Josh Wolf, som vi gjenga et telefonintervju med her i forrige måned (februar), har nå sittet i fengsel i over 200 dager. Det er den lengst fengslede journalisten i amerikansk historie for å nekte å adlyde en rettsordre. Han sitter fortsatt i fengsel fordi han nekter å vitne eller overlevere en upublisert video til en føderal storjury som etterforsker en demonstrasjon i San Fransisco.
Josh Wolf
I de senere dager har George W. Bush besøkt 5 latin-amerikanske land, hvor han bl.a. har blitt møtt med store gatedemonstrasjoner og protester. I tillegg har han blitt fulgt av Venezuelas president Hugo Chavez som har holdt sine egne store møter diverse steder i Latin-Amerika samtidig med president Bush. Chavez sparer ikke på kruttet, og det har han heller ikke gjort etter at Bush-administrasjonen mislyktes med kuppet mot ham i 2002 og mislyktes også i å snikmyrde ham. Detaljer senere – det er alltid underholdende når Hugo Chavez snakker om George W. Bush.
Hugo Chavez anbefaler Noam Chomskys bok i FN
Vårt tema denne gangen: For tre måneder siden, i desember 2006, holdt krigskorrespondent-veteran Robert Fisk fra The London Independent hovedtalen på den sjette årlige konferansen for Muslim Public Affairs Council i Long Beach, California, hvor han snakket til hundrevis av amerikanske muslimer. Konferansen hadde tittelen: Reform, relevans og fornyelse: Forståelse av Islam for fremtiden.
Robert Fisk har mer enn tredve års erfaring med dekning av så å si hver eneste store hendelse i Midtøsten. Han har laget reportasjer om borgerkriger i Algerie og Libanon, den iranske revolusjonen, den russiske invasjonen av Afghanistan og krigen mellom Iran og Irak. Han var en av de første journalistene som fortalte om massakrene i Sabra og Shatila. Han dekket den første Gulf-krigen i 1991 og invasjonen og den pågående okkupasjonen av Irak. Hans nyeste bok er The Great War for Civilisation: The Conquest of the Middle East.
Robert Fisk
ROBERT FISK: Mine damer og herrer, da jeg først reiste til Midtøsten – på ferie fra Belfast av alle steder – 1972, reiste jeg til Egypt, og ivrig etter å plukke opp noen få første arabiske ord, var jeg uheldig nok til å kjøpe en veldig gammel bok laget av den britiske hæren i Egypt på 1800-tallet. Jeg husker fremdeles de tre viktigste frasene som man ble rådet til å lære hvis man var engelskmann: ”Vi skal gå ombord på dampskipet, for det er snakk om krig,” ”Hjelp,” og ”Hvor er den britiske ambassaden?” Og jeg kan fortelle dere, jeg hadde aldri trodd at jeg virkelig ville se folk si disse tingene, som jeg måtte i Libanon forrige sommer. Der var alle flyktningene, alle utlendingene, og de gikk ombord på dampskipet fordi det var en virkelig krig, alle ønsket hjelp og alle krevde å få vite veien til sine nasjonale ambassader. ”Så det har kommet til dette,” tenkte jeg med meg selv.
Dere vet, i de siste 30 årene jeg har vært i Midtøsten, har det vært én – nei, to store forandringer. Den første er at muslimer er ikke lenger redde. Da jeg først dro til Libanon, hvis israelerne krysset grensen, for eksempel, skyndte mange, mange, mange palestinere seg, som var i sør, til Beirut. Folk ville flykte fra sør, løpe vekk. Muslimer løper ikke sin vei når de blir angrepet, når de er under luftangrep.
En av de mest ekstraordinære hendelsene var beleiringen i ’82, da flyveblader ville falle fra himmelen om og om igjen. ”Hvis dere verdsetter deres kjære, løp avsted og ta dem med dere.” Et forsøk på å avbefolke Vest-Beirut. Og jeg husker alltid min gårdeier – jeg bor på sjøkanten – jeg møtte ham ved inngangsdøren en dag, og han holdt et lite nett fullt av fisk. Han hadde fisket på sjøen. Han sa: ”Vi må ikke gjøre som vi blir befalt og forlate våre hjem. Vi kan leve, ser du, Mr. Robert. Vi kan være her.”
Den andre store forandringen som har skjedd i de siste 30 årene er at da jeg først reiste til Midtøsten, var alle de kreftene som var i konflikt med Vesten nasjonalistiske eller sosialistiske eller pro-Sovietiske. Idag, uten unntak, i Afghanistan, i Gaza, i Vestbanken, i Sør-Libanon, er alle krefter som er i konflikt med Vesten eller med Israel, islamistiske. Det er en forandring som jeg ikke tror at vi vestlige mennesker egentlig forstår.
Forstår vi egentlig omfanget at urett i Midtøsten? Da jeg skrev min nye bok ferdig, gikk det opp for meg hvor slått jeg var over hvor behersket muslimer har vært, erkjente jeg, mot Vesten, etter de siste 90 årene med urett, forræderi, slakt, terror, tortur, hemmelig politi og diktatorer, for jeg tror ikke at vi vestlige bryr oss om muslimer. Jeg tror ikke vi bryr oss om muslimske arabere. Man trenger bare å se på reportasjene om Irak. Hver gang en amerikansk eller britisk soldat blir drept, vet vi hans navn, hans alder, om han var gift, hans barns navn. Men 500,000-600,000 irakere, hvor mange av deres navn har funnet veien til våre TV-programmer, våre radio-shows, våre aviser? De er bare tall, og vi vet ikke engang statistikken.
Husker dere den gangen George Bush ble presset og presset: hva var tallene på irakiske døde? På den tiden var det mindre, og han sa: ”Å, 30,000. Mer eller mindre.” Kan dere forestille dere om han hadde blitt spurt hvor mange amerikanere hadde dødd, og han sa: ”3,000, mer eller mindre”? De ordene, ”mer eller mindre” fortalte på en måte alt.
Jeg sa tidligere idag – og jeg skal gi dere et eksempel denne gangen – at egentlig tror jeg ikke at Irak-rapporten kommer til å ha noen virkning, men jeg tror at det som er tilsiktet å ha en virkning i USA er den gradvise drypp-drypp-idéen at irakerne er uverdige oss vestlige. Dette er grunnen til, og dette er hvordan, vi skal komme oss ut.
La meg gi dere et eksempel på hva jeg mener. Her er Ralph Peters, tidligere offiser i den amerikanske hæren, som skriver i USA Today. Jeg anbefaler dere ikke å lese USA Today, men av og til blir jeg innesperret på fly i time etter time etter time på vei til å snakke til mennesker som dere. Så her er det Ralph Peters som skriver – husk at dette er sitat fra en mainstream riksavis. Han var opprinnelig for invasjonen. Nå trenger han åpenbart et knep for å komme ut. ”Vår omfattende investering i irakisk politi førte kun til dødsskvadroner. Regjeringens statsråder plyndrer landet for å styrke sine egne sider. I virkeligheten ville bare et militærkupp kunne holde dette kunstige landet sammen.” Ser dere? Vi planlegger allerede.
Ralph Peters
Jeg husker tilbake til og med i 2003, da hadde Daniel Pipes en lang artikkel hvor han sa at det Irak trengte – og vær så snill og ikke le av dette – hva Irak trengte var en demokratisk innstilt sterk mann. Tenk på det et øyeblikk.
Daniel Pipes
La meg fortsette med Ralph Peters. ”Til tross for alle våre feilgrep, så ga vi irakerne en enestående sjanse til å bygge et lovregulert demokrati. De foretrakk å boltre seg i gamle hat, bekjennelsesvold, etnisk intoleranse og en korrupsjonskultur.” Dere ser hva vi gjør. Vi nedvurderer og bestialiserer det folket vi angivelig kom for å frelse. Det er deres tragedie, ikke vår, skriver han. Irak – hør på dette: ”Irak var araberverdenens siste sjanse til å gå ombord på toget til modernitet, å gi regionen en fremtid, ikke bare en bitter fortid. Men nå er ikke volden som tilsøler Baghdads gater med blod et symptom på den irakiske regjeringens inkompetanse,” sier han. ”Den symboliserer araberverdenens ufattelige mangel på evne til fremskritt på noe som helst område av menneskelig bestrebelse..” Ja, det var det jeg tenkte da jeg leste det. Ingen brev til redaktøren om dette. ”Hvis de fortsetter å boltre seg” – boltre seg, merk det ordet – ”å boltre seg i broderslakt, må vi forlate dem.” Som dere ser, blir grunnlaget lagt.
Ta David Brooks, nå dette er New York Times. Dette er virkelig mainstream. Han har lest noen historiebøker, husker hvordan den britiske okkupasjonen av Irak endte i sorg i 1920. Synd at han ikke leste historiebøkene før han støttet invasjonen av Irak. Men uansett, han får somlet seg til å lese historie nå. ”Idag,” sier han, ”står det mye dårligere til med Irak enn da britene var der. De mest best informerte rapportene,” sier han, ”snakker ikke om borgerkrig, men om fullstendig sosial oppløsning.” Vi gnir allerede Irak på denne måten til støv, så det er ikke noe igjen å forlate. ”Denne siste nedturen,” sier han, ”ble startet av amerikanske tabber men blir forverret av” – vent på dette – ”de samme gamle demonene: grådighet, blodtørst og en ufattelig vilje til å kompromissere til fordel for fellesskapet, selv når de står stilt overfor selv-ofrelse.” Dette ligner Thomas Friedman-setningen om barne-ofrende palestinere. ”Irak,” sier Brooks, ”vakler på randen av formålsløshet..” Hva betyr det? ”Det vil være tiden til å gjøre effektivt slutt på Irak. Den tiden kommer snart,” sier han, ”å spre autoritet radikalt ned til de eneste samfunnene som lar seg gjennomføre i Irak: klanen, stammen eller sekten.”
David Brooks
Dette, mine damer og herrer, er den måten vi blir forberedt på hva som skal skje. Dette er sandsteinen som skal legges ned på ørkengulvet for å hjelpe våre stridsvogner bevege seg. Ikke si at det aldri var spådommer om fremtiden i Midtøsten.
Jeg skal gjøre en rask forespørsel her. Disse lysene blender meg. Er det mulig å ha alle lysene oppover slik de var tidligere så dere alle er mennesker som jeg prøver å være? Kan ve få alle lysene opp?
Så, men ikke si at det ikke var noen spådommer om Midtøsten. Dokumentasjonen av opprøret i 1920 mot den britiske okkupasjonen er et fingeravtrykk-perfekt kopi av opprøret mot amerikanerne og britene idag. Men på den andre siden, ikke si at ingen advarte mange, mange år før her nå, til og med før annen verdenskrig, om hva som kom til å skje i Palestina.
Jeg skal lese til dere et veldig kort avsnitt av Winston Churchill, ikke om Battle of Britain. Det er Churchill som spår fremtiden fra 1937, eleve år før Nakba. Dette er Winston Churchill som skriver i et fullstendig glemt essay. Han reflekterte over fremtiden og skrev om muligheten for et delt Palestina. Og han snakket om hvordan, jeg siterer – dette er Winston Churchill i 1937 – ”Den rike, tettbefolkede, progressive jødiske staten” – se, den eksisterer ikke ennå, men han får det riktig allerede – ”ligger på slettene og på Palestinas sjøkyst. Rundt den, i høydene og bakketoppene som strekker seg langt og bredt inn i de endeløse ørkenene, tilbyr de krigerske araberne i Syria og Transjordan av Arabia, støttet av Iraks væpnede styrker, en ustanselig krigsfare. For å oppretthode seg selv,” – 1937, husk det – ”For å opprettholde seg selv, vil den jødiske staten måtte være væpnet til tennene og må bringe inn hver eneste sunne og sterke mann for å styrke sin hær. Men hvor lenge vil denne prossessen få lov til å fortsette av de store arabiske befolkningene i Irak og Palestina? Kan det forventes at araberne ville stå passivt og se på oppbyggingen, med jødisk kapital og resurser, med en jødisk hær, utstyrt med de dødeligste krigsvåpen til den ble sterk nok til ikke å frykte dem? Og hvis den jødiske hæren nådde det punktet, hvem kan være sikker på,” spurte Churchill, ”at stuet sammen innenfor sine smale grenser, at de ikke ville kaste seg ut inn i de nye uutviklede landene som lå omkring dem?”
”Au,” sa jeg da jeg leste det. 1937.
Winston Churchill
[pause]
ROBERT FISK : Idag, vet dere, er vi journalister sammensvorne med regjeringer i å skape det jeg kaller frykt-departementet. Dette er ikke bare et spørsmål om telefonavlytting, raseprofilering, hemmelig tortur, det er også en måte å gjøre deg og meg konstant skremte. Jeg var tilfeldigvis i Toronto da det berømte terror-plottet ble avslørt, de 11 kanadiske muslimene, eller muslimske kanadierne, som ble arrestert og angivelig planla å ta over parlamentbygningen i Ottawa, holde alle parlamentmedlemmene som gisler, og så hugge hodet av Stephen Harper, Canadas statsminister. Harper selv var klok nok til å lage en liten spøk om dette, fordi han så at dette ble litt for mye.
Stephen Harper
Men det som slo meg var at neste morgen, The Toronto Globe and Mail, mainstream-presse i Canada, hadde en øyevitnerapport – og jeg bruker sitatet – fra arrestasjonen av de ”brunhudede muslimene.” Jeg fleiper ei med eder. Det var det som stod. Neste morgen på CTV, som eide og eier The Toronto Globe and Mail, var jeg på et direkte-sendt radioprogram. Livet er godt. Du kan ikke redigeres. Så jeg sa: “Kan du fortelle meg hvorfor The Toronto Globe and Mail omtalte disse muslimene som ’brunhudede’? Jeg mener, hvorfor skrev man ikke om den hvithudede politisjefen i Toronto, for jeg er sikker på at han er hvit, er han ikke det?" Han er det, selvfølgelig. Dere forstår, jeg ble fortalt, altså, av intervjueren at det var et generisk spørsmål. Javisst, jeg er sikker på at det var det. Men dette, husk, er mainstream journalistikk.
Hva er det som foregår i vårt samfunn? Vet dere, etter 9/11 fløy jeg rundt i verden, og jeg fikk ikke lov til å ha en kniv til å spise maten min med. Nå kan jeg ha en kniv, men jeg kan ikke ha tannpasta. Dette er frykt-departementet i praksis. Virkeligheten bak dette sludderet?
Vet dere, hver gang jeg hører britiske politifolk kunngjøre at de forhindret nok en terrorplan i – det er nå røde, gyldne, standard, grønne, gule varselsignaler, vet dere, de berømte farvene; vi har farver, akkurat som i USA, for å advare oss mot den skrekken som kommer – da tenker jeg på den virkelig skrekken i Irak. Hadde det bare vært noen få politifolk til å reise dit. Men de har ikke det som kreves. De kommer til å skremme dere. Jeg tenker på noe virkelig terror i Baghdad, terroren som kommer gjennom postkassen eller blir festet til veggene. Nå, her er er virkelige terrorplaner for frykt-departementet, planer om å rense ut og massakrere hele samfunn fra deres hjem og byer på grunn av deres religiøse sekt.
Så la oss ta en titt på noe virkelig grusom terror, samlet inn på Baghdads gater og fra inngangsdørene til de som virkelig står stilt overfor en generasjon av trusler, mange av dem nøye innsamlet, disse dokumentene, av lokale FN-funksjonærer, gitt til noen av mine italienske kolleger, som ga dem til meg. Og dette er første gang de har blitt detaljert beskrevet i dette landet. De er trykt, ikke håndskrevet, og de er giftige.
”Til de uedle fornekterne som solgte sin religion og sitt samfunn for verdslige goder,” begynner et notat fra en sunni-gruppe om deres shia-landsmenn, ”det er klart at du må betegnes blant dem som har forrådt Allahs pakt og hans profet og er intellektuelt og aktivt involvert å kjempe mot Mujahideen. Derfor gir vi dere 24 timer til å forlate dette rettskafne distriktet. Hvis ikke, skal straff og gjengjeldelse bli din skjebne. Allah er større. Pris og nåde være med Allah.”
Det er dusiner på dusiner med disse dokumentene, og de ble ikke lagt der av folk som spøker. Noen av dem, mistenker jeg, ble kanskje ikke plassert der av grupper i det hele tatt, for jeg har en mistanke om der er folk som vil ha borgerkrig i Irak, og de er ikke nødvendigvis irakere. Det er mange av disse dokumentene jeg mistenker at de ikke var skrevet av irakere. De er veldig pent trykt, noen av dem.
Her er et litterært verk av Allahu Akbar-brigaden, som antakeligvis er sunnier og som spesielt sikter mot skolejenter. ”Død, korsfestelse, amputasjon av hender og føtter vil bli gjengjeldelsen mot de som trosser Allah, til alle kvinner som på grunn av måten de kler seg på oppfordrer pirring, fordi dette vil føre til verdslig fordømmelse. Kuler og stokkepryl vil bli straffen for dem som ikke har noen moral. Vi er fullt oppmerksomme på” – hør på dette – ”Vi er fullt oppmerksomme på det som finner sted etter middagstid i skolehallen på Museumveien. Vi er tilstede blant dere og vet alt som er å vite.” Au. Dette er virkelig terror, ikke den typen som våre regjeringer forsøker å dytte oss til å tro at den ligger der og venter på oss.
Og jeg skal vise dere en annen type terror, og det en en type som journalistikken tillater. Jeg går tilbake til januar iår [2006], til en militær rettergang. Det er en rapport fra Associated Press. Se om dere kan få øye på hva som er galt med den. ”En militær jurie på mandag beordret en reprimande men ingen fengselstid for en forhører dømt for å drepe en irakisk general ved å stappe ham med hodet først inn i en sovepose og sitte på brystkassen hans. Hans kone” – dette er hustruen til Lewis Welshofer, Jr., den amerikanske offiseren – ”vitnet at hun var bekymret over forsørgingen av deres tre barn hvis hennes amerikanske ektemann fikk fengselsstraff, men hun sa at hun var stolt av ham for å bestride saken. ”Jeg elsker ham mer for å kjempe mot dette,” sa hun mens tårene fylte øynene hennes. ”Han har alltid sagt at man trenger å gjøre den riktige tingen, og av og til er den riktige tingen den vanskeligste tingen å gjøre.”
Lewis Welshofer, Jr.
Tortur er tøft, mine damer og herrer. Å torturere folk er veldig vanskelig. Og, apropos, det er først halvveis igjennom denne historien at vi blir fortalt at generalmajoren heter Abed Hamed Mowhoush. Hans identitet, som vanlig, er ikke så viktig som den amerikaneren som myrdet ham, drepte ham, satt oppå soveposen hans som han hadde blitt stappet inn i opp-ned. Utrolig! Og vi blir ikke fortalt om general Mowhoush hadde kone og barn. Det finnes ikke i denne rapporten. Forsvaret hadde imidlertid hevdet at Mowhoush’s død var forårsaket av en hjertesykdom. Vel, det kunne nok det, kunne det ikke, hvis han ble stappet opp-ned inni en sovepose og noen satt oppå ham.
”Funksjonærer tror” – det er alltid funksjonærer [officials] som siteres. ”Funksjonærer tror at Mowhoush hadde informasjon som kunne knekke ryggen på hele opprøret.” Én mann, han kjenner omtrent 20,000 andre. Så de sitter på ham opp-ned i en sovepose. Utrolig!
Abed Hamed Mowhoush med barnebarn
Senere har vi faktisk saken om soldaten selv, som ble irettesatt, nesten i tårer. Alle er nesten i tårer i denne rettssaken. Og så sier han, hør nå på dette: ”Jeg ber dypt om forlatelse hvis mine handlinger forårsaket lidelse i Irak.” Lidelse for generalens familie? Nei. Han sa: “Jeg ber dypt om forlatelse hvis mine handlinger svertet soldatene som tjener i Irak.” Ikke akkurat samme tingen. AP så ikke noe problem der.
Nå, ta denne. Dette er Associated Press som gjør jobben sin. De bruker The Freedom of Information Act til å skaffe seg offentlige dokumenter fra Guantanamo Bay og klarte i en lang historie , men gravd dypt inne i den, ikke på toppen, å avsløre det følgende. Det er en offentlig redegjørelse fra en rettssak innenfor Guantanamo mot Feroz Ali Abbasi. Han er faktisk britisk statsborger. Han har senere blitt løslatt og er nå hjemme.
Han er tiltalt i retten, og han trygler og trygler den amerikanske obersten som presiderer over rettssaken: ”Gi meg bevisene mot meg.” Han har ikke lov til å få bevisene. Og AP har dette offisielle dokumentet – og dette er det offisielle amerikanske dokumentet jeg siterer, men jeg må tilføye at det er avsnitt, avsnitt, inne i historien, ikke på toppen. ”En oberst i luftforsvaret ville ikke ha noe av det. ’ Mr. Abbasi, din adferd er uakseptabel. Og dette er din aller siste advarsel’ sa obersten. ‘Jeg bryr meg ikke om internasjonal lov. Jeg ønsker ikke å høre ordene “internasjonal lov” igjen. Vi interesserer oss ikke i internasjonal lov.’” Stort sett George W. Bush’ politikk, er det ikke det, i verden?
Og dette var imidlertid ikke overskriften. Overskriften var at de amerikanske papirene, dokumentene, forteller Guantanamo-historier. Det er langt her nede at vi har de skikkelige bevisene. Hva med en overskrift som sier: ”Amerikanske domstoler sier at de ikke bryr seg om internasjonal lov”?
Så la oss være oppriktige, i Abu Ghraib, i Bagram, i Afghanistan, i USAs militærbaser rundt i Irak, nesten alle muslimer, har blitt torturert av amerikanske menn og kvinner, som i noen tilfeller sere ut til å være sadister.
Hvordan gjør jeg rede for dette i mitt arbeide for den gamle analfabetiske mannen som forteller meg hvordan amerikanske militære dyttet et kosteskaft opp i endetarmen hans i Bagram og så på at andre fanger utholdt samme behandling? Hvordan gjør jeg rede for mord under tortur i Bagram, i Afghanistan, noe som amerikanske autoriteter allerede har innrømmet? Hvordan gjør vi rede for aktivitetene til US Unit 626, som har slått sine fanger grusomt i ansiktet, på overkroppen og kjønnsorganene? Hvordan skal vi reagere på disse to hendelsene, som nå begge har blitt offisielt etterforsket, hvor det amerikanske militæret, under angrep fra irakiske opprørere, tilsynelatende tok sin hevn ved å lage en liste over irakiske sivile landsbyfolk, inkludert kvinner og barn, og skjøt dem?
I Baghdad-flyplassens fangeleir vet vi nå at meget grundig opplærte offiserer i US Special Forces – det var 1,000 av dem til stede til enhver tid – har i årevis slått fanger før og under avhør. Lieutenant General William Boykin – dette er den samme rare generalen som vanæret den muslimske tro uten å bli disiplinert for det – hevdet senere, fullstendig feilaktig, at det ikke var noe mønster for klandreverdig oppførsel i leiren. Det var det, i mange deler av Irak og Afghanistan. Det fortsetter til denne dag. Mine kolleger sporer fremdeles disse hendelsene.
Lieutenant General William Boykin
(Originalteksten- rush transcript - kan leses her, og hele programmet kan lastes ned i audio- eller video-format herfra (sendt 20. desember 2006). Med hjertelig takk til Democracy Now! med Amy Goodman.)
