langt av sine ambisjoner at de planter en ny historie i en ledende vestlig riksavis.

Dick Cheney

Hvis Bush-administrasjonen ikke hadde sittet så dypt i kvikksanden med en blodig fiasko i Irak og en motvillig demokrat-kontrollert kongress i Washington, hadde de bombet Iran for lengst i håp om å påtvinge landet regimeskifte. De hindringer som kongressen har lagt i veien for administrasjonen etter at demokratene fikk flertall i november har ført til at desperasjonen, utålmodigheten og behovet for dramatisk avledning av oppmerksomheten ser ut til å ha meldt seg for fullt. Det er mye oppstyr i kongressen om Irak-krigen og dens opphav, pluss skandalen i kjølvannet av de massive partipolitiske oppsigelsene av statsadvokater som hadde til hensikt å gjøre det umulig for fattige velgere å stemme på demokratene, og som har ført til at Det Hvite Hus plutselig har "mistet" fire års eposter fra presidentens seniorrådgiver og mastermind Karl Rove. Dette er særdeles ironisk når man tar i betraktning at denne administrasjonen har gjort seg skyldig i å godkjenne justisdepartementets ulovlige telefonavlytting og epost-spionasje. Senatet i Vermont har nå stemt for riksrett mot Bush og Cheney med 16 mot 9 stemmer.

Dette kan lett smitte over hele landet og tvinge kongressleder Nancy Pelosi til å sette riksrett mot administrasjonen tilbake på dagsorden.

Det Hvite Hus minner i disse dager stadig mer om Nixon-administrasjonen i 1974. Dengang var det ikke snakk om eposter, men lydbånd som omsider ble overlevert og inneholdt nok bevis til å tvinge presidenten til å gå av. Det Hvite Hus trenger nå en avledning fra skandalen i Justisdepartementet og de forsvunne epostene. En radikal utvidelse av Midtøsten-krigen ved å innlemme et land til blir nok betraktet som en redning av Karl Rove, som en triumf av Dick Cheney, og som "business as usual" av George W. Bush.

Og bak det hele ligger en kraft intet menneske kan styre, nemlig det militærindustrielle komplekset. Chalmers Johnson beskriver det slik:

CHALMERS JOHNSON: Vel, ja. Militarismen er den – det som den sosiale siden har kalt den ”mellomliggende variablen,” den kausale forbindelsen. Det vil si, for å opprettholde et imperium kreves en veldig stor stående hær, digre utgifter på våpen som fører til et militærindustrielt kompleks, og generelt sett en ond sirkel med interesser som fører til en uendelig serie med kriger.

Slutt på republikken USA?

2007-04-23T21:45:00.000+01:00

Chalmers Johnson

Chalmers Johnson er forhenværende CIA-analytiker (under Lyndon Johnson og Richard Nixon), anerkjent akademiker og forfatter. 26. februar ble han intervjuet av Amy Goodman, og sa bl.a. om Irak-okkupasjonen:

"Og så valgte vi Irak som det nest-rikeste oljelandet på jorden og et sted som passet ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, Seymour Hersh vel og merke, men jeg tror det er viktig at en av grunnene til at vi ikke hadde noen utgangsplan fra Irak er at vi hadde ikke til hensikt å forlate landet. Og med sikkerhet er beviset på det den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange doble rullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet. Du kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har [sagt] gjentatte ganger på sin liksom nonchalante måte, når han blir spurt: 'Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?' og han sier vanligvis: 'Å, minst et tiår på disse basene.' Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem."

Hele intervjuet, som ble sendt den 27. februar og har blitt nevnt tidligere i denne bloggen, gjengis nedenfor i undertegnedes oversettelse til norsk.

Chalmers Johnsons ovennevnte utsagn bekreftes av ferske nyheter fra 20. april:

USAs militære slutter med å fokusere på opplæring av irakiske tropper. McClatchy-avisene forteller at USAs militære har stille endret sin strategiske planlegging. Militære planleggere har forkastet idéen om at opplæring av irakiske tropper vil gjøre det mulig for amerikanske soldater å komme hjem snart. De militære tror at amerikanske tropper vil måtte sikre landet for det meste alene. Pentagon har ikke kunngjort endringen, men bevisene har hopet seg opp i månedsvis på at irakiske tropper ikke lenger står i fokus for USAs strategiske planlegging.

I mellomtiden har de amerikanske militære begynt å bygge en diger mur i Baghdad for å skille shiaene fra sunniene [selv om det er mange blandede ekteskap i landet og den sekteriske polariseringen er hovedsakelig iscenesatt av okkupantene].

I Washington innrømmet senatets majoritetsleder Harry Reid for første gang at krigen i Irak er tapt. Reid sa: "Denne krigen er tapt og opptrappingen utretter ingenting, hvilket vises av den ekstreme volden i Irak igår." Onsdag [18. april] døde over 300 irakere, en av krigens blodigste dager. Sjefen for amerikanske styrker i Irak, general David Petraeus, innrømmet at onsdag markerte et alvorlig tilbakeslag for USA.

Harry Reid

Tirsdag 27. februar 2007
Chalmers Johnson: Nemesis: Den Amerikanske Republikkens Siste Dager

Chalmers Johnson – CIA-analytiker, anerkjent akademiker, ledende kritiker av USAs utenrikspolitikk, bestselgende forfatter, pensjonert professor i internasjonale relasjoner ved The University of California i San Diego, president for The Japan Policy Research Institute. Hans nye bok heter: Nemesis: The Last Days of the American Republic.

I denne boken hevder Chalmers Johnson at fordi USA har gapt over for mye på det militære og det økonomiske plan, kan dette faktisk føre til nasjonens sammenbrudd som republikansk forfatning. Boken er det siste bindet i hans Blowback-trilogi som følger bestselgerene Blowback og The Sorrows of Empire. I de to første bøkene hevdet Johnson at amerikanske hemmelige og militære aktiviteter har ført til utilsiktet men direkte katastrofe i USA.

Chalmers Johnson har skrevet for flere publikasjoner inkludert Los Angeles Times, The London Review of Books, Harper's Magazine, og The Nation. I 2005 ble han iøynefallende profilert i den prisbelønnede dokumentarfilmen Why We Fight.

Amy Goodman startet sitt intervju med å spørre Johnson om tittelen på hans nyeste bok: Nemesis.

CHALMERS JOHNSON: Nemesis var den gamle greske gudinnen for hevn, hun som straffet overmot og arroganse i mennesker. Du husker kanskje at hun er den som førte Narcissus til dammen som viste ham hans speilbilde, og han stupte inn og druknet. Jeg valgte tittelen fordi det ser ut for meg at hun er tilstede i vårt land nettopp nå og bare venter på å gjøre sin – å utføre sin guddommelige misjon.

Nemesis

Med undertittelen mener jeg virkelig det. Det er ikke bare et PR-knep for å selge bøker – Den amerikanske republikkens siste dager. Jeg er her opptatt av et veldig reelt, konkret problem i politisk analyse, nemlig at USAs politiske system idag, forteller historien, er en av de mest ustabile kombinasjonene som finnes – det vil si demokrati innad og imperium utad – at valgene er skarpt avtegnet. En nasjon kan være det ene eller det andre, et demokrati eller et imperium, men den kan ikke være begge. Hvis den holder fast på imperialismen, vil den, som den gamle romerske republikken som så mye av vårt system ble modellert etter, som den gamle romerske republikken vil den tape sitt demokrati til et innenlands diktatur.

Jeg har brukt en del tid i boken på å snakke om et alternativ, nemlig det som skjedde med det britiske imperiet etter annen verdenskrig, hvor valget ble tatt å gi opp imperiet for å beholde demokratiet. Det ble åpenbart for britene ganske sent at de kunne beholde juvelen i sin krone, India, kun på bekostning av administrative massakre som de ofte hadde gjennomført i India. I møte med krigen mot nazismen, som nettopp var slutt, ble det, tror jeg, klart for britene at for å holde på sitt imperium, ville de måtte bli et tyranni, og derfor, tror jeg, valgte de fornuftig, valgte beundringsverdig å gi opp sitt imperium.

Som jeg sier, gjorde de ikke dette perfekt. Det var veldige atavistiske tilbakeslag i 1950-årene i det engelsk-fransk-israelske angrepet på Egypt, undertrykkelsen av Kikuyuene – barbarisk undertrykkelse faktisk – i Kenya, og så, selvfølgelig, den tydeligste og merkeligste atavismen av dem alle, Tony Blair og hans entusiasme for fornyet imperialisme i Irak. Men uansett så ser det for meg ut til at Storbritannias historie er klar på det punkt at de ga opp sitt imperium for å forbli et demokrati. Jeg tror det er noe vi bør diskutere veldig hardt i USA.

Chalmers Johnson

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, du forbinder sammenbruddet av grunnlovsforankret statsstyre med militarisme.

CHALMERS JOHNSON: Ja.

AMY GOODMAN: Kan du snakke om signalene på det grunnlovsforankrede statsstyrets sammenbrudd og hvordan det henger sammen?

CHALMERS JOHNSON: Vel, ja. Militarismen er den – det som den sosiale siden har kalt den ”mellomliggende variablen,” den kausale forbindelsen. Det vil si, for å opprettholde et imperium kreves en veldig stor stående hær, digre utgifter på våpen som fører til et militærindustrielt kompleks, og generelt sett en ond sirkel med interesser som fører til en uendelig serie med kriger.

Det går antagelig tilbake til den tidligste advarselen som noengang har blitt gitt til oss av vår første president, George Washington, i hans berømte avskjedstale. Den blir lest under åpningen av hvert eneste nye kongressmøte. Washington sa at republikkens store fiende er stående hærer, det er spesielt en fiende av republikansk frihet. Det han mente med dette er at det bryter ned separasjonen av makt mellom de utøvende, lovgivende og juridiske grener som har til hensikt å holde hverandre i sjakk – dette er vårt mest grunnleggende vern mot diktatur og tyranni – det forårsaker at det bryter ned, fordi stående hærer, militarismen, det militære establishment, det militærindustrielle komplekset, trekker all kraft bort fra resten av landet til Washington, inkludert skatter, at inne i Washington trekker de dette inn i presidentstillingen, og de begynner å skape en imperialistisk presidentstilling, som så innlemmer det militæres begjær for hemmeligholdelse og gjør oppsyn med regimet nesten umulig for et medlem av kongressen, langt mindre for en statsborger.

George Washington

For meg ser det ut som at dette er også den samme advarselen Dwight Eisenhower ga i sin berømte avskjedstale i 1961, hvor han gjennom temmelig grov ordbruk, temmelig udiplomatisk ordbruk – man bør gå tilbake og lese Eisenhower. Han var virkelig alarmert da han snakket om fremveksten av en svær våpenindustri som lå hinsides vårt oppsyn, som ikke var under effektiv kontroll av det militærindustrielle kompleksets interesser, en frase som han skapte. Vi vet fra hans skrivearbeide at han mente å si et militærindustrielt kongress-kompleks. Han ble ble advart mot å gå så langt. Men det er på den måten jeg tror at det bindeleddet – eller det vil si at uoverenskomsten mellom innenriksdemokrati og utenriksimperialisme blir til.

AMY GOODMAN: Hvem ble han advart av?

CHALMERS JOHNSON: Medlemmer av kongressen. Republikanske medlem—

AMY GOODMAN: Og hvorfor var de imot?

CHALMERS JOHNSON: Vel, de ønsket ikke å få sine evner som kontrollorgan bestridet. De taklet ikke sine oppgaver særlig bra. Man må også si at Eisenhower var – jeg mener at han har fått for mye ros for dette. Det var en heltmodig uttalelse, men samtidig var han slakteren av Guatemala, den personen som autoriserte vår første hemmelige operasjon og en av de mest tragiske vi noengang gjorde: styrtingen av Mohammed Mossadegh i Iran i 1953 på grunn av The British Petroleum Company. Han administrerte også den fantastiske veksten av det militærindustrielle komplekset, den sinnssyke overforsyningen med atomvåpen, bemektigelsen av luftforsvaret og denslags ting. Det ser ut til at først på slutten erkjente han hva slags monster han hadde skapt.

Dwight Eisenhower

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, forfatter av Nemesis: The Last Days of the American Republic. Vi skal komme tilbake til ham etter et minutt.

[pause]

AMY GOODMAN: Når vi nå kommer nå tilbake til mitt intervju med Chalmers Johnson -- hans nye bok, Nemesis: The Last Days of the American Republic – spurte jeg ham om ekspansjonen av amerikanske militærbaser over hele kloden.

CHALMERS JOHNSON: Ifølge de offentlige tallene akkurat nå – det er noe som heter The Base Structure Report, som er en ugradert fortegnelse over fast eiendom som eies rundt i verden og hvor mye det ville koste å erstatte det – akkurat nå er det 737 amerikanske militærbaser på hvert eneste kontinent, i godt over 130 land. Noen apologeter fra Pentagon liker å si: vel, dette er usant, at vi teller marinevakter som ambassader. Jeg garanterer deg at det er rett og slett dumt. Vi har ikke noe i nærheten av 737 ambassader i utlandet, og alle disse er ekte militærbaser med alle de problemene som det medfører.

I den sørligste delen av Japan, Okinawa, åstedet for Kampen om Okinawa i 1945, er det en liten øy, mindre enn Kawaii blant Hawaii-øyene, med 1,300,000 Okinawa-boere. Det er 37 amerikanske militærbaser der. Opprøret mot dem har vært endemisk i femti år. Guvernøren sier alltid til den lokale militærkommandøren: ”Dere bor på den siden av en vulkan som kan eksplodere når som helst.” Den har eksplodert tidligere. Hva dette betyr er ganske enkelt en endeløs, ustoppelig serie med seksuelle voldsforbrytelser, fylleslagsmål, trafikkulykker hvor sjåføren flykter fra åstedet, miljøforurensning, støyforurensning, helikoptere som faller ut av luften fra Futenma Marine Corps Air Base og ramler ned på området til Okinawa Internasjonale Universitet. Den ene tingen etter den andre. I 1995 hadde vi en av de mest alvorlige hendelsene, da to marinesoldater og en sjømann kidnappet, banket opp og voldtok en tolv år gammel jente. Dette førte til de største demonstrasjonene mot USA siden vi undertegnet sikkerhetsavtalen med Japan for årtier siden. Det er denne type ting.

Støyvarselskilt ved Futenma-basen

Jeg reiste først til Okinawa i 1996. Jeg ble invitert av daværende guvernør Ota i kjølvannet av voldtektshendelsen. Jeg har viet mitt liv til studium av Japan, men i likhet med mange japanere, mange japanske spesialister, hadde jeg aldri vært i Okinawa. Jeg ble sjokkert av hva jeg så. Det var det reneste britiske India-styre. Det var som sovietiske tropper boende i Øst-Tyskland, mer komfortable enn de ville ha vært hjemme i, la oss si Oceanside, California, ved siden av Camp Pendleton. Og det var en skandale på alle måter. Min første reaksjon – jeg har ikke lagt skjul på det – at jeg var, før Sovietunionens sammenbrudd, absolutt en kaldkrigs-kriger. Min første forklaring var at dette er ganske enklelt utenfor allfarvei, at folk ikke kommer ned hit og rapporterer det. Da jeg begynte å studere nettverket med baser rundt i verden og hendelsene som har kommet med dem og militærkuppene som har iscenesatt regimeskifter og regjeringer vi godkjenner, begynte det å gå opp for meg at Okinawa ikke var uvanlig, det var, dessverre, typisk.

Okinawa

Disse basene, som jeg sier, er utbredt overalt. Den nyeste manifestasjonen av det amerikanske militære imperiet er beslutningen fra Pentagon nå, med presidentens godkjennelse selvfølgelig, å bygge en ny regional kommandopost i Afrika. Dette kan enten bli på den basen vi har i Djibouti på Afrikas Horn. Det kan gjerne være i Guinea-gulfen, hvor vi leter etter olje, og marineflåten ville veldig gjerne like å plassere oss der. Det er i det hele tatt ikke klart om vi burde ha noe slags amerikansk militært nærvær i Afrika, men vi kommer til å ha en forstørrelse der.

Uten unntak, husk hva dette betyr. Imperialismen er en form for tyranni. Den styrer aldri gjennom de styredes samtykke. Den ber ikke om de styredes samtykke. Vi snakker om spredningen av demokratiet, men vi snakker om spredningen av demokratiet via pekende geværmunninger. Det er en selvmotsigelse. Det fungerer ikke. En hvilken som helst person med selvrespekt som blir demokratisert på denne måten, begynner å tenke på gjengjeldelse. Nemesis blir aktuelt.

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, det har vært store protester mot amerikanske militærbaser. Nylig i Vicenza i Italia protesterte circa 100,000 mennesker. Ecuador kunngjorde at de ville stenge Manta Air Base, militærbasen der. Hva med reaksjonen, motstanden mot dette spindelvevet av baser rundt i verden?

CHALMERS JOHNSON: Vel, det er en ekte motstand som har vært lenge. Som jeg sier, i Okinawas tilfelle har det vært minst tre forskjellige historiske opprør mot det amerikanske nærværet. Det er samarbeide mellom den japanske regjeringen og Pentagon for å bruke denne øya, som er den japanske versjonen av Puerto Rico. Det er et sted som alltid har vært diskriminert mot. Det er japanernes måte å få både i pose og sekk på. De liker alliansen med USA, men de vil ikke ha amerikanske soldater basert noen steder i nærheten av borgerne på Japans hovedområde. Så de hovedsakelig dumper dem eller setter dem i kvarantene utenfor dette hovedområdet, hvor befolkningen betaler prisen.

Dette er sant, det som foregår i Italia akkurat nå, hvor det er voldsom motstand mot CIAs rendition-saker. Det vil si, å kidnappe folk som vi har identifisert og fly dem i hemmelighet til land hvor vi vet at de vil bli torturert. Akkurat nå er circa 25 navngitte CIA-offiserer tiltalt av den italienske regjeringen for grove forbrytelser begått av agenter fra USA i Italia. Og faktisk hadde vi nettopp disse store demonstrasjonene i Vicenza. Menneskene der tror at med utvidelsen av den basen som allerede er der – jeg mener, dette er tross alt den gamle palladiske byen, en by med stor og berømt arkitektur, at de ville bli en målskive for terrorisme og mange andre ting.

Vi ser motstanden i form av statsminister Zapatero i Spania, at han lovet folket at etter han kom til makten, ville han trekke ut av Irak, og han var en av de få som holdt hva han lovet, som husker at hvis demokratiet betyr noe, betyr det at folks oppfatning teller, selv om i veldig mange land ser det ikke egentlig ut til å være tilfellet. Man har redusert det militære nærværet i Spania radikalt.

José Luis Rodríguez Zapatero

Og det fortsetter rundt i hele verden. Det er en økende irritasjon over den amerikanske kolossen på tvers av verden som bruker sine militære muskler til å gjøre hva den behager. Vi ser det nettopp nå, at befolkningen i Persia-gulfen blir ikke spurt om de vil ha eller ikke ha mellom to og fire digre carrier-kampgrupper i den femte flåten i CENTCOMs marine i Persia-gulfen, og alt dette ser ut som en forberedelse til å angripe Iran. Vi vet ikke det med sikkerhet på noen måte, men det er mer enn nok til å gjøre oss mistenksomme.

Så ser du tilbake historisk, finnes det antagelig ikke noe mer anti-amerikansk demokrati på jorden enn Hellas. De kommer aldri til å tilgi oss for å bringe de greske oberstene til makten på slutten av ’60-årene og begynnelsen av ’70-årene, og deretter selvfølgelig også å etablere mange amerikanske militærenklaver inntil oberstene selv omsider selvdestruerte ved ganske enkelt å gå for langt.

Og tilfellene finner man overalt i Latin-Amerika, i Afrika idag. Antagelig fremdeles det viktigste området, selvfølgelig, for militær imperialisme er åpningen av Sør-Eurasia, etter at det ble tilgjengelig for utenlandsk imperialistisk press med Sovietunionens sammenbrudd.

Mange viktige observatører som har resignert fra sine oppdrag i Pentagon har hevdet at den grunnleggende forklaringen for Irak-krigen var nettopp å gjøre det til en ny – å erstatte de to gamle støttepillarene for amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten. Den første støttepillaren, Iran, falt sammen, selvfølgelig, med revolusjonen i 1979 mot shahen, som vi hadde satt til makten. Den andre støttepillaren, Saudi-Arabia, har blitt mindre og mindre nyttig for oss, på grunn av vårt eget slurv. Vi satte styrker, militære styrker, bakkestyrker, et luftforsvar, i Saudi-Arabia etter Gulf-krigen i 1991. Dette var unødvendig, det var dumt, det var arrogant. Det forårsaket antagonisme blant mange patriotiske saudiere, ikke minst en som var vår tidligere hjelper og kollega, Osama bin Laden – at Saudi-Arabia er ansvarlig for forsvaret av Islams to helligste steder: Mekka og Medina. Vi burde være istand til å gjøre dette selv uten å bruke vantro tropper som vet absolutt ingenting om vår religion, vårt land, vår livsstil eller noe annet. Over tid begynte saudierne å begrense bruken av Prince Sultan Air Base utenfor Riyadh. Vi nedla faktisk vårt ledende hovedkvarter for operasjoner der like før invasjonen av Irak og flyttet til Qatar.

Al Udeid Air Base, Qatar

Og så valgte vi Irak som det nest-rikeste oljelandet på jorden og et sted som passet ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, Seymour Hersh vel og merke, men jeg tror det er viktig at en av grunnene til at vi ikke hadde noen utgangsplan fra Irak er at vi hadde ikke til hensikt å forlate landet. Og med sikkerhet er beviset på det den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange dobbeltrullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet. Du kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har [sagt] gjentatte ganger på sin liksom nonchalante måte, når han blir spurt: ”Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?” og han sier vanligvis: ”Å, minst et tiår på disse basene.” Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem.

Nå, da, vi har forsøkt å bygge baser i Sentral-Asia i det kaspiske havområdets oljerike land som ble gjort uavhengige – ikke på noen måte demokratier – ble gjort uavhengige av Sovietunionens sammenbrudd i 1991. Vi har nå blitt kastet ut av ett av disse på grunn av for mye innblanding. Og prisen for vårt opphold i Kyrgyzstan har firedoblet seg, mye mer enn det, faktisk. Den har gått fra noen få millioner dollar til godt over $100 millioner. Men vi fortsetter med å spille disse lekene, og de er leker, og leken blir treffende kalt imperialisme.

CENTCOM hovedkvarter

AMY GOODMAN: Vi snakker med Chalmers Johnson. Nå, Chalmers Johnson, du var konsulent for CIA i en periode gjennom Richard Nixon, startet med Johnson i 1967, helt til 1973. Og jeg lurer på hvordan du ser at bruken av det har endret seg. Du snakker om, og du skriver i din bok om The Central Intelligence Agency, presidentens private hær.

CHALMERS JOHNSON: Jeg sier et sted at vi kommer aldri til å kjenne freden før vi avskaffer byrået, eller i det minste innskrenker det monsteret det har vokst seg til. Den nasjonale sikkerhetsloven fra 1947 lister opp fem funksjoner. Den oppretter The Central Intelligence Agency. Den lister opp fem funksjoner for byrået. Hensikten, over alt annet, var å hindre overraskelsesangrep, å hindre en gjentagelse av angrepet, slik som det på Pearl Harbor. Av disse fem funksjonene, er fire diverse former for informasjonsinnsamling gjennom åpne kilder, spionasje, signal-etterretning og denslags ting. Den femte er ganske enkelt en alt-i-ett, at CIA vil gjøre hva som helst som det nasjonale sikkerhetsrådet, nemlig det som byråkratiet for utenriksaffærer i Det Hvite Hus direkte tilknyttet presidenten, gir det ordre om å gjøre.

Det har blitt til halen som logrer med hunden. Etterretning blir ikke tatt så veldig alvorlig. Den er ikke fullt så god. Min funksjon innenfor byrået sent på ’60-tallet, tidlig på ’70-tallet var på Kontoret for Nasjonale Beregninger [Office of National Estimates]. Min kone pleide å spørre meg av og til: ”Hvorfor er de så høyt hemmeligstemplet?” Og jeg sa: ”Vel, antagelig og for det meste, ganske enkelt fordi de er det aller beste vi kan gjøre, og de ligner en slags lavpannet utenrikspolitisk artikkel.” De er ikke fulle av flotte tekniske detaljer og garantert ingenting om etterretningskilder.

Men da byrået utviklet seg over tid, og da det ble gjort klart til presidenten, hver eneste president siden Truman, gjorde det klart til dem kort etter at de tiltrådte: du har til din disposisjon en privat hær. Den er totalt hemmelig. Det er ingen form for oppsyn. Det var ingen form for kongress-oppsyn før sent på 1970-tallet, og den viste seg å være inkompetent stilt opp mot Iran-Contra og denslags ting. Han kan gjøre hva du ønsker med den. Du kan beordre attantater. Du kan beordre styrting av regjeringer. Du kan beordre ødeleggelse av økonomier som ser ut til å komme i veien for deg. Du kan lære opp latinamerikanske militæroffiserer i statsterrorisme. Du kan gjennomføre globale kidnappingsprogrammer og beordre tortur av mennesker, til tross for det faktum at det er et klart brudd på amerikansk lov og medfører dødsstraff hvis torturofferet skulle dø, og det gjør de ofte i tilfeller med kidnappinger til steder som Egypt.

Ingen president siden Truman, så snart han ble fortalt at han hadde denne makten, har noengang unnlatt å bruke den. Det ble springbrettet til hurtig fremgang innenfor CIA, skitne knep, skjulte aktiviteter, utføringen av presidentens ordre om å styrte noen, til å begynne med – det første var styrtingen av Mohammed Mossadegh i Iran i 1953. Det er derfra, After Action-rapporten, som først nylig har blitt frigitt, at ordet ”blowback” som jeg brukte i den første av mine tre bøker om amerikansk utenrikspolitikk, det er der ordet ”blowback” kommer fra. Det betyr gjengjeldelse for skjulte aktiviteter som gjennomføres utenlands.

Men disse skjulte aktivitetene har også en annen alarm på seg: de holdes totalt hemmelig fra offentligheten i USA, slik at når gjengjeldelsen virkelig kommer, er de ute av stand til å sette det i sammenheng, å se det i form av årsak-og-virkning. De raser som regel ut mot de antatte gjerningsmennene, vanligvis ved ganske enkelt å starte opp en ny blowback-cyclus. Det beste eksemplet er klart 9/11 i 2001, som var tydeligvis blowback for den største skjulte operasjonen vi noengang utførte, nemlig rekrutteringen, bevæpningen og sending inn i krig av Mujahideen i Afghanistan mot Sovietunionen i 1980-årene. Men det er denne måten CIA har utviklet seg på.

CIA har vært ansvarlig for styrtingen av Salvador Allende i Chile og for å bringe til makten den motbydeligste diktatoren på begge sider av Den Kalde Krigen, nemlig General Augusto Pinochet; innsettingen av de greske oberstene sent på ’60- og tidlig på ’70-tallet i Hellas, statskuppene, det ene etter det andre i mange latinamerikanske land, alt under dekke av å unngå sovietisk imperialisme utført av Fidel Castro, da den egentlige hensikten var å beskytte United Fruit Companys interesser, og fortsatte med å utnytte de ekstremt fattige og hovedsakelig forsvarsløse menneskene i Sentral-Amerika.

Listen er endeløs. Styrtingen av Sukarno i Indonesia, bringingen av general Suharto til makten, deretter elimineringen av general Suharto da han gikk på nervene våre. Det har et utsøkt romersk preg over seg. Og dette er grunnen til at jeg – dessuten er det intet effektivt oppsyn. Det er noen få, ofte uhederlige kongressmenn, som Randy "Duke" Cunningham, som er ansvarlige for oppsyn. Da Charlie Wilson, kongressmannen, den langtids-sittende kongressmannen fra The Second District of Texas, ble utnevnt til ordstyrer for The House Intelligence Oversight Committee i Afghan-perioden, skrev han øyeblikkelig til sine kompiser i CIA: ”Reven er i hønsehuset. Mine herrer, gjør hva dere måtte ønske.”

Kongressmann Charles Wilson (fra Texas, demokrat)

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson har nettopp skrevet ferdig sin trilogi. Den første var Blowback, deretter Sorrows of Empire, nå Nemesis: The Last Days of the American Republic. Vi kommer tilbake med avslutningen av intervjuet om et minutt.

[pause]

AMY GOODMAN: Vi kommer tilbake til avslutningen av mitt intervju med Chalmers Johnson. Professor Johnson er en fremtredende ekspert på Asia-politikk. Han har skrevet en rekke bøker om den kinesiske revolusjonen, om japansk økonomisk utvikling. I sine tredve år i Californias universitetssystem, arbeidet Johnson som ordfører for The Center for Chinese Studies ved The University of California, Berkeley. Jeg ba ham snakke om Kinas rolle som voksende verdensmakt.

CHALMERS JOHNSON: Jeg er optimistisk når det gjelder Kina. Jeg tror at de har vist en bemerkelsesverdig bevegelse fremover mot moderasjon. Jeg tror at folket støtter dem, fordi de har gjort noe som folket ønsket seg og var ekstremt redde for, nemlig demonteringen av en leninistisk økonomi uten å forringe forholdene slik det skjedde i Yeltsins Russland, at Kina har – de har sluppet løs sitt fantastiske vekst-potensiale og beveger seg fremover med stor makt og innsikt.

Det er mange ting vi ikke liker med måten dette utvikler seg på, spesielt frykten for Kina fra de amerikanske nykonservative. De har ikke annet alternativ enn å tilpasse seg dette. Det er den samme typen tilpasning som skulle ha vært gjort i det tyvende århundre i forhold til fremveksten av nye kilder til makt i Tyskland, i Russland og i Japan. De overmette engelsktalende maktenes fiasko – først og fremst England og USA – i å tilpasse seg, førte til brutale og hovedsakelig verdiløse kriger. Men amerikanerne fortsetter påny med å klage over Kinas vekst, hvor jeg faktisk har blitt imponert over den ro som Kina har tilpasset seg med angående interessene i land som ikke nødvendigvis liker Kina i det hele tatt – Indonesia, for eksempel, Vietnam.

De maser på japanerne om å være antagonistiske mot Kina, som var åstedet for deres groveste krigsforbrytelser under den annen verdenskrig, som de aldri har fått noen som helst tilstrekkelig respons eller kompensasjon for. Jeg lurer på hva slags dårskap dette er. En krig med Kina ville ha den samme – det ville ha den samme formen som Vietnam-krigen. Vi ville tape den garantert.

Limet, Kinas politiske lim idag, kilden til dets legitimitet, er i økende grad kinesisk nasjonalisme, som blir omfavnet lidenskapelig. Som Hong Kong-vitsen sier det: Kina hadde bare et par dårlige århundrer, og nå er det tilbake.

Vi har ikke observert det med helt det samme haukøyet vi gjorde de første månedene av Bush-administrasjonen, da etter en spion-episode hvor kineserne tvang ned ett av våre overvåkingsfly som gjennomtrengte kystområdet deres på en ekstremt aggressiv måte – hvis det hadde vært et kinesisk fly utenfor vår kyst, ville vi ha skutt det ned -- de ganske enkelt tvang det ned, det var et tap av et fly og en av deres egne piloter – det, vil du huske, sa George Bush på TV at han ville, hvis kineserne noen gang truet Taiwan-øya, ville han bruke det amerikanske militæres fulle vekt og kraft mot Kina. Dette er sinnssykdom, ekte sinnssykdom. Det er ingen måte at – jeg mener, hvis kineserne beseiret hver eneste amerikaner, ville de fortsatt ha 800 millioner av dem igjen, og man må ganske enkelt tilpasse seg det, ikke fiendtliggjøre det, og jeg tror det er massevis av dugelig bevis på at man kan tilpasse seg kineserne.

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, i januar lanserte kineserne sin første anti-satellitt-test, og jeg ville bevege meg over på det om militariseringen av verdensrommet.

CHALMERS JOHNSON: Vel, nettopp, jeg har et kapittel i Nemesis som jeg er ekstremt stolt av som heter: “Det Ultimate Imperialist-Prosjektet: Det ytre Rom.” Det handler om kongress-rakett-lobbyen, den fantastiske sløsingen med bevilgninger på ting som vi vet ikke fungerer. Men det er ikke meningen at de skal fungere. De er en del av militær keynesianisme, å opprettholde vår økonomi gjennom militært pengeforbruk. De skaffer jobber i like mange valgkretser som det militærindustrielle komplekset kan plassere dem.

Vi har arrogant snakket om full-spektrum-dominans av kontroll over kloden fra det ytre rom, dominansen av de lave og høye baner som er så nødvendige. Vi har alle blitt så avhengige av dem idag, mekanismer for global plassering, telekommunikasjon, kartlegging, værvarsling, den ene tingen etter den andre. Faktisk har kineserne, russerne, européerne spurt oss gjentatte ganger om anstendige internasjonale tiltak, internasjonale tiltak, for å hindre bevæpningen av verdensrommet, for å hindre den økende katastrofen med avfall i baner som er ekstremt destruktive for satelliter, for – som Sally Ride, en av sjefene for romfergen vår, hun var i en episode hvor en bit med maling, eller i bane – det er 28,000 km i timen i lav bane – traff Challengers frontrute og satte en stygg bulk i den.

Sally Ride

Nå, hvis en bit med maling kan gjøre det, hater jeg å fortelle deg hva en linsekapsel eller en gammel skiftenøkkel eller noe sånt – så det er en hel haug av dem der ute. Ved Johnson Space Center har de en jevnt voksende inventarliste over disse gamle bitene med, i noen tilfeller våpen, i noen tilfeller oppskytningsfartøy for satellitter, denne type ting. De utgir et veldig hyggelig lite nyhetsbrev som snakker om en bit av en amerikansk romkapsel fra tyve år siden [som] kjørte inn i bakenden på et nedskutt kinesisk-lansert fartøy og produserte litt mer avfall. Det er en katastrofe.

Men isteden har vi – det er ikke noe annet ord for det – et arrogant, nesten romersk, ute-av-kontroll luftforsvar som fortsetter å tjene det militærindustrielle kompleksets interesser, space-lobbyen, for å bygge ting som de vet ikke kommer til å fungere.

AMY GOODMAN: Hva er en Space Pearl Harbor?

CHALMERS JOHNSON: En Space Pearl Harbor ville bety, tror de, det som kineserne gjorde i januar, da de testet et anti-satellitt-våpen mot en av sine gamle og overflødige satellitter. Satellitter brenner ut. Det er ingen måte å reparere dem på, så de skjøt den ganske enkelt ned med en rakett. Denne eksplosjonen produserer veldige mengder med avfall som svirrer rundt jorden i lav bane. Hvis du legger den i høyere bane, vil du begynne å ta knekken på hovedsatellittene som, vel, antagelig denne TV-sendingen kommer til å være avhengig av. Og det er ingen måte man noen gang kan bli kvitt ting som sirkulerer i høy bane. Lav bane, noen av dem vil skråne nedover inn i atmosfæren og brenne opp.

Men luftforsvaret har kontinuerlig brukt denne såkalte trusselen om at vi blir blindet av – fordi vi har blitt så avhengige av globale plasseringssystemer. Våre såkalte ”smarte bomber” er avhengige av dem, slik at vi – de er ikke veldig smarte, og det globale plasseringssystemet er ikke så godt som det fredelige som européerne bygger, som heter Galileo. De bruker den til å si at vi må bevæpne verdensrommet, vi må ha anti-satellitt-våpen i verdensrommet, vi har tilbakevist ethvert forsøk på å kontrollere dette og finner [så] ut at kineserne har utfordret vår bløff.

smart bombe

AMY GOODMAN: Hvor passer Fort Greely, Alaska, inn i dette, siloene?

CHALMERS JOHNSON: Vel, det vil si, det er tre måter å skyte ned et antatt innkommende rakettvåpen på. Dette er hele farsen omkring spørsmålet om det er noe forsvar mot et rakettvåpen. Jeg garanterer deg at det er ikke noe forsvar i det hele tatt mot Topol-M, den russiske raketten som går ekstremt hurtig inn i bane – den går inn i sin bue ekstremt hurtig. Den har en manøvrerbarhet som betyr at den ikke kan oppdages.

Hovedsakelig ser vi her på veldig lavpannede våpen som kunne komme fra et land som Nord-Korea, hvor vi har tre forskjellige måter å avskjære dem på. Vi pleide å bare forsøke å gjøre det med én under Clinton-administrasjonen. Under de nåværende nykonservatives entusiasme har vi tre måter. Den ene, under oppskyting, dette er ekstremt vanskelig å gjøre, men vi prøver å lage en laser, som skal bæres på en Boeing 747, som skal treffe en. Du må praktisk talt være på toppen av oppskytingsplassen for å gjøre det. Det har aldri fungert. Det fungerer sannsynligvis ikke, og det er bare kostbart.

Den langt mer alminnelige måten ville være å skyte ned den fiendtlige raketten mens den er i det ytre rommet, fra når den har avsondret sitt lanseringsfartøy og kommer nå i veldig høy hastighet mot USA. Det er dette som disse avskjærerne er satt til å gjøre, som har blitt satt i bakken på Fort Greely, Alaska, og et par av dem på Vandenberg Air Force Base i California. De har aldri noen gang hatt en eneste vellykket avskjæring. Radaren er ikke der for å virkelig spore den antatte fiendtlige raketten. Som en senior-forsker i Pentagon sa forleden dag, er disse hovedsakelig fugleskremsler som de håper vil skremme vekk nord-koreanerne.

Dette er et katastrofalt misbruk av resurser mot en liten og mislykket kommuniststat, Nord-Korea. Det er ingen enklere ting på jorden å oppdage enn en fiendtlig rakett-oppskyting, og den passende måten å forhindre det på er avskrekking. Vi har tenkt på det, arbeidet med det, praktisert det, studert det nå i årtier. Nord-koreanerne har et ypperlig rykte for rasjonalitet. De vet at hvis de sendte et slikt fartøy mot Japan eller mot USA, ville de forsvinne neste dag i et gjengjeldsangrep, og de gjør det ikke.

Det er derfor, i Irans tilfelle, den eneste logiske tingen å gjøre er å lære å leve med et atomrustet Iran. Det er uunngåelig for et land som nå er omringet av atom-makter – USA i Persia-gulfen, Sovietunionen, Israel, Pakistan og India. Iranerne er rasjonalister og erkjenner at den eneste måten du noen gang kommer til å overbevise folk om å avstå fra å bruke sin atom-makt på for å skremme oss, er en trussel om gjengjeldelse. Så vi utvikler vår minimale avskrekking, og vi burde lære å leve med det.

AMY GOODMAN: Til slutt, Chalmers Johnson, du har nettopp skrevet ferdig din trilogi. Din første bok, Blowback, deretter Sorrows of Empire, og nå til slutt Nemesis: The Last Days of the American Republic. Hva er din spådom?

CHALMERS JOHNSON: Vel, jeg ser ingen vei ut av det. Jeg tror det har gått for langt. Jeg tror at vi er for avhengige av det militærindustrielle komplekset innenlands, at hver gang – jeg mener, det er helt logisk for en hvilken som helst forsvarsminister å prøve å nedlegge militærbaser som er overflødige, som er ubrukelige, som er utslitte, som går tilbake til borgerkrigen. Hver gang han prøver å gjøre dette, forårsaker man et lurveleven i lokalsamfunnet fra aviser, TV, prester, lokalpolitikere: Redd vår base.

De to andre hønemødrene til Forsvarsmidlenes Underkomité til Senatets Væpnede Tjenesters Komité [Defense Facilities Subcommittee of the Senate Armed Services Committee], personer forpliktet til å ta seg av våre baser er ganske enkelt Kay Bailey Hutchison i Texas og Dianne Feinstein i California, de to delstatene med det største antall militærbaser, og de to senatorene ville gjøre hva som helst i sin makt for å holde dem åpne. Dette er den lumske måten som det militærindustrielle komplekset har trengt seg igjennom på inn i vårt demokrati og svekket det kraftig, produsert personlige økonomiske interesser i det jeg kaller militær keynesianisme, bruken og manipuleringen av det som nå er tre fjerdedeler av en trillion dollar fra forsvarsbudsjettet, når du inkluderer alle de andre tingene som ikke er inkludert i hele forsvarsdepartementets beslaglegging.

Det er en – det er ute av kontroll. Vi er avhengige av det, vi liker det, vi lever av det. Jeg kan ikke forestille meg noen president fra noe parti sette sammen en koalisjon av krefter som kunne begynne å bryte inn i disse økonomiske interessene, noe mer enn en Gorbachev var istand til å gjøre det i sitt forsøk på reformer i Sovietunionen på slutten av 1980-årene.

AMY GOODMAN: Er det noe, Chalmers, som gir deg håp?

CHALMERS JOHNSON: Vel, det er akkurat det vi gjør denne morgenen. Det er den eneste måten – du må omorganisere det grunnleggende systemet i USA, eller så er det over. Det er det som imperier – straks du går i retning av imperium, kommer du omsider til å gape over for mye, [gå] konkurs, [få] koalisjoner av nasjoner som er fiendtlige mot din imperialisme. Vi er godt på vei i den retningen.

Den måten som det kan stoppes på er gjennom en mobilisering av uoppmerksomme borgere. Jeg vet ikke om det kommer til å skje. Jeg er ekstremt tvilende i lys av storkonsernenes kontroll av, for eksempel, USAs TV-nettverk til fordel for reklameinntekter. Vi ser Rupert Murdoch snakke om å kjøpe en tredjepart av The Los Angeles Times. Men uansett så er det internett, det er Amy Goodman, det er – det er mye mer informasjon enn det var.

En av de tingene jeg har opplevd i disse tre bøkene er et mye mer mottakelig publikum med alarmerte amerikanere for Nemesis enn for de to tidligere bøkene, hvor det var betraktelig skepsis, slik at man – hvis vi ser en renessanse av borgerskap i USA, da tror jeg at vi kunne ta tilbake regimet vårt. Hvis vi fortsetter politikken slik som før, da tror jeg at det ikke er noe alternativ enn å si at Nemesis er i landet, hun er på området, og hun venter på å gjennomføre sin guddommelige misjon.

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, hans nye bok er Nemesis: The Last Days of the American Republic. Det er det siste bindet i hans Blowback-trilogi, etter de bestselgende Blowback og The Sorrows of Empire.

Amy Goodman

Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra tirsdag 27. februar 2007 kan lastes ned herfra.

Løgner, løgner, løgner

2007-04-15T01:58:00.000+01:00

Også her til lands har nok mange fått med seg at det har vært et stort sirkus i Washington omkring visepresident Dick Cheneys tidligere stabsjef, Lewis “Scooter” Libby. Tiltalt og dømt for mened, blokkering av rettens gang og falskt vitnesbyrd. Det hele dreier seg om opphavet til lekkasjen fra Det Hvite Hus om at Valerie Plame var CIA-agent. Libby viste seg å være den som lekket informasjonen om Plame og dermed satte hennes og andre spioners liv og hele den nasjonale sikkerheten i fare. Mye tyder på at Libby handlet på vegne av sin sjef Dick Cheney, men dette har han holdt tett om, sannsynligvis fordi han har blitt lovet benådning av presidenten. Ifølge regelverket risikerer han opp til 25 års fengsel pluss en million dollar i bot.

Lewis “Scooter” Libby

Bakgrunnen for dette sirkuset er at Valerie Plames ektemann heter Joseph C. Wilson. I 2002 ble Wilson sendt til Niger av CIA for å etterforske påstanden om at Saddam Hussein hadde forsøkt å kjøpe uran der for å lage atomvåpen. Wilson kom tilbake og sa at det ikke fantes noe som helst bevis på at dette var sant.

Fordi denne falske påstanden om Saddams kjøp av uran i Afrika ble brukt som en bærebjelke for rettferdiggjøringen av Irak-invasjonen, utviklet det seg et skarpt uvennskap mellom Bush-administrasjonen og Joseph Wilson. Situasjonen ble ikke bedre da han skrev en kronikk i The New York Times om saken 6. juli 2003, da Irak-krigen var i full gang, med tittelen: Hva jeg ikke fant i Afrika.

Valerie Plame & Joseph Wilson

Men saken ruller videre. Tirsdag 10. april 2007 hadde Amy Goodman to hyperinteressante gjester på radio- og TV-programmet Democracy Now! – The War & Peace Report, nemlig to etterforskende journalister som nettopp har skrevet eksplosive bøker om hvordan et falskt dokument fabrikert av italieneren Rocco Martino ble hovedbjelken for Irak-krigen.

Denne historien er fascinerende. Den strekker seg fra Italia til Niger til London og Washington, via Elisabetta Burba i nyhetsbladet Panorama og Michael Gordon i The New York Times. Det er en historie som gir ”Vær Varsom-plakaten” for journalister en helt ny mening. Man tenker vanligvis på personvern og denslags, men i dette tilfellet viser det seg at et lite glipp av denne varsomheten kan utløse blodige og tragiske kriger og katastrofer, spesielt når redaktører tillater at verdens mektigste politikere planter falsk informasjon i en global riksavis for senere å bruke dette til kildehenvisning. Helt utrolig.

Om denne saken kan rulle videre slik at impeachment, dvs. en riksrettssak som tar sikte på å tvinge presidenten, visepresidenten, utenriksministeren og andre til å gå av, er usikkert, spesielt fordi lederen for Representantenes Hus, Nancy Pelosi, erklærte da hun tiltrådte sin stilling i november at riksrett ikke ville komme på tale. Nå er det imidlertid et økende antall velgere over hele USA som mener at demokratene ikke gjør den jobben de ble innvalgt for å gjøre, så presset øker dramatisk.

Tirsdag 10. april 2007

EKSKLUSIV…To eksplosive bøker forteller innside-historien om de forfalskede Irak-Niger-dokumentene som hjalp å bygge argumentet for krig

Det var en av nøkkelgrunnene til å rettferdiggjøre USAs invasjon av Irak.

I sin unionstale i januar 2003, kunngjorde president Bush de seksten beryktede ordene:

President George W. Bush: “Den britiske regjeringen har oppdaget at Saddam Hussein nylig søkte etter betydelige kvanta uran fra Afrika.”

George W. Bush unionstale 2003

Påstanden var sentral for administrasjonens argument om at Saddam Hussein søkte masseødeleggelsesvåpen og fungerte som grunnlaget for å iverksette Irak-invasjonen mindre enn to måneder senere. Bush’s kunngjøring var basert på et etterretningsdokument som skaffet bevis på Iraks kjøp av uran fra det afrikanske landet Niger.

Men det var ett problem: dokumentet var en forfalskning.

Bush’s ”bevis” ville hurtig bre seg ut og tenne en politisk brannstorm som nådde de høyeste nivåene i USAs regjering. Historien bak det forfalskede dokumentet strekker seg fra Italia til Niger til Irak og dypt inn i det amerikanske etterretningsmiljøets korridorer og Det Hvite Hus selv. Dokumentet spilte en nøkkelrolle i den kjeden av begivenheter som førte til domfellingen av visepresident Dick Cheneys tidligere stabsjef, Lewis “Scooter” Libby, i CIA-lekkasjesaken.

Kongressmedlem Henry Waxman, ordstyrer for The House Committee on Oversight and Government Reform, krevde nylig formelt at utenriksminister Condoleezza Rice skal avlegge vitnesbyrd til en komité-høring neste uke [18. april] angående de falske Irak-Niger-påstandene.

Tirsdag 10. april hadde Democracy Now! en eksklusiv sending med to etterforskende reportere som også har skrevet to eksplosive nye bøker.

Carlo Bonini er den italienske etterforskende journalisten i avisen La Repubblica i Roma som gjorde saken kjent. Hans nye bok heter: Collusion: International Espionage and the War on Terror.

Peter Eisner er veteran-utenrikskorrespondent og idag redaktør for The Washington Post. Hans nye bok er: The Italian Letter: How the Bush Administration Used a Fake Letter to Build the Case for War in Iraq.

Carlo Bonini deltok i firehouse-studio i New York, og Peter Eisner deltok fra Washington, D.C.

AMY GOODMAN: Jeg ønsker å begynne med Carlo Bonini. Når fikk du først greie på denne historien?

CARLO BONINI: Det var sommeren 2003, da det på den tiden hadde vært få – jeg mener, få reportasjer fra USA som antagelig ’den rykende pistolen’ angående masseødeleggelsesvåpen som var på en eller annen måte fabrikert i Italia. Og plutselig sommeren 2003 fikk vi disse dokumentene, og vi fant –

AMY GOODMAN: Hvordan fikk dere disse falske dokumentene?

CARLO BONINI: Vel, en leting ga oss disse dokumentene.Vi hadde anledning til å se hvordan dokumentene var grovt forfalsket. Og det mest overraskende var at vi hadde anledning til å identifisere den personen som spilte en hovedrolle i forfalskningen av dokumentene. Og hans navn er Rocco Martino, en tidligere SISMI-agent.

AMY GOODMAN: SISMI?

CARLO BONINI: SISMI [Servizio per le Informazioni e la Sicurezza Militare] er den italienske CIA. Det er den hemmelige tjenesten, kontra-etterretningstjenesten. Og Rocco Martino gjorde sitt, og hans dokumenter fant veien til Det Hvite Hus og til de seksten ordene.

Carlo Bonini

AMY GOODMAN: Hvordan? Først, kjente du ham fra før?

CARLO BONINI: Nei. Nei. Denne fyren kom ut av det blå. Jeg mener, vi aldri i det minste – jeg mener, vi visste ikke om hans eksistens. Men det var veldig klart etter en stund at Rocco Martino ikke handlet alene. Jeg mener, den italienske jobben var ikke bare hans. Rocco Martino kunne stole på det italienske SISMIs delaktighet. Det var takket være det italienske SISMI at i begynnelsen kunne de falske dokumentenes innhold deles med CIA, og det var på grunn av Rocco Martinos gamle vennskap med en italiensk reporter at dokumentene kunne sendes til USA gjennom den amerikanske ambassaden i Roma høsten 2002.

AMY GOODMAN: Peter Eisner, kan du ta det derfra? Og sett også dette i sammenheng med når dette skjedde i forhold til at president Bush uttalte de seksten ordene.

PETER EISNER: Vel, faktisk, Amy, CIA og andre medlemmer av etterretningsmiljøet hadde hørt fra SISMI i løpet av de første dagene etter 9/11, som sa at det var informasjon der som de ikke spesifiserte om mulige kjøp av uran eller forsøk på å kjøpe uran i Niger, og CIA skaffet mer informasjon fra SISMI. Og innen tidlig i 2002 hadde de faktisk en versjon av et dokument som sa at dette hadde funnet sted.

Mange deler av CIA, helt fra begynnelsen, så tidlig som september og oktober i 2001, trodde ganske enkelt ikke at Irak, av diverse årsaker, forsøkte å kjøpe uran eller, faktisk, forsøkte å gjenstarte sitt atomprogram – trengte ikke å kjøpe uran i Niger, fordi de hadde allerede uran. Og for det andre, så oppga ikke SISMI kilden. De sa ikke hvordan de fikk informasjonen. Og for det tredje var de tilbøyelige til å tvile på SISMI i alle fall, fordi de har et troverdighetsproblem blant vestlige etterretningsbyråer. Så lenge før, mer enn et år før president Bush’s unionstale, ble det sterkt betvilet av etterretningsmiljøets nøkkelmedlemmer at Saddam Hussein muligens forsøkte å kjøpe uran.

Peter Eisner

AMY GOODMAN: Ville du være enig, Carlo Bonini, med denne vurderingen, at SISMI har et problem med troverdighet i vestlig etterretning?

CARLO BONINI: Jeg er enig. Jeg er enig, og jeg tror Nigergate-historien såvel som andre historier kan bevise det. Dessuten, som Peter sa, problemet med SISMI var at også – jeg mener, langs denne kompliserte historien som kalles Nigergate spilte SISMI en veldig upålitelig rolle. Vi hørte at Bush stolte på britisk etterretning. Problemet er at det var den samme hånden som matet forskjellige munner. Jeg mener, Rocco Martino matet britene, matet amerikanerne, matet franskmennene. Det er problemet. Jeg mener, SISMI slo ingen alarm da det var på tide å slå alarm. SISMI lot ganske enkelt historien gå til januar 2003, da det var for sent.

AMY GOODMAN: Peter Eisner, fortell mer om hvem Rocco Martino var.

PETER EISNER: Rocco Martino var en mislykket tidligere politimann, en agent fra tid til annen – og det vil si, utenfor SISMIs hus – han som av og til var istand til å skaffe småbiter med informasjon til journalister og arbeidet også utvilsomt som freelance for andre etterretningsbyråer, til og med de franske, eller han jobbet for eller skaffet dem informasjon for et honorar.

Rocco Martino kontaktet en journalist som heter Elisabetta Burba i nyhetsbladet Panorama i Milan 7. oktober 2002 og sa han hadde noe kjempestoff, et hett tips om Irak og uran, hvis hun var interessert. Og det var slik han først bragte historien til overflaten. Elisabetta Burba og andre i bladet hennes hadde hørt om Martini før. De hadde fått informasjon fra ham før. De hadde betalt ham før. Og hun tok en titt på dokumentene hans, hadde øyeblikkelige tvil, tok det til sine redaktører og begynte å etterforske.

Elisabetta Burba

AMY GOODMAN: Vi skal ta pause. Når vi kommer tilbake, hennes respons da president Bush holdt den unionstalen i 2003 og snakket om at Saddam Hussein forsøkte å få uran fra Niger. Dette er Democracy Now!, democracynow.org. Vi kommer tilbake med disse to reporterne som begge har dokumentert disse historiene i to eksplosive bøker: Peter Eisners The Italian Letter, Carlo Boninis The Collusion. Bli hos oss.

[pause]

AMY GOODMAN: Våre gjester er to reportere, nå forfattere. Carlo Bonini skrev med Giuseppe D'Avanzo boken Collusion: International Espionage and the War on Terror. Peter Eisner, sammen med Knut Royce, har skrevet boken The Italian Letter: How the Bush Administration Used a Fake Letter to Build the Case for War in Iraq.

Så vi er tilbake til den dagen da president Bush kom med sin uttalelse i unionstalen om Saddam Husseins forsøk på å få uran fra Afrika. Peter Eisner, hvilken rolle spilte CIA i denne uttalelsen?

PETER EISNER: CIA hadde faktisk forsøkt å blokkere uttalelsen fra president Bush angående urankjøp i Niger. Og, faktisk, tre måneder før unionstalen, den 7. oktober 2002 – merkelig nok, den samme dagen da Rocco Martino overleverte dokumentene til Elisabetta Burba – skulle president Bush ifølge timeplanen holde en tale i Cincinatti, og den talens utkast sa stort sett det som han endte med å si i unionstalen. Det var at britene hadde oppdaget at Irak hadde forsøkt å kjøpe uran i Afrika.

CIA mottok rutinemessig et kopi av den teksten på forhånd og hevdet at den setningen om uran burde fjernes. Det var litt av en krangel mellom de lavere CIA-funksjonærene og staben i Det Hvite Hus, inkludert Stephen Hadley, som på den tiden var nasjonal visesikkerhetsrådgiver, nå nasjonal sikkerhetsrådgiver straks Condoleeza Rice ble utenriksminister. Omsider måtte George Tenet, sjef for CIA, megle den 7. oktober og kreve at Det Hvite Hus fjernet setningen som beskrev urankjøp i Niger. Det var litt av en støvkamp.

Stephen Hadley

Som resultat av dette, besluttet Det Hvite Hus, brent av ilden, at de i mellomtiden ikke ville overlevere tekstene til presidentens taler til CIA på forhånd, for å unngå å måtte trekke tilbake informasjon som de ikke ønsket å trekke tilbake. Så dagen før unionstalen hadde ingen i CIA sett unionstalens tekst, frem til kvelden før. Noen bare forsiktig overleverte et tekstutkast til George Tenet i løpet av et møte, som ikke var normal prosedyre for kritisk gjennomgang av et dokument. Og i hovedsak var alle i CIA overrasket da president Bush ytret den påstanden, som allerede hadde blitt fjernet tre måneder tidligere. Reaksjonen fra Det Hvite Hus var: ”Obs! Vi glemte.”

George Tenet

AMY GOODMAN: Og allikevel, hva skjedde? Dette var fortsatt før presidentens tale?

PETER EISNER: Vel, slik det foregikk, George Tenet, sjef for CIA, dagen før, mottok teksten, leverte den fra seg til en medarbeider, og ingen tok en titt på den. Det kunne ha vært stoppet, men vanligvis, vet du, dager tidligere, når teksten blir forberedt, skrevet, analysert, ville noen se på den. I dette tilfellet gjorde de ikke det, selv om Bush-administrasjonen hadde sine allierte andre steder i CIA som på en måte ga dem dekning til å kunne komme med denne uttalelsen, mens en stor majoritet, vil jeg si, av etterretningsmiljøet i USA ikke trodde et øyeblikk på at Irak forsøkte å kjøpe uran eller at Irak forsøkte å gjenstarte sitt atomprogram.

AMY GOODMAN: Hvor passet Joe Wilson inn i dette bildet, den tidligere ambassadøren til Irak under Gulf-krigen?

PETER EISNER: Der må vi gå bakover til circa seks eller åtte måneder tidligere. Den 5. februar 2002 – det er før noen hadde sett dokumentene i USA, dette var en saksmappe med dokumenter inkludert det italienske brevet, som var et brev fra Nigers president til Saddam Hussein, forfalsket dokument – den 5. februar ble et annet dokument avskrevet, og en versjon, som ble kalt en ordrett tekst av dette dokumentet, ble sendt til CIA, den første virkelige teksten CIA hadde om dette antatte salget som SISMI hevdet hadde funnet sted i året 2000 mellom Niger og Irak. En ganske komplisert historie. Men akkurat dette dokumentet var et bifall, gikk man ut ifra, fra Nigers høyesterett, som sa at de godkjente salget av uran til Irak.

Nå, da dette ankom i CIA, hadde det elementære feil, og hvis noen hadde brydd seg og tatt dokumentet, gått på internett, gjort et Google-søk, ville de ha sett at de personene som var navngitt som medlemmer av høyesteretten var ikke lenger medlemmer av høyesteretten, at det som var beskrevet som statsretten i Niger hadde opphørt å eksistere. Det ble nå faktisk kalt for høyesteretten. Så i et formodet offisielt dokument fra Niger var det tett i tett med elementære feil. Problemet var at CIA allerede ikke trodde på denne informasjonen og kastet den til side.

Interessant nok, forsvarets etterretningsbyrå, til syvende og sist kontrollert av Pentagon under Donald Rumsfeld, plukket opp dette dokumentet, skrev en versjon av hva det sa, tok vekk enhver antydning til tvil, enhver antydning til å stille spørsmålstegn ved informasjonen, og forberedte et eget dokument og la det på Dick Cheneys skrivebord en uke senere, den 12. februar 2002. Dick Cheney reagerte meget livlig, gikk til CIA, sin CIA-briefer, og sa: ”Dere gjør ikke en god nok jobb. Vi trenger mer informasjon. Dette er hett. Vi vil finne ut om Irak og Niger.”

På det tidspunktet fikk CIA panikk, lette etter informasjon som ikke eksisterte, for de hadde allerede forkastet historien. Men for å gjøre noe, henvendte de seg til Joe Wilson ved hjelp av Valerie Plame, hans kone, og Wilson ble sendt ut til Niger innen noen dager for å re-etterforske det som allerede hadde blitt forkastet. Wilson kom tilbake en uke senere og sa nok en gang at det er ikke noe bevis og ikke noen sannsynlighet for at Irak har forsøkt å kjøpe uran i Niger.

Så det var egentlig Dick Cheneys mottakelse av et dokument basert på åpenbart bedragersk materiale som dyttet saken fremover, og som førte til at vi senere fant ut om Joseph Wilson og Valerie Plame og omsider Scooter Libby. Hvis CIA hadde gjort et enkelt Google-søk, kunne de virkelig ha stanset hele historien i det øyeblikket.

Valerie Plame

AMY GOODMAN: Jeg ønsker å spille av et klipp med visepresident Dick Cheney. Til tross for den økende skepsisen, fortsatte visepresident Cheney å hevde at Irak forsøkte å skaffe seg uran fra Niger, som en rettferdiggjøring av invasjonen. I september 2003 ble han spurt om påstanden av Tim Russert på NBCs Meet the Press. Dette var visepresident Cheneys respons:

Tim Russert

VISEPRESIDENT DICK CHENEY: Jeg hadde hørt en rapport om at irakerne hadde forsøkt å skaffe seg uran i Afrika, i Niger spesifikt. Jeg får en egen daglig brief hver dag før jeg møter presidenten for å gjennomgå etterretningsinformasjonen. Og jeg stiller massevis av spørsmål. Ett av de spørsmålene jeg stilte på akkurat det tidspunktet om dette er: hva vet vi om dette? De tar spørsmålet. Han kom tilbake innen en dag eller to og sa: ”Dette er alt vi vet. Det er mye vi ikke vet. End of statement.”

Og Joe Wilson, jeg vet ikke hvem som sendte Joe Wilson. Han avla aldri en rapport som jeg noengang så da han kom tilbake.

Jeg antar at det fascinerende, Tim, i hele saken, dette spørsmålet om irakerne forsøkte å skaffe seg uran i Afrika eller ikke, i den britiske rapporten – denne uken, ble den britiske påstanden at Saddam faktisk forsøkte å skaffe seg uran i Afrika, gitt ny legitimitet av det britiske parlamentet, som har brukt nitti dager på å etterforske alt dette, det som var i unionstalen og det som var i den opprinnelige britiske parlamentsmeldingen. Så det kan være snakk om forskjellige meninger der. Jeg vet ikke hva sannheten er i grunnen med hensyn til det, men jeg tipper – jeg kjenner ikke Mr. Wilson. Jeg burde antagelig ikke dømme ham. Jeg har ingen anelse om hvem som ansatte ham. Og det aldri –

TIM RUSSERT: CIA gjorde det.

VISEPRESIDENT DICK CHENEY: Ja, men hvem i CIA vet jeg ikke.

Dick Cheney

AMY GOODMAN: CIA sendte Joe Wilson for å etterforske uran-påstanden og fant den høyest usannsynlig. En måned etter at president Bush kunngjorde at store kampoperasjoner var over i Irak, skrev Wilson en sylskarp kronikk i The New York Times som het Hva jeg ikke fant i Afrika. Den ble skrevet i juli 2003. I den sa han at han fortalte CIA lenge før presidentens unionstale at de britiske rapportene var tvilsomme. Dette tente en brannstorm omkring Bush’s tale.

Joe Wilson kom til vårt studio i mai 2004. Han snakket om hva han hadde skrevet i New York Times-artikkelen.

JOSEPH WILSON: Det den katalogiserte var en tur ut til Niger på CIAs forespørsel, i respons til et spørsmål fra visepresidenten å undersøke påstander om at Irak hadde forsøkt å kjøpe betydelige mengder uran fra det landet. Nå, det var et veldig viktig spørsmål, for når alt kommer til alt ville Irak kun ha én bruk for uran, og det ville være atomvåpenprogrammer. Og det ville ha ha vært den ene biten av ubestridelig bevis på at han forsøkte å gjenreise atomvåpenprogrammer, som ville ha lånt litt troverdighet til idéen om at ’den rykende pistolen’ kunne være en soppsky.

Jeg kom tilbake. Jeg sa at det ikke var noe i dette. Min var en av tre rapporter i den amerikanske regjeringens arkiver som sa at det ikke var noe i dette, som burde ha forsikret dem som hadde sendt oss ut, inkludert visepresidenten og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren.

Istedenfor, selvfølgelig, kommer presidenten med en uttalelse i unionstalen, og som det ble til, henviste han til britisk etterretning, som viste seg å være den samme informasjonen. Men han henviste til britisk etterretning fordi CIA ikke ville godkjenne at han kom med den påstanden medmindre den var varselmerket ved å gå igjennom en tredje etterretningstjeneste. Så det var virkelig aktivt bedrageri der. Dette var ikke bare et uhell. Dette var ikke bare en snublende tunge. Dette var personer som ønsket å legge noe inn der som faktisk var bedragersk mot den amerikanske kongressen og mot det amerikanske folk.

Joseph Wilson

AMY GOODMAN: Det var Joe Wilson som snakket på Democracy Now! i mai 2004. Våre gjester er Peter Eisner, som er medforfatter av The Italian Letter, og Carlo Bonini, etterforskende reporter for den italienske avisen La Repubblica. Han er medforfatter av boken Collusion: International Espionage and the War on Terror. Din respons til Joe Wilson og igjen å høre Dick Cheney?

CARLO BONINI: Vel, jeg tror at en – det er fullstendig klart og det er ingen tvil om at sommeren 2002, visste den amerikanske administrasjonen med sikkerhet at det ikke var noe bevis som støttet de falske dokumentenes innhold. Ifølge Alain Chouet, den tidligere nestkommanderende i den franske etterretningen som jeg møtte og intervjuet for boken, sommeren 2002 ble fransk etterretning bedt av CIA om å sende ut en gruppe etterretningsoffiserer i Afrika for å dobbeltsjekke det som – hintene som kom fra dokumentene. Interessant nok, sommeren før, sommeren 2001, hadde franskmennene sjekket bevisene den første gangen fordi, som Peter husket tidligere, det første hintet om uran og uranhandel var sommeren og høsten 2001. Så i 2001 og i 2002 dobbeltsjekket franskmennene bevisene. Så det var helt klart i begynnelsen av høsten 2002 at det ikke var noe bevis.

Alain Chouet

Det er ganske interessant at Dick Cheney fortsatt sier i september 2003 at sannsynligvis er det forskjellige meninger. Jeg mener problemet er ikke meninger. Problemet her er fakta, og fakta er veldig solide: intet bevis på en byttehandel mellom Irak og Niger angående uran.

AMY GOODMAN: Forklar hva konkurrerende etterretning er, Carlo.

CARLO BONINI: Konkurrerende etterretning er det vi nettopp så. Du har en enkel svindler i et fjernt land, Italia, som forsøker å selge forfalsket informasjon. Informasjonen er nettopp den som de taktiske planleggerne leter etter for å selge en politisk plan, en viktig politisk beslutning. I konkurrerende etterretning kan du – poenget er å gå igjennom kanalen, etterretningens offisielle kanal, en disinformasjon, en bit med disinformasjon. Og det som er viktig er å kanalisere disinformasjonen i forskjellige kanaler. I dette tilfellet har vi italienerne som selger disinformasjonen til britene, italienerne selger disinformasjonen til amerikanerne. Og så har du amerikanerne som leter etter bekreftelser, og bekreftelsen er fra britene. Dette er konkurrerende etterretning. Du har disinformasjon solgt gjennom forskjellige kanaler og omgjort til noe som er forskjellig fra opphavet. Noe som er falskt fra begynnelsen slo igjennom på slutten.

AMY GOODMAN: Peter Eisner, jeg ønsket å ta frem Sir Richard Dearloves uttalelse. Dette var sommeren 2002. Han var sjef for M16, britisk etterretning. Han sa at etterretning og fakta ble fikset og tilpasset den taktiske planleggingen. Og det går til hele Downing Street-memoen.

PETER EISNER: Ja absolutt. Han kom tilbake etter å ha hatt møte med medlemmer av den britiske administrasjonen. Vi må huske at den britiske etterretningen har i mange tiår stått så nær CIA at det ville være vanskelig å finne noen som helst isolert informasjon som britene kan ha men som CIA ikke har. Han kom tilbake til Tony Blair i Downing Street nr. 10 og sa: ”Krigen kommer til å finne sted. Dette kommer til å skje.” Og akkurat som i USA, ga etterretningsmiljøets medlemmer opp, til en viss grad, med å forsøke å overbevise administrasjonen om at beviset ikke var sterkt nok. De sa: ”Det kommer til å skje uansett.”

Tony Blair

Straks Dearlove kom tilbake og sa det, matet de britiske etterretningstjenestene den politiske planleggingen som gikk ut på å hjelpe med å selge og propagandere for konseptet at Saddam Hussein var en klar og nærværende trussel. Det førte til en sjokkerende britisk parlamentsrapport høsten 2002 som til gjengjeld, som Carlo påpeker, matet CIAs etterretningsrapportering som sa at dette salget hadde sannsynligvis funnet sted, og ikke bare det, i en innledning til parlamentsrapporten kom statsminister Tony Blair med den feilaktige uttalelsen at Saddam Hussein ville være istand til å iverksette et angrep med masseødeleggelsesvåpen innen 45 minutter -- en total forvrengning som sjokkerte medlemmer av hans eget etterretningsmiljø, men som ble hurtig plukket opp av USA og gjentatt av USA, selv om amerikanske etterretningsfunksjonærer også visste at det ikke var noe grunnlag. Så nok en gang har vi å gjøre med sirkulær etterretning, med et grunnlag som var mindre enn magert, det var nesten ikke-eksisterende.

Sir Richard Dearlove

AMY GOODMAN: Jeg ønsker å snakke om pressens rolle i alt dette, men vi kommer til å ta pause. Og når vi kommer tilbake skal jeg spille av et kort utdrag fra et intervju jeg hadde med Michael Gordon, som var medforfatter av den beryktede artikkelen 8. september 2002 – den kom ut i The New York Times – skrevet med Judith Miller, og legger nok en gang frem administrasjonens argument for krig: masseødeleggelsesvåpen. Vi kommer tilbake om et minutt.

[pause]

AMY GOODMAN: 8. september 2002 publiserte The New York Times den nå beryktede artikkelen som hevdet at Irak forsøkte å kjøpe aluminiumsrør for å utvikle atomvåpen. Artikkelen ble brukt av Bush-administrasjonen som verktøy i oppbyggingen av argumentasjonen for å invadere Irak. Den ble samskrevet av reporterne Judith Miller og Michael Gordon. The New York Times valgte denne artikkelen spesielt ut senere i en redaksjonell kommentar hvor de ba om unnskyldning for den unøyaktige dekningen av Irak og masseødeleggelsesvåpen.

Vel, Michael Gordon stilte opp på Democracy Now! for litt over et år siden [17. mars 2006]. I løpet av vårt intervju spurte jeg ham om hans journalistikk i opptakten til den amerikanske invasjonen av Irak.

MICHAEL GORDON: Det var ikke noe byrå i den amerikanske regjeringen som sa at Saddam ikke var involvert i masseødeleggelsesvåpen. Du vet, utenriksdepartementet, selv om det viste seg å være riktig, helt sikkert angående atomspørsmålet, viste seg ikke å være – du vet, utfordret ikke den biologiske saken, den kjemiske saken, og jeg skal tilby dere denne siste tanken, og jeg svarer med glede på alle spørsmål dere har, men du vet, det er mange kompliserte temaer om masseødeleggelsesvåpen –

AMY GOODMAN: La meg bare spørre om noe angående det. Er du lei for at du skrev artikkelen? Er du lei for at denne artikkelen –

MICHAEL GORDON: Nei, jeg er ikke det. Jeg mener, hva – jeg vet ikke om du forstår hvordan journalismen fungerer, men den måten journalismen fungerer på er at du skriver det du vet, og det du vet på den tiden du forsøker å formidle så godt du kan, men da slutter du ikke med å skrive reportasjer.

AMY GOODMAN: Vel, la meg, la meg –

MICHAEL GORDON: Kan jeg svare på spørsmålet ditt, siden du stilte meg et spørsmål?

AMY GOODMAN: Vel, nei, jeg ønsket å få –

MICHAEL GORDON: Nei, vent et øyeblikk, hvis du stilte meg et spørsmål – jeg svarer med glede på alle dine spørsmål, men det jeg forsøker å forklare til deg er én ting. Det var det jeg visste på den tiden. Det er sant at det var nøkkelavgjørelsen. Det er den samme informasjonen de viste til Colin Powell forøvrig, og det var det som overtalte ham til å gå til FN og legge frem saken om atomrørene. Jeg skrev motargumentet ved å gi IAEA [International Atomic Energy Agency] like mye tid. De betvilte det. Jeg har ingen hund i dette slagsmålet. Jeg vet ikke hva den absolutte sannheten er. Da IAEA kom ut i januar og betvilte det, skrev jeg det.

AMY GOODMAN: Michael Gordon, la meg bare respondere. Vi har ikke – vi har begrenset tid i dette programmet, men jeg bare –

MICHAEL GORDON: Vel, da burde du la meg svare på spørsmålene dine.

AMY GOODMAN: Jeg gjorde det.

MICHAEL GORDON: Nei, du har ikke latt meg svare på spørsmålet ditt.

AMY GOODMAN: Er du lei for det da, at The New York Times var lei for at denne artikkelen kom ut som den gjorde på forsiden av New York Times ?

MICHAEL GORDON: Jeg tror ikke “lei” er det ordet New York Times brukte.

Michael Gordon

AMY GOODMAN: Det var Michael Gordon, medforfatter av den beryktede artikkelen 8. september 2002 som banet veien til krig. Peter Eisner, du er i The Washington Post. Du har skrevet boken The Italian Letter. Hvor viktig er denne artikkelen? Og kan du fortelle om hvordan journalismen fungerer?

PETER EISNER: Vel, artikkelen var meget viktig. Den kommer i sammenheng med en plan som hadde blitt ruget ut i Det Hvite Hus sommeren 2002. Det Hvite Hus’ Irak-Gruppe, som var hovedsakelig en propaganda-operasjon som forstod at den ene tingen som måtte gjøres for å selge krigen i Irak var ikke å ta opp biologiske våpen, ikke å ta opp kjemiske våpen, men å ta opp frykten og trusselen om en soppsky – og språkleverandørene sa spesifikt: ”La oss bruke og begynne å hamre ivei på idéen om at en soppsky er på horisonten, at vi ikke kan vente til vi har sikker informasjon, men vi har informasjon. Vi må handle nå.”

Og det ble vedtatt å vente spesielt til 8. september 2002 for å legge frem den påstanden og gjøre det i en PR-kampanje som inkluderte at visepresident Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld, Colin Powell og andre viste seg frem på TV, på radio, holdt taler rundt i verden, samtidig som de solgte historien til The New York Times, som de faktisk gjorde.

Det enkleste man kan gjøre i Washington er å sende ut en lekkasje og så se på at den vokser, og, i det minste i uforvarenhet, spilte den historien en ledende rolle, og så ble den gjenstand for kryss-referanser. Senere, på nettverk-TV, sa Dick Cheney: ”Vel, dere kan lese The New York Times idag, og dere vil se at The New York Times sier det.” Og du vet, å kreditere The New York Times for en historie er ikke særlig typisk for Bush-administrasjonen, men det var en avgjørende del av programmet, så det kan ikke minimaliseres.

AMY GOODMAN: Hvordan mislyktes dine kolleger så forferdelig, fra The New York Times til The Washington Post? The Washington Post hadde sin egen, vet du, boks hvor de la ut sine feil i dekningen av krigen.

PETER EISNER: Det er den amerikanske journalistikkens nederlag når man sender ut det som blir sagt og ikke alltid sporer opp sammenhengen og ikke alltid kjører opp reportasjen så iøynefallende som den burde spilles. The Washington Post ba om unnskyldning og ønsket at det hadde vært mer iøynefallende. Hvis du tar en titt på reportasje etter reportasje, hadde ypperlige journalister alle elementene i denne reportasjen, og den gikk ikke over glattisen til erkjennelsen av at når du legger alle bitene sammen, var det bedrageri som foregikk. Og jeg tror at det er det større spørsmålet om å snakke til makten, hvordan gjør journalistikken det, og tydeligvis mislykkes journalistikken av og til.

AMY GOODMAN: Carlo Bonini, var du overrasket fra din synsvinkel i Italia, over å se hvordan denne argumentasjonen ble laget for krig, ikke bare av politikere, av personene med makt, men av de kommersielle media, de ledende media-institusjonene i USA? Og var det likedan i Italia? Dere hadde Berlusconi, som var en nær alliert med president Bush i opptakten til krigen og gjennom den.

Silvio Berlusconi

CARLO BONINI: Det var akkurat det samme. Jeg mener, det var ikke et spesielt amerikansk problem. Ekko-kammeret som ble skapt av pressen i månedene som fulgte frem til krigen var felles på begge sider av havet.

Igjen, når det gjelder aluminiumsrørene, er jeg enig med Peter. Jeg mener, det var et avgjørende punkt, og igjen har du de italienske hendene her. Og du kan lese boken, i min bok, italienerne – jeg mener, aluminiumsrørene var nødt til å erstatte en rakettmodell som ble skaffet av italienerne til den irakiske hæren på 1980-tallet. Så igjen visste de italienske hemmelige tjenestene høsten 2002 at de forfalskede dokumentene, at dokumentene om Nigergate var forfalsket, og de visste at aluminiumsrørene ikke kom til å bli brukt til berikelse av uran, men til å erstatte et rakettsystem.

AMY GOODMAN: Ahmed Chalabi spilte en nøkkelrolle her og havnet, viser det seg, vi vet nå, var en kilde – for mange av Judith Millers artikler. Hva med hans rolle – sjefen for den irakiske nasjonale kongressen, INC?

CARLO BONINI: Vel, jeg tror han hadde en nøkkelrolle. Jeg hadde anledning til å snakke med Chalabi et par ganger i London, hvor han pleide å ha sitt hovedkvarter. Og jeg ble imponert, fordi da du banket på døren til den irakiske nasjonale kongressens hovedkvarter, var første spørsmål fra Ahmed Chalabi, til alle slags reportere fra hvor som helst i verden: ”Hva trenger dere?” Så det er nøyaktig den fremgangsmåten han hadde overfor den amerikanske administrasjonen: ”Hva trenger dere?”

Jeg mener, Ahmed Chalabi var en utrolig fabrikant av konkurrerende etterretning. Han var istand til å kanalisere, gjennom pressen, gjennom de offentlige rapportene, gjennom sitt nettverk i USA så vel som i England, så vel som i resten av Europa, massevis av misledende informasjon.

Ahmed Chalabi

AMY GOODMAN: Jeg ønsker å gå over til et annet tema. I november 2001 – du skriver dette på slutten i din bok, Collusion – det var et møte i Italia mellom iransk etterretning og Pentagon. Fortell om dette møtet.

CARLO BONINI: Møtet, tror jeg, er et slående bevis på det som har vært publisert i USA tidligere, at på slutten av 2001 var den amerikanske administrasjonen klar til å legge ned sin påstand for krig i Irak – men det er svært interessant, disse møtene viser at det er klart at på veien opp mot krigen, forhandlet amerikanerne, hadde mer enn, du vet, skygge-diplomatikk med iranerne. Og jeg mener, under disse møtene var ikke de iranerne som deltok i møtene ganske enkelt eks-patrioter. De var fra SCIRI [Supreme Council of Revolution] - Revolusjonens Øverste Råd. De var tett tilknyttet den ledende Ayatollah i Tehran. Så det er ganske klart at i Irak-krigens navn i Irak, kjørte den amerikanske administrasjonen, spesielt The Office for Special Plans of the Pentagon, et skyggeprogram, diplomati-program, med iranerne. Og jeg tror at det er veldig interessant, fordi denne administrasjonen må fremdeles gi et svar om disse møtene. Jeg mener, alle svarene man har fått hittil er grunnløse og og gir ingen – gir ikke særlig mening.

AMY GOODMAN: Peter Eisner, har du noe mer å si om dette punktet i dette bakrommet, bakdøren Iran-Pentagon-linken som går tilbake? Jeg mener, den går helt tilbake til Iran-Contra, hemmelig kanal til Iran for å selge våpen til dem og så skumme profittene og støtte Contras i Nicaragua.

PETER EISNER: Ja absolutt. Først og fremst var det arrangert av en herre som heter Michael Ledeen, som er en langtidsoperatør i amerikanske omgangskretser som i det minste går til Iran-Contra-perioden. Michael Ledeen har stipendiat ved The American Enterprise Institute, nykonservatismens hjerte i USA, alliert med Lynne Cheney, alliert med diverse andre personer så nær Bush-administrasjonen som det er mulig. Ledeen satte opp dette møtet. Ledeen satte det opp uten å fortelle den amerikanske ambassaden. Ledeen har et langvarig forhold til Italia.

Ledeen, interessant nok, meget interessant nok, hadde et forhold til magasinet Panorama, som leveransen av det italienske brevet og dets saksmappe var rettet mot i oktober 2002. Faktisk begynte Ledeen med å skrive en spalte i oktober 2002 for magasinet Panorama, og allikevel har Ledeen mistet kolossalt mye anseelse i det amerikanske etterretningsmiljøet. Den personan han tok med seg til møtet i Roma, Manuchar Ghorbanifar, har blitt beskrevet i mange år av amerikansk etterretning som en seriefabrikant. Men Ledeen, som står Bush-administrasjonen nær, har sagt at Ghorbanifar er den ærligste og mest pålitelige personen han kjenner. Dette kan ikke separeres fra det faktum at det blir stilt spørsmål ved Chalabi selv om at han har vært en iransk agent. Så det er et helt vev av spørsmål her som går hinsides det man kan virkelig få tak i uten en serie med innstevninger.

Seriefabrikant Manuchar Ghorbanifar

AMY GOODMAN: Til slutt, Peter Eisner, den 30. mars, har The House, Government Oversight and Government Reform Committee som ledes av Waxman, kongressmann Waxman, nok en gang krevd at utenriksminister Condoleezza Rice skal vitne for komitéen 18. april angående Bush-administrasjonens påstander om at Irak hadde søkt etter uran fra Niger. Condoleezza Rice skal vitne 18. april, selv om hun forsøker å komme seg ut av det. Hvor viktig er dette?

Henry Waxman

PETER EISNER: Vel, det viser at i det minste påpeker den demokrat-kontrollerte kongressen at krigens bærebjelker fortsatt trenger å granskes. Du vet, frem til denne timen, når du spør nøkkelmedlemmer av Bush-administrasjonen, ikke minst president Bush selv og visepresident Cheney, er det sannsynlige svaret fremdeles: ”Hva kunne vi gjøre? Vi handlet på grunnlag av den etterretningen som var tilgjengelig for oss.” Men vi finner helt klart at de ikke handlet på grunnlag av den etterretningen som var tilgjengelig for dem. De handlet på grunnlag av manipulasjon og kirsebærplukking av småbiter med etterretning som mest effektivt ville selge den krigen som de allerede hadde bestemt seg for å gjennomføre: krigen i Irak.

Condoleezza Rice & George W. Bush

AMY GOODMAN: Mener du at det er grunnlag for riksrettssak her?

PETER EISNER: Det er ikke for meg å ta stilling til, først og fremst, hva vet vi om hva president Bush selv visste om dette, og hva vet vi om at visepresidenten visste om det? Begynnelsen på en etterforskning er å finne ut hva var kjeden, hvem mottok hva.

For oss som ser etterretningen komme til USA, kan jeg si dette: etterretningen og den falske informasjonen om Irak og Niger gikk inn i etterretningsmiljøets system. Av alle mennesker er ikke visepresident Cheney bare en eller annen siste dagers visepresident som ikke har hatt noe forhold til etterretningsmiljøet. Han ble ansett som en av de mest omhyggelige analytikere av informasjon som kom inn. Han visste mer enn mange andre folk at italiensk militær etterretning skaffet denne informasjonen, og han visste også at det var tvil på høyeste hold om all informasjonen, og enten erkjente han ikke eller valgte ikke å erkjenne det faktum at informasjonen var tynn og upålitelig. Så det er mye etterforskning som trenger å gjøres, innstevninger å bli sendt ut, før jeg kan vite nok til å snakke om riksrett.

AMY GOODMAN: Vi må avslutte det der. Peter Eisner, medforfatter av boken The Italian Letter: How the Bush Administration Used a Fake Letter to Build the Case for War in Iraq, reporter for The Washington Post; og Carlo Bonini, som sammen med Giuseppe D'Avanzo skrev Collusion: International Espionage and the War on Terror. Jeg ønsker å takke dere begge veldig mye for å være med oss.

Amy Goodman

Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra tirsdag 10. april 2007 kan lastes ned herfra.

Intervju med en kjent iraker-amerikaner

2007-04-12T13:18:00.000+01:00

Mandag 2. april 2007:

"Som et beskyttet øyevitne i Irak... ønsker jeg å meddele historier som den amerikanske offentligheten ikke er oppmerksom på, og som maistream media ikke forteller om”
– Iraker-amerikaneren Sami Rasouli

Iraker-amerikaneren Sami Rasouli var en velkjent restaurant-eier i Minneapolis. I 2004, midt i krigen og okkupasjonen – tre tiår etter at han forlot Irak – vendte han tilbake til sitt hjemland for å hjelpe det med gjenreisning fra krigen og den amerikanske okkupasjonen. Rasouli har tilbragt mye av sin tid i den hellige shia-byen Najaf hvor han var født. Han har også hjulpet med å etablere The Muslim Peacemaker Team. Da han kom tilbake til Minneapolis på besøk, stilte han opp på Democracy Now! for et forlenget intervju med Amy Goodman.

Sami Rasouli

Denne bloggen går litt i rykk og napp, avhengig av faktorer som tilgjengelig arbeidstid og størrelsen på enkelte prosjekter. Dette innslaget er ett av de større. Vi får her et grundig innblikk i hva som foregår i Irak, hvordan irakerne har det, hvordan de sliter med situasjonen, og hva de håper på fremover.

Mandag 2. april 2007 gjorde Amy Goodman et forlenget intervju på Democracy Now! med iraker-amerikaneren Sami Rasouli. Rasouli har meget interessante og informative ting å fortelle om hva som foregår blant vanlige mennesker i Irak, hvordan de holder ut og hvordan de overlever. Hva de gjør for å hjelpe hverandre. Den borgerkrigen vi alle hører om mellom sunnier og shiaer ser ut til å være iscenesatt av okkupantene og andre utenforstående, muligens for å kamuflere det faktum at den egentlige striden står mellom okkupantenes støttespillere og motstandere. Robert Fisk ser også ut til å ha denne mistanken:

ROBERT FISK : Jeg tenker på noe virkelig terror i Baghdad, terroren som kommer gjennom postkassen eller blir festet til veggene. Nå, her er er virkelige terrorplaner for frykt-departementet, planer om å rense ut og massakrere hele samfunn fra deres hjem og byer på grunn av deres religiøse sekt.

Så la oss ta en titt på noe virkelig grusom terror, samlet inn på Baghdads gater og fra inngangsdørene til de som virkelig står stilt overfor en generasjon av trusler, mange av dem nøye innsamlet, disse dokumentene, av lokale FN-funksjonærer, gitt til noen av mine italienske kolleger, som ga dem til meg. Og dette er første gang de har blitt detaljert beskrevet i dette landet. De er trykt, ikke håndskrevet, og de er giftige.

”Til de uedle fornekterne som solgte sin religion og sitt samfunn for verdslige goder,” begynner et notat fra en sunni-gruppe om deres shia-landsmenn, ”det er klart at du må betegnes blant dem som har forrådt Allahs pakt og hans profet og er intellektuelt og aktivt involvert å kjempe mot Mujahideen. Derfor gir vi dere 24 timer til å forlate dette rettskafne distriktet. Hvis ikke, skal straff og gjengjeldelse bli din skjebne. Allah er større. Pris og nåde være med Allah.”

Det er dusiner på dusiner med disse dokumentene, og de ble ikke lagt der av folk som spøker. Noen av dem, mistenker jeg, ble kanskje ikke plassert der av grupper i det hele tatt, for jeg har en mistanke om der er folk som vil ha borgerkrig i Irak, og de er ikke nødvendigvis irakere. Det er mange av disse dokumentene jeg mistenker at de ikke var skrevet av irakere. De er veldig pent trykt, noen av dem.

Her er et litterært verk av Allahu Akbar-brigaden, som antakeligvis er sunnier og som spesielt sikter mot skolejenter. ”Død, korsfestelse, amputasjon av hender og føtter vil bli gjengjeldelsen mot dem som trosser Allah, til alle kvinner som på grunn av måten de kler seg på oppfordrer pirring, fordi dette vil føre til verdslig fordømmelse. Kuler og stokkepryl vil bli straffen for dem som ikke har noen moral. Vi er fullt oppmerksomme på” – hør på dette – ”Vi er fullt oppmerksomme på det som finner sted etter middagstid i skolehallen på Museumveien. Vi er tilstede blant dere og vet alt som er å vite.” Au. Dette er virkelig terror, ikke den typen som våre regjeringer forsøker å dytte oss til å tro at den ligger der og venter på oss.

Det er veldig mange vitnesbyrd fra irakerne selv som styrker mistanken om at faren for borgerkrig mellom shiaer og sunnier er okkupantenes propaganda og påskudd for å fortsette okkupasjonen med blodbadet som en direkte følge.

Sami Rasouli sier bl.a. i dette intervjuet:

”Den amerikanske administrasjonen, gjennom sin okkupasjon av Irak, har mislykkes, har mislykkes grundig, og hver eneste dag som går indikerer mer vold som skjer i Irak og mer fiaskoen av deres rolle. Og faktisk vet jeg ikke hva deres rolle er i Irak og hva som USA ønsker å oppnå i Irak så langt. Jeg ser ingenting. Jeg ser krigen som meningsløs. Den forårsaket massevis av pine og katastrofalt resultat for irakerne. Den gjennomsnittlige irakeren våkner opp om morgenen, enten det er et barn som skal på skolen eller en bonde som skal til gården sin eller en arbeider som skal på jobben sin – og forøvrig er det 65% arbeidsledighet i Irak, så det er ikke mye arbeide i Irak. Men irakerne er på en blind date. Hver dag våkner de opp med brutal død. Bare tid og sted avgjør at denne brutale døden skjer. Så slutten på irakernes dilemma, når det skjer, men med den totale tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Irak øyeblikkelig.

”Og vi kan ikke rettferdiggjøre nærværet av amerikanske tropper i Irak ved å si: vel, de vil – eller de gjør noe som helst godt for irakerne for å forhindre en slik borgerkrig, såkalt kamp mellom sunnier og shiaer. Dette er ikke noen borgerkrig. Det er en politisk krig mellom de som støttet den amerikanske invasjonen, som er den nåværende regjeringen og dens dødsskvadroner, og det irakiske folket som stod imot, stod imot denne okkupasjonen og står fremdeles imot denne okkupasjonen. Irakerne er lut lei av administrasjonens påstand, og hvis det er noen som helst borgerkrig som foregår, sier de, skulle vi ha den nå, isteden har vi den senere, ett år senere eller fem år senere. La oss ha den nå og bli ferdig med den. Da vil vi få vårt land tilbake, vi kan gjenoppbygge det, og vi kan styre det. Vi er det folket som tilhører den gamle multi-sivilisasjonens land. Det er Mesopotamia, hvor Hammurabi satte sin første lov, den sumeriske, de oppfant skrivekunsten, den babylonske, den acadiske, den sumeriske, og alle sivilisasjonene som ble bygget omkring Tigris og Eufrat.”

Sami Rasouli på Democracy Now!

Det er dette intervjuet som blir gjengitt i sin helhet nedenfor, hast-oversatt til relativt godt norsk etter beste evne av undertegnede, med stor takk nok en gang til den ukuelige og usedvanlig produktive radio- og TV- journalisten Amy Goodman og alle hennes samarbeidspartnere på Democracy Now! – The War & Peace Report, ikke minst Amys co-host Juan Gonzalez, en fremragende journalist som har skrevet ypperlige bøker om latinamerikanernes historie og satt søkelys på USAs koloni fra den spansk-amerikanske borgerkrigen, nemlig Puerto Rico, hvor Juan ble født samme år som undertegnede, i 1949. Juan Gonzales har også en ypperlig forståelse for urban politikk i USA og hvordan dette påvirker vanlige mennesker, og selvfølgelig immigrasjonspolitikk som først og fremst rammer latinere i USA. I denne forbindelse har han også gjort fremragende etterforskende journalistikk og skrevet bøker. Han har dessuten engasjert seg sterkt i bevisstgjøringen om mediapolitikken i USA, dvs. hvordan TV-stasjoner, radio-stasjoner og aviser har blitt kjøpt opp av digre konglomerater som fungerer som propaganda-maskiner for Det Hvite Hus, og hvor de journalistene og redaktørene som ikke holder partilinjen blir oppsagt.

Amy Goodman og Juan Gonzales

Men tilbake til dagens tema: Selv om Sami Rasouli er amerikansk statsborger og har bodd i Minneapolis i flere tiår, snakker han engelsk med en tykk irakisk aksent, dog med en meget klar og tydelig diksjon som gjør hvert eneste ord forståelig. Leseren bør allikevel være oppmerksom på at nettopp fordi tekster som denne er oversatte avskrifter fra muntlige meddelelser, vil setningene være spontane og ofte ukorrekte både med hensyn til syntaks og grammatikk. (I tillegg forekommer egne tastefeil som ofte blir rettet på i etterkant.)

Selv om jeg må justere setningsbyggingen i tråd med god oversettelse til norsk, har jeg forsøkt å unngå å gjøre teksten mer formell enn originalen ved å være så trofast som mulig til den uformelle muntlige formen med selv-rettelser, brudd i flyten, avbrutte setninger og alt det der. Dette prinsippet gjelder samtlige oversatte intervjuer fra Democracy Now!

AMY GOODMAN: Minst 11 mennesker har blitt drept og over 90 såret etter et angrep fra en selvmords-lastebilbombe i den Nord-Irakiske byen Kirkuk idag [mandag 2. april 2007]. Blant ofrene var barn fra en skole i nærheten. I mellomtiden eksploderte to lastebilbomber i Mosul på søndag og drepte to mennesker og såret 22.

I andre voldsepisoder: Likene av nitten menn kidnappet ved en falsk kontrollpost i Baghdad ble funnet idag [mandag 2. april 2007]. Alle hadde blitt skutt i hodet. Samtidig ble seks amerikanske soldater drept i løpet av helgen i bomber langs veien sør for Baghdad.

Den siste blodsutgytelsen kommer en dag etter at den republikanske presidentkandidaten og senatoren John McCain avla et tungt bevoktet besøk til et marked i Baghdad. McCain sa etterpå at det amerikanske folk ikke ble gitt det komplette bildet av fremskrittene som blir gjort med hensyn til å redusere vold i hovedstaden.

Irakiske tall regner ut at sivile dødsfall fra vold rundt i landet økte med 15% i løpet av februar til over 2,000. Mer enn 600 irakere har blitt drept bare i den siste uken. Blant dem ble minst 125 mennesker drept i selvmords-lastebilbombingen i Tal Afar – det dødeligste enkeltangrepet siden krigen begynte for fire år siden. Shia-skytere, inkludert politi, dro omkring på en grassat, hevngjerrig skytetokt etterpå og drepte minst 45 sunni-menn.

I mellomtiden har demokrater i representantenes hus og senatet i Washington, D.C. trengt igjennom med lovforslag om driftsmidler til krigen som setter et tidsskjema for tilbaketrekning av amerikanske tropper. Tiltakene må forlikes mellom partene før de blir sendt til president Bush som har lovet å nedlegge veto mot dem.

Vår gjest idag er en iraker-amerikaner som har bodd i Irak det meste av de siste tre årene. Hans navn er Sami Rasouli. Vi snakket først med Sami på Democracy Now! i 2004 like før han forlot Minnesota for å reise tilbake til sitt hjemland og hjelpe det med gjenreisning fra krigen og den amerikanske okkupasjonen.

I Irak har Sami Rasouli tilbragt mye av sin tid i den hellige shia-byen Najaf hvor han var født. Han har også hjulpet med å grunnlegge The Muslim Peacemaker Team. Han kom nylig tilbake til USA på besøk. Han er nå i Minneapolis, hvorfra han snakker med oss. Sami Rasouli, velkommen til Democracy Now!

SAMI RASOULI: Takk for det. Jeg er glad for å være med dere.

AMY GOODMAN: Det er godt å ha deg med oss. Sami, kan du begynne ved å snakke om disse siste tallene? For eksempel, angrepet i Tal Afar, det verste angrepet – som har de verste dødsofrene siden invasjonen av Irak.

SAMI RASOULI: Vel, jeg hørte senator McCain snakke om fremskrittene, som jeg har hørt fra presidenten og resten av administrasjonens funksjonærer i de siste fire årene. Men for å snakke om Tal Afar som et eksempel, så var jeg medlem av Muslim Peacemakers Teams, blant andre, med følge av Peggy Gish og Michele [Naar-Obed] fra CPT, eller The Christian Peacemakers Team – dette er en gang i januar 2006 – vi besøkte den andre Grand Ayatollah i Najaf, Sayed Mohammed Saeed al-Hakim, og han fortalte oss denne historien etter at vi introduserte oss som Peacemakers. Han sa at Tal Afar er befolket med alle slags mennesker som danner den vakre mosaiske formulaen som det irakiske samfunnet er sammenvevet av, som sunniene ved siden av shiaene – og forresten, jeg er shia og min kone er sunni, så dette er et normalt blandet ekteskap i Irak innenfor det irakiske samfunnet.

Christian Peacemakers Team:
Harmeet Sooden og James Loney

Så en gang i september 2005 ble befolkningen i Tal Afar utsatt for tung bombing fra amerikanske luftangrep, og de måtte forlate byen for å søke tilflukt. De er familier, kvinner og barn som søker tilflukt – neste by, som er Sinjar. Og Sinjar er befolket av yezidiere, og urettferdig kjent i Irak som Satan-tilbedere. Og de yezediene var forberedt på å ta imot og gi tilflukt til sunniene og shiaene som flyktet fra byen Tal Afar, og de tilbød dem hjem, mat, madrasser, andre behov, og forsikret dem om at de ville gå sin vei hvis de ikke likte at de var hos dem, for de hadde en annen religion. Så de dro for å være hos sine slektninger, yezidiene, og lot shiaene og sunniene være i deres hjem til krisen var over i Tal Afar.

Og siden den gangen – faktisk siden 1. mai 2003, da presidenten kunngjorde at den største militære operasjonen var over – da var de fremdeles på flukt fra sine hjem – det er ikke bare i Tal Afar – over hele landet. Det er over to millioner irakere som har blitt fordrevet i Irak i sitt eget hjemland, blitt flyktninger. Det er folk i Tal Afar som fremdeles er i Najaf og Karbala, og vi møtte dem, og vi prøvde hardt, som medlemmer av The Muslim Peacemakers Team, å gi dem tilflukt, tak over hodet, mat og annet donert av irakerne selv. De deler fremdeles med dem hva de trenger. Og dessuten overlever irakerne fortsatt av det mat-for-olje-programmet eller olje-for-mat-programmet. Og det er ikke nok, men de prøver å overleve innenfor usikkerheten og byrdeforholdene som skyldes okkupasjonen.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, når du kommer tilbake til dette landet etter omtrent tre år, hvilke hensikter har du i USA?

SAMI RASOULI: Vel, det første innledende besøket, da jeg gjorde – min mor døde i november 2003, og jeg ville reise og kondolere mine søstre og slektninger, og jeg tilbragte circa fire uker der, og jeg var lykkelig, på den ene siden, over å bli gjenforenet med min familie og deres 40 nieser og nevøer. Man på den andre siden, når jeg kommer ut og ser tegnene på ødeleggelse og det som krig har gjort med mennesker, ble jeg sønderknust. Så jeg kom tilbake. Jeg kunne ikke fungere. Det tok meg et år å bestemme meg for å reise tilbake. Så jeg solgte min forretning og prøvde å være uforpliktet til alt annet, og jeg dro.

Men jeg ønsket å gjøre noe, så mye som jeg kan ofre til denne tingen, mindre eller mer, det kan gjøre en liten forskjell, så jeg reiste dit, men jeg var overrasket over å møte medlemmer av The Christian Peacemakers Teams i Karbala som arbeidet med Karbala Human Rights Watch Center, hvor jeg hadde møte med dem. Og det var, for meg, som noe jeg hadde funnet til å forme min misjon med. Og vi var alle, irakerne, på det sentret, imponert av The Christian Peacemakers Teams arbeide. Så det var derfor vi bestemte oss for å etablere The Muslim Peacemakers Team.

Og siden den gang har MPT vært involvert i samlede anstrengelser og prosjekter i Irak, hovedsakelig var det opprydningsprosjekt i byen Fallujah, hvor atten representanter -- tre var kristne, og femten shia-muslimske menn og kvinner fra Najaf – som forpliktet seg til å hjelpe den herjede byen som hadde blitt utsatt for ødeleggelse to ganger, i april 2004 og november 2004. Så vi var der og kunngjorde hjelp til å plukke opp skrot, søppel, banket på beboernes dører for å tilby å fjerne avfall og søppel. Og menneskene der ble beveget. De hadde faktisk ikke sett noen søppeltømmere på to år, siden krigen begynte. Så de inviterte oss til å be med dem. Og vi gikk, og vi gjorde det. Vi ba i Al Furqan-moskéen i Saba Nissan-området. Det var nesten 2,000 bedere der, hvor sjeiken endret sin preken til en forening. Folk lærte om oss, at vi var iblant dem, sunnier og shiaer som holdt gudstjeneste sammen, samme Gud, med den samme hellige boken, Koranen. Jeg –

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, vi må ta pause, men når vi kommer tilbake vil jeg snakke med deg om ditt møte med lederen for House Appropriations Committee, David Obey, på søndag. Du hadde møte med ham i Superior, Wisconsin. Dette er Democracy Now!, democracynow.org, The War and Peace Report. Tilbake om et minutt.

Antikrigs-demonstrasjon i Malaysia

[pause]

AMY GOODMAN: Vår gjest idag, Sami Rasouli, var i Chippewa Falls på lørdag. Han talte og dessuten protesterte på broen der mot krigen. Sami Rasouli, fortell om ditt møte med lederen for House Appropriations Committee, David Obey, i Wisconsin denne helgen.

SAMI RASOULI: Faktisk, den personen som organiserte møtet, Mike Miles, ringte til sitt kontor, og de kontoransatte var enige i at vi skulle ha et møte med kongressmannen Obey. Og faktisk møtte jeg ham, og han kjøpte frokost til meg – det var hyggelig – han lyttet tålmodig til hva jeg hadde å si. Og vi hadde en hyggelig time, da jeg snakket mest om å dele med ham det som jeg hadde opplevd i Irak i de siste åtte månedene og andre historier. Kongressmannen uttrykte sine forhåndskunnskaper om det jeg hadde å fortelle ham. Og om å gjøre noe –

AMY GOODMAN: Jeg mener, det lyder som, Sami, et veldig interessant møte. Du var sammen med Mike Miles. Mike Miles konkurrerte faktisk mot Obey med Det Grønne Partiet og ble faktisk arrestert på David Obeys kontor, da han protesterte mot pengebevilgningene til krigen. Hva var ditt budskap til kongressmedlem Obey om stemmen? Som noen kaller det, antikrigsstemmen, fordi den ber om en tidsplan i Irak, alle kaller den en fortsettelse-av-kigen-stemme fordi den fortsatt bevilger penger til krigen i Irak.

SAMI RASOULI: Vel, det jeg forstod var at de presenterte sitt lovforslag, og presidenten presenterer sitt lovforslag, og det går frem og tilbake. Men som et resultat av dette, ser det ut som administrasjonen ikke lytter og vil ikke lytte og se alvorlig på valget 7. november. Så jeg syns at antagelig skulle presidentstillingen bli tilbudt demokratene ved neste valg, 2008. Mike Miles var der med meg, og faktisk skal han stille opp i retten for den arrestasjonen på Obeys kontor imorgen. Uansett, jeg avsluttet møtet faktisk, og lærte ikke mye eller noe løfte fra kongressmannen Obey.

Kongressmann David Obey

AMY GOODMAN: Hva ønsker du skal skje i Irak akkurat nå? Og hva ville hende hvis amerikanske tropper skulle trekke seg ut øyeblikkelig?

SAMI RASOULI: Den amerikanske administrasjonen, gjennom sin okkupasjon av Irak, har mislykkes, har mislykkes grundig, og hver eneste dag som går indikerer mer vold som skjer i Irak og mer fiaskoen av deres rolle. Og faktisk vet jeg ikke hva deres rolle er i Irak og hva som USA ønsker å oppnå i Irak så langt. Jeg ser ingenting. Jeg ser krigen som meningsløs. Den forårsaket massevis av pine og katastrofalt resultat for irakerne. Den gjennomsnittlige irakeren våkner opp om morgenen, enten det er et barn som skal på skolen eller en bonde som skal til gården sin eller en arbeider som skal på jobben sin – og forøvrig er det 65% arbeidsledighet i Irak, så det er ikke mye arbeide i Irak. Men irakerne er på en blind date. Hver dag våkner de opp med brutal død. Bare tid og sted avgjør at denne brutale døden skjer. Så slutten på irakernes dilemma, når det skjer, men med den totale tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Irak øyeblikkelig.

Og vi kan ikke rettferdiggjøre nærværet av amerikanske tropper i Irak ved å si: vel, de vil – eller de gjør noe som helst godt for irakerne for å forhindre en slik borgerkrig, såkalt kamp mellom sunnier og shiaer. Dette er ikke noen borgerkrig. Det er en politisk krig mellom de som støttet den amerikanske invasjonen, som er den nåværende regjeringen og dens dødsskvadroner, og det irakiske folket som stod imot, stod imot denne okkupasjonen og står fremdeles imot denne okkupasjonen. Irakerne er lut lei av administrasjonens påstand, og hvis det er noen som helst borgerkrig som foregår, sier de, skulle vi ha den nå, isteden har vi den senere, ett år senere eller fem år senere. La oss ha den nå og bli ferdig med den. Da vil vi få vårt land tilbake, vi kan gjenoppbygge det, og vi kan styre det. Vi er det folket som tilhører den gamle multi-sivilisasjonens land. Det er Mesopotamia, hvor Hammurabi satte sin første lov, den sumeriske, de oppfant skrivekunsten, den babylonske, den acadiske, den sumeriske, og alle sivilisasjonene som ble bygget omkring Tigris og Eufrat.

Sami Rasouli

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, hva mener du, hvis USA skulle trekke ut amerikanske tropper, at USA skylder Irak? Hva burde amerikansk nærvær i Irak være?

SAMI RASOULI: Jeg mener at USA burde opprettholde et gjensidig forhold med Irak som et selvstendig land. Den irakiske regjeringen skulle ikke være påvirket av noe slags diktat utenfra. USA, når de drar og tar troppene – og våpnene, vel og merke – med sin tilbaketrekning, da burde USA opprettholde det gjensidige forholdet basert på respekt, ifølge internasjonale lover, ifølge FN-avtalen. Og USA er forpliktet til å gjenoppbygge Irak og tilby irakerne nok kompensasjon, nok penger til å komme over dilemmaet de har hatt de siste fire årene, og bare bruke sin rett, menneskerettighetene ved å leve blant resten av menneskeheten på denne jorden.

AMY GOODMAN: Kan du snakke om landets splittelse? Den irakiske regjeringen, blir det fortalt, oppmuntrer arabiske bosettere i byen Kirkuk i nordre Irak å vende tilbake til sine opprinnelige hjem lenger sør. Tiltaket blir anbefalt i en paragraf i den nye grunnloven som handler om Kirkuk. En folkeavstemning om å slå Kirkuk sammen med de andre tre provinsene, kjent som Irakisk Kurdistan, forteller BBC, vil bli holdt senere i år.

SAMI RASOULI: Vel, i Irak, dessverre, igjen, er et lovløst samfunn, det er kaotisk. Og det er ingen følelse av noen sentral regjering eller en skikkelig kommunikasjon mellom den sentrale regjeringen i Irak og andre deler av landet, som ledelsen i Kurdistan. Og de gruppene, enten de er feilinformert, motivert, selvmotivert eller motivert og påvirket av grupper utenfra, det er de som gjør det skitne arbeidet som kan føre til en splittelse, som noen av våre funksjonærer i regjeringen, kongressfolk-funksjonærer, som [Joe] Biden, prøver å oppnå, som oppdelingen av Irak i tre seksjoner.

Kirkurk, som idag led under kraftig bombing, førte til at tretten mennesker ble drept og andre sårede, det dreier seg om en tvist mellom tyrkere, arabere og kurdere. Men jeg tror at fordi landet fortsatt ikke har noe selvstyre, og lederne som forsøker å få amerikanske tropper ut av landet, er de ivrige til å sette seg ned med hverandre for å løse problemet, ikke bare for Kirkuk, andre omstridte paragrafer i den irakiske grunnloven, som burde revurderes som en betingelse, i det minste for Det Islamske Partiet, ledet av Mr. Tariq al-Hashimi, som satte en forutsetning for sitt engasjement i den politiske prossessen i Irak, hvis grunnloven blir revurdert. Og grunnloven, som du vet, ble forkastet i Anbar-provinsen og også av Salah ad Din. Og i Ninawa forventet vi at den ville bli avvist, men på en eller annen måte ble resultatet at 55% godkjente den. Så det er mange uavgjorte temaer som trenger å bli tatt opp, men som kun burde behandles av irakerne, og avgjort av irakerne. Og utenforstående burde ikke være der for å påvirke denne gruppen mot den andre gruppen.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, hvordan får du informasjon i Irak? Hva slags media henvender du deg til?

SAMI RASOULI: Vel, vi har en direkte kontakt med de religiøse autoritetslederne, enten gjennom shiaenes seminar i Najaf eller sunnienes seminar – det er ikke seminar men den muslimske – det kalles de muslimske stipendiat-komitéer. Så vi hadde møter med de lederne og snakket med dem om temaene i dagens Irak. Og, forøvrig, ingen av dem, ingen av dem, autoriserte, som vi har fått vite, spillingen av noe irakisk blod innenfor denne såkalte sunnier mot shiaer, eller omvendt. De er alle ivrige etter å komme sammen og løse problemene gjennom direkte kommunikasjoner eller indirekte kommunikasjoner, på grunn av mangelen på sikkerhet i Irak.

Vi reiser fra lokalsamfunn til et annet lokalsamfunn, som medlemmer av Muslim Peacemakers Teams, for å forbinde og bygge broer og redusere avstandene mellom – faktisk, når jeg snakker om dette, å redusere avstandene, ler de og forteller meg: ”Det er ikke noen avstand, Sami. Det er en okkupasjon, og okkupasjonen splitter oss.” Men vi virkelig – de verdsetter innsatsen fra Muslim Peacemakers Team som prøver hardt å fjerne alle de psykologiske hindringene som har vært bygget og satt opp mellom lokalsamfunnene og splittet dem som sekter og etnisk bakgrunn, dessverre, etter at Paul Bremer tok over for å sette opp sine hundre ordre for irakerne i det nye demokratiske frie Irak.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, hva er ditt forhold til de amerikanske soldatene? Jeg mener, her bodde du i dette landet [USA] i flere tiår. Du, selvfølgelig, snakker engelsk. Du reiste tilbake til Irak. Hvordan ser irakerne på deg? Og hvordan ser det amerikanske militære på deg?

SAMI RASOULI: Vanligvis er det noen – mange, mange, faktisk, irakiske kontrollposter og noen nettopp nå i reduksjon, eller det blir mindre og mindre amerikanske kontrollposter. Av og til trenger vi å dra og besøke noen amerikanske militærbaser for å diskutere noen arrestanter som de har for irakiske familier som vi har spurt for å dra og sjekke og se om de arresterte blir dømt, kommer til å bli løslatt, eller om de ikke er der, savnede eller døde. Så vi er en slags link, og for meg, som en amerikansk irakisk-født statsborger, føler jeg meg privilegert ved at jeg snakker begge språkene og forstår begge kulturene og lærer fortsatt om begge. Min rolle er viktig, på en måte, ved å være et medium mellom irakerne og amerikanerne.

For noen – som en gang i januar, forrige januar – faktisk i 2006, 23. januar, reiste jeg fra Baghdad, på vei fra Najaf til Fallujah, og vi kunne ikke – sjåføren kunne ikke kjøre på hovedveien. Det var en kamp mellom amerikanske styrker og elementer av den irakiske motstanden. Så sjåføren foreslo å ta en sidevei, som var grusete og uasfaltert. Så noen få minutter senere, da vi var på den veien, ble vi raidet av tre Humvees [militærbiler], og circa tolv tjenestemenn hoppet fra sine kjøretøyer, pekte riflene mot oss og ba oss om å stige av. En arabisk oversetter var der, og han oversatte også alt soldatene sa. Og jeg følte det slik: jeg er ikke i en bra situasjon. Så jeg trakk frem mitt amerikanske førerkort, og jeg hevdet: Jeg er amerikaner. Og den fine unge mannen så på meg, og han utbryter – jeg vet ikke om jeg kan si dette -- “No sh**!” sånn med et stort smil. Så jeg forteller ham: “You betcha.” Så sa han: “Du må være fra Minnesota.” Så kalte han på sin bataljonssjef om å komme og undersøke meg og gi meg en slags klarering. Og da de snakket med meg, spurte han meg: ”Hva i helvete gjør du her?” Jeg sa til ham: ”Vel, jeg besøker familien min, men hva gjør dere her?” De sa: ”Vi leter etter fiender, terrorister. De drepte nettopp to av oss i Taji.” Så jeg svarte: ”Er jeg fienden?” Han sa: ”Nei, du ser bra ut. Dere kan dra.”

Humvees

Og i det øyeblikket tenkte jeg på det. Og mens panikken pågikk, mistilliten, frykten blant de andre irakerne som solgte, noen gateselgere, på høyre side av gaten, så jeg tenkte på hvor mange irakere har de små legitimasjonskortene, førerkortet, eller snakker engelsk, og hvor mange amerikanere forstod eller forstår Iraks kultur og kan snakke arabisk for å kommunisere med. Avstanden – siden amerikanerne er okkupantene, da er de fienden, den er der – avstanden mellom amerikanerne og irakerne, siden irakerne er terrorister, slik som jeg ble mistenkt til mitt førerkort reddet livet mitt og reddet sjåførens liv. Da vi dro, fortalte sjåføren meg om hvor mange av hans brødre ble savnet, drept, slektningene i nabolagene i Fallujah, og han fortalte meg hva slags problemer Fallujah gikk igjennom de siste fire årene.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, du var godt kjent i Minnapolis. Du var på forsiden av mange magasiner, spesielt da du reiste derfra, en velkjent restauranteier som hadde restauranten Sinbad’s i Minneapolis. Mens du har vært borte, har det første muslimske kongressmedlemmet blitt valgt. Han er fra Minneapolis. Han er Keith Ellison. Kjenner du ham? Og mens du kommer tilbake hit på besøk, er Keith Ellison i Midtøsten. Han var i Israel, nå på vei til Libanon og Syria idag. Og han snakket til pressen og sa at han håper dette vil bli en modell – han er i en kongress-delegasjon med Nancy Pelosi – av folk som er istand til å leve sammen. Dine tanker?

SAMI RASOULI: Vel, jeg kjenner Keith Ellison. Rett etter ’91-krigen, Kuwait-krigen, inviterte han meg med andre araber-muslimer i Minneapolis for å bli intervjuet i hans ukentlige radioprogram i nordre Minneapolis. Og vi demonstrerte sammen for fred mange ganger i Minneapolis. Og nyligst, forrige mars den 18. talte vi på et stevne i Loring Park i Minneapolis.

Keith Ellison, som en første muslim i kongressen, det forteller virkelig muslimene og araberne i dette landet [USA] at de ikke burde være borgjemt i sine skall. De burde være ute, og fryktfaktoren burde ikke dominere deres liv. De burde komme ut og delta i den allmenpolitiske prossessen og komme seg ut og ikke la 9/11-utfallet av krigene mot to muslimske land i Afghanistan og Irak til å skremme dem ut. De burde være seg selv. De burde fortelle sannheten og være ekte patriotiske amerikanere for å redde liv, ikke bare i Irak og Afghanistan, men her.

Keith Ellison

Våre menn og kvinner som kommer tilbake skadet burde behandles bedre enn måten de ble behandlet på i Walter Reed, og vi tror at de ble ranet, for de milliardene av dollar som blir brukt på denne krigen, de går ikke til helseomsorgen deres, de går ikke til utdannelsen og antagelig til de eldre som sannsynligvis snart ikke kommer til å ha noen folketrygd eller pensjon – ja.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, når vi nå avslutter, tror du at du noen gang vil komme tilbake for å bo i dette landet, i Minneapolis, eller vil du bli i Irak?

SAMI RASOULI: Vel, min opprinnelige plan om å være frem og tilbake, for det meste tilbringe min tid i Irak for å hjelpe irakerne, med en slags utdannelse og selvopplæring om islams fredsrøtter og ikkevoldelige kultur. Det er helt vesentlig å være i Irak i disse fem årene. Etter de fem årene vil jeg evaluere arbeidet som jeg har gjort med de andre medlemmene av MPT. Dette er min andre side av broen som jeg forsøker å bygge. Dette er mitt hjem, og, faktisk, mitt hjem er Moder Jord. Fred bør vinne frem, uansett hvor det er vold, ikke bare i Irak, men utenfor det, og vi fortsetter med våre anstrengelser.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, jeg ønsker å takke deg veldig for å være med oss, for å komme til studio i Minneapolis. Sami Rasouli, iraker og amerikaner, har bodd i Irak de siste fem årene, vendte tilbake etter å ha vært borte i tre tiår, grunnleggeren av The Muslim Peacemakers Team i Irak.

Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra mandag 2. april 2007 kan lastes ned herfra.

Katastrofe-kapitalisme

2007-04-06T14:59:00.000+01:00

Privatiseringen og plyndringen av den irakiske staten har vært hovedmålet for invasjonen og okkupasjonen av det landet fra begynnelsen.

Jeg nølte litt da jeg forberedte dette blogg-innlegget, for jeg er selv ingen prinsipiell motstander av kapitalisme, privatisering og deregulering. Derimot er jeg sterkt imot maktmisbruk, pengemisbruk, umoralsk berikelse på andres bekostning (enten det er lovlig eller ulovlig), og ikke minst militarisme. Jeg er heller ingen sosialist, bare så det er slått fast. Mine ideologiske eller idealistiske sympatier ligger nærmest det ultra-libertarianske og individualistiske, med forbilder som Benjamin Tucker (1854-1939). Problemet er ikke kapitalismen i seg selv, men misbruken av den. Og når skattebetalerne blir flådd og statens tyvegods blir videresendt til private konserner som tjener stor profitt på kriger, katastrofer, massedød og ødeleggelse, er det ikke lenger bare snakk om privatisering av tjenester, men grovt og kynisk bedrageri og tyveri på en uhørt skala.

Denne utviklingen bringer oss stadig nærmere den definisjonen på kapitalisme som Malcolm X foreslo:

"Det er umulig for kapitalismen å overleve, hovedsakelig fordi kapitalismens system trenger noe blod å suge. Kapitalismen pleide å være som en ørn, men nå har den blitt mer som en gribb. Den pleide å være sterk nok til å gå og suge hvem som helst sitt blod enten de var sterke eller ikke. Men nå har den blitt feigere, som gribben, og den kan kun suge de hjelpeløses blod. Når hele verdens nasjoner befrir seg, har kapitalismen færre ofre, mindre å suge, og den blir svakere og svakere. Det er kun et spørsmål om tid, mener jeg, før den vil falle fullstendig sammen.”
- Malcolm X, Mars 1965

Malcolm X

Dette er tydeligvis ikke beskrivelsen av noen sunn kapitalisme basert på rettferdig handel. Dette er den syke, blodsugende, drepende og katastrofale kapitalismen som Naomi Klein snakket om i New York nylig i forbindelse med utgivelsen av Jeremy Scahills første bok: Blackwater: The Rise of the World's Most Powerful Mercenary Army.

Jeg har måttet tenke meg grundig om for å skrive en brukbar introduksjon til dette tema, fordi jeg selv alltid har favorisert privatisering – et standpunkt som springer fra min aversjon til staten. Prinsipielt sett har jeg alltid vært enig med Benjamin Tucker, som skrev for 126 år siden:

"Staten hevdes av enkelte å være et ’nødvendig onde;’ det må gjøres unødvendig. Dette århundres kamp er derfor mot staten: Staten, som fornedrer mennesket; staten, som prostituerer kvinnen; staten, som bederver barn; staten, som hindrer kjærlighet; staten, som kveler tanker; staten, som monopoliserer landområder; staten, som begrenser kreditt; staten, som innskrenker handel; staten, som gir uvirksom kapital makt til å øke, og som gjennom renter, leie, profitt og skatt, plyndrer frukten fra strevsomt arbeide."
- Tucker, "Our Purpose," Liberty 1 (1881): 2.

Benjamin R. Tucker

Når staten privatiseres idag, betyr det i praksis at alle de ondene som Tucker ramset opp i 1881 – alle sammen pluss mange flere, blir nå utført av private konserner, langt mer effektivt og med mye større profitt. Privatiseringen av fengsler er et klassisk eksempel. Den uhemmede vulgærkapitalismen som har herjet i Russland siden kommunismens fall representerer selve modellen for det vi nå bevitner over hele kloden. I virkeligheten blir ikke staten borte slik Tucker drømte om. Tvertimot, staten finner en ny form når den blir et konglomerat av private konserner. De nasjonale statene har mye mindre makt enn før, og statsmakten ligger nå hos multinasjonale konglomerater, og det er deres advokater som skriver våre lover.

Dette er et veldig vrient tema, veldig komplisert og både moralsk og intellektuelt urfordrende. Og kompliserte problemstillinger har aldri enkle løsninger. Selv støtter jeg privatisering av tjenester som telefoni, veibygging, jernbane eller hva det måtte være. Jeg ville helst ha sett et samfunn uten militærvesen, politi, fengsler, tollvesen og alt det der, men så lenge disse ondene eksisterer fordi man ikke har funnet andre måter å imøtekomme en rekke fremtredende sosialpolitiske problemer med, blir situasjonen bare verre når grådige milliardærer vil tjene fete profitter på fengsler og militarisme. Denne problematikken ville ta oss inn i en helt annen debatt – og en lang debatt ville det måtte bli, utvilsomt.

Når jeg nedenfor siterer den anerkjente forfatteren og journalisten Naomi Klein, er det ikke fordi jeg nødvendigvis deler hennes syn på hva statens rolle burde være, men fordi hun slår alarm om en ny kynisk og farlig form for kapitalisme som profiterer stort på katastrofer og krig. Når disse digre multinasjonale selskapene også kjøper opp media – aviser, radio- og TV-stasjoner, magasiner osv., får vi ikke lenger informasjon fra media, men PR og propaganda. Det eneste frie medium man til slutt sitter igjen med er internett, men makthaverne tar også i økende grad sikte på å kontrollere bruk av internett ved å få bredbånd-leverandørene på så få hender som mulig, som de da kan presse til å sensurere internett-bruk. I sin unionstale i januar, nevnte Bush at det skulle bli slutt på fri flyt av informasjon. Han snakket om al-Qaeda selvfølgelig, men for å stoppe terroristenes kommunikasjoner, må han også stoppe dine og mine kommunikasjoner.

Naomi Klein slår alarm mot katastrofe-kapitalismen og nykolonismen, og hun setter bl.a. søkelys på hvordan dette privatiseringssystemet brukes til å plyndre irakerne for oljeresurser. I en tale hun holdt nylig for The Ethical Culture Society i New York City, hvor de feiret lanseringen av Jeremy Scahills første bok: Blackwater: The Rise of the World's Most Powerful Mercenary Army, snakket Klein om ‘privatiseringen av staten,’ og sa bl.a.: "Jo verre tingene blir i Irak, jo mer privatisert denne krigen blir, jo mer profitabel blir denne krigen.”

Naomi Klein er spaltist for Nation magazine og The London Guardian og forfatteren av den internasjonale bestselgeren No Logo og nyligere Fences and Windows. Hennes kommende bok bærer tittelen: The Shock Doctrine: The Rise of Disaster Capitalism. Hun besøkte Irak i 2004 og publiserte en artikkel mot slutten av det året for Harper's Magazine med tittelen Baghdad Year Zero, hvor hun beskrev i detalj privatiseringen av Iraks statsdominerte økonomi. Hennes kommende bok om katastrofe-kapitalisme blir utgitt til høsten.

Naomi Klein

NAOMI KLEIN: Denne offensiven for å privatisere hvert eneste aspekt av regjeringens stat er en circa 35 år gammel kampanje. Mange mennesker daterer den, mange historikere daterer den til 1973-kuppet i Chile, hvilket er veldig interessant i Jeremys granskning, for han snakker om hvordan Blackwater nå ansetter chilenere for å reise til Irak, og jeg skal la ham gjøre det. Men det første eksemplet på forsøket å bygge et fullstendig privatisert selskapsutopi var i Chile i 1973 etter Pinochets kupp, da han slo seg sammen med et team av økonomer fra University of Chicago for å delta i det eksperimentet.

Augusto Pinochet

Det er en annen type koloni-prosjekt. I latin-Amerika blir dette prosjektet, som ofte kalles nyliberalisme, hentydet til som nykolonisme. Den første fasen av nykolonisme var åpningen av Latin-Amerikas årer, som Eduardo Galeano beskriver det, plyndringen av råmaterialer, eksporteringen av råmaterialer. Den andre fasen av nykolonisme – og, selvfølgelig, den første fasen går aldri helt bort – var plyndring av staten. Det som hadde blitt bygget opp i kjølvannet av den store depresjonen og i løpet av etterkrigstidens vekstår – byggingen av helsesystemer, skolesystemer, veier, jernbane – men dette er virkelig det som ble lansert i Chile ved hjelp av Chicago-guttene: a rive selve staten i filler.

Mitt bilde av dette konglomerat-prosjektet, dette privatiseringsprosjektet, er at hvis vi forestiller oss staten som en slags blekksprut med alle disse lemmene. Og i de siste tredve år, og med sikkerhet i dette landet siden Reagan, det som privatiseringskampanjen egentlig har gjort er å skjære vekk statens lemmer – telefonsystemet, disse ikke-essensielle tjenestene om du vil. Og etter at du har hugget av alle lemmene, er senteret det eneste du har igjen, det er det man kaller kjernen.

Og det som Bush-administrasjonen egentlig har gjort er å gå etter kjernen, å privatisere de kjerne-essensielle statstjenestene som hører så mye til det som vi tenker på som staten, at det nesten virker umulig å forestille seg at de kunne bli privatisert, som regjeringen selv, som nedskjæringen av pensjonsutbetalinger, som sosialhjelp, som fengsler, som hæren, og det er der Blackwater passer inn.

Det som er så ekstraordinært med hva som har skjedd i Irak – og Amy nevnte "Baghdad Year Zero"-artikkelen -- er at du har virkelig alle disse lagene av kolonisme og nykolonisme, denne streven etter privatisering hvor man skaper en slags perfekt storm i det landet. På den ene siden har man en slags kolonistisk plyndring av den gamle skolen, som går ut på at vi tar oljen. Og som mange av dere vet, har Irak en ny oljelov. Den ble vedtatt av statsrådet, har ennå ikke gått igjennom parlamentet. Men, virkelig, den legaliserer plyndring. Den legaliserer plyndring. Den legaliserer uttaket av 100% av profitten fra Iraks oljeindustri, som er akkurat de forholdene som skapte bølgen av arabisk nasjonalisme og kravet fra 1950-tallet til 1970-tallet om å få tilbake resursene. Så det er en nedrivning av den prossessen og en likefrem beslaglegging av resurser, en kolonisme av den gamle skolen.

Lagt på toppen av dette, har man en slags kolonisme 2. 1, som jeg forsket på da jeg var i Irak, er rundstjelingen av den irakiske staten, det som ble bygget opp under den arabisk nasjonalismens fane, industrien, fabrikkene. Denslags hurtig-skytende, sjokkterapi-aktig nedrivende privatisering som vi så i det tidligere Sovietunionen i ’90-årene, som var idéen, det var Plan A for Irak, at USA ville bare dra inn dit med Blackwater og beskytte Paul Bremer og ville selge ut alle Iraks industrier. Så man hadde kolonismen av den gamle skolen, og så hadde man den nye skolen.

Og så hadde man den post-moderne privatiseringen, som var idéen om at USAs militære faktisk skulle gå i krig, den amerikanske hæren skulle gå i krig, for å rundstjele seg selv, som er den post-moderne nyskapningen, ikke sant? Hvis vi husker, så ble vi fortalt av Thomas Friedman for mindre enn et tiår siden at ingen to land med en McDonald's har noen kriget. Nå går vi i krig med McDonald's, Taco Bell, Burger King, på rekke og rad. Så krigsprossessen er en slags selv-rundstjeling. Ikke bare blir Irak plyndret, men USAs skattekister for denne regjeringen blir plyndret. Så vi har disse tre elementene, og sammen skaper de alle denne perfekte stormen over dette landet.

Og en av de tingene som jeg mener er viktigst for progressive mennesker å utfordre, det er pratet om at alt i Irak er en katastrofe. Jeg mener at vi må begynne å spørre og insistere, katastrofe for hvem, for det er ikke alle som taper. Det er en garantert katastrofe for det irakiske folk. Det er en garantert katastrofe for amerikanske skattebetalere. Men det vi har sett – og det er veldig tydelig hvis vi sporer tallene – er at jo verre ting blir i Irak, jo mer privatisert denne krigen blir, jo mer profitabel blir denne krigen sof selskaper som Lockheed Martin, Bechtel, og garantert Blackwater. Det er en jevn misjon-kryping i Irak, hvor jo flere land trekker seg ut, jo flere leverandører flytter inn, som Jeremy har dokumentert så bra og vil snakke mer om.

Faren. Dette er risikoene jeg mener at vi må forstå. Og jeg ønsker virkelig å gjøre dette kortfattet, så vi kan få en fruktbar diskusjon etterpå. Hva er risikoene her? Risikoene kunne ikke være høyere. Det vi taper er ansporing, den økonomiske ansporingen, for fred, den økonomiske ansporingen til stabilitet. Når du kan skape en så blomstrende økonomi omkring krig og katastrofe, omkring ødeleggelse og gjenoppbygging, om og om og om igjen, hva er da din asporing til fred?

Det var en frase som kom ut av Davos-konferansen i år. Hvert år er det alltid en stor idé å komme ut fra verdens økonomiske toppmøte i Davos. I år var den store idéen Davos-dilemmaet. Hva er nå Davos-dilemmaet? Davos-dilemmaet er dette: i flere tiår har den allmene visdommen vært at ødeleggelser generelt sett var en byrde for den globale økonomien, at man kunne få et individuelt sjokk eller en krist eller en krig som kunne utnyttes til privatisering, men i sin helhet – og dette var Rhomas Friednam-postulatet – det måtte være stabilitet for at man skulle få jevn økonomisk vekst, Davos-dilemmaet er at det ikke lenger er sant. Man kan ha generell ødeleggelse, man kan ha kriger i Irak, Afghanistan, trusler om atomkrig med Iran, en forverring av den israelske okkupasjonen, en fordypning av volden mot palestinerne, man kan ha terror med hensyn til global oppvarming, man kan ha økt tilbakesmell fra resurs-kriger, man kan ha skyhøye oljepriser, men se, aksjemarkedet går opp og opp og opp.

Det er faktisk en indeks som heter Våpen-til-Kaviar-indeksen, som i 17 år har målt et omvendt forhold mellom salg av kampfly og luksusfly for forretningsfolk. Og i 17 år har denne indeksen, Våpen-til-Kaviar-indeksen -- våpnene er kampflyene, kaviaren er forretningsflyene – har funnet ut at når kampflyene går opp, går forretningsflyene ned. Når forretningsflyene går opp, går kampflyene ned. Men plutselig går de begge opp, som betyr at det blir solgt masse våpen, nok våpen til å kjøpe en hel masse kaviar. Og Blackwater er, selvfølgelig, i sentrum av denne økonomien.

F-16 Fighter Jets

Det eneste middelet å bekjempe en økonomi som har eliminert ansporingen til fred, selvfølgelig, er å ta bort deres vekstmuligheter. Og deres vekstmuligheter er fortsatt ustabilt klima og fortsatt geopolitisk ustabilitet. Deres trusler – den eneste tingen som kan utfordre økonomien deres er relativ geopolitisk og klimatisk fred og stabilitet, så jeg antar at vi har nok av arbeide foran oss for å bekjempe krigsprofitørene.

1981 Dassault Corporate Jet

Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra mandag 2. april 2007 kan lastes ned herfra.

Med stor takk nok en gang til den utrettelige idealistiske arbeidshesten Amy Goodman.

Journalister, Iran, Irak, USA....

2007-04-06T01:53:00.000+01:00

Journalistenes dilemma

Først en god nyhet: Den 24 år gamle San Fransisco-baserte uavhengige journalisten Josh Wolf er endelig sluppet ut av fengsel etter å ha sittet på en føderal forbedringsanstalt i 225 dager for kildebeskyttelse. Det er det lengste fengselsoppholdet for en journalist i amerikansk historie – kanskje fordi den videoen det hele dreide seg om angikk en anarkistisk gatedemonstrasjon. Amerikanske myndigheter slår hardt ned på anarkister, enten de har gjort noe ulovlig eller ikke.

Josh Wolf

Journalister er hardt presset på alle kanter. 18 irakiske journalister har vært drept hittil i 2007. Det er upopulært for okkupantene at reportere forteller verden hva som foregår der, spesielt arabiske og uavhengige reportere.

Irans dilemma

En annen god nyhet for mange er løslatelsen av de britiske soldatene som ble arrestert og holdt i 13 dager. Men her er det en skrikende dobbeltmoral. For noen måneder siden arresterte amerikanerne fem iranske funksjonærer i Irak og har holdt dem fanget på et hemmelig sted siden 11. januar. Iranerne hadde håpet at de ville bli løslatt i bytte for løslatelsen av de britiske soldatene, men Bush er hard og nådeløs. Den irakiske regjeringen har også oppfordret Bush til å løslate iranerne, men han ignorerer forespørslene.

Og nå får vi vite av selveste ABC News at USA er involvert i en hemmelig krig i Iran. Mainstream media bekrefter altså endelig det vi har visst lenge gjennom Seymour Hersh, Scott Ritter, Reese Erlich og andre. Siden 2005, forteller ABC News, har amerikanske funksjonærer drevet med opplæring av en pakistansk militant stamme-gruppe med nære relasjoner til Taliban for at de skal utføre dødelige gerilja-raid inne i Iran. Den pakistanske gruppen – som heter Jundullah – har påtatt seg ansvaret for drap og kidnapping av over et dusin iranske soldater og funksjonærer. Nyligst tok Jundullah ansvar for en buss-bombing som drepte minst 11 medlemmer av den iranske revolusjonære garden i februar. Funksjonærer sier at USAs forhold til Jundullah er arrangert slik at USA ikke gir noe pengehjelp til gruppen, som ville kreve en offisiell ordre fra presidenten eller “finding” så vel som kongressens overvåking. Noen tidligere CIA-funksjonærer sier at arrangementet minner om hvordan USA brukte stedfortredende hærer for å destabilisere Nicaraguas regjering på 1980-tallet.

USA ønsker regimeskifte i Iran for selv å bli den dominerende makten i Midtøsten som kan bestemme oljeprisene til enhver tid. De vil slå tilbake 1979-revolusjonen og sette inn sitt eget styre der, et som tilsvarer det de hadde under shahen. Da shahen satt med makten i Iran, oppmuntret USA landet til å utvikle atomteknologi, og nå lager de masse bråk om denne teknologien fordi de har et prestestyre. Uansett hva Dick Cheney måtte mene om at iranerne skal få en bombe som de skal gi til sine Hezbollah-brunskjorter som har celler og underjordiske greier i Washington og New York -- så er den egentlige årsaken til at USA presser FN så hardt mot Iran om dette atomspørsmålet at når Iran har atombomben, kan de ikke lenger bare bombes og invaderes uten videre. Pakistan har bomben, men det er det ingen som snakker om. Når man ser hvilken voldsom slagkraft Iran nå trues med, med minst fire carriers i gulfen, amerikanske tropper i Irak på den ene siden og i Afghanistan på den andre, er det neimen ikke rart at iranerne blir så nervøse at de vil ha en bombe. De ønsker ikke å bli klasebombet sønder og sammen for at USA skal sette inn en ny shah eller junta eller president eller statsminister. Mønsteret er at først kommer de økonomiske hit men med sine stresskofferter, og hvis de ikke får de avtalene Washington ønsker, blir sjakalene sendt inn -- dvs. snikmordere, folk som skaper opptøyer for å iscenesette statskupp osv. Sjakalene har nå jobbet hardt i Iran i lengre tid uten resultater, og da blir gjerne militære midler brukt i siste instans, som i Irak. Det er derfor de er slagklare mot Iran. Det er fire amerikanske carriers i gulfen:

USS Eisenhower

USS Boxer

USS Enterprise

USS Iwo Jima

Hvordan ville vi ha følt oss hvis en slik enorm slagkraft hadde ligget utenfor Norskekysten og ventet på grønt lys fra Det Hvite Hus? Norge har også olje!

John Perkins forteller:

JOHN PERKINS: Vel, Iran var under shahen på den tiden. Det var i Iran at økonomiske hit men ble startet fordi at tidlig på 1950-tallet valgte Iran demokratisk en mann som het Mossadeq som statsleder. Og han ble fremstilt - han var 'årets mann' for Time magazine i 1951, tror jeg det var. Og han ble fremstilt som Midtøstens håp og faktisk av hele verden som den demokratisk valgte president.

Men så snart han kom til makten, gikk han opp imot oljeselskapene. Og som et foregangseksempel på hva Roldos og Torrijos kom til å gjøre senere, stilte han virkelig opp på vegne av sitt folk. Og han sa, spesielt British Petroleum, hvis dere skal bli her, må dere gi deres rettferdige andel til vårt folk. Oljeselskapene var veldig opprørte, så USA besluttet å gå inn og gjøre noe med dette.

Nå, på den tiden var vi vettskremte for atomkrig. Russland var fienden etter annen verdenskrig, og Iran er på den russiske grensen. Så vi torde ikke sende inn tropper for å bli kvitt Mossadeq, igjen en demokratisk valgt president fremstilt som et eksempel, men vi har bestemt at vi må bli kvitt ham fordi han står imot oljeselskapene. Istedenfor å sende inn troppene sendte vi Kermit Roosevelt inn, en CIA-agent som tilfeldigvis var Teddys barnebarn, og vi sendte ham inn med noen få millioner dollar, og han klarte å skape opptøyer, protester, kaos, og for å gjøre en lang historie kort, styrtet han Mossadeq, statslederen, og bragte shahen tilbake til makten.

Vi kjenner alle til shahen. Så på en måte var jeg tilbake i dette landet hvor økonomiske hit men begynte. En av de leksene vi lærte fra Kermit Roosevelt var imidlertid den at han var en CIA-agent, statsansatt. Hvis han hadde blitt oppdaget, ville regjeringen havnet i problemer. Så kort etter dette ble det besluttet at økonomiske hit men måtte ansettes av private selskaper. NSA, CIA kunne identifisere oss, kunne kjøre alle testene på oss, kunne huke oss, men til syvende og sist måtte vi arbeide for private selskaper slik at hvis vi ble tatt, ville det bli sporet til privatkapitalistisk grådighet istedenfor regimepolitikk.

John Perkins

John Perkins er forfatter av den selvbiografiske bestselgeren fra 2004: Confessions of an Economic Hit Man. Hans nye bok kommer ut i juni 2007 og heter: The Secret History of the American Empire.

USA er nå også dypt involvert med militære eventyr i Afrika, spesielt Somalia. Dette er en tankevekker når vi tar i betraktning at i 2001, hadde Pentagon planlagt å ta syv regjeringer på fem år, blant annet Somalia. Her er en relevant liten gjentagelse: Den pensjonerte 4-stjerners generalen Wesley Clark, som forøvrig var NATOs topp-kommanderende under bombingen av Kosovo, ble intervjuet av Amy Goodman 27. februar i år. Her er hans fete lekkasje fra Pentagon fra noen få uker etter 9/11 2001:

GENERAL WESLEY CLARK: Omtrent ti dager etter 9/11 gikk jeg gjennom Pentagon og så forsvarsminister Rumsfeld og viseminister Wolfowitz. Jeg gikk ned i underetasjen bare for å si hallo til noen av Joint Staff-folkene som pleide å jobbe for meg, og en av generalene kalte meg inn. Han sa: "Sir, du må komme inn og snakke med meg et øyeblikk." Jeg sa: "Vel, du har det for travelt." Han sa: "nei, nei." Han sa: "Vi har vedtatt at vi skal gå i krig med Irak." Dette var på eller omkring den 20. september [2001].

Jeg sa: "Vi skal gå i krig med Irak? Hvorfor?" han sa: "Jeg vet ikke." Han sa: "Jeg tipper at de ikke vet hva annet de skal gjøre." Så jeg sa: "Vel, fant de noe informasjon som forbinder Saddam til al-Qaeda?" Han sa: "Nei, nei." Han sier: "Det er ikke noe nytt på den måten. De har bare bestemt å gå til krig med Irak." Han sa: "Jeg tipper det er at vi ikke vet hva vi skal gjøre med terroristene, men vi har et godt militære og vi kan ta ned regjeringer." Og han sa: "Jeg tipper at hvis det eneste verktøyet vi har er en hammer, må hvert eneste problem ligne en spiker."

Så jeg kom tilbake for å treffe ham et par uker senere, og innen den tiden bombet vi i Afghanistan. Jeg sa: "Skal vi fortsatt gå i krig med Irak?" Og han sa: "Åh, det er verre enn det." Han plukket opp et stykke papir. Og han sa: "Jeg mottok dette nettopp fra overetasjen" - han mente forsvarsministerens kontor - "idag." Og han sa: "Dette er en memo som beskriver hvordan vi skal slå ut syv land på fem år, vi begynner med Irak, og så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og avslutningsvis Iran." Jeg sa: "Er det hemmelig?" Han sa: "Yes, sir." Jeg sa: "Vel, ikke vis det til meg."

Og jeg traff ham for et års tid siden, og jeg sa: "Husker du det?" Han sa: "Sir, jeg viste deg ikke den memoen! Jeg viste den ikke til deg!"

AMY GOODMAN: Unnskyld meg. Hva sa du han het?

GENERAL WESLEY CLARK: Jeg kommer ikke til å gi deg navnet hans.

AMY GOODMAN: Så gå igjennom landene igjen.

GENERAL WESLEY CLARK: Vel, vi begynner med Irak, så Syria og Libanon, så Libya, så Somalia og Sudan, og tilbake til Iran.

General Wesley Clark

Irak-krigen og første verdenskrig

2007-04-04T01:22:00.000+01:00

Det er mye bra stoff i The New Yorker. Jeg begynte å abonnere på online-versjonen fordi Seymour Hersh skrev der. Men du store min, det er så mange andre ypperlige journalister der også, som f.eks. George Packer.

George Packer har skrevet en interessant bok med tittelen The Assassins' Gate -- America In Iraq. Han skrev også en slående artikkel i 2. april-utgaven av The New Yorker med tittelen Betrayed - The Iraqis who trusted America the most. Dette førte til en rekke leserbrev, og i siste utgave svarer han på noen av disse spørsmålene.

Det som fascinerer meg, og samtidig slår meg som meget foruroligende, er at George Packer ser langt mindre likhet mellom Irak-krigen og Vietnam-krigen enn mellom Irak-krigen og den første verdenskrig. Og det er virkelig foruroliggende når vi tar i betraktning at første verdenskrig ble utløst av tåpelige misforståelser, personlige forfengeligheter og kaotiske kommunikasjonsproblemer. Heldigvis hadde John F. Kennedy lest denne historien og tenkte på den under Cuba-krisen i oktober 1962 da verden stod på randen av global atomkrig mellom stormaktene. Idag er både journalister og politikere skremmende historieløse, et faktum som ble påpekt av Robert Fisk da han holdt en tale i California for fire måneder siden, og som vi har sitert her tidligere:

ROBERT FISK:

Om og om igjen blir araberne nå gitt skylden for Holocaust. Husker dere Menachem Begin, da han sendte troppene sine mot Beirut i 1982, skrev han dette rablende, hysteriske brevet til Reagan hvor han sa at han følte seg som Den Røde Hær som nærmet seg Berlin hvor Hitler var – Hitler var den stakkars gamle Yasser Arafat, som forøvrig hevdet på den tiden at han forsvarte Beirut akkurat som Stalingrad.
Alle er besatt av den annen verdenskrig. Alle. Bush, selv vår egen kjære Mr. Blair, tror de er Winston Churchill. Og alle våre fiender, hver eneste én av dem, tro meg, er en Tigris’ Hitler. Antony Eden henviste faktisk til Nasser som Nilens Mussolini. Vi tar alle på oss våre annen verdenskrigskapper, det er utrolig. Og hvis noen, noen som helst, foreslår at krig er galt, da er vi Neville Chamberlain, vi er i pasifiseringens hus, og se hva som hendte i 1939.

Og journalister går med på dette. Pollack, en av disse personene, gikk med på den linjen. Vi forsøker tilfreds å gjenta de historiske bitene vi husker unøyaktig og feilaktig. Og vi husker ikke den britiske invasjonen av Irak i 1917, da den britiske offiseren kunngjorde et dokument på Baghdads vegger som sa: ”Vi kommer her” – til befolkningen i Mohafazat, Baghdads landsdel – ”Vi kommer her, ikke som erobrere, men som frigjørere for å befri dere fra generasjoner av tyranni.” Og i 1920, da opprøret, det irakiske opprøret mot britisk herredømme i Irak, begynte, bombarderte vi Fallujah, og vi bombarderte Najaf. Den britiske hæren, i 1920. Jeg har sett telegrammet som ble skrevet av britisk etterretning i Baghdad til krigsdepartementet i London, hvor det står at terrorister krysset grensen fra... ?

PUBLIKUM-MEDLEM:

Syria.

ROBERT FISK:

Ja, akkurat. Du leste det telegrammet. Du visste om det telegrammet. Og så stod Lloyd George, den britiske statsministeren, frem i Underhuset og sa: ”Hvis britiske tropper forlater Irak nå, vil det bli... ”?

PUBLIKUM-MEDLEM:

Borgerkrig.

ROBERT FISK:

Presist. Du leste The Times’ parlamentariske rapport i 1920, ikke sant? Vi leser ikke historie. Våre journalister leser ikke historie. Du store min, det gjør heller ikke våre ledere.

Hva nå med Irak-krigen og Vietnam? Selvfølgelig er det slående likheter når det gjelder soldatenes lidelser, krigsforbrytelser, snikskyttere fra motstandsfolk som vil ha okkupantene ut, og hele det helvetes sølet og rotet. Og det er på tide for alle gamle hippies og krigsmotstandere og antikrigs-veteraner å ta en tur nedover Memory Lane. Gå for all del ikke glipp av den 12 minutters film-traileren. Just dig it, man. Dig it.

Og nå tilbake til George Packer og The New Yorker. Det var to spørsmål og svar jeg virkelig festet meg ved (det første og det siste):

George Packer

Jeg likte denne artikkelen veldig godt, fordi den ser ut til å passe med tankene du uttrykte i din bok The Assassins’ Gate, som jeg leste med stor interesse. En liten innvending som henger igjen er at din sans for liberal rettskaffenhet slår meg som den ”melk-og-vann”-varianten som Theodore Roosevelt advarte mot. Er den tøff nok til å stå imot denne ildprøven i Mesopotamia?
Brian Stewart
Bloomington, Ind.
Du henviser til Roosevelts stikk mot Woodrow Wilson i årene før USA ble med i første verdenskrig: ”En melk-og-vann rettskaffenhet som ikke er støttet av makt helt og holdent, er like ondt og til og med slemmere enn makt uten rettskaffenhet.” Ingen ønsker å komme ut i forsvar for hverken rettskaffenhet eller utvannet melk (jeg vet at jeg ikke ønsker det), men dessverre gir ikke Roosevelts makt-kult svar på de vanskeligste utenrikspolitiske spørsmålene heller. Da Wilson forsterket sin idealisme med litt stål og, som Roosevelt hadde oppfordret, tok Amerika inn i Den Store Krigen, endte hans beslutning med en bitter fred for Europa, en periode med reaksjon i Amerika, Wilsons politiske og personlige selvdestruksjon, og grunnlaget for den neste verdenskrig. I flere år har jeg tenkt at Irak-krigen, i sin moralske atmosfære, ligner langt mer på første verdenskrig enn enten annen verdenskrig eller Vietnam. Og dens testamentariske gave kan være lik. Hverken idealisme eller tøffhet har stått imot ildprøven i Mesopotamia. Leksen er ikke å omfavne det ene eller det andre, det er å kombinere dem med visdom.

Mens jeg leste din artikkel, fikk jeg en kvalmende følelse av at vi har vært her før. Vet du om mange vietnamesere følte det samme som disse irakiske oversetterne og andre som vi ansatte og så lot i stikken?
Thomas B. Jones
Rochester,
N.Y.

Jeg har lest og hørt at mange vietnamesere følte seg latt i stikken på slutten av Vietnam-krigen -- jeg anbefaler sterkt Frank Snepps book “Decent Interval,” om amerikanernes siste dager i Saigon. Men, sammenlignet med Irak kom Amerika seg ut av det med en viss grad av ære ved å evakuere og forflytte sine vietnamesiske venner til USA -- hundre og førti tusen av dem innen slutten av 1975. Sammenlign det med de hundrevis av irakere -- nesten alle flyktninger fra Saddam-tiden -- som har fått lov til å immigrere til USA i løpet av de siste få årene. Forskjellen er at Gerald Ford, som visste at Vietnam var tapt, var politisk istand til å bringe flyktningene hit i store tall og følte seg moralsk forpliktet til å gjøre det. George W. Bush har ikke sagt noe som helst om irakiske flyktninger, antagelig fordi de representerer en politisk skam, og resten av regjeringen har vært ekstremt treg med å ta opp det som nå er en krise.

Bush-administrasjonens farlige lek

2007-04-02T08:39:00.000+01:00

USA-sponsede kurdiske gerilja-angrep i Iran

Først litt om språk: Vi bør velge våre ord og begreper med omhu. De fleste ville kanskje ha skrevet ”USAs farlige lek” eller ”amerikanernes farlige lek,” men dette er misvisende. Det er det nåværende regimet i Washington, spesielt den utøvende delen, The Executive Branch, altså Det Hvite Hus med kongressen nå på svært motvillig slep, som spiller denne farlige leken. Det er forøvrig et økende antall demokratiske kongressmedlemmer som mener at impeachment av presidenten, visepresidenten og andre fortsatt bør være på bordet, i det minste som et pressmiddel, og at de som sitter med makten i Det Hvite Hus har begått såpass mange ulovligheter at de bør stilles til ansvar for domstolene. Det er nå avgjort at justisminister Gonzales har løyet åpent og frekt om sin rolle i de kontroversielle oppsigelsene av aktorer, og kongressen krever at han må gå av.

Når jeg foreslår at vi på denne måten velger våre ord og begreper med omhu, er det fordi vi har noen merkelige organisasjoner her til lands som ser ut til å sette likhetstegn mellom kjeltringene i Det Hvite Hus og den amerikanske befolkningen. Hvis man beskylder Bush og Cheney for noe, da fornærmer man hele USA, heter det. Da er man anti-amerikansk eller USA-hater. En av de underligste organisasjonene av denne typen heter Venner av Amerika, som ”ønsker å fremme et fortsatt godt forhold mellom Norge og USA ved å sette fokus på det politiske og historiske slektskapet mellom de to nasjonene.”

Foreningen drives av et par karer i 20-årene, som altså er for unge til å huske Watergate. Hadde de levd den gangen, ville de nok ha ment at enhver kritikk mot Agnew, Nixon, Haldeman, Ehrlichman, Colson og Mitchell var anti-amerikansk. Som kjent ble alle dømt for ulovligheter untatt Nixon, som ble benådet av sin etterfølger Gerald Ford. De er også for unge til å huske da amerikanske krigsveteraner fra Vietnam, mange av dem i rullestoler eller blinde fra krigens herjinger, kastet sine medaljer og utmerkelser i protest og avsky. Hvis man nå påpeker at over tusen soldater og noen offiserer har gått AWOL (=Absence Without Leave) i protest mot Irak-krigen og har skrevet et opprop til Bush, en massiv underskriftskampanje, om å stanse Irak-okkupasjonen og trekke troppene hjem, mødrenes og bestemødrenes demonstrasjoner mot Irak-politikken over hele USA i et teater som minner sterkt om Vietnamkrigens dager for 35 og 40 år siden, da vil man høre fra disse kretser at dette er løgn og rykter og propaganda, og vi vil bli servert sitater fra syltynne dementier på ett eller annet dott-gov nettsted.

En annen norsk organisasjon heter Monticello Society, oppkalt etter Thomas Jeffersons hjem. De har noe de kaller ”Media Watch,” som skal være ”en vaktbikkje overfor norsk presse” og korrigere ”faktafeil, misforståelser, halvsannheter, utelatelser, løgner og tendensiøst negative vinklinger i medienes dekning av USA.” En av deres formålsparagrafer går ut på å ”motarbeide antiamerikanske holdninger, særlig i norske media.”

Det som slår meg med disse organisasjonene er at de får et partisansk preg, selv om dette nok er utilsiktet. Problemet er at de såkalte anti-amerikanske holdningene de vil til livs er ofte de som kommer fra amerikanske senatorer og andre høytstående funksjonærer i USA. De kommer også fra amerikanske etterforskende journalister, dvs. de som graver litt og ikke bare gjentar det som blir sagt på Pentagons pressekonferanser.

Forsiktig valg av ord og uttrykk er kanskje enda viktigere når det gjelder Israels politikk. Kritikk av Iraels politikk har lenge blitt fremstilt som angrep mot jøder. I den sammenheng er det ironisk at de aller fleste kilder jeg har sitert angående skarp kritikk av Irael og USA og forsvar av palestinernes sak, disse kildene er stort sett jødiske, for det meste amerikanske jøder, men også israelere. Det er et taknkekors at jeg nylig ble kalt ”jødehater” på et norsk forum fordi jeg siterte den nylig avdøde israelske professoren Tanya Reinhart for å støtte norsk anerkjennelse av Hamas-regjeringen. Bruk av ord som ”jødehater,” ”USA-hater,” ”araberhater” eller hva det nå er fordi man kritiserer politiske feilgrep og overgrep er pjatt fra barnehagen.

Begrepet ”support the troops” er svært omdiskutert disse dager. Administrasjonen hevder at å støtte de unge menn og kvinner som har blitt sendt inn i et uutholdelig helvete går ut på å gi dem flere våpen, flere medsoldater, flere aggressive oppdrag, og å forsvare konsekvensene av alle deres dødelige handlinger – å gjøre dem til seierherrer og herrefolk i Midtøsten. De demokratiske motstanderne i kongressen, med et økende antall samtykkende republikanere, mener at krigen er like lite vinnbar som krigen i Vietnam var, og at ”support the troops” betyr å sende dem hjem og ut av det helvete de befinner seg i.

Sir! No Sir!

Selv vil jeg ta dette siste argumentet et betydelig skritt videre ved å hevde at den eneste måten man virkelig kan støtte disse unge menneskene på er å ta dem ut av militæruniformene og skaffe dem normale jobber i det sivile liv. Da er det ikke lenger tropper man støtter, men hva skal man med tropper når krig må avskaffes uansett? Problemet er at krigsveteranene får ikke en gang den legehjelpen de trenger og heller ikke de økonomiske kompensasjonene de ble lovet, en nasjonal skandale av uante proporsjoner (i tillegg til millioner desperate irakiske flyktninger), så hjelp til krigsveteranene med normalt arbeide og inntekt fra offentlig hold er tvilsomt for å si det mildt.

Demonstrasjon i Washington DC

Men så til sakens kjerne: Reese Erlich er en uavhengig radioprodusent og journalist. Han forteller om Iran i siste utgave av Mother Jones og er forfatter av den kommende boken The Iran Agenda: the Real Story of U.S. Policy and the Middle East Crisis.

Tirsdag 27. mars 2007 ble Reese Erlich intervjuet av Amy Goodman på Democracy Now! om de iransk-kurdiske geriljaene som holder til blant sine kurdiske brødre i Nord-Irak. Erlich skriver: "Kurdiske og amerikanske kilder sier at USA har støttet gerlija-operasjoner mot Iran og sendt pengene gjennom organisasjoner i det irakiske Kurdistan.”

Irans arrestasjon av de 15 britiske sjøfolkene og marinesoldatene fant sted mens FNs sikkerhetsråd stemte enstemnig for flere sanksjoner mot Iran fordi de nekter å suspendere sitt atomprogram. De økonomiske sanksjonene tar sikte på Irans våpeneksporter, statsbank, og deres elite Revolusjonære Garde Korps. Den iranske regjeringen avviste sanksjonspakken som ulovlig og kunngjorde at de ville redusere sitt samarbeide med FNs atomvaktbikkje-byrå.

Amy Goodman intervjuet Reese Erlich dagen før sendingen, dvs. mandag 26. mars 2007.

En liten bemerkning: Erlich nevner i dette intervjuet at tyrkerne ikke stoler på USAs dementier angående støtte til kurdiske motstandsgrupper. Dette er utrolig interessant når vi tar med i betraktningen at USA tidligere støttet og finansierte Tyrkias brutale undertrykkelse av den kurdiske befolkningen – noe Noam Chomsky har beskrevet i noe detalj i flere av sine foredrag. Dette håper jeg at vi kan komme tilbake til i en senere blogg.

Amy Goodman åpnet sitt intervju med Reese Erlich forrige tirsdag med å spørre hvilke konsekvenser Sikkerhetsrådets sanksjoner ville få for Iran.

REESE ERLICH: Jeg tror at de nyeste FN-sanksjonene var klart sponset og godkjent kun på grunn av press fra USA. De gjør ikke mye for egentlig å påvirke Iran noe særlig. De trapper opp frysingen av noen iranske individers aktiva, noen få andre ting. De gjentar også, bør man merke seg, FNs målsetting om å gjøre Midtøsten atomfri, og det inkluderer Israel. Og jeg er sikker på at det ikke er noe som Bush-administrasjonen kommer til å trompetere når de snakker om de seneste FN-sanksjonene. Igjen tror jeg at i den større sammenheng er de sanksjonene som ble godkjent av FN en del av en økende anstrengelse for å presse Iran til hovedsakelig å bøye seg for amerikanske interesser i området.

AMY GOODMAN: I siste utgave av Mother Jones har du et innlegg hvor du snakker om de iransk-kurdiske geriljaene. Forklar hvem og hvor de er.

REESE ERLICH: I Nord-Irak er det tre iransk-kurdiske grupper som opererer og som har eiendommer og driver med politisk organisering. Husk at kurderne i Iran opplever ganske mye undertrykkelse, de får ikke lov til å lære sitt eget språk på skolene. De opplever diskriminering. De er mye fattigere enn resten av Iran. Så den kurdiske befolkningen har meget velbegrunnede klagemål mot regjeringen i Tehran. USA har utnyttet dette.

Når det gjelder den ene gruppen, P.K.K. eller Kurdistans Arbeiderparti og de sponser dem sammen med Israel for å gjennomføre gerilja-raid inne i Iran og dets del av en mye bredere plan fra USAs side som går ut på å nøre opp misnøye og virkelige terrorist-aktiviteter av etniske iranere forskjellige steder i Iran. Og da jeg var i Nord-Irak, ble det mulig for meg å forstå hva slags aktiviteter som foregår fra irakisk jord under de kurdisk-kontrollerte områdene i Irak, inn i Iran.

AMY GOODMAN: Hvordan kom du frem til gerilja-leiren?

REESE ERLICH: Vel, det er ganske interessant, to mobiltelefon-oppringninger og en kjøretur opp på fjellet. Ett av argumentene fra den kurdiske regionale regjeringen i Irak og fra USA er at de kan ikke finne disse geriljaene fordi det er så utilgjengelig terreng at ingen kan finne dem. De opererer fra hemmelige baser osv. Men det eneste jeg gjorde var å kjøre opp til den nærmeste irakiske landsbyen og spurte den lokale sjåføren og de sa: å ja, hvilken av gerilja-leirene vil du se og vi skal ta deg rett til dem. Så de er veldig lette å finne.

Reese Erlich

AMY GOODMAN: Så nå, forklar forskjellen. Forklar P.K.K. og P.J.A.K.

REESE ERLICH: P.K.K. er moderorganisasjonen hvis du vil. Den ble grunnlagt av Oshelan, den tyrkiske kurderen som nå er i fengsel, tiltalt for terrorisme. P.K.K. står forøvrig på USAs utenriksdepartements liste over terrorist-organisasjoner. P.J.A.K., Partiet for Kurdistans Frie Liv, er den iranske søsterorganisasjonen. For circa to år siden ble P.K.K. splittet opp i fire partier i hvert av de landene hvor kurderne bor. I Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Så P.J.A.K. er den iranske søsterorganisasjonen. Hovedsakelig er de fortsatt en del av den samme organisasjonen. For å få til de P.J.A.K.-intervjuene jeg gjorde, måtte du igjennom to P.K.K.-leire med walkie-talkies og soldater og geriljaer osv. Med alle intensjoner og hensikter er de den samme tingen.

AMY GOODMAN: Og kan du forklare USAs forhold til disse organisasjonene?

REESE ERLICH: Vel, det er veldig komplisert. For på den ene siden er USA veldig sterkt imot P.K.K.s handlinger i Tyrkia. Og på den andre siden støtter de P.K.K.s angrep mot Iran. Dette er typisk for USAs hemmelige bestrebelser da vi så amerikansk støtte til Mujahadeen mot den sovietiske invasjonen av Afghanistan. De tok parti med noen ganske avskyelige typer som omsider dannet al-Qaeda og bombet New York.

Så nok en gang allierer USA seg med én gren av dette partiet, men ikke med den andre grenen, og spiller en veldig farlig lek og de spiller en veldig lignende lek med Mujahadeen al-Halb, en annen iransk gruppe og med grupper i Baluchestan som er nær den pakistansk-iranske grensen hvor noen revolusjonære garders busser ble sprengt. Det er en veldig, veldig farlig, bedragersk lek som USA spiller.

AMY GOODMAN: Du snakket om hvordan Ochelans politiske organisasjon, Radikale Kurdistans Arbeiderparti, P.K.K. er identifisert som en terrorist-organisasjon av USAs utenriksdepartement. Og da skal P.J.A.K.s forhold til partiet holdes på avstand. Du måtte passere to P.K.K.-kontrollposter på veien til gerilja-leirene og hver av dem sendte informasjon oppover linjen via walkie-talkie?

REESE ERLICH: Det er helt riktig. Ingen av de kurdiske gruppene jeg snakket med, ingen mener at P.K.K. og P.J.A.K. er egentlig separate organisasjoner. I det minste er det veldig klart at de koordinerer sine aktiviteter, mottar penger, våpen osv. Men jeg tror at i praksis fungerer de som én organisasjon.

AMY GOODMAN: Og de kurdiske organiserer på Sulamani-universitetet?

REESE ERLICH: Vel, det er veldig interessant. De politiske partiene i Nord-Irak, de iransk-kurdiske partiene inkluderer K.D.P.I. som er iransk-kurdisk – det er et iransk kurdisk parti – la oss prøve det igjen: K.D.P.I. er Irans Demokratiske Kurdiske Parti, og Komala, er to langvarige organisasjoner, de utfører politisk organisering blant iranske kurdere. Som jeg nevnte er situasjonen veldig vanskelig for kurdere som bor i Iran. De krysser over grensen inn i Irak av og til. Det er veldig lett å gå over smuglerstiene. Så de to partiene har Peshmurga geriljagrupper, men de er ikke engasjert i væpnet aktivitet mot USA. Så når du drar til universitetet i Sulamani, har de diverse kurdiske partiene sine støttespillere og de organiserer husmøter og forskjellige typer politiske aktiviteter for å støtte sine krav inne i det iranske Kurdistan.

AMY GOODMAN: Reese Erlich, avisen The Guardian fortalte nylig at Bush-administrasjonen strever med å hindre at Tyrkia angriper kurdisk-kontrollerte områder i Nord-Irak. Amerikanske funksjonærer frykter at et slikt angrep ville åpne en tredje front i kampen for å redde Irak fra å gå i oppløsning. Tyrkiske kilder sa at spesialstyrke-operasjoner har allerede begynt i Nord-Irak for å bekjempe krigere med tilknytning til P.K.K. -- Det Kurdiske Arbeiderpartiet.

Dette ville ikke være første gang. Tyrkia invaderte Nord-Irak for ti år siden. Tyrkia sendte 40,000 tropper inn i Irak. Men det har ikke vært noen storslåtte tyrkiske innblandinger siden den amerikanske invasjonen. USA har sverget å slå ned på P.K.K., men Tyrkia beskylder USA for å drive et dobbeltspill i Nord-Irak. Funksjonærer sier at CIA hemmelig finansierer og bevæpner P.K.K.s søsterorganisasjon, det Iran-baserte Kurdistans Frie Livs-Parti for å destabilisere den iranske regjeringen.

REESE ERLICH: Det er nøyaktig hva jeg hentydet til tidligere, som går ut på at USA spiller en veldig, veldig farlig lek ved å støtte noen i de etniske samfunnene som har legitime klager mot Iran. Så tyrkerne vet nøyaktig hva som foregår, de tror ikke på dementiene som kunngjøres av USA. De har sin egen agenda å følge opp. Tyrkias kurdere opplever temmelig mye undertrykkelse, antageligvis enda verre enn inne i Iran. Det har blitt begått noen forferdelige forbrytelser av den tyrkiske regjeringen mot den kurdiske befolkningen i lang tid, P.K.K. blir betraktet som en legitim motstandsorganisasjon. Problemet selvfølgelig er at det er mer eller mindre en sekt som er formet omkring Oshelan og du har to, den tyrkiske regjeringen på den ene siden og P.K.K. på den andre, og ingen av dem tilbyr noe virkelig alternativ for det kurdiske folket.

Så Tyrkia har virkelig invadert Nord-Irak i 1990-årene i et forsøk på å utslette P.K.K. som var mislykket. I en tid når USA eskalerer krigen i Baghdad med trusler om å angripe Iran, kunne Tyrkia plutselig bli involvert i sammenstøt med den kurdiske regionale regjeringen i Irak. Så det som nå er et søl vil bli et utrolig mye større søl.

Amy Goodman

AMY GOODMAN: Og til slutt Reese Erlich, forholdet med Storbritannia og Israel, begge USA-allierte med disse partiene.

REESE ERLICH: Israel støtter diverse kurdiske grupper. Både blant de irakiske kurderne så vel som P.J.A.K. blant de iranske kurderne. For Israel som har en lang historie med å støtte ikke-arabiske land i et forsøk på splitte araberverdenen så de støttet shahen av Iran, Hali Salasi i Etiopia. Tyrkia, de var allierte med Tyrkia i mange år og de ser etter å prøve å bruke kurderne på samme måte. Du har israelske sikkerhetsfunksjonærer som lærer opp vaktene på Arabial Lufthavn i Nord-Irak. Du har opplæring av spesielle anti-terrorisme-skvadroner. Jeg tror de arbeider med P.J.A.K. selv om dette blir fullstendig fornektet av P.J.A.K. og israelerne spiller også en veldig farlig lek fordi de blander seg inn i Iraks affærer og forårsaker ganske mange problemer både for Iran og nå er de i tottene på Tyrkia som var deres langvarige allierte.

AMY GOODMAN: Du beskriver i din kommende bok at Israel deltar aktivt i – med Mossad-agenter som utgir seg for å være forretningsmenn som setter opp butikk i K.R.G. kort tid etter USAs invasjon i 2003, med BBC TV og oppdager israelske tidligere spesialstyrke-soldater som lærer opp kurdiske sikkerhetsfolk på flyplassen. Si mer om det.

REESE ERLICH: Ja, akkurat. BBC laget et veldig bra spesialprogram på TV hvor de intervjuet disse tidligere israelske etterretnings-agentene som nå angivelig arbeider som private leverandører, ganske likt det som CIA gjør med sine agenter rundt i verden. Så det var på TV og da jeg spurte de iran – de irakiske funksjonærene om dette, nektet de for alt, selv om de hadde vært på TV og en tydeligvis velaktet nyhetsorganisasjon. Jeg hadde snakket med forskjellige mennesker som hadde hatt møter med antatte israelske forretningsfolk som var mye mer interessert i våpenhandel og etterretning og denslags ting.

Så israelerne har i betydelig grad trappet opp sine aktiviteter i Nord-Irak. Jeg tror at hvis den irakiske krigen omsider går veldig galt for USA, som alle indikasjoner viser at den vil, kommer Irak til slutt til å dele seg opp i tre forskjellige land inkludert et uavhengig Kurdistan i nord og israelerne håper å dra fordel av det ved å ha et brohode mot sunniene og shiaene og de arabiske delene av Irak så vel som de andre arabiske nabolandene. Det er et langtidsmål for israelerne.

AMY GOODMAN: Reese Erlich er en uavhengig radioprodusent og journalist; han forteller om Iran i siste utgave av Mother Jones-magasinet. Han er forfatter av den kommende boken: The Iran Agenda: The Real Story of U.S. Policy in the Middle East Crisis. Jeg snakket med ham i San Francisco.

"nemine contradicente" = med ingen som taler i opposisjon

Originalteksten [rush transcript] kan leses her og TV-programmet kan lastes ned herfra.

Barnepolitikk

2007-03-30T20:13:00.000+01:00

Robert Fisk kritiserer ‘eksperter’ som den offisielle Irak-rapporten henviser til

Robert Fisk er hovedkorrespondent i Midtøsten for The London Independent og forfatter av en rekke bøker, bl.a. hans siste: The Great War for Civilisation: The Conquest of the Middle East.

For tre og en halv måned siden, i desember 2006, deltok Robert Fisk i en diskusjon om den offisielle Irak-rapporten på Muslim Public Affairs Councils sjette årlige konferanse i Long Beach, California, hvor mer enn tusen muslimer var samlet. Konferansen het: "Reform, Relevans og Fornyelse. Å forstå Islam for fremtiden.” Fisk stod på talerstolen med et eksemplar av Irak-rapporten i sin hånd.

Dette er talen som Fisk ga under debatten om ettermiddagen, altså før hovedtalen som ble gjengitt i en tidligere blogg.

Robert Fisk med Irak-rapporten

ROBERT FISK:

Damer og herrer, hvor mange av dere har virkelig lest Irak-rapporten av Baker og Hamilton? Et hav av ingen hender, virkelig, ja. Der står det, merkelig nok – den har denne rare journalistiske smaken. Den snakker om at ”tiden løper ut,” ”porøse grenser.” Den minner meg om den type stoff vi får fra The Brookings Institution eller min favoritt-journalist Tom Friedman i The New York Times. Så jeg foreslår at før dere leser den – jeg klarte å komme meg igjennom dette på United Flight 979 igår. Før dere virkelig leser den, foreslår jeg at dere begynner bakfra, for dere vil oppdage at Mr. Hamilton og Mr. Baker har vært snille nok til å liste alle ekspertene som hjalp dem. De kalles faktisk forhenværende funksjonærer og eksperter.

La meg lese igjennom noen få ting her for dere: Strobe Talbott, The Brookings Institution; George Will, The Washington Post; Kenneth Pollack, mannen som ga dere The Threatening Storm, boken som fortalte dere at det virkelig var masseødeleggelsesvåpen i Irak; The Brookings Institution; Carlos Pascual, The Brookings Institution; Michael O’Hanlon, The Brookings Institution; American Enterprise Institute; Martin Indyk, The Brookings Institution. Det går opp for dere at kanskje disse forslagene egentlig ikke kommer til å fungere, ikke sant? Og så, her er vi, Thomas Friedman, The New York Times. Så jeg anbefaler dere sterkt å lese dette dokumentet.

Kanskje Mr. Bush har rett. Dere vet, jeg tror at vi ikke vil ha demokrati, vi vestlige. Vi vil ikke ha demokrati i Midtøsten. Vi har ingen slike intensjoner. Jeg tror at Midtøstens folk – vel, faktisk er jeg helt enig – ville like å ha noe av vårt demokrati. Jeg tror de ville like noen pakker med menneskerettigheter fra våre vestlige supermarkedhyller. Men de ønsker også, tror jeg, en annen type frihet. De ønsker frihet fra oss. Og dette akter vi ikke å gi dem.

Dreier det seg om olje? Selvfølgelig gjør det det. Tror dere virkelig at hvis Iraks hovedprodukt var aspargus eller gulrøtter at 82nd Airborne ville være i Mosul eller US Marines i Ramadi og Fallujah og andre steder i Anbar-provinsen? Jeg tror virkelig ikke det.

Det dreier seg dog også om noe annet. Det dreier seg om de imperialistiske kreftenes grunndype behov for å prosjisere seg selv – militært – og ekspandere. Jeg mener, romerne gjorde det, britene gjorde det. Jeg hadde en veldig rar samtale for et par år siden da spanjolene trakk seg etter bombingene i Madrid. Og jeg reiste ned til det spanske hovedkvarteret i Kufa, rett utenfor Najaf. Og mens jeg snakket med noen spanske funksjonærer som alle lengtet etter å komme hjem til Spania, kommer en kar ut, en amerikansk militær mann, pistol, rifle, sivile klær, åpenbart CIA. Og han sier: ”De sier at der er menn, 60 eller 70, med våpen, som ferdes rundt her om natten.” Og jeg sa: ”Det er nok det.”

Han sa: ”Hvordan skal vi gjøre det? Hva skal vi gjøre? Hvor gjorde vi feil?” Og jeg sa: “Hør her, da romerne erobret et annet land – og de gjorde det med mye brutalitet, de korsfestet alle som stod imot dem – da gjorde de alle til borgere av Roma. Alle hadde det som tilsvarte et romersk pass. Bare forestill deg,” sa jeg, ”hva ville hendt hvis, da de første amerikanske troppene krysset Tigris-elven i april 2003, USA hadde sagt at hver eneste borger av Irak som ønsker det kan delta i vårt demokrati og bli amerikansk statsborger.” Jeg kan ikke si hvor lang køen ville bli rundt den første amerikanske ambassaden som åpnet. Det betyr ikke at alle menneskene i Irak ville reise til USA og bo der, eller omvendt. Men jeg tror ikke at det ville ha vært noen motstandsbevegelse hvis generøsitet hadde blitt vist irakerne.

Da jeg så Baghdad brenne – byens institusjoner, muséer, kunstgallerier, byens arv – skulle USAs militære ha satt opp en stor teltby med lege- og medisinhjelp rundt Baghdad. Gratis legehjelp til alle, de syke, de sårede, de som hadde smerter, for å vise at vi er deres medmennesker. Men det var selvfølgelig ikke en del av planen. For et forferdelig, forferdelig feilgrep, mye verre enn nedleggelsen av den irakiske hæren eller nedleggelsen av deres politistyrke. Til og med verre enn å stjele oljen deres.

Dere vet, vi møter idag i media det samme konstante problemet med svakhet, dovenskap og frykt. Når man prøver å lage reportasjer om realiteter, hvilken avis har dere lest i deres land, en ledende avis nylig, hvor en vanlig mainstream-reporter kan si de tingene jeg har sagt til dere ikveld? Det er antakelig derfor jeg er her og Tom Friedman ikke er her, ikke sant? Vel, Tom Friedman kunne si det frem til et visst punkt, men jeg tror vi kan lese ham i denne rapporten.

Problemet, er jeg redd for, er at vi har blitt vant til en slags mild, moderat journalistikk fra Midtøsten i amerikanske media som er uforståelig medmindre man tilfeldigvis kjenner regionen. ”Muren” blir en ”sikkerhetssperring,” som sikkerhetssperringen i Berlin, som noen av dere kanskje husker. ”Okkupert territorium” er ”omstridt territorium.” En ”koloni” blir et ”nabolag.” Og dermed, selvfølgelig, palestinerne, generisk voldelige for å stå imot dette ved å kaste steiner eller verre.

Jeg tror, vet dere, at man ser den samme tingen skje med Mearsheimer-Walt-rapporten. Jeg intervjuet stakkars gamle Walt oppe i Harvard rett etter at han produserte sin berømte rapport om den israelske lobbyen og dens makt, og han var i en tilstand av nærmest katatonisk sjokk. Og jeg sa: ”Ro deg nå ned. Velkommen til klubben vår. Vi har vært igjennom dette tidligere.” Enhver som kommer med saklig, anstendig kritikk av Israel, inkludert israelere, vil bli kalt anti-semittisk. Og vi reagerer veldig klart på dette. I Storbritannia truer vi med å saksøke når noen kaller oss det, fordi det er en løgn. John Malkovich, skuespilleren, som sa på The Cambridge Union at han ønsket å skyte meg, fulgte dette opp i The Observer ved å si at han hatet meg på grunn av min, sitat, ”ondsinnede anti-semittisme.” Våre advokater gikk til aksjon øyeblikkelig. The Observer trakk reportasjen tilbake og ba om unnskyldning. Man må si ifra. Og journalister må si ifra når de blir falskt anklaget for rasisme.

Jeg er helt enig med min venn når han snakker om hvor skammelig det er å benekte den jødiske Holocaust. Det skjedde. Seks millioner jøder ble myrdet i Europa. Jeg har vært i Auschwitz. Jeg har vært i Birkenau. Jeg har vært i Treblinka. Det er sant alt sammen. Les Martin Gilberts autoritative bok The Holocaust. Men hvorfor sier ikke president Ahmadinejad og de mange arabiske personene som sier de samme tingene, men ikke så høyt, hvorfor sier han ikke: “Ja, ja, seks millioner jøder ble svinsk myrdet, og det er sant, men det var ikke vi som gjorde det ”? Det er der feilen ligger.

Mahmoud Ahmadinejad

Om og om igjen blir araberne nå gitt skylden for Holocaust. Husker dere Menachem Begin, da han sendte troppene sine mot Beirut i 1982, skrev han dette rablende, hysteriske brevet til Reagan hvor han sa at han følte seg som Den Røde Hær som nærmet seg Berlin hvor Hitler var – Hitler var den stakkars gamle Yasser Arafat, som forøvrig hevdet på den tiden at han forsvarte Beirut akkurat som Stalingrad.

Alle er besatt av den annen verdenskrig. Alle. Bush, selv vår egen kjære Mr. Blair, tror de er Winston Churchill. Og alle våre fiender, hver eneste én av dem, tro meg, er en Tigris’ Hitler. Antony Eden henviste faktisk til Nasser som Nilens Mussolini. Vi tar alle på oss våre annen verdenskrigskapper, det er utrolig. Og hvis noen, noen som helst, foreslår at krig er galt, da er vi Neville Chamberlain, vi er i pasifiseringens hus, og se hva som hendte i 1939.

Og journalister går med på dette. Pollack, en av disse personene, gikk med på den linjen. Vi forsøker tilfreds å gjenta de historiske bitene vi husker unøyaktig og feilaktig. Og vi husker ikke den britiske invasjonen av Irak i 1917, da den britiske offiseren kunngjorde et dokument på Baghdads vegger som sa: ”Vi kommer her” – til befolkningen i Mohafazat, Baghdads landsdel – ”Vi kommer her, ikke som erobrere, men som frigjørere for å befri dere fra generasjoner av tyranni.” Og i 1920, da opprøret, det irakiske opprøret mot britisk herredømme i Irak, begynte, bombarderte vi Fallujah, og vi bombarderte Najaf. Den britiske hæren, i 1920. Jeg har sett telegrammet som ble skrevet av britisk etterretning i Baghdad til krigsdepartementet i London, hvor det står at terrorister krysset grensen fra... ?

PUBLIKUM-MEDLEM:

Syria.

ROBERT FISK:

Ja, akkurat. Du leste det telegrammet. Du visste om det telegrammet. Og så stod Lloyd George, den britiske statsministeren, frem i Underhuset og sa: ”Hvis britiske tropper forlater Irak nå, vil det bli... ”?

PUBLIKUM-MEDLEM:

Borgerkrig.

ROBERT FISK:

Presist. Du leste The Times’ parlamentariske rapport i 1920, ikke sant? Vi leser ikke historie. Våre journalister leser ikke historie. Du store min, det gjør heller ikke våre ledere.

Dere vet, jeg tror at dette – ett av disse problemene med journalisme er at vi ikke bærer historiebøker i baklommene våre. Og jeg tror det andre problemet er at våre ledere ikke gjør det. Og det er ett stort problem, over alle de andre, som vi ikke ser på. Mange av oss, mange av dere her, har bevitnet kriger. Men det er ikke ett eneste medlem av noen vestlig regjering noe sted i verden som noen gang har opplevd eller vært i krig. Mr. Bush kunne ha vært det, selvfølgelig. Mr. Cheney kunne ha vært. Colin Powell var, og han er borte, han hadde erfaring. Da jeg vokste opp, Churchill, Eden, vi hadde mange statsministere i Storbritannia som hadde vært i krigen. De visste at man går ikke i krig av falske og uoppriktige grunner. Men det er borte nå. Våre lederes erfaring med krig er nå Hollywood.

Jeg tror at, dere vet, prosjektet å omforme Midtøsten er et barneprosjekt. Det har allerede blitt glemt. De nykonservative planleggerne har allerede sagt: ”Ikke oss, kamerat. Ikke oss, nei, nei. Vi drar. Hans feil. Og se på alle de irakerne.” Den siste linjen vi får, forøvrig – les David Brooks i The New York Times – er at irakerne har vist seg uverdige til de sivilisasjonens frukter som vi ønsker å gi dem. Grådige. Sekteriske. De kjenner bare til stammen. Inntil, selvfølgelig, vi finner en annen nasjon som egner seg til å bli invadert og tilbudt vår sivilisasjons frukter. Vær sikre, det er mange å velge mellom. Det blir ikke Nord-Korea, for de har bomben.

Se på måten vi kjøpte hele linjen om Iran på. Iran, med atomanlegg som ble startet med vår oppmuntring, og Washingtons oppmuntring under shahen. Det er faktisk et muslimsk land i Sørvest-Asia som har mange Taliban-støttere der, mange al-Qaeda-folk, og det har en bombe. Det heter Pakistan. Men vi snakker ikke om det. Det er ikke en del av fortellingen som legges frem av våre ledere. Det er Iran, Iran, Iran. Som om noen, i tusener, millioner år fremover, som har en turban, ikke ville få lov til å ha atomkraftverk. Det er meningsløst. Det er barnespråk og barnepolitikk. Og det er vi, det mektigste supermakt-nærværet i Vesten, som tillater dette og faktisk organiserer det.

Damer og herrer, vi kommer ikke til å omforme Midtøsten. Vi kan hjelpe med å ødelegge regionen, men vi kommer ikke til å omforme den. Hvis dere vil vite hva som avgjør amerikansk politikk nå og hva som avgjør britisk politikk, er det ikke Mr. Blair, og det er ikke Mr. Bush, det er irakerne. Tusen takk, damer og herrer.

Originalteksten (rush transcript) kan leses her, og TV-sendingen fra Democracy Now! onsdag 20. desember 2006 kan lastes ned herfra.

Nok en stor takk til Amy Goodman.

Israelerne og palestinerne

2007-03-26T14:32:00.000+01:00

En liten oppdatering: Etter at jeg hadde lest Seymour Hersh’s siste artikkel i The New Yorker og skrevet en blogg om temaet (forrige blogg), tittet jeg på BBC eller CNN, og der hører jeg Bush snakke om "executive privilege" for å forsvare sine sammensvorne banditter Rove og Gonzales og for å stanse etterforskningen av alle de statsadvokatene. Jeg kan knapt tro mine egne ører. Herre min hatt - "Executive privilege" -- !!?? – der har vi jo nettopp det uttrykket Nixon brukte omigjen og omigjen for å slippe å måtte overlevere de lydbåndene som fellet ham. Spennende tider! Deja vous!

Synd at Bush, Cheney, Rove, Gonzales og de karene der ikke har vært dumme nok til å teipe sine egne samtaler pga forfengelig selvhøytidelighet som Nixon gjorde. Jeg mener dog at Nixon var en skinnende helgen sammenlignet med Bush, og det er jeg ikke alene om. Nixons advokat John Dean, som lekket hele Watergate-historien, og Bob Woodward, som startet etterforskningen i Washington Post sammen med Carl Bernstein, er av samme oppfatning. Nixon ville aldri ha godkjent tortur, f.eks.

John Dean

Norsk Midtøsten-politikk: Jeg kikket også på NRKs debattprogram ”Standpunkt.” Slike debatter er alltid kjedelige, spesielt når hoveddeltakerne er politikere, for ingen av dem er interessert i sannhet, men kun å reklamere for sine egne argumenter og politiske partier. Og dette var stort sett en krangel mellom de såkalt borgerlige og de såkalt rødgrønne.

Jeg skal allikevel gi de rødgrønne en bitteliten innrømmelse. Jeg har ingen sans for deres sosialpolitiske ideologi eller deres programmer eller budsjettplaner eller hva det måtte være, og jeg har spesielt dårlig sans for SVs privatskole-politikk. Men når det gjelder utenrikspolitikk, ser det ut til å være et sunt instinkt ett eller annet sted i SV. Og nå har Norge tatt en enestående beslutning ved å erklære sin anerkjennelse av palestinernes Hamas-regjering, muligens på bekostning av Norges forhold til Israel.

Dette fortjener de en viss ros for. Her er noen viktige ord om saken fra en ekspert som nylig døde: En ekte israeler.

Jeg sikter her til den israelske lingvisten, forfatteren,og fredsaktivisten Tanya Reinhart, som døde av et slag i USA forrige helg, 63 år gammel. Hun var en av dem mest profilerte kritikerne av Israel-regjeringens politikk og en av landets ledende talspersoner for palestinske nasjonale rettigheter. Hun var professor emeritus i språkvitenskap og media-studier ved Tel Aviv University og Global Distinguished Professor of Linguistics ved New York University. Hun skrev spalter for Israels største dagsavis, Yediot Ahranot, og hadde et aktivt følge av lesere rundt i verden for sine kritiske syn på den israelsk-palestinske konflikten. Hennes bøker inkluderer Israel-Palestine: How to End the War of 1948 og The Road Map to Nowhere. I desember flyttet hun til New York for godt og sa at hun kunne ikke lenger bo i Israel pga den måten landet behandler palestinerne på i de okkuperte områdene.

Tanya Reinhart holdt en av sine siste taler for litt over en måned siden i St. Mary’s Church i New York. Talen var en del av Israel Apartheid-uken.

Tanya Reinhart

TANYA REINHART:

Så i dagens verden avstår ikke bare det internasjonale samfunn fra å iverksette sanksjoner mot Israel. Faktisk stemte de for å iverksette sanksjoner mot palestinerne. Etter det palestinske valget har alle pengene til de palestinske myndighetene, alle pengene selv til NGO-organisasjonene blitt frosset. Og Israel selv holder på skattepenger som de skylder til palestinerne. Og den palestinske økonomien er fullstendig paralysert med ingen lønnsutbetalinger, ingen sosialtjenester, ingen helsetjenester eller operative sykehus.

For bare to år siden hyllet den vestlige verden ”det beste av demokrati i Midtøsten” med Arafat på vei ut og det palestinske folk som forberedte seg til valg. Ifølge Jimmy Carter, i en reportasje han skrev i The Herald Tribune, var det palestinske valget, jeg siterer, ”ærlig, rettferdig, sterkt utfordret, uten vold og med resultatet akseptert av vinnere og tapere.” Blant de 62 valgene som hadde blitt overvåket av Carter-sentret, er disse de beste eksemplene på å gjenspeile folkets vilje.
I en rettferdig og velordnet verden ville det være utenkelig at en regjering som var valgt gjennom denne typen prossess å bli ignorert bare fordi Israel ikke liker det palestinske folkets valg. Men i en verden hvor USA hersker, får makten rett, og makten kan definere demokrati som den vil. Dermed ble det kunngjort at de palestinske valgresultatene ikke ville bli anerkjent, og før dette endrer seg, kommer det palestinske folk i sin helhet til å bli straffet og sultet.

Det vi ser nå, siden den gang, er at USA forsøker sammen med Israel å påtvinge en langvarig politikk som de alltid har hatt å prøve å dytte samfunnet inn i en borgerkrig. De gjør dette i Palestina ved å støtte samarbeidende krefter som Dahlans krefter i Gaza. De prøver å gjøre det samme i Libanon. De prøver å gjøre dette i Irak. Dette er USAs politikk.

Hittil har det palestinske folk stått imot dette forsøket på å dytte dem inn i en borgerkrig, og de har klart å sette sammen en samlingsregjering. Men akkurat som vi hørte så sent som igår, vil ikke USA anerkjenne – ved å følge Israels krav – vil ikke anerkjenne den nye samlingsregjeringen og vil fortsette med boykotten.

Måten dette er sammensatt på er kravet til palestinerne – det kreves av palestinerne at de skal imøtekomme de tre siterte kravene, de tre mantraene som gjentar seg. Den første mantraen er at palestinerne skal gi avkall på vold, spesielt Hamas skal gi avkall på vold. Det er veldig vanskelig å forstå dette kravets innhold. Allerede i januar 2005, da Hamas kunngjorde at de er – Hamas kunngjorde at de skal bytte fra væpnet strid til politisk strid og gå inn i valg, og etter det var det ikke et eneste terror-angrep som ble begått av Hamas. Ifølge israelske sikkerhetskilder deltok ikke Hamas en gang i skytingen av kassamer mot Israel før begivenhetene forrige sommer, da Israel angrep Gaza.

Det andre kravet er at palestinerne skal anerkjenne tidligere avtaler. I et intervju med The Washington Post allerede for et år siden, forklarte Hamas statsminister Haniyeh at ifølge Oslo avtalen i 1993, skulle det allerede ha vært en palestinsk stat fem år senere i ’98. Isteden, det Israel gjorde i løpet av hele denne perioden var å beslaglegge mer land, fortsette å kolonialisere, å bygge bosetninger, og de holdt ikke en eneste av Oslo-avtalens paragrafer. ”Fra nå av,” sa Haniyeh, ”vil vi kun akseptere og respektere avtaler som er bra for det palestinske folk.”

Ismail Haniyeh

Nå, den tredje og avgjørende mantraen som blir brukt til å kvele det palestinske folk er at den nye regjeringen skal anerkjenne Israels eksistens. Men sakens realitet er at det er Israel som ikke er villig til å anerkjenne palestinernes rett til å eksistere som en stat. I det palestinske nasjonalrådets møte i 1988, har det palestinske folk allerede vedtatt at de er villige til å akseptere en tostatsløsning innenfor grensene fra ’67 – før ’67-krigen, som for dem betyr å akseptere å leve på 22% av deres historiske land. Etter det har ikke Israel gjort en eneste ting for å vise at de er villige til å akseptere dette, for å vise at de er villige til å gi palestinerne en stat i denne lille delen som er igjen av deres land.

Nok en gang takker jeg Amy Goodman, som intervjuet Tanya Reinhart på Demnocracy Now! i oktober 2004, for å gi oss ypperlig samtidsmateriale ved å minnes Tanya Reinhart og hva hun stod for (sendt 19. mars).

Amy Goodman

Kjeltringene på toppen

2007-03-20T02:57:00.000+01:00

Den sagnomsuste og prisbelønnede etterforskende reporteren Seymour Hersh har skrevet en ny brennende aktuell bit i The New Yorker med tittelen Authorizations. Han retter blikket 35 år tilbake, til Vietnam-krigen under Nixon-administrasjonen – en tid han selv husker meget godt, for det var som tidligere nevnt Seymour Hersh som avslørte My Lai-massakren i 1969, og i nyere tid, den grove mishandlingen av irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet – det samme fengsel som Saddam Hussein hadde brukt til å torturere sine fanger.

Seymour Hersh

Hersh serverer noen sitater fra Nixons berømte lydbånd. Som mange av oss husker, ble Nixon felt av sin egen forfengelige dumhet som bestod av å ta opp absolutt alle samtaler i Det Hvite Hus på stemme-aktiverte lydbånd, og han var også ubetenksom nok til å ta vare på disse bevisene på hans egen kriminalitet helt til domstolen krevde dem utlevert og han ble tvunget til å gå av på grunn av dem. Utskriftene fra disse lydbåndene ble deretter en bestselger, selv om det var et katalog-tykt volum med mye kjedelig lesning gjennom dagligdagse samtaler med en del mumling. Det morsomste var kanskje alle de ordene som var strøket og byttet ut med ”expletive deleted.” Nixon bannet mye, spesielt med uttrykkene ”hell” og ”goddamn.” Så når evangelisten Billy Graham og andre varme støttespillere lyttet til disse samtalene, ble de vel så sjokkert av språkbruken og tonen i Oval Office som de lovbruddene de åpent diskuterte å skjule. Nixon, Haldeman, Ehrlichman og den gjengen der snakket seg imellom som kjeltringer, mafiabosser, gangstere, figurer i underverdenen – en skarp kontrast til den verdigheten som man hadde forventet å høre fra verdens mektigste og mest betydningsfulle kontor.

President Richard Nixon

”Vi har blitt forherdet til vulgariteten, bedrageriet og mistroen som kjennetegner Nixon-båndene,” skriver Hersh. Og så setter han søkelyset på hvor utrolig lik Bush’s situasjon er idag sammenlignet med Nixon i 1972. Dette illustrerer han bl.a. ved å vise til samtaler han hadde med Air Force General John D. Lavelle, som i sin tid hadde kommandoen over alle luftoperasjoner i Vietnam. Gang på gang gikk han over streken på en måte som resulterte i store sivile tap, altså krigsforbrytelser. Disse aksjonene var ikke offentlig autorisert, men de var uoffisielt autorisert med muntlig samtykke fra oven selv om de var ulovlige.

Nå er det en kjensgjerning at den samme banden som begikk ulovligheter i Nixon-administrasjonen, den samme banden som fortsatt begikk grove lovbrudd og overgrep mot Nicaraguas befolkning i Reagan-administrasjonen gjennom den såkalte Iran-Contra-skandalen (da de gjorde hemmelig salg av våpen til Iran via Israel for å finansiere en terrorgruppe i Nicaragua som kongressen hadde forbudt støtte til), den samme banden som bygget opp sin maktbase betraktelig gjennom tolv år fra 1981 til 1993, de kom tilbake i 2001 i Bush-administrasjonen og fortsatte med sitt farlige spill til de grader at de idag truer hele verden med ødeleggelse. Denne samme gamle banden sitter med makten idag. Og hvis det hersker noen som helst tvil om at disse personene er kriminelle, er det bare å se på en del av deres støttespillere i kongressen. Før demokratene fikk flertall i kongressen ifjor høst, var situasjonen den at aldri i historien hadde så enormt store pengsummer strømmet inn i de folkevalgtes personlige bankkonti fra big business og andre mektige lobbygrupper. Og til tross for at mye av dette har vært hysjet ned og ignorert av mainstream, corporate media i USA, fikk vi vite fra selveste CNN at en del republikanske kongressmedlemmer sitter bak lås og slå i føderale fengsler og mottar fete lønner på skattebetalernes bekostning i tillegg til sine bestikkelser, utpressinger og andre gangster-inntekter. Andre republikanske folkevalgte sitter med dommer for seksuelle forbrytelser, bl.a. mot mindreårige.

I tillegg har amerikanske media vært preget av en langvarig skandale om en lekkasje fra Det Hvite Hus angående avsløringen av Valerie Plame som CIA-agent, fordi hennes mann hadde sagt at CIA aldri hadde funnet bevis på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen og at Bush derfor invaderte landet på løgnaktig grunnlag. Den som nå har fått skylden for den ulovlige og landsforræderiske avsløringen av Plame som CIA-agent og blitt dømt til flere tiårs fengsel, er I. Lewis "Scooter" Libby, en nær venn av visepresident Dick Cheney som ser ut til å ha handlet etter Cheneys og/eller Karl Roves instrukser. Men han har holdt kjeft om de på toppen, etter sigende fordi han har blitt lovet benådning som belønning for sin lojalitet.

"Scooter" Libby

Alt dette har tydeligvis bekymret president Bush, som har plutselig gitt en lang rekke aktorer og statsadvokater sparken. Dette minner selvsagt sterkt om president Nixon da han sparket etterforskere av Watergate-skandalen som han selv hadde utnevnt fordi tampen begynte å brenne litt for nær ham selv, men hittil ser det ut til at Bush’s motivasjon har vært mer partisansk. Det har vært så mange tiltaler og søksmål mot republikanske politikere at Bush ønsker så desperat å snu denne utviklingen at han har nylig sparket alle aktorer som ikke parerer ordre ved å reise tiltaler mot demokratiske politikere. Og nå er en full etterforskning på gang om hva som ligger til grunn for disse massive oppsigelsene. Et økende antall senatorer krever at justisminister Alberto Gonzales går av pga sin vanskjøtsel og misbruk av sin stilling (bl.a. tortur, ulovlig avlytting osv. osv. pluss sparkingen av alle disse aktorene), men Gonzales nekter å trekke seg.

Alberto Gonzales

Som sagt, kjeltringene sitter på toppen. Det har tidligere vært snakk om å iverksette en rettergang mot Bush for å tvinge ham til å gå av, men etter at demokratene fikk flertall i Kongressen ifjor, har mange av dem blitt feige, og lederen Nancy Pelosi erklærte rett etter valget at ”impeachment is off the table.” Denne holdningen gjelder ikke alle de demokratiske representantene, men Pelosi er sjef, og hun er en meget slu, sjarmerende, pragmatisk og maktbegjærlig politiker. Både hun og en del andre demokratiske senatorer våger ikke å utfordre skjebnen fordi dette kan sette deres egne politiske karrièrer i fare.

Nancy Pelosi

Gringo Go Home

2007-03-15T20:28:00.000+01:00

Etter at Bush-administrasjonen mislyktes i å styrte Venezuelas president Hugo Chavez med et CIA-støttet statskupp i 2002 og klarte heller ikke å snikmyrde ham, har ikke Chavez spart på kruttet når han snakker om Bush. Han ga en klassisk forestilling i FN tidlig ifjor høst, da han snakket om Bush som selveste Djevelen det luktet svovel etter, mens han korset seg og fikk så stor applaus fra FN-forsamlingen at de ble bedt om å roe seg.

Hugo Chavez til George W. Bush: “Gringo Go Home”

Mens president Bush reiste på turné i Latin-Amerika i forrige uke, talte Venezuelas president Hugo Chavez til titusener på en anti-imperialistisk rally i Argentina på fredag [9. mars]. President Bush ankom Guatemala for sitt nestsiste stopp på sin besøksrunde til fem latin-amerikanske land. Han hadde møte med Guatemalas president Oscar Berger for samtaler dominert av temaer som immigrasjon og frihandel.

Bush's besøk til regionen var markert av protester og marsjer. I Brazil på torsdag [8. mars] kom tredve tusen mennesker ut i gatene. Dagen etter i Uruguay marsjerte seks tusen i hovedstaden Montevideo. I Bogota arresterte politiet 120 personer da fem tusen demonstranter marsjerte bare 1,5 kilometer fra der hvor Bush hadde samtaler med Columbias president Alvaro Uribe. Senere samme dag reiste Bush til Mexico for sitt siste stopp på turen.

Selv om mange analytikere er enige i at presidentens reise var en del av et forsøk på å vinne tilbake innflytelse i regionen, har Det Hvite Hus forsøkt å fremstille turen som en del av en humanitær innsats for å ta opp fattigdom som tema. I Washington talte president Bush til den latinske handelsorganisasjonen US Hispanic Chamber of Commerce.

George W. Bush

PRESIDENT GEORGE W. BUSH:

Dere vet, ikke langt fra Det Hvite Hus er det en statue av den store frigjøreren Simon Bolivar. Han sammenlignes ofte med George Washington -- Jorge W. I likhet med Washington var han en general som kjempet for sitt folks rett til å styre seg selv. I likhet med Washington lyktes han i å bekjempe en mye sterkere kolonimakt. Og i likhet med Washington tilhører han alle oss som elsker frihet. En latin-amerikansk diplomat hadde formulert det slik: ”Hverken Washington eller Bolivar bar med seg skjebnen å ha egne barn, slik at vi amerikanere kan kalle oss selv deres barn.”

Vi er sønner og døtre av denne striden, og det er vår misjon å fullføre den revolusjonen som de startet på våre to kontinenter. De milionene av mennesker på vår hemisfære som til daglig lider under fattigdommens og sultens fornedringer har rett til å være utålmodige. Og jeg skal gi dem dette løftet. Målet for dette store landet, målet for et land fullt av generøse mennesker, er et Americas hvor ethvert menneskes verdighet blir respektert, hvor alle får plass ved bordet, og hvor mulighet rekker inn i hver eneste landsby og hvert eneste hjem. Ved å forlenge frihetens velsignelse til de minste blant oss vil vi fullbyrde denne nye verdens skjebne og sette et skinnende eksempel for andre. Que Dios les bendiga.

I tillegg til masseprotestene mot hans nærvær i Sør-Amerika har Bush blitt fulgt hakk i hæl av Venezuelas president Hugo Chavez som var på en motreise i Latin-Amerika samtidig. Chavez skygget faktisk Bush helt fra begynnelsen av reisen. Da Bush var i Uruguay fredag [9. mars], holdt Chavez en stor rally i nabolandet Argentina. Da Bush fløy til Colombia, talte Chavez til tusener i Bolivia. Da Bush var i Guatemala, var Chavez igjen i nærheten i nabolandet Nicaragua. Under en stor rally i Buenos Aires på fredag [9. mars], kom den venezuelanske presidenten med et sviende angrep på Bush som var i Uruguay, bare 50 kilometer unna. Her er et utklipp fra Chavez’s tale ved masseoppmøtet i Buenos Aires på fredag [9. mars].

Hugo Chavez

PRESIDENT HUGO CHAVEZ: [oversatt fra spansk via engelsk]

På den andre siden av elven, der må den lille herren fra nord være. La oss gi ham en stor boo! Gringo, go home!

Jeg er overbevist om at våre venner i Brasilia og i Montevideo ikke kommer til å føle seg krenket, for vi ville ikke ønske å såre noen av våre brødre fra Uruguay eller Brazil. Vi anerkjenner deres uavhengighet. Vi anerkjenner at de regjeringene har den uavhengige rettigheten til å invitere den lille herren fra nord hvis de så velger.

Men Kirchner og jeg trenger ikke å planlegge noe for å sabotere dette besøket, for vi har vært vitner til et virkelig politisk kadaver. USAs president er et politisk kadaver. Han lukter ikke engang svovel lenger. Han lukter ikke engang svovel eller brostein om dere vil. Ikke nå lenger. Det dere lukter fra ham nå er stanken av politisk død. Og om ikke lenge vil han smuldre til støv og forsvinne. Så vi trenger ikke å gjøre noen innsats for å sabotere besøket fra USAs president til noen land, søsterland i Sentral- og Sør-Amerika, selvfølgelig. Vi trenger ikke å gjøre det. Det er en enkel tilfeldighet, Nesots besøk til Venezuela og vårt besøk her til Buenos Aires.

Vel, vi trenger allikevel å takke den lille herren som besøker oss, for hvis han ikke var her i Sør-Amerika ville kanskje ikke denne begivenheten ha vært så folkerik. Vi har organisert denne begivenheten for å si nei til nærværet av imperiets overhode her i Sør-Afrikas heroiske land.

Den imperialistiske lille herren som besøker Latin-Amerika idag sa for circa sytti-to eller førti-åtte timer siden i en av sine taler, da han kunngjorde at han reiste til Latin-Amerika, han sammenlignet Simon Bolivar med George Washington. Faktisk sa han den vanvittige tingen – og jeg kan ikke si at det er hykleri, for det er ganske enkelt vanvittig, det mest vanvittige han kunne si. Han sa at idag er vi alle barn av Washington og Bolivar. Det vil si at han tror han er en sønn av Bolivar. Det han er, er en sønn av en – men jeg kan ikke si det ordet her.

Så han har sagt – han har sagt – og dere bør lytte til hva han sa her – han sa at nå har tiden kommet for å fullføre den revolusjonen som Washington og Bolivar startet. Hva slags kjetteri er det? Det er kjetteri og uvitenhet, for vi må huske – og jeg sier dette med all skyldig respekt for George Washington, som er historisk en av de grunnleggende fedre for det landet – men vi må også huske forskjellene og hvor forskjellige George Washington og Simon Bolivar var og kommer alltid til å være.

George Washington

George Washington vant en krig for å oppnå uavhengighet for den nord-amerikanske økonomiske eliten fra det engelske imperiet, og da Washington døde, eller dvs. etter hans uavhengighet og etter å ha vært USAs president, etter å ha forsvart slaveri, ble han omsider en veldig rik eier av slaver og en planatasje. Han var en stor landeier. Det var George Washington.

Simon Bolivar, derimot, var født med en sølvskje i munnen, og da han var åtte år gammel døde hans foreldre og han arvet en stor formue, sammen med sine brødre, og han arvet haciendaer og slaver. Simon Bolivar, da historien ledet ham – og som Karl Marx sa, menn kan skape historie, men kun så langt som historien tillater oss – da historien tok Bolivar og gjorde ham til leder for uavhengighetsprossessen i Venezuela, gjorde han den prossessen revolusjonær. Simon Bolivar ga fra seg all eiendommen sin. Han befridde slavene sine, og han gjorde dem til soldater, og han brakte dem hit. Han brakte dem til Peru og Carabobo, og han arbeidet sammen med San Martins tropper for å frigjøre dette kontinentet. Det er Simon Bolivar.

Simon Bolivar

Og Simon Bolivar, etter å ha vært født med den sølvskjeen i sin munn, da han døde på den karibbiske kysten av Colombia, da han døde 17. desember i 1830, var han kledd i en annens skjorte, for han hadde ingen klær. Simon Bolivar er lederen for dette landets revolusjon. Han er er den sosiale revolusjonens leder, folkets revolusjon, den historiske revolusjonen. George Washington har intet – intet – å gjøre med denne historien.

Det var i 1823 at James Monroe sa: ”Amerika for amerikanere.” Og når jeg sier dette ikveld, sier jeg det fordi jeg ønsker å minne dere på, mine brødre i Argentina, i Venezuela og i Amerika, at nærværet av USAs president i Sør-Amerika representerer alt det der. Han representerer den Monroe-doktrinen Amerika for amerikanerne. Vel, vi må si til ham: Nord-Amerika for nord-amerikanerne og Sør-Amerika for sør-amerikanerne. Dette er vårt Amerika.

USAs president, det politiske kadaveret – og når jeg sier politisk kadaver, ville han like å se meg som et ordentlig kadaver – jeg vil at han skal være et politisk kadaver, og han er allerede et politisk kadaver. USAs president har det laveste nivå av troverdighet og støtte fra sitt eget folk. Han er USAs nåværende president.

Det ser ut til at han ikke en gang tør å nevne mitt navn, for da han ble spurt i Brasilia idag på en pressekonferanse – jeg så den, så på den på hotellet – og journalisten spurte ham: ”Det blir sagt at du er her for å stanse Chavez’s bevegelse i Sør-Amerika.” Og det så ut som om han nesten fikk et hjerteslag da han hørte ”Chavez,” for han stammet faktisk et par ganger, og han skiftet faktisk tema. Han svarte ikke på spørsmålet. Han svarte ikke på spørsmålet i det hele tatt. Så han tør ikke en gang.

Og jeg våger definitivt å si hans navn. Presidenten for Nord-Amerikas Forenede Stater, George W. Bush, den lille herren fra nord, det politiske kadaveret som besøker Sør-Amerika, den lille herren er president for hele USAs historie, og i USAs historie har han det laveste nivået av støtte i sitt eget land. Og hvis vi legger til det støttenivået han har i verden, ville jeg tro at han er i rødt nå – negative tall.

Hugo Chavez

(Den engelsk-språklige teksten – rush transcript - kan leses her, og denne sendingen av Democracy Now! – fra mandag 12. mars 2007 -- kan lastes ned herfra. Sendingen inkluderer også en analyse av den politiske situsajonen i Latin-Amerika og spenningen mellom Bush og Chavez. En av deltakerne er Greg Grandin, professor i latin-amerikansk historie ved NYU og forfatter av bøkene Empire's Workshop: Latin America, the United States, and the Rise of the New Imperialism og The Blood of Guatemala: A History of Race and Nation. Den andre deltakeren er Steven Ellner, som har undervist i politisk vitenskap ved Universidad de Oriente i Puerto La Cruz, Venezuela siden 1977. Han har også skrevet mange bøker, bl.a. Venezuela: Hugo Chavez and the Decline of an Exceptional Democracy. Spesiell takk til Amy Goodman for ypperlig stoff.)

Amy Goodman

Søkelys på Midtøsten

2007-03-14T19:16:00.001+01:00

Litt generell oppdatering: Fordi det tar litt tid å oversette, bearbeide og tilrettelegge tekstmaterialet i disse bloggene, vil ikke hovedinnholdet være helt dato-ferskt, selv om det alltid er brennende tidsaktuelt i forhold til samtidspolitiske begivenheter. Av den grunn bør vi kanskje berøre noen ferske nyheter først – nyheter som det kanskje blir tid til å utbrodere mer detaljert i fremtidige blogger:

Josh Wolf, som vi gjenga et telefonintervju med her i forrige måned (februar), har nå sittet i fengsel i over 200 dager. Det er den lengst fengslede journalisten i amerikansk historie for å nekte å adlyde en rettsordre. Han sitter fortsatt i fengsel fordi han nekter å vitne eller overlevere en upublisert video til en føderal storjury som etterforsker en demonstrasjon i San Fransisco.

Josh Wolf

I de senere dager har George W. Bush besøkt 5 latin-amerikanske land, hvor han bl.a. har blitt møtt med store gatedemonstrasjoner og protester. I tillegg har han blitt fulgt av Venezuelas president Hugo Chavez som har holdt sine egne store møter diverse steder i Latin-Amerika samtidig med president Bush. Chavez sparer ikke på kruttet, og det har han heller ikke gjort etter at Bush-administrasjonen mislyktes med kuppet mot ham i 2002 og mislyktes også i å snikmyrde ham. Detaljer senere – det er alltid underholdende når Hugo Chavez snakker om George W. Bush.

Hugo Chavez anbefaler Noam Chomskys bok i FN

Vårt tema denne gangen: For tre måneder siden, i desember 2006, holdt krigskorrespondent-veteran Robert Fisk fra The London Independent hovedtalen på den sjette årlige konferansen for Muslim Public Affairs Council i Long Beach, California, hvor han snakket til hundrevis av amerikanske muslimer. Konferansen hadde tittelen: Reform, relevans og fornyelse: Forståelse av Islam for fremtiden.

Robert Fisk har mer enn tredve års erfaring med dekning av så å si hver eneste store hendelse i Midtøsten. Han har laget reportasjer om borgerkriger i Algerie og Libanon, den iranske revolusjonen, den russiske invasjonen av Afghanistan og krigen mellom Iran og Irak. Han var en av de første journalistene som fortalte om massakrene i Sabra og Shatila. Han dekket den første Gulf-krigen i 1991 og invasjonen og den pågående okkupasjonen av Irak. Hans nyeste bok er The Great War for Civilisation: The Conquest of the Middle East.

Robert Fisk

ROBERT FISK: Mine damer og herrer, da jeg først reiste til Midtøsten – på ferie fra Belfast av alle steder – 1972, reiste jeg til Egypt, og ivrig etter å plukke opp noen få første arabiske ord, var jeg uheldig nok til å kjøpe en veldig gammel bok laget av den britiske hæren i Egypt på 1800-tallet. Jeg husker fremdeles de tre viktigste frasene som man ble rådet til å lære hvis man var engelskmann: ”Vi skal gå ombord på dampskipet, for det er snakk om krig,” ”Hjelp,” og ”Hvor er den britiske ambassaden?” Og jeg kan fortelle dere, jeg hadde aldri trodd at jeg virkelig ville se folk si disse tingene, som jeg måtte i Libanon forrige sommer. Der var alle flyktningene, alle utlendingene, og de gikk ombord på dampskipet fordi det var en virkelig krig, alle ønsket hjelp og alle krevde å få vite veien til sine nasjonale ambassader. ”Så det har kommet til dette,” tenkte jeg med meg selv.

Dere vet, i de siste 30 årene jeg har vært i Midtøsten, har det vært én – nei, to store forandringer. Den første er at muslimer er ikke lenger redde. Da jeg først dro til Libanon, hvis israelerne krysset grensen, for eksempel, skyndte mange, mange, mange palestinere seg, som var i sør, til Beirut. Folk ville flykte fra sør, løpe vekk. Muslimer løper ikke sin vei når de blir angrepet, når de er under luftangrep.

En av de mest ekstraordinære hendelsene var beleiringen i ’82, da flyveblader ville falle fra himmelen om og om igjen. ”Hvis dere verdsetter deres kjære, løp avsted og ta dem med dere.” Et forsøk på å avbefolke Vest-Beirut. Og jeg husker alltid min gårdeier – jeg bor på sjøkanten – jeg møtte ham ved inngangsdøren en dag, og han holdt et lite nett fullt av fisk. Han hadde fisket på sjøen. Han sa: ”Vi må ikke gjøre som vi blir befalt og forlate våre hjem. Vi kan leve, ser du, Mr. Robert. Vi kan være her.”

Den andre store forandringen som har skjedd i de siste 30 årene er at da jeg først reiste til Midtøsten, var alle de kreftene som var i konflikt med Vesten nasjonalistiske eller sosialistiske eller pro-Sovietiske. Idag, uten unntak, i Afghanistan, i Gaza, i Vestbanken, i Sør-Libanon, er alle krefter som er i konflikt med Vesten eller med Israel, islamistiske. Det er en forandring som jeg ikke tror at vi vestlige mennesker egentlig forstår.

Forstår vi egentlig omfanget at urett i Midtøsten? Da jeg skrev min nye bok ferdig, gikk det opp for meg hvor slått jeg var over hvor behersket muslimer har vært, erkjente jeg, mot Vesten, etter de siste 90 årene med urett, forræderi, slakt, terror, tortur, hemmelig politi og diktatorer, for jeg tror ikke at vi vestlige bryr oss om muslimer. Jeg tror ikke vi bryr oss om muslimske arabere. Man trenger bare å se på reportasjene om Irak. Hver gang en amerikansk eller britisk soldat blir drept, vet vi hans navn, hans alder, om han var gift, hans barns navn. Men 500,000-600,000 irakere, hvor mange av deres navn har funnet veien til våre TV-programmer, våre radio-shows, våre aviser? De er bare tall, og vi vet ikke engang statistikken.

Husker dere den gangen George Bush ble presset og presset: hva var tallene på irakiske døde? På den tiden var det mindre, og han sa: ”Å, 30,000. Mer eller mindre.” Kan dere forestille dere om han hadde blitt spurt hvor mange amerikanere hadde dødd, og han sa: ”3,000, mer eller mindre”? De ordene, ”mer eller mindre” fortalte på en måte alt.

Jeg sa tidligere idag – og jeg skal gi dere et eksempel denne gangen – at egentlig tror jeg ikke at Irak-rapporten kommer til å ha noen virkning, men jeg tror at det som er tilsiktet å ha en virkning i USA er den gradvise drypp-drypp-idéen at irakerne er uverdige oss vestlige. Dette er grunnen til, og dette er hvordan, vi skal komme oss ut.

La meg gi dere et eksempel på hva jeg mener. Her er Ralph Peters, tidligere offiser i den amerikanske hæren, som skriver i USA Today. Jeg anbefaler dere ikke å lese USA Today, men av og til blir jeg innesperret på fly i time etter time etter time på vei til å snakke til mennesker som dere. Så her er det Ralph Peters som skriver – husk at dette er sitat fra en mainstream riksavis. Han var opprinnelig for invasjonen. Nå trenger han åpenbart et knep for å komme ut. ”Vår omfattende investering i irakisk politi førte kun til dødsskvadroner. Regjeringens statsråder plyndrer landet for å styrke sine egne sider. I virkeligheten ville bare et militærkupp kunne holde dette kunstige landet sammen.” Ser dere? Vi planlegger allerede.

Ralph Peters

Jeg husker tilbake til og med i 2003, da hadde Daniel Pipes en lang artikkel hvor han sa at det Irak trengte – og vær så snill og ikke le av dette – hva Irak trengte var en demokratisk innstilt sterk mann. Tenk på det et øyeblikk.

Daniel Pipes

La meg fortsette med Ralph Peters. ”Til tross for alle våre feilgrep, så ga vi irakerne en enestående sjanse til å bygge et lovregulert demokrati. De foretrakk å boltre seg i gamle hat, bekjennelsesvold, etnisk intoleranse og en korrupsjonskultur.” Dere ser hva vi gjør. Vi nedvurderer og bestialiserer det folket vi angivelig kom for å frelse. Det er deres tragedie, ikke vår, skriver han. Irak – hør på dette: ”Irak var araberverdenens siste sjanse til å gå ombord på toget til modernitet, å gi regionen en fremtid, ikke bare en bitter fortid. Men nå er ikke volden som tilsøler Baghdads gater med blod et symptom på den irakiske regjeringens inkompetanse,” sier han. ”Den symboliserer araberverdenens ufattelige mangel på evne til fremskritt på noe som helst område av menneskelig bestrebelse..” Ja, det var det jeg tenkte da jeg leste det. Ingen brev til redaktøren om dette. ”Hvis de fortsetter å boltre seg” – boltre seg, merk det ordet – ”å boltre seg i broderslakt, må vi forlate dem.” Som dere ser, blir grunnlaget lagt.

Ta David Brooks, nå dette er New York Times. Dette er virkelig mainstream. Han har lest noen historiebøker, husker hvordan den britiske okkupasjonen av Irak endte i sorg i 1920. Synd at han ikke leste historiebøkene før han støttet invasjonen av Irak. Men uansett, han får somlet seg til å lese historie nå. ”Idag,” sier han, ”står det mye dårligere til med Irak enn da britene var der. De mest best informerte rapportene,” sier han, ”snakker ikke om borgerkrig, men om fullstendig sosial oppløsning.” Vi gnir allerede Irak på denne måten til støv, så det er ikke noe igjen å forlate. ”Denne siste nedturen,” sier han, ”ble startet av amerikanske tabber men blir forverret av” – vent på dette – ”de samme gamle demonene: grådighet, blodtørst og en ufattelig vilje til å kompromissere til fordel for fellesskapet, selv når de står stilt overfor selv-ofrelse.” Dette ligner Thomas Friedman-setningen om barne-ofrende palestinere. ”Irak,” sier Brooks, ”vakler på randen av formålsløshet..” Hva betyr det? ”Det vil være tiden til å gjøre effektivt slutt på Irak. Den tiden kommer snart,” sier han, ”å spre autoritet radikalt ned til de eneste samfunnene som lar seg gjennomføre i Irak: klanen, stammen eller sekten.”

David Brooks

Dette, mine damer og herrer, er den måten vi blir forberedt på hva som skal skje. Dette er sandsteinen som skal legges ned på ørkengulvet for å hjelpe våre stridsvogner bevege seg. Ikke si at det aldri var spådommer om fremtiden i Midtøsten.

Jeg skal gjøre en rask forespørsel her. Disse lysene blender meg. Er det mulig å ha alle lysene oppover slik de var tidligere så dere alle er mennesker som jeg prøver å være? Kan ve få alle lysene opp?

Så, men ikke si at det ikke var noen spådommer om Midtøsten. Dokumentasjonen av opprøret i 1920 mot den britiske okkupasjonen er et fingeravtrykk-perfekt kopi av opprøret mot amerikanerne og britene idag. Men på den andre siden, ikke si at ingen advarte mange, mange år før her nå, til og med før annen verdenskrig, om hva som kom til å skje i Palestina.

Jeg skal lese til dere et veldig kort avsnitt av Winston Churchill, ikke om Battle of Britain. Det er Churchill som spår fremtiden fra 1937, eleve år før Nakba. Dette er Winston Churchill som skriver i et fullstendig glemt essay. Han reflekterte over fremtiden og skrev om muligheten for et delt Palestina. Og han snakket om hvordan, jeg siterer – dette er Winston Churchill i 1937 – ”Den rike, tettbefolkede, progressive jødiske staten” – se, den eksisterer ikke ennå, men han får det riktig allerede – ”ligger på slettene og på Palestinas sjøkyst. Rundt den, i høydene og bakketoppene som strekker seg langt og bredt inn i de endeløse ørkenene, tilbyr de krigerske araberne i Syria og Transjordan av Arabia, støttet av Iraks væpnede styrker, en ustanselig krigsfare. For å oppretthode seg selv,” – 1937, husk det – ”For å opprettholde seg selv, vil den jødiske staten måtte være væpnet til tennene og må bringe inn hver eneste sunne og sterke mann for å styrke sin hær. Men hvor lenge vil denne prossessen få lov til å fortsette av de store arabiske befolkningene i Irak og Palestina? Kan det forventes at araberne ville stå passivt og se på oppbyggingen, med jødisk kapital og resurser, med en jødisk hær, utstyrt med de dødeligste krigsvåpen til den ble sterk nok til ikke å frykte dem? Og hvis den jødiske hæren nådde det punktet, hvem kan være sikker på,” spurte Churchill, ”at stuet sammen innenfor sine smale grenser, at de ikke ville kaste seg ut inn i de nye uutviklede landene som lå omkring dem?”

”Au,” sa jeg da jeg leste det. 1937.

Winston Churchill

[pause]

ROBERT FISK : Idag, vet dere, er vi journalister sammensvorne med regjeringer i å skape det jeg kaller frykt-departementet. Dette er ikke bare et spørsmål om telefonavlytting, raseprofilering, hemmelig tortur, det er også en måte å gjøre deg og meg konstant skremte. Jeg var tilfeldigvis i Toronto da det berømte terror-plottet ble avslørt, de 11 kanadiske muslimene, eller muslimske kanadierne, som ble arrestert og angivelig planla å ta over parlamentbygningen i Ottawa, holde alle parlamentmedlemmene som gisler, og så hugge hodet av Stephen Harper, Canadas statsminister. Harper selv var klok nok til å lage en liten spøk om dette, fordi han så at dette ble litt for mye.

Stephen Harper

Men det som slo meg var at neste morgen, The Toronto Globe and Mail, mainstream-presse i Canada, hadde en øyevitnerapport – og jeg bruker sitatet – fra arrestasjonen av de ”brunhudede muslimene.” Jeg fleiper ei med eder. Det var det som stod. Neste morgen på CTV, som eide og eier The Toronto Globe and Mail, var jeg på et direkte-sendt radioprogram. Livet er godt. Du kan ikke redigeres. Så jeg sa: “Kan du fortelle meg hvorfor The Toronto Globe and Mail omtalte disse muslimene som ’brunhudede’? Jeg mener, hvorfor skrev man ikke om den hvithudede politisjefen i Toronto, for jeg er sikker på at han er hvit, er han ikke det?" Han er det, selvfølgelig. Dere forstår, jeg ble fortalt, altså, av intervjueren at det var et generisk spørsmål. Javisst, jeg er sikker på at det var det. Men dette, husk, er mainstream journalistikk.

Hva er det som foregår i vårt samfunn? Vet dere, etter 9/11 fløy jeg rundt i verden, og jeg fikk ikke lov til å ha en kniv til å spise maten min med. Nå kan jeg ha en kniv, men jeg kan ikke ha tannpasta. Dette er frykt-departementet i praksis. Virkeligheten bak dette sludderet?

Vet dere, hver gang jeg hører britiske politifolk kunngjøre at de forhindret nok en terrorplan i – det er nå røde, gyldne, standard, grønne, gule varselsignaler, vet dere, de berømte farvene; vi har farver, akkurat som i USA, for å advare oss mot den skrekken som kommer – da tenker jeg på den virkelig skrekken i Irak. Hadde det bare vært noen få politifolk til å reise dit. Men de har ikke det som kreves. De kommer til å skremme dere. Jeg tenker på noe virkelig terror i Baghdad, terroren som kommer gjennom postkassen eller blir festet til veggene. Nå, her er er virkelige terrorplaner for frykt-departementet, planer om å rense ut og massakrere hele samfunn fra deres hjem og byer på grunn av deres religiøse sekt.

Så la oss ta en titt på noe virkelig grusom terror, samlet inn på Baghdads gater og fra inngangsdørene til de som virkelig står stilt overfor en generasjon av trusler, mange av dem nøye innsamlet, disse dokumentene, av lokale FN-funksjonærer, gitt til noen av mine italienske kolleger, som ga dem til meg. Og dette er første gang de har blitt detaljert beskrevet i dette landet. De er trykt, ikke håndskrevet, og de er giftige.

”Til de uedle fornekterne som solgte sin religion og sitt samfunn for verdslige goder,” begynner et notat fra en sunni-gruppe om deres shia-landsmenn, ”det er klart at du må betegnes blant dem som har forrådt Allahs pakt og hans profet og er intellektuelt og aktivt involvert å kjempe mot Mujahideen. Derfor gir vi dere 24 timer til å forlate dette rettskafne distriktet. Hvis ikke, skal straff og gjengjeldelse bli din skjebne. Allah er større. Pris og nåde være med Allah.”

Det er dusiner på dusiner med disse dokumentene, og de ble ikke lagt der av folk som spøker. Noen av dem, mistenker jeg, ble kanskje ikke plassert der av grupper i det hele tatt, for jeg har en mistanke om der er folk som vil ha borgerkrig i Irak, og de er ikke nødvendigvis irakere. Det er mange av disse dokumentene jeg mistenker at de ikke var skrevet av irakere. De er veldig pent trykt, noen av dem.

Her er et litterært verk av Allahu Akbar-brigaden, som antakeligvis er sunnier og som spesielt sikter mot skolejenter. ”Død, korsfestelse, amputasjon av hender og føtter vil bli gjengjeldelsen mot de som trosser Allah, til alle kvinner som på grunn av måten de kler seg på oppfordrer pirring, fordi dette vil føre til verdslig fordømmelse. Kuler og stokkepryl vil bli straffen for dem som ikke har noen moral. Vi er fullt oppmerksomme på” – hør på dette – ”Vi er fullt oppmerksomme på det som finner sted etter middagstid i skolehallen på Museumveien. Vi er tilstede blant dere og vet alt som er å vite.” Au. Dette er virkelig terror, ikke den typen som våre regjeringer forsøker å dytte oss til å tro at den ligger der og venter på oss.

Og jeg skal vise dere en annen type terror, og det en en type som journalistikken tillater. Jeg går tilbake til januar iår [2006], til en militær rettergang. Det er en rapport fra Associated Press. Se om dere kan få øye på hva som er galt med den. ”En militær jurie på mandag beordret en reprimande men ingen fengselstid for en forhører dømt for å drepe en irakisk general ved å stappe ham med hodet først inn i en sovepose og sitte på brystkassen hans. Hans kone” – dette er hustruen til Lewis Welshofer, Jr., den amerikanske offiseren – ”vitnet at hun var bekymret over forsørgingen av deres tre barn hvis hennes amerikanske ektemann fikk fengselsstraff, men hun sa at hun var stolt av ham for å bestride saken. ”Jeg elsker ham mer for å kjempe mot dette,” sa hun mens tårene fylte øynene hennes. ”Han har alltid sagt at man trenger å gjøre den riktige tingen, og av og til er den riktige tingen den vanskeligste tingen å gjøre.”

Lewis Welshofer, Jr.

Tortur er tøft, mine damer og herrer. Å torturere folk er veldig vanskelig. Og, apropos, det er først halvveis igjennom denne historien at vi blir fortalt at generalmajoren heter Abed Hamed Mowhoush. Hans identitet, som vanlig, er ikke så viktig som den amerikaneren som myrdet ham, drepte ham, satt oppå soveposen hans som han hadde blitt stappet inn i opp-ned. Utrolig! Og vi blir ikke fortalt om general Mowhoush hadde kone og barn. Det finnes ikke i denne rapporten. Forsvaret hadde imidlertid hevdet at Mowhoush’s død var forårsaket av en hjertesykdom. Vel, det kunne nok det, kunne det ikke, hvis han ble stappet opp-ned inni en sovepose og noen satt oppå ham.

”Funksjonærer tror” – det er alltid funksjonærer [officials] som siteres. ”Funksjonærer tror at Mowhoush hadde informasjon som kunne knekke ryggen på hele opprøret.” Én mann, han kjenner omtrent 20,000 andre. Så de sitter på ham opp-ned i en sovepose. Utrolig!

Abed Hamed Mowhoush med barnebarn

Senere har vi faktisk saken om soldaten selv, som ble irettesatt, nesten i tårer. Alle er nesten i tårer i denne rettssaken. Og så sier han, hør nå på dette: ”Jeg ber dypt om forlatelse hvis mine handlinger forårsaket lidelse i Irak.” Lidelse for generalens familie? Nei. Han sa: “Jeg ber dypt om forlatelse hvis mine handlinger svertet soldatene som tjener i Irak.” Ikke akkurat samme tingen. AP så ikke noe problem der.

Nå, ta denne. Dette er Associated Press som gjør jobben sin. De bruker The Freedom of Information Act til å skaffe seg offentlige dokumenter fra Guantanamo Bay og klarte i en lang historie , men gravd dypt inne i den, ikke på toppen, å avsløre det følgende. Det er en offentlig redegjørelse fra en rettssak innenfor Guantanamo mot Feroz Ali Abbasi. Han er faktisk britisk statsborger. Han har senere blitt løslatt og er nå hjemme.

Han er tiltalt i retten, og han trygler og trygler den amerikanske obersten som presiderer over rettssaken: ”Gi meg bevisene mot meg.” Han har ikke lov til å få bevisene. Og AP har dette offisielle dokumentet – og dette er det offisielle amerikanske dokumentet jeg siterer, men jeg må tilføye at det er avsnitt, avsnitt, inne i historien, ikke på toppen. ”En oberst i luftforsvaret ville ikke ha noe av det. ’ Mr. Abbasi, din adferd er uakseptabel. Og dette er din aller siste advarsel’ sa obersten. ‘Jeg bryr meg ikke om internasjonal lov. Jeg ønsker ikke å høre ordene “internasjonal lov” igjen. Vi interesserer oss ikke i internasjonal lov.’” Stort sett George W. Bush’ politikk, er det ikke det, i verden?

Og dette var imidlertid ikke overskriften. Overskriften var at de amerikanske papirene, dokumentene, forteller Guantanamo-historier. Det er langt her nede at vi har de skikkelige bevisene. Hva med en overskrift som sier: ”Amerikanske domstoler sier at de ikke bryr seg om internasjonal lov”?

Så la oss være oppriktige, i Abu Ghraib, i Bagram, i Afghanistan, i USAs militærbaser rundt i Irak, nesten alle muslimer, har blitt torturert av amerikanske menn og kvinner, som i noen tilfeller sere ut til å være sadister.

Hvordan gjør jeg rede for dette i mitt arbeide for den gamle analfabetiske mannen som forteller meg hvordan amerikanske militære dyttet et kosteskaft opp i endetarmen hans i Bagram og så på at andre fanger utholdt samme behandling? Hvordan gjør jeg rede for mord under tortur i Bagram, i Afghanistan, noe som amerikanske autoriteter allerede har innrømmet? Hvordan gjør vi rede for aktivitetene til US Unit 626, som har slått sine fanger grusomt i ansiktet, på overkroppen og kjønnsorganene? Hvordan skal vi reagere på disse to hendelsene, som nå begge har blitt offisielt etterforsket, hvor det amerikanske militæret, under angrep fra irakiske opprørere, tilsynelatende tok sin hevn ved å lage en liste over irakiske sivile landsbyfolk, inkludert kvinner og barn, og skjøt dem?

I Baghdad-flyplassens fangeleir vet vi nå at meget grundig opplærte offiserer i US Special Forces – det var 1,000 av dem til stede til enhver tid – har i årevis slått fanger før og under avhør. Lieutenant General William Boykin – dette er den samme rare generalen som vanæret den muslimske tro uten å bli disiplinert for det – hevdet senere, fullstendig feilaktig, at det ikke var noe mønster for klandreverdig oppførsel i leiren. Det var det, i mange deler av Irak og Afghanistan. Det fortsetter til denne dag. Mine kolleger sporer fremdeles disse hendelsene.

Lieutenant General William Boykin

(Originalteksten- rush transcript - kan leses her, og hele programmet kan lastes ned i audio- eller video-format herfra (sendt 20. desember 2006). Med hjertelig takk til Democracy Now! med Amy Goodman.)

Politisk teater og sensur

2007-03-13T00:49:00.000+01:00

På en tidligere blogg oversatte jeg et langt sitat fra Harold Pinters Nobel-tale fra november 2005, hvor han spesielt kom inn på politisk teater og politisk kunst og sammenlignet dette med politikere, som i motsetning til kunsten ikke er interessert i sannhet, men kun i opprettholdelse av makt, og at de benytter seg av grove og frekke løgner for å holde på denne makten. Foredragets hovedinnhold var et særdeles hardt angrep mot amerikansk politikk etter annen verdenskrig.

I de senere år har vi sett noen særdeles interessante eksempler på politisk teater, og på politiske krefter ovenfra som har kjempet for å hindre at disse skuespillene kom til scenen, og for å fortie dem når det allikevel ble forestilling. Den ferskeste politiske teaterhistorien dreier seg om Maher Arar, en kanadisk statsborger av syrisk opprinnelse som ble anholdt av amerikanske myndigheter på Kennedy Airport i New York i 2002, da han var på vei hjem til Canada, og utsatt for det såkalte ”extraordinary rendition”-programmet. Han ble øyeblikkelig sendt til Syria, hvor han ble torturert i nesten et helt år. I ettertid har han fått en offisiell unnskyldning fra den kanadiske regjeringen pluss ni millioner dollar som plaster på såret.

Bush-administrasjonnen har imidlertid aldri bedt om unnskyldning, og dessuten nekter de å fjerne Arars navn fra terror-overvåkingslisten slik at han kan fortsatt ikke reise med fly, til tross for den kanadiske regjeringens krav til USA om at de skal ta ham av denne listen.

Maher Arar har fått løpende støtte fra en rekke menneskerettighetsorganisasjoner, ikke minst American Civil Liberties Union, og i oktober 2006 ble han tildelt The Institute for Policy Study’s Letelier-Moffitt Human Rights Award. Han kunne ikke fly til New York for å motta denne prisen, for hans navn står jo på USAs flyforbudsliste, så han sendte sin takketale via video, hvor han bl.a. fortalte følgende:

Maher Arar

MAHER ARAR:

Jeg var på gjennomreise via New York lufthavn, JFK Airport, da de ba meg om å vente i et venteværelse. Jeg syntes det var merkelig. Kort etter kom noen FBI-funksjonærer for å snakke med meg, og de spurte om jeg var villig til å bli intervjuet. Min første og øyeblikkelige reaksjon var å be om en advokat, og jeg var overrasket da de fortalte meg at jeg ikke hadde noen rett til advokat fordi jeg ikke var amerikansk statsborger. Omsider, den 8. oktober, mot min vilje, tok de meg ut av min celle. De ganske enkelt leste opp et dokument til meg som sa at ”vi kommer til å sende deg til Syria.” Og da jeg klaget, sa jeg til dem: ”Jeg forklarte til dere at hvis jeg blir sendt tilbake, kommer jeg til å bli torturert.”

Og jeg husker personen fra fremmedpolitiet, INS, bla over et par sider av dette dokumentet til slutten av dokumentet og leste en paragraf til meg som jeg husker til idag. Det var en ekstremt sjokkerende uttalelse hun kom med til meg. Hun sa noe som: ”INS er ikke den etaten eller det departementet som undertegnet Geneva-konvensjonen mot tortur.” For meg, hva det virkelig betydde var: ”Vi skal sende deg til tortur, og det blåser vi i.”

Etter å ha vært anholdt, ulovlig anholdt, i tolv timer i Jordan, ble jeg omsider kjørt til Syria. Og jeg ville bare ikke tro at jeg var på vei til Syria. Jeg håpet hele tiden at noen – et mirakel ville skje, den kanadiske regjeringen ville blande seg inn, et mirakel ville skje som ville ta meg tilbake til landet mitt, Canada. Jeg ankom i Syria samme dag på slutten av dagen, og jeg var istand til å bekrefte at jeg faktisk var i Syria etter at bindet ble fjernet fra øynene mine og jeg var istand til å se bildene av den syriske presidenten. Min følelse da – min følelse da er, at jeg ønsket bare å ta livet av meg, fordi jeg visste hva som var på vei. Jeg visste at amerikanerne, den amerikanske regjeringen, sendte meg dit for å bli torturert.

Sterk historie. Den kanadiske regjeringen kommer med unnskyldning og penger, han får en humanitær pris, men Bush-administrasjonen firer ikke en tomme. Condoleezza Rice kom med benektelser og bortforklaringer om hverandre. Dermed blir det skrevet et skuespill om Maher Arars opplevelse med tittelen “Arrivals.” Stykket handler om den syrisk-fødte kanadieren Mohammed El Rafi, med skuespiller Michael Gabriel Goodfriend i rollen.

Condoleezza Rice

Og så kommer den interessante biten: Journalister og kritikere er svært interessert i forestillingen, men får ikke lov av sine redaktører å skrive om den. New York Times og tilsvarende mainstream kommersielle riksaviser eies av store konglomerater som har gitt betydelige pengesummer til Bush’ politiske kampanjer, og de vil ikke at deres store helt skal komme i enda dårligere lys ved at man setter fokus på kidnapping og tortur av uskyldige mennesker.

9. mars 2007 ble skuespiller Goodfriend intervjuet av Amy Goodman og Juan Gonzalez på radio- og TV-magasinet Democracy Now!

Michael Gabriel Goodfriend

AMY GOODMAN: Dere spiller dette på Bank Street Theatre, Michael. Det er en mektig forestilling, allikevel har jeg hørt veldig lite om den.

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Det har vært veldig frustrerende. Vi hadde en suveren produsent, Jay Harris, som vant en Tony Award for Side Man. Vi har en Obie Award-vinnende instruktør, Dan Wackerman. Og vi har en suveren rollebesetning. Og skuespillforfatteren David Gow er en av de ledende skuespillforfatterne fra Canada. Men selv med den sterke og uopphørlige anstrengelsen fra vår utgivers side, Gary Springer, klarte vi allikevel ikke å tiltrekke pressefolk. The New York Times kom på premièren, men de skrev ingen anmeldelse.

AMY GOODMAN: En reporter og en fotograf?

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Ja, det stemmer, en kritiker og en fotograf. Og vi ble igjen etter forestillingen. De ville ha fotografier. Vi poserte for noen fotografier og så aldri en anmeldelse. Det skjedde aldri. Og så senere fortalte kritikeren – eller, jeg beklager, utgiveren sa at hun ikke ville skrive anmeldelsen, for hun likte ikke stykket. Vi klarte ikke å tiltrekke Village Voice en gang før for en uke siden, og vi skal ta ned stykket imorgen. Så det har vært veldig frustrerende.

JUAN GONZALEZ: Og hvor lenge har stykket gått?

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Det har gått i fire uker. Og du vet, ryktet har vært fantastisk. Vi har spilt for fulle hus. Det er klart at det amerikanske folk og New Yorks teaterpublikum bryr seg veldig om dette og vil snakke om det, men det har bare vært som vårt eget ekko-kammer når det gjelder pressen. Vi har ikke klart å tiltrekke – ikke før Democracy Now! kom, og vi klarte ikke å tiltrekke noe av den ledende pressen.

AMY GOODMAN: Allikevel er det en ekstremt mektig fremstilling av – jeg mener, det er ikke akkurat Maher Arars sak, men du, som spiller Mohammed, på Kennedy Airport og forholdet med å prøve å kommunisere med din kone i Canada. Du har to barn. Selvfølgelig er dette likt Maher Arar.

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Ja. Det er en veldig mektig historie. Og David Gow, skuespillforfatteren, forsøkte å forstørre historien utad til hundrevis – tusenvis, kanskje – av andre mennesker som Maher Arar, som har blitt anholdt, deportert og torturert ifølge den politikken som heter ”extraordinary rendition.” Og en av replikkene i stykket er at – at Mohammed sier at – ”Jeg forteller dere sannheten. Sannheten er ingen byttevare,” som er ett av de tema som går igjennom hele stykket, at det finnes ingen måte å forandre sannheten på når noen er uskyldig.

Og det kommer til et så ødslig punkt, Mohammed, rollen jeg spiller, blir låst inne i en celle, en to meter lang, 1,80 meter høy, 0,90 meter bred celle, som Maher Arar var i i Syria, og i desperasjonens stund skriver han et brev til sin kone og sier: ”Jeg skriver til deg på et tavleflak med et hvitt krittstykke som har blitt revet ut av mitt hjerte. Hvor mye vi tar for gitt i fredstid, hvor fortapt vi blir i vår streben etter berikelse.” Og han fortsetter med å si at han føler at han ikke har sett sin kone eller sine barn på mange år, fordi han har vært opptatt med sitt arbeide og at på grunn av denne opplevelsen, de tingene som virkelig betyr noe for ham – hans kone, hans familie – kommer virkelig frem i forgrunnen, og på grunn av hans kones utrettelige harde innsats og det arbeidet hun gjør med en advokat som representerer konsulen, blir det til slutt mulig for ham å bli sluppet fri, veldig likt Maher Arars historie. Men du tenker på de hundrevis, tusenvis av mennesker som ikke har denslags talspersoner som arbeider på deres vegne, og det er en knusende tragedie.

AMY GOODMAN: Vel, det er fremdeles tre forestillinger igjen: Fredag kveld, lørdag ettermiddag og lørdag kveld. Det er et skuespill som folk ikke vil glemme, setter veldig fokus på det som kalles ”extraordinary rendition,” som er --

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Kidnapping og tortur.

AMY GOODMAN: Et ekstraordinært ord for kidnapping. Arrivalstheplay.com er nettstedet, hvis folk vil ha informasjon.

I forbifarten bør vi kanskje nevne et annet eksempel på ”extraordinary rendition” som har dukket opp i Tyskland. Som kjent har en rekke private selskaper rundt i USA gjort sine fly tilgjengelige for hemmelige CIA-operasjoner, hvor de har plukket uskyldige folk opp på gaten i Europa og andre steder og dermed transportert dem til torturkamre i fjerne land. Ett slikt offer var Khaled El-Masri, en uskyldig tysk statsborger som ble kidnappet i Macedonia av amerikansk militære, sendt til Afghanistan, torturert av CIA, og så droppet på landeveien et sted i Albania. Bush-administrasjonen hevder at hans sak ikke må komme for retten fordi dette betyr fare for USAs nasjonale sikkerhet(!) Samtidig har italienske myndigheter sendt ut arrestordre på 19 navngitte CIA-agenter i forbindelse med en tilsvarende kidnapping fra Italia.

Khaled El-Masri

Nok om ”extraordinary rendition.” For noen få år siden var det et annet politisk skuespill som ble satt opp i Londons West End og deretter møtt med sterk motstand da det skulle settes opp på Broadway i New York. Og denne gangen gjaldt det Israels militære, militante, dødelige brutalitet.

My Name is Rachel Corrie er et skuespill basert på notatene fra en amerikansk fredsaktivist som ble knust ihjel av en israelsk bulldozer i Gaza i 2003. Stykket ble først satt opp i London, deretter skulle det settes opp på New York Theatre Workshop i mars 2006, men seks uker før premièren kunngjorde teatret at de hadde utsatt oppsetningen på ubestemt tid. Dette ble kraftig kritisert som sensur. Syv måneder senere åpnet omsider forestillingen på Minetta Lane Theatre i New York.

Rachel Corrie

Til slutt noen ord om politisk film. I 2004 ble filmen Fahrenheit 9/11 utgitt, laget av politisk aktivist Michael Moore, den ble kåret med prestigiøse priser på Cannes-festivalen og deretter distribuert i 42 flere land, bare noen få måneder før presidentvalget. Det er utrolig å se hvor voldsomt denne filmen har blitt angrepet fra offentlig hold. John McCain kunne ikke en gang styre seg på selveste republikanerkonferansen og så seg nødt til å angripe Moore og hans film midt i sin tale, mens Moore satt der og lo. Videre kan man f.eks. se hvor voldsomt mye energi og oppmerksomhet har blitt viet filmen fra et norsk nettsted som ”Monticello Society” -- stoffet om Michael Moore og hans film er nok til å fylle mange tykke bind. Dette tyder på at hvis Moore ikke har truffet spikeren på hodet, har han i alle fall truffet en rå nerve i verdens mektigste hus, og det fortjener han all ære for.

Når militærvesenet råtner

2007-03-11T15:52:00.000+01:00

Militærvesenet råtner. Det har råtnet siden slutten av annen verdenskrig. Det råtner innenfra, det råtner moralsk. På overflaten vokser det enormt. Det er en kjempeindustri. Men foruroligende statistikker kommer for dagen, og det er en kjensgjerning at stastistikker forteller lite om mørketallene.

Da Tyskland ble invadert og okkupert fra to kanter i 1945, flyktet folk i panikk vestover for å bli tatt til fange av vestlige allierte, for Stalins Røde Hær var ute av kontroll. De myrdet og de voldtok. General Eisenhower minnet imidlertid soldatene på at de var på ”vennlig territorium.”

Idag er ikke amerikanske tropper så vennlige lenger. De ligner i økende grad på Den Røde Hær anno 1945. De rykker inn i områder de kaller ”fiendtlig territorium” og ”indianerland.” Dette kom som et sjokk til Sgt. Eli Painted Crow i Irak. Hun tjenestegjorde i det militære i 22 år, bl.a. i Irak i 2004. Hun har to sønner som også har tjent i det militære og har syv barnebarn. Hun er også medlem av Yaqui-nasjonen i Tucson, Arizona.

Sgt. Eli Painted Crow

Om Irak-krigen sier Sgt. Eli Painted Crow:

"Fordi jeg selv er en innfødt, betrakter jeg ikke dette [situasjonen i Irak] som en krig for det første. Jeg ser dette som en invasjon som begår folkemord mot en nasjon, mot et folk. Jeg ser at vi er der og og vi gjør den samme tingen som vi gjorde her med dette landets urbefolkning, kaller det demokrati, kaller det frihet. Vel, det er ikke frihet hvis det påtvinges.

”Og det jeg lærte om det irakiske folk mens jeg var der, var at de er veldig like urbefolkinger her hjemme. De har klaner, de har sirkler, de har sine seremonier, de har sin tromme. Der er så mange likhetstrekk, og det såret meg virkelig å erkjenne at her er jeg en som har overlevd dette forsøket på folkemord mot mitt folk – og jeg sier ”forsøket på” fordi vi er fremdeles her, selv om de ønsker å si at vi ikke er det, vi ble slettet ut, og vi er ikke en gang i historiebøkene – og her er jeg over der og gjør den samme tingen som ble gjort mot meg.”

Crow forteller også at det amerikanske militæret snakket om Irak som ”indianerland”:

”Det de sa i briefingen, de kalte fiendtlig territorium for “indianerland”. Og jeg står der og bare lytter til denne briefingen, og jeg er bare i sjokk over at etter all denne tiden, etter at så mange innfødte har tjent [i det militære] og tjener og dør, at vi er fremdeles fienden, selv om vi bærer den samme uniformen. Det var veldig sjokkerende for meg å høre.”

Glenn Morris

Glenn Morris er medlem av Leadership Council of the American Indian Movement of Colorado, advokat og professor i politisk vitenskap ved University of Colorado i Denver. Fredag 6. oktober 2006 snakket han om det samme tema som Sgt. Crow i forbindelse med protestene mot feiringen av Columbus-Dagen i Colorado:

"Vi har en sak i Nevada akkurat nå med The Western Shoshones, hvor skjøtet på landet deres ble betraktet som tilintetgjort under denne Doctrine of Discovery [Oppdagelses-doktrinen] – ikke i 1823, ikke i 1890 – i 1980-årene, og det fortsetter til idag, til det punkt hvor FN, komiteen for eliminering av rasediskriminering og den inter-amerikanske komiteen for menneskerettigheter, har sagt at gjennom denne Oppdagelses-doktrinen, iverksettingen av Oppdagelses-doktrinen, har USA vært involvert i grove brudd på fundamentale menneskerettigheter.

”USA, selvfølgelig, fortsetter å ignorere disse bestemmelsene, men i tillegg til det har denne Oppdagelses-doktrinen og prinsippet om føderale indianerlover blitt eksportert fra USA til å bli iverksatt i Canada, i Australia, i New Zealand, i andre engelske common-law-land som India og Kenya og Sør-Afrika.”

”Og vi ser det innebygget i Bush-administrasjonen. Jeg vet ikke om dere har lest Robert Kaplans bok Imperial Grunts, men Kaplan, som er en av Bush-administrasjonens favoritter, og det sies at Bush har lest boken Imperial Grunts. Og i boken innrømmer Kaplan at idag fortsetter USA å kjempe indianerkriger i Irak, i Afghanistan, i Filippinene, i Colombia, hvor de fortsetter med å kalle et hvilket som helst territorium som ikke er under USAs militære kontroll for ”indianerland.” Det vil si, det trenger å kues, det trenger å bli sivilisert. Denne krigen, denne kollisjonen mellom sivilisasjoner, den såkalte kollisjonen mellom sivilisasjoner som foregår i verden idag, den er ikke ny. Den var en krig som ble kjempet i dette området akkurat her hvor vi sitter [Denver, Colorado] i mange generasjoner, for å bringe de hedenske territoriene inn i den siviliserte kristne flokken. Så det er det vi egentlig snakker om, vi begynner å konfrontere den ideologien som drev indianerkrigene, og tråden kan trekkes kontinuerlig fra 12. oktober 1492 til idag.”

8. mars var kvinnedag, og det var i denne forbindelse at de problemene kvinner sliter med i det militære ble tatt opp. Og det som kommer frem her er hårreisende. Seksuell trakassering, seksuelle overgrep og voldtekter er dagligkost i US Army i Irak. Så kvinnene må ikke bare passe seg for fienden, irakerne, men enda mer for sine mannlige kolleger. Det er så ille at de ikke kan gå på toalettet om natten eller ut for å drikke vann, for mannlige soldater står alltid på lur for å trekke dem inn på en do og voldta dem.

Dette har ført til at for ikke å måtte gå på do om natten, tør ikke kvinnene drikke vann etter klokken 3 eller 4 om ettermiddagen. I et glohett klima resulterer det i at en del kvinner dør av dehydrering om natten. For å skjule dette, ga general Sanchez ordre om at disse detaljene, dvs. dødsårsakene, ikke skulle nevnes åpent.

Colonel Janis Karpinski er best kjent for sin kommando over det beryktede Abu Ghraib-fengselet, men hun har også uttalt seg om behandlingen av kvinnelige soldater i Irak. Ifjor vitnet hun i en slags fillehøring som ble kalt for ”Bush Crimes Commission Hearings,” og da sa hun bl.a. følgende:

COL. JANIS KARPINSKI: Fordi kvinnene, i frykt for å stå opp i de mørke timer for å gå ut til de portable toalettene eller latrinene, drakk ikke væske etter kl. 15:00 eller kl. 16:00 om ettermiddagen. Og i 50-graders hete eller varmere, fordi det ikke var noe klima-anlegg de fleste stedene, døde de av dehydrering mens de sov. Og istedenfor å gjøre alle oppmerksomme på det, fordi det er sjokkerende – og som leder, hvis ikke det er sjokkerende nok for deg, da er du ikke mye leder – så det de ba kirurgen om å gjøre var: ”Ikke brief de detaljene mer. Og ikke si konkret at de er kvinner. Du kan legge frem det i en skriftlig rapport, men ikke brief det åpent mer.”

MARJORIE COHN: Var det en offiser som så dehydrering listet som en kvinnes dødsårsak, en kvinnelig amerikansk soldat, og etter det sa: ”Ikke list dehydrering som dødsårsak mer”?

COL. JANIS KARPINSKI: Ja.

MARJORIE COHN: Hvem var det?

COL. JANIS KARPINSKI: General Sanchez.

MARJORIE COHN: General Sanchez. Takk skal du ha.

Colonel Janis Karpinski

Helen Benedict er professor ved Columbia University’s Graduate School of Journalism. Hun har skrevet tre bøker om seksuelle overgrep, bl.a. Recovery: How to Survive Sexual Assault, og Virgin or Vamp: How the Press Covers Sex Crimes. Hun arbeider nå med en bok om kvinnelige veteraner fra Irak-krigen. Hennes nyeste artikkel på Salon.com er The private war of women soldiers.

Helen Benedict

Nå kan man spørre: Hva er årsaken til dette enorme sammenbruddet av moral i det militære? Svaret ser ut til å være selve krigens natur. Sgt. Eli Painted Crow formulerer det slik:

“Og vi er i et fiendtlig miljø, så for å forestille seg at når du lærer en soldat å hate og være voldelig, at du kan kontrollere dette på noe som helst nivå er veldig vanskelig. Du må huske på at vi reiser over dit for å drepe. Vi mister mange verdier når vi er der ute, og så blir du dette rovdyret, denne angriperen, hele denne tingen som ikke fungerer, det du betrakter som fienden. Det blir ganske enkelt hvem du er. Så hva kan du forvente? Jeg mener, det er ingen forholdsregler der som sier at kvinner må – jeg mener, ingen tenker på at du må beskytte deg fra dine likestilte, men ingen tenker på det. Men du havner virkelig – de havner mange ganger, vet du, at du må ta vare på deg selv mot de fleste, mer enn det du har å gjøre med utenfor militærleiren.”

Howard Zinn er en av USAs mest kjente historikere. Hans klassiske verk A People's History of the United States forandret måten mange ser historie på i USA. Etter første utgivelse for et kvart århundre siden har boken solgt over en million eksemplarer. Etter å ha tjenestegjort som luftbomber i annen verdenskrig, ble Howard Zinn en livsvarig dissenterende og fredsaktivist. Han var aktiv i borgerrettighetsbevegelsen og mange bestrebelser for sosial rettferdighet i de siste 40 år. Han har skrevet tallrike bøker og er professor emeritus ved Boston University. I november 2006 talte han i Madison, Wisconsin hvor han mottok Haven Center's Award for Lifetime Contribution to Critical Scholarship. Hans tale bar tittelen The Uses of History and the War on Terrorism.

Howard Zinn

Her er et treffende sitat:

”Det er visse – jeg kom ut av den krigen, krigen jeg hadde deltatt i frivillig, krigen hvor jeg var en entusiastisk luftbomber, jeg kom ut av den krigen med visse idéer som jeg nettopp hadde utviklet gradvis på slutten av krigen, idéer om krig. Én av dem er at krig korrumperer alle som deltar i den. Krig forgifter alle som deltar i den. Man begynner som de snille, vi er de snille. De er de slemme. De er fascistene. Hva kunne være verre? Så de er de slemme, vi er de snille. Og mens krigen fortsetter, begynner de snille å oppføre seg som de slemme. Man kan spore dette tilbake til den peloponnesiske krigen. Man kan spore det tilbake til de snille, athenerne, og de slemme, spartanerne. Og etter en stund blir athenerne hensynsløse og ondsinnede, akkurat som spartanerne.

”Og vi gjorde det i annen verdenskrig, etter at Hitler begikk sine grufullheter, begikk vi våre grufullheter. Dere vet, vår dreping av 600,000 sivile i Japan, vår dreping av antakelig like mange sivile i Tyskland. Disse var ikke Hitler, de var ikke Tojo. De var ikke – nei, de var bare alminnelige mennesker., akkurat som vi er alminnelige mennesker som bor i et land som er et plyndrende land, og de bodde i land som var plyndrende land, og de ble fanget opp i hva det enn var og redde for å si ifra. Og jeg vet ikke, jeg kom til den konkusjonen, ja, krig forgifter alle.

”Og krig – dette er det viktig å huske på – at når du går i krig mot en tyrann – og dette var en av påstandene: ”Å, vi skal bli kvitt Saddam Hussein,” som var, selvfølgelig, vrøvl. De gjorde ikke -- brydde vår regjering seg om at Saddam Hussein tyranniserte sitt eget folk? Vi hjalp ham med å tyrannisere sitt folk. Vi hjalp ham med å gasse kurderne. Vi hjalp ham virkelig med å akkumulere masseødeleggelsesvåpen.

”Og de menneskene du dreper i en krig er tyrannens ofre. De menneskene vi drepte i Tyskland var Hitlers ofre. De menneskene vi drepte i Japan var ofre for den japanske imperialistiske hæren, vet dere. Og de menneskene som dør i kriger er mer og mer og mer mennesker som ikke er i det militære. Man kan vite dette om de forskjellige forholdene mellom sivile og militære dødsfall i krig, hvordan i første verdenskrig var det ti militære døde for hver sivile døde, i annen verdenskrig var det 50-50, halvt militære og halvt sivile, i Vietnam var det 70% sivile og 30% militære, og i kriger etter det er det 80% og 85% sivile.

”Jeg ble venner for noen få år siden med en italiensk krigskirurg som het Gino Strada. Han brukte ti år, femten år på å gjøre kirurgi på krigsofre over hele verden. Og han skrev en bok om det: Green Parrots: Diary of a War Surgeon. Han sa at av alle pasientene han hadde operert på i Irak og Afghanistan og alle andre steder, var 85% av dem sivile, en tredjedel av dem barn. Hvis dere forstår, og hvis folket forstår, og hvis dere sprer ordet om denne forståelsen, om at uansett hva dere blir fortalt om krig og hvordan vi må gå i krig, at uansett hva trusselen er eller uansett hva målet er – et demokrati eller frihet – så vil det alltid være en krig mot barn. Det er de som må dø i store antall.

”Så krig – vel, Einstein sa dette etter første verdenskrig. Han sa: 'Krig kan ikke humaniseres. Det kan bare avskaffes.' Krig må avskaffes, vet dere. Og det er – jeg vet at det er langt dit. Jeg forstår det, men man må – når noe er langt unna, men det må gjøres, da må man begynne å gjøre det. Akkurat som slutten på slaveriet i dette landet var virkelig langt unna i 1830-årene, men folk stod fast på det, og det tok 30 år, men slaveri ble avskaffet. Og vi kan se dette igjen og igjen. Så vi har en jobb å gjøre. Vi har mange ting å gjøre.”

Her kan det selvfølgelig være fristende å være litt pirkete. Slaveriet ble avskaffet ved hjelp av en blodig borgerkrig. En alternativ slutt på nazistenes brutale og morderiske tyranni i Europa, som strakk seg fra Nordishavet i nord til Nord-Afrika i sør og fra den engelske kanalen i vest til Kaukasus i øst, er vanskelig å forestille seg. Mahatma Gandhi skrev et brev til Hitler for å overtale ham til fornuft. Den eneste gjenstående mulighet ville ha vært om det tysktalende folk hadde funnet motet og styrken til å styrte føreren og gjøre revolusjon.

Dette forblir imidlertid teoretisk og abstrakt tankespinn som ikke bør hindre oss i å innse sannhetens kjerne i Howard Zinns fremstilling. Av den grunn bør alle militærnektere, desertører, sabotører osv. verden rundt betraktes som foregangsfolk og rollemodeller. Under hippie-kulturen i USA på 1960-tallet ble bl.a. følgende spørsmål stilt: Hva om de startet en krig men ingen stilte opp?

Kildematerialet til denne bloggen er som vanlig Democracy Now! med Amy Goodman. Videoer og audioer fra radio- og TV-sendingene kan lastes ned herfra.