Opposisjonen mot Bush-administrasjonen i USA har nå økt såpass kraftig og og kommet så nær kokepunktet at selv de kommersielle media ikke kan unngå å dekke ihvertfall noe av det, til tross for nervøs motstand blant toppene i TV-nettverk og riksaviser. Helt siden 9-11 for fem og et halvt år siden har amerikanske TV-redaktører, nyhetsopplesere og reportere føyet seg etter partilinjen under frykt for å bli stemplet som landsforrædere av myndighetene eller bli sparket av media-eierne som selv har donert store summer til den sittende administrasjonens politiske kampanjer. Clear Channel er et meganettverk som eier de aller fleste amerikanske radio- og TV-stasjonene, og både Clinton- og Bush-administrasjonen har utvidet grensene for ekspansjonen av slike kjempeselskaper, også med hensyn til oppkjøp av aviser, og når AT&T, USAs svar på det norske Telenor, nå nærmest har fått tilbake sitt gamle monopol gjennom nye vedtak i Washington, truer denne kontrollen med å inkudere begrensninger av fritt internett-bruk også fordi fri flyt av informasjon er Washingtons verste fiende.
Det er riktignok en gåte at alle de store konglomeratene tjener så mye mer penger på krig og frykt enn de tjener på fred og trivsel, men det blir for mye å gå inn på idag.
Nå er ikke jeg noe politisk dyr i det hele tatt; jeg er en illoyal og uberegnelig velger hvis jeg stemmer i det hele tatt. Jeg er ingen tilhenger av SVs partiprogram, men jeg har nettopp funnet ut at finansminister Kristin Halvorsen fotjener en fjær i hatten sin for sitt syn på utenrikspolitiske spørsmål. Hvis folk flest her til lands, innkludert redaktører og politikere, hadde visst litt mer om hele Midtøstens historie, den skjulte historien om USAs utenrikspolitikk etter den annen verdenskrig, hvor enorm den kuede frustrasjonen og opposisjonen mot Washingtons politikk nå har blitt blant amerikanere og hvor mye det ville bety for dem at europeere hjelper med å øke trykket, da ville man ikke nøye seg med å støtte Kristin Halvorsens protester mot å sende norske soldater til Sør-Afghanistan. Da ville man trekke alle norske militære ut av fremmede land øyeblikkelig og tale Roma dristig midt imot og erklære slutt på at Norge lar seg trekke inn i amerikanske kjeltringstreker, som da nordmenn i gummibåter ble brukt til å provosere frem Vietnam-krigen i 1964.
Det bør ikke overraske selvstendig tenkende lesere at de som best treffer spikeren på hodet når det gjelder historie, politikk og samfunnsspørsmål er så å si aldri politikere, men kunstnere, poeter, forfattere, professorer, historikere og andre intellektuelle avvikere, en type mennesker som amerikanske myndigheter hyller som helter i land med regimer erklært anti-amerikanske, men som de beskylder for landsforræderi og verre ting når de kommer fra Vesten.
I 2005 fikk den britiske skuespillforfatteren Harold Pinter Nobel-prisen i litteratur. I sin takketale sjokkerte han amerikanske patrioter og Bush-tilhengere med en sviende fordømmelse av amerikansk utenrikspolitikk i etterkrigstiden:
”Det politiske språket, det språk som tales av politikere, kommer ikke inn på noe av dette territoriet fordi majoriteten av politikere, basert på de bevis vi har tilgang til, er ikke interessert i sannhet men i makt og i opprettholdelsen av den makten. For å opprettholde den makten er det sentralt viktig at folk forblir i uvitenhet, at de lever uvitende om sannheten, til og med sannheten om deres egne liv. Det som omgir oss er derfor et stort dekke av løgner som vi livnærer oss på.
”Som hvert eneste menneske her vet, var rettferdiggjøringen av invasjonen av Irak at Saddam Hussein hadde et meget farlig lager med masseødelegggelsesvåpen og at noen av disse kunne avfyres i løpet av 45 minutter og forårsake forferdelig ødeleggelse. Vi ble forsikret om at dette var sant. Det var ikke sant. Vi ble fortalt at Irak hadde et forhold til Al Quaeda og var medansvarlig for grusomheten i New York den 11 september 2001. Vi ble forsikret om at dette var sant. Det var ikke sant. Vi ble fortalt at Irak truet verdens sikkerhet. Vi ble forsikret om at dette var sant. Det var ikke sant.
”Sannheten er noe helt annet. Sannheten har å gjøre med hvordan USA forstår sin rolle i verden og hvordan de velger å spille den.
”Men før jeg kommer tilbake til nåtiden vil jeg gjerne ta en titt på den senere fortid, og med dette mener jeg USAs utenrikspolitikk siden slutten av annen verdenskrig. Jeg mener vi er pålagt å bruke denne stunden på i det minste noe om enn begrenset granskning, som er det eneste vi får tid til her.
”Alle vet hva som foregikk i Sovjetunionen og i hele Øst-Europa i løpet av etterkrigstiden: den systematiske brutaliteten, de omfattende grusomhetene, den hensynsløse undertrykkingen av selvstendig tenkning. Alt dette har blitt komplett dokumentert og bekreftet.
"Men min påstand her er at USAs forbrytelser i samme periode har kun blitt overfladisk rapportert, langt mindre dokumentert, langt mindre erkjent, langt mindre anerkjent som forbrytelser i det hele tatt. Jeg tror at dette må bli tatt opp og at sannheten har har veldig mye å gjøre med hvor verden står idag. Til tross for at USA ble holdt i tømme til en viss grad av Sovjetunionens eksistens, kom det klart frem av landets handlinger i hele verden at de hadde ubegrenset rett til å gjøre hva de ville.
”Direkte invasion av en suveren stat har faktisk aldri vært den metoden som USA foretrekker. Hovedsakelig har de foretrukket det de har beskrevet som ”lav-intensiv konflikt”. Lav-intensiv konflikt betyr at tusenvis av mennesker dør, dog langsommere enn om man droppet en bombe på dem med ett enkelt smell. Det betyr at man forgifter landets livsnerve, at man planter en ondartet svulst og ser på mens koldbrannen utvikler seg. Når befolkningen har blitt underkuet –eller slått ihjel – den samme tingen – og ens egne venner, det militære og megaselskapene, sitter bekvemt med makten, da går du foran kamera og sier at demokratiet har seiret. Dette var vanlig praksis i amerikansk utenrikspolitikk i de årene jeg henviser til.
”Nicaraguas tragedie er et meget relevant tilfelle. Jeg velger å sette det frem her som et slående eksempel på USAs syn på sin rolle i verden, både da og nå.
”På slutten av 1980-tallet deltok jeg på et møte på den amerikanske ambassaden i London.
”Den amerikanske kongressen var i ferd med å vedta om de skulle sende mer penger til Contras i sin kampanje mot Nicaraguas regjering. Jeg var medlem av en delegasjon som talte på vegne av Nicaraguas, men det viktigste medlemmet i delegasjonen var en Fader John Metcalf. Lederen for den amerikanske gruppen var Raymond Seitz (dengang nummer to på ambassaden, senere selv ambassadør). Fader Metcalf sa: ’Sir, jeg leder en menighet i nordre Nicaragua. Mine kirkegjengere bygget en skole, et helsesenter, et kultursenter. Vi har levd i fred. For noen få måneder siden ble menigheten angrepet av en Contra-styrke. De ødela alt: skolen, helsesentret, kultursentret. De voldtok sykepleiersker og lærerinner, slaktet leger, på den mest brutale måten. De oppførte seg som villmenn. Vær så snill å kreve at den amerikanske regjeringen trekker sin støtte fra denne sjokkerende terrorist-aktiviteten.’
Raymond Seitz
”Raymond Seitz hadde et meget godt rykte som en rasjonell, ansvarlig og høyt kultivert person. Han var høyest respektert i diplomatiske kretser. Han lyttet, tok en pause og sa så alvorlig: ’Fader,’ sa han, ’la meg fortelle deg noe. I krig lider alltid uskyldige mennesker.’ Det var en frossen stillhet. Vi stirret på ham. Han rørte ikke en mine.
”Uskyldige mennesker lider sant nok alltid.
”Till slutt var det noen som sa: ’Men i dette tilfellet var ”uskyldige mennesker” offer for en grusom ugjerning som ble subsidiert av din regjering, en blant mange. Hvis kongressen gir mer penger til Contras, vil flere slike grusomheter finne sted. Er ikke dette tilfelle? Er ikke din regjering derfor skyldig i å støtte morderiske og destruktive overgrep mot borgerne av en suveren stat?
”Seitz var urikkelig. ’Jeg er ikke enig i at de fakta som foreligger underbygger dine påstander,’ sa han.
“Da vi var på vei ut av ambassaden, fortalte en USA-rådgiver meg at han likte mine skluespill. Jeg svarte ikke.
”Jeg bør minne dere om at på den tiden kom president Reagan med følgende uttalelse: ’Contras er det moralske motstykket til USAs Grunnleggende Fedre.”
“USA støttet det brutala Somoza-diktaturet i Nicaragua i over 40 år. Det nicaraguanska folket, under sandinisternes ledelse, styrtet dette regimet i 1979, en halsbrekkende populær revolusjon.
”Sandinisterne var ikke perfekte. De hadde sin andel av arroganse og deres politiske filosofi inneholdt en rekke motstridende elementer. Men de var intelligente, fornuftige og siviliserte. De gikk inn for å etablere et stabilt, anstendig og pluralistiskt samfunn. Dødsstraff ble avskaffet. Hundretusener av utarmede bønder ble hentet tilbake fra de døde. Over 100,000 familier fikk eiendomsrett. To tusen skoler ble bygget. En ganske enestående lese-og skrive-kampanje reduserte analfabetismen i landet til mindre enn en syvendedel. Gratis utdannelse ble etablert og gratis helsetjeneste. Spebarnsdødelighet ble redusert med en tredjedel. Polio ble utryddet.
”USA fordømte disse vinningene som marxist-leninistisk undergravning. Ifølge den amerikanske regjeringens syn, var det et farlig eksempel som ble satt. Hvis Nicaragua fikk tillatelse til å etablere grunnleggende normer for sosial og økonomisk rettferdighet, hvis de fikk tillatelse til å heve standarden for helse og utdannelse og oppnå sosialt samhold og nasjonal selvrespekt, ville nabolandene stille de samme spørsmålene og gjøre de samme tingene. Det var selvfølgelig kraftig motstand mot status quo i El Salvador.
”Jeg snakket tidligere om ’et dekke av løgner’ som omgir oss. President Reagan beskrev vanligvis Nicaragua som et ”totalitært kjellerhull”. Dette ble generelt sett oppfattet av media, og absolutt av den britiske regjeringen, som en korrekt og berettiget kommentar. Men det var i virkeligheten ingen dødsskvadroner under Sandinista-regjeringen. Det var ingen tortur. Det var ingen systematisk eller offisiell militær brutalitet. Ingen prester ble noen gang myrdet i Nicaragua. Det var faktisk tre prester i regjeringen, to jesuitter og en Maryknoll-misjonær. De totalitære kjellerhullene var faktisk blant naboene, i El Salvador og Guatemala. USA hadde styrtet Guatemalas demokratiskt valgte regering i 1954 og man regner med at over 200,000 mennesker hadde blitt offer for de militærdiktaturene som fulgte.
”Seks av verdens mest fremstående jesuitter ble stygt myrdet på Central American University i San Salvador i 1989 av en bataljon fra Alcatl-regimentet, som hadde fått sin opplæring ved Fort Benning i Georgia, USA. Den utrolig modige mannen erkebiskop Romero ble myrdet mens han leste messe. Man regner med at 75,000 mennesker døde. Hvorfor ble de drept? De ble drept fordi de trodde at et bedre liv var mulig og kunne realiseres. Den troen stemplet dem øyeblikkelig som kommunister. De døde fordi de våget å stille spørsmål ved status quo, den grenseløse fattigdommen, sykdommen, fornedringen og undertrykkelsen, som hadde vært deres fødselsrett.
Erkebiskop Romero
”USA lyktes omsider i å styrte Sandinista-regeringen. Det tok noen år og kraftig motstand men ubønnhørlig økonomisk forfølgelse og 30,000 døde undergravde omsider det nicaraguanske folkets ånd. De var utmattet og utarmet nok en gang. Kasinene flyttet tillbake til landet. Gratis helsevesen og gratis utdannelse var slutt. Megaselskapene kom tilbake kraftigere enn noensinne. ’Demokratiet’ hadde seiret.
”Men denne ’politikken’ var på ingen måte begrenset til Sentral-Amerika. Den ble praktisert over hele verden. Den var evigvarende. Og det er som om det aldri skjedde.
“USA støttet og i mange tilfeller iscenesatte hvert eneste høyrevridd militærdiktatur i verden etter slutten av annen verdenskrig. Jeg sikter til Indonesia, Hellas, Uruguay, Brasil, Paraguay, Haiti, Tyrkia, Filippinene, Guatemala, El Salvador og, selvfølgelig, Chile. De skrekkeligheter som USA begikk mot Chile i 1973 kan aldri forsones og aldri tilgis.
”Hundretusener av mennesker døde i disse landene. miste livet i de her lendene. Gjorde de virkelig det? Og skyldes de i alle disse tilfellene amerikansk utenrikspolitikk? Svaret er ja, det skjedde og det skyldes amerikansk utenrikspolitikk. Men det kunne man ikke vite.
”Det har aldri skjedd. Ingenting har noengang skjedd. Selv da det skjedde, skjedde det ikke. Det spilte ingen rolle. Det var uinteressant. USAs forbrytelser har vært systematiske, konstante, stygge, nådeløse, men veldig få mennesker har faktisk snakket om dem. Man må gi det til USA. De har utøvet en ganske klinisk maktmanipulasjon verden rundt mens de har maskert seg som en kraft for det allment gode. Det er et genialt, til og med artig, meget vellykket hypnosenummer.
”Jeg må si det til dere at USA er uten tvil den største forestillingen på markedet. Brutal, likegyldig, foraktfull og hensynsløs kan det være men også veldig smart. Som en handelsreisende er det ute alene og dets mest selgbare vare er egenkjærlighet. Det er en vinner. Hør bare alle amerikanske presidenter på TV se ordene ’det amerikanske folk’ som i setningen: ”Jeg sier til det amerikanske folk at det er på tide å be og forsvare det amerikanske folks rettigheter og jeg ber det amerikanske folk om å stole på sin president i den handlingen han nå skal gjøre på det amerikanske folks vegne.’
”Det er en forførerisk strategi. Språket blir faktisk brukt til å holde tenkning i sjakk. Ordene ’det amerikanske folk’ skaper en uimotståelig betryggende pute. Man trenger ikke å tenke. Det er bare å legge seg tilbake på puten. Puten kveler kanskje ens intelligens og ens kritiske tenkeevne men den er veldig behagelig. Dette gjelder selvfølgelig ikke de 40 millioner mennesker som lever under fattigdomsgrensen og de 2 millioner menn og kvinner som sitter fengslet i den enorme gulagen av fengsler som strekker seg over hele USA.
”USA bryr seg ikke leger med lav-intensive konflikter. De ser ikke lenger noen hensikt med å være tilbakeholdende eller til og med slue. De legger kortene på bordet uten frykt eller hensyn. De gir ganske enkelt blaffen i FN, internasjonale lover eller kritisk uenighet, som de betrakter som impotent og irrelevant. De har også sitt eget brekende lille lam trekkende på bånd, det patetiske og underdanige Storbritannia.
”Hva har skjedd med vårt moralske kompass? Har vi noengang hatt noe? Hva betyr disse ordene? Viser de til et uttrykk meget sjelden benyttet i vår tid – samvittighet? En samvittighet som ikke bare har med våre egne handlinger å gjøre men med vårt felles ansvar for andres handlinger? Er alt dette dødt? Se på Guantanamo Bay. Hundrevis av mennesker innesperret uten tiltale i over tre år, uten noen juridisk representatjon eller rettergang, teknisk innesperret for alltid. Denne fullstendig ulovlige strukturen opprettholdes i strid med Geneva-konvensjonen. Det blir ikke bare tolerert men neppe ofret en tanke av det som kalles det ’internasjonale samfunn’. Denne kriminelle skandalen blir begått av et land som erklærer seg selv å være ’den frie verdens leder’. Tenker vi på de innsatte i Guantanamo Bay? Hva sier media om dem? De dukker opp av og til – en liten sak på side seks. De har blitt plassert i et ingenmannsland som de faktisk kanskje aldri kommer til å vende tilbake fra. For øyeblikket er det mange av dem som sultestreiker, og de blir tvangsforet, inkludert britiske borgere. Ingen skånsomheter i disse tvangsforing-prosedyrene. Ingen beroligende midler eller smertestillende. Bare en tube som stikkes opp i nesen din og inn i halsen din. Du spyr blod. Dette er tortur. Hva har den britiske utenriksministeren sagt om dette?Ingenting. Hvorfor ikke? Fordi USA har sagt: å kritisere vår oppførsel i Guantanamo Bay utgjør en fiendtlig handling. Du er enten med oss eller mot oss. Så Blair holder kjeft.
Guantanamo
”Invasionen av Irak var en banditthandling, en naken statsterror-handling, som demonstrerte total forakt for begrepet om internasjonale lover. Invasjonen var en egenrådig militær aksjon inspirert av en rekke løgner etter løgner og grov manipulasjon av media og derfor av offentligheten, folket; en aksjon som hadde til hensikt å konsentrere amerikansk militær og økonomisk kontroll av Midtøsten og kamuflere det hele – som siste utvei – da alle andre begrunnelser hadde mislykkes i å rettferdiggjøre seg selv – en frigjøring. En formidabel påstand for en militærmakt ansvarlig for død og lemlestelse for tusenvis og tusenvis av uskyldige mennesker.
”Vi har utsatt det irakiske folk for tortur, klusterbomber, utarmet uran, utallige tilfeller av vilkårlige mord, fornedring og død mot det irakiske folk og kalt det for ’å bringe frihet og demokrati til Midtøsten’.
”Hvor mange mennesker må man drepe før man har kvalifisert seg som massemorder og krigsforbryter? Hundre tusen? Mer enn nok, skulle jeg tro. Derfor er det rettferdig at Bush og Blair tiltales av den internasjonale domstolen. Men Bush har vært lur. Han har ikke ratifisert den internasjonale domstolen. Derfor er det slik at dersom en hvilken som helst amerikansk soldat eller politiker for den saks skyld befinner seg i knipe, har Bush varslet at han vil sende marinestyrkene sine. Men Tony Blair har ratifisert domstolen og er derfor tilgjengelig for tiltale. Vi kan gi hans adresse til domstolen hvis de er interessert. Den er Number 10, Downing Street, London.
“Døden er irrelevant i denne sammenheng. Både Bush og Blair skyver døden langt fra seg utenfor rekkevidde. Minst 100,000 irakere ble drept av amerikanske bomber og raketter før det irakiske opprøret begynte. Disse menneskene har ingen betydning. Deres dødsfall eksisterer ikke. De er blanke ark. De er ikke engang registrert som døde. ’Vi teller ikke lik,’ sa den amerikanske generalen Tommy Franks."
