De hemmelige tjenesters modus operandi

Søndag 22. april dukket det opp et iøynefallende oppslag i Aftenposten:

Terrorister planlegger nye, store angrep

Aftenposten oppga The London Times som sin kilde:

Al-Qaeda ‘planning big British attack’

The London Times kaller sin kilde en anonym "leaked intelligence report" fra like anonyme "spy chiefs" fra britisk etterretning.

Deretter får vi den samme alarmerende nyheten servert på TV2 Nyhetskanalen. Kilden er – ja gjett -- The London Times nok en gang, og deres kilde går ut på at britisk etterretning har vist dem et hysj-dokument. (Bare se men ikke røre.) Ingen MI6-funksjonærer er nevnt med navn, så alt er veldig hysj-hysj og anonymt.

Home Office nekter å kommentere saken. Er det noen som lukter en råtten fisk? Her er det en så åpenbar deja vous at de politiske makthaverne demonstrerer ekstrem frekkhet når de tar folks hukommelsessvikt for gitt til de grader. Historieløshet, selv om det kun er snakk om fire og et halvt år! Har vi blitt så sløve og så lette å manipulere?

Når denne type rykter blir forsøkt plantet i media av Det Hvite Hus gjennom CIA i USA og MI6 i Storbritannia, dvs. såkalt disinformasjon for å rettferdiggjøre en større krigshandling, burde en anerkjent global riksavis som The London Times vite bedre enn å videreformidle den så ukritisk. De burde ha lært av den tabben som ble gjort av The New York Times den 8. september 2002, da de kjørte en reportasje på første side som gikk ut på at Saddam Hussein forsøkte å skaffe seg atomvåpen og at han hadde aluminiumsrør til dette formål. Historien, som ble skrevet av Michael Gordon og Judith Miller, var plantet av Det Hvite Hus, og Dick Cheney brukte deretter oppslaget som ”bevis” på at påstanden var sann, og dette ble bærebjelken for den lenge planlagte Irak-invasjonen. Kort etterpå fikk Dick Cheney snusen i et rykte som vi idag vet var basert på et brev fra Nigers president til Saddam Hussein, og som viste seg å være en ren fabrikasjon laget av Rocco Martino, en mislykket italiensk politimann og freelance-spion.

Dette førte til den såkalte sirkulære etteretningen som ble gjort mulig ved at Rocco Martino hadde sendt sitt forfalskede dokument til italiensk, fransk, britisk og amerikansk etterretning. Dermed kunne Bush og Blair bare henvise til hverandres spion-nett. I sin unionstale januar 2003, erklærte President George W. Bush:

PRESIDENT GEORGE W. BUSH: Den britiske regjeringen har oppdaget at Saddam Hussein nylig søkte etter betydelige kvanta uran fra Afrika.

Når det i skrivende stund settes spesiell fokus på atomvåpen og terror-operasjoner på iransk jord, styrker dette mistanken om at CIA, med MI6 som lydig ærendgutt, "lekker" info til media for å skremme folk med visjonen av en soppsky på horisonten slik at de kan angripe Iran med FNs velsignelse. Verden har akseptert at Iran blir en atom-makt, derfor må de bruke hardere skremsler ved å plassere atombomben i hendene på al-Qaeda-terrorister på iransk jord, som kunngjør planer om et atomangrep mot vestlige land. – med det iranske regimets velsignelse, selvfølgelig.

Etterforskende reporter Peter Eisner fra The Washington Post sa det følgende om den beryktede 2002-reportasjen i The New York Times:

PETER EISNER: Vel, artikkelen var meget viktig. Den kommer i sammenheng med en plan som hadde blitt ruget ut i Det Hvite Hus sommeren 2002. Det Hvite Hus’ Irak-Gruppe, som var hovedsakelig en propaganda-operasjon som forstod at den ene tingen som måtte gjøres for å selge krigen i Irak var ikke å ta opp biologiske våpen, ikke å ta opp kjemiske våpen, men å ta opp frykten og trusselen om en soppsky – og 'språkleverandørene' sa spesifikt: ”La oss bruke og begynne å hamre ivei på idéen om at en soppsky er på horisonten, at vi ikke kan vente til vi har sikker informasjon, men vi har informasjon. Vi må handle nå.”

"Det enkleste man kan gjøre i Washington," forteller Peter Eisner videre, "er å sende ut en lekkasje og så se på at den vokser." På denne måten ble lekkasjen brukt til kryss-referanser. Visepresident Dick Cheney sa dermed på TV: ”Vel, dere kan lese The New York Times idag.”

Senere ba The New York Times sine lesere om unnskyldning i en redaksjonell kommentar for den unøyaktige dekningen av Irak og masseødeleggelsesvåpen.

Dette gir ”Vær Varsom-plakaten” en helt ny mening. Man tenker vanligvis på personvern og denslags, men i dette tilfellet viser det seg at et lite glipp av denne varsomheten kan utløse blodige og tragiske kriger og katastrofer, spesielt når redaktører tillater at verdens mektigste politikere planter falsk informasjon i en global riksavis for senere å bruke dette til kildehenvisning.

Det blir mer komplisert – mye mer komplisert. Bak kulissene opererer CIA, presidentens private hær som er hinsides kongressens oppsyn. Professor og forhenværende CIA-analytiker Chalmers Johnson forklarer dette slik:

CHALMERS JOHNSON: [Da CIA] utviklet seg over tid, og da det ble gjort klart til presidenten, hver eneste president siden Truman, gjorde det klart til dem kort etter at de tiltrådte: du har til din disposisjon en privat hær. Den er totalt hemmelig. Det er ingen form for oppsyn. Det var ingen form for kongress-oppsyn før sent på 1970-tallet, og den viste seg å være inkompetent stilt opp mot Iran-Contra og denslags ting. Han kan gjøre hva du ønsker med den. Du kan beordre attantater. Du kan beordre styrting av regjeringer. Du kan beordre ødeleggelse av økonomier som ser ut til å komme i veien for deg. Du kan lære opp latinamerikanske militæroffiserer i statsterrorisme. Du kan gjennomføre globale kidnappingsprogrammer og beordre tortur av mennesker, til tross for det faktum at det er et klart brudd på amerikansk lov og medfører dødsstraff hvis torturofferet skulle dø, og det gjør de ofte i tilfeller med kidnappinger til steder som Egypt.

Presidenten kan ikke spørre kongressen om bevilgninger til CIAs ulovligheter; derfor må de skaffe pengene på andre måter. På 1980-tallet finansierte CIA den ekstremt terroristiske og morderiske Contra-bevegelsen i Nicaragua ved å selge våpen til Iran via Israel, som førte til den såkalte Iran-Contra-skandalen. I senere tid har de skaffet pengene bl.a. ved å rundplyndre Irak. Seymour Hersh, den berømte etterforskende reporteren som avslørte My Lai-massakren i 1969 og Abu Ghraib-forholdene i 2004, og som nå skriver for The New Yorker, fortalte følgende i februar:

SEYMOUR HERSH: Og så, vi har pumpet inn mange penger, illegale penger. Det var ikke godkjent av kongressen. Pengene ble pumpet inn der. Tidligere pensjonerte CIA-karer ble puttet inn der. Pensjonerte folk dro inn der, andre etater. Pengene kom, ingen er sikre på hvor. Det er mange lagre med svarte penger rundt omkring, mange penger. Utvilsomt var noe av det, blir jeg fortalt, kom fra Irak. Det er, som du vet, det var høringer for noen uker siden som viste at 9 milliarder dollar i irakiske oljepenger forsvant mystisk og kunne ikke gjøres rede for. Noen av de pengene ble vasket omkring. Det ble også funnet mange penger etter at Saddam falt. Vi fant flere lagre med enorme beløp, vet du, hundrevis av millioner, og milliarder av dollar i noen tilfeller, i kontanter. Vi fant også penger i diverse menigheter. Der er virkelig ikke noe ansvar eller redegjørelse, og mye av det kunne ha havnet i svarte lagre. Det er bare ikke klart hvor pengene kom fra, og det skal ikke være klart. Det du driver med er det du vasker pengene i. Du får dem overført til visse personer.

Seymour Hersh snakket her om sin artikkel i The New Yorker den 5. mars som het Retningsskiftet. Dette går bl.a. ut på at USA har forverret forholdene mellom sunnier og shiaer med sine anstrengelser for å motarbeide iransk innflytelse i området, og at de samarbeider med al-Qaeda for å oppnå sine mål. Dette er et ekstremt farlig spill fra USAs side. De bruker de terroristene de hevder å bekjempe til politiske formål gjennom hemmelige, ulovlige aksjoner. De samarbeider med en gren av den kurdiske opprørsbevegelsen (med nære forbindelser til Taliban og al-Qaeda) for å destabilisere det iranske regimet samtidig som de kjemper mot en annen gren av den samme organisasjonen fordi den står på USAs liste over terrororganisasjoner. Etterforskende reporter Reese Erlich, som selv har oppsøkt og intervjuet disse geriljagruppene, fortalte den 27. mars:

REESE ERLICH: P.K.K. er moderorganisasjonen hvis du vil. Den ble grunnlagt av Oshelan, den tyrkiske kurderen som nå er i fengsel, tiltalt for terrorisme. P.K.K. står forøvrig på USAs utenriksdepartements liste over terrorist-organisasjoner. P.J.A.K., Partiet for Kurdistans Frie Liv, er den iranske søsterorganisasjonen. For circa to år siden ble P.K.K. splittet opp i fire partier i hvert av de landene hvor kurderne bor. I Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Så P.J.A.K. er den iranske søsterorganisasjonen. Hovedsakelig er de fortsatt en del av den samme organisasjonen. For å få til de P.J.A.K.-intervjuene jeg gjorde, måtte du igjennom to P.K.K.-leire med walkie-talkies og soldater og geriljaer osv. Med alle intensjoner og hensikter er de den samme tingen.

AMY GOODMAN: Og kan du forklare USAs forhold til disse organisasjonene?

REESE ERLICH: Vel, det er veldig komplisert. For på den ene siden er USA veldig sterkt imot P.K.K.s handlinger i Tyrkia. Og på den andre siden støtter de P.K.K.s angrep mot Iran. Dette er typisk for USAs hemmelige bestrebelser da vi så amerikansk støtte til Mujahadeen mot den sovietiske invasjonen av Afghanistan. De tok parti med noen ganske avskyelige typer som omsider dannet al-Qaeda og bombet New York. Så nok en gang allierer USA seg med én gren av dette partiet, men ikke med den andre grenen, og spiller en veldig farlig lek og de spiller en veldig lignende lek med Mujahadeen al-Halb, en annen iransk gruppe og med grupper i Baluchestan som er nær den pakistansk-iranske grensen hvor noen revolusjonære garders busser ble sprengt. Det er en veldig, veldig farlig, bedragersk lek som USA spiller.

Nå kan man selvsagt spørre seg hvorfor USA har gått så veldig langt for å tvinge igjennom sitt regimeskifte i Iran og driver et så utrolig farlig spill for å få det til. Vel, for det første har de ventet veldig lenge på dette. I årevis har de villet slå tilbake 1979-revolusjonen for å gjenvinne den kontrollen de hadde under shahen, som ble innsatt i 1953 da Mossadeq ble styrtet ved hjelp av Kermit Roosevelt, en CIA-agent som var Teddys barnebarn. Med noen få millioner dollar klarte han å styrte Mossadeq og bringe shahen til makten ved å skape opptøyer, protester og kaos. Dette blir beskrevet i detalj i John Perkins’ bok fra 2004: Confessions of an Economic Hit Man. Dette kuppet og den følgende undertrykkelsen med USA i ryggen førte til et raseriutbrudd 26 år senere da iranerne gjorde revolusjon, holdt de ansatte ved den amerikanske ambassaden i Tehran som gisler i over et år og erstattet shahen med prestestyre.

CIA-agent Kermit Roosevelt

Av den grunn var Iran et av de viktigste landene på Pentagons hit-liste i 2001, da de etter planen skulle styrte syv regimer på fem år. Dette ble fortalt den 2. mars av ingen ringere enn selveste 4-stjerners-generalen Wesley Clark (NATOs øverstkommanderende under bombingen av serberne):

GENERAL WESLEY CLARK: Omtrent ti dager etter 9/11 gikk jeg gjennom Pentagon og så forsvarsminister Rumsfeld og viseminister Wolfowitz. Jeg gikk ned i underetasjen bare for å si hallo til noen av Joint Staff-folkene som pleide å jobbe for meg, og en av generalene kalte meg inn. Han sa: ”Sir, du må komme inn og snakke med meg et øyeblikk.” Jeg sa: ”Vel, du har det for travelt.” Han sa: ”nei, nei.” Han sa: “Vi har vedtatt at vi skal gå i krig med Irak.” Dette var på eller omkring den 20. september [2001]. Jeg sa: ”Vi skal gå i krig med Irak? Hvorfor?” han sa: ”Jeg vet ikke.” Han sa: ”Jeg tipper at de ikke vet hva annet de skal gjøre.” Så jeg sa: ”Vel, fant de noe informasjon som forbinder Saddam til al-Qaeda?” Han sa: ”Nei, nei.” Han sier: ”Det er ikke noe nytt på den måten. De har bare bestemt å gå til krig med Irak.” Han sa: ”Jeg tipper det er at vi ikke vet hva vi skal gjøre med terroristene, men vi har et godt militære og vi kan ta ned regjeringer.” Og han sa: ”Jeg tipper at hvis det eneste verktøyet vi har er en hammer, må hvert eneste problem ligne en spiker.”

Så jeg kom tilbake for å treffe ham et par uker senere, og innen den tiden bombet vi i Afghanistan. Jeg sa: ”Skal vi fortsatt gå i krig med Irak?” Og han sa: ”Åh, det er verre enn det.” Han plukket opp et stykke papir. Og han sa: ”Jeg mottok dette nettopp fra overetasjen” – han mente forsvarsministerens kontor – ”idag.” Og han sa: ”Dette er en memo som beskriver hvordan vi skal slå ut syv land på fem år, vi begynner med Irak, og så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og avslutningsvis Iran.” Jeg sa: ”Er det hemmelig?” Han sa: ”Yes, sir.” Jeg sa: “Vel, ikke vis det til meg.” Og jeg traff ham for et års tid siden, og jeg sa: “Husker du det?” Han sa: “Sir, jeg viste deg ikke den memoen! Jeg viste den ikke til deg!”

AMY GOODMAN: Unnskyld meg. Hva sa du han het?

GENERAL WESLEY CLARK: Jeg kommer ikke til å gi deg navnet hans.

AMY GOODMAN: Så gå igjennom landene igjen.

GENERAL WESLEY CLARK: Vel, vi begynner med Irak, så Syria og Libanon, så Libya, så Somalia og Sudan, og tilbake til Iran.

En full pakke med regimeskifter.

General Clark sier at bruk av militære midler må være aller, aller siste resurs etter alt annet har mislykkes, og han kritiserer Bush-administrasjonen for å slurve og sløse med militære styrker på en ufornuftig, umoralsk og respektløs måte.

Når det gjelder Iran, ser det imidlertid ut til at USA har holdt seg til pensum. Strategien mot land som ikke tjener USAs økonomiske og politiske interesser beskrives i detalj av Perkins i nevnte bok. Først sendes de såkalte "økonomiske hit men" med sine stresskofferter, og hvis disse ikke får sine avtaler på Washingtons premisser, blir "sjakalene" sendt inn -- dvs. snikmordere, folk som skaper opptøyer for å iscenesette statskupp osv. Dette ble gjort bl.a. med Saudi Arabia, hvor fase 1 var vellykket, og med Irak, hvor både fase 1 og fase 2 var mislykket, slik at de måtte gå til fase 3. John Perkins forteller:

JOHN PERKINS: Vel, Irak fulgte Saudi Arabia. Etter vår storslåtte suksess i Saudi Arabia bestemte vi oss for å gjøre den samme tingen i Irak. Og vi regnet med at Saddam Hussein kunne korrumperes. Og selvfølgelig hadde vi vært involvert med Saddam Hussein i lang tid uansett. Så de økonomiske hit men gikk inn og forsøkte å snu Saddam Hussein rundt, forsøkte å få ham til å si seg enig i en avtale som den kongefamilien Saud hadde sagt seg enig i. Og han gjorde det ikke. Så sendte vi inn sjakalene for å prøve å styrte ham eller å snikmyrde ham. De kunne ikke. Hans republikanske garde var for lojal og han hadde alle disse dobbeltgjengerne. Vi kunne ikke utføre det. Så da de økonomiske hit men og sjakalene begge mislyktes, da var siste forsvarslinje som USA, imperiet, bruker i disse dager, det er militæret. Vi sender inn våre unge menn og kvinner for å dø og drepe, og vi gjorde det i Irak i 1990. Vi trodde at Saddam Hussein på det tidspunktet var så tilstrekkelig tuktet at han ville snu seg rundt, så de økonomiske hit men reiste tilbake dit i 1990-årene, mislyktes nok en gang. Sjakalene reiste inn igjen, mislyktes nok en gang, og så gikk det militæret inn en gang til – historien vi alle kjenner – fordi vi kunne ikke snu ham rundt på noen annen måte. Irak hadde blitt veldig, veldig viktig for oss av mange grunner. Landets strategiske plassering, det faktum at det kontrollerer veldig mye av Midtøstens vannforsyning, Tigris og Eufrat renner begge gjennom og ut av Irak og, selvfølgelig, dets olje. Og nå er vi ikke så sikre på om vi kan holde Saud-huset under kontroll. De er veldig upopulære, delvis fordi de aksepterte denne avtalen med Vesten. De gjorde mye av det som shahen av Iran har gjort. Og Osama bin Laden, selvfølgelig, er veldig imot det. Men det er også et veldig stort antall muslimer rundt i verden. Setet for den muslimske tro, Mekka, er i Saudi Arabia, veldig opprørt over det som Saud-huset har gjort. Så vi har vært redde for at vi kommer til å miste grepet på Saud-huset. Én måte å beskytte mot det er å ta over Iraks oljeresurser, som kan være mye større enn de i Saudi Arabia. Vi er ikke helt sikre på hvor store de er.

Sjakalene har nå operert i Iran i lengre tid uten resultater. Ifølge Seymour Hersh driver planleggerne i Washington med noe som kalles ”regime-endring-målsetting,” og det hyggelige ordet de bruker innenfor systemet er ”halshugging.” Det betyr at man tar lederne, mullahene, og i de nykonservatives fantasiland kommer folk da løpende og glade for å sette opp et sekulært, demokratisk, pro-amerikansk Iran.

To metoder blir benyttet til å presse FNs sikkerhetsråd til enighet når USA vil angripe et land. Den ene går ut på å tvinge fattige nasjoner med store lån de ikke kan betjene, påprakket av Verdensbanken som en del av denne strategien, til å stemme slik USA dikterer. Den andre metoden, som er tilsiktet verdensopinionen, går ut på å skremme med visjonen av en soppsky på horisonten: Iran vil utvikle en atombombe, og den vil de bruke mot vestlige land. Bill O’Reilly på Fox News går så langt som å hevde at iranerne ønsker å utrydde alle jøder fra jordens overflate.

Denne strategien har imidlertid gått i stå. Verden forøvrig ser ut til å akseptere at Iran blir en atommakt. Landet er omringet av atomrustede stater: Russland, India, Pakistan, Israel. USA har ti tusen atomvåpen og dessuten interkontinentale raketter. President Bush har snakket om å utvikle ’en ny generasjon’ med atomvåpen, og i Persia-gulfen ligger fire carriers stappfulle med velutrustede bombefly og venter på "Go! Go! Go!" fra Det Hvite Hus.

Den 17. april 2006 skrev Seymour Hersh en artikkel i The New Yorker som gikk ut på at høytstående offiserer innenfor Joint Chiefs var villige til å si opp fordi Det Hvite Hus nektet å fjerne bruk av atomvåpen mot Iran som valgmulighet. De militære vant den kampen, og presidenten sa seg motvillig enig i en ny plan som ekskluderte muligheten for bruk av atomvåpen. Dette er særdeles hårreisende og skremmende; det ble også tatt opp på CNN.

Terrorisme har ingenting med saken å gjøre. Mange tror fremdeles at ”the good guys” kjemper i Midtøsten for å begrense terrorisme slik at alle kan sove trygt. Motivet er imidlertid politisk og militær dominans over hele regionen for å disponere resursene: Det sorte gullet. Oljens aller mest ettertraktede verdi ligger ikke i kjøregleder eller personlige transportbehov, og ironisk nok heller ikke i profitten fra omsetningen. Enhver som har lest litt krigshistorie forstår at det primære behovet for olje ligger i militær slagkraft. Stridsvogner, humbees, bombefly, kampfly, raketter, carriers.

Da shahen satt med makten, oppmuntret USA landet til å utvikle atomteknologi, og nå lager de ramaskrik om dette fordi de har et prestestyre. Uansett hva Dick Cheney hevder å mene om at iranerne skal få en bombe som de skal gi til sine Hezbollah-brunskjorter i Libanon med celler i Washington og New York, så går strategien ut på å skremme folk nok en gang til å forestille seg en soppsky. Og nå blir de drevet så langt av sine ambisjoner at de planter en ny historie i en ledende vestlig riksavis.

Dick Cheney

Hvis Bush-administrasjonen ikke hadde sittet så dypt i kvikksanden med en blodig fiasko i Irak og en motvillig demokrat-kontrollert kongress i Washington, hadde de bombet Iran for lengst i håp om å påtvinge landet regimeskifte. De hindringer som kongressen har lagt i veien for administrasjonen etter at demokratene fikk flertall i november har ført til at desperasjonen, utålmodigheten og behovet for dramatisk avledning av oppmerksomheten ser ut til å ha meldt seg for fullt. Det er mye oppstyr i kongressen om Irak-krigen og dens opphav, pluss skandalen i kjølvannet av de massive partipolitiske oppsigelsene av statsadvokater som hadde til hensikt å gjøre det umulig for fattige velgere å stemme på demokratene, og som har ført til at Det Hvite Hus plutselig har "mistet" fire års eposter fra presidentens seniorrådgiver og mastermind Karl Rove. Dette er særdeles ironisk når man tar i betraktning at denne administrasjonen har gjort seg skyldig i å godkjenne justisdepartementets ulovlige telefonavlytting og epost-spionasje. Senatet i Vermont har nå stemt for riksrett mot Bush og Cheney med 16 mot 9 stemmer.

Dette kan lett smitte over hele landet og tvinge kongressleder Nancy Pelosi til å sette riksrett mot administrasjonen tilbake på dagsorden.

Det Hvite Hus minner i disse dager stadig mer om Nixon-administrasjonen i 1974. Dengang var det ikke snakk om eposter, men lydbånd som omsider ble overlevert og inneholdt nok bevis til å tvinge presidenten til å gå av. Det Hvite Hus trenger nå en avledning fra skandalen i Justisdepartementet og de forsvunne epostene. En radikal utvidelse av Midtøsten-krigen ved å innlemme et land til blir nok betraktet som en redning av Karl Rove, som en triumf av Dick Cheney, og som "business as usual" av George W. Bush.

Og bak det hele ligger en kraft intet menneske kan styre, nemlig det militærindustrielle komplekset. Chalmers Johnson beskriver det slik:

CHALMERS JOHNSON: Vel, ja. Militarismen er den – det som den sosiale siden har kalt den ”mellomliggende variablen,” den kausale forbindelsen. Det vil si, for å opprettholde et imperium kreves en veldig stor stående hær, digre utgifter på våpen som fører til et militærindustrielt kompleks, og generelt sett en ond sirkel med interesser som fører til en uendelig serie med kriger.

Slutt på republikken USA?

Chalmers Johnson

Chalmers Johnson er forhenværende CIA-analytiker (under Lyndon Johnson og Richard Nixon), anerkjent akademiker og forfatter. 26. februar ble han intervjuet av Amy Goodman, og sa bl.a. om Irak-okkupasjonen:

"Og så valgte vi Irak som det nest-rikeste oljelandet på jorden og et sted som passet ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, Seymour Hersh vel og merke, men jeg tror det er viktig at en av grunnene til at vi ikke hadde noen utgangsplan fra Irak er at vi hadde ikke til hensikt å forlate landet. Og med sikkerhet er beviset på det den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange doble rullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet. Du kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har [sagt] gjentatte ganger på sin liksom nonchalante måte, når han blir spurt: 'Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?' og han sier vanligvis: 'Å, minst et tiår på disse basene.' Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem."

Hele intervjuet, som ble sendt den 27. februar og har blitt nevnt tidligere i denne bloggen, gjengis nedenfor i undertegnedes oversettelse til norsk.

Chalmers Johnsons ovennevnte utsagn bekreftes av ferske nyheter fra 20. april:

USAs militære slutter med å fokusere på opplæring av irakiske tropper. McClatchy-avisene forteller at USAs militære har stille endret sin strategiske planlegging. Militære planleggere har forkastet idéen om at opplæring av irakiske tropper vil gjøre det mulig for amerikanske soldater å komme hjem snart. De militære tror at amerikanske tropper vil måtte sikre landet for det meste alene. Pentagon har ikke kunngjort endringen, men bevisene har hopet seg opp i månedsvis på at irakiske tropper ikke lenger står i fokus for USAs strategiske planlegging.

I mellomtiden har de amerikanske militære begynt å bygge en diger mur i Baghdad for å skille shiaene fra sunniene [selv om det er mange blandede ekteskap i landet og den sekteriske polariseringen er hovedsakelig iscenesatt av okkupantene].

I Washington innrømmet senatets majoritetsleder Harry Reid for første gang at krigen i Irak er tapt. Reid sa: "Denne krigen er tapt og opptrappingen utretter ingenting, hvilket vises av den ekstreme volden i Irak igår." Onsdag [18. april] døde over 300 irakere, en av krigens blodigste dager. Sjefen for amerikanske styrker i Irak, general David Petraeus, innrømmet at onsdag markerte et alvorlig tilbakeslag for USA.

Harry Reid

Tirsdag 27. februar 2007
Chalmers Johnson: Nemesis: Den Amerikanske Republikkens Siste Dager

Chalmers Johnson – CIA-analytiker, anerkjent akademiker, ledende kritiker av USAs utenrikspolitikk, bestselgende forfatter, pensjonert professor i internasjonale relasjoner ved The University of California i San Diego, president for The Japan Policy Research Institute. Hans nye bok heter: Nemesis: The Last Days of the American Republic.

I denne boken hevder Chalmers Johnson at fordi USA har gapt over for mye på det militære og det økonomiske plan, kan dette faktisk føre til nasjonens sammenbrudd som republikansk forfatning. Boken er det siste bindet i hans Blowback-trilogi som følger bestselgerene Blowback og The Sorrows of Empire. I de to første bøkene hevdet Johnson at amerikanske hemmelige og militære aktiviteter har ført til utilsiktet men direkte katastrofe i USA.

Chalmers Johnson har skrevet for flere publikasjoner inkludert Los Angeles Times, The London Review of Books, Harper's Magazine, og The Nation. I 2005 ble han iøynefallende profilert i den prisbelønnede dokumentarfilmen Why We Fight.

Amy Goodman startet sitt intervju med å spørre Johnson om tittelen på hans nyeste bok: Nemesis.

CHALMERS JOHNSON: Nemesis var den gamle greske gudinnen for hevn, hun som straffet overmot og arroganse i mennesker. Du husker kanskje at hun er den som førte Narcissus til dammen som viste ham hans speilbilde, og han stupte inn og druknet. Jeg valgte tittelen fordi det ser ut for meg at hun er tilstede i vårt land nettopp nå og bare venter på å gjøre sin – å utføre sin guddommelige misjon.

Nemesis

Med undertittelen mener jeg virkelig det. Det er ikke bare et PR-knep for å selge bøker – Den amerikanske republikkens siste dager. Jeg er her opptatt av et veldig reelt, konkret problem i politisk analyse, nemlig at USAs politiske system idag, forteller historien, er en av de mest ustabile kombinasjonene som finnes – det vil si demokrati innad og imperium utad – at valgene er skarpt avtegnet. En nasjon kan være det ene eller det andre, et demokrati eller et imperium, men den kan ikke være begge. Hvis den holder fast på imperialismen, vil den, som den gamle romerske republikken som så mye av vårt system ble modellert etter, som den gamle romerske republikken vil den tape sitt demokrati til et innenlands diktatur.

Jeg har brukt en del tid i boken på å snakke om et alternativ, nemlig det som skjedde med det britiske imperiet etter annen verdenskrig, hvor valget ble tatt å gi opp imperiet for å beholde demokratiet. Det ble åpenbart for britene ganske sent at de kunne beholde juvelen i sin krone, India, kun på bekostning av administrative massakre som de ofte hadde gjennomført i India. I møte med krigen mot nazismen, som nettopp var slutt, ble det, tror jeg, klart for britene at for å holde på sitt imperium, ville de måtte bli et tyranni, og derfor, tror jeg, valgte de fornuftig, valgte beundringsverdig å gi opp sitt imperium.

Som jeg sier, gjorde de ikke dette perfekt. Det var veldige atavistiske tilbakeslag i 1950-årene i det engelsk-fransk-israelske angrepet på Egypt, undertrykkelsen av Kikuyuene – barbarisk undertrykkelse faktisk – i Kenya, og så, selvfølgelig, den tydeligste og merkeligste atavismen av dem alle, Tony Blair og hans entusiasme for fornyet imperialisme i Irak. Men uansett så ser det for meg ut til at Storbritannias historie er klar på det punkt at de ga opp sitt imperium for å forbli et demokrati. Jeg tror det er noe vi bør diskutere veldig hardt i USA.

Chalmers Johnson

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, du forbinder sammenbruddet av grunnlovsforankret statsstyre med militarisme.

CHALMERS JOHNSON: Ja.

AMY GOODMAN: Kan du snakke om signalene på det grunnlovsforankrede statsstyrets sammenbrudd og hvordan det henger sammen?

CHALMERS JOHNSON: Vel, ja. Militarismen er den – det som den sosiale siden har kalt den ”mellomliggende variablen,” den kausale forbindelsen. Det vil si, for å opprettholde et imperium kreves en veldig stor stående hær, digre utgifter på våpen som fører til et militærindustrielt kompleks, og generelt sett en ond sirkel med interesser som fører til en uendelig serie med kriger.

Det går antagelig tilbake til den tidligste advarselen som noengang har blitt gitt til oss av vår første president, George Washington, i hans berømte avskjedstale. Den blir lest under åpningen av hvert eneste nye kongressmøte. Washington sa at republikkens store fiende er stående hærer, det er spesielt en fiende av republikansk frihet. Det han mente med dette er at det bryter ned separasjonen av makt mellom de utøvende, lovgivende og juridiske grener som har til hensikt å holde hverandre i sjakk – dette er vårt mest grunnleggende vern mot diktatur og tyranni – det forårsaker at det bryter ned, fordi stående hærer, militarismen, det militære establishment, det militærindustrielle komplekset, trekker all kraft bort fra resten av landet til Washington, inkludert skatter, at inne i Washington trekker de dette inn i presidentstillingen, og de begynner å skape en imperialistisk presidentstilling, som så innlemmer det militæres begjær for hemmeligholdelse og gjør oppsyn med regimet nesten umulig for et medlem av kongressen, langt mindre for en statsborger.

George Washington

For meg ser det ut som at dette er også den samme advarselen Dwight Eisenhower ga i sin berømte avskjedstale i 1961, hvor han gjennom temmelig grov ordbruk, temmelig udiplomatisk ordbruk – man bør gå tilbake og lese Eisenhower. Han var virkelig alarmert da han snakket om fremveksten av en svær våpenindustri som lå hinsides vårt oppsyn, som ikke var under effektiv kontroll av det militærindustrielle kompleksets interesser, en frase som han skapte. Vi vet fra hans skrivearbeide at han mente å si et militærindustrielt kongress-kompleks. Han ble ble advart mot å gå så langt. Men det er på den måten jeg tror at det bindeleddet – eller det vil si at uoverenskomsten mellom innenriksdemokrati og utenriksimperialisme blir til.

AMY GOODMAN: Hvem ble han advart av?

CHALMERS JOHNSON: Medlemmer av kongressen. Republikanske medlem—

AMY GOODMAN: Og hvorfor var de imot?

CHALMERS JOHNSON: Vel, de ønsket ikke å få sine evner som kontrollorgan bestridet. De taklet ikke sine oppgaver særlig bra. Man må også si at Eisenhower var – jeg mener at han har fått for mye ros for dette. Det var en heltmodig uttalelse, men samtidig var han slakteren av Guatemala, den personen som autoriserte vår første hemmelige operasjon og en av de mest tragiske vi noengang gjorde: styrtingen av Mohammed Mossadegh i Iran i 1953 på grunn av The British Petroleum Company. Han administrerte også den fantastiske veksten av det militærindustrielle komplekset, den sinnssyke overforsyningen med atomvåpen, bemektigelsen av luftforsvaret og denslags ting. Det ser ut til at først på slutten erkjente han hva slags monster han hadde skapt.

Dwight Eisenhower

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, forfatter av Nemesis: The Last Days of the American Republic. Vi skal komme tilbake til ham etter et minutt.

[pause]

AMY GOODMAN: Når vi nå kommer nå tilbake til mitt intervju med Chalmers Johnson -- hans nye bok, Nemesis: The Last Days of the American Republic – spurte jeg ham om ekspansjonen av amerikanske militærbaser over hele kloden.

CHALMERS JOHNSON: Ifølge de offentlige tallene akkurat nå – det er noe som heter The Base Structure Report, som er en ugradert fortegnelse over fast eiendom som eies rundt i verden og hvor mye det ville koste å erstatte det – akkurat nå er det 737 amerikanske militærbaser på hvert eneste kontinent, i godt over 130 land. Noen apologeter fra Pentagon liker å si: vel, dette er usant, at vi teller marinevakter som ambassader. Jeg garanterer deg at det er rett og slett dumt. Vi har ikke noe i nærheten av 737 ambassader i utlandet, og alle disse er ekte militærbaser med alle de problemene som det medfører.

I den sørligste delen av Japan, Okinawa, åstedet for Kampen om Okinawa i 1945, er det en liten øy, mindre enn Kawaii blant Hawaii-øyene, med 1,300,000 Okinawa-boere. Det er 37 amerikanske militærbaser der. Opprøret mot dem har vært endemisk i femti år. Guvernøren sier alltid til den lokale militærkommandøren: ”Dere bor på den siden av en vulkan som kan eksplodere når som helst.” Den har eksplodert tidligere. Hva dette betyr er ganske enkelt en endeløs, ustoppelig serie med seksuelle voldsforbrytelser, fylleslagsmål, trafikkulykker hvor sjåføren flykter fra åstedet, miljøforurensning, støyforurensning, helikoptere som faller ut av luften fra Futenma Marine Corps Air Base og ramler ned på området til Okinawa Internasjonale Universitet. Den ene tingen etter den andre. I 1995 hadde vi en av de mest alvorlige hendelsene, da to marinesoldater og en sjømann kidnappet, banket opp og voldtok en tolv år gammel jente. Dette førte til de største demonstrasjonene mot USA siden vi undertegnet sikkerhetsavtalen med Japan for årtier siden. Det er denne type ting.

Støyvarselskilt ved Futenma-basen

Jeg reiste først til Okinawa i 1996. Jeg ble invitert av daværende guvernør Ota i kjølvannet av voldtektshendelsen. Jeg har viet mitt liv til studium av Japan, men i likhet med mange japanere, mange japanske spesialister, hadde jeg aldri vært i Okinawa. Jeg ble sjokkert av hva jeg så. Det var det reneste britiske India-styre. Det var som sovietiske tropper boende i Øst-Tyskland, mer komfortable enn de ville ha vært hjemme i, la oss si Oceanside, California, ved siden av Camp Pendleton. Og det var en skandale på alle måter. Min første reaksjon – jeg har ikke lagt skjul på det – at jeg var, før Sovietunionens sammenbrudd, absolutt en kaldkrigs-kriger. Min første forklaring var at dette er ganske enklelt utenfor allfarvei, at folk ikke kommer ned hit og rapporterer det. Da jeg begynte å studere nettverket med baser rundt i verden og hendelsene som har kommet med dem og militærkuppene som har iscenesatt regimeskifter og regjeringer vi godkjenner, begynte det å gå opp for meg at Okinawa ikke var uvanlig, det var, dessverre, typisk.

Okinawa

Disse basene, som jeg sier, er utbredt overalt. Den nyeste manifestasjonen av det amerikanske militære imperiet er beslutningen fra Pentagon nå, med presidentens godkjennelse selvfølgelig, å bygge en ny regional kommandopost i Afrika. Dette kan enten bli på den basen vi har i Djibouti på Afrikas Horn. Det kan gjerne være i Guinea-gulfen, hvor vi leter etter olje, og marineflåten ville veldig gjerne like å plassere oss der. Det er i det hele tatt ikke klart om vi burde ha noe slags amerikansk militært nærvær i Afrika, men vi kommer til å ha en forstørrelse der.

Uten unntak, husk hva dette betyr. Imperialismen er en form for tyranni. Den styrer aldri gjennom de styredes samtykke. Den ber ikke om de styredes samtykke. Vi snakker om spredningen av demokratiet, men vi snakker om spredningen av demokratiet via pekende geværmunninger. Det er en selvmotsigelse. Det fungerer ikke. En hvilken som helst person med selvrespekt som blir demokratisert på denne måten, begynner å tenke på gjengjeldelse. Nemesis blir aktuelt.

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, det har vært store protester mot amerikanske militærbaser. Nylig i Vicenza i Italia protesterte circa 100,000 mennesker. Ecuador kunngjorde at de ville stenge Manta Air Base, militærbasen der. Hva med reaksjonen, motstanden mot dette spindelvevet av baser rundt i verden?

CHALMERS JOHNSON: Vel, det er en ekte motstand som har vært lenge. Som jeg sier, i Okinawas tilfelle har det vært minst tre forskjellige historiske opprør mot det amerikanske nærværet. Det er samarbeide mellom den japanske regjeringen og Pentagon for å bruke denne øya, som er den japanske versjonen av Puerto Rico. Det er et sted som alltid har vært diskriminert mot. Det er japanernes måte å få både i pose og sekk på. De liker alliansen med USA, men de vil ikke ha amerikanske soldater basert noen steder i nærheten av borgerne på Japans hovedområde. Så de hovedsakelig dumper dem eller setter dem i kvarantene utenfor dette hovedområdet, hvor befolkningen betaler prisen.

Dette er sant, det som foregår i Italia akkurat nå, hvor det er voldsom motstand mot CIAs rendition-saker. Det vil si, å kidnappe folk som vi har identifisert og fly dem i hemmelighet til land hvor vi vet at de vil bli torturert. Akkurat nå er circa 25 navngitte CIA-offiserer tiltalt av den italienske regjeringen for grove forbrytelser begått av agenter fra USA i Italia. Og faktisk hadde vi nettopp disse store demonstrasjonene i Vicenza. Menneskene der tror at med utvidelsen av den basen som allerede er der – jeg mener, dette er tross alt den gamle palladiske byen, en by med stor og berømt arkitektur, at de ville bli en målskive for terrorisme og mange andre ting.

Vi ser motstanden i form av statsminister Zapatero i Spania, at han lovet folket at etter han kom til makten, ville han trekke ut av Irak, og han var en av de få som holdt hva han lovet, som husker at hvis demokratiet betyr noe, betyr det at folks oppfatning teller, selv om i veldig mange land ser det ikke egentlig ut til å være tilfellet. Man har redusert det militære nærværet i Spania radikalt.

José Luis Rodríguez Zapatero

Og det fortsetter rundt i hele verden. Det er en økende irritasjon over den amerikanske kolossen på tvers av verden som bruker sine militære muskler til å gjøre hva den behager. Vi ser det nettopp nå, at befolkningen i Persia-gulfen blir ikke spurt om de vil ha eller ikke ha mellom to og fire digre carrier-kampgrupper i den femte flåten i CENTCOMs marine i Persia-gulfen, og alt dette ser ut som en forberedelse til å angripe Iran. Vi vet ikke det med sikkerhet på noen måte, men det er mer enn nok til å gjøre oss mistenksomme.

Så ser du tilbake historisk, finnes det antagelig ikke noe mer anti-amerikansk demokrati på jorden enn Hellas. De kommer aldri til å tilgi oss for å bringe de greske oberstene til makten på slutten av ’60-årene og begynnelsen av ’70-årene, og deretter selvfølgelig også å etablere mange amerikanske militærenklaver inntil oberstene selv omsider selvdestruerte ved ganske enkelt å gå for langt.

Og tilfellene finner man overalt i Latin-Amerika, i Afrika idag. Antagelig fremdeles det viktigste området, selvfølgelig, for militær imperialisme er åpningen av Sør-Eurasia, etter at det ble tilgjengelig for utenlandsk imperialistisk press med Sovietunionens sammenbrudd.

Mange viktige observatører som har resignert fra sine oppdrag i Pentagon har hevdet at den grunnleggende forklaringen for Irak-krigen var nettopp å gjøre det til en ny – å erstatte de to gamle støttepillarene for amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten. Den første støttepillaren, Iran, falt sammen, selvfølgelig, med revolusjonen i 1979 mot shahen, som vi hadde satt til makten. Den andre støttepillaren, Saudi-Arabia, har blitt mindre og mindre nyttig for oss, på grunn av vårt eget slurv. Vi satte styrker, militære styrker, bakkestyrker, et luftforsvar, i Saudi-Arabia etter Gulf-krigen i 1991. Dette var unødvendig, det var dumt, det var arrogant. Det forårsaket antagonisme blant mange patriotiske saudiere, ikke minst en som var vår tidligere hjelper og kollega, Osama bin Laden – at Saudi-Arabia er ansvarlig for forsvaret av Islams to helligste steder: Mekka og Medina. Vi burde være istand til å gjøre dette selv uten å bruke vantro tropper som vet absolutt ingenting om vår religion, vårt land, vår livsstil eller noe annet. Over tid begynte saudierne å begrense bruken av Prince Sultan Air Base utenfor Riyadh. Vi nedla faktisk vårt ledende hovedkvarter for operasjoner der like før invasjonen av Irak og flyttet til Qatar.

Al Udeid Air Base, Qatar

Og så valgte vi Irak som det nest-rikeste oljelandet på jorden og et sted som passet ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, Seymour Hersh vel og merke, men jeg tror det er viktig at en av grunnene til at vi ikke hadde noen utgangsplan fra Irak er at vi hadde ikke til hensikt å forlate landet. Og med sikkerhet er beviset på det den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange dobbeltrullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet. Du kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har [sagt] gjentatte ganger på sin liksom nonchalante måte, når han blir spurt: ”Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?” og han sier vanligvis: ”Å, minst et tiår på disse basene.” Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem.

Nå, da, vi har forsøkt å bygge baser i Sentral-Asia i det kaspiske havområdets oljerike land som ble gjort uavhengige – ikke på noen måte demokratier – ble gjort uavhengige av Sovietunionens sammenbrudd i 1991. Vi har nå blitt kastet ut av ett av disse på grunn av for mye innblanding. Og prisen for vårt opphold i Kyrgyzstan har firedoblet seg, mye mer enn det, faktisk. Den har gått fra noen få millioner dollar til godt over $100 millioner. Men vi fortsetter med å spille disse lekene, og de er leker, og leken blir treffende kalt imperialisme.

CENTCOM hovedkvarter

AMY GOODMAN: Vi snakker med Chalmers Johnson. Nå, Chalmers Johnson, du var konsulent for CIA i en periode gjennom Richard Nixon, startet med Johnson i 1967, helt til 1973. Og jeg lurer på hvordan du ser at bruken av det har endret seg. Du snakker om, og du skriver i din bok om The Central Intelligence Agency, presidentens private hær.

CHALMERS JOHNSON: Jeg sier et sted at vi kommer aldri til å kjenne freden før vi avskaffer byrået, eller i det minste innskrenker det monsteret det har vokst seg til. Den nasjonale sikkerhetsloven fra 1947 lister opp fem funksjoner. Den oppretter The Central Intelligence Agency. Den lister opp fem funksjoner for byrået. Hensikten, over alt annet, var å hindre overraskelsesangrep, å hindre en gjentagelse av angrepet, slik som det på Pearl Harbor. Av disse fem funksjonene, er fire diverse former for informasjonsinnsamling gjennom åpne kilder, spionasje, signal-etterretning og denslags ting. Den femte er ganske enkelt en alt-i-ett, at CIA vil gjøre hva som helst som det nasjonale sikkerhetsrådet, nemlig det som byråkratiet for utenriksaffærer i Det Hvite Hus direkte tilknyttet presidenten, gir det ordre om å gjøre.

Det har blitt til halen som logrer med hunden. Etterretning blir ikke tatt så veldig alvorlig. Den er ikke fullt så god. Min funksjon innenfor byrået sent på ’60-tallet, tidlig på ’70-tallet var på Kontoret for Nasjonale Beregninger [Office of National Estimates]. Min kone pleide å spørre meg av og til: ”Hvorfor er de så høyt hemmeligstemplet?” Og jeg sa: ”Vel, antagelig og for det meste, ganske enkelt fordi de er det aller beste vi kan gjøre, og de ligner en slags lavpannet utenrikspolitisk artikkel.” De er ikke fulle av flotte tekniske detaljer og garantert ingenting om etterretningskilder.

Men da byrået utviklet seg over tid, og da det ble gjort klart til presidenten, hver eneste president siden Truman, gjorde det klart til dem kort etter at de tiltrådte: du har til din disposisjon en privat hær. Den er totalt hemmelig. Det er ingen form for oppsyn. Det var ingen form for kongress-oppsyn før sent på 1970-tallet, og den viste seg å være inkompetent stilt opp mot Iran-Contra og denslags ting. Han kan gjøre hva du ønsker med den. Du kan beordre attantater. Du kan beordre styrting av regjeringer. Du kan beordre ødeleggelse av økonomier som ser ut til å komme i veien for deg. Du kan lære opp latinamerikanske militæroffiserer i statsterrorisme. Du kan gjennomføre globale kidnappingsprogrammer og beordre tortur av mennesker, til tross for det faktum at det er et klart brudd på amerikansk lov og medfører dødsstraff hvis torturofferet skulle dø, og det gjør de ofte i tilfeller med kidnappinger til steder som Egypt.




Ingen president siden Truman, så snart han ble fortalt at han hadde denne makten, har noengang unnlatt å bruke den. Det ble springbrettet til hurtig fremgang innenfor CIA, skitne knep, skjulte aktiviteter, utføringen av presidentens ordre om å styrte noen, til å begynne med – det første var styrtingen av Mohammed Mossadegh i Iran i 1953. Det er derfra, After Action-rapporten, som først nylig har blitt frigitt, at ordet ”blowback” som jeg brukte i den første av mine tre bøker om amerikansk utenrikspolitikk, det er der ordet ”blowback” kommer fra. Det betyr gjengjeldelse for skjulte aktiviteter som gjennomføres utenlands.

Men disse skjulte aktivitetene har også en annen alarm på seg: de holdes totalt hemmelig fra offentligheten i USA, slik at når gjengjeldelsen virkelig kommer, er de ute av stand til å sette det i sammenheng, å se det i form av årsak-og-virkning. De raser som regel ut mot de antatte gjerningsmennene, vanligvis ved ganske enkelt å starte opp en ny blowback-cyclus. Det beste eksemplet er klart 9/11 i 2001, som var tydeligvis blowback for den største skjulte operasjonen vi noengang utførte, nemlig rekrutteringen, bevæpningen og sending inn i krig av Mujahideen i Afghanistan mot Sovietunionen i 1980-årene. Men det er denne måten CIA har utviklet seg på.


CIA har vært ansvarlig for styrtingen av Salvador Allende i Chile og for å bringe til makten den motbydeligste diktatoren på begge sider av Den Kalde Krigen, nemlig General Augusto Pinochet; innsettingen av de greske oberstene sent på ’60- og tidlig på ’70-tallet i Hellas, statskuppene, det ene etter det andre i mange latinamerikanske land, alt under dekke av å unngå sovietisk imperialisme utført av Fidel Castro, da den egentlige hensikten var å beskytte United Fruit Companys interesser, og fortsatte med å utnytte de ekstremt fattige og hovedsakelig forsvarsløse menneskene i Sentral-Amerika.

Listen er endeløs. Styrtingen av Sukarno i Indonesia, bringingen av general Suharto til makten, deretter elimineringen av general Suharto da han gikk på nervene våre. Det har et utsøkt romersk preg over seg. Og dette er grunnen til at jeg – dessuten er det intet effektivt oppsyn. Det er noen få, ofte uhederlige kongressmenn, som Randy "Duke" Cunningham, som er ansvarlige for oppsyn. Da Charlie Wilson, kongressmannen, den langtids-sittende kongressmannen fra The Second District of Texas, ble utnevnt til ordstyrer for The House Intelligence Oversight Committee i Afghan-perioden, skrev han øyeblikkelig til sine kompiser i CIA: ”Reven er i hønsehuset. Mine herrer, gjør hva dere måtte ønske.”

Kongressmann Charles Wilson (fra Texas, demokrat)

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson har nettopp skrevet ferdig sin trilogi. Den første var Blowback, deretter Sorrows of Empire, nå Nemesis: The Last Days of the American Republic. Vi kommer tilbake med avslutningen av intervjuet om et minutt.

[pause]

AMY GOODMAN: Vi kommer tilbake til avslutningen av mitt intervju med Chalmers Johnson. Professor Johnson er en fremtredende ekspert på Asia-politikk. Han har skrevet en rekke bøker om den kinesiske revolusjonen, om japansk økonomisk utvikling. I sine tredve år i Californias universitetssystem, arbeidet Johnson som ordfører for The Center for Chinese Studies ved The University of California, Berkeley. Jeg ba ham snakke om Kinas rolle som voksende verdensmakt.

CHALMERS JOHNSON: Jeg er optimistisk når det gjelder Kina. Jeg tror at de har vist en bemerkelsesverdig bevegelse fremover mot moderasjon. Jeg tror at folket støtter dem, fordi de har gjort noe som folket ønsket seg og var ekstremt redde for, nemlig demonteringen av en leninistisk økonomi uten å forringe forholdene slik det skjedde i Yeltsins Russland, at Kina har – de har sluppet løs sitt fantastiske vekst-potensiale og beveger seg fremover med stor makt og innsikt.

Det er mange ting vi ikke liker med måten dette utvikler seg på, spesielt frykten for Kina fra de amerikanske nykonservative. De har ikke annet alternativ enn å tilpasse seg dette. Det er den samme typen tilpasning som skulle ha vært gjort i det tyvende århundre i forhold til fremveksten av nye kilder til makt i Tyskland, i Russland og i Japan. De overmette engelsktalende maktenes fiasko – først og fremst England og USA – i å tilpasse seg, førte til brutale og hovedsakelig verdiløse kriger. Men amerikanerne fortsetter påny med å klage over Kinas vekst, hvor jeg faktisk har blitt imponert over den ro som Kina har tilpasset seg med angående interessene i land som ikke nødvendigvis liker Kina i det hele tatt – Indonesia, for eksempel, Vietnam.

De maser på japanerne om å være antagonistiske mot Kina, som var åstedet for deres groveste krigsforbrytelser under den annen verdenskrig, som de aldri har fått noen som helst tilstrekkelig respons eller kompensasjon for. Jeg lurer på hva slags dårskap dette er. En krig med Kina ville ha den samme – det ville ha den samme formen som Vietnam-krigen. Vi ville tape den garantert.

Limet, Kinas politiske lim idag, kilden til dets legitimitet, er i økende grad kinesisk nasjonalisme, som blir omfavnet lidenskapelig. Som Hong Kong-vitsen sier det: Kina hadde bare et par dårlige århundrer, og nå er det tilbake.

Vi har ikke observert det med helt det samme haukøyet vi gjorde de første månedene av Bush-administrasjonen, da etter en spion-episode hvor kineserne tvang ned ett av våre overvåkingsfly som gjennomtrengte kystområdet deres på en ekstremt aggressiv måte – hvis det hadde vært et kinesisk fly utenfor vår kyst, ville vi ha skutt det ned -- de ganske enkelt tvang det ned, det var et tap av et fly og en av deres egne piloter – det, vil du huske, sa George Bush på TV at han ville, hvis kineserne noen gang truet Taiwan-øya, ville han bruke det amerikanske militæres fulle vekt og kraft mot Kina. Dette er sinnssykdom, ekte sinnssykdom. Det er ingen måte at – jeg mener, hvis kineserne beseiret hver eneste amerikaner, ville de fortsatt ha 800 millioner av dem igjen, og man må ganske enkelt tilpasse seg det, ikke fiendtliggjøre det, og jeg tror det er massevis av dugelig bevis på at man kan tilpasse seg kineserne.

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, i januar lanserte kineserne sin første anti-satellitt-test, og jeg ville bevege meg over på det om militariseringen av verdensrommet.

CHALMERS JOHNSON: Vel, nettopp, jeg har et kapittel i Nemesis som jeg er ekstremt stolt av som heter: “Det Ultimate Imperialist-Prosjektet: Det ytre Rom.” Det handler om kongress-rakett-lobbyen, den fantastiske sløsingen med bevilgninger på ting som vi vet ikke fungerer. Men det er ikke meningen at de skal fungere. De er en del av militær keynesianisme, å opprettholde vår økonomi gjennom militært pengeforbruk. De skaffer jobber i like mange valgkretser som det militærindustrielle komplekset kan plassere dem.

Vi har arrogant snakket om full-spektrum-dominans av kontroll over kloden fra det ytre rom, dominansen av de lave og høye baner som er så nødvendige. Vi har alle blitt så avhengige av dem idag, mekanismer for global plassering, telekommunikasjon, kartlegging, værvarsling, den ene tingen etter den andre. Faktisk har kineserne, russerne, européerne spurt oss gjentatte ganger om anstendige internasjonale tiltak, internasjonale tiltak, for å hindre bevæpningen av verdensrommet, for å hindre den økende katastrofen med avfall i baner som er ekstremt destruktive for satelliter, for – som Sally Ride, en av sjefene for romfergen vår, hun var i en episode hvor en bit med maling, eller i bane – det er 28,000 km i timen i lav bane – traff Challengers frontrute og satte en stygg bulk i den.

Sally Ride

Nå, hvis en bit med maling kan gjøre det, hater jeg å fortelle deg hva en linsekapsel eller en gammel skiftenøkkel eller noe sånt – så det er en hel haug av dem der ute. Ved Johnson Space Center har de en jevnt voksende inventarliste over disse gamle bitene med, i noen tilfeller våpen, i noen tilfeller oppskytningsfartøy for satellitter, denne type ting. De utgir et veldig hyggelig lite nyhetsbrev som snakker om en bit av en amerikansk romkapsel fra tyve år siden [som] kjørte inn i bakenden på et nedskutt kinesisk-lansert fartøy og produserte litt mer avfall. Det er en katastrofe.

Men isteden har vi – det er ikke noe annet ord for det – et arrogant, nesten romersk, ute-av-kontroll luftforsvar som fortsetter å tjene det militærindustrielle kompleksets interesser, space-lobbyen, for å bygge ting som de vet ikke kommer til å fungere.

AMY GOODMAN: Hva er en Space Pearl Harbor?

CHALMERS JOHNSON: En Space Pearl Harbor ville bety, tror de, det som kineserne gjorde i januar, da de testet et anti-satellitt-våpen mot en av sine gamle og overflødige satellitter. Satellitter brenner ut. Det er ingen måte å reparere dem på, så de skjøt den ganske enkelt ned med en rakett. Denne eksplosjonen produserer veldige mengder med avfall som svirrer rundt jorden i lav bane. Hvis du legger den i høyere bane, vil du begynne å ta knekken på hovedsatellittene som, vel, antagelig denne TV-sendingen kommer til å være avhengig av. Og det er ingen måte man noen gang kan bli kvitt ting som sirkulerer i høy bane. Lav bane, noen av dem vil skråne nedover inn i atmosfæren og brenne opp.

Men luftforsvaret har kontinuerlig brukt denne såkalte trusselen om at vi blir blindet av – fordi vi har blitt så avhengige av globale plasseringssystemer. Våre såkalte ”smarte bomber” er avhengige av dem, slik at vi – de er ikke veldig smarte, og det globale plasseringssystemet er ikke så godt som det fredelige som européerne bygger, som heter Galileo. De bruker den til å si at vi må bevæpne verdensrommet, vi må ha anti-satellitt-våpen i verdensrommet, vi har tilbakevist ethvert forsøk på å kontrollere dette og finner [så] ut at kineserne har utfordret vår bløff.

smart bombe

AMY GOODMAN: Hvor passer Fort Greely, Alaska, inn i dette, siloene?

CHALMERS JOHNSON: Vel, det vil si, det er tre måter å skyte ned et antatt innkommende rakettvåpen på. Dette er hele farsen omkring spørsmålet om det er noe forsvar mot et rakettvåpen. Jeg garanterer deg at det er ikke noe forsvar i det hele tatt mot Topol-M, den russiske raketten som går ekstremt hurtig inn i bane – den går inn i sin bue ekstremt hurtig. Den har en manøvrerbarhet som betyr at den ikke kan oppdages.

Hovedsakelig ser vi her på veldig lavpannede våpen som kunne komme fra et land som Nord-Korea, hvor vi har tre forskjellige måter å avskjære dem på. Vi pleide å bare forsøke å gjøre det med én under Clinton-administrasjonen. Under de nåværende nykonservatives entusiasme har vi tre måter. Den ene, under oppskyting, dette er ekstremt vanskelig å gjøre, men vi prøver å lage en laser, som skal bæres på en Boeing 747, som skal treffe en. Du må praktisk talt være på toppen av oppskytingsplassen for å gjøre det. Det har aldri fungert. Det fungerer sannsynligvis ikke, og det er bare kostbart.

Den langt mer alminnelige måten ville være å skyte ned den fiendtlige raketten mens den er i det ytre rommet, fra når den har avsondret sitt lanseringsfartøy og kommer nå i veldig høy hastighet mot USA. Det er dette som disse avskjærerne er satt til å gjøre, som har blitt satt i bakken på Fort Greely, Alaska, og et par av dem på Vandenberg Air Force Base i California. De har aldri noen gang hatt en eneste vellykket avskjæring. Radaren er ikke der for å virkelig spore den antatte fiendtlige raketten. Som en senior-forsker i Pentagon sa forleden dag, er disse hovedsakelig fugleskremsler som de håper vil skremme vekk nord-koreanerne.

Dette er et katastrofalt misbruk av resurser mot en liten og mislykket kommuniststat, Nord-Korea. Det er ingen enklere ting på jorden å oppdage enn en fiendtlig rakett-oppskyting, og den passende måten å forhindre det på er avskrekking. Vi har tenkt på det, arbeidet med det, praktisert det, studert det nå i årtier. Nord-koreanerne har et ypperlig rykte for rasjonalitet. De vet at hvis de sendte et slikt fartøy mot Japan eller mot USA, ville de forsvinne neste dag i et gjengjeldsangrep, og de gjør det ikke.

Det er derfor, i Irans tilfelle, den eneste logiske tingen å gjøre er å lære å leve med et atomrustet Iran. Det er uunngåelig for et land som nå er omringet av atom-makter – USA i Persia-gulfen, Sovietunionen, Israel, Pakistan og India. Iranerne er rasjonalister og erkjenner at den eneste måten du noen gang kommer til å overbevise folk om å avstå fra å bruke sin atom-makt på for å skremme oss, er en trussel om gjengjeldelse. Så vi utvikler vår minimale avskrekking, og vi burde lære å leve med det.

AMY GOODMAN: Til slutt, Chalmers Johnson, du har nettopp skrevet ferdig din trilogi. Din første bok, Blowback, deretter Sorrows of Empire, og nå til slutt Nemesis: The Last Days of the American Republic. Hva er din spådom?

CHALMERS JOHNSON: Vel, jeg ser ingen vei ut av det. Jeg tror det har gått for langt. Jeg tror at vi er for avhengige av det militærindustrielle komplekset innenlands, at hver gang – jeg mener, det er helt logisk for en hvilken som helst forsvarsminister å prøve å nedlegge militærbaser som er overflødige, som er ubrukelige, som er utslitte, som går tilbake til borgerkrigen. Hver gang han prøver å gjøre dette, forårsaker man et lurveleven i lokalsamfunnet fra aviser, TV, prester, lokalpolitikere: Redd vår base.

De to andre hønemødrene til Forsvarsmidlenes Underkomité til Senatets Væpnede Tjenesters Komité [Defense Facilities Subcommittee of the Senate Armed Services Committee], personer forpliktet til å ta seg av våre baser er ganske enkelt Kay Bailey Hutchison i Texas og Dianne Feinstein i California, de to delstatene med det største antall militærbaser, og de to senatorene ville gjøre hva som helst i sin makt for å holde dem åpne. Dette er den lumske måten som det militærindustrielle komplekset har trengt seg igjennom på inn i vårt demokrati og svekket det kraftig, produsert personlige økonomiske interesser i det jeg kaller militær keynesianisme, bruken og manipuleringen av det som nå er tre fjerdedeler av en trillion dollar fra forsvarsbudsjettet, når du inkluderer alle de andre tingene som ikke er inkludert i hele forsvarsdepartementets beslaglegging.

Det er en – det er ute av kontroll. Vi er avhengige av det, vi liker det, vi lever av det. Jeg kan ikke forestille meg noen president fra noe parti sette sammen en koalisjon av krefter som kunne begynne å bryte inn i disse økonomiske interessene, noe mer enn en Gorbachev var istand til å gjøre det i sitt forsøk på reformer i Sovietunionen på slutten av 1980-årene.

AMY GOODMAN: Er det noe, Chalmers, som gir deg håp?

CHALMERS JOHNSON: Vel, det er akkurat det vi gjør denne morgenen. Det er den eneste måten – du må omorganisere det grunnleggende systemet i USA, eller så er det over. Det er det som imperier – straks du går i retning av imperium, kommer du omsider til å gape over for mye, [gå] konkurs, [få] koalisjoner av nasjoner som er fiendtlige mot din imperialisme. Vi er godt på vei i den retningen.

Den måten som det kan stoppes på er gjennom en mobilisering av uoppmerksomme borgere. Jeg vet ikke om det kommer til å skje. Jeg er ekstremt tvilende i lys av storkonsernenes kontroll av, for eksempel, USAs TV-nettverk til fordel for reklameinntekter. Vi ser Rupert Murdoch snakke om å kjøpe en tredjepart av The Los Angeles Times. Men uansett så er det internett, det er Amy Goodman, det er – det er mye mer informasjon enn det var.

En av de tingene jeg har opplevd i disse tre bøkene er et mye mer mottakelig publikum med alarmerte amerikanere for Nemesis enn for de to tidligere bøkene, hvor det var betraktelig skepsis, slik at man – hvis vi ser en renessanse av borgerskap i USA, da tror jeg at vi kunne ta tilbake regimet vårt. Hvis vi fortsetter politikken slik som før, da tror jeg at det ikke er noe alternativ enn å si at Nemesis er i landet, hun er på området, og hun venter på å gjennomføre sin guddommelige misjon.

AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, hans nye bok er Nemesis: The Last Days of the American Republic. Det er det siste bindet i hans Blowback-trilogi, etter de bestselgende Blowback og The Sorrows of Empire.

Amy Goodman

Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra tirsdag 27. februar 2007 kan lastes ned herfra.

Løgner, løgner, løgner

Også her til lands har nok mange fått med seg at det har vært et stort sirkus i Washington omkring visepresident Dick Cheneys tidligere stabsjef, Lewis “Scooter” Libby. Tiltalt og dømt for mened, blokkering av rettens gang og falskt vitnesbyrd. Det hele dreier seg om opphavet til lekkasjen fra Det Hvite Hus om at Valerie Plame var CIA-agent. Libby viste seg å være den som lekket informasjonen om Plame og dermed satte hennes og andre spioners liv og hele den nasjonale sikkerheten i fare. Mye tyder på at Libby handlet på vegne av sin sjef Dick Cheney, men dette har han holdt tett om, sannsynligvis fordi han har blitt lovet benådning av presidenten. Ifølge regelverket risikerer han opp til 25 års fengsel pluss en million dollar i bot.

Lewis “Scooter” Libby

Bakgrunnen for dette sirkuset er at Valerie Plames ektemann heter Joseph C. Wilson. I 2002 ble Wilson sendt til Niger av CIA for å etterforske påstanden om at Saddam Hussein hadde forsøkt å kjøpe uran der for å lage atomvåpen. Wilson kom tilbake og sa at det ikke fantes noe som helst bevis på at dette var sant.

Fordi denne falske påstanden om Saddams kjøp av uran i Afrika ble brukt som en bærebjelke for rettferdiggjøringen av Irak-invasjonen, utviklet det seg et skarpt uvennskap mellom Bush-administrasjonen og Joseph Wilson. Situasjonen ble ikke bedre da han skrev en kronikk i The New York Times om saken 6. juli 2003, da Irak-krigen var i full gang, med tittelen: Hva jeg ikke fant i Afrika.

Valerie Plame & Joseph Wilson

Men saken ruller videre. Tirsdag 10. april 2007 hadde Amy Goodman to hyperinteressante gjester på radio- og TV-programmet Democracy Now! – The War & Peace Report, nemlig to etterforskende journalister som nettopp har skrevet eksplosive bøker om hvordan et falskt dokument fabrikert av italieneren Rocco Martino ble hovedbjelken for Irak-krigen.

Denne historien er fascinerende. Den strekker seg fra Italia til Niger til London og Washington, via Elisabetta Burba i nyhetsbladet Panorama og Michael Gordon i The New York Times. Det er en historie som gir ”Vær Varsom-plakaten” for journalister en helt ny mening. Man tenker vanligvis på personvern og denslags, men i dette tilfellet viser det seg at et lite glipp av denne varsomheten kan utløse blodige og tragiske kriger og katastrofer, spesielt når redaktører tillater at verdens mektigste politikere planter falsk informasjon i en global riksavis for senere å bruke dette til kildehenvisning. Helt utrolig.

Om denne saken kan rulle videre slik at impeachment, dvs. en riksrettssak som tar sikte på å tvinge presidenten, visepresidenten, utenriksministeren og andre til å gå av, er usikkert, spesielt fordi lederen for Representantenes Hus, Nancy Pelosi, erklærte da hun tiltrådte sin stilling i november at riksrett ikke ville komme på tale. Nå er det imidlertid et økende antall velgere over hele USA som mener at demokratene ikke gjør den jobben de ble innvalgt for å gjøre, så presset øker dramatisk.

Tirsdag 10. april 2007

EKSKLUSIV…To eksplosive bøker forteller innside-historien om de forfalskede Irak-Niger-dokumentene som hjalp å bygge argumentet for krig

Det var en av nøkkelgrunnene til å rettferdiggjøre USAs invasjon av Irak.

I sin unionstale i januar 2003, kunngjorde president Bush de seksten beryktede ordene:

President George W. Bush: “Den britiske regjeringen har oppdaget at Saddam Hussein nylig søkte etter betydelige kvanta uran fra Afrika.”

George W. Bush unionstale 2003

Påstanden var sentral for administrasjonens argument om at Saddam Hussein søkte masseødeleggelsesvåpen og fungerte som grunnlaget for å iverksette Irak-invasjonen mindre enn to måneder senere. Bush’s kunngjøring var basert på et etterretningsdokument som skaffet bevis på Iraks kjøp av uran fra det afrikanske landet Niger.

Men det var ett problem: dokumentet var en forfalskning.

Bush’s ”bevis” ville hurtig bre seg ut og tenne en politisk brannstorm som nådde de høyeste nivåene i USAs regjering. Historien bak det forfalskede dokumentet strekker seg fra Italia til Niger til Irak og dypt inn i det amerikanske etterretningsmiljøets korridorer og Det Hvite Hus selv. Dokumentet spilte en nøkkelrolle i den kjeden av begivenheter som førte til domfellingen av visepresident Dick Cheneys tidligere stabsjef, Lewis “Scooter” Libby, i CIA-lekkasjesaken.

Kongressmedlem Henry Waxman, ordstyrer for The House Committee on Oversight and Government Reform, krevde nylig formelt at utenriksminister Condoleezza Rice skal avlegge vitnesbyrd til en komité-høring neste uke [18. april] angående de falske Irak-Niger-påstandene.

Tirsdag 10. april hadde Democracy Now! en eksklusiv sending med to etterforskende reportere som også har skrevet to eksplosive nye bøker.

Carlo Bonini er den italienske etterforskende journalisten i avisen La Repubblica i Roma som gjorde saken kjent. Hans nye bok heter: Collusion: International Espionage and the War on Terror.

Peter Eisner er veteran-utenrikskorrespondent og idag redaktør for The Washington Post. Hans nye bok er: The Italian Letter: How the Bush Administration Used a Fake Letter to Build the Case for War in Iraq.

Carlo Bonini deltok i firehouse-studio i New York, og Peter Eisner deltok fra Washington, D.C.

AMY GOODMAN: Jeg ønsker å begynne med Carlo Bonini. Når fikk du først greie på denne historien?

CARLO BONINI: Det var sommeren 2003, da det på den tiden hadde vært få – jeg mener, få reportasjer fra USA som antagelig ’den rykende pistolen’ angående masseødeleggelsesvåpen som var på en eller annen måte fabrikert i Italia. Og plutselig sommeren 2003 fikk vi disse dokumentene, og vi fant –

AMY GOODMAN: Hvordan fikk dere disse falske dokumentene?

CARLO BONINI: Vel, en leting ga oss disse dokumentene.Vi hadde anledning til å se hvordan dokumentene var grovt forfalsket. Og det mest overraskende var at vi hadde anledning til å identifisere den personen som spilte en hovedrolle i forfalskningen av dokumentene. Og hans navn er Rocco Martino, en tidligere SISMI-agent.

AMY GOODMAN: SISMI?

CARLO BONINI: SISMI [Servizio per le Informazioni e la Sicurezza Militare] er den italienske CIA. Det er den hemmelige tjenesten, kontra-etterretningstjenesten. Og Rocco Martino gjorde sitt, og hans dokumenter fant veien til Det Hvite Hus og til de seksten ordene.

Carlo Bonini

AMY GOODMAN: Hvordan? Først, kjente du ham fra før?

CARLO BONINI: Nei. Nei. Denne fyren kom ut av det blå. Jeg mener, vi aldri i det minste – jeg mener, vi visste ikke om hans eksistens. Men det var veldig klart etter en stund at Rocco Martino ikke handlet alene. Jeg mener, den italienske jobben var ikke bare hans. Rocco Martino kunne stole på det italienske SISMIs delaktighet. Det var takket være det italienske SISMI at i begynnelsen kunne de falske dokumentenes innhold deles med CIA, og det var på grunn av Rocco Martinos gamle vennskap med en italiensk reporter at dokumentene kunne sendes til USA gjennom den amerikanske ambassaden i Roma høsten 2002.

AMY GOODMAN: Peter Eisner, kan du ta det derfra? Og sett også dette i sammenheng med når dette skjedde i forhold til at president Bush uttalte de seksten ordene.

PETER EISNER: Vel, faktisk, Amy, CIA og andre medlemmer av etterretningsmiljøet hadde hørt fra SISMI i løpet av de første dagene etter 9/11, som sa at det var informasjon der som de ikke spesifiserte om mulige kjøp av uran eller forsøk på å kjøpe uran i Niger, og CIA skaffet mer informasjon fra SISMI. Og innen tidlig i 2002 hadde de faktisk en versjon av et dokument som sa at dette hadde funnet sted.

Mange deler av CIA, helt fra begynnelsen, så tidlig som september og oktober i 2001, trodde ganske enkelt ikke at Irak, av diverse årsaker, forsøkte å kjøpe uran eller, faktisk, forsøkte å gjenstarte sitt atomprogram – trengte ikke å kjøpe uran i Niger, fordi de hadde allerede uran. Og for det andre, så oppga ikke SISMI kilden. De sa ikke hvordan de fikk informasjonen. Og for det tredje var de tilbøyelige til å tvile på SISMI i alle fall, fordi de har et troverdighetsproblem blant vestlige etterretningsbyråer. Så lenge før, mer enn et år før president Bush’s unionstale, ble det sterkt betvilet av etterretningsmiljøets nøkkelmedlemmer at Saddam Hussein muligens forsøkte å kjøpe uran.

Peter Eisner

AMY GOODMAN: Ville du være enig, Carlo Bonini, med denne vurderingen, at SISMI har et problem med troverdighet i vestlig etterretning?

CARLO BONINI: Jeg er enig. Jeg er enig, og jeg tror Nigergate-historien såvel som andre historier kan bevise det. Dessuten, som Peter sa, problemet med SISMI var at også – jeg mener, langs denne kompliserte historien som kalles Nigergate spilte SISMI en veldig upålitelig rolle. Vi hørte at Bush stolte på britisk etterretning. Problemet er at det var den samme hånden som matet forskjellige munner. Jeg mener, Rocco Martino matet britene, matet amerikanerne, matet franskmennene. Det er problemet. Jeg mener, SISMI slo ingen alarm da det var på tide å slå alarm. SISMI lot ganske enkelt historien gå til januar 2003, da det var for sent.

AMY GOODMAN: Peter Eisner, fortell mer om hvem Rocco Martino var.

PETER EISNER: Rocco Martino var en mislykket tidligere politimann, en agent fra tid til annen – og det vil si, utenfor SISMIs hus – han som av og til var istand til å skaffe småbiter med informasjon til journalister og arbeidet også utvilsomt som freelance for andre etterretningsbyråer, til og med de franske, eller han jobbet for eller skaffet dem informasjon for et honorar.

Rocco Martino kontaktet en journalist som heter Elisabetta Burba i nyhetsbladet Panorama i Milan 7. oktober 2002 og sa han hadde noe kjempestoff, et hett tips om Irak og uran, hvis hun var interessert. Og det var slik han først bragte historien til overflaten. Elisabetta Burba og andre i bladet hennes hadde hørt om Martini før. De hadde fått informasjon fra ham før. De hadde betalt ham før. Og hun tok en titt på dokumentene hans, hadde øyeblikkelige tvil, tok det til sine redaktører og begynte å etterforske.

Elisabetta Burba

AMY GOODMAN: Vi skal ta pause. Når vi kommer tilbake, hennes respons da president Bush holdt den unionstalen i 2003 og snakket om at Saddam Hussein forsøkte å få uran fra Niger. Dette er Democracy Now!, democracynow.org. Vi kommer tilbake med disse to reporterne som begge har dokumentert disse historiene i to eksplosive bøker: Peter Eisners The Italian Letter, Carlo Boninis The Collusion. Bli hos oss.

[pause]

AMY GOODMAN: Våre gjester er to reportere, nå forfattere. Carlo Bonini skrev med Giuseppe D'Avanzo boken Collusion: International Espionage and the War on Terror. Peter Eisner, sammen med Knut Royce, har skrevet boken The Italian Letter: How the Bush Administration Used a Fake Letter to Build the Case for War in Iraq.

Så vi er tilbake til den dagen da president Bush kom med sin uttalelse i unionstalen om Saddam Husseins forsøk på å få uran fra Afrika. Peter Eisner, hvilken rolle spilte CIA i denne uttalelsen?

PETER EISNER: CIA hadde faktisk forsøkt å blokkere uttalelsen fra president Bush angående urankjøp i Niger. Og, faktisk, tre måneder før unionstalen, den 7. oktober 2002 – merkelig nok, den samme dagen da Rocco Martino overleverte dokumentene til Elisabetta Burba – skulle president Bush ifølge timeplanen holde en tale i Cincinatti, og den talens utkast sa stort sett det som han endte med å si i unionstalen. Det var at britene hadde oppdaget at Irak hadde forsøkt å kjøpe uran i Afrika.

CIA mottok rutinemessig et kopi av den teksten på forhånd og hevdet at den setningen om uran burde fjernes. Det var litt av en krangel mellom de lavere CIA-funksjonærene og staben i Det Hvite Hus, inkludert Stephen Hadley, som på den tiden var nasjonal visesikkerhetsrådgiver, nå nasjonal sikkerhetsrådgiver straks Condoleeza Rice ble utenriksminister. Omsider måtte George Tenet, sjef for CIA, megle den 7. oktober og kreve at Det Hvite Hus fjernet setningen som beskrev urankjøp i Niger. Det var litt av en støvkamp.

Stephen Hadley

Som resultat av dette, besluttet Det Hvite Hus, brent av ilden, at de i mellomtiden ikke ville overlevere tekstene til presidentens taler til CIA på forhånd, for å unngå å måtte trekke tilbake informasjon som de ikke ønsket å trekke tilbake. Så dagen før unionstalen hadde ingen i CIA sett unionstalens tekst, frem til kvelden før. Noen bare forsiktig overleverte et tekstutkast til George Tenet i løpet av et møte, som ikke var normal prosedyre for kritisk gjennomgang av et dokument. Og i hovedsak var alle i CIA overrasket da president Bush ytret den påstanden, som allerede hadde blitt fjernet tre måneder tidligere. Reaksjonen fra Det Hvite Hus var: ”Obs! Vi glemte.”

George Tenet

AMY GOODMAN: Og allikevel, hva skjedde? Dette var fortsatt før presidentens tale?

PETER EISNER: Vel, slik det foregikk, George Tenet, sjef for CIA, dagen før, mottok teksten, leverte den fra seg til en medarbeider, og ingen tok en titt på den. Det kunne ha vært stoppet, men vanligvis, vet du, dager tidligere, når teksten blir forberedt, skrevet, analysert, ville noen se på den. I dette tilfellet gjorde de ikke det, selv om Bush-administrasjonen hadde sine allierte andre steder i CIA som på en måte ga dem dekning til å kunne komme med denne uttalelsen, mens en stor majoritet, vil jeg si, av etterretningsmiljøet i USA ikke trodde et øyeblikk på at Irak forsøkte å kjøpe uran eller at Irak forsøkte å gjenstarte sitt atomprogram.

AMY GOODMAN: Hvor passet Joe Wilson inn i dette bildet, den tidligere ambassadøren til Irak under Gulf-krigen?

PETER EISNER: Der må vi gå bakover til circa seks eller åtte måneder tidligere. Den 5. februar 2002 – det er før noen hadde sett dokumentene i USA, dette var en saksmappe med dokumenter inkludert det italienske brevet, som var et brev fra Nigers president til Saddam Hussein, forfalsket dokument – den 5. februar ble et annet dokument avskrevet, og en versjon, som ble kalt en ordrett tekst av dette dokumentet, ble sendt til CIA, den første virkelige teksten CIA hadde om dette antatte salget som SISMI hevdet hadde funnet sted i året 2000 mellom Niger og Irak. En ganske komplisert historie. Men akkurat dette dokumentet var et bifall, gikk man ut ifra, fra Nigers høyesterett, som sa at de godkjente salget av uran til Irak.

Nå, da dette ankom i CIA, hadde det elementære feil, og hvis noen hadde brydd seg og tatt dokumentet, gått på internett, gjort et Google-søk, ville de ha sett at de personene som var navngitt som medlemmer av høyesteretten var ikke lenger medlemmer av høyesteretten, at det som var beskrevet som statsretten i Niger hadde opphørt å eksistere. Det ble nå faktisk kalt for høyesteretten. Så i et formodet offisielt dokument fra Niger var det tett i tett med elementære feil. Problemet var at CIA allerede ikke trodde på denne informasjonen og kastet den til side.

Interessant nok, forsvarets etterretningsbyrå, til syvende og sist kontrollert av Pentagon under Donald Rumsfeld, plukket opp dette dokumentet, skrev en versjon av hva det sa, tok vekk enhver antydning til tvil, enhver antydning til å stille spørsmålstegn ved informasjonen, og forberedte et eget dokument og la det på Dick Cheneys skrivebord en uke senere, den 12. februar 2002. Dick Cheney reagerte meget livlig, gikk til CIA, sin CIA-briefer, og sa: ”Dere gjør ikke en god nok jobb. Vi trenger mer informasjon. Dette er hett. Vi vil finne ut om Irak og Niger.”

På det tidspunktet fikk CIA panikk, lette etter informasjon som ikke eksisterte, for de hadde allerede forkastet historien. Men for å gjøre noe, henvendte de seg til Joe Wilson ved hjelp av Valerie Plame, hans kone, og Wilson ble sendt ut til Niger innen noen dager for å re-etterforske det som allerede hadde blitt forkastet. Wilson kom tilbake en uke senere og sa nok en gang at det er ikke noe bevis og ikke noen sannsynlighet for at Irak har forsøkt å kjøpe uran i Niger.

Så det var egentlig Dick Cheneys mottakelse av et dokument basert på åpenbart bedragersk materiale som dyttet saken fremover, og som førte til at vi senere fant ut om Joseph Wilson og Valerie Plame og omsider Scooter Libby. Hvis CIA hadde gjort et enkelt Google-søk, kunne de virkelig ha stanset hele historien i det øyeblikket.

Valerie Plame

AMY GOODMAN: Jeg ønsker å spille av et klipp med visepresident Dick Cheney. Til tross for den økende skepsisen, fortsatte visepresident Cheney å hevde at Irak forsøkte å skaffe seg uran fra Niger, som en rettferdiggjøring av invasjonen. I september 2003 ble han spurt om påstanden av Tim Russert på NBCs Meet the Press. Dette var visepresident Cheneys respons:

Tim Russert

VISEPRESIDENT DICK CHENEY: Jeg hadde hørt en rapport om at irakerne hadde forsøkt å skaffe seg uran i Afrika, i Niger spesifikt. Jeg får en egen daglig brief hver dag før jeg møter presidenten for å gjennomgå etterretningsinformasjonen. Og jeg stiller massevis av spørsmål. Ett av de spørsmålene jeg stilte på akkurat det tidspunktet om dette er: hva vet vi om dette? De tar spørsmålet. Han kom tilbake innen en dag eller to og sa: ”Dette er alt vi vet. Det er mye vi ikke vet. End of statement.”

Og Joe Wilson, jeg vet ikke hvem som sendte Joe Wilson. Han avla aldri en rapport som jeg noengang så da han kom tilbake.

Jeg antar at det fascinerende, Tim, i hele saken, dette spørsmålet om irakerne forsøkte å skaffe seg uran i Afrika eller ikke, i den britiske rapporten – denne uken, ble den britiske påstanden at Saddam faktisk forsøkte å skaffe seg uran i Afrika, gitt ny legitimitet av det britiske parlamentet, som har brukt nitti dager på å etterforske alt dette, det som var i unionstalen og det som var i den opprinnelige britiske parlamentsmeldingen. Så det kan være snakk om forskjellige meninger der. Jeg vet ikke hva sannheten er i grunnen med hensyn til det, men jeg tipper – jeg kjenner ikke Mr. Wilson. Jeg burde antagelig ikke dømme ham. Jeg har ingen anelse om hvem som ansatte ham. Og det aldri –

TIM RUSSERT: CIA gjorde det.

VISEPRESIDENT DICK CHENEY: Ja, men hvem i CIA vet jeg ikke.

Dick Cheney

AMY GOODMAN: CIA sendte Joe Wilson for å etterforske uran-påstanden og fant den høyest usannsynlig. En måned etter at president Bush kunngjorde at store kampoperasjoner var over i Irak, skrev Wilson en sylskarp kronikk i The New York Times som het Hva jeg ikke fant i Afrika. Den ble skrevet i juli 2003. I den sa han at han fortalte CIA lenge før presidentens unionstale at de britiske rapportene var tvilsomme. Dette tente en brannstorm omkring Bush’s tale.

Joe Wilson kom til vårt studio i mai 2004. Han snakket om hva han hadde skrevet i New York Times-artikkelen.

JOSEPH WILSON: Det den katalogiserte var en tur ut til Niger på CIAs forespørsel, i respons til et spørsmål fra visepresidenten å undersøke påstander om at Irak hadde forsøkt å kjøpe betydelige mengder uran fra det landet. Nå, det var et veldig viktig spørsmål, for når alt kommer til alt ville Irak kun ha én bruk for uran, og det ville være atomvåpenprogrammer. Og det ville ha ha vært den ene biten av ubestridelig bevis på at han forsøkte å gjenreise atomvåpenprogrammer, som ville ha lånt litt troverdighet til idéen om at ’den rykende pistolen’ kunne være en soppsky.

Jeg kom tilbake. Jeg sa at det ikke var noe i dette. Min var en av tre rapporter i den amerikanske regjeringens arkiver som sa at det ikke var noe i dette, som burde ha forsikret dem som hadde sendt oss ut, inkludert visepresidenten og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren.

Istedenfor, selvfølgelig, kommer presidenten med en uttalelse i unionstalen, og som det ble til, henviste han til britisk etterretning, som viste seg å være den samme informasjonen. Men han henviste til britisk etterretning fordi CIA ikke ville godkjenne at han kom med den påstanden medmindre den var varselmerket ved å gå igjennom en tredje etterretningstjeneste. Så det var virkelig aktivt bedrageri der. Dette var ikke bare et uhell. Dette var ikke bare en snublende tunge. Dette var personer som ønsket å legge noe inn der som faktisk var bedragersk mot den amerikanske kongressen og mot det amerikanske folk.

Joseph Wilson

AMY GOODMAN: Det var Joe Wilson som snakket på Democracy Now! i mai 2004. Våre gjester er Peter Eisner, som er medforfatter av The Italian Letter, og Carlo Bonini, etterforskende reporter for den italienske avisen La Repubblica. Han er medforfatter av boken Collusion: International Espionage and the War on Terror. Din respons til Joe Wilson og igjen å høre Dick Cheney?

CARLO BONINI: Vel, jeg tror at en – det er fullstendig klart og det er ingen tvil om at sommeren 2002, visste den amerikanske administrasjonen med sikkerhet at det ikke var noe bevis som støttet de falske dokumentenes innhold. Ifølge Alain Chouet, den tidligere nestkommanderende i den franske etterretningen som jeg møtte og intervjuet for boken, sommeren 2002 ble fransk etterretning bedt av CIA om å sende ut en gruppe etterretningsoffiserer i Afrika for å dobbeltsjekke det som – hintene som kom fra dokumentene. Interessant nok, sommeren før, sommeren 2001, hadde franskmennene sjekket bevisene den første gangen fordi, som Peter husket tidligere, det første hintet om uran og uranhandel var sommeren og høsten 2001. Så i 2001 og i 2002 dobbeltsjekket franskmennene bevisene. Så det var helt klart i begynnelsen av høsten 2002 at det ikke var noe bevis.

Alain Chouet

Det er ganske interessant at Dick Cheney fortsatt sier i september 2003 at sannsynligvis er det forskjellige meninger. Jeg mener problemet er ikke meninger. Problemet her er fakta, og fakta er veldig solide: intet bevis på en byttehandel mellom Irak og Niger angående uran.

AMY GOODMAN: Forklar hva konkurrerende etterretning er, Carlo.

CARLO BONINI: Konkurrerende etterretning er det vi nettopp så. Du har en enkel svindler i et fjernt land, Italia, som forsøker å selge forfalsket informasjon. Informasjonen er nettopp den som de taktiske planleggerne leter etter for å selge en politisk plan, en viktig politisk beslutning. I konkurrerende etterretning kan du – poenget er å gå igjennom kanalen, etterretningens offisielle kanal, en disinformasjon, en bit med disinformasjon. Og det som er viktig er å kanalisere disinformasjonen i forskjellige kanaler. I dette tilfellet har vi italienerne som selger disinformasjonen til britene, italienerne selger disinformasjonen til amerikanerne. Og så har du amerikanerne som leter etter bekreftelser, og bekreftelsen er fra britene. Dette er konkurrerende etterretning. Du har disinformasjon solgt gjennom forskjellige kanaler og omgjort til noe som er forskjellig fra opphavet. Noe som er falskt fra begynnelsen slo igjennom på slutten.

AMY GOODMAN: Peter Eisner, jeg ønsket å ta frem Sir Richard Dearloves uttalelse. Dette var sommeren 2002. Han var sjef for M16, britisk etterretning. Han sa at etterretning og fakta ble fikset og tilpasset den taktiske planleggingen. Og det går til hele Downing Street-memoen.

PETER EISNER: Ja absolutt. Han kom tilbake etter å ha hatt møte med medlemmer av den britiske administrasjonen. Vi må huske at den britiske etterretningen har i mange tiår stått så nær CIA at det ville være vanskelig å finne noen som helst isolert informasjon som britene kan ha men som CIA ikke har. Han kom tilbake til Tony Blair i Downing Street nr. 10 og sa: ”Krigen kommer til å finne sted. Dette kommer til å skje.” Og akkurat som i USA, ga etterretningsmiljøets medlemmer opp, til en viss grad, med å forsøke å overbevise administrasjonen om at beviset ikke var sterkt nok. De sa: ”Det kommer til å skje uansett.”

Tony Blair

Straks Dearlove kom tilbake og sa det, matet de britiske etterretningstjenestene den politiske planleggingen som gikk ut på å hjelpe med å selge og propagandere for konseptet at Saddam Hussein var en klar og nærværende trussel. Det førte til en sjokkerende britisk parlamentsrapport høsten 2002 som til gjengjeld, som Carlo påpeker, matet CIAs etterretningsrapportering som sa at dette salget hadde sannsynligvis funnet sted, og ikke bare det, i en innledning til parlamentsrapporten kom statsminister Tony Blair med den feilaktige uttalelsen at Saddam Hussein ville være istand til å iverksette et angrep med masseødeleggelsesvåpen innen 45 minutter -- en total forvrengning som sjokkerte medlemmer av hans eget etterretningsmiljø, men som ble hurtig plukket opp av USA og gjentatt av USA, selv om amerikanske etterretningsfunksjonærer også visste at det ikke var noe grunnlag. Så nok en gang har vi å gjøre med sirkulær etterretning, med et grunnlag som var mindre enn magert, det var nesten ikke-eksisterende.

Sir Richard Dearlove

AMY GOODMAN: Jeg ønsker å snakke om pressens rolle i alt dette, men vi kommer til å ta pause. Og når vi kommer tilbake skal jeg spille av et kort utdrag fra et intervju jeg hadde med Michael Gordon, som var medforfatter av den beryktede artikkelen 8. september 2002 – den kom ut i The New York Times – skrevet med Judith Miller, og legger nok en gang frem administrasjonens argument for krig: masseødeleggelsesvåpen. Vi kommer tilbake om et minutt.

[pause]

AMY GOODMAN: 8. september 2002 publiserte The New York Times den nå beryktede artikkelen som hevdet at Irak forsøkte å kjøpe aluminiumsrør for å utvikle atomvåpen. Artikkelen ble brukt av Bush-administrasjonen som verktøy i oppbyggingen av argumentasjonen for å invadere Irak. Den ble samskrevet av reporterne Judith Miller og Michael Gordon. The New York Times valgte denne artikkelen spesielt ut senere i en redaksjonell kommentar hvor de ba om unnskyldning for den unøyaktige dekningen av Irak og masseødeleggelsesvåpen.

Vel, Michael Gordon stilte opp på Democracy Now! for litt over et år siden [17. mars 2006]. I løpet av vårt intervju spurte jeg ham om hans journalistikk i opptakten til den amerikanske invasjonen av Irak.

MICHAEL GORDON: Det var ikke noe byrå i den amerikanske regjeringen som sa at Saddam ikke var involvert i masseødeleggelsesvåpen. Du vet, utenriksdepartementet, selv om det viste seg å være riktig, helt sikkert angående atomspørsmålet, viste seg ikke å være – du vet, utfordret ikke den biologiske saken, den kjemiske saken, og jeg skal tilby dere denne siste tanken, og jeg svarer med glede på alle spørsmål dere har, men du vet, det er mange kompliserte temaer om masseødeleggelsesvåpen –

AMY GOODMAN: La meg bare spørre om noe angående det. Er du lei for at du skrev artikkelen? Er du lei for at denne artikkelen –

MICHAEL GORDON: Nei, jeg er ikke det. Jeg mener, hva – jeg vet ikke om du forstår hvordan journalismen fungerer, men den måten journalismen fungerer på er at du skriver det du vet, og det du vet på den tiden du forsøker å formidle så godt du kan, men da slutter du ikke med å skrive reportasjer.

AMY GOODMAN: Vel, la meg, la meg –

MICHAEL GORDON: Kan jeg svare på spørsmålet ditt, siden du stilte meg et spørsmål?

AMY GOODMAN: Vel, nei, jeg ønsket å få –

MICHAEL GORDON: Nei, vent et øyeblikk, hvis du stilte meg et spørsmål – jeg svarer med glede på alle dine spørsmål, men det jeg forsøker å forklare til deg er én ting. Det var det jeg visste på den tiden. Det er sant at det var nøkkelavgjørelsen. Det er den samme informasjonen de viste til Colin Powell forøvrig, og det var det som overtalte ham til å gå til FN og legge frem saken om atomrørene. Jeg skrev motargumentet ved å gi IAEA [International Atomic Energy Agency] like mye tid. De betvilte det. Jeg har ingen hund i dette slagsmålet. Jeg vet ikke hva den absolutte sannheten er. Da IAEA kom ut i januar og betvilte det, skrev jeg det.

AMY GOODMAN: Michael Gordon, la meg bare respondere. Vi har ikke – vi har begrenset tid i dette programmet, men jeg bare –

MICHAEL GORDON: Vel, da burde du la meg svare på spørsmålene dine.

AMY GOODMAN: Jeg gjorde det.

MICHAEL GORDON: Nei, du har ikke latt meg svare på spørsmålet ditt.

AMY GOODMAN: Er du lei for det da, at The New York Times var lei for at denne artikkelen kom ut som den gjorde på forsiden av New York Times ?

MICHAEL GORDON: Jeg tror ikke “lei” er det ordet New York Times brukte.

Michael Gordon

AMY GOODMAN: Det var Michael Gordon, medforfatter av den beryktede artikkelen 8. september 2002 som banet veien til krig. Peter Eisner, du er i The Washington Post. Du har skrevet boken The Italian Letter. Hvor viktig er denne artikkelen? Og kan du fortelle om hvordan journalismen fungerer?

PETER EISNER: Vel, artikkelen var meget viktig. Den kommer i sammenheng med en plan som hadde blitt ruget ut i Det Hvite Hus sommeren 2002. Det Hvite Hus’ Irak-Gruppe, som var hovedsakelig en propaganda-operasjon som forstod at den ene tingen som måtte gjøres for å selge krigen i Irak var ikke å ta opp biologiske våpen, ikke å ta opp kjemiske våpen, men å ta opp frykten og trusselen om en soppsky – og språkleverandørene sa spesifikt: ”La oss bruke og begynne å hamre ivei på idéen om at en soppsky er på horisonten, at vi ikke kan vente til vi har sikker informasjon, men vi har informasjon. Vi må handle nå.”

Og det ble vedtatt å vente spesielt til 8. september 2002 for å legge frem den påstanden og gjøre det i en PR-kampanje som inkluderte at visepresident Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld, Colin Powell og andre viste seg frem på TV, på radio, holdt taler rundt i verden, samtidig som de solgte historien til The New York Times, som de faktisk gjorde.

Det enkleste man kan gjøre i Washington er å sende ut en lekkasje og så se på at den vokser, og, i det minste i uforvarenhet, spilte den historien en ledende rolle, og så ble den gjenstand for kryss-referanser. Senere, på nettverk-TV, sa Dick Cheney: ”Vel, dere kan lese The New York Times idag, og dere vil se at The New York Times sier det.” Og du vet, å kreditere The New York Times for en historie er ikke særlig typisk for Bush-administrasjonen, men det var en avgjørende del av programmet, så det kan ikke minimaliseres.

AMY GOODMAN: Hvordan mislyktes dine kolleger så forferdelig, fra The New York Times til The Washington Post? The Washington Post hadde sin egen, vet du, boks hvor de la ut sine feil i dekningen av krigen.

PETER EISNER: Det er den amerikanske journalistikkens nederlag når man sender ut det som blir sagt og ikke alltid sporer opp sammenhengen og ikke alltid kjører opp reportasjen så iøynefallende som den burde spilles. The Washington Post ba om unnskyldning og ønsket at det hadde vært mer iøynefallende. Hvis du tar en titt på reportasje etter reportasje, hadde ypperlige journalister alle elementene i denne reportasjen, og den gikk ikke over glattisen til erkjennelsen av at når du legger alle bitene sammen, var det bedrageri som foregikk. Og jeg tror at det er det større spørsmålet om å snakke til makten, hvordan gjør journalistikken det, og tydeligvis mislykkes journalistikken av og til.

AMY GOODMAN: Carlo Bonini, var du overrasket fra din synsvinkel i Italia, over å se hvordan denne argumentasjonen ble laget for krig, ikke bare av politikere, av personene med makt, men av de kommersielle media, de ledende media-institusjonene i USA? Og var det likedan i Italia? Dere hadde Berlusconi, som var en nær alliert med president Bush i opptakten til krigen og gjennom den.

Silvio Berlusconi

CARLO BONINI: Det var akkurat det samme. Jeg mener, det var ikke et spesielt amerikansk problem. Ekko-kammeret som ble skapt av pressen i månedene som fulgte frem til krigen var felles på begge sider av havet.

Igjen, når det gjelder aluminiumsrørene, er jeg enig med Peter. Jeg mener, det var et avgjørende punkt, og igjen har du de italienske hendene her. Og du kan lese boken, i min bok, italienerne – jeg mener, aluminiumsrørene var nødt til å erstatte en rakettmodell som ble skaffet av italienerne til den irakiske hæren på 1980-tallet. Så igjen visste de italienske hemmelige tjenestene høsten 2002 at de forfalskede dokumentene, at dokumentene om Nigergate var forfalsket, og de visste at aluminiumsrørene ikke kom til å bli brukt til berikelse av uran, men til å erstatte et rakettsystem.

AMY GOODMAN: Ahmed Chalabi spilte en nøkkelrolle her og havnet, viser det seg, vi vet nå, var en kilde – for mange av Judith Millers artikler. Hva med hans rolle – sjefen for den irakiske nasjonale kongressen, INC?

CARLO BONINI: Vel, jeg tror han hadde en nøkkelrolle. Jeg hadde anledning til å snakke med Chalabi et par ganger i London, hvor han pleide å ha sitt hovedkvarter. Og jeg ble imponert, fordi da du banket på døren til den irakiske nasjonale kongressens hovedkvarter, var første spørsmål fra Ahmed Chalabi, til alle slags reportere fra hvor som helst i verden: ”Hva trenger dere?” Så det er nøyaktig den fremgangsmåten han hadde overfor den amerikanske administrasjonen: ”Hva trenger dere?”

Jeg mener, Ahmed Chalabi var en utrolig fabrikant av konkurrerende etterretning. Han var istand til å kanalisere, gjennom pressen, gjennom de offentlige rapportene, gjennom sitt nettverk i USA så vel som i England, så vel som i resten av Europa, massevis av misledende informasjon.

Ahmed Chalabi

AMY GOODMAN: Jeg ønsker å gå over til et annet tema. I november 2001 – du skriver dette på slutten i din bok, Collusion – det var et møte i Italia mellom iransk etterretning og Pentagon. Fortell om dette møtet.

CARLO BONINI: Møtet, tror jeg, er et slående bevis på det som har vært publisert i USA tidligere, at på slutten av 2001 var den amerikanske administrasjonen klar til å legge ned sin påstand for krig i Irak – men det er svært interessant, disse møtene viser at det er klart at på veien opp mot krigen, forhandlet amerikanerne, hadde mer enn, du vet, skygge-diplomatikk med iranerne. Og jeg mener, under disse møtene var ikke de iranerne som deltok i møtene ganske enkelt eks-patrioter. De var fra SCIRI [Supreme Council of Revolution] - Revolusjonens Øverste Råd. De var tett tilknyttet den ledende Ayatollah i Tehran. Så det er ganske klart at i Irak-krigens navn i Irak, kjørte den amerikanske administrasjonen, spesielt The Office for Special Plans of the Pentagon, et skyggeprogram, diplomati-program, med iranerne. Og jeg tror at det er veldig interessant, fordi denne administrasjonen må fremdeles gi et svar om disse møtene. Jeg mener, alle svarene man har fått hittil er grunnløse og og gir ingen – gir ikke særlig mening.

AMY GOODMAN: Peter Eisner, har du noe mer å si om dette punktet i dette bakrommet, bakdøren Iran-Pentagon-linken som går tilbake? Jeg mener, den går helt tilbake til Iran-Contra, hemmelig kanal til Iran for å selge våpen til dem og så skumme profittene og støtte Contras i Nicaragua.

PETER EISNER: Ja absolutt. Først og fremst var det arrangert av en herre som heter Michael Ledeen, som er en langtidsoperatør i amerikanske omgangskretser som i det minste går til Iran-Contra-perioden. Michael Ledeen har stipendiat ved The American Enterprise Institute, nykonservatismens hjerte i USA, alliert med Lynne Cheney, alliert med diverse andre personer så nær Bush-administrasjonen som det er mulig. Ledeen satte opp dette møtet. Ledeen satte det opp uten å fortelle den amerikanske ambassaden. Ledeen har et langvarig forhold til Italia.

Ledeen, interessant nok, meget interessant nok, hadde et forhold til magasinet Panorama, som leveransen av det italienske brevet og dets saksmappe var rettet mot i oktober 2002. Faktisk begynte Ledeen med å skrive en spalte i oktober 2002 for magasinet Panorama, og allikevel har Ledeen mistet kolossalt mye anseelse i det amerikanske etterretningsmiljøet. Den personan han tok med seg til møtet i Roma, Manuchar Ghorbanifar, har blitt beskrevet i mange år av amerikansk etterretning som en seriefabrikant. Men Ledeen, som står Bush-administrasjonen nær, har sagt at Ghorbanifar er den ærligste og mest pålitelige personen han kjenner. Dette kan ikke separeres fra det faktum at det blir stilt spørsmål ved Chalabi selv om at han har vært en iransk agent. Så det er et helt vev av spørsmål her som går hinsides det man kan virkelig få tak i uten en serie med innstevninger.

Seriefabrikant Manuchar Ghorbanifar

AMY GOODMAN: Til slutt, Peter Eisner, den 30. mars, har The House, Government Oversight and Government Reform Committee som ledes av Waxman, kongressmann Waxman, nok en gang krevd at utenriksminister Condoleezza Rice skal vitne for komitéen 18. april angående Bush-administrasjonens påstander om at Irak hadde søkt etter uran fra Niger. Condoleezza Rice skal vitne 18. april, selv om hun forsøker å komme seg ut av det. Hvor viktig er dette?

Henry Waxman

PETER EISNER: Vel, det viser at i det minste påpeker den demokrat-kontrollerte kongressen at krigens bærebjelker fortsatt trenger å granskes. Du vet, frem til denne timen, når du spør nøkkelmedlemmer av Bush-administrasjonen, ikke minst president Bush selv og visepresident Cheney, er det sannsynlige svaret fremdeles: ”Hva kunne vi gjøre? Vi handlet på grunnlag av den etterretningen som var tilgjengelig for oss.” Men vi finner helt klart at de ikke handlet på grunnlag av den etterretningen som var tilgjengelig for dem. De handlet på grunnlag av manipulasjon og kirsebærplukking av småbiter med etterretning som mest effektivt ville selge den krigen som de allerede hadde bestemt seg for å gjennomføre: krigen i Irak.

Condoleezza Rice & George W. Bush

AMY GOODMAN: Mener du at det er grunnlag for riksrettssak her?

PETER EISNER: Det er ikke for meg å ta stilling til, først og fremst, hva vet vi om hva president Bush selv visste om dette, og hva vet vi om at visepresidenten visste om det? Begynnelsen på en etterforskning er å finne ut hva var kjeden, hvem mottok hva.

For oss som ser etterretningen komme til USA, kan jeg si dette: etterretningen og den falske informasjonen om Irak og Niger gikk inn i etterretningsmiljøets system. Av alle mennesker er ikke visepresident Cheney bare en eller annen siste dagers visepresident som ikke har hatt noe forhold til etterretningsmiljøet. Han ble ansett som en av de mest omhyggelige analytikere av informasjon som kom inn. Han visste mer enn mange andre folk at italiensk militær etterretning skaffet denne informasjonen, og han visste også at det var tvil på høyeste hold om all informasjonen, og enten erkjente han ikke eller valgte ikke å erkjenne det faktum at informasjonen var tynn og upålitelig. Så det er mye etterforskning som trenger å gjøres, innstevninger å bli sendt ut, før jeg kan vite nok til å snakke om riksrett.

AMY GOODMAN: Vi må avslutte det der. Peter Eisner, medforfatter av boken The Italian Letter: How the Bush Administration Used a Fake Letter to Build the Case for War in Iraq, reporter for The Washington Post; og Carlo Bonini, som sammen med Giuseppe D'Avanzo skrev Collusion: International Espionage and the War on Terror. Jeg ønsker å takke dere begge veldig mye for å være med oss.

Amy Goodman

Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra tirsdag 10. april 2007 kan lastes ned herfra.