Om FRP og Muhammed-tegninger

1) Litt om FRP

Jeg har prinsipielt sett svært lite imot FRPs markedsideologi, prinsippet om det frie marked. Det appellerer faktisk til anarkisten i meg, som er sterkt imot alt statlig, selv om dette markedssynet kanskje er i ferd med å gå ut på dato, forhåpentligvis til fordel for en mer avansert økonomisk struktur. Men jeg vil altså ikke angripe FRP på dette punkt.

Og for å være snill, skal jeg ikke nevne noe brunt i forbindelse med FRP, dvs. partiets ideologiske røtter. Jeg skal også gjøre mitt beste for å unngå begrepet rasisme.

Men selv om man fjerner alt dette, gjenstår partiet som så forbanna "harry". Det gikk nettopp en reportasje om en norsk motorsykkelgjeng som har slått seg ned i Pattaya som halliker, de driver horeklubber der. FRP hele bunten, forteller de med rå latter. Neste dag sitter en FRP-politiker på Dagsnytt 18 og sier det er skremmende at frivillige (dvs. private) organisasjoner gir legehjelp til folk som ikke har oppholdstillatelse i Norge. Selv bodde jeg 12 år ulovlig i USA, men i motsetning til FRP'ere er jeg ingen hykler. Hva ville de mene om utlendinger som drev horehus i Norge? Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.

Denne harry-faktoren i FRP dreier seg om en tenåringsaktig umodenhet, en slags evig russefest. De liker å bryte fartsgrenser, de er glade i sprit. En FRP-politiker råkjørte med Tollvesenet etter seg, med bilen full av smuglersprit. Altså, ikke en som stemte på partiet men en folkevalgt.

Det har blitt svært mange slike episoder etterhvert. En annen FRP-folkevalgt ble nylig intervjuet på radioen fordi statsråder har det med å råkjøre. Han sa det var pinlig fordi han burde vite hvor fotoboksene var. Det var altså pinlig å bli tatt, ikke å sette andres liv og helse i fare.


2) Litt om Muhammed-tegningene

Selv om jeg trakk meg fra diskusjoner for fem år siden fordi jeg etter mange års aktivitet på dette felt kom frem til at de aller fleste diskusjoner ikke er annet enn meningsløs ping-pong eller bordtennis, er det stadig noen som kommer med utspill som inviterer til gamle uvaner. Ett av disse utspillene dreier seg om Muhammed-tegningene, og her blir det sagt:

"Det er PATETISK å provosere og kalle det YTRINGSFRIHET!!! Mohammedkarikaturene er en rein provokasjon, det er patetisk å trykke dem gang på gang og kalle det ytringsfrihet!!!"

Patetisk? Jeg har tydeligvis vært patetisk i hele mitt liv, da det alltid er noen som tar anstøt av mine ytringer. For 20 år siden skrev jeg om Pentagons UFO-Jesus. Mange av mine andre utspill på dette felt, bl.a. mitt medlemskap i Facebook-gruppen Smoking Jesus, hvor jeg oppfordrer til røyking av rever rullet i bibelvers som omtaler røyk og ild, har medført anklager om at jeg støter, fornærmer, krenker og bedriver blasfemi, selv om jeg selv er langt mer religiøs enn mine kritikere.

Selv har jeg følt meg provosert av Det Norske Hedningesamfunn og tegneseriene deres, som bl.a. viser en Jesus-klovn som bruker korset til stylter han hopper rundt omkring med mens han gjør grimaser. Om disse tegneseriene kan kalles kunst eller ikke, er totalt irrelevant. Hvis man skal stilles til doms for denslags, blir man minnet om regimer hvor f.eks en roman kalles "politisk pornografi" el.lign.Som når Kina provoseres av Tibet-støttespillere. Eller som når man i Vesten trues med islamistisk terror og en artist illustrerer denne trusselen med noen pennestrøk.

De som tar til orde for sensur mot fornærmelse av Islam kaller seg ateister. Ateister er ifølge min oppfatning totalt ukvalifiserte til å avgjøre hva som er blasfemi og hva som ikke er det. Dessuten er det litt underlig at støtte for Hedningesamfunnets kristenhets og kritikk av Jyllands-Postens islamhets kommer fra samme politiske hjørne og fra samme ateistiske ståsted. You go figure.

Patetisk? I 1934 ble Arnulf Øverland stilt for retten av riksadvokaten for blasfemi pga sitt foredrag om kristendommen som den tiende landeplage.

Uten støtende uttrykk ville sivilisasjonen ha stanset for lenge siden.

Spørsmålet er vel om enkelte ønsker å forby provokasjoner, å gjøre dem straffbare. Alle polemiske ytringer, også fra akademisk hold, er per definisjon provokasjoner. Mange bøker har blitt utgitt i årenes løp med provokasjon som hovedimpuls. Eller ta Hugo Chavez i 2005, da han stod i FN-forsamlingen og snakket om Bush som Djevelen, korset seg på katolsk vis og sa det luktet svovel etter ham, selv provosert av et mislykket CIA-kupp mot ham selv i 2002. Condaleeza Rice kalte utspillet hans uverdig for en statsmann, dvs. patetisk. Jeg falt av stolen i latter under direktesendingen på CNN.

Fra samme hold får man høre at å drive gjøn med Islam er rasistisk. Vent nå litt. Rasisme går på etnisk fysiologisk utseende, hudfarve osv. Hvis man forveksler dette med religionskritikk og kritiske omtaler av filosofiske prinsipper, oppstår allslags forvirring. Ethvert menneske står fritt til å velge sin egen filosofi, religion eller livssyn helt uavhengig av etnisitet eller rase. Det er like misvisende å kalle kritikk av, eller gjøn med, Islam for rasisme som det er å kalle kritikk av, eller gjøn med, kristendommen for rasisme. Eller agsnostisismen eller ateismen.

Nå håper jeg at mitt syn på Muhammed-tegningene ikke får noen til å sette meg i bås med FRP-halliker og folk som råkjører i fylla. Jeg håper likeledes at denne gruppen ikke vil kalle meg jævla sosialist pga mitt syn på partiet. Individualistiske anarkister står tross alt i opposisjon til ethvert statsstyre og lar seg derfor ikke plassere i det politiske landskap.

Men ytringsfriheten er hellig. Ta Benjamin Tuckers kamp mot Comstock for retten til å utgi "Leaves of Grass" av Walt Whitman, som på den tiden ble betraktet som et obskjønt litterært verk.

Jeg har ofte lurt på hvorfor så mange mennesker tenker i ideologiske båser. Hver enkelt bås har et sett med oppfatninger som medlemmene deres må svelge istedenfor at hvert selvstendige individ tenker selv.

"Motstand overfor den organiserte massen kan kun iverksettes av den personen som er like velorganisert i sin individualitet som massen selv." - C. G. Jung

Teknologisk Singularitet

En av de mest fascinerende formene for teknologisk inspirert angst er en amerikansk variant som heter teknologisk singularitet. Begrepet innebærer at kunstig intelligens og mekanisk superintelligens er eller blir istand til uavhengig selvutvikling og dermed bryter ned menneskets evne til å forutsi eller spå fremtiden ved å aksellerere sin egen mutasjon.

Dette konseptet ble først introdusert i 1965 av den britiske statistikeren og kryptologen Irving John Good (1916 – 2009). Han skrev om en "intelligens-eksplosjon" og foreslo at hvis maskiner kunne overgå menneskets intellekt bare litt, ville de kunne de forbedre seg selv på måter som designerne ikke hadde forutsett og dermed vokse matematisk til mye, mye større intelligenser. Dette ville omsider føre til et plutselig sprang til superintelligens, eller singularitet.

Filmregissøren Stanley Kubrick, som laget filmen 2001: A Space Odyssey, brukte Good som rådgiver om supercomputere; de som har sett den filmen husker vel Hal?

I 1982 argumenterte en matematikkprofessor ved San Diego University som heter Vernor Vinge (uttales /ˈvɪndʒi/), som også er science fiction forfatter og computer scientist, at oppfinnelsen av kunstig intelligens som er smartere enn mennesker betyr et sammenbrudd i menneskets evne til å modellere sin fremtid, fordi forfattere ikke er istand til å skrive karakterer eller roller som er smartere enn seg selv: Hvis mennesker kunne forestille seg intelligens som er smartere enn seg selv, ville man selv måtte være like smart.

I 1993 skrev Vinge en avhandling som heter: "The Coming Technological Singularity: How to Survive in the Post-Human Era" -- altså skrevet av Vernor Vinge, Department of Mathematical Sciences, San Diego State University. Denslags gir det helt et stempel av akademisk autoritet på høyeste nivå som vi mer dødelige, vi med lavere utdannelse og sannsynligvis lavere IQ, bør ta på alvor. Det var gjennom dette verket at jeg selv kom i berøring med denslags tankegods fordi jeg fikk i oppdrag av en medarbeider på Gateavisa i 1994 (nr. 149-3/94) å oversette teksten til norsk -- en tekst som ikke bare ga meg alvorlig hodepine fordi innholdet virket mentalt usunt, men som ble utsatt for hærverk av min medarbeider før den gikk i trykken; han skulle liksom gjøre den folkelig med et monotoni av a-endelser: "Den teknologiske utviklinga" osv. -- så jeg nekter å stå til ansvar for den oversettelsen.

Denne ideen er fremtredende i ganske mange science fiction-fortellinger, spesielt de som blomstret på begynnelsen av 1980-tallet . Den mest kjente er kanskje James Camerons Terminator-saga; den første av disse filmene med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen som maskin fra fremtiden kom ut i 1984.

Interessant nok har også antroposofer falt helt eller delvis for teorien om teknologisk singularitet. Det er en god del betenkelig amerikansk tankegods, både populær-litterært og akademisk, som har smittet over på antroposofer på begge sider av Atlanteren. Jeg skal ikke komme inn på konspirasjonsteorier som har tatt fullstendig av etter 9/11 i 2001, det hører til et annet tema, enten USA og antroposofi eller de stygge skjulte losjer eller noe sånt. Men hvis vi konsentrerer oss her om teknologisk singularitet, så er det litt underlig -- jeg snakker her helt og holdent utifra personlig oppfatning -- at nettopp antroposofer ikke klarer å diskriminere mellom det organiske og det inorganiske.

Det sentrale her er at disse singularistene og robotistene, som ofte selv har meget høy IQ, medlemmer av Mensa osv. og derfor smartere enn de fleste av oss, er så oppslukt av begrepet intelligens og smarthet at de utstyrer sine uttenkte selvbevisste maskiner med vilje og dømmekraft, og i enkelte tilfeller følelser, derav uttrykket "sentient android," altså en maskin med fornemmelser. Singulariteten består derfor av at en maskin, fordi den har kunstig intelligens etter at vi har utstyrt den med software og skrevet kommandoer gjennom programmeringsspråk og kan løse matematiske oppgaver hurtigere enn mennesker, spille bedre sjakk osv. -- egenhendig klarer å utstyre seg selv med vilje og følelse, slik at den blir et vesen med selvstendig tenkning, vilje og følelse.

Jeg diskuterte dette nylig med en dataingeniør i familien, min egen guru på dette feltet som ikke har noe som helst forhold til antroposofi -- tvertimot står han nærmest Carl Sagans og Stephen Hawkings mekaniske univers -- og han forteller at professorer som skriver denslags populærvitenskap ikke har forstått forskjjellen mellom intelligens og programmering. Isaac Asimov forstod imidlertid denne forskjellen.


Teknologien og de mørke makter

I GA 177 snakket Rudolf Steiner om de mørke makters fall fra de høyere sfærer ned til vår egen verden, hvor de opererer midt iblant oss. I det fjerde foredraget, Dornach, 6. oktober 1917, snakker Steiner om at det er nettopp de rvesenene som forårsaker fødsel og død, som nå medvirker i den teknologiske utvikling, og han kommer i denne sammenheng inn på hvordan vitenskapen ble misbrukt på Atlantis og dermed brakte hele den sivilisasjonen til sin katastrofale undergang. Han snakker om at teknologien, dvs. alt vi utvikler i forbindelse med magnetisme, elektrisitet, forbrenningsmotorer osv. danner det han kaller en subnatur, så i tillegg til naturvitenskapen får vi altså subnatur-vitenskapen.

Nå er vel slike betraktninger årsaken til at enkelte antroposofer velger å vegre seg for omgang med teknologi; de blir konsekvent teknologi-kritiske og velger -- ifølge rykter jeg har hørt -- en såkalt antroposofisk livsstil, bor i tømmerhus uten strøm, henter vann i brønnen som de koker opp med vedhogst for å lage suppe med egendyrkede økologiske grønnssaker, og om kvelden leser de Steiner under stearinlys eller parafinlampe.

Hippiebevegelsen på 1960-tallet ser ut til å ha ansporet både de som vil gå tilbake til naturen og vekk fra sivilisasjonen på den ene siden, og de stikk motsatte tekno-nerdene på den andre siden (Jobs, Gates etc.). Her kan det være interessant å skyte inn at i det foredraget som nettopp ble nevnt, nemlig GA 177 om de mørke makters fall, sier Steiner at i den nærmeste fremtid kommer ikke den moderne menneskehetens ideal til å være flere og flere Goether, men flere og flere Edisoner. Altså tekniske oppfinnere. Og noe av det som definerer science fiction som litterær genre er at forfatteren bruker fantasien til å forestille seg hva fremtidens Edisoner kan få til.

De mørke makter som samarbeider aktivt med oss mennesker i utviklingen av teknologi er selvsagt såkalte ahrimanske elementærvesener. Og som vi kjenner fra antroposofien, har Ahriman en tendens til å vekke frykt og angst i menneskets følelsesliv. I forbindelse med subnatur-vitenskap og teknologi, tar denne angsten forskjellige former.

For det første har vi såkalte science freaks, dvs. ikke oppfinnere men teoretikere, ideologer og science fiction-forfattere som omfavner denne subnaturen på en totalt ukritisk måte uten dypere refleksjoner og blir en slags religiøse ateister som erklærer filosofisk totalkrig mot all såkalt pseudo-vitenskap, dvs. alt som har med New Age og religion å gjøre; de som oppdager antroposofi gjør den gjerne til sin hovedfiende. Disse menneskene har en dyp frykt for det åndelige som er direkte inspirert av det subnaturlige mekaniske, nemlig de ahrimanske elementærvesener.

For det andre har vi selvsagt de som ønsker å flykte fra teknologien fordi de frykter omgang med den. Steiner advarte sine lyttere gjentatte ganger mot å vegre seg for å bruke toget, eller elektrisiteten.


Subnatur-vitenskapelig overtro

Her er det ikke lenger bare snakk om det som Rudolf Steiner kalte for den naturvitenskapelige overtro, men den subnatur-vitenskapelige overtro som kun blir mulig hvis man tenker seg at bevisst liv har oppstått fra tilfeldige kjemiske prossesser i ursuppa. Hvis det er slik det henger sammen, kan dette gjøres mye raskere med teknologi. Fra et antroposofisk perspektiv er den menneskelige bevissthet et produkt av en uoversiktelig lang utvikling som stammer helt tilbake til Gamle Saturn -- dvs. med fire såkalte Big Bangs bak oss -- og har involvert aktiviteter av mange høyere hierarkier, de som er eldre enn mennesket. Og nå skal man tro at menneskeskapte maskiner, et fenomen som maksimalt sett er et halvt århundre gammelt -- snart kan stå på et høyere utviklingstrinn enn mennesket selv og dermed gjøre menneskene til sine slaver og husdyr hvis de ikke velger å utrydde oss.

Noen av utgangspunktene er håpløst naive. Vi er godt kjent med å ringe telefonnumre til bedrifter i forbindelse med support, kundebehandling etc. og få en telefonsvarer som gir oss menyer, deretter enn annen telefonsvarer med en ny meny osv. i det uendelige. De færreste vil påstå at disse telefonsvarerne og menyene er selvbevisste vesener. Allikevel hevder antroposofer at GPS'en i bilen er et levende vesen bl.a. fordi den "snakker" med en menneskestemme. Det slike antroposofer har i mente, naturligvis, er at ingen motorer eller tekniske apparater kan fungere uten den energien som kommer fra ahrimanske elementærvesener, men bortsett fra at disse vesenene er ganske lavtstående, faller man i den fellen hvor man forbinder menneskestemmen på lydopptaket med det ahrimanske vesenet og tilegner det sn slags personlighet på grunnlag av disse opptakene.

Dette med lydopptak, som går helt tilbake til Thomas Edisons tinnfolie-dekkede sylindere i 1877, kan riktignok representere en utfordring med hensyn til en av Rudolf Steiner øvelser i GA 10, om hvordan man oppnår erkjennelse av høyere verdener via diverse disipliner og øvelser. En sentral øvelse går ut på at man lærer å høre forskjell på lyder som kommer fra levende vesener, og de som kommer fra noe inorganisk eller mekanisk. Da Steiner skrev dette i 1904 eller 1905, hadde ikke lydopptak blitt en del av dagliglivet; Steiners egne foredrag ble jo alltid nedskrevet stenografisk. Så den gangen var det forsåvidt en enkel sak å høre forskjell på fuglesang og lokomotiv.

På 1970-tallet hadde selskapet Memorex en uforglemmelig serie TV-reklamer i USA med slagordet: "Is it live or is it Memorex?" På en av disse reklamene deltok selveste Ella Fitzgerald med en høy C som fikk et vinglass til å sprekke; det samme trickset ble gjentatt med et lydkassett-opptak hvor man ikke hørte forskjell, derav slagordet: "Is it live or is it Memorex?"

Dyr kjenner forskjell kun gjennom lukt; hvis lukten ikke er der i tillegg til lyden, er det ikke alltid at de reagerer f.eks. på lydopptak av andre dyr. For oss mennesker er det imidlertid svært lett å forveksle levende stemmer med lydopptak, men det er ingen unnskyldning for dette når vi vet at det er lydopptak fordi vi selv har slått på apparatet.

Og her er vi inne på noe helt vesentlig når det gjelder hele singularitet-konseptet, nemlig at det eneste man trenger å gjøre hvis man blir redd for maskiner, er å trekke ut stikkontakten eller batteriet, eventuelt skru av hovedbryteren eller trekke ut alle sikringene. Hvis man er redd for at en maskin skal bli selvbevisst og finne på onde ting, kutter man ut energikilden. Et levende vesens energikilde er mat og vann og oksygen; hvis man kutter denne forsyningen, vil det mennesket, dyret eller planten dø. Men en maskin dør ikke hvis den ikke knuses eller noe slikt, og den kan som regel repareres. Den kan settes helt ut av spill ved at man kutter strømforsyngen og reaktiveres ved at man kobler den til på nytt, men den kan ikke koble seg selv. Hvis en maskin var et levende vesen, ville den selv kunne lete etter sin strømforsyning når den er slått av og koblet ut.

Eller kanskje det er vi som er dumme når vi sier slikt fordi vi ikke er like intelligente eller smarte som de matematiske genier ved universitetene? Eller er det en aldri så tynn mulighet for at disse geniene har latt sitt eget intellekt løpe løpsk med seg? Fra et antroposofisk perspektiv er det Ahriman som forfører mennesket gjennom intellektet, gjennom intelligensen, og skaper alle slags vrangforestillinger. Så hvordan kan det ha seg at nettopp antroposofer, som burde være oppmerksomme på dette, også lar seg forføre av de samme vrangforestillinger, dog muligens med andre assosiasjoner?

Det man glemmer er det sentrale i humanismen, nemlig at mennesket står i sentrum med sin bevissthet, tar beslutninger og avgjørelser og kontrollerer teknologien. Dette betyr at Ahriman ikke opererer direkte inn i elektriske apparater, men gjennom de menneskene som lager og anvender apparatene. Ahriman er ikke utenfor mennesket, men innenfor.

En betydelig kilde til forvirring på dette området for antroposofer skyldes utvilsomt Rudolf Steiners spådom om at Ahriman kommer til å inkarnere som fysisk menneske i løpet av første tredjedel av det 21. århundre, dvs. før 2333. Altså som fysisk menneske, ikke som maskin.
På 1980-tallet la antroposofiske computer-nerder spesiell vekt på dette med Cold Fusion og datidens eksperimenter med å bygge opp en organisk hjerne ved hjelp av kompost, eller mikroorganismer som på kunstig vis skulle utvikles til hjerneceller og kobles til å styre en computer, slik at man fikk en organisk tenkende maskin. Cold Fusion var spesielt fascinerende fordi Ahriman forbindes med kulde; jo lavere dypfrys-temperatur, jo bedre for Ahrimans trivsel. Så med Cold Fusion mente man at Ahrimans inkarnasjon -- ikke som menneske men som computer -- var under forberedelse.

Det som ser ut til å utarte seg her er at det som skjer på den andre siden av terskelen som Steiner pleier å kalle det, blir gjort til noe ytre, fysisk-eksternt. Dermed blir frykten for Ahriman omgjort til frykten for selvbevisste roboter, for teknologien i seg selv. Selvfølgelig er dette ypperlig science fiction-stoff, og det samme gjelder konspirasjoner. Når antroposofer på dette området også gjør det indre, dvs. det som skjer bak terskelen, til noe ytre, så blir resultatet ikke bare vanvittig usannsynlig men også ulogisk. De som styrer og plotter og konspirerer i Pentagon og CIA osv. har forlengst vist seg å være nokså dumme, de tabber seg stadig ut på måter som tyder på at de fleste ikke tilhører Mensa, og dette må vel sies i enda større grad om våre egne politikere. Så dumme folk kan umulig planlegge superintelligente operasjoner som blir sentrale mediabegivenheter og samtidig føre hele verden bak lyset om hvem som står bak. Det henger rett og slett ikke på greip, men det er dette konspirasjonistene vil ha oss til å tro.

Knokkelskaller på norsk

Helt utrolig hvor lite skal til for å lage meningsløst oppstyr i norske media. Slik har det alltid vært. Men dagens oppstyr over en uttalelse om straff og offentlig pisking fra professor Schaaning, med det mediaoppstyr og sirkus og kommentarer som følger, setter ny rekord i idioti her til lands.

Jeg hørte nettopp denne professorens uklare rablerier på Dagsnytt 18, og til tross for at jeg selv ikke er akademiker, forstår jeg allikevel hva denne fyren forsøker å gi uttrykk for selv om han ser ut til å mangle evnen til å formidle sine tanker til omverdenen.

I utgangspunktet er professor Schaaning åpenbart prinsipiell motstander av straff, inkludert fengselsstraff. Hans tenkning er derfor nærmest anarkistisk, men firkanthoder som justsminister Storberget -- og hvilken justisminister har ikke vært et firkanthode? -- tar dette med pisking på politisk gravalvor og kaster bort sin dyrebare tid på å skravle om det i media.

Jeg tillater meg å mene at politikere har betraktelig lavere IQ enn gjennomsnittsbefolkningen.

Kommentatorer forøvrig kan muligens unnskyldes en smule fordi professor Schaaning virker så fortapt i sine akademisk-intellektuelle korridorer at han ikke kan snakke i klartekst, så han prater bare tåkerør. For politikerne finnes imidlertid ingen unnskyldning; tvertimot er det en skandale å ha så mange knokkelskaller på stortinget.

Det professor Schaaning åpenbart forsøkte å gi uttrykk for, var utvilsomt noe lignende det jeg selv skrev for 15 år siden. Denne type stoff som gjengis nedenfor lar seg ikke nevne i tabloidaviser eller nyhetssendinger med kvasi-kulturelle visvas-programmer, hvor den filosofiske og åndelige tenkeevnen dessverre ikke stikker særlig dypt:


http://uncletaz.com/norsktaz/christanarch.html

Kristendom og straff

Hennacy tok fullstendig avstand fra medvirkning til straff, og han henviste til episoden med Jesus, fariséerne, og kvinnen som var skyldig i ekteskapsbrudd. Dette utgangspunktet er meget interessant. Vårt moderne sosialdemokrati har nemlig tre hovedbegreper bak sin juridiske filosofi. Det ene er "straff." Det andre er "kriminalvern." Det tredje er "skrekk og advarsel."

Straffementaliteten er en anakronisme fra Moseloven i Det Gamle Testamente og er basert på hevngjerrighet. Dette prinsippet blir imidlertid totalt annullert i Det Nye Testamente. Under Moseloven var det dødsstraff for ekteskapsbrudd. De geistlige bragte Kristus en kvinne som de hadde tatt på capitalfersk gjerning. Loven krevet at hun skulle stenes til døde. Kristus bøyde seg ned og skrev i sanden. Så svarte han at den som var uten skyld skulle kaste den første sten. Alle prestene gikk; de eldste først. Da Kristus var alene med kvinnen, spurte han henne om de ikke hadde dømt henne. Hun svarte nei. Kristus sa: "Heller ikke jeg dømmer deg. Gå din vei og synd ikke mer."

Kristus skrev i sanden, i jorden, fordi kvinnens synd var registrert i jordens karma, eller skjebne (nemesis). Karmaloven, eller skjebneloven, er den eneste rettferdige straffer. ("Hevnen er min," sier Herren.) Følgelig har intet menneske rett til å straffe eller ta hevn over andre mennesker.

Opplysningstidens samvittighetskvaler overfor straff-og-hevnprinsippet, frykten for lovbrytere og lengsel etter trygghet og sikkerhet bak uniformerte rygger har skapt det moderne hygienisk-kliniske begrepet "kriminalvern".

Kriminalvern går ut på å beskytte samfunnet mot asosiale og farlige mennesker, mot skadelige elementer, uten direkte tanke på hevn eller straff. Straffen blir i så fall en slags terapeutisk skammekrok fra barnehagen; lovbryteren blir en liten unge som må oppdras av "samfunnet" for å bli "snill." En dom av en lovbryter blir dermed et tiltak fra makthavernes side for å verne andre mennesker mot repetisjoner av hans overgrep. Denne kliniske løsningen består i at asosiale personer blir behandlet som pasienter på linje med fysisk syke. En filosofisk avviker, dvs. en annerledes tenkende, eller en kulturell kjetter, blir likedan behandlet som en epileptiker, en kreftsyk, en schizofren, en narkoman eller en nekrofil seriemorder.

Det atavistiske straffeprinsippet henger allikevel igjen i vår juridiske filosofi i form av "skrekk og advarsel" - "deterrant" på engelsk. Man mener at strenge dommer og straffer skal "skremme" andre fra å begå lovbrudd.

Forskningen viser at straff som avskrekking ikke er effektivt, men her dominerer følelsene over forstanden, og hevnmotivet dominerer sterkt i forhold til dødsstraff i USA - nasjonen som hevder å være et kristent, gudfryktig idealsamfunn som alle andre nasjoner bør lære av. Det er utenkelig at vår statsminister kunne styrke sitt parti blant velgerne ved å klappe et mordoffers etterlatte på skulderen og si: "Jeg er enig med deg. Vi skal gi deg hevn. Vi skal gasse det jævla krypet." Akkurat den ordvekslingen har ikke funnet sted, men den demonstrerer psykologien bak amerikanske valgkampanjer.

Et interessant trekk ved straffens psykologi er at de som straffer andre, dvs. politifolk, dommere, juriemedlemmer osv. må ikke selv ha vært straffet. De må ha et såkalt "rent rulleblad"; de må ikke kunne identifisere seg med den som skal ydmykes. Denslags medfølelse basert på empirisk erkjennelse av straffens vesen ville gjøre det umulig å fullføre oppgaven. "La den som er uten skyld kaste den første sten. Og alle gikk, de eldste først...." Kristus, som jo er de kristnes forbilde og eksempel, nektet å dømme eller straffe sine medmennesker. Isteden lot han seg selv straffe. Det er derfor meget interessant at kristne dommere i USA den dag i dag får folk henrettet i Jesu navn og med bibelen på bordet ved siden av lovbøkene. Prinsippet er det samme når norske prester forsvarer statens straffelov.

Hennacy på sin side var inspirert av den "sanne opprøreren Jesus" og hans idé om Gud "var ikke en autoritet som jeg adlød som en monark men et prinsipp om godhet slik det ble lagt frem av Jesus i Bergprekenen." Hvis statens krefter stod i konflikt med hans idealer, ville han følge sine idealer og være ulydig mot staten. Hennacy talte for "énmanns-revolusjonen i hjertet" basert på frivillig fattigdom og pasifisme. Da han oppsummerte sin åndsarv, skrev han: "Jesus, St. Francis, Tolstoy og Gandhi fulgte en vei som lærer oss å elske vår fiende, skape rettferdighet, avskaffe utbytting, og å stole på Gud istedenfor politikere og regjeringer."

I forordet til sin selvbiografi ga Hennacy den klareste og mest uttrykksfulle erklæring av sine prinsipper og deres opphav i kristendommen:

"Kristen-anarkisme er basert på Jesu svar til fariséerne da han sa at den som var uten skyld skulle kaste den første sten; og på Bergprekenen som foreslår å svare ondt med godt og å vende det andre kinn til. Derfor, når vi tar noen som helst del i statstyre ved å avlegge stemmer for lovgivende, dømmende eller styrende byråkrater, da gjør vi disse menn til vår arm som vi kaster en sten med og fornekter Bergprekenen.

Ordbokdefinisjonen av kristen er: en som følger Kristus, snill, snillaktig, Kristus-lignende. Anarkisme er frivillig samarbeide for det gode, med rett til etterfølgelse. En kristen-anarkist er, derfor, en som vender det andre kinn til, kaster pengevekslernes bord overende, og som ikke trenger en snut til å fortelle ham hvordan han bør oppføre seg. En kristen-anarkist setter ikke sin tillit til kuler eller folkestemmer for å nå sitt ideal; han når dette idealet daglig gjennom énmannsrevolusjonen som han møter en dekadent, forvirret og døende verden med."

Der hvor Day og Hennacy var hovedsakelig aktivister, utviklet den russiske filosofen Nicholas Berdyaev i likhet med Tolstoy en form for revolusjonær kristendom som var ikke-institusjonell og frigjørende. Begge så Guds Rike som en eksistensiell tilstand fremfor et sosialt regime, men for Berdyaev tok dette form som kreativ selvstendighet istedenfor ikke-motstand basert på kjærlighet.