Deja vous i Iran?

Denne bloggen har ikke vært rørt siden mai ifjor, for disse reportasjene og intervjuene hentet fra Democracy Now! er tidkrevende å oversette og legge ut.

Med denne posten fortsetter vi der vi slapp opp ifjor, nemlig USAs Mistøsten-politikk. I skrivende stund har Bush-administrasjonen anstrengt seg for å presse Sikkerhetsrådet i FN til å iverksette knallharde sanksjoner mot Iran, men fordi CIAs kunngjorte etterretning ikke støtter det skrekkbildet av landet som administrasjonen ønsker, kan det hende at de forbereder seg på et militært angrep i nærmeste fremtid.

3 mars 2008

Stephen Kinzer om forholdet mellom USA og Iran, CIA-kuppet i 1953 i Iran og Midtøsten-terrorens røtter

Mens den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad besøker Irak for et historisk møte med irakiske ledere, henvender vi oss til tidligere utenrikskorrespondent for New York Times Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

Gjest:

Stephen Kinzer, utenrikskorrespondent for New York Times og forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

AMY GOODMAN: Fra Gaza vender vi oss nå til Iran. Irans president Mahmoud Ahmadinejad var i Irak søndag for et historisk møte med irakiske ledere, første besøk til Irak av en iransk president siden den iransk-irakiske konflikten på 1980-tallet. På en pressekonferanse med Iraks statsminister Nouri al-Maliki i Baghdad sa Ahmadinejad at hans besøk ville åpne en ny epoke i irakisk-iranske bånd. Han tilbakeviste også amerikanske påstander om at hans regjering blander seg inn i irakiske affærer.

PRESIDENT MAHMOUD AMADINEJAD: [oversatt] Vi ønsker å si til Mr. Bush at å beskylde andre vil øke USAs problemer i regionen og vil ikke løse dem. Amerikanerne må godta regionen som den er. Det irakiske folk liker ikke USA.

Ahmadinejad i Baghdad

AMY GOODMAN: Tidligere hadde Ahmadinejad gjort narr av amerikanske påstander ved å si: “Er det ikke morsomt at de med 160,000 styrker i Irak beskylder oss for innblanding?”

Mens Ahmadinejads besøk kunne bli et vendepunkt til å forbedre iransk-irakiske bånd, blir dette også betraktet som et tegn på den svinnende krigstrommen fra Washington. Det er nesten tre måneder siden kunngjøringen av en nasjonal etterretningsvurdering som konkluderte at Iran hadde avsluttet sitt atomvåpenprogram for flere år siden. Rapporten var et alvorlig slag mot Bush-administrasjonens anstrengelser for å bygge opp støtte for et militært angrep på Iran.

Amy Goodman

Stephen Kinzer er forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and The Roots of Middle East Terror. Boken forteller om den CIA-støttede styrtingen av Irans demokratisk valgte regjering etter at Iran nasjonaliserte sin oljeindustri. Sjokkbølgene etter kuppet kjennes fortsatt. Hans bok har nettopp kommet ut som paperback, og han reiser rundt i USA for å advare mot et amerikansk angrep på Iran.

Jeg satte meg ned med ham for å snakke om hva som skjer idag i Iran.

STEPHEN KINZER: Det er mer sannsynlig enn man liker å tro. I et realitetsbasert, faktabasert politisk miljø i Washington skulle man tro at idéen om å angripe Iran ville være tatt av dagsorden nå. Ikke bare er det ingen entusiasme i det militære for dette og ikke en gang i den sivile delen av Forsvarsdepartementet, vi er veldig overanstrentgt i Irak, åpenbart, og det ser ikke ut til å være noe populært krav eller hastverk for det. Dessuten fikk vi denne nasjonale etterretningsvurderingen som gikk imot det som hadde vært hovedargumentet for et angrep, som gikk ut på at Iran er i ferd med å utvikle et atomvåpen og derfor trenger vi et forskuddsangrep. Nå, våre seksten etterretningsbyråer har kunngjort denne rapporten for de sier faktisk at nei, de utvikler ikke et atomvåpen og de har heller ikke arbeidet på dette prosjektet på minst fem år. Så det også, skulle man tro, ville eliminere denne muligheten.

Men beklageligvis tror jeg at – først og fremst, det faktum at muligheten blekner litt fra den offentlige dagsorden og at folkeopinionen blir liksom bedøvet overfor denne muligheten, øker risikoen, for det ser ikke ut til å være noe ramaskrik fra publikum eller noe ramaskrik i kongressen. For det andre tror jeg at den nasjonale etterretningsvurderingen kan stikk i strid med forventning ha gjort angrepet mer sannsynlig på en måte. Før denne vurderingen ble offentliggjort, skulle USAs politikk være: nå skal vi få Sikkerhetsrådet og EU til å bli enige om virkelig harde sanksjoner mot Iran, fordi de er i ferd med å utvikle et atomvåpen. Og vi trodde vi skulle klare å gjøre det fordi det hastet. Men nå har grunnen til at vi sa at disse sanksjonene hastet sånn blitt havarert av vårt eget etterretningsbyrå, så sanksjonsmuligheten er mer eller mindre tatt av bordet. De kommer ikke til å gå med på sanksjoner nå. Og jeg tror det kan lede folk i Det Hvite Hus til å tenke: vel, sanksjonsmuligheten er ikke der lenger, jeg tror at bombing er den eneste muligheten.

Her er mareritt-argumentet som jeg kan tenke meg blir fremmet i Oval Office. Vi måtte lide under 9/11 fordi pysete Clinton ikke dro over dit for å ta seg av trusselen da den bygget seg opp. Det er en trussel-økning i Iran. Den kan bli enda mer alvorlig med millioner drepte i et atombombe-angrep mot Vesten. Den neste presidenten vil ikke være istand til å gjennomføre denne drastiske handlingen av politiske grunner. Men ved å adlyde historiens kall, kommer vi til å erkjenne at vi må ta oss av denne trusselen før den vokser seg ut av kontroll.

Jeg frykter at en eller annen variant av dette argumentet, særlig mens valget nærmer seg senere i år, kan lede oss inn i et vanvittig vågestykke som ikke bare kommer til å sette demokratiets sak tilbake i Iran en hel generasjon, styrke det regimet vi hevder å forakte, eliminere den fullstendig pro-amerikanske stemningen som nå eksisterer i Irans befolkning, sannsynligvis anspore gjengjeldelsesangrep fra Iran mot Israel og kanskje stater i Persia-Gulfen, muligens resultere i stengningen av Hormuz-Stredet, som Iran kan gjøre ved bare å senke et par tankskip, og det er 20 prosent av verdens olje akkurat der, utvilsomt anspore en diger eksplosjon av anti-amerikansk vold i Irak, antakeligvis også i Afghanistan, og det ville videre destabilisere Pakistan, som allerede er i opprør. Og jeg tror at i hele den muslimske verden ville man se stort opprør.

Så man kan forutse alle disse negative virkningene, men basert på det vi nå vet om de langsiktige virkningene av forrige gang vi blandet oss inn i 1953, tror jeg at jeg kan spå én ting: Historien antyder at de verste langtidsvirkningene av denne operasjonen ville bli noe som ingen kan forestille seg nå. Det er den leksen vi lærte fra ettervirkningene av 1953. Og det er derfor den historien fra 1953 er nå så relevant igjen mens vi muligens forbereder oss på et nytt angrep.

AMY GOODMAN: Vel, før vi snakker om virkningene nå, spesielt hvorfor du mener det ville forsterke de harde conservative i Iran, la oss gå tilbake til 1953, noe som ikke gjøres noe særlig på TV i USA, ta en titt på historien eller sammenhengen. Hva skjedde? Hvorfor er det slik at i Iran er dette uutslettelig skrevet for hvert eneste barn som ikke var født den gangen, men i USA vet de ikke hva du snakker om?

STEPHEN KINZER: Vel, jeg skal fortelle deg en interessant historie til å begynne med. Jeg var nylig på et panel i National Cathedral i Washington, og en av de andre panelistene – vi snakket om Iran – var Bruce Laingen, som hadde vært USAs hoveddiplomat i Iran og var den mest prominente personen blant gislene som ble holdt der i 444 dager. Og jeg visste at Laingen hadde blitt en talsmann for forsoning med Iran, hvilket jeg betrakter som ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning den prøvelsen han led igjennom, så jeg ønsket å snakke med ham. Jeg hadde ikke møtt ham før. Og vi utvekslet noen eposter etter det.

Han fortalte meg en forbløffende historie. Han sa: ”Jeg hadde sittet på min enecelle som gissel i circa et år, når celledøren åpnes en dag, og der står en av gisseltakerne, en av dem som fengslet meg. Og alt mitt raseri og sinne som hadde bygget seg opp i løpet av det året jeg hadde sittet i den cellen bare brast ut, og jeg begynte å skrike til ham, og jeg fortalte ham: ‘Du har ingen rett til å gjøre dette! Dette er grusomt, dette er umenneskelig! Disse menneskene har ikke gjort noenting! Dette er et brudd på enhver lov av gud og menneske! Dere kan ikke ta uskyldige mennesker som gisler!’” Han sa: “Jeg fortsatte på denne måten i flere minutter. Da jeg omsider slapp opp for pust, tok gisseltakeren en liten pause, og så lente han seg inn i cellen min og sa, på meget godt engelsk: ‘Dere har ingen rett til å klage, for dere tok hele landet vårt gissel i 1953.’”

Bruce Laingen

Den historien forsterket virkelig for meg forbindelsen og kjensgjerningen at de gisseltakerne ikke tok de gislene på grunn av nihilistisk raseri, men av en meget spesiell grunn som så veldig fornuftig ut for dem. I 1953 hadde det iranske folk jaget ut shahen, men CIA-agenter som arbeidet innenfor den amerikanske ambassaden i Tehran organiserte et kupp og brakte ham tilbake. Så hopp frem til 1979, Irans befolkning har jaget shahen ut igjen. Han har blitt sluppet inn i USA.

AMY GOODMAN: Under Carter.

STEPHEN KINZER: Under President Carter. Og --

AMY GOODMAN: Tilsynelatende av helsegrunner.

STEPHEN KINZER: Folk i Iran tenker: “Det skjer alt sammen igjen. CIA-agenter som arbeider i den amerikanske ambassadens kjeller kommer til å organisere et kupp, og de kommer til å bringe shahen tilbake. Vi må forhindre at 1953 skjer igjen.” Dette var motivasjonen for gisseltakingen, selv om jeg ikke tror at noen av oss virkelig forstod det på den tiden.

AMY GOODMAN: Hold deg der i 1953. Det var Teddy Roosevelts sønnesønn, Kermit Roosevelt. Forklar hva som skjedde.

STEPHEN KINZER: Det som skjedde var at i den første halvdelen av det tyvende århundre, hadde amerikanere et usedvanlig godt omdømme i Iran. De eneste amerikanere der var leger og skolelærere og folk som virkelig henga seg til iranere på en uselvisk måte. Samtidig drev britene og russerne og franskmennene og andre kolonimakter på med å rive Iran i filler og stjele og plyndre alt av verdi der. Så de, folket i Iran, hadde en meget høy, opphøyet oppfatning om USA, perfekt land, det ideale land. Og Franklin Roosevelts ord i alle radiotalene hans under den annen verdenskrig hadde også en stor innflytelse på iranere. Og, naturligvis, det var en stor konferanse i Tehran under den annen verdenskrig hvor iranerne kun fokuserte på de frihetsidealene som de allierte maktene sa at de kjempet for.

Så i perioden etter den annen verdenskrig kom iransk nasjonalisme til å fokusere på én stor sak. I begynnelsen av det tyvende århundre, som et resultat av en korrupt avtale med det gamle døende monarkiet, hadde ett britisk selskap, hovedsakelig eid av den britiske staten, tatt kontroll over hele den iranske oljeindustrien.

AMY GOODMAN: Selskapet.

STEPHEN KINZER: Dette ene selskapet hadde eksklusive rettigheter til å utvinne, foredle, utskipe og selge iransk olje, og de betalte Iran et veldig lite beløp. Men i virkeligheten var hele Irans oljeresurser eid av et selskap basert i England og eid i hovedsak av den britiske staten.

AMY GOODMAN: Som het British Petroleum?

STEPHEN KINZER: Det var Anglo-Iranian Petroleum, for senere å bli British Petroleum og BP. Jeg er fremdeles på min liksom énmannsboykott, slik at jeg drar til Shell-stasjonen, som om Shell er på en eller annen måte moralsk overlegen til BP. Men fortsatt, i mitt eget sinn, føler jeg at jeg forløser Mosaddeq hver gang jeg farer forbi en av de BP-stasjonene.

Uansett, det som skjedde var at statsminister Mosaddeq, som virkelig var en ekstraordinær person i sin tid, selv om han har blitt nokså glemt av historien, kom til makten i 1951 på en bølge av nasjonalisme som fokuserte på hans ene store besittelse: vi må ta tilbake kontrollen av oljen vår og bruke profitten til utviklingen av en av de fattigste, mest utarmede nasjonene på jorden den gangen. Så det iranske parlamentet vedtok enstemnig å nasjonalisere Anglo-Iranian Petroleum Company, og Mosaddeq undertegnet det, og han henga seg til å gjennomføre denne planen i løpet av sitt embede, å nasjonalisere det som den gangen var Storbritannias største og mest lønnsomme aksjepost i hele verden.

Mosaddeq

Husk at oljen som forsynte England gjennom hele 1920-, 1930- og 1940-årene kom fra Iran alt sammen. Den levestandarden som folk nøt godt av i England i løpet av hele den perioden skyldtes utelukkende iransk olje. Storbritannia har ikke noe olje. Storbritannia har ingen kolonier som har olje. Hver eneste fabrikk i England, hver eneste bil, hver eneste lastebil, hver eneste drosje kjørte på olje fra Iran. The Royal Navy, som spredde britisk makt over hele verden, ble forsynt 100 prosent med olje fra Iran.

Plutselig kommer Iran og sier: “Å, vi tar oljen tilbake nå.” Så dette ansporet naturligvis en stor krise. Og det var den krisen som gjorde Mossadeq til en veldig stor verdensmann tidlig på 1950-tallet. Mot slutten av 1951 ble han utvalgt av Time magazine som Man of the Year, og de valgte ham over Winston Churchill, Douglas MacArthur og Dwight Eisenhower. Og de gjorde det riktige valget, for på det tidspunktet var Mosaddeq virkelig verdens viktigste person.

AMY GOODMAN: Forhenværende New York Times-korrespondent Stephen Kinzer. Hans bok heter All the Shah’s Men. Vi kommer tilbake med ham om et minutt.

[pause]

Stephen Kinzer

AMY GOODMAN: Vi fortsetter med Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men, mens han går tilbake i tid til det amerikansk-støttede kuppet i Iran i 1953. Mohammed Mosaddeq, statsministeren, hadde vekket Storbritannias vrede da han nasjonaliserte oljeindustrien. Han hevdet at Iran skulle begynne å profittere fra sine enorme oljeresurser som hadde vært ekslusivt kontrollert av The Anglo-Iranian Oil Company. Selskapet ble senere kjent som British Petroleum. Jeg ba Stephen Kinzer om å snakke om denne perioden.

STEPHEN KINZER: Det var faktisk på den tiden at Aramco, det arabiske oljeselskapet, kom inn i Saudi Arabia, og deres avtale var en fordeling på 50-50, så 50 prosent for landet som har oljen og 50 prosent for selskapet som kommer inn og bygger raffineriet. Det hadde brisen av rettferdighet som vanlige folk kunne forstå, men The Anglo-Iranian Oil Company ville ikke gi en millimeter. Og det gjorde iranerne bare mer og mer radikale.

AMY GOODMAN: Så hvordan ble USA innblandet? Du snakker om dette spesielle forholdet mellom Storbritannia og Iran. Hvorfor USA?

STEPHEN KINZER: Britene forsøkte alle slags ting for å få Mosaddeq ned. De påtvang Iran et knusende økonomisk import- og eksportforbud. De beordret alle sine oljeteknikere å forlate landet. Mange av dem ønsket å bli i Iran og arbeide for det nasjonaliserte selskapet. Britene ville ikke tillate dette. Så siden de hadde vært veldig varsomme med ikke å lære noen hvordan man driver et oljeraffineri, ingen iranere, var dette slutten på muligheten til oljeraffinering. I tilfelle iranerne kunne finne ut hvordan man utvinner olje, påtvang britene et import- og eksportforbud på sjøen rundt havnen der hvor oljen blir eksportert fra Iran. Britene tok Mosaddeq til FN, de tok ham til Verdensdomstolen, begge mislykkes. Britene hevdet at den iranske oljeindustrien var deres private eiendom og at Mosaddeq hadde stjålet den fra dem. Det var deres klage, men de fikk ikke noe medhold i internasjonale fora.

Så deretter bestemte britene seg for at de ville måtte styrte Mosaddeq, og de satte igang et komplott for å gjøre det. Men Mosaddeq forstod hva som foregikk, og han gjorde det eneste han kunne ha gjort for å beskytte seg: Han stengte den britiske ambassaden. Han sendte alle de britiske diplomatene hjem. Og blant de diplomatene var, selvfølgelig, alle spionene og de hemmelige agentene som arrangerte kuppet. Så det eneste statsminister Churchill dermed kunne komme på var å spørre Harry Truman, den amerikanske presidenten, å gjøre denne jobben for oss: Kan du være så snill å styrte Mosaddeq, for vi har ingen i Iran som kan gjøre det? Og Truman sa nei. Truman mente at CIA kunne være et byrå for hemmelig handling og etterretning, men han ville aldri at det skulle bli involvert i å styrte regjeringer. Så det var enden på visa for Storbritannia, til det ble regimeforandring i USA.

Vi hadde 1952-valget. Dwight Eisenhower kom til makten. John Foster Dulles ble hans utenriksminister. Og Dulles hadde brukt hele sitt voksne liv på å arbeide som advokat for digre internasjonale konserner. Og idéen om at et land skulle kunne være istand til å slippe unna med å nasjonalisere et så stort selskap, en så stor bedriftsresurs, dette var, som Dulles forstod meget godt, en stor trussel mot det systemet han hadde representert i hele sitt liv, det multinasjonale foretakssystemet. Og han forstod at det var i USAs interesse, slik han så det, å forsikre at intet slikt eksempel kunne bli satt. Så den nye administrasjonen, Eisenhower-administrasjonen, reverserte Truman-administrasjonens politikk. De sa seg enige i å sende en CIA-agent, Kermit Roosevelt, til Iran sommeren 1953. Og det er den historien jeg forteller i boken min.

Det tok Kermit Roosevelt bare tre uker i august 1953 --

AMY GOODMAN: Med en bag med penger.

STEPHEN KINZER: En bag med penger og noen andre meget interessante resurser. Han var en virkelighetens James Bond. Denne fyren var en fryktløs hemmelig agent, og historien er bare forbløffende om hvordan han gjorde dette. Men det er virkelig et læreeksempel på hvor lett det er for et rikt og mektig land å kaste et fattig og svakt land inn i kaos. Så mot slutten av august 1953 var Mosaddeq styrtet. På det tidspunkt så det ut som en stor suksess. Så vi kvittet oss med en fyr vi ikke likte, og vi erstattet ham med en annen, shahen, som ville gjøre alt vi ønsket. Det så ut som den perfekte avslutning.

Kermit Roosevelt

AMY GOODMAN: Og Mosaddeq blir satt ut i eksil for resten av sitt liv.

STEPHEN KINZER: Han satt i husarrest resten av sitt liv i sin landsby i Iran. Så det kuppet så først ut som en suksess. Men nå, når man ser tilbake på det, fungerer det som en fascinerende lærepenge i utilsiktede konsekvenser.

Bare veldig kort, så vi satte shahen tilbake på sin hanetrone. Shahen hersket med økende undertrykkelse i 25 år. Hans undertrykkelse ansporet den eksplosjonen som kom på slutten av 1970-tallet, det som vi kaller den islamistiske revolusjonen. Den revolusjonen brakte en gjeng med fanatiske anti-amerikanske mullaher til makten. Den revolusjonen inspirerte også radikalere i andre land, som naboen Afghanistan, hvor Taliban kom til makten og ga husly til al-Qaeda med resultater vi alle kjenner til. Den ustabiliteten i Iran som kom i kjølvannet av den revolusjonen, forledet også Irans store nabofiende, Saddam Hussein, til å invadere Iran. Det ansporet ikke bare en åtte års krig mellom Iran og Irak, men det trakk også USA inn i sin dødsomfavnelse med Saddam. Vi var Saddams militære allierte under den iransk-irakiske krigen, og vi forsynte Saddam med militær etterretning, med Bell-helikoptere som han brukte til å spraye gass på iranske poster. President Reagan sendte et en spesiell utsending til Baghdad to ganger for å forhandle med Saddam og spørre ham hvordan vi kunne hjelpe ham. Og selvfølgelig, utsendingen var Donald Rumsfeld. Så den ustabiliteten som ble ansporet av den revolusjonen førte også USA inn i den spiralen i Irak som brakte oss til det punktet hvor vi befinner oss nå.

Den revolusjonen i Iran gjorde også sovieterne urolige, De var vettskremte for at det ville bli fundamentalistiske kopi-revolusjoner langs hele den sørlige flanken deres. Og for å forhindre det, invaderte de Afghanistan. Det trakk USA inn i sin stilling i Afghanistan, dit hvor vi brakte Osama bin Laden, vi lærte opp alle disse titusener av jihadister hvordan de skulle drepe vantro, og senere ble de til Taliban. Vi ble senere de vantro som de ønsket å drepe. Så hvorfor er alt dette så viktig for oss idag?

AMY GOODMAN: Og faktisk påvirket det Carter-Reagan-valget, brakte Reagan til makten.

STEPHEN KINZER: Å, og det knuste Jimmy Cartes presidentskap for alltid, absolutt.

AMY GOODMAN: Hvilket hadde enorm virkning på Latin-Amerika den gangen, når man ser på Reagans rolle i Latin-Amerika på 1980-tallet.

STEPHEN KINZER: Du kan – og i CIA kaller de det “walking back the cat.” Du kan gå katten tilbake endeløst med denne her. Og grunnen til at denne historien er så relevant er at den forteller oss det aller viktigste man trenger å vite når man vurderer den nåværende idéen om et angrep mot Iran, som er de verste konsekvensene man ikke en gang kan forestille seg. Selv ikke de viseste analytikerne, de forutvitende spesialistene, kunne noengang ha forestilt seg disse konsekvensene i 1953. Å, shahen kommer til å falle, det kommer til å sitte mullaher med makten, sovieterne kommer til å invadere Afghanistan, aller disse andre tingene kommer til å skje. Det viser seg at når man på voldelig vis blander seg inn i et annet lands affærer, begynner man liksom å trille et hjul fra en bakketopp. Man slipper taket, man har ingen anelse om hvordan det kommer til å sprette.

AMY GOODMAN: Og Stephen Kinzer, temaet tortur som vi har å gjøre med idag, kan du gå tilbake til Iran med SAVAK og med CIA? Hva var forholdet deres imellom, og hvem var SAVAK?

STEPHEN KINZER: SAVAK var, selvfølgelig, shahens beryktede undertrykkende hemmelige politi. Og en av de tidlige SAVAK-sjefene var general Nasiri, som var en nær deltaker i kuppet som styrtet Mosaddeq og brakte shahen til makten. Han var faktisk den eneste fyren som ble forfremmet for sitt arbeide under kuppet. Og så gikk han videre for å bli direktør for SAVAK, som selvfølgelig var det meget brutale hemmelige politiet som shahen brukte til å undertrykke sitt folk i årevis.

Shahen av Iran

AMY GOODMAN: Og da den iranske revolusjonen skjedde i ’79, fant de ikke CIA-kontorer i SAVAKs hovedkvarter?

STEPHEN KINZER: Jo, CIA og Mossad var aktivt involvert i opplæring –

AMY GOODMAN: Mossad, israelsk etterretning.

STEPHEN KINZER: Israelsk etterretning – vi er intimt involvert i Mossads operasjoner. Og dette er en klassisk ting man alltid ser i --

AMY GOODMAN: Hos SAVAK.

STEPHEN KINZER: Ja, hos SAVAK. Man ser dette i kjølvannet av mange amerikanske intervensjoner, at etter intervensjonen må USA bestemme seg for hvem som nå skal bli den nye lederen. Og man ønsker vanligvis en person med to kvaliteter. Først og fremst bør det være en som er populær, som har sitt folks støtte og kan holde på makten. For det andre må det være noen som vil gjøre det vi ønsker, siden vi ikke styrtet en vi ikke likte bare for å sette inn en som ikke vil gjøre som vi ønsker.

Men vi forstod snart at man kan ikke få begge deler. Man kan ikke ha en som er virkelig populær og som også hersker på vegne av USA. Folk vil at deres ledere skal representere deres egne lands interesser, ikke interessene til et utenforstående land. Så da må USA velge. Hva vil vi ha? Vil vi ha en fyr som kommer til å være populær men ikke vil gjøre som vi sier, eller en som vil gjøre som vi sier men vil ikke være populær? Vel, valget er bare så lett: man velger den fyren som kommer til å gjøre som man sier.

Vidkun Quisling

Så utvikler det seg mer og mer opposisjon mot ham. Han prøver å slå den ned, men han kan ikke gjøre det alene, for han er så upopulær og isolert. Så tilkaller han USA for å hjelpe. Og så begynner folk i det landet å vende sin vrede ikke bare mot sin egen leder, men også mot USA, som de ser bak den lederen. Og det var nøyaktig hva som skjedde i Iran.

AMY GOODMAN: Forsterker amerikansk politikk Ahmadinejad idag?

STEPHEN KINZER: Jeg mener det, og jeg mener til og med at vi ikke bare forsterker ham, vi hjalp ham med å komme til makten. I 2003 sendte iranerne et meget omfattende forhandlingstilbud til Washington. I det tilbudet satte de faktisk en liste over de punktene de var villige til å forhandle, og de inkluderte atomprogrammet i Iran, Irans støtte til Hezbollah, Hamas og islamistisk jihad, og til og med Beirut-erklæringen, hvor araberstatene foreslo at de alle skulle anerkjenne Israel i bytte for anerkjennelsen av – etableringen av en palestinsk stat. Så alle agenda-elementene som vi hevder å være interessert i var i dette tilbudet, som ble overlevert av den sveitsiske ambassadøren i Tehran til Washington. Ikke bare lot vi være å svare på tilbudet, men vi ga faktisk en reprimande til den sveitsiske ambassadøren for å være freidig nok til å bringe det til oss.

Nå det var politikken til den gamle regjeringen in Tehran, regjeringen som ble ledet av president Khatami. Politikken var: la oss strekke frem en vennskapens hånd til USA, la oss tilby å forhandle. Da sa de andre haukene: Dere prøvde det, og det funket ikke. Vi må prøve en annen politikk, som går ut på at man må gjøre livet så surt som mulig for USA, fordi politikken om å prøve seg på en dialog med dem ga ingen resultater. Så jeg mener at det faktisk hjalp til med å skape det klima hvor en konservativ, militant anti-amerikansk figur som Ahmadinejad var istand til å hevde seg. Det er fordi da vi hadde en mer moderat president som snakket om dialogen mellom sivilisasjoner, dyttet vi ham bare til side og snakket ikke med ham.

AMY GOODMAN: Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

Dette intervjuet er hentet fra det amerikanske radio- og TV-magasinet Democracy Now! Originalteksten kan leses her, hvor man også finner linker til nedlasting av programmet i diverse audio- og video-formater. Disse programmene kan dessuten lastes ned i sin helhet fra archive.org.

Det opprinnelige innholdet av dette programmet er registrert under et Creative Commons prinsipp. Vennligst tilskriv eventuelle kopier av dette arbeidet til democracynow.org. Noe(n) av arbeidet/ene som dette programmet inneholder kan imidlertid være registrert separat. For ytterligere informasjon eller flere tillatelser, kontakt DN.

Talibaniseringen av Irak

USA lovet å frigjøre irakiske kvinner med sin invasjon og okkupasjon. De lovet å gjøre det samme for afghanske kvinner. I praksis gjør de imidlertid det stikk motsatte, og alle som støtter amerikansk krigføring i disse landene med NATO-styrker og denslags, bidrar til forverringen av kvinnenes situasjon.

Dette har selvfølgelig sine årsaker. Bush-administrasjonen og Pentagon har ingen planer om å trekke amerikanske styrker ut av Irak, til tross for økende press fra kongressen og den amerikanske befolkningen, spesielt i lys av okkupasjonens astronomiske kostnader for skattebetalerne.

Chalmers Johnson sier:

"Og så valgte vi Irak som det nest-rikeste oljelandet på jorden og et sted som passet ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, Seymour Hersh vel og merke, men jeg tror det er viktig at en av grunnene til at vi ikke hadde noen utgangsplan fra Irak er at vi hadde ikke til hensikt å forlate landet. Og med sikkerhet er beviset på det den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange doble rullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet. Du kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har [sagt] gjentatte ganger på sin liksom nonchalante måte, når han blir spurt: 'Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?' og han sier vanligvis: 'Å, minst et tiår på disse basene.' Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem."

CIA-analytiker Chalmers Johnson

Nærværet av amerikanske okkupasjonsstyrker i Irak har blitt en magnet for alle slags ekstreme terror-grupper som flokker til Baghdad for å ta Den Store Stygge Ulven. Og hva gjør så denne Store Stygge Ulven som ikke ønsker å overlate det sorte gullet til irakerne selv? De gir terroristene pusterom, autoritet, makt, frihet, deltagelse i parlamentet, på bekostning av menneskerettighetsgrupper.

Resultatet av denne politikken er avskyelig. Tidligere denne måneden, den 3. mai, fortalte London-avisen Daily Mail om en 17 år gammel jente som ble stenet til døde i Irak fordi hennes kjæreste tilhørte en annen religiøs tro. Du'a Khalil Aswad, fra den kurdiske minoritetsekten Yezidi, ble dømt til ’æresdrap’ av menn i familien og andre hardhauser på grunn av sitt forhold til en sunni-muslimsk gutt. Hun hadde tatt tilflukt i huset til en Yezidi stammeleder i Bashika i nærheten av den nordre hovedstaden Mosul. Åtte eller ni menn stormet huset og slepte frøken Aswad ut i gaten hvor de kastet stener på henne i en halvtime. Det ble rapportert at en lokal sikkerhetsstyrke så angrepet men forsøkte ikke å stanse det. Nå ligger kjæresten hennes i dekning.

17 år gamle Du'a Khalil Aswad stenes til døde

Menneskerettighetsgrupper sier at dette æresdrapet er bare den siste nyheten fra Irak som viser hvordan forholdene for kvinner i Irak har forverret seg hurtig etter at den amerikanske okkupasjonen begynte. Noen har beskrevet det som talibaniseringen av Irak.

Mandag 14. mai ble to ledende feminister intervjuet av Amy Goodman på Democracy Now: Yanar Mohammed fra Iraq og Dr. Sima Samar fra Afghanistan. Ved en tidligere anledning gjenga jeg et intervju med iraker-amerikaneren Sami Rasouli, som på grunnlag av sine brede erfaringer både i Irak og i USA mener at amerikanske tropper bør trekke seg ut umiddelbart:

SAMI RASOULI:

"Den amerikanske administrasjonen, gjennom sin okkupasjon av Irak, har mislykkes, har mislykkes grundig, og hver eneste dag som går indikerer mer vold som skjer i Irak og mer fiaskoen av deres rolle. Og faktisk vet jeg ikke hva deres rolle er i Irak og hva som USA ønsker å oppnå i Irak så langt. Jeg ser ingenting. Jeg ser krigen som meningsløs. Den forårsaket massevis av pine og katastrofalt resultat for irakerne. Den gjennomsnittlige irakeren våkner opp om morgenen, enten det er et barn som skal på skolen eller en bonde som skal til gården sin eller en arbeider som skal på jobben sin – og forøvrig er det 65% arbeidsledighet i Irak, så det er ikke mye arbeide i Irak. Men irakerne er på en blind date. Hver dag våkner de opp med brutal død. Bare tid og sted avgjør at denne brutale døden skjer. Så slutten på irakernes dilemma, når det skjer, men med den totale tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Irak øyeblikkelig.

"Og vi kan ikke rettferdiggjøre nærværet av amerikanske tropper i Irak ved å si: vel, de vil – eller de gjør noe som helst godt for irakerne for å forhindre en slik borgerkrig, såkalt kamp mellom sunnier og shiaer. Dette er ikke noen borgerkrig. Det er en politisk krig mellom de som støttet den amerikanske invasjonen, som er den nåværende regjeringen og dens dødsskvadroner, og det irakiske folket som stod imot, stod imot denne okkupasjonen og står fremdeles imot denne okkupasjonen. Irakerne er lut lei av administrasjonens påstand, og hvis det er noen som helst borgerkrig som foregår, sier de, skulle vi ha den nå, isteden har vi den senere, ett år senere eller fem år senere. La oss ha den nå og bli ferdig med den. Da vil vi få vårt land tilbake, vi kan gjenoppbygge det, og vi kan styre det. Vi er det folket som tilhører den gamle multi-sivilisasjonens land. Det er Mesopotamia, hvor Hammurabi satte sin første lov, den sumeriske, de oppfant skrivekunsten, den babylonske, den acadiske, den sumeriske, og alle sivilisasjonene som ble bygget omkring Tigris og Eufrat. "

Sami Rasouli

Yanar Mohammed mener det samme. Hennes bakgrunn ligner Sami Rasoulis livsløp i og med at hun var født i Baghdad i 1960, forlot landet i 1993, og vendte tilbake etter den amerikanske invasjonen.

YANAR MOHAMMED:

"Æresdrap blir noe å feire i Irak nå, og dette skjedde ikke før de siste årene vi opplevde i etterkrigstidens Irak. Når en ung kvinne blir drept – faktisk var det mer enn åtte eller ni menn rundt henne. Det var hundrevis av menn som stod omkring. Ingen av dem hjalp, men de var veldig ivrige etter å ta det opp på video med mobiltelefonene sine. Og på toppen av dette, den delen, den informasjonen som mangler i rapporten er at noen av våre lover, straffelovene, som er en del av lovene våre, de støtter drap av kvinner hvis de er 'uærbare.'

"Så det som skjedde i dette nye Irak, den såkalte frigjøringen av Irak har gjort kvinner til flyktninger inne i sitt eget land. Millioner av oss er sårbare for å bli drept, og alle våre liv er truet, og det er ingen til å sikre våre liv for oss. Politimennene stod og så på, og faktisk hjalp de med å ta den unge jenta tilbake til det stedet hvor hun ble drept. Så ved grunnlov har vi mistet våre rettigheter. Æresdrap er i økning. Kidnapping av kvinner blir det mer av nå. Vår organisasjons arbeide beviser at trafikkering av mennesker øker fortsatt, og det er ikke mye som blir gjort med det.

"Og når du ser på situasjonen, er det som om landet ble okkupert og senere overlevert til ekstremistene som var ansvarlige for 9/11. Hvorfor blir alle TV-kanalene gitt til islamister? Hvor er demokratene? Hvorfor blir ikke de støttet? Hvor er de sekulære? Hvorfor blir ikke kvinnegruppene støttet? Og vi er ett eksempel på dem. Det er som om det var en plan for å gjøre oss svakere – kvinnene, det frihetselskende folket i Irak – og å støtte ekstremistene, å gi dem, overlevere regjeringen til dem.

"Og idag hører jeg rapporter om at amerikanske media er veldig glade for at motstanden er mangfoldig, og de samarbeider ikke lenger. Som hva ville være mer miserabelt enn dette? Og et land er okkupert. Og hvis det ikke var en godt planlagt scene på plass for å bringe en bedre situasjon, venter de på at motstanden skal falle sammen? Det er en sånn katastrofe, det som skjer i Irak.

"Og allikevel er alternativet der. Det frihetselskende folket i Irak, noen av gruppene, kvinnegruppene, arbeidergruppene, ungdomsgruppene, har aldri blitt støttet. De er ikke representert i parlamentet. De er der for å bli støttet, og allikevel ser vi at all støtten går til kvinnehat-grupper, til de som driver med – som har inhumane agendaer. Og dette var okkupasjonen av Irak. Det er dette det handler om: Talibaniseringen av Irak. Det er dette vi har vært vitner til.

"Og forbrytelsen å drepe den unge jenta Du’a i den kurdiske delen av Irak, det er bare et eksempel på hvordan alle irakere nå er fanger inne i vårt eget land. Du kan ikke en gang forlate dette fengselet for å reise til land som Jordan og andre steder, fordi de lar deg ikke krysse grensen. Så det er et stort dilemma, og det er ingen svar.

Irak under amerikansk okkupasjon

"Så svaret på det, fra vår side, er forslaget at amerikanske tropper bør komme seg ut øyeblikkelig, fordi vi, Iraks folk, er ikke enige i at alle jihadistene fra rundt i verden kommer til Irak for å kjempe mot dette såkalte USA-ondet, og våre byer blir forvandlet til en fluktarena, og alle våre liv blir sønderknust. De amerikanske troppene trenger å trekke seg ut øyeblikkelig, betingelsesløst. Og vi aksepterer ikke debatten om at det vil bli et blodbad etterpå, for intet er verre enn den sekteriske krigen som vi lever i nettopp nå, og det er også en konsekvens av denne krigen. Så æresdrap, kvinner har mistet sine rettigheter, sekterisk krig, usikkerhet og til og med ute av stand til å forlate vårt land for å reise til et trygt sted, alle disse tingene skjer, og det eneste svaret på det er at amerikanske tropper må trekke seg ut med en gang. Ingen betingelser skal settes her. "

Yanar Mohammed

Yanar Mohammed er medstifter av Organisasjonen for Kvinners Frihet i Irak. Gruppen støtter kvinners rettigheter i Irak og gir husly til irakiske kvinner som jaktes på for æresdrap og sekterisk vold. Hun var født i Baghdad i 1960. Hun forlot Irak i 1993 og vendte tilbake etter den amerikanske invasjonen.

Yanar Mohammed i tilfluktshus for kvinner

Det er interessant å merke seg når Yanar Mohammed sier: ”...vi aksepterer ikke debatten om at det vil bli et blodbad etterpå...”

Dette var haukenes argument mot å trekke troppene ut av Vietnam. Det var også britenes argument mot å trekke tropper ut av Irak i 1920. I en diskusjon om den offisielle Irak-rapporten på Muslim Public Affairs Councils sjette årlige konferanse i Long Beach, California, i desember ifjor, stod Robert Fisk med Irak-rapporten i sin hånd og minnet sitt publikum på den britiske invasjonen av Irak i 1917 og siterte et telegram fra britisk etterretning i Baghdad til krigsdepartementet i London i 1920, hvor det stod at terrorister krysset grensen fra Syria. Fisk siterte også statsminister Lloyd George, som stod frem i Underhuset og sa at hvis britiske tropper forlater Irak nå, vil det bli borgerkrig.

Robert Fisks kommentar til dette var et ett av problemene med både journalister og politikere er at de ikke har med seg historiebøker i baklommene.

Robert Fisk i Long Beach

Journalister fengsles og drepes

Journalister arresteres, fengsles, kidnappes, beskytes og drepes.

Enten man kaller blogging og kopi-journalistikk for parasittvirksomhet eller noe annet (se forrige blogg), så har man et ansvar, en forpliktelse, til å videreformidle reportasjer og innsikter som er kjøpt dyrt – ikke i form av kroner og øre, men ved at de som har gjort selve fotarbeidet, vært øyevitner, kapret fotografier og video-opptak -- har risikert liv, helse og frihet for å komme til bunns i hva som foregår i verden.

Dette gjelder spesielt uavhengige reportere og de som arbeider for aviser og magasiner som de dominerende globale riksmedia foretrekker å ignorere eller fortie. Disse er de aller mest utsatte reporterne i krigssoner og i ikke-demokratiske land. I USA, hvor demokratiet henger i en tynn tråd fordi det er vanskelig å kombinere med imperialisme og militarisme (se Chalmers Johnson), risikerer uavhengige journalister ikke akkurat å bli myrdet, men de blir kuet, arrestert, tiltalt for landsforræderi og spionasje, og faktisk truet med opptil 30 års fengsel – kun for å grave frem sannheter, avsløre løgner og formidle dem til offentligheten mens landet er i krig og pressen forventes å oppføre seg ”patriotisk.”

Den 24 år gamle uavhengige journalisten Josh Wolf satt lenger i kasjotten enn noen annen journalist i amerikansk historie for å nekte å samarbeide med myndighetene angående et video-opptak han hadde gjort av en anarkistisk demonstrasjon i San Fransisco. (Jeg har dekket Wolfs sak i flere tidligere innlegg.) Myndighetene ønsket å få Josh Wolf til å identifisere maskerte, svartkledde demonstranter slik at de kunne innkalles for å navngi enda flere demonstranter som deretter også ville bli innkalt, slik at FBI kunne få en omfattende database over Bush-administrasjonens politiske fiender.

Josh Wolf

I den senere tid har antall kidnappede og drepte journalister økt jevnt og trutt, år etter år, verden rundt. Irak er verst, Russland er svært ille, Mexico er livsfarlig. Allikevel finner vi uavhengige journalister i alle hjørner og avkroker på kloden som risikerer sine liv dag og natt for å holde verden opplyst og informert. Det er til disse menn og kvinner at redaktører og bloggere i tryggere hjørner av verden står i stor gjeld, og av den grunn har vi alle en forpliktelse til å videreformidle deres historier. Og vi bloggere har en spesiell plikt til å fokusere på de reportere som ikke rekker frem til publikum via konvensjonelle massemedia, fordi de skriver for publikasjoner som leses av mindre kretser.


Nyheter fra 4. mai 2007:

Amerikansk militær håndbok kaller media “en trussel”
En ny amerikansk militær håndbok kunngjør offentlig at soldater skal betrakte media som en trussel sammen med al Qaeda, data-hackere, narkotika-karteller, krigsfyrster og militser. Håndboken ble utgitt av The Army's 1st Information Operations Command. US Army har også nedlagt nye begrensninger om soldaters bruk av blogger og privat epost. Soldater som sender epost eller poster ting på blogger må nå først få innholdet godkjent av en høyere offiser. Mange tror at reglene vil sannsynligvis resultere i en slutt på all militær blogging.

Militær håndbok fra fortiden

Tilbakeblikk:

Dette burde ikke komme som noen overraskelse. Det er ikke godt å vite hvilke døde journalister i Irak har blitt drept av hvem, men det burde være hevet over enhver tvil at amerikanske styrker har skutt på journalister fra begynnelsen av okkupasjonen, spesielt for å hemmeligholde massakre, "friendly fire" og andre ting. TV-selskapet al-Jazeera har vært et stort problem, spesielt når de sender på direkten via satellitt. Av den grunn har de blitt bombet med ordre fra høyeste hold. I en reportasje fra 22. november 2005 i The Mirror fikk verden vite om en topphemmelig Downing Street-memo, en fem siders avskrift fra en samtale som fant sted i Washington DC 16. april 2004, hvor Blair overtalte Bush til å avstå fra å bombe TV-stasjonen al-Jazeera i Doha, Qatar.

B&B

Den hemmelige memoen ble beskrevet som ‘enormt skadelig for Bush,’ og en britisk statsfunksjonær ble tiltalt for å ha lekket den.


Ifølge John Dean, som i sin tid tok initiativet til å utlevere president Nixon, har slike funksjonærer en plikt til å lekke denne type info, og vi står i stor gjeld til dem. Daniel Ellsberg, som lekket Pentagon-papirene til The Washington Post of The New York Times i 1972, sier at lekkasjer er livsviktige.

Daniel Ellsberg

I november 2001 bombet USA al-Jazeera TV-stasjon i Kabul, Afghanistan. Pentagons benektelser for at de hadde siktet på al-Jazeera var lite overbevisende.

Hvor det enn finnes en sannhet – en ubekvem sannhet – så ser det ut til at Bush-administrasjonen ønsker å bombe den.

I februar 2005 ble den italienske reporteren Giuliana Sgrena kidnappet i Irak. Etter 28 dager ble hun reddet av den italienske etterretningsagenten Nicola Calipari. Sgrena og Calipari trodde de hadde kommet seg i sikkerhet da en amerikansk patrulje åpnet ild mot bilen deres. Sgrena ble såret og Calipari ble drept. Calipari, en italiensk nasjonal folkehelt, ofret sitt liv for å redde Sgrena.

Senere har amerikanske myndigheter løyet knallhardt for å dekke over hendelsen. Sgrena har gitt flere TV-intervjuer, både til Scott Pelley på CBS’ 60 Minutes og til Amy Goodman på Democracy Now!

Giuliana Sgrena

Flere aktuelle nyheter fra 4. mai 2007:

FBI skal etterforske politivold i Los Angeles etter oppsiktsvekkende brutalitet mot fredelige demonstranter og pressefolk
I California planlegger FBI å iverksette en etterforskning av Los Angeles-politiets bruk av vold mot en demonstrasjon for innvandreres rettigheter tirsdag 1. mai. Politiet avfyrte 240 skudd med gummikuler og tåregass mot demonstranter og journalister. Minst 10 sivile – inkludert syv journalister – ble fraktet til sykehus. En av de sårede journalistene – kamerakvinnen Patti Ballaz fra Fox News – saksøker nå bystyret. Videoen viser at politiet slo henne gjentatte ganger med køller og hamret henne ned i asfalten.

(Ironisk at Patti Ballaz er fra Fox News av alle ting, det Murdoch-eide TV-nettverket som har vært et nærmest fascistisk propaganda-talsrør for Bush-administrasjonens mest aggressive skyggesider i alle år siden 9/11. )

Meksikanske journalister protesterer mot drap og forsvinninger
I Mexico By marsjerte dusinvis av journalister utenfor justisministerens kontor for å kreve at regjeringen øker sine anstrengelser for å beskytte journalister. Demonstrantene hengte opp fotografier av 37 journalister som hadde blitt myrdet eller forsvunnet siden 2000. I april ble Amado Ramirez skutt ihjel. Han var veteran-korrespondent for Televisa Acapulco.

Og et halvt år tidligere ble den amerikanske journalisten Brad Will drept av paramilitarister i Oaxaca.
Brad Will var en uavhengig journalist som hadde dekket opposisjonsgrupper i en rekke latinamerikanske land i årevis. Han hadde også dekket husokkupasjoner og denslags hjemme i New York. Han ble skutt i magen mens han gjorde et video-opptak. På dette opptaket hører vi skuddet og Brads stønn mens kamera faller i bakken.

Brad Will (1970-2006): Journalist, video-blogger og anarkist

Meksikansk journalist Misael Habana de los Santos: "Vi blir truet. Det er derfor vi demonstrerer og bruker anledningen til å be om rettferdighet for våre døde – det er mange – og spesielt det nylige tilfellet med Armando Ramirez og også for truslene mot noen reportere.”

Egyptisk domstol dømmer al-Jazeera-reporter
I Egypt har en domstol gitt en al-Jazeera-reporter seks måneders fengsel i absentia for å ha laget en film som viser politiets tortur. Howayda Taha ble tiltalt for “å skade Egypts nasjonale interesse.”

Jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra Benjamin Tucker (1854-1939) som i sin tid utga det anarkistiske tidsskriftet Liberty, kanskje fremdeles historiens beste i sitt slag. Jeg har valgt ikke å oversette denne gangen, fordi det ville forringe den poesien som burde være toneangivende for alle aviser, radio-stasjoner og TV-kanaler i hele verden:

Our Purpose

Liberty enters the field of journalism to speak for herself because she finds no one willing to speak for her. She hears no voice that always champions her; she knows no pen that always writes in her defence; she sees no hand that is always lifted to avenge her wrongs or vindicate her rights. Many claim to speak in her name, but few really understand her. Still fewer have the courage and the opportunity to consistently fight for her. Her battle, then, is her own to wage and win. She accepts it fearlessly, with a determined spirit.

- Benjamin R. Tucker, Liberty, August 6, 1881.

Kommentar fra en parasitt

"Bloggere er parasittiske på papirmediene," sa debattredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås under Norsk Redaktørforenings årsmøte ifølge Nettavisen.

Mener bloggere er parasitter

"De lever av papiravisene, de også," sa han ifølge bloggere som var tilstede.

Når et slikt utsagn kommer fra Aftenposten, er det hykleri av verste sort. Hvert eneste oppslag fra den avisen verdt å kommentere er basert på parasittvirksomhet, snylteri. Et klassisk eksempel er oppslaget om Howard Hunts tilståelse på sitt dødsleie om at president Lyndon Johnson og CIA hadde planlagt og gjennomført drapet på John F. Kennedy i 1963:

Hevder Lyndon Johnson planla Kennedy-attentat

Denne artikkelen er en renspikket kopier-oversett-lim-inn-sak med noen passende gamle bilder påklistret. Dette snylteriet innrømmer Aftenposten åpent ved å linke til hele seks kilder: The Guardian , The Independent , Rolling Stone , Prison Planet , Wikipedia og Newsvine.com !

Den historien jeg tok opp i mitt forrige blogginnlegg, nemlig om at al-Qaeda planlegger et angrep mot Vesten fra iransk jord og med den iranske regjeringens velsignelse som vil få Hiroshima og Nagasaki til å blekne, hadde Aftenposten stjålet nesten ordrett fra The London Times og videreformidlet helt ukritisk og historieløst.
Hvis man først skal snylte og være parasitt, er det svært fantasiløst å kopiere globale riksaviser og andre mainstream-media. Hvor er oppslaget om politiets brutale angrep mot fredelige demonstranter i Los Angeles og Detroit 1. mai? I Los Angeles ble demonstrantene skutt på med gummikuler, inkludert barn. I Detroit ble tenåringer som deltok i den fredelige og lovlige demonstrasjonen banket opp, lagt i jern og slengt inn i polibiler. Hvor er dekningen av demonstrasjoner over hele USA den dagen for immigrasjonsreform? Er det fraværende fordi det ikke ble dekket av konvensjonelle media, bortsett fra litt om gummikulene på CNN? Kommer vi til å få lese noe i Aftenposten om etterforskningen av disse sakene? Neppe. Schibsted truer etterhvert med å kjøpe opp stadig flere norske media, og hvis utviklingen i USA dupliseres, vil noen få gigant-konserner eie ikke bare samtlige riksaviser, radio-stasjoner og TV-kanaler men også teleleverandører og dermed ISPer, internett-tilgang.

Knut Olav Åmås mener at jeg er en parasitt fordi jeg blogger? Sannheten er at Schibsted føler seg truet av internett. Faren er at de kan finne på å gjøre noe med det i fremtiden.

Media-nyheter:

Rupert Murdoch forsøker å kjøpe Wall Street Journal
Rupert Murdoch forsøker å utvide sitt globale media-imperium. Tirsdag kom han med et uppfordret bud for å kjøpe Dow Jones & Company, utgiveren av The Wall Street Journal, for fem millioner dollar. Murdochs News Corp. er allerede et av verdens største mediaselskaper som inkluderer TV-nettverket Fox, bokforlaget Harper Collins, The New York Post, Myspace.com, The Weekly Standard og haugevis av andre mediaselskaper. Bancroft-familien, som kontrollerer Dow Jones’ avstemning for aksjeeiere, sier de vil sette seg imot Murdochs plan.

Her er noen flere skikkelige nyheter:

Majorgeneral John Batiste

Eks-generaler kritiserer Bush for hans veto
Kritikk av president Bush's veto har kommet fra et kanskje uventet hold som sikkert er uventet for den tradisjonelt Pentagon-elskende Aftenposten – nemlig to pensjonerte generaler som har ledet tropper i Irak. Majorgeneral John Batiste sa: "Presidenten nedla veto mot våre tropper og mot det amerikanske folk. Hans sta klynging til en mislykket strategi er ufattelig.” Majorgeneral Paul Eaton la til: "De Forenede Staters president holder våre soldater gisler i sitt ego.”

Majorgeneral Paul Eaton

Rapport oppfordrer Pentagon til å investere i alternative og fornybare drivstoffer
The Boston Globe forteller at en ny rapport bestilt av Pentagon har advart at økende kostnader og minkende oljeforsyninger kommer til å gjøre det umulig for USAs militærvesen å slåss rundt i hele verden i det lange løp. Rapporten konkluderer med at det militære må transformere sine antagelser om energi fundamentalt, inkludert å ta øyeblikkelige skritt for å sette ut våpensystemer og fly som går på alternative og fornybare drivstoffer. Undersøkelsen har funnet ut at det er absolutt nødvendig for Pentagon å bruke nye energiteknologier som satser på alternative kilder og effektivt forbruk med hensyn til alle sider av militære operasjoner. Det militære er den aller største energiforbrukeren i USA.

Det var det jeg sa tidligere, i forrige innlegg:

”Oljens aller mest ettertraktede verdi ligger ikke i kjøregleder eller personlige transportbehov, og ironisk nok heller ikke i profitten fra omsetningen. Enhver som har lest litt krigshistorie forstår at det primære behovet for olje ligger i militær slagkraft. Stridsvogner, humbees, bombefly, kampfly, raketter, carriers.”

Jeg er meget stolt av å være en parasitt – spesielt når min parasittvirksomhet er så mye bedre enn Aftenpostens. Jeg vil forøvrig anbefale en kode for parasitter: At vi avstår fra å angripe hverandre. Dette bør settes på dagsorden for neste internasjonale parasittkonferanse.

Vel vel. Heinrich Himmler hevdet i sin tid at jøder var parasitter og skadedyr, og Aftenposten var som kjent et talsrør for Nazi-partiet under hele okkupasjonen. Senere gjorde Aftenposten seg til talsrør for CIA og Pentagon og støttet varmt regimets krigføring i Vietnam, så et slikt utspill med dette valg av ordbruk burde ikke overraske noen.

De hemmelige tjenesters modus operandi

Søndag 22. april dukket det opp et iøynefallende oppslag i Aftenposten:

Terrorister planlegger nye, store angrep

Aftenposten oppga The London Times som sin kilde:

Al-Qaeda ‘planning big British attack’

The London Times kaller sin kilde en anonym "leaked intelligence report" fra like anonyme "spy chiefs" fra britisk etterretning.

Deretter får vi den samme alarmerende nyheten servert på TV2 Nyhetskanalen. Kilden er – ja gjett -- The London Times nok en gang, og deres kilde går ut på at britisk etterretning har vist dem et hysj-dokument. (Bare se men ikke røre.) Ingen MI6-funksjonærer er nevnt med navn, så alt er veldig hysj-hysj og anonymt.

Home Office nekter å kommentere saken. Er det noen som lukter en råtten fisk? Her er det en så åpenbar deja vous at de politiske makthaverne demonstrerer ekstrem frekkhet når de tar folks hukommelsessvikt for gitt til de grader. Historieløshet, selv om det kun er snakk om fire og et halvt år! Har vi blitt så sløve og så lette å manipulere?

Når denne type rykter blir forsøkt plantet i media av Det Hvite Hus gjennom CIA i USA og MI6 i Storbritannia, dvs. såkalt disinformasjon for å rettferdiggjøre en større krigshandling, burde en anerkjent global riksavis som The London Times vite bedre enn å videreformidle den så ukritisk. De burde ha lært av den tabben som ble gjort av The New York Times den 8. september 2002, da de kjørte en reportasje på første side som gikk ut på at Saddam Hussein forsøkte å skaffe seg atomvåpen og at han hadde aluminiumsrør til dette formål. Historien, som ble skrevet av Michael Gordon og Judith Miller, var plantet av Det Hvite Hus, og Dick Cheney brukte deretter oppslaget som ”bevis” på at påstanden var sann, og dette ble bærebjelken for den lenge planlagte Irak-invasjonen. Kort etterpå fikk Dick Cheney snusen i et rykte som vi idag vet var basert på et brev fra Nigers president til Saddam Hussein, og som viste seg å være en ren fabrikasjon laget av Rocco Martino, en mislykket italiensk politimann og freelance-spion.

Dette førte til den såkalte sirkulære etteretningen som ble gjort mulig ved at Rocco Martino hadde sendt sitt forfalskede dokument til italiensk, fransk, britisk og amerikansk etterretning. Dermed kunne Bush og Blair bare henvise til hverandres spion-nett. I sin unionstale januar 2003, erklærte President George W. Bush:

PRESIDENT GEORGE W. BUSH: Den britiske regjeringen har oppdaget at Saddam Hussein nylig søkte etter betydelige kvanta uran fra Afrika.

Når det i skrivende stund settes spesiell fokus på atomvåpen og terror-operasjoner på iransk jord, styrker dette mistanken om at CIA, med MI6 som lydig ærendgutt, "lekker" info til media for å skremme folk med visjonen av en soppsky på horisonten slik at de kan angripe Iran med FNs velsignelse. Verden har akseptert at Iran blir en atom-makt, derfor må de bruke hardere skremsler ved å plassere atombomben i hendene på al-Qaeda-terrorister på iransk jord, som kunngjør planer om et atomangrep mot vestlige land. – med det iranske regimets velsignelse, selvfølgelig.

Etterforskende reporter Peter Eisner fra The Washington Post sa det følgende om den beryktede 2002-reportasjen i The New York Times:

PETER EISNER: Vel, artikkelen var meget viktig. Den kommer i sammenheng med en plan som hadde blitt ruget ut i Det Hvite Hus sommeren 2002. Det Hvite Hus’ Irak-Gruppe, som var hovedsakelig en propaganda-operasjon som forstod at den ene tingen som måtte gjøres for å selge krigen i Irak var ikke å ta opp biologiske våpen, ikke å ta opp kjemiske våpen, men å ta opp frykten og trusselen om en soppsky – og 'språkleverandørene' sa spesifikt: ”La oss bruke og begynne å hamre ivei på idéen om at en soppsky er på horisonten, at vi ikke kan vente til vi har sikker informasjon, men vi har informasjon. Vi må handle nå.”

"Det enkleste man kan gjøre i Washington," forteller Peter Eisner videre, "er å sende ut en lekkasje og så se på at den vokser." På denne måten ble lekkasjen brukt til kryss-referanser. Visepresident Dick Cheney sa dermed på TV: ”Vel, dere kan lese The New York Times idag.”

Senere ba The New York Times sine lesere om unnskyldning i en redaksjonell kommentar for den unøyaktige dekningen av Irak og masseødeleggelsesvåpen.

Dette gir ”Vær Varsom-plakaten” en helt ny mening. Man tenker vanligvis på personvern og denslags, men i dette tilfellet viser det seg at et lite glipp av denne varsomheten kan utløse blodige og tragiske kriger og katastrofer, spesielt når redaktører tillater at verdens mektigste politikere planter falsk informasjon i en global riksavis for senere å bruke dette til kildehenvisning.

Det blir mer komplisert – mye mer komplisert. Bak kulissene opererer CIA, presidentens private hær som er hinsides kongressens oppsyn. Professor og forhenværende CIA-analytiker Chalmers Johnson forklarer dette slik:

CHALMERS JOHNSON: [Da CIA] utviklet seg over tid, og da det ble gjort klart til presidenten, hver eneste president siden Truman, gjorde det klart til dem kort etter at de tiltrådte: du har til din disposisjon en privat hær. Den er totalt hemmelig. Det er ingen form for oppsyn. Det var ingen form for kongress-oppsyn før sent på 1970-tallet, og den viste seg å være inkompetent stilt opp mot Iran-Contra og denslags ting. Han kan gjøre hva du ønsker med den. Du kan beordre attantater. Du kan beordre styrting av regjeringer. Du kan beordre ødeleggelse av økonomier som ser ut til å komme i veien for deg. Du kan lære opp latinamerikanske militæroffiserer i statsterrorisme. Du kan gjennomføre globale kidnappingsprogrammer og beordre tortur av mennesker, til tross for det faktum at det er et klart brudd på amerikansk lov og medfører dødsstraff hvis torturofferet skulle dø, og det gjør de ofte i tilfeller med kidnappinger til steder som Egypt.

Presidenten kan ikke spørre kongressen om bevilgninger til CIAs ulovligheter; derfor må de skaffe pengene på andre måter. På 1980-tallet finansierte CIA den ekstremt terroristiske og morderiske Contra-bevegelsen i Nicaragua ved å selge våpen til Iran via Israel, som førte til den såkalte Iran-Contra-skandalen. I senere tid har de skaffet pengene bl.a. ved å rundplyndre Irak. Seymour Hersh, den berømte etterforskende reporteren som avslørte My Lai-massakren i 1969 og Abu Ghraib-forholdene i 2004, og som nå skriver for The New Yorker, fortalte følgende i februar:

SEYMOUR HERSH: Og så, vi har pumpet inn mange penger, illegale penger. Det var ikke godkjent av kongressen. Pengene ble pumpet inn der. Tidligere pensjonerte CIA-karer ble puttet inn der. Pensjonerte folk dro inn der, andre etater. Pengene kom, ingen er sikre på hvor. Det er mange lagre med svarte penger rundt omkring, mange penger. Utvilsomt var noe av det, blir jeg fortalt, kom fra Irak. Det er, som du vet, det var høringer for noen uker siden som viste at 9 milliarder dollar i irakiske oljepenger forsvant mystisk og kunne ikke gjøres rede for. Noen av de pengene ble vasket omkring. Det ble også funnet mange penger etter at Saddam falt. Vi fant flere lagre med enorme beløp, vet du, hundrevis av millioner, og milliarder av dollar i noen tilfeller, i kontanter. Vi fant også penger i diverse menigheter. Der er virkelig ikke noe ansvar eller redegjørelse, og mye av det kunne ha havnet i svarte lagre. Det er bare ikke klart hvor pengene kom fra, og det skal ikke være klart. Det du driver med er det du vasker pengene i. Du får dem overført til visse personer.

Seymour Hersh snakket her om sin artikkel i The New Yorker den 5. mars som het Retningsskiftet. Dette går bl.a. ut på at USA har forverret forholdene mellom sunnier og shiaer med sine anstrengelser for å motarbeide iransk innflytelse i området, og at de samarbeider med al-Qaeda for å oppnå sine mål. Dette er et ekstremt farlig spill fra USAs side. De bruker de terroristene de hevder å bekjempe til politiske formål gjennom hemmelige, ulovlige aksjoner. De samarbeider med en gren av den kurdiske opprørsbevegelsen (med nære forbindelser til Taliban og al-Qaeda) for å destabilisere det iranske regimet samtidig som de kjemper mot en annen gren av den samme organisasjonen fordi den står på USAs liste over terrororganisasjoner. Etterforskende reporter Reese Erlich, som selv har oppsøkt og intervjuet disse geriljagruppene, fortalte den 27. mars:

REESE ERLICH: P.K.K. er moderorganisasjonen hvis du vil. Den ble grunnlagt av Oshelan, den tyrkiske kurderen som nå er i fengsel, tiltalt for terrorisme. P.K.K. står forøvrig på USAs utenriksdepartements liste over terrorist-organisasjoner. P.J.A.K., Partiet for Kurdistans Frie Liv, er den iranske søsterorganisasjonen. For circa to år siden ble P.K.K. splittet opp i fire partier i hvert av de landene hvor kurderne bor. I Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Så P.J.A.K. er den iranske søsterorganisasjonen. Hovedsakelig er de fortsatt en del av den samme organisasjonen. For å få til de P.J.A.K.-intervjuene jeg gjorde, måtte du igjennom to P.K.K.-leire med walkie-talkies og soldater og geriljaer osv. Med alle intensjoner og hensikter er de den samme tingen.

AMY GOODMAN: Og kan du forklare USAs forhold til disse organisasjonene?

REESE ERLICH: Vel, det er veldig komplisert. For på den ene siden er USA veldig sterkt imot P.K.K.s handlinger i Tyrkia. Og på den andre siden støtter de P.K.K.s angrep mot Iran. Dette er typisk for USAs hemmelige bestrebelser da vi så amerikansk støtte til Mujahadeen mot den sovietiske invasjonen av Afghanistan. De tok parti med noen ganske avskyelige typer som omsider dannet al-Qaeda og bombet New York. Så nok en gang allierer USA seg med én gren av dette partiet, men ikke med den andre grenen, og spiller en veldig farlig lek og de spiller en veldig lignende lek med Mujahadeen al-Halb, en annen iransk gruppe og med grupper i Baluchestan som er nær den pakistansk-iranske grensen hvor noen revolusjonære garders busser ble sprengt. Det er en veldig, veldig farlig, bedragersk lek som USA spiller.

Nå kan man selvsagt spørre seg hvorfor USA har gått så veldig langt for å tvinge igjennom sitt regimeskifte i Iran og driver et så utrolig farlig spill for å få det til. Vel, for det første har de ventet veldig lenge på dette. I årevis har de villet slå tilbake 1979-revolusjonen for å gjenvinne den kontrollen de hadde under shahen, som ble innsatt i 1953 da Mossadeq ble styrtet ved hjelp av Kermit Roosevelt, en CIA-agent som var Teddys barnebarn. Med noen få millioner dollar klarte han å styrte Mossadeq og bringe shahen til makten ved å skape opptøyer, protester og kaos. Dette blir beskrevet i detalj i John Perkins’ bok fra 2004: Confessions of an Economic Hit Man. Dette kuppet og den følgende undertrykkelsen med USA i ryggen førte til et raseriutbrudd 26 år senere da iranerne gjorde revolusjon, holdt de ansatte ved den amerikanske ambassaden i Tehran som gisler i over et år og erstattet shahen med prestestyre.

CIA-agent Kermit Roosevelt

Av den grunn var Iran et av de viktigste landene på Pentagons hit-liste i 2001, da de etter planen skulle styrte syv regimer på fem år. Dette ble fortalt den 2. mars av ingen ringere enn selveste 4-stjerners-generalen Wesley Clark (NATOs øverstkommanderende under bombingen av serberne):

GENERAL WESLEY CLARK: Omtrent ti dager etter 9/11 gikk jeg gjennom Pentagon og så forsvarsminister Rumsfeld og viseminister Wolfowitz. Jeg gikk ned i underetasjen bare for å si hallo til noen av Joint Staff-folkene som pleide å jobbe for meg, og en av generalene kalte meg inn. Han sa: ”Sir, du må komme inn og snakke med meg et øyeblikk.” Jeg sa: ”Vel, du har det for travelt.” Han sa: ”nei, nei.” Han sa: “Vi har vedtatt at vi skal gå i krig med Irak.” Dette var på eller omkring den 20. september [2001]. Jeg sa: ”Vi skal gå i krig med Irak? Hvorfor?” han sa: ”Jeg vet ikke.” Han sa: ”Jeg tipper at de ikke vet hva annet de skal gjøre.” Så jeg sa: ”Vel, fant de noe informasjon som forbinder Saddam til al-Qaeda?” Han sa: ”Nei, nei.” Han sier: ”Det er ikke noe nytt på den måten. De har bare bestemt å gå til krig med Irak.” Han sa: ”Jeg tipper det er at vi ikke vet hva vi skal gjøre med terroristene, men vi har et godt militære og vi kan ta ned regjeringer.” Og han sa: ”Jeg tipper at hvis det eneste verktøyet vi har er en hammer, må hvert eneste problem ligne en spiker.”

Så jeg kom tilbake for å treffe ham et par uker senere, og innen den tiden bombet vi i Afghanistan. Jeg sa: ”Skal vi fortsatt gå i krig med Irak?” Og han sa: ”Åh, det er verre enn det.” Han plukket opp et stykke papir. Og han sa: ”Jeg mottok dette nettopp fra overetasjen” – han mente forsvarsministerens kontor – ”idag.” Og han sa: ”Dette er en memo som beskriver hvordan vi skal slå ut syv land på fem år, vi begynner med Irak, og så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og avslutningsvis Iran.” Jeg sa: ”Er det hemmelig?” Han sa: ”Yes, sir.” Jeg sa: “Vel, ikke vis det til meg.” Og jeg traff ham for et års tid siden, og jeg sa: “Husker du det?” Han sa: “Sir, jeg viste deg ikke den memoen! Jeg viste den ikke til deg!”

AMY GOODMAN: Unnskyld meg. Hva sa du han het?

GENERAL WESLEY CLARK: Jeg kommer ikke til å gi deg navnet hans.

AMY GOODMAN: Så gå igjennom landene igjen.

GENERAL WESLEY CLARK: Vel, vi begynner med Irak, så Syria og Libanon, så Libya, så Somalia og Sudan, og tilbake til Iran.

En full pakke med regimeskifter.

General Clark sier at bruk av militære midler må være aller, aller siste resurs etter alt annet har mislykkes, og han kritiserer Bush-administrasjonen for å slurve og sløse med militære styrker på en ufornuftig, umoralsk og respektløs måte.

Når det gjelder Iran, ser det imidlertid ut til at USA har holdt seg til pensum. Strategien mot land som ikke tjener USAs økonomiske og politiske interesser beskrives i detalj av Perkins i nevnte bok. Først sendes de såkalte "økonomiske hit men" med sine stresskofferter, og hvis disse ikke får sine avtaler på Washingtons premisser, blir "sjakalene" sendt inn -- dvs. snikmordere, folk som skaper opptøyer for å iscenesette statskupp osv. Dette ble gjort bl.a. med Saudi Arabia, hvor fase 1 var vellykket, og med Irak, hvor både fase 1 og fase 2 var mislykket, slik at de måtte gå til fase 3. John Perkins forteller:

JOHN PERKINS: Vel, Irak fulgte Saudi Arabia. Etter vår storslåtte suksess i Saudi Arabia bestemte vi oss for å gjøre den samme tingen i Irak. Og vi regnet med at Saddam Hussein kunne korrumperes. Og selvfølgelig hadde vi vært involvert med Saddam Hussein i lang tid uansett. Så de økonomiske hit men gikk inn og forsøkte å snu Saddam Hussein rundt, forsøkte å få ham til å si seg enig i en avtale som den kongefamilien Saud hadde sagt seg enig i. Og han gjorde det ikke. Så sendte vi inn sjakalene for å prøve å styrte ham eller å snikmyrde ham. De kunne ikke. Hans republikanske garde var for lojal og han hadde alle disse dobbeltgjengerne. Vi kunne ikke utføre det. Så da de økonomiske hit men og sjakalene begge mislyktes, da var siste forsvarslinje som USA, imperiet, bruker i disse dager, det er militæret. Vi sender inn våre unge menn og kvinner for å dø og drepe, og vi gjorde det i Irak i 1990. Vi trodde at Saddam Hussein på det tidspunktet var så tilstrekkelig tuktet at han ville snu seg rundt, så de økonomiske hit men reiste tilbake dit i 1990-årene, mislyktes nok en gang. Sjakalene reiste inn igjen, mislyktes nok en gang, og så gikk det militæret inn en gang til – historien vi alle kjenner – fordi vi kunne ikke snu ham rundt på noen annen måte. Irak hadde blitt veldig, veldig viktig for oss av mange grunner. Landets strategiske plassering, det faktum at det kontrollerer veldig mye av Midtøstens vannforsyning, Tigris og Eufrat renner begge gjennom og ut av Irak og, selvfølgelig, dets olje. Og nå er vi ikke så sikre på om vi kan holde Saud-huset under kontroll. De er veldig upopulære, delvis fordi de aksepterte denne avtalen med Vesten. De gjorde mye av det som shahen av Iran har gjort. Og Osama bin Laden, selvfølgelig, er veldig imot det. Men det er også et veldig stort antall muslimer rundt i verden. Setet for den muslimske tro, Mekka, er i Saudi Arabia, veldig opprørt over det som Saud-huset har gjort. Så vi har vært redde for at vi kommer til å miste grepet på Saud-huset. Én måte å beskytte mot det er å ta over Iraks oljeresurser, som kan være mye større enn de i Saudi Arabia. Vi er ikke helt sikre på hvor store de er.

Sjakalene har nå operert i Iran i lengre tid uten resultater. Ifølge Seymour Hersh driver planleggerne i Washington med noe som kalles ”regime-endring-målsetting,” og det hyggelige ordet de bruker innenfor systemet er ”halshugging.” Det betyr at man tar lederne, mullahene, og i de nykonservatives fantasiland kommer folk da løpende og glade for å sette opp et sekulært, demokratisk, pro-amerikansk Iran.

To metoder blir benyttet til å presse FNs sikkerhetsråd til enighet når USA vil angripe et land. Den ene går ut på å tvinge fattige nasjoner med store lån de ikke kan betjene, påprakket av Verdensbanken som en del av denne strategien, til å stemme slik USA dikterer. Den andre metoden, som er tilsiktet verdensopinionen, går ut på å skremme med visjonen av en soppsky på horisonten: Iran vil utvikle en atombombe, og den vil de bruke mot vestlige land. Bill O’Reilly på Fox News går så langt som å hevde at iranerne ønsker å utrydde alle jøder fra jordens overflate.

Denne strategien har imidlertid gått i stå. Verden forøvrig ser ut til å akseptere at Iran blir en atommakt. Landet er omringet av atomrustede stater: Russland, India, Pakistan, Israel. USA har ti tusen atomvåpen og dessuten interkontinentale raketter. President Bush har snakket om å utvikle ’en ny generasjon’ med atomvåpen, og i Persia-gulfen ligger fire carriers stappfulle med velutrustede bombefly og venter på "Go! Go! Go!" fra Det Hvite Hus.

Den 17. april 2006 skrev Seymour Hersh en artikkel i The New Yorker som gikk ut på at høytstående offiserer innenfor Joint Chiefs var villige til å si opp fordi Det Hvite Hus nektet å fjerne bruk av atomvåpen mot Iran som valgmulighet. De militære vant den kampen, og presidenten sa seg motvillig enig i en ny plan som ekskluderte muligheten for bruk av atomvåpen. Dette er særdeles hårreisende og skremmende; det ble også tatt opp på CNN.

Terrorisme har ingenting med saken å gjøre. Mange tror fremdeles at ”the good guys” kjemper i Midtøsten for å begrense terrorisme slik at alle kan sove trygt. Motivet er imidlertid politisk og militær dominans over hele regionen for å disponere resursene: Det sorte gullet. Oljens aller mest ettertraktede verdi ligger ikke i kjøregleder eller personlige transportbehov, og ironisk nok heller ikke i profitten fra omsetningen. Enhver som har lest litt krigshistorie forstår at det primære behovet for olje ligger i militær slagkraft. Stridsvogner, humbees, bombefly, kampfly, raketter, carriers.

Da shahen satt med makten, oppmuntret USA landet til å utvikle atomteknologi, og nå lager de ramaskrik om dette fordi de har et prestestyre. Uansett hva Dick Cheney hevder å mene om at iranerne skal få en bombe som de skal gi til sine Hezbollah-brunskjorter i Libanon med celler i Washington og New York, så går strategien ut på å skremme folk nok en gang til å forestille seg en soppsky. Og nå blir de drevet så langt av sine ambisjoner at de planter en ny historie i en ledende vestlig riksavis.

Dick Cheney

Hvis Bush-administrasjonen ikke hadde sittet så dypt i kvikksanden med en blodig fiasko i Irak og en motvillig demokrat-kontrollert kongress i Washington, hadde de bombet Iran for lengst i håp om å påtvinge landet regimeskifte. De hindringer som kongressen har lagt i veien for administrasjonen etter at demokratene fikk flertall i november har ført til at desperasjonen, utålmodigheten og behovet for dramatisk avledning av oppmerksomheten ser ut til å ha meldt seg for fullt. Det er mye oppstyr i kongressen om Irak-krigen og dens opphav, pluss skandalen i kjølvannet av de massive partipolitiske oppsigelsene av statsadvokater som hadde til hensikt å gjøre det umulig for fattige velgere å stemme på demokratene, og som har ført til at Det Hvite Hus plutselig har "mistet" fire års eposter fra presidentens seniorrådgiver og mastermind Karl Rove. Dette er særdeles ironisk når man tar i betraktning at denne administrasjonen har gjort seg skyldig i å godkjenne justisdepartementets ulovlige telefonavlytting og epost-spionasje. Senatet i Vermont har nå stemt for riksrett mot Bush og Cheney med 16 mot 9 stemmer.

Dette kan lett smitte over hele landet og tvinge kongressleder Nancy Pelosi til å sette riksrett mot administrasjonen tilbake på dagsorden.

Det Hvite Hus minner i disse dager stadig mer om Nixon-administrasjonen i 1974. Dengang var det ikke snakk om eposter, men lydbånd som omsider ble overlevert og inneholdt nok bevis til å tvinge presidenten til å gå av. Det Hvite Hus trenger nå en avledning fra skandalen i Justisdepartementet og de forsvunne epostene. En radikal utvidelse av Midtøsten-krigen ved å innlemme et land til blir nok betraktet som en redning av Karl Rove, som en triumf av Dick Cheney, og som "business as usual" av George W. Bush.

Og bak det hele ligger en kraft intet menneske kan styre, nemlig det militærindustrielle komplekset. Chalmers Johnson beskriver det slik:

CHALMERS JOHNSON: Vel, ja. Militarismen er den – det som den sosiale siden har kalt den ”mellomliggende variablen,” den kausale forbindelsen. Det vil si, for å opprettholde et imperium kreves en veldig stor stående hær, digre utgifter på våpen som fører til et militærindustrielt kompleks, og generelt sett en ond sirkel med interesser som fører til en uendelig serie med kriger.

Slutt på republikken USA?

Chalmers Johnson

Chalmers Johnson er forhenværende CIA-analytiker (under Lyndon Johnson og Richard Nixon), anerkjent akademiker og forfatter. 26. februar ble han intervjuet av Amy Goodman, og sa bl.a. om Irak-okkupasjonen:

"Og så valgte vi Irak som det nest-rikeste oljelandet på jorden og et sted som passet ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, Seymour Hersh vel og merke, men jeg tror det er viktig at en av grunnene til at vi ikke hadde noen utgangsplan fra Irak er at vi hadde ikke til hensikt å forlate landet. Og med sikkerhet er beviset på det den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange doble rullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet. Du kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har [sagt] gjentatte ganger på sin liksom nonchalante måte, når han blir spurt: 'Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?' og han sier vanligvis: 'Å, minst et tiår på disse basene.' Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem."

Hele intervjuet, som ble sendt den 27. februar og har blitt nevnt tidligere i denne bloggen, gjengis nedenfor i undertegnedes oversettelse til norsk.

Chalmers Johnsons ovennevnte utsagn bekreftes av ferske nyheter fra 20. april:

USAs militære slutter med å fokusere på opplæring av irakiske tropper. McClatchy-avisene forteller at USAs militære har stille endret sin strategiske planlegging. Militære planleggere har forkastet idéen om at opplæring av irakiske tropper vil gjøre det mulig for amerikanske soldater å komme hjem snart. De militære tror at amerikanske tropper vil måtte sikre landet for det meste alene. Pentagon har ikke kunngjort endringen, men bevisene har hopet seg opp i månedsvis på at irakiske tropper ikke lenger står i fokus for USAs strategiske planlegging.

I mellomtiden har de amerikanske militære begynt å bygge en diger mur i Baghdad for å skille shiaene fra sunniene [selv om det er mange blandede ekteskap i landet og den sekteriske polariseringen er hovedsakelig iscenesatt av okkupantene].

I Washington innrømmet senatets majoritetsleder Harry Reid for første gang at krigen i Irak er tapt. Reid sa: "Denne krigen er tapt og opptrappingen utretter ingenting, hvilket vises av den ekstreme volden i Irak igår." Onsdag [18. april] døde over 300 irakere, en av krigens blodigste dager. Sjefen for amerikanske styrker i Irak, general David Petraeus, innrømmet at onsdag markerte et alvorlig tilbakeslag for USA.

Harry Reid

Tirsdag 27. februar 2007
Chalmers Johnson: Nemesis: Den Amerikanske Republikkens Siste Dager

Chalmers Johnson – CIA-analytiker, anerkjent akademiker, ledende kritiker av USAs utenrikspolitikk, bestselgende forfatter, pensjonert professor i internasjonale relasjoner ved The University of California i San Diego, president for The Japan Policy Research Institute. Hans nye bok heter: Nemesis: The Last Days of the American Republic.

I denne boken hevder Chalmers Johnson at fordi USA har gapt over for mye på det militære og det økonomiske plan, kan dette faktisk føre til nasjonens sammenbrudd som republikansk forfatning. Boken er det siste bindet i hans Blowback-trilogi som følger bestselgerene Blowback og The Sorrows of Empire. I de to første bøkene hevdet Johnson at amerikanske hemmelige og militære aktiviteter har ført til utilsiktet men direkte katastrofe i USA.

Chalmers Johnson har skrevet for flere publikasjoner inkludert Los Angeles Times, The London Review of Books, Harper's Magazine, og The Nation. I 2005 ble han iøynefallende profilert i den prisbelønnede dokumentarfilmen Why We Fight.

Amy Goodman startet sitt intervju med å spørre Johnson om tittelen på hans nyeste bok: Nemesis.