torsdag 27. november 2008

Noam Chomsky kommenterer presidentvalget


24. november 2008

Noam Chomsky: “Hva er det neste? Valgene, økonomien og verden”

Verdensberømte intellektuelle Noam Chomsky diskuterte betydningen av tiltredende president Barack Obamas seier og mulighetene fremover for virkelig demokratisk forandring under en tale i forrige uke i Boston. Det var hans første offentlige opptreden siden valget. Chomsky har vært professor i lingvistikk ved The Massachusetts Institute of Technology i over et halvt århundre og har skrevet dusinvis av innflytelsesrike bøker.

NOAM CHOMSKY: Vel, la oss begynne med valgene. Ordet som ruller av allemanns tunge er historisk. Historisk valg. Og jeg er enig i det. Det var et historisk valg. Å ha en svart familie i Det Hvite Hus er en momental prestasjon. Det er faktisk historisk i bredere forstand. De to demokratiske kandidatene var en afro-amerikaner og en kvinne. Begge deler er bemerkelsesverdige prestasjoner. Hvis vi går tilbake 40 år, ville det være utenkelig. Så noe har skjedd med USA i løpet av 40 år. Og det som har skjedd med USA – som de ikke vil at vi skal nevne – er at det var omfattende og meget konstruktiv aktivisme i 1960-årene som hadde en ettervirkning. Så feministbevegelsen, hovedsakelig utviklet i 1970-årene – solidaritetsbevegelsene på 1980-tallet og frem til idag. Og aktivismen siviliserte USA. Landet er mye mer sivilisert enn det var for 40 år siden og de historiske prestasjonene illustrerer det. Det er også en lærepenge for hva vi kan forvente fremover.

Det vi kan forvente fremover kommer til å avhenge av om det samme skjer. Forandringer og fremskritt er svært sjelden gaver fra oven. De fremkommer av anstrengelser nedenfra. Og svaret på spørsmålet om hva som nå kommer, avhenger av mennesker som dere. Ingen andre kan svare på det. Det er ikke forutsigbart. På noen måter var valget -- valget var overraskende på enkelte måter.


For å gå tilbake til min feilslåtte spådom, hvis finanskrisen ikke hadde funnet sted på det tidspunkt det skjedde, hvis den hadde blitt utsatt et par måneder, har jeg mistanke om at den spådommen ville ha vært korrekt. Men uten å spekulere, én ting som var overraskende i dette valget var at det ikke ble et skred. Under de vanlige forutsetningene ville man forvente at opposisjonspartiet vant med et skred med de forhold som eksisterer i dag. Den sittende presidenten etter åtte år var så upopulær at hans eget parti ikke kunne nevne navnet hans og måtte late som om de gikk imot hans politikk. Han regjerte over den verste perioden i etterkrigstidens historie med hensyn til sysselsetting, formuer osv. Så å si alt som administrasjonen rørte ble til katastrofe. USA har nådd det aller laveste nivå av aktelse i verden noensinne. Økonomien stupte. Adskillige økonomiske nedturer er på gang. Ikke bare de på forsidene, den finansielle nedgangen. Det er også en nedgang in den virkelige økonomien. Den produktive økonomien, under omstendighetene og folk vet det. Så 80% av befolkningen sier at landet går i feil retning. Circa 80% sier at regjeringen ikke fungerer til folkets fordel, den fungerer for de få og de spesielle interessene. En oppsiktsvekkende 94% klager over at regjeringen ikke bryr seg om folkets vilje og i den duren. Under slike forhold ville man forvente et valgskred for en opposisjon nesten uansett hvem de er. Og det ble det ikke.

Så man kunne spørre hvorfor ble det ikke et valgskred? Det tar av i en interessant retning. Og på andre måter var resultatet ganske velkjent. Så nok en gang ble valget hovedsakelig kjøpt. 9 av 10 blant seierherrene slo sine motstandere i pengeforbruk. Obama selvfølgelig slo McCain i pengeforbruk. Hvis man ser på -- og vi har ikke de endelige resultatene ennå, men de kommer sannsynligvis til å bli stort sett det samme som de foregående for et par måneder siden. Det viste at både Obama og McCain fikk mesteparten av sine kampanjepenger fra finansinsitusjoner, og for Obama var det advokatfirmaer som i realiteten betyr lobbyister. Det var over en tredjepart for noen få måneder siden. Men de endelige resultatene blir sannsynligvis det samme. Og det er -- fordelingen av finansiering har over tid vært en ganske god forvarsel om hva slags politikk det vil bli for dem blant dere som er interessert, det foreligger et meget godt akademisk verk om dette av Tom Ferguson i University of Massachusetts i Boston, det han kaller for politikkens investeringsteori. Som hevder i hovedsak at politiske valg er øyeblikk når forretningsgrupper samler seg og investerer for å kontrollere staten og høster den ganske forutsigbare suksessen. Det gir oss et hint om hva som mest sannsynlig kommer til å skje. Så den delen er velkjent. Det fremtiden blir, avhenger som jeg sier av folk som dere.

Reaksjonen på valget var interessant og lærerikt. Den holdt seg stort sett til den svevende retorikken, får å låne klisjéen, som var valgets hovedtema. Valget ble beskrevet som en ekstraordinær visning av demokrati, et mirakel som kun kunne finne sted i USA etc. etc. Det er noe riktighet i det hvis vi holder oss til Vesten. Så hvis vi holder oss til Vesten, ja da er det sannsynligvis sant. Det kunne ikke ha skjedd noe annet sted. Europa var mye mer rasistisk enn USA og man ville ikke forvente at noe slikt skulle skje.

På den andre siden, hvis man ser på verden, er det ikke så bemerkelsesverdig. Så la oss ta de fattigste landene på den vestlige hemisfæren. Haiti og Bolivia. På Haiti var det et valg i 1990 som virkelig var en ekstraordinær fremvisning av demokrati og meget mer i så måte enn her hjemme.

På Haiti var det grasrotbevegelser, populære bevegelser som utviklet seg i slummen og i fjelltraktene, og som ingen la merke til. En populistisk prest, Jean-Bertrand Aristide. Det er seier for demokratiet når populære bevegelser kan organisere seg og sette opp programmer og plukke ut sine kandidater og sette dem inn i stillinger, hvilket ikke skjedde her hjemme, selvfølgelig.
Jeg mener, Obama organiserte riktignok et stort antall mennesker og mange entusiastiske folk i det som pressen kaller Obamas Hær. Men hæren skal adlyde ordre, ikke implementere, introdusere, utvikle programmer og be sin egen kandidat om å realisere dem. Det er avgjørende. Hvis hæren holder seg til den betingelsen, vil lite forandre seg. Hvis den derimot setter igang slik som aktivistene gjorde i 1960-årene, er det mye som kan forandre seg. Det er ett av de valgene som må bli tatt. Det er Haiti. Selvfølgelig varte det ikke særlig lenge. Et par måneder senere var det et militærkupp, en periode med terror, vil skal ikke gå igjennom alt sammen. Frem til idag har de tradisjonelle torturistene på Haiti, i Frankrike og i USA forsikret at det ikke blir en seier for demokrati der. Det er en dyster historie. I motsetning til mange illusjoner.

Jean-Bertrand Aristide

Ta det nest fattigste landet, Bolivia. De hadde et valg i 2005 som er nesten utenkelig i Vesten. Absolutt her hjemme, overalt. Den personen som ble valgt til politisk verv var innfødt. Det er den mest undertrykte befolkningen på hemisfæren, de som overlevde. Han er en fattig bonde. Hvordan kom han inn? Vel, han kom inn fordi det igjen var en populær massebevegelse som valgte sin egen representant. Og de er kilden til programmene, som er alvorlige. Det er virkelige saker. Og folk kjenner dem. Kontroll over resurser, kulturelle rettigheter, sosial rettferdighet osv.

Evo Morales

Dessuten var valget bare en hendelse som var et enkelt stadium i en lang pågående kamp, mye før og mye etterpå. Det var en dag da folk trykket på knappene men det er bare én hendelse i pågående populære kamper, meget alvorlig sådanne. For et par år siden var det en mektig kamp over privatiseringen av vann. Et forsøk som i praksis kunne ha nektet drikkevann til en stor del av befolkningen. Og det var en bitter kamp. Mange mennesker ble drept, men de vant striden. Gjennom internasjonal solidaritet, som hjalp. Og den fortsetter. Nå, det er et skikkelig valg. Igjen, planene, programmene blir utviklet, behandlet til stadighet av populære massebevegelser som da plukker ut sine representanter fra sine egne rekker for å iverksette deres programmer. Og det er vesensforskjellig fra det som skjedde her i USA.

Det som faktisk skjedde her forståes av elite-elementer. PR-industrien som kjører politiske valgkampanjer her – extravaganzaer hvert fjerde år hovedsakelig – sikrer at man holder sakene ute i marginen og fokuserer på personligheter og karakter osv. De gjør det av gode grunner. De vet – de ser på studier av meningsmålinger og vet utmerket godt at når det gjelder en mengde viktige saker så står begge partiene langt til høyre for befolkningen. Det er én god grunn til å holde sakene unna bordet. Og de erkjenner suksessen.

Så hver år gir reklameindustrien en pris til, dere vet, til årets beste markedskampanje. I år vant Obama prisen. Slo ut Apple-selskapet. Den beste markedskampanjen i 2008. Hvilket er korrekt, det er hovedsakelig det som skjedde. Nå det er ganske annerledes enn det som skjer i et funskjonerende demokrati som la oss si Bolivia eller Haiti, bortsett fra det faktum at det ble knust. Og i sør er det slett ikke så uvanlig. Legg merke til at i hvert av disse tilfellene er det en mye større fremvisning av aktivt demokrati enn det vi har sett – viktig som det var – her. Og så retorikken, spesielt i Europa, er korrekt hvis vi opprettholder vårt eget trange rasistiske perspektiv og sier ja, det som skjedde var i sør så det skjedde ikke eller spiller ingen rolle. Det eneste som teller er hva vi gjør ifølge vår egen standard, det var et ekstraordinært mirakel, men ikke ifølge det fungerende demokratiets standard. Det er faktisk en forskjell i demokratisk teori som skiller f.eks USA fra Bolivia eller Haiti.

Spørsmålet er hva bør et demokrati være? Det er nettopp en debatt som går tilbake til USAs grunnleggende forsamling. Men i senere år i det 20. århundre har det blitt meget godt artikulert av viktige personligheter. Så på den liberale siden, den progressive siden, var den ledende offentlige personligheten Walter Lippmann. En Wilson-Roosevelt-Kennedy-liberalist. Og mye av hans arbeide var om en demokratisk teori og han var ganske oppriktig om den. Hvis du tok et standpunkt som ikke var vesensforkjellig fra James Madisons. Han sa at i et demokrati har befolkningen en funksjon. Dens funksjon er å være tilskuere, ikke deltagere. Han kalte det ikke for befolkningen. Han kalte det for uvitende og brysomme outsidere. De uvitende og brysomme outsiderne har en funksjon, nemlig å se på hva som foregår. Og å trykke på en knapp en gang iblant og så gå hjem. Men deltagerne er oss, de privilegerte, smarte karene. Vel det er én oppfatning av demokrati. Og dere vet at i hovedtrekk har vi sett en episode av den. Veldig ofte aksepterer ikke befolkningen dette. Men de er atomisert, adskilt. Mange av dem føler seg hjelpesløse, uorganisert, og de føler ikke at de kan gjøre noe med det. Så de misliker det. Men det er der det ender.

Walter Lippmann (1889-1974)

I et fungerende demokrati som f.eks Bolivia eller USA i tidligere stadier, gjorde de noe med det. Det er derfor vi har New Deal-vedtak, Great Society-vedtak. Faktisk hvert eneste fremskritt, vet dere, kvinners rettigheter, slutten på slaveriet, gå tilbake så langt dere vil, det kommer ikke som en gave. Og det kommer ikke til å skje i fremtiden. Kommentatorene er meget oppmerksomme på dette. De formulerer det ikke slik jeg skal gjøre det, men hvis dere leser pressen, så kommer det ut. Så ta vår lokalavis på den liberale siden av spektret, Boston Globe, dere så antagelig rett etter valget, en reportasje på førstesiden, lederen på første side dreide seg om hvordan Obama utviklet sin vidunderlige grasrot-hær men han har ingen gjeld. Som skal være en god ting. Så han er fri til å gjøre hva han vil. Fordi han ikke har noen gjeld, betyr dette at den normale demokratiske valgkretsen, fagforeninger, kvinner, minoriteter osv. -- de fikk ham ikke inn i stillingen. Så han skylder dem ingenting.

[pause]

NOAM CHOMSKY: Det han hadde var en hær som han organiserte av folk som skaffet stemmer for Obama. For det som pressen kaller Merkevaren Obama. De er hovedsakelig enige med reklamebransjen, det er Merkavaren Obama. At hans hær var mobilisert til å få ham inn i stillingen. De betrakter det som en god ting og aksepterer Lippmanns oppfatning av demokrati, de uvitende og brysomme outsiderne skal gjøre det de blir fortalt og så gå hjem. The Wall Street Journal, på den motsatte siden av spektret, hadde også en artikkel om den samme saken omtrent på samme tid. Snakket om en enorm grasrot-hær som hadde blitt utviklet, som nå venter på instrukser. Hva var det neste de skulle gjøre for å presse Obamas dagsorden fremover? Hva det nå er. Men uansett hva det er, så skal hæren være der ute for å ta instrukser og presse frem arbeide. Los Angeles Times hadde lignende reportasjer, og det er andre. Det de ikke ser ut til å være oppmerksomme på er at det de beskriver, det idealet de beskriver, er diktatur, ikke demokrati. Demokrati, ihvertfall ikke i Lippmanns betydning, det beviste – jeg velger ham ut fordi han er så berømt, men det er et vanlig standpunkt. Men i betydningen av f.eks. mye av sørområdet [Mellom- og Sør-Amerika], hvor populære massebevegelser utviklet programmer, organiserer seg for å delta i politiske valg men det er én del av en pågående prossess. Og bringer noen fra sine egne rekker for å implementere de programmene de utvikler, og hvis vedkommende ikke gjør dette er de ute. OK, det er en annen type demokrati. Så det er opp til oss å velge hva slags demokrati vi ønsker oss. Og igjen, det vil avgjøre hva som kommer etterpå.


Vel, hva kan vi forvente hvis den populære hæren, grasrot-hæren, bestemmer seg for å godta funksjonen som tilskuere til hendelser istedenfor deltagere? Det er to typer bevis. Det er retorikk og det er handling. Retorikken, vet dere, er meget oppløftende: forandring, håp, etc. Forandring var på en måte toneangivende for en hvilken som helst parti-manager i år som leste meningsmålinger, inkludert de jeg nevnte, og ville øyeblikkelig konkludere med at deres tema under valgkampanjen måtte være forandring. Så temaet er forandring. Faktisk for begge partiene var temaet forandring. Dere vet, bryt med fortiden, ingen gammel politikk, nye ting skal skje. Obama-kampanjen klarte det bedre så de vant markedsføringsprisen, ikke McCain-kampanjen.

Og legg forøvrig merke til på siden at institusjonene som kjører valgene, PR-industrien, reklamebransjen, de har en rolle – deres viktigste rolle er kommersiell reklame. Jeg mener, å selge en kandidat er på en måte en biregel. I kommersiell reklame som alle vet, alle som noen gang har sett på et TV-program, reklamen har ikke til hensikt å gi informasjon om produktet, stemmer det? Jeg behøver ikke å gå videre med det. Det er åpenbart. Poenget med reklamen er å skape uinformerte forbrukere ved hjelp av image, og dere vet, en fotballspillers historie, sexy skuespillerinne, som dere vet, kjører til månen i en bil eller noe sånt. Men det er avgjort ikke for å informere folk. Det er faktisk for å holde folk uinformert.

Målet med reklame er å skape uinformerte forbrukere som vil ta irrasjonelle beslutninger. De blant dere som har lidd gjennom et økonomikurs vet at markeder skal være basert på informerte forbrukere som tar rasjonelle valg. Men industrien bruker hundrevis av millioner dollar hvert år på å undergrave markeder og forsikre, vet dere, at man får uinformerte forbrukere som tar irrasjonelle valg.

Og når de går over til å selge en kandidat gjør de den samme tingen. De ønsker uinformerte forbrukere, dere vet, uinformerte velgere som gjør irrasjonelle valg basert på vellykket illusjon, sladder, og effektivt kroppsspråk og hva nå ellers man mener er effektivt. Så man undergraver demokratiet på stort sett samme måte som man undergraver markeder. Vel, det er naturlig for et politisk valg når det styres av forretningsverden, og man ville forvente det å være slik. Det skulle ikke være noen overraskelse der. Og det skulle også vise seg at den valgte kandidaten ikke hadde noen gjeld. Så man kan følge at Merkevaren Obama kan være hva de bestemmer at den skal være, ikke hva befolkningen bestemmer at den skal være, som sørpå f.eks. Jeg skal si på siden at dette kan være et virkelig eksempel på et velkjent og usedvanlig fattig slagord om clash of civilization. Kanskje det virkelig er et slikt clash, men ikke av den typen som vanligvis forkynnes.


Så la oss gå tilbake til de bevisene vi har, retorikk og handlinger. Retorikk kjenner vi til, men hva er handlingene? Så langt er de vigtigste handlingene utnevnelser, faktisk den eneste handlingen, av personale for å implementere Merkevaren Obama. Det første valget var visepresidenten, Joe Biden, en av senatets sterkeste støttespillerne for krigen i Irak, en lang tids insider i Washington som sjelden avviker fra partistemmen. De tilfellene hvor han avviker er ikke særlig oppløftende. Han brøt riktignok fra partiet og stemte for en senat-resolusjon som hindret folk fra å kvitte seg med gjeld, altså som individer, ved å gå konkurs. Det er et slag mot fattige mennesker som er fanget i denne enorme gjelden som er en stor del av økonomiens grunnlag i disse dager. Men vanligvis er han liksom en streit partifelle med demokratene på den ultra-naturalistiske siden. Valget av Biden må ha vært et bevisst forsøk på å vise forakt for basen av folk som stemte på Obama, eller organiserte for ham som en antikrigs-kandidat.

Vel, den første utvelgelsen etter valget var for stabsjef, som er en avgjørende ansettelse, avhenger i stor grad av presidentens dagsorden. Det var Rahm Emanuel, en av de sterkeste støttespillerne for krigen i Representantenes Hus. Han var faktisk det eneste medlemmet av Illinois-delegasjonen som stemte for Bushs effektive krigserklæring. Og igjen en lang tids Washington insider. Også en av kongressens ledende mottagere av penger fra finansinstitusjoner, høyrisiko-fond etc. Han var selv en investerings-bankmann. Det er hans bakgrunn. Så det er stabsjefen.

Rahm Emanuel

Den neste gruppen utvelgelser var hovedproblemet, det grunnleggende tema som regjeringen må møte er hva de skal gjøre med den finansielle krisen. Obamas valg av de som mer eller mindre skal styre dette var Robert Rubin og Larry Summers fra Clinton-tiden – finansministre under Clinton. De er blant de menneskene som er hovedsakelig ansvarlige for krisen. En ledende økonom, en av de få økonomene som har hatt rett hele tiden i å spå hva som skjer, Dean Baker, påpekte at å velge dem er som å velge Osama Bin Laden til å styre krigen mot terror.

[latter]

Larry Summers

Ja, jeg skal gjøre meg ferdig. Det sparer meg problemet om hva som kommer fremover, så jeg skal avslutte med valgene. La meg komme med én siste kommentar til dette. Det var et møte den 7. november tror jeg av et par grupper, av et dusin rådgivere som skulle håndtere finanskrisen. Deres karrièrer var, bakgrunner ble gjennomgått i forretningspressen, og Bloomberg News hadde en artikkel som gjennomgikk deres bakgrunner og konkluderte med at disse menneskene, de fleste av disse menneskene skulle ikke gi økonomiske råd. De skulle innstevnes.

[applaus]

For de fleste av dem var involvert i en eller annen form for økonomisk bedrageri, det inkluderer Rahm Emanuel, for eksempel. Hvilken grunn er det til å tro at folk som bragte denne krisen på bane skal på en eller annen måte reparere den? Vel, det er en godt tegn på hva som mest sannsynlig kommer til å skje, i det minste hvis vi ser på handlinger. Vi kunne ikke, men det vil ikke. Man kan ta dette opp. Spør hva vi forventer å se i konkrete tilfeller. Og det er bevis på det fra uttalelser fra Obamas nettsted. Jeg skal nevne bare én ting om Obamas nettsted som gir oss en indikasjon om hva som foregår. Ett av hovedproblemene som kommer er Afghanistan og Pakistan. Det er ganske alvorlig. Ta en titt på Obamas nettsted under saker, utenrikspolitiske saker. Ikke en gang navnene dukker opp. Jeg mener, vi skal være uvitende og brysomme outsidere. Vi skal ikke vite hva Merkevaren Obama er. Så man kan ikke finne ut av det på den måten. Uttalelsene man hører er ganske haukete. Og det forandrer seg ikke noe særlig når man gåt igjennom listen. Jeg avslutter det her. Så det er opp til dere å fortsette.

UKJENT: Der har du det.

[applaus]

Nok en varm takk til den utrettelige Amy Goodman og Democracy Now! Originalen kan leses og nedlastes her.

søndag 9. mars 2008

Deja vous i Iran?

Denne bloggen har ikke vært rørt siden mai ifjor, for disse reportasjene og intervjuene hentet fra Democracy Now! er tidkrevende å oversette og legge ut.

Med denne posten fortsetter vi der vi slapp opp ifjor, nemlig USAs Mistøsten-politikk. I skrivende stund har Bush-administrasjonen anstrengt seg for å presse Sikkerhetsrådet i FN til å iverksette knallharde sanksjoner mot Iran, men fordi CIAs kunngjorte etterretning ikke støtter det skrekkbildet av landet som administrasjonen ønsker, kan det hende at de forbereder seg på et militært angrep i nærmeste fremtid.

3 mars 2008

Stephen Kinzer om forholdet mellom USA og Iran, CIA-kuppet i 1953 i Iran og Midtøsten-terrorens røtter

Mens den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad besøker Irak for et historisk møte med irakiske ledere, henvender vi oss til tidligere utenrikskorrespondent for New York Times Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

Gjest:

Stephen Kinzer, utenrikskorrespondent for New York Times og forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

AMY GOODMAN: Fra Gaza vender vi oss nå til Iran. Irans president Mahmoud Ahmadinejad var i Irak søndag for et historisk møte med irakiske ledere, første besøk til Irak av en iransk president siden den iransk-irakiske konflikten på 1980-tallet. På en pressekonferanse med Iraks statsminister Nouri al-Maliki i Baghdad sa Ahmadinejad at hans besøk ville åpne en ny epoke i irakisk-iranske bånd. Han tilbakeviste også amerikanske påstander om at hans regjering blander seg inn i irakiske affærer.

PRESIDENT MAHMOUD AMADINEJAD: [oversatt] Vi ønsker å si til Mr. Bush at å beskylde andre vil øke USAs problemer i regionen og vil ikke løse dem. Amerikanerne må godta regionen som den er. Det irakiske folk liker ikke USA.

Ahmadinejad i Baghdad

AMY GOODMAN: Tidligere hadde Ahmadinejad gjort narr av amerikanske påstander ved å si: “Er det ikke morsomt at de med 160,000 styrker i Irak beskylder oss for innblanding?”

Mens Ahmadinejads besøk kunne bli et vendepunkt til å forbedre iransk-irakiske bånd, blir dette også betraktet som et tegn på den svinnende krigstrommen fra Washington. Det er nesten tre måneder siden kunngjøringen av en nasjonal etterretningsvurdering som konkluderte at Iran hadde avsluttet sitt atomvåpenprogram for flere år siden. Rapporten var et alvorlig slag mot Bush-administrasjonens anstrengelser for å bygge opp støtte for et militært angrep på Iran.

Amy Goodman

Stephen Kinzer er forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and The Roots of Middle East Terror.
Boken forteller om den CIA-støttede styrtingen av Irans demokratisk valgte regjering etter at Iran nasjonaliserte sin oljeindustri. Sjokkbølgene etter kuppet kjennes fortsatt. Hans bok har nettopp kommet ut som paperback, og han reiser rundt i USA for å advare mot et amerikansk angrep på Iran.

Jeg satte meg ned med ham for å snakke om hva som skjer idag i Iran.

STEPHEN KINZER: Det er mer sannsynlig enn man liker å tro. I et realitetsbasert, faktabasert politisk miljø i Washington skulle man tro at idéen om å angripe Iran ville være tatt av dagsorden nå. Ikke bare er det ingen entusiasme i det militære for dette og ikke en gang i den sivile delen av Forsvarsdepartementet, vi er veldig overanstrentgt i Irak, åpenbart, og det ser ikke ut til å være noe populært krav eller hastverk for det. Dessuten fikk vi denne nasjonale etterretningsvurderingen som gikk imot det som hadde vært hovedargumentet for et angrep, som gikk ut på at Iran er i ferd med å utvikle et atomvåpen og derfor trenger vi et forskuddsangrep. Nå, våre seksten etterretningsbyråer har kunngjort denne rapporten for de sier faktisk at nei, de utvikler ikke et atomvåpen og de har heller ikke arbeidet på dette prosjektet på minst fem år. Så det også, skulle man tro, ville eliminere denne muligheten.

Men beklageligvis tror jeg at – først og fremst, det faktum at muligheten blekner litt fra den offentlige dagsorden og at folkeopinionen blir liksom bedøvet overfor denne muligheten, øker risikoen, for det ser ikke ut til å være noe ramaskrik fra publikum eller noe ramaskrik i kongressen. For det andre tror jeg at den nasjonale etterretningsvurderingen kan stikk i strid med forventning ha gjort angrepet mer sannsynlig på en måte. Før denne vurderingen ble offentliggjort, skulle USAs politikk være: nå skal vi få Sikkerhetsrådet og EU til å bli enige om virkelig harde sanksjoner mot Iran, fordi de er i ferd med å utvikle et atomvåpen. Og vi trodde vi skulle klare å gjøre det fordi det hastet. Men nå har grunnen til at vi sa at disse sanksjonene hastet sånn blitt havarert av vårt eget etterretningsbyrå, så sanksjonsmuligheten er mer eller mindre tatt av bordet. De kommer ikke til å gå med på sanksjoner nå. Og jeg tror det kan lede folk i Det Hvite Hus til å tenke: vel, sanksjonsmuligheten er ikke der lenger, jeg tror at bombing er den eneste muligheten.

Her er mareritt-argumentet som jeg kan tenke meg blir fremmet i Oval Office. Vi måtte lide under 9/11 fordi pysete Clinton ikke dro over dit for å ta seg av trusselen da den bygget seg opp. Det er en trussel-økning i Iran. Den kan bli enda mer alvorlig med millioner drepte i et atombombe-angrep mot Vesten. Den neste presidenten vil ikke være istand til å gjennomføre denne drastiske handlingen av politiske grunner. Men ved å adlyde historiens kall, kommer vi til å erkjenne at vi må ta oss av denne trusselen før den vokser seg ut av kontroll.

Jeg frykter at en eller annen variant av dette argumentet, særlig mens valget nærmer seg senere i år, kan lede oss inn i et vanvittig vågestykke som ikke bare kommer til å sette demokratiets sak tilbake i Iran en hel generasjon, styrke det regimet vi hevder å forakte, eliminere den fullstendig pro-amerikanske stemningen som nå eksisterer i Irans befolkning, sannsynligvis anspore gjengjeldelsesangrep fra Iran mot Israel og kanskje stater i Persia-Gulfen, muligens resultere i stengningen av Hormuz-Stredet, som Iran kan gjøre ved bare å senke et par tankskip, og det er 20 prosent av verdens olje akkurat der, utvilsomt anspore en diger eksplosjon av anti-amerikansk vold i Irak, antakeligvis også i Afghanistan, og det ville videre destabilisere Pakistan, som allerede er i opprør. Og jeg tror at i hele den muslimske verden ville man se stort opprør.

Så man kan forutse alle disse negative virkningene, men basert på det vi nå vet om de langsiktige virkningene av forrige gang vi blandet oss inn i 1953, tror jeg at jeg kan spå én ting: Historien antyder at de verste langtidsvirkningene av denne operasjonen ville bli noe som ingen kan forestille seg nå. Det er den leksen vi lærte fra ettervirkningene av 1953. Og det er derfor den historien fra 1953 er nå så relevant igjen mens vi muligens forbereder oss på et nytt angrep.

AMY GOODMAN: Vel, før vi snakker om virkningene nå, spesielt hvorfor du mener det ville forsterke de harde conservative i Iran, la oss gå tilbake til 1953, noe som ikke gjøres noe særlig på TV i USA, ta en titt på historien eller sammenhengen. Hva skjedde? Hvorfor er det slik at i Iran er dette uutslettelig skrevet for hvert eneste barn som ikke var født den gangen, men i USA vet de ikke hva du snakker om?

STEPHEN KINZER: Vel, jeg skal fortelle deg en interessant historie til å begynne med. Jeg var nylig på et panel i National Cathedral i Washington, og en av de andre panelistene – vi snakket om Iran – var Bruce Laingen, som hadde vært USAs hoveddiplomat i Iran og var den mest prominente personen blant gislene som ble holdt der i 444 dager. Og jeg visste at Laingen hadde blitt en talsmann for forsoning med Iran, hvilket jeg betrakter som ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning den prøvelsen han led igjennom, så jeg ønsket å snakke med ham. Jeg hadde ikke møtt ham før. Og vi utvekslet noen eposter etter det.

Han fortalte meg en forbløffende historie. Han sa: ”Jeg hadde sittet på min enecelle som gissel i circa et år, når celledøren åpnes en dag, og der står en av gisseltakerne, en av dem som fengslet meg. Og alt mitt raseri og sinne som hadde bygget seg opp i løpet av det året jeg hadde sittet i den cellen bare brast ut, og jeg begynte å skrike til ham, og jeg fortalte ham: Du har ingen rett til å gjøre dette! Dette er grusomt, dette er umenneskelig! Disse menneskene har ikke gjort noenting! Dette er et brudd på enhver lov av gud og menneske! Dere kan ikke ta uskyldige mennesker som gisler!’” Han sa: Jeg fortsatte på denne måten i flere minutter. Da jeg omsider slapp opp for pust, tok gisseltakeren en liten pause, og så lente han seg inn i cellen min og sa, på meget godt engelsk: Dere har ingen rett til å klage, for dere tok hele landet vårt gissel i 1953.’”

Bruce Laingen

Den historien forsterket virkelig for meg forbindelsen og kjensgjerningen at de gisseltakerne ikke tok de gislene på grunn av nihilistisk raseri, men av en meget spesiell grunn som så veldig fornuftig ut for dem. I 1953 hadde det iranske folk jaget ut shahen, men CIA-agenter som arbeidet innenfor den amerikanske ambassaden i Tehran organiserte et kupp og brakte ham tilbake. Så hopp frem til 1979, Irans befolkning har jaget shahen ut igjen. Han har blitt sluppet inn i USA.

AMY GOODMAN: Under Carter.

STEPHEN KINZER: Under President Carter. Og --

AMY GOODMAN: Tilsynelatende av helsegrunner.

STEPHEN KINZER: Folk i Iran tenker: “Det skjer alt sammen igjen. CIA-agenter som arbeider i den amerikanske ambassadens kjeller kommer til å organisere et kupp, og de kommer til å bringe shahen tilbake. Vi må forhindre at 1953 skjer igjen.” Dette var motivasjonen for gisseltakingen, selv om jeg ikke tror at noen av oss virkelig forstod det på den tiden.

AMY GOODMAN: Hold deg der i 1953. Det var Teddy Roosevelts sønnesønn, Kermit Roosevelt. Forklar hva som skjedde.

STEPHEN KINZER: Det som skjedde var at i den første halvdelen av det tyvende århundre, hadde amerikanere et usedvanlig godt omdømme i Iran. De eneste amerikanere der var leger og skolelærere og folk som virkelig henga seg til iranere på en uselvisk måte. Samtidig drev britene og russerne og franskmennene og andre kolonimakter på med å rive Iran i filler og stjele og plyndre alt av verdi der. Så de, folket i Iran, hadde en meget høy, opphøyet oppfatning om USA, perfekt land, det ideale land. Og Franklin Roosevelts ord i alle radiotalene hans under den annen verdenskrig hadde også en stor innflytelse på iranere. Og, naturligvis, det var en stor konferanse i Tehran under den annen verdenskrig hvor iranerne kun fokuserte på de frihetsidealene som de allierte maktene sa at de kjempet for.

Så i perioden etter den annen verdenskrig kom iransk nasjonalisme til å fokusere på én stor sak. I begynnelsen av det tyvende århundre, som et resultat av en korrupt avtale med det gamle døende monarkiet, hadde ett britisk selskap, hovedsakelig eid av den britiske staten, tatt kontroll over hele den iranske oljeindustrien.

AMY GOODMAN: Selskapet.

STEPHEN KINZER: Dette ene selskapet hadde eksklusive rettigheter til å utvinne, foredle, utskipe og selge iransk olje, og de betalte Iran et veldig lite beløp. Men i virkeligheten var hele Irans oljeresurser eid av et selskap basert i England og eid i hovedsak av den britiske staten.

AMY GOODMAN: Som het British Petroleum?

STEPHEN KINZER: Det var Anglo-Iranian Petroleum, for senere å bli British Petroleum og BP. Jeg er fremdeles på min liksom énmannsboykott, slik at jeg drar til Shell-stasjonen, som om Shell er på en eller annen måte moralsk overlegen til BP. Men fortsatt, i mitt eget sinn, føler jeg at jeg forløser Mosaddeq hver gang jeg farer forbi en av de BP-stasjonene.

Uansett, det som skjedde var at statsminister Mosaddeq, som virkelig var en ekstraordinær person i sin tid, selv om han har blitt nokså glemt av historien, kom til makten i 1951 på en bølge av nasjonalisme som fokuserte på hans ene store besittelse: vi må ta tilbake kontrollen av oljen vår og bruke profitten til utviklingen av en av de fattigste, mest utarmede nasjonene på jorden den gangen. Så det iranske parlamentet vedtok enstemnig å nasjonalisere Anglo-Iranian Petroleum Company, og Mosaddeq undertegnet det, og han henga seg til å gjennomføre denne planen i løpet av sitt embede, å nasjonalisere det som den gangen var Storbritannias største og mest lønnsomme aksjepost i hele verden.

Mosaddeq

Husk at oljen som forsynte England gjennom hele 1920-, 1930- og 1940-årene kom fra Iran alt sammen. Den levestandarden som folk nøt godt av i England i løpet av hele den perioden skyldtes utelukkende iransk olje. Storbritannia har ikke noe olje. Storbritannia har ingen kolonier som har olje. Hver eneste fabrikk i England, hver eneste bil, hver eneste lastebil, hver eneste drosje kjørte på olje fra Iran. The Royal Navy, som spredde britisk makt over hele verden, ble forsynt 100 prosent med olje fra Iran.

Plutselig kommer Iran og sier: “Å, vi tar oljen tilbake nå.” Så dette ansporet naturligvis en stor krise. Og det var den krisen som gjorde Mossadeq til en veldig stor verdensmann tidlig på 1950-tallet. Mot slutten av 1951 ble han utvalgt av Time magazine som Man of the Year, og de valgte ham over Winston Churchill, Douglas MacArthur og Dwight Eisenhower. Og de gjorde det riktige valget, for på det tidspunktet var Mosaddeq virkelig verdens viktigste person.

AMY GOODMAN: Forhenværende New York Times-korrespondent Stephen Kinzer. Hans bok heter All the Shah’s Men. Vi kommer tilbake med ham om et minutt.

[pause]

Stephen Kinzer

AMY GOODMAN: Vi fortsetter med Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men, mens han går tilbake i tid til det amerikansk-støttede kuppet i Iran i 1953. Mohammed Mosaddeq, statsministeren, hadde vekket Storbritannias vrede da han nasjonaliserte oljeindustrien. Han hevdet at Iran skulle begynne å profittere fra sine enorme oljeresurser som hadde vært ekslusivt kontrollert av The Anglo-Iranian Oil Company. Selskapet ble senere kjent som British Petroleum. Jeg ba Stephen Kinzer om å snakke om denne perioden.

STEPHEN KINZER: Det var faktisk på den tiden at Aramco, det arabiske oljeselskapet, kom inn i Saudi Arabia, og deres avtale var en fordeling på 50-50, så 50 prosent for landet som har oljen og 50 prosent for selskapet som kommer inn og bygger raffineriet. Det hadde brisen av rettferdighet som vanlige folk kunne forstå, men The Anglo-Iranian Oil Company ville ikke gi en millimeter. Og det gjorde iranerne bare mer og mer radikale.

AMY GOODMAN: Så hvordan ble USA innblandet? Du snakker om dette spesielle forholdet mellom Storbritannia og Iran. Hvorfor USA?

STEPHEN KINZER: Britene forsøkte alle slags ting for å få Mosaddeq ned. De påtvang Iran et knusende økonomisk import- og eksportforbud. De beordret alle sine oljeteknikere å forlate landet. Mange av dem ønsket å bli i Iran og arbeide for det nasjonaliserte selskapet. Britene ville ikke tillate dette. Så siden de hadde vært veldig varsomme med ikke å lære noen hvordan man driver et oljeraffineri, ingen iranere, var dette slutten på muligheten til oljeraffinering. I tilfelle iranerne kunne finne ut hvordan man utvinner olje, påtvang britene et import- og eksportforbud på sjøen rundt havnen der hvor oljen blir eksportert fra Iran. Britene tok Mosaddeq til FN, de tok ham til Verdensdomstolen, begge mislykkes. Britene hevdet at den iranske oljeindustrien var deres private eiendom og at Mosaddeq hadde stjålet den fra dem. Det var deres klage, men de fikk ikke noe medhold i internasjonale fora.

Så deretter bestemte britene seg for at de ville måtte styrte Mosaddeq, og de satte igang et komplott for å gjøre det. Men Mosaddeq forstod hva som foregikk, og han gjorde det eneste han kunne ha gjort for å beskytte seg: Han stengte den britiske ambassaden. Han sendte alle de britiske diplomatene hjem. Og blant de diplomatene var, selvfølgelig, alle spionene og de hemmelige agentene som arrangerte kuppet. Så det eneste statsminister Churchill dermed kunne komme på var å spørre Harry Truman, den amerikanske presidenten, å gjøre denne jobben for oss: Kan du være så snill å styrte Mosaddeq, for vi har ingen i Iran som kan gjøre det? Og Truman sa nei. Truman mente at CIA kunne være et byrå for hemmelig handling og etterretning, men han ville aldri at det skulle bli involvert i å styrte regjeringer. Så det var enden på visa for Storbritannia, til det ble regimeforandring i USA.

Vi hadde 1952-valget. Dwight Eisenhower kom til makten. John Foster Dulles ble hans utenriksminister. Og Dulles hadde brukt hele sitt voksne liv på å arbeide som advokat for digre internasjonale konserner. Og idéen om at et land skulle kunne være istand til å slippe unna med å nasjonalisere et så stort selskap, en så stor bedriftsresurs, dette var, som Dulles forstod meget godt, en stor trussel mot det systemet han hadde representert i hele sitt liv, det multinasjonale foretakssystemet. Og han forstod at det var i USAs interesse, slik han så det, å forsikre at intet slikt eksempel kunne bli satt. Så den nye administrasjonen, Eisenhower-administrasjonen, reverserte Truman-administrasjonens politikk. De sa seg enige i å sende en CIA-agent, Kermit Roosevelt, til Iran sommeren 1953. Og det er den historien jeg forteller i boken min.

Det tok Kermit Roosevelt bare tre uker i august 1953 --

AMY GOODMAN: Med en bag med penger.

STEPHEN KINZER: En bag med penger og noen andre meget interessante resurser. Han var en virkelighetens James Bond. Denne fyren var en fryktløs hemmelig agent, og historien er bare forbløffende om hvordan han gjorde dette. Men det er virkelig et læreeksempel på hvor lett det er for et rikt og mektig land å kaste et fattig og svakt land inn i kaos. Så mot slutten av august 1953 var Mosaddeq styrtet. På det tidspunkt så det ut som en stor suksess. Så vi kvittet oss med en fyr vi ikke likte, og vi erstattet ham med en annen, shahen, som ville gjøre alt vi ønsket. Det så ut som den perfekte avslutning.

Kermit Roosevelt

AMY GOODMAN: Og Mosaddeq blir satt ut i eksil for resten av sitt liv.

STEPHEN KINZER: Han satt i husarrest resten av sitt liv i sin landsby i Iran. Så det kuppet så først ut som en suksess. Men nå, når man ser tilbake på det, fungerer det som en fascinerende lærepenge i utilsiktede konsekvenser.

Bare veldig kort, så vi satte shahen tilbake på sin hanetrone. Shahen hersket med økende undertrykkelse i 25 år. Hans undertrykkelse ansporet den eksplosjonen som kom på slutten av 1970-tallet, det som vi kaller den islamistiske revolusjonen. Den revolusjonen brakte en gjeng med fanatiske anti-amerikanske mullaher til makten. Den revolusjonen inspirerte også radikalere i andre land, som naboen Afghanistan, hvor Taliban kom til makten og ga husly til al-Qaeda med resultater vi alle kjenner til. Den ustabiliteten i Iran som kom i kjølvannet av den revolusjonen, forledet også Irans store nabofiende, Saddam Hussein, til å invadere Iran. Det ansporet ikke bare en åtte års krig mellom Iran og Irak, men det trakk også USA inn i sin dødsomfavnelse med Saddam. Vi var Saddams militære allierte under den iransk-irakiske krigen, og vi forsynte Saddam med militær etterretning, med Bell-helikoptere som han brukte til å spraye gass på iranske poster. President Reagan sendte et en spesiell utsending til Baghdad to ganger for å forhandle med Saddam og spørre ham hvordan vi kunne hjelpe ham. Og selvfølgelig, utsendingen var Donald Rumsfeld. Så den ustabiliteten som ble ansporet av den revolusjonen førte også USA inn i den spiralen i Irak som brakte oss til det punktet hvor vi befinner oss nå.


Den revolusjonen i Iran gjorde også sovieterne urolige, De var vettskremte for at det ville bli fundamentalistiske kopi-revolusjoner langs hele den sørlige flanken deres. Og for å forhindre det, invaderte de Afghanistan. Det trakk USA inn i sin stilling i Afghanistan, dit hvor vi brakte Osama bin Laden, vi lærte opp alle disse titusener av jihadister hvordan de skulle drepe vantro, og senere ble de til Taliban. Vi ble senere de vantro som de ønsket å drepe. Så hvorfor er alt dette så viktig for oss idag?

AMY GOODMAN: Og faktisk påvirket det Carter-Reagan-valget, brakte Reagan til makten.

STEPHEN KINZER: Å, og det knuste Jimmy Cartes presidentskap for alltid, absolutt.

AMY GOODMAN: Hvilket hadde enorm virkning på Latin-Amerika den gangen, når man ser på Reagans rolle i Latin-Amerika på 1980-tallet.

STEPHEN KINZER: Du kan – og i CIA kaller de det “walking back the cat.” Du kan gå katten tilbake endeløst med denne her. Og grunnen til at denne historien er så relevant er at den forteller oss det aller viktigste man trenger å vite når man vurderer den nåværende idéen om et angrep mot Iran, som er de verste konsekvensene man ikke en gang kan forestille seg. Selv ikke de viseste analytikerne, de forutvitende spesialistene, kunne noengang ha forestilt seg disse konsekvensene i 1953. Å, shahen kommer til å falle, det kommer til å sitte mullaher med makten, sovieterne kommer til å invadere Afghanistan, aller disse andre tingene kommer til å skje. Det viser seg at når man på voldelig vis blander seg inn i et annet lands affærer, begynner man liksom å trille et hjul fra en bakketopp. Man slipper taket, man har ingen anelse om hvordan det kommer til å sprette.

AMY GOODMAN: Og Stephen Kinzer, temaet tortur som vi har å gjøre med idag, kan du gå tilbake til Iran med SAVAK og med CIA? Hva var forholdet deres imellom, og hvem var SAVAK?

STEPHEN KINZER: SAVAK var, selvfølgelig, shahens beryktede undertrykkende hemmelige politi. Og en av de tidlige SAVAK-sjefene var general Nasiri, som var en nær deltaker i kuppet som styrtet Mosaddeq og brakte shahen til makten. Han var faktisk den eneste fyren som ble forfremmet for sitt arbeide under kuppet. Og så gikk han videre for å bli direktør for SAVAK, som selvfølgelig var det meget brutale hemmelige politiet som shahen brukte til å undertrykke sitt folk i årevis.

Shahen av Iran

AMY GOODMAN: Og da den iranske revolusjonen skjedde i ’79, fant de ikke CIA-kontorer i SAVAKs hovedkvarter?

STEPHEN KINZER: Jo, CIA og Mossad var aktivt involvert i opplæring –

AMY GOODMAN: Mossad, israelsk etterretning.

STEPHEN KINZER: Israelsk etterretning – vi er intimt involvert i Mossads operasjoner. Og dette er en klassisk ting man alltid ser i --

AMY GOODMAN: Hos SAVAK.

STEPHEN KINZER: Ja, hos SAVAK. Man ser dette i kjølvannet av mange amerikanske intervensjoner, at etter intervensjonen må USA bestemme seg for hvem som nå skal bli den nye lederen. Og man ønsker vanligvis en person med to kvaliteter. Først og fremst bør det være en som er populær, som har sitt folks støtte og kan holde på makten. For det andre må det være noen som vil gjøre det vi ønsker, siden vi ikke styrtet en vi ikke likte bare for å sette inn en som ikke vil gjøre som vi ønsker.

Men vi forstod snart at man kan ikke få begge deler. Man kan ikke ha en som er virkelig populær og som også hersker på vegne av USA. Folk vil at deres ledere skal representere deres egne lands interesser, ikke interessene til et utenforstående land. Så da må USA velge. Hva vil vi ha? Vil vi ha en fyr som kommer til å være populær men ikke vil gjøre som vi sier, eller en som vil gjøre som vi sier men vil ikke være populær? Vel, valget er bare så lett: man velger den fyren som kommer til å gjøre som man sier.

Vidkun Quisling

Så utvikler det seg mer og mer opposisjon mot ham. Han prøver å slå den ned, men han kan ikke gjøre det alene, for han er så upopulær og isolert. Så tilkaller han USA for å hjelpe. Og så begynner folk i det landet å vende sin vrede ikke bare mot sin egen leder, men også mot USA, som de ser bak den lederen. Og det var nøyaktig hva som skjedde i Iran.

AMY GOODMAN: Forsterker amerikansk politikk Ahmadinejad idag?

STEPHEN KINZER: Jeg mener det, og jeg mener til og med at vi ikke bare forsterker ham, vi hjalp ham med å komme til makten. I 2003 sendte iranerne et meget omfattende forhandlingstilbud til Washington. I det tilbudet satte de faktisk en liste over de punktene de var villige til å forhandle, og de inkluderte atomprogrammet i Iran, Irans støtte til Hezbollah, Hamas og islamistisk jihad, og til og med Beirut-erklæringen, hvor araberstatene foreslo at de alle skulle anerkjenne Israel i bytte for anerkjennelsen av – etableringen av en palestinsk stat. Så alle agenda-elementene som vi hevder å være interessert i var i dette tilbudet, som ble overlevert av den sveitsiske ambassadøren i Tehran til Washington. Ikke bare lot vi være å svare på tilbudet, men vi ga faktisk en reprimande til den sveitsiske ambassadøren for å være freidig nok til å bringe det til oss.

Nå det var politikken til den gamle regjeringen in Tehran, regjeringen som ble ledet av president Khatami. Politikken var: la oss strekke frem en vennskapens hånd til USA, la oss tilby å forhandle. Da sa de andre haukene: Dere prøvde det, og det funket ikke. Vi må prøve en annen politikk, som går ut på at man må gjøre livet så surt som mulig for USA, fordi politikken om å prøve seg på en dialog med dem ga ingen resultater. Så jeg mener at det faktisk hjalp til med å skape det klima hvor en konservativ, militant anti-amerikansk figur som Ahmadinejad var istand til å hevde seg. Det er fordi da vi hadde en mer moderat president som snakket om dialogen mellom sivilisasjoner, dyttet vi ham bare til side og snakket ikke med ham.


AMY GOODMAN: Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.


Dette intervjuet er hentet fra det amerikanske radio- og TV-magasinet Democracy Now! Originalteksten kan leses her, hvor man også finner linker til nedlasting av programmet i diverse audio- og video-formater. Disse programmene kan dessuten lastes ned i sin helhet fra archive.org.

Det opprinnelige innholdet av dette programmet er registrert under et Creative Commons prinsipp. Vennligst tilskriv eventuelle kopier av dette arbeidet til democracynow.org. Noe(n) av arbeidet/ene som dette programmet inneholder kan imidlertid være registrert separat. For ytterligere informasjon eller flere tillatelser, kontakt DN.