fredag 9. august 2013

Apokalyptisk spenning og moro i Den Norske Kirke?



7. juli 2013 skriver Henning Ness en kronikk i Aftenposten med tittelen “Reinkarnasjon – et uønsket barn -- Den som vil søke spirituelle sannheter i sitt liv, må søke andre steder enn i Kirken.” Kronikken ble introdusert med lenke i Antropost 7-2013. At minst én av kommentarene var stappfull av edder og galle (Ole Eriksen) mot alt antroposofisk generelt og mot Ness spesielt er noe jeg har forståelse for, selv om den boblet over av polemiske usakligheter som fremstod som ufrivillig komiske.

Selv har jeg en rekke problemer med Ness’ utspill i Aftenposten. Og det første som slår meg er at han fremstår som steinerskolelærer. I løpet av de siste 20 årene har steinerskolenes økende popularitet verden over vekket en del motstand, og noe av denne motstanden består av innbitt antipati som innebærer løgnaktige påstander. En av disse påstandene går ut på at elevene lærer om antroposofi på disse skolene. Dette medfører ikke riktighet, men situasjonen blir ikke bedre når steinerpedagoger tar til orde for rendyrket antroposofi i riksmedia.

Vannmannens tidsalder

Følgende utsagn i Ness’ kronikk krever kommentar: “Vi går nå inn i det som kalles vannmannens tidsalder, hvor erfaringen av nær-døden-opplevelser og erfaringen av reinkarnasjon blir vanligere og vanligere.”

De fleste husker vel musicalen “Hair” fra 1968 og den smellvakre åpningssangen “This is the dawning of Age of Aquarius”, som altså antyder at vannmannens tidsalder begynte for 45 år siden. Så enkelt er det imidlertid ikke. Astrologer er uenige om når vannmannens tidsalder vil begynne, eller om den allerede har begynt. Ifølge Nicholas Campion hevder de fleste publikasjoner om temaet at denne tidsalderen begynte i det 20. århundre (29 påstander), med det 24. Århundre på annen plass med 12 påstander.

De vanligste beregningene er basert på at det platoniske året (dvs. den tiden solen bruker på å gå igjennom hele Dyrekretsen sett fra den nordlige halvkule ved vårjevndøgn) har en varighet på 25,800 år og at hver tidsalder derfor har en varighet på 2,150 år.

Nå bør vi imidlertid gå ut fra at Henning Ness antyder Rudolf Steiners beregninger på dette felt, og det er noe annerledes. Han mente nemlig at vannmannens tidsalder vil begynne i året 3573 e.Kr. Ifølge hans beregninger har det platoniske året en varighet på 25,920 år, dvs. hver tidsalder varer i 2,160 år, og disse faller sammen med hans historiske periodisering. Syv av disse astrologiske tidsaldrene faller sammen med de etteratlantiske kulturepokene:

1. etteratlantiske epoke (den gamle indiske): 7227 - 5067 f.Kr.
2. etteratlantiske epoke (den gamle persiske): 5067 - 2907 f.Kr.
3. etteratlantiske epoke (den gamle egyptiske): 2907 - 747 f.Kr.
4. etteratlantiske epoke (den gamle gresk-romerske): 747 f.Kr. - 1413 e.Kr.
5. etteratlantiske epoke (den nåværende europeiske): 1413 - 3573 e.Kr.
6. etteratlantiske epoke (den fremtidige russiske): 3573 - 5733 e.Kr.

7. etteratlantiske epoke (den fremtidige amerikanske): 5733 - 7893 e.Kr.

Den fjerde epoken inkluderer altså begge de to periodene som historikere kaller antikken og middelalderen. Senmiddelalderen regnes vanligvis frem til 1500 e.Kr., deretter moderne tid, men Steiner setter altså skillelinjen i år 1413. Denne fjerde epoken heter også den intellektuelle tidsalder mens den nåværende (femte) epoken kalles bevissthetens tidsalder. Den fremtidige sjette epoken, dvs. vannmannens tidsalder, heter også epoken for universelt brorskap. I fiskenes tidsalder (dvs. den nåværende femte epoken) må menneskene utvikle sin individuelle selvstendighet. I den kommende vannmannens tidsalder kan menneskene utvikle åndelig brorskap, men hvis dette brorskapet skulle komme nå, ville ikke menneskenes individualitet være sterk nok. Av den grunn kommer vannmannens tidsalder først om 1560 år, dvs. i 3573 e.Kr.

Når Henning Ness hevder kategorisk og uten innledning eller forvarsel at “Vi går nå inn i det som kalles vannmannens tidsalder…” i selveste Aftenposten, er han halvannet millennium for tidlig ute hvis han ønsker å gjenspeile Rudolf Steiners ideer. Hvis han derimot holder seg til Terry MacKinnells beregninger, er han 600 år for sent ute, for ifølge MacKinnell begynte vannmannens tidsalder i 1433 e.Kr.

Like kategorisk og uten forvarsel påstår Ness i samme setning at denne vannmannens tidsalder medfører at “erfaringen av nær-døden-opplevelser og erfaringen av reinkarnasjon blir vanligere og vanligere.” Som sagt henviser han til en epoke som ligger halvannet millennium i fremtiden, som om det er nåtiden han mener. Og når dette blir bokstavelig talt tredd over lutheranernes hoder på denne måten, kan det oppleves ikke bare som sterk kost men som et vilt fremmed lynnedslag fra klar himmel. Det er derfor ikke uventet at noen reagerer med edder og galle.

Jeg har også problemer med selve tittelen: “Reinkarnasjon – et uønsket barn -- Den som vil søke spirituelle sannheter i sitt liv, må søke andre steder enn i Kirken.” Det er det samme som å si at Kristi guddommelige inkarnasjon er et uønsket barn i moskeer, synagoger og buddhistiske og hinduistiske templer, og at den som vil søke spirituelle sannheter i sitt liv, ikke må søke på slike steder. I tillegg får man her et feilaktig inntrykk av antroposofien, eller rettere sagt den antroposofisk orienterte åndsvitenskapen. Antroposofien dreier seg ikke om religion i det hele tatt, men okkultisme. Det er en klar forskjell på disse to kategoriene som jeg skal komme tilbake til.

Ness’ målskive er Den Norske Kirke, og hans hovedanklage går ut på at denne kirken ikke har rom for reinkarnasjon fordi den er fastlåst i sin lutherske dogmatikk. Det virker derfor som om han ønsker å reformere denne kirken på samme måte som Martin Luther satset på å reformere den romerske kirken. Men akkurat som lutheranerne måtte stifte sine egne kirker uavhengig av den gamle, har også de antroposofisk inspirerte teologene gjort dette for lengst: Kristensamfunnet i Norge ble etablert i 1927. Her er det verdt å merke seg at Kristensamfunnets tyske gründer, Friedrich Rittelmeyer, var en luthersk minister akkurat som Martin Luther var en dominikansk munk.

Religiøs tro og trossamfunn

21. mai 2012 opphørte Den Norske kirke å være statskirke; dvs. den representerer ikke lenger “den offentlige religionen i Norge” og er derfor prinsipielt sett kun en privat menighet blant alle andre private menigheter.  Ness kunne like gjerne klage på at mormonene eller Jehovas Vitner ikke vil beskjeftige seg med reinkarnasjon. Hele dette utspillet ville kanskje ha vært på sin plass hvis det hadde kommet fra en prest eller teolog, f.eks. fra Kristensamfunnet eller eventuelt en buddhistisk munk eller en brahmin. Da ville man holde seg innen for den rammen det her er snakk om, nemlig religiøs tro og trossamfunn. Og nettopp av den grunn har jeg omtalt Kristensamfunnets representanter som “antroposofisk inspirerte teologer” istedenfor “antroposofer”. Dette skillet er uhyre viktig, noe jeg skal utdype.

I 1928 publiserte Friedrich Rittelmeyer en selvbiografisk beretning om sitt vennskap med Rudolf Steiner med tittelen “Meine Lebensbegegnungen mit Rudolf Steiner” (Verlag Urachhaus), oversatt til engelsk i 1929 som “Rudolf Steiner Enters My Life”.

“Ved én anledning – det må ha vært omtrent i 1917 – da jeg møtte ham på vei til hans forelesning og fulgte med ham noen skritt, sa han: ‘I min livsoppgave må jeg begrense meg til det okkulte – ellers kommer jeg ikke til å lykkes. Din oppgave er religion.’ “

Den 30. desember 1922 (dagen før den katastrofale brannen) holdt Rudolf Steiner et foredrag I Dornach med tittelen “Bevegelsen for religiøs fornyelse og dens forhold til den antroposofiske bevegelse” (11. Foredrag i serien "Das Verhältnis der Sternenwelt zum Menschen und des Menschen zur Sternenwelt -- Die geistige Kommunion der Menschheit", GA #219). I dette foredraget forteller han at noen unge entusiastiske teologistudenter hadde bedt ham om hjelp fordi de følte at den rådende kristne teologien var en døende impuls som manglet noe vesentlig og derfor trengte fornyelse. Da Steiner demonstrerte noen ritualer de kunne bruke, ble dette tilfeldigvis bevitnet av utenforstående som dermed satte igang med visse rykter som Steiner ville irettesette i dette foredraget. Hans forklaring gikk ut på at det var noen mennesker i samfunnet som ikke hørte til den antroposofiske bevegelse, og som heller ikke umiddelbart kunne tilslutte seg denne bevegelsen. Selve antroposofien går ut på å utdanne mennesker til å bli åndsforskere, mens den religiøse løsningen går ut på å begripe de åndelige kjensgjerninger det her er snakk om, på intellektuelt vis, dvs. gjennom teologi.

Når teosofien og antroposofien er basert på okkultisme, dvs. gnosis, viten, betyr dette et radikalt paradigmeskifte fra den tidligere dualismen mellom vitenskap og religion. Antroposofien har som målsetting bl.a. å gjenforene vitenskap, kunst og religion etter at disse ble splittet gjennom det mekaniske verdensbildet som Kopernikus, Descartes, Galileo, Newton og andre opplysningsfilosofer og naturforskere hadde skapt, etter at den motstridende impulsen som kom fra romantikkens forskere ble undertrykket I 1840-årene. Det kan derfor ved første øyekast virke komplisert og forvirrende å skulle sette et skarpt skille mellom religion og antroposofisk orientert åndsvitenskap. Av den grunn bør vi gå ett skritt videre her i vår betraktning av Rudolf Steiners ideer på dette området: Han mente at religiøs tro var en avtagende, døende kraft i vår tid, og at dette gjør det nødvendig å gå over fra tro til viten på det åndelige/spirituelle området. Når det gjelder religiøs tro, finner vi det mest typiske og toneangivende eksempel i nettopp Martin Luther. Luther var ikke bare en mann av sin tid, men i større grad av sin fortid. Han levde i begynnelsen av den moderne tidsalder (1483-1546), men hele hans sjel var forankret i den fjerde kulturepoken, dvs. antikken og middelalderen. Hans reaksjon på Kopernikus forteller det meste. Fordi Luther så den kommende materialistiske vitenskapen som djevelens verk, mente han at det eneste menneskene kunne gjøre var å klynge seg til religiøs tro. Og det var det kristne folk gjorde, både protestanter og katolikker, i løpet av de 400 årene det tok for det mekaniske verdensbildet å bli allment akseptert, dvs. fra det femtende til det nittende århundre. I kjølvannet av 1800-tallets positivisme og vitenskapelige materialisme har imidlertid religiøs tro blitt stadig mer svekket for et økende antall mennesker, og dermed har det oppstått et behov for en mer akademisk spiritualitet. De som opplever et slikt behov har ikke funnet seg til rette i de tradisjonelle religionene, og av den grunn har de enten vent seg mot såkalt nyreligion (New Age) eller okkultisme.

Sannsynligvis er det slike søkere etter en mer passende spiritualitet Ness antyder når han i overskriften forteller oss at de ikke vil finne det de leter etter i Den Norske Kirke. Som om de ikke allerede vet det. Og de som søker etter noe mer passende finner det like gjerne i andre tradisjonelle religioner som katolisismen, buddhismen eller i Sarons Dal. Eller i Kristensamfunnet. Dette gjelder de som søker etter den rette religiøse tro, hvor man finner et ferdigsydd sett med dogmer. De andre, dvs. de som er mer I tråd med tidens ånd, blir individualistiske filosofer som snekrer sammen sine egne livsanskuelser uavhengig av tradisjoner, og de som muligens blir åndsforskere. De trenger ikke å bli fortalt at Den Norske Kirke ikke kan imøtekomme deres behov. For den kresne må hvert enkelt menneske i vår tid ivareta sine egne åndelige behov; enhver må være sin egen prest, selv om begrepet “prest” er lånt fra religion.

Tilbake til Ness’ utsagn: “Vi går nå inn i det som kalles vannmannens tidsalder, hvor erfaringen av nær-døden-opplevelser og erfaringen av reinkarnasjon blir vanligere og vanligere.” Jeg har allerede omtalt vannmannens tidsalder ved å påpeke at hvis det er Rudolf Steiners tankegods man sikter til, ligger dette halvannet millennium frem i tid – dvs. like langt frem som Romas fall ligger bak oss. Når det gjelder neste utspill I samme setning, at “erfaringen av reinkarnasjon” nå blir vanligere, stiller jeg meg helt og holdent på skeptikernes side ved å spørre hva som her menes med erfaring. Og igjen vil jeg henvise til en kontrast mellom teosofiens of antroposofiens indikasjoner på dette området med de påstander man støter på i nyreligiøse og antroposofiske tabloidoppslag. La oss derfor ta en ny titt på Det Platoniske År: Dette har som nevnt en varighet på 25,920 år, og hver astrologiske tidsalder blir en tolvtedel av det platoniske året, dvs. 2,160 år. Ifølge Rudolf Steiner må et menneske vente med å inkarnere på nytt til forholdende på jorden har endret seg radikalt, dvs. gått inn i en ny tidsalder. Dette betyr at i løpet av 2,160 år får mennesket to inkarnasjoner: en mannlig og en kvinnelig. Dette vil si at i gjennomsnitt går det et millennium mellom hver inkarnasjon. Det viktigste er at man tilbringer mye mer tid på den såkalte andre siden av bevissthetsterskelen (dvs. i  den åndelige verden) enn I det fysiske.

De aller fleste “erfaringene av reinkarnasjon” som kommer for dagen gir imidlertid et helt annet inntrykk, nemlig at mennesker nærmest hopper ut og inn av fysiske legemer. Det åndelige forsvinner totalt i et virvar av spekulasjoner og deja vous i det fysiske – en slags metafysisk materialisme. Og her hører antroposofer ofte til de verste synderne. Dette har nok en rekke årsaker, men først og fremst er det nok snakk om forventninger, ønsketenkning, suggesjon osv. Jeg kjenner selv antroposofer som hevder å være reinkarnasjoner av prominente personer som døde knapt ti år før de ble født. Og Steiner selv fortalte en gang i 1912 at han hadde truffet ikke mindre enn 24 Maria Magdalenaer I sitt liv. (Munich, February 25, 1912, GA 143.)

Selvfølgelig kan noen komme med innvendinger mot min skepsis fra en annen kant ved å hevde at inkarnasjonene må komme mye hyppigere i vår tid som en forklaring på den økende befolkningen i verden – i skrivende stund ligger vi i overkant av 7 milliarder. Rudolf Steiner ble en gang konfrontert med denne problematikken; på hans tid var verdens befolkning under 2 milliarder, men det var mye sammenlignet med fortiden. Og her må jeg si at jeg finner hans svar svært utilfredsstillende. Han hevdet nemlig at verdens befolkning (dvs. det totale antall menneskesjeler) er konstant, men at i tidligere tider da det f.eks. levde få mennesker i Europa var befolkningene mye større i andre verdensdeler, uten tilgjengelig statistikk for å bekrefte dette. Hvis man uten videre godtar en slik forklaring, er det fordi man godtar Steiners uttalelser som religiøse dogmer, stikk i strid med den vitenskapelige holdningen han ønsket å fostre. Men slik er ofte antroposofer: Hvis man presenterer et virkelig utfordrende knutepunkt, vegrer de seg som om de ser en brikke som ikke passer i puslespillet deres. De kommer med vage bortforklaringer.

Vitenskapens ånd er den samme som den sanne kunstnerens ånd – nemlig en ukuelig og kompromissløs drivkraft mot stadig dypere og sannere erkjennelse, mens man til enhver tid er forberedt på å vrake samtlige tidligere antagelser og overbevisninger. Dette krever både mot og besluttsomhet for å avdekke de nakne sannheter, uansett hvordan de måtte se ut. De som vegrer seg for dette søker trøst i religiøs eller filosofisk dogmatikk, og her representerer ateistene intet unntak. Ateistene påberoper seg vitenskap, men de er spekkfulle av dogmer og fordommer p.g.a. sine sterke antipatier, som oftest underbevisste, mot ethvert paradigme som inkluderer det ikke-fysiske.

Den Norske Kirke

Noen ord om Den Norske Kirke kan være på sin plass. Den ble etablert med reformasjonen i 1536, og det var ingen hyggelig affære. Det var i denne anledning at Norge ble et lydrike under Danmark. Man må nok derfor konkludere med at religionsskiftet ble ansporet av maktpolitikk fremfor eventuell folkelig misnøye med katolske dogmer og ritualer. Kong Kristian 3. benyttet derfor anledningen til å konfiskere alle kirkens eiendommer og rane alt gullet for å finansiere krigene sine. I tillegg fengslet han alle biskoper som var gjenstridige i trosspørsmål, og gjennom sin norgeslov opphevde han det norske riksrådet og bestemte at de to landene ikke skulle være likeverdige og likestilte riker som tidligere, men at Norge skulle være underordnet den danske tronen til evig tid.

Kristian 3. gikk ekstremt hardt ut, selv om han sannsynligvis overdrev, da han sa at han heller ville ha et øde Norge enn et ulydig Norge. Det er vel neppe dette Petter Dass hadde i mente ca. halvannet århundre senere da han skrev: “Gud er Gud om alle land lå øde / Gud er Gud om alle mann var døde” (en salme som ennå synges I Den Norske Kirke), men parallellen er slående.

Reformasjonen I Norge var altså et redskap for dansk maktovertakelse og plyndring, og dette fikk langsiktige konsekvenser som varte resten av unionstiden, dvs. helt opp til napoleonskrigene.

I 1741 fikk Norge den såkalte konventikkelplakaten som forbød legfolk å samle seg til andakt eller andre religiøse møter uten prestens godkjennelse. Formålet med denne loven var å sikre kirkens og den rette troens posisjon i den dansk-norske staten. Det var denne ordningen som ble utfordret av Hans Nielsen Hauge på 1790-tallet og som medførte at han ble fengslet og hans tilhengere forfulgte. Det var også denne proteksjonistiske politikken på statskirkens vegne som medørte at jøder og katolske munkeordener ble ekskludert fra riket i 1814 (selv om det ikke var forbudt å være katolikk).

Konventikkelplakaten ble opphevet I 1842, som gjorde det mulig for den norske katolske kirken å etablere seg året etter, og i 1845 kom den såkalte dissenterloven: “Lov angaaende dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken”. Dermed ble det tillatt å etablere nye menigheter utenfor statskirken, og folk kunne nå melde seg ut av statskirken.

Spiritisme og okkultisme

Mens dette pågikk, og mens alle slags trossamfunn fikk etablere seg i Norge og andre vestlige land, kom det nye kulturimpulser på banen. Én av disse var spiritismen i Storbritannia og USA, som meldte seg på 1840-tallet og fikk økende popularitet frem til første verdenskrig. Rudolf Steiner karakteriserte dette fenomenet som et mislykket eksperiment fra okkultistenes side. En meget interessant og informativ redegjørelse for denne bevegelsen finner vi i hans foredragsserie fra oktober 1915 (i Dornach) med tittelen ”Den okkulte bevegelse i det nittende århundre og dens forhold til moderne kultur” (”Die Okkulte Bewegung Im Neunzehnten Jahrhundert und Ihre Beziehung zur Weltkultur. Bedeutzames aus dem aeusseren Geistesleben um Mitte des neunzehnten Jahrhunderts”, GA #254). Spiritismens fenomen og historie henger også sammen med Helena Blavatskys liv og historie, og her er det verdt å merke seg at Blavatskys tilhengere ved forrige århundreskifte, dvs. teosofene, var dypt involvert i spiritistisk praksis. Videre kom det skandaler i Teosofisk Selskap som jeg ikke skal komme nærmere inn på – Charles Leadbeater, Krishnamurti osv. – som førte til at Steiner forlot selskapet og stiftet isteden Antroposofisk Selskap i Sveits. (En tidligere skandale som involverte Blavatsky var de såkalte mesterbrevene i Adyar, men det er et helt annet kapittel. Det kan riktignok ha bidratt en smule til å bringe Teosofisk Selskap inn i vanry, men Blavatsky ser her ut til å ha vært offer for et komplott i den hensikt å vanære henne personlig.)

Det norske Teosofiske Samfunn ble grunnlagt i 1893. Rudolf Steiners ledende rolle i denne bevegelsen kom et knapt tiår senere, i 1902. Når det gjelder norsk kulturhistorie i denne perioden, kan det være interessant å lese Cato Schiøtz’ artikkel Henrik Ibsen og Rudolf Steiner om forholdet mellom Ibsen og familien hans, Rudolf Steiner og teosofisk litteratur.

Frem til 1907 hadde ikke Rudolf Steiner blitt lagt merke til i skandinaviske teosofiske kretser selv om han ble generalsekretær allerede i 1902. Men 1907 ble et begivenhetsrikt år, ikke minst fordi det var da Steiners brudd med teosofene hadde blitt uunngåelig, ihvertfall bak kulissene, og det er nok ikke tilfeldig at Steiner avsluttet sin selvbiografi med dette året like før han døde i 1925. Og i 1908 besøkte han Kristiania to ganger og ansporet dermed den antroposofiske bevegelsen i Norge. Historikeren Terje Christensen har skrevet en ypperlig bok om dette som kom ut i 2008, med tittelen ”En kulturimpuls slår rot – fra antroposofiens første tid i Norge”.

Nær-døden-opplevelser i Kirken

Men nok om disse historiske tilbakeblikkene angående åndsfrihet (opphevelsen av konventikkelplakaten osv.) og teosofiens og antroposofiens tilblivelse og utvikling i Norden. Utgangspunktet var en steinerskolelærer som ønsker å prakke nær-døden-opplevelser og reinkarnasjon på en tradisjonell, bibeltro luthersk kirke. På grunn av sin dominerende posisjon fra det dansk-norske eneveldets dager helt frem til mai 2012, er det forståelig at denne kirken omtales som Kirken med stor K, og man kan derfor også ha en viss sympati for at Henning Ness ønsker å gi denne Kirken et skikkelig New Age trøkk. Han påpeker bl.a. at denne Kirkens prester får sparken og må lide når de avviker fra institusjonens dogmer. Vel, det er alltid andre kirker å velge mellom, det burde de ha visst på forhånd, og de kan vel ganske enkelt bytte kirke eller starte sine egne kirker. Hvis dette byr på problemer, vil jeg anbefale en fabelaktig veileder som Gateavisa bidro med i 1995:Lag ditt eget trossamfunn!!

Ness beklager at Kirkens lydige flokk må legge fra seg sine nær-døden-opplevelser og tidligere inkarnasjoner før de går inn for å delta i de lutherske ritualer. Selv tror jeg ikke det er så lurt å ta med seg nær-døden-opplevelser inn dit, sånn umiddelbart. Det innebærer nemlig voksendåp av en mer dramatisk art enn den som praktiseres blant baptistene. Da folk kom til Døperen Johannes ved Jordan-elven og ba om å bli døpt, holdt han dem under vannet til de nesten druknet. I denne nær-døden-opplevelsen fikk de oppleve at det virkelig finnes en åndelig verden. Ifølge Rudolf Steiner er det ikke lenger mulig å gjennomføre en slik dåp eller innvielse, for menneskets fysiske og eteriske legemer har blitt knyttet mye tettere sammen de siste to tusen årene, hvilket vil si at en kandidat ikke vil kunne overleve noe slikt. Så hvis Kirkens lydige flokk drar med seg slike opplevelser til Luthers gamle institusjon, bør det stå mange tomme og klare graver klare på den tomten. Og hvis flokken trekker sine ideer om tidligere inkarnasjoner med seg inn i de lutherske ritualene, er det vanskelig å forutsi hvor mange Maria Magdalenaer Kirken vil få, men Ness ønsker tydeligvis at de skal juble “The more, the merrier!”

Avslutningsvis bør man påpeke at det er meningsløst å slå en religiøs institusjon i hodet med antroposofien fordi antroposofi er okkult vitenskap, ikke religion. Steiner understreket nødvendigheten av å gå fra tro til viten. Relgiøs tro blir dermed overflødig. De som liker å drive med religion bør imidlertid få være i fred, uansett hvor mye de velger å utstøte hverandre, lyse hverandre i bann, sende hverandre til helvete eller hva det måtte være, så lenge de respekterer sekularismen i det offentlige rom. Sekularisme betyr livssynsnøytralitet. Når man også har full åndsfrihet, er det ingen grunn til at religiøse menigheter skal tråkke hverandre på tærne. For Henning Ness tar ikke til orde for antroposofisk orientert åndsvitenskap, men isteden en slags antroposofisk inspirert sekterisme. I sin kritiske artikkel “Autoritetens filosofisetter Jan-Erik Ebbestad Hansen det kanskje litt på spissen, men han har et poeng:

”Antroposofer har sitt eget språk, sin egen estetikk, sin egen mat, sitt eget luktevann, sin egen medisin, sine egne merkedager, sine egne barneleker, sin egen religiøse kultus, sin egen erkjennelsesteori, sin egen filosofi, sin egen esoterikk, sin egen utviklingslære og sine egne meninger - det vil si gruppens meninger - om det meste. De utgjør en egen liten stamme, med egne ritualer og en mytologi som virker bestemmende på livet fra vugge til grav. En gang jeg var i nærheten av et slikt miljø, fikk jeg beskjed om at jeg burde kle meg i blått, eller var det lilla?”