søndag 21. september 2014

Om Märtha Louise, Lisa Williams, engler, avdøde sjeler, tabloidpresse og kongehuseksperter



Märtha Louise

Det er ytterst sjelden at jeg gidder å kommentere temaer som opptar tabloidpressen og bygdesladderet i Norge. September er vanligvis ikke agurktid, men mannen og dama i gata har tydeligvis behov for å fylle seg med noe flåsete for å slippe å tenke på halshugging, kriger og klimaproblemer. Det er imidlertid tragisk at denslags intellektuelt tidsfordriv skal medføre hysterisk mobbing av uskyldige og søte Märtha Louise, som i motsetning til f.eks. politikere (og forsåvidt også artister og underholdere) ikke har valgt å være kjendis.

Det er ikke første gang at denne damen, som aldri har gjort noen fortred, har blitt mobbet. Da hun skrev en bok om engler, som jeg innrømmer at jeg ikke har lest, som som såvidt jeg vet ikke omtaler noen negativt eller støtter noen umoralske ideologier, ble hun utsatt for en hets man skal lete lenge for å finne maken til.

Noe av det tammeste jeg har lest stod nettopp i ABC Nyheter, hvor såkalte "europeiske kongehuseksperter" tar til orde mot henne, om at hun skader kongehuset osv. Nå har jeg alltid vært likegyldig til monarki og kongehus, dvs. det er akkurat det samme for meg om staten er republikansk eller monarkisk, men de som er fanget i den arverekken kan ikke noe for det og har lite eller ingenting de skulle ha sagt. Derimot har jeg ingen forståelse for hva man skal med kongehuseksperter. Jeg kan ikke se noen som helst samfunnsnytte, og heller ingen kulturell eller åndelig verdi, som denslags ekspertise angivelig skal føre med seg. 

Når man først skal holde kongehus -- av samme grunn som at folk holder hunder, katter, kaniner og hamstere -- bør det imidlertid påpekes at aktiv deltakelse i spiritistiske seanser er en gammel royal tradisjon. Hvis noen betviler dette, vil jeg anbefale Peter Underwoods bok Queen Victoria's Other World, som jeg selv har på hyllen etter min mor og som nå er på salg for $0.79 via Amazon.

Nok om konger og dronninger og prinsesser og sånt. La det bare være sagt at Märtha Louise bør få være i fred med sine hobbyer og interesser og fritidssysler, og hvis man ikke liker hennes forfatterskap er det bare å la være å lese bøkene hennes.


Lisa Williams

Det er imidlertid Lisa Williams jeg ønsker å kommentere litt. Aller først må det understrekes at jeg har den største beundring for Lisa Williams, at jeg er mektig imponert av hennes talent som klarsynt, og at hun gir meg inntrykk av å være en tvers igjennom ærlig, oppriktig og åpen person. Jeg må si meg dypt uenig med ehnver skeptiker som påstår at det er noe juks eller bedrag ved hennes virksomhet.

Jeg ser det heller ikke som relevant å kritisere henne for å ta seg betalt for konsultasjoner og demonstrasjoner, for hun trenger å dekke sine reiseutgifter, hotellopphold, måltider og livsopphold akkurat som enhver foreleser, musiker, komiker eller hva det skal være.

Den kritikken av Lisa Williams jeg skal foreslå blir bedre definert som en slags analytisk hypotese. Dette gjøres med den største ydmykhet fra min side, for det første fordi hun har noen forbløffende egenskaper mens de aller fleste av oss ikke er klarsynte i det hele tatt, og for det andre fordi den analytiske hypotesen er bygget på Rudolf Steiners åndsforskning, dvs. et forskningsområde som mangler etterprøvbarhet av samme grunn. Kritikken er imidlertid basert på undertegnedes teori som går ut på at det er en vesentlig forskjell mellom det å være klarsynt og det å være en innviet åndsforsker -- noe jeg skal komme tilbake til.

Rudolf Steiner viste en stor interesse for Sir Oliver Lodge, som var en av Englands mest fremragende akademikere og forskere for et århundre siden, og som skrev en bok om sine spiritistiske erfaringer. Han mistet sin sønn Raymond på Vestfronten i 1915, og deretter fikk han råd fra noen amerikanske spiritister om å oppsøke et medium i England. Dette gjorde han med stor skeptisk, vitenskapelig og rasjonell som han var, men han ble snart overbevist etter en masse automatisk skrift og bord-snuing. Han skrev derfor en bok om at han hadde kommunisert med sin avdøde sønn. Steiner mente imidlertid å ha avslørt at dette var et bedrageri.

De subtile detaljene om dette kan man lese i Steiners foredrag i Berlin, 6. februar 1917 (fra GA 175) "Materalisme og spiritualitet. Liv og død" -- her i engelsk oversettelse fra tysk.

Når det gjelder Lisa Williams, mener jeg at det er misvisende å bruke begrepet "bedrageri" fordi det lett blir misforstått. Lisa Williams er ingen bedrager; det er viktig å understreke. Men fordi hun kun er klarsynt og ikke innviet, ikke åndsforsker, kan det hevdes (ifølge denne hypotesen) at hun blir ført bak lyset. Ført bak lyset av HVEM?


Eteriske lik og skøyeraktive elementarvesener

Når et menneske dør, legger det først fra seg sitt fysiske legeme. Etter to eller tre døgn, legger det også fra seg sitt eterlegeme. I Det Nye Testamente kalles dette den annen død. (Joh. Åp. 2:11) Eller rettere sagt: Mennesket etterlater seg ikke hele eterlegemet, men den delen av det (ofte hovedparten) som ikke har blitt helliggjort eller renset av jeg'et i løpet av den nå avsluttede inkarnasjonen. Dette betyr at ethvert menneske etterlater seg først et fysisk lik, deretter et eterisk lik. Et eterlegeme er imidlertid også et livslegeme, dvs. det er en levende energisamling av tanker og erindringer som individet ikke lenger har bruk for på sin videre ferd inn i den åndelige verden. Av og til kan slike etterlatte eterlegemer bli tatt over av "skøyeraktige" elementarvesener.

Om Lisa Williams tar kontakt med elementarvesener ikledd etterlatte eterlegemer eller kun "hylsene" er jeg ikke sikker på, men man kan ivertfall slå fast at hun ikke kontakter de avdøde individualitetene eller menneskeåndene, selv om hun selv tror dette, for de har gått videre inn i kamaloka.  Alle hennes opptredener bevitner at dette er tilfelle. Hun beskriver den avdøde i fysisk detalj, viser fakter og talemåter, trekker frem erindringer og diverse opplysninger som er lagret i eterlegemet og som kun de pårørende kjenner til. Det er derfor hun er så overbevisende, ikke bare for sitt publikum, men også for seg selv.


Steiner: "Vi må ikke tro at eterlegemet kun manifesterer erindringer når det går over i den eteriske verden, kun ekko av det som mennesket gjennomgår her; det manifesterer en virkelig kontinuerlig individualitet. Det kan fortelle om hendelser og si helt nye ting. Men vi ville gå helt av sporet hvis vi trodde at vi nødvendigvis har kontakt med selve individet bare fordi det etableres en forbindelse med eterlegemet."

Et annet prinsipp som bør tas med i betraktningen er at den lengselen folk hadde for hundre år siden etter å finne fysiske bevis på det åndelige, som vi kan ta og se på, er fortsatt en sterk kulturfaktor. Vår materialistiske tidsalder, sa Steiner, bryr seg ikke med å følge den indre veien sjelen må ta inn i det åndelige, men ønsker isteden at det åndelige skal manifestere seg i det fysiske. "Nå er det fullt ut mulig for eterlegemet, som har blitt adskilt fra den virkelige individualiteten, å manifestere en type liv på egen hånd som lett kan forveksles med individet selv for den uinviede."


Innvielse og åndsforskning

Hvor finner vi så egentlig de avdøde? Og hvorfor må man helst være innviet for å orientere seg i det åndelige? For å gi et midlertidig noenlunne svar svare på dette, må vi først analysere vår nåværende bevissthet. Den består av tre tilstander -- eller fem. (For å gjøre det enkelt, tenker vi oss her som A4-mennesker med regulære døgnrytmer uten påvirkning av rusmidler og kjemikalier.) Disse tilstandene er 1) Våken dagsbevissthet, 2) Drømmesøvn, 3) Drømmeløs søvn. Og vi kan legge til: 4) Innsovning, 5) Oppvåkning.

Vår eneste klare bevissthet skjer gjennom vår rasjonelle tenkning, dvs. når vår hjerne er våken og aktiv. Vi har det samme forholdet til våre følelser som vi har til våre drømmer, og vi har det samme forholdet til vår vilje som vi har til vår drømmeløse søvn, dvs. når vi er helt sluknet. Hvis et menneske skulle kunne våkne opp til klar bevissthet i den drømmeløse tilstand, dvs. i en slags koma, ville det være en innviet. Den drømmeløse tilstand utenfor det fysiske legemet, dvs. utenfor hjernen, hvor vår vilje også skuler seg, er en verden vi deler med de avdøde. Man trenger ikke å ha oppnådd en slik innvielse for å erkjenne gjennom erfaring og fornemmelser at de døde er aktive i våre viljeimpulser og påvirker våre beslutninger.


Avslutningsvis vil jeg kun understreke at enhver søkende sjel har rett til å utforske sin indre verden og det åndelige kosmos helt fritt etter eget ønske uten å bli mobbet for det av kongeeksperter og advart av allslags biskoper, pastorer, predikanter og forståsegpåere.