Lewis “Scooter” Libby
Fordi denne falske påstanden om Saddams kjøp av uran i Afrika ble brukt som en bærebjelke for rettferdiggjøringen av Irak-invasjonen, utviklet det seg et skarpt uvennskap mellom Bush-administrasjonen og Joseph Wilson. Situasjonen ble ikke bedre da han skrev en kronikk i The New York Times om saken 6. juli 2003, da Irak-krigen var i full gang, med tittelen: Hva jeg ikke fant i Afrika.
Valerie Plame & Joseph Wilson
Denne historien er fascinerende. Den strekker seg fra Italia til Niger til London og Washington, via Elisabetta Burba i nyhetsbladet Panorama og Michael Gordon i The New York Times. Det er en historie som gir ”Vær Varsom-plakaten” for journalister en helt ny mening. Man tenker vanligvis på personvern og denslags, men i dette tilfellet viser det seg at et lite glipp av denne varsomheten kan utløse blodige og tragiske kriger og katastrofer, spesielt når redaktører tillater at verdens mektigste politikere planter falsk informasjon i en global riksavis for senere å bruke dette til kildehenvisning. Helt utrolig.
Om denne saken kan rulle videre slik at impeachment, dvs. en riksrettssak som tar sikte på å tvinge presidenten, visepresidenten, utenriksministeren og andre til å gå av, er usikkert, spesielt fordi lederen for Representantenes Hus, Nancy Pelosi, erklærte da hun tiltrådte sin stilling i november at riksrett ikke ville komme på tale. Nå er det imidlertid et økende antall velgere over hele USA som mener at demokratene ikke gjør den jobben de ble innvalgt for å gjøre, så presset øker dramatisk.
Tirsdag 10. april 2007
EKSKLUSIV…To eksplosive bøker forteller innside-historien om de forfalskede Irak-Niger-dokumentene som hjalp å bygge argumentet for krig
Det var en av nøkkelgrunnene til å rettferdiggjøre USAs invasjon av Irak.
I sin unionstale i januar 2003, kunngjorde president Bush de seksten beryktede ordene:
President George W. Bush: “Den britiske regjeringen har oppdaget at Saddam Hussein nylig søkte etter betydelige kvanta uran fra Afrika.”
George W. Bush unionstale 2003
Men det var ett problem: dokumentet var en forfalskning.
Bush’s ”bevis” ville hurtig bre seg ut og tenne en politisk brannstorm som nådde de høyeste nivåene i USAs regjering. Historien bak det forfalskede dokumentet strekker seg fra Italia til Niger til Irak og dypt inn i det amerikanske etterretningsmiljøets korridorer og Det Hvite Hus selv. Dokumentet spilte en nøkkelrolle i den kjeden av begivenheter som førte til domfellingen av visepresident Dick Cheneys tidligere stabsjef, Lewis “Scooter” Libby, i CIA-lekkasjesaken.
Kongressmedlem Henry Waxman, ordstyrer for The House Committee on Oversight and Government Reform, krevde nylig formelt at utenriksminister Condoleezza Rice skal avlegge vitnesbyrd til en komité-høring neste uke [18. april] angående de falske Irak-Niger-påstandene.
Tirsdag 10. april hadde Democracy Now! en eksklusiv sending med to etterforskende reportere som også har skrevet to eksplosive nye bøker.
Carlo Bonini er den italienske etterforskende journalisten i avisen La Repubblica i Roma som gjorde saken kjent. Hans nye bok heter: Collusion: International Espionage and the War on Terror.
Peter Eisner er veteran-utenrikskorrespondent og idag redaktør for The Washington Post. Hans nye bok er: The Italian Letter: How the Bush Administration Used a Fake Letter to Build the Case for War in Iraq.
Carlo Bonini deltok i firehouse-studio i New York, og Peter Eisner deltok fra Washington, D.C.
AMY GOODMAN: Jeg ønsker å begynne med Carlo Bonini. Når fikk du først greie på denne historien?
CARLO BONINI: Det var sommeren 2003, da det på den tiden hadde vært få – jeg mener, få reportasjer fra USA som antagelig ’den rykende pistolen’ angående masseødeleggelsesvåpen som var på en eller annen måte fabrikert i Italia. Og plutselig sommeren 2003 fikk vi disse dokumentene, og vi fant –
AMY GOODMAN: Hvordan fikk dere disse falske dokumentene?
CARLO BONINI: Vel, en leting ga oss disse dokumentene.Vi hadde anledning til å se hvordan dokumentene var grovt forfalsket. Og det mest overraskende var at vi hadde anledning til å identifisere den personen som spilte en hovedrolle i forfalskningen av dokumentene. Og hans navn er Rocco Martino, en tidligere SISMI-agent.
AMY GOODMAN: SISMI?
CARLO BONINI: SISMI [Servizio per le Informazioni e la Sicurezza Militare] er den italienske CIA. Det er den hemmelige tjenesten, kontra-etterretningstjenesten. Og Rocco Martino gjorde sitt, og hans dokumenter fant veien til Det Hvite Hus og til de seksten ordene.
Carlo Bonini
CARLO BONINI: Nei. Nei. Denne fyren kom ut av det blå. Jeg mener, vi aldri i det minste – jeg mener, vi visste ikke om hans eksistens. Men det var veldig klart etter en stund at Rocco Martino ikke handlet alene. Jeg mener, den italienske jobben var ikke bare hans. Rocco Martino kunne stole på det italienske SISMIs delaktighet. Det var takket være det italienske SISMI at i begynnelsen kunne de falske dokumentenes innhold deles med CIA, og det var på grunn av Rocco Martinos gamle vennskap med en italiensk reporter at dokumentene kunne sendes til USA gjennom den amerikanske ambassaden i Roma høsten 2002.
AMY GOODMAN: Peter Eisner, kan du ta det derfra? Og sett også dette i sammenheng med når dette skjedde i forhold til at president Bush uttalte de seksten ordene.
PETER EISNER: Vel, faktisk, Amy, CIA og andre medlemmer av etterretningsmiljøet hadde hørt fra SISMI i løpet av de første dagene etter 9/11, som sa at det var informasjon der som de ikke spesifiserte om mulige kjøp av uran eller forsøk på å kjøpe uran i Niger, og CIA skaffet mer informasjon fra SISMI. Og innen tidlig i 2002 hadde de faktisk en versjon av et dokument som sa at dette hadde funnet sted.
Mange deler av CIA, helt fra begynnelsen, så tidlig som september og oktober i 2001, trodde ganske enkelt ikke at Irak, av diverse årsaker, forsøkte å kjøpe uran eller, faktisk, forsøkte å gjenstarte sitt atomprogram – trengte ikke å kjøpe uran i Niger, fordi de hadde allerede uran. Og for det andre, så oppga ikke SISMI kilden. De sa ikke hvordan de fikk informasjonen. Og for det tredje var de tilbøyelige til å tvile på SISMI i alle fall, fordi de har et troverdighetsproblem blant vestlige etterretningsbyråer. Så lenge før, mer enn et år før president Bush’s unionstale, ble det sterkt betvilet av etterretningsmiljøets nøkkelmedlemmer at Saddam Hussein muligens forsøkte å kjøpe uran.
Peter Eisner
AMY GOODMAN: Ville du være enig, Carlo Bonini, med denne vurderingen, at SISMI har et problem med troverdighet i vestlig etterretning?
CARLO BONINI: Jeg er enig. Jeg er enig, og jeg tror Nigergate-historien såvel som andre historier kan bevise det. Dessuten, som Peter sa, problemet med SISMI var at også – jeg mener, langs denne kompliserte historien som kalles Nigergate spilte SISMI en veldig upålitelig rolle. Vi hørte at Bush stolte på britisk etterretning. Problemet er at det var den samme hånden som matet forskjellige munner. Jeg mener, Rocco Martino matet britene, matet amerikanerne, matet franskmennene. Det er problemet. Jeg mener, SISMI slo ingen alarm da det var på tide å slå alarm. SISMI lot ganske enkelt historien gå til januar 2003, da det var for sent.
AMY GOODMAN: Peter Eisner, fortell mer om hvem Rocco Martino var.
PETER EISNER: Rocco Martino var en mislykket tidligere politimann, en agent fra tid til annen – og det vil si, utenfor SISMIs hus – han som av og til var istand til å skaffe småbiter med informasjon til journalister og arbeidet også utvilsomt som freelance for andre etterretningsbyråer, til og med de franske, eller han jobbet for eller skaffet dem informasjon for et honorar.
Rocco Martino kontaktet en journalist som heter Elisabetta Burba i nyhetsbladet Panorama i Milan 7. oktober 2002 og sa han hadde noe kjempestoff, et hett tips om Irak og uran, hvis hun var interessert. Og det var slik han først bragte historien til overflaten. Elisabetta Burba og andre i bladet hennes hadde hørt om Martini før. De hadde fått informasjon fra ham før. De hadde betalt ham før. Og hun tok en titt på dokumentene hans, hadde øyeblikkelige tvil, tok det til sine redaktører og begynte å etterforske.
Elisabetta Burba
AMY GOODMAN: Vi skal ta pause. Når vi kommer tilbake, hennes respons da president Bush holdt den unionstalen i 2003 og snakket om at Saddam Hussein forsøkte å få uran fra Niger. Dette er Democracy Now!, democracynow.org. Vi kommer tilbake med disse to reporterne som begge har dokumentert disse historiene i to eksplosive bøker: Peter Eisners The Italian Letter, Carlo Boninis The Collusion. Bli hos oss.
[pause]
AMY GOODMAN: Våre gjester er to reportere, nå forfattere. Carlo Bonini skrev med Giuseppe D'Avanzo boken Collusion: International Espionage and the War on Terror. Peter Eisner, sammen med Knut Royce, har skrevet boken The Italian Letter: How the Bush Administration Used a Fake Letter to Build the Case for War in Iraq.
Så vi er tilbake til den dagen da president Bush kom med sin uttalelse i unionstalen om Saddam Husseins forsøk på å få uran fra Afrika. Peter Eisner, hvilken rolle spilte CIA i denne uttalelsen?
PETER EISNER: CIA hadde faktisk forsøkt å blokkere uttalelsen fra president Bush angående urankjøp i Niger. Og, faktisk, tre måneder før unionstalen, den 7. oktober 2002 – merkelig nok, den samme dagen da Rocco Martino overleverte dokumentene til Elisabetta Burba – skulle president Bush ifølge timeplanen holde en tale i Cincinatti, og den talens utkast sa stort sett det som han endte med å si i unionstalen. Det var at britene hadde oppdaget at Irak hadde forsøkt å kjøpe uran i Afrika.
CIA mottok rutinemessig et kopi av den teksten på forhånd og hevdet at den setningen om uran burde fjernes. Det var litt av en krangel mellom de lavere CIA-funksjonærene og staben i Det Hvite Hus, inkludert Stephen Hadley, som på den tiden var nasjonal visesikkerhetsrådgiver, nå nasjonal sikkerhetsrådgiver straks Condoleeza Rice ble utenriksminister. Omsider måtte George Tenet, sjef for CIA, megle den 7. oktober og kreve at Det Hvite Hus fjernet setningen som beskrev urankjøp i Niger. Det var litt av en støvkamp.
Stephen Hadley
Som resultat av dette, besluttet Det Hvite Hus, brent av ilden, at de i mellomtiden ikke ville overlevere tekstene til presidentens taler til CIA på forhånd, for å unngå å måtte trekke tilbake informasjon som de ikke ønsket å trekke tilbake. Så dagen før unionstalen hadde ingen i CIA sett unionstalens tekst, frem til kvelden før. Noen bare forsiktig overleverte et tekstutkast til George Tenet i løpet av et møte, som ikke var normal prosedyre for kritisk gjennomgang av et dokument. Og i hovedsak var alle i CIA overrasket da president Bush ytret den påstanden, som allerede hadde blitt fjernet tre måneder tidligere. Reaksjonen fra Det Hvite Hus var: ”Obs! Vi glemte.”
George Tenet
PETER EISNER: Vel, slik det foregikk, George Tenet, sjef for CIA, dagen før, mottok teksten, leverte den fra seg til en medarbeider, og ingen tok en titt på den. Det kunne ha vært stoppet, men vanligvis, vet du, dager tidligere, når teksten blir forberedt, skrevet, analysert, ville noen se på den. I dette tilfellet gjorde de ikke det, selv om Bush-administrasjonen hadde sine allierte andre steder i CIA som på en måte ga dem dekning til å kunne komme med denne uttalelsen, mens en stor majoritet, vil jeg si, av etterretningsmiljøet i USA ikke trodde et øyeblikk på at Irak forsøkte å kjøpe uran eller at Irak forsøkte å gjenstarte sitt atomprogram.
AMY GOODMAN: Hvor passet Joe Wilson inn i dette bildet, den tidligere ambassadøren til Irak under Gulf-krigen?
PETER EISNER: Der må vi gå bakover til circa seks eller åtte måneder tidligere. Den 5. februar 2002 – det er før noen hadde sett dokumentene i USA, dette var en saksmappe med dokumenter inkludert det italienske brevet, som var et brev fra Nigers president til Saddam Hussein, forfalsket dokument – den 5. februar ble et annet dokument avskrevet, og en versjon, som ble kalt en ordrett tekst av dette dokumentet, ble sendt til CIA, den første virkelige teksten CIA hadde om dette antatte salget som SISMI hevdet hadde funnet sted i året 2000 mellom Niger og Irak. En ganske komplisert historie. Men akkurat dette dokumentet var et bifall, gikk man ut ifra, fra Nigers høyesterett, som sa at de godkjente salget av uran til Irak.
Nå, da dette ankom i CIA, hadde det elementære feil, og hvis noen hadde brydd seg og tatt dokumentet, gått på internett, gjort et Google-søk, ville de ha sett at de personene som var navngitt som medlemmer av høyesteretten var ikke lenger medlemmer av høyesteretten, at det som var beskrevet som statsretten i Niger hadde opphørt å eksistere. Det ble nå faktisk kalt for høyesteretten. Så i et formodet offisielt dokument fra Niger var det tett i tett med elementære feil. Problemet var at CIA allerede ikke trodde på denne informasjonen og kastet den til side.
Interessant nok, forsvarets etterretningsbyrå, til syvende og sist kontrollert av Pentagon under Donald Rumsfeld, plukket opp dette dokumentet, skrev en versjon av hva det sa, tok vekk enhver antydning til tvil, enhver antydning til å stille spørsmålstegn ved informasjonen, og forberedte et eget dokument og la det på Dick Cheneys skrivebord en uke senere, den 12. februar 2002. Dick Cheney reagerte meget livlig, gikk til CIA, sin CIA-briefer, og sa: ”Dere gjør ikke en god nok jobb. Vi trenger mer informasjon. Dette er hett. Vi vil finne ut om Irak og Niger.”
På det tidspunktet fikk CIA panikk, lette etter informasjon som ikke eksisterte, for de hadde allerede forkastet historien. Men for å gjøre noe, henvendte de seg til Joe Wilson ved hjelp av Valerie Plame, hans kone, og Wilson ble sendt ut til Niger innen noen dager for å re-etterforske det som allerede hadde blitt forkastet. Wilson kom tilbake en uke senere og sa nok en gang at det er ikke noe bevis og ikke noen sannsynlighet for at Irak har forsøkt å kjøpe uran i Niger.
Så det var egentlig Dick Cheneys mottakelse av et dokument basert på åpenbart bedragersk materiale som dyttet saken fremover, og som førte til at vi senere fant ut om Joseph Wilson og Valerie Plame og omsider Scooter Libby. Hvis CIA hadde gjort et enkelt Google-søk, kunne de virkelig ha stanset hele historien i det øyeblikket.
Valerie Plame
AMY GOODMAN: Jeg ønsker å spille av et klipp med visepresident Dick Cheney. Til tross for den økende skepsisen, fortsatte visepresident Cheney å hevde at Irak forsøkte å skaffe seg uran fra Niger, som en rettferdiggjøring av invasjonen. I september 2003 ble han spurt om påstanden av Tim Russert på NBCs Meet the Press. Dette var visepresident Cheneys respons:
Tim Russert
VISEPRESIDENT DICK CHENEY: Jeg hadde hørt en rapport om at irakerne hadde forsøkt å skaffe seg uran i Afrika, i Niger spesifikt. Jeg får en egen daglig brief hver dag før jeg møter presidenten for å gjennomgå etterretningsinformasjonen. Og jeg stiller massevis av spørsmål. Ett av de spørsmålene jeg stilte på akkurat det tidspunktet om dette er: hva vet vi om dette? De tar spørsmålet. Han kom tilbake innen en dag eller to og sa: ”Dette er alt vi vet. Det er mye vi ikke vet. End of statement.”
Og Joe Wilson, jeg vet ikke hvem som sendte Joe Wilson. Han avla aldri en rapport som jeg noengang så da han kom tilbake.
Jeg antar at det fascinerende, Tim, i hele saken, dette spørsmålet om irakerne forsøkte å skaffe seg uran i Afrika eller ikke, i den britiske rapporten – denne uken, ble den britiske påstanden at Saddam faktisk forsøkte å skaffe seg uran i Afrika, gitt ny legitimitet av det britiske parlamentet, som har brukt nitti dager på å etterforske alt dette, det som var i unionstalen og det som var i den opprinnelige britiske parlamentsmeldingen. Så det kan være snakk om forskjellige meninger der. Jeg vet ikke hva sannheten er i grunnen med hensyn til det, men jeg tipper – jeg kjenner ikke Mr. Wilson. Jeg burde antagelig ikke dømme ham. Jeg har ingen anelse om hvem som ansatte ham. Og det aldri –
TIM RUSSERT: CIA gjorde det.
VISEPRESIDENT DICK CHENEY: Ja, men hvem i CIA vet jeg ikke.
Dick Cheney
AMY GOODMAN: CIA sendte Joe Wilson for å etterforske uran-påstanden og fant den høyest usannsynlig. En måned etter at president Bush kunngjorde at store kampoperasjoner var over i Irak, skrev Wilson en sylskarp kronikk i The New York Times som het Hva jeg ikke fant i Afrika. Den ble skrevet i juli 2003. I den sa han at han fortalte CIA lenge før presidentens unionstale at de britiske rapportene var tvilsomme. Dette tente en brannstorm omkring Bush’s tale.
Joe Wilson kom til vårt studio i mai 2004. Han snakket om hva han hadde skrevet i New York Times-artikkelen.
JOSEPH WILSON: Det den katalogiserte var en tur ut til Niger på CIAs forespørsel, i respons til et spørsmål fra visepresidenten å undersøke påstander om at Irak hadde forsøkt å kjøpe betydelige mengder uran fra det landet. Nå, det var et veldig viktig spørsmål, for når alt kommer til alt ville Irak kun ha én bruk for uran, og det ville være atomvåpenprogrammer. Og det ville ha ha vært den ene biten av ubestridelig bevis på at han forsøkte å gjenreise atomvåpenprogrammer, som ville ha lånt litt troverdighet til idéen om at ’den rykende pistolen’ kunne være en soppsky.
Jeg kom tilbake. Jeg sa at det ikke var noe i dette. Min var en av tre rapporter i den amerikanske regjeringens arkiver som sa at det ikke var noe i dette, som burde ha forsikret dem som hadde sendt oss ut, inkludert visepresidenten og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren.
Istedenfor, selvfølgelig, kommer presidenten med en uttalelse i unionstalen, og som det ble til, henviste han til britisk etterretning, som viste seg å være den samme informasjonen. Men han henviste til britisk etterretning fordi CIA ikke ville godkjenne at han kom med den påstanden medmindre den var varselmerket ved å gå igjennom en tredje etterretningstjeneste. Så det var virkelig aktivt bedrageri der. Dette var ikke bare et uhell. Dette var ikke bare en snublende tunge. Dette var personer som ønsket å legge noe inn der som faktisk var bedragersk mot den amerikanske kongressen og mot det amerikanske folk.
Joseph Wilson
AMY GOODMAN: Det var Joe Wilson som snakket på Democracy Now! i mai 2004. Våre gjester er Peter Eisner, som er medforfatter av The Italian Letter, og Carlo Bonini, etterforskende reporter for den italienske avisen La Repubblica. Han er medforfatter av boken Collusion: International Espionage and the War on Terror. Din respons til Joe Wilson og igjen å høre Dick Cheney?
CARLO BONINI: Vel, jeg tror at en – det er fullstendig klart og det er ingen tvil om at sommeren 2002, visste den amerikanske administrasjonen med sikkerhet at det ikke var noe bevis som støttet de falske dokumentenes innhold. Ifølge Alain Chouet, den tidligere nestkommanderende i den franske etterretningen som jeg møtte og intervjuet for boken, sommeren 2002 ble fransk etterretning bedt av CIA om å sende ut en gruppe etterretningsoffiserer i Afrika for å dobbeltsjekke det som – hintene som kom fra dokumentene. Interessant nok, sommeren før, sommeren 2001, hadde franskmennene sjekket bevisene den første gangen fordi, som Peter husket tidligere, det første hintet om uran og uranhandel var sommeren og høsten 2001. Så i 2001 og i 2002 dobbeltsjekket franskmennene bevisene. Så det var helt klart i begynnelsen av høsten 2002 at det ikke var noe bevis.
Alain Chouet
Det er ganske interessant at Dick Cheney fortsatt sier i september 2003 at sannsynligvis er det forskjellige meninger. Jeg mener problemet er ikke meninger. Problemet her er fakta, og fakta er veldig solide: intet bevis på en byttehandel mellom Irak og Niger angående uran.
AMY GOODMAN: Forklar hva konkurrerende etterretning er, Carlo.
CARLO BONINI: Konkurrerende etterretning er det vi nettopp så. Du har en enkel svindler i et fjernt land, Italia, som forsøker å selge forfalsket informasjon. Informasjonen er nettopp den som de taktiske planleggerne leter etter for å selge en politisk plan, en viktig politisk beslutning. I konkurrerende etterretning kan du – poenget er å gå igjennom kanalen, etterretningens offisielle kanal, en disinformasjon, en bit med disinformasjon. Og det som er viktig er å kanalisere disinformasjonen i forskjellige kanaler. I dette tilfellet har vi italienerne som selger disinformasjonen til britene, italienerne selger disinformasjonen til amerikanerne. Og så har du amerikanerne som leter etter bekreftelser, og bekreftelsen er fra britene. Dette er konkurrerende etterretning. Du har disinformasjon solgt gjennom forskjellige kanaler og omgjort til noe som er forskjellig fra opphavet. Noe som er falskt fra begynnelsen slo igjennom på slutten.
AMY GOODMAN: Peter Eisner, jeg ønsket å ta frem Sir Richard Dearloves uttalelse. Dette var sommeren 2002. Han var sjef for M16, britisk etterretning. Han sa at etterretning og fakta ble fikset og tilpasset den taktiske planleggingen. Og det går til hele Downing Street-memoen.
PETER EISNER: Ja absolutt. Han kom tilbake etter å ha hatt møte med medlemmer av den britiske administrasjonen. Vi må huske at den britiske etterretningen har i mange tiår stått så nær CIA at det ville være vanskelig å finne noen som helst isolert informasjon som britene kan ha men som CIA ikke har. Han kom tilbake til Tony Blair i Downing Street nr. 10 og sa: ”Krigen kommer til å finne sted. Dette kommer til å skje.” Og akkurat som i USA, ga etterretningsmiljøets medlemmer opp, til en viss grad, med å forsøke å overbevise administrasjonen om at beviset ikke var sterkt nok. De sa: ”Det kommer til å skje uansett.”
Tony Blair
Straks Dearlove kom tilbake og sa det, matet de britiske etterretningstjenestene den politiske planleggingen som gikk ut på å hjelpe med å selge og propagandere for konseptet at Saddam Hussein var en klar og nærværende trussel. Det førte til en sjokkerende britisk parlamentsrapport høsten 2002 som til gjengjeld, som Carlo påpeker, matet CIAs etterretningsrapportering som sa at dette salget hadde sannsynligvis funnet sted, og ikke bare det, i en innledning til parlamentsrapporten kom statsminister Tony Blair med den feilaktige uttalelsen at Saddam Hussein ville være istand til å iverksette et angrep med masseødeleggelsesvåpen innen 45 minutter -- en total forvrengning som sjokkerte medlemmer av hans eget etterretningsmiljø, men som ble hurtig plukket opp av USA og gjentatt av USA, selv om amerikanske etterretningsfunksjonærer også visste at det ikke var noe grunnlag. Så nok en gang har vi å gjøre med sirkulær etterretning, med et grunnlag som var mindre enn magert, det var nesten ikke-eksisterende.
Sir Richard Dearlove
AMY GOODMAN: Jeg ønsker å snakke om pressens rolle i alt dette, men vi kommer til å ta pause. Og når vi kommer tilbake skal jeg spille av et kort utdrag fra et intervju jeg hadde med Michael Gordon, som var medforfatter av den beryktede artikkelen 8. september 2002 – den kom ut i The New York Times – skrevet med Judith Miller, og legger nok en gang frem administrasjonens argument for krig: masseødeleggelsesvåpen. Vi kommer tilbake om et minutt.
[pause]
AMY GOODMAN: 8. september 2002 publiserte The New York Times den nå beryktede artikkelen som hevdet at Irak forsøkte å kjøpe aluminiumsrør for å utvikle atomvåpen. Artikkelen ble brukt av Bush-administrasjonen som verktøy i oppbyggingen av argumentasjonen for å invadere Irak. Den ble samskrevet av reporterne Judith Miller og Michael Gordon. The New York Times valgte denne artikkelen spesielt ut senere i en redaksjonell kommentar hvor de ba om unnskyldning for den unøyaktige dekningen av Irak og masseødeleggelsesvåpen.
Vel, Michael Gordon stilte opp på Democracy Now! for litt over et år siden [17. mars 2006]. I løpet av vårt intervju spurte jeg ham om hans journalistikk i opptakten til den amerikanske invasjonen av Irak.
MICHAEL GORDON: Det var ikke noe byrå i den amerikanske regjeringen som sa at Saddam ikke var involvert i masseødeleggelsesvåpen. Du vet, utenriksdepartementet, selv om det viste seg å være riktig, helt sikkert angående atomspørsmålet, viste seg ikke å være – du vet, utfordret ikke den biologiske saken, den kjemiske saken, og jeg skal tilby dere denne siste tanken, og jeg svarer med glede på alle spørsmål dere har, men du vet, det er mange kompliserte temaer om masseødeleggelsesvåpen –
AMY GOODMAN: La meg bare spørre om noe angående det. Er du lei for at du skrev artikkelen? Er du lei for at denne artikkelen –
MICHAEL GORDON: Nei, jeg er ikke det. Jeg mener, hva – jeg vet ikke om du forstår hvordan journalismen fungerer, men den måten journalismen fungerer på er at du skriver det du vet, og det du vet på den tiden du forsøker å formidle så godt du kan, men da slutter du ikke med å skrive reportasjer.
AMY GOODMAN: Vel, la meg, la meg –
MICHAEL GORDON: Kan jeg svare på spørsmålet ditt, siden du stilte meg et spørsmål?
AMY GOODMAN: Vel, nei, jeg ønsket å få –
MICHAEL GORDON: Nei, vent et øyeblikk, hvis du stilte meg et spørsmål – jeg svarer med glede på alle dine spørsmål, men det jeg forsøker å forklare til deg er én ting. Det var det jeg visste på den tiden. Det er sant at det var nøkkelavgjørelsen. Det er den samme informasjonen de viste til Colin Powell forøvrig, og det var det som overtalte ham til å gå til FN og legge frem saken om atomrørene. Jeg skrev motargumentet ved å gi IAEA [International Atomic Energy Agency] like mye tid. De betvilte det. Jeg har ingen hund i dette slagsmålet. Jeg vet ikke hva den absolutte sannheten er. Da IAEA kom ut i januar og betvilte det, skrev jeg det.
AMY GOODMAN: Michael Gordon, la meg bare respondere. Vi har ikke – vi har begrenset tid i dette programmet, men jeg bare –
MICHAEL GORDON: Vel, da burde du la meg svare på spørsmålene dine.
AMY GOODMAN: Jeg gjorde det.
MICHAEL GORDON: Nei, du har ikke latt meg svare på spørsmålet ditt.
AMY GOODMAN: Er du lei for det da, at The New York Times var lei for at denne artikkelen kom ut som den gjorde på forsiden av New York Times ?
MICHAEL GORDON: Jeg tror ikke “lei” er det ordet New York Times brukte.
Michael Gordon
AMY GOODMAN: Det var Michael Gordon, medforfatter av den beryktede artikkelen 8. september 2002 som banet veien til krig. Peter Eisner, du er i The Washington Post. Du har skrevet boken The Italian Letter. Hvor viktig er denne artikkelen? Og kan du fortelle om hvordan journalismen fungerer?
PETER EISNER: Vel, artikkelen var meget viktig. Den kommer i sammenheng med en plan som hadde blitt ruget ut i Det Hvite Hus sommeren 2002. Det Hvite Hus’ Irak-Gruppe, som var hovedsakelig en propaganda-operasjon som forstod at den ene tingen som måtte gjøres for å selge krigen i Irak var ikke å ta opp biologiske våpen, ikke å ta opp kjemiske våpen, men å ta opp frykten og trusselen om en soppsky – og språkleverandørene sa spesifikt: ”La oss bruke og begynne å hamre ivei på idéen om at en soppsky er på horisonten, at vi ikke kan vente til vi har sikker informasjon, men vi har informasjon. Vi må handle nå.”
Og det ble vedtatt å vente spesielt til 8. september 2002 for å legge frem den påstanden og gjøre det i en PR-kampanje som inkluderte at visepresident Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld, Colin Powell og andre viste seg frem på TV, på radio, holdt taler rundt i verden, samtidig som de solgte historien til The New York Times, som de faktisk gjorde.
Det enkleste man kan gjøre i Washington er å sende ut en lekkasje og så se på at den vokser, og, i det minste i uforvarenhet, spilte den historien en ledende rolle, og så ble den gjenstand for kryss-referanser. Senere, på nettverk-TV, sa Dick Cheney: ”Vel, dere kan lese The New York Times idag, og dere vil se at The New York Times sier det.” Og du vet, å kreditere The New York Times for en historie er ikke særlig typisk for Bush-administrasjonen, men det var en avgjørende del av programmet, så det kan ikke minimaliseres.
AMY GOODMAN: Hvordan mislyktes dine kolleger så forferdelig, fra The New York Times til The Washington Post? The Washington Post hadde sin egen, vet du, boks hvor de la ut sine feil i dekningen av krigen.
PETER EISNER: Det er den amerikanske journalistikkens nederlag når man sender ut det som blir sagt og ikke alltid sporer opp sammenhengen og ikke alltid kjører opp reportasjen så iøynefallende som den burde spilles. The Washington Post ba om unnskyldning og ønsket at det hadde vært mer iøynefallende. Hvis du tar en titt på reportasje etter reportasje, hadde ypperlige journalister alle elementene i denne reportasjen, og den gikk ikke over glattisen til erkjennelsen av at når du legger alle bitene sammen, var det bedrageri som foregikk. Og jeg tror at det er det større spørsmålet om å snakke til makten, hvordan gjør journalistikken det, og tydeligvis mislykkes journalistikken av og til.
AMY GOODMAN: Carlo Bonini, var du overrasket fra din synsvinkel i Italia, over å se hvordan denne argumentasjonen ble laget for krig, ikke bare av politikere, av personene med makt, men av de kommersielle media, de ledende media-institusjonene i USA? Og var det likedan i Italia? Dere hadde Berlusconi, som var en nær alliert med president Bush i opptakten til krigen og gjennom den.
Silvio Berlusconi
CARLO BONINI: Det var akkurat det samme. Jeg mener, det var ikke et spesielt amerikansk problem. Ekko-kammeret som ble skapt av pressen i månedene som fulgte frem til krigen var felles på begge sider av havet.
Igjen, når det gjelder aluminiumsrørene, er jeg enig med Peter. Jeg mener, det var et avgjørende punkt, og igjen har du de italienske hendene her. Og du kan lese boken, i min bok, italienerne – jeg mener, aluminiumsrørene var nødt til å erstatte en rakettmodell som ble skaffet av italienerne til den irakiske hæren på 1980-tallet. Så igjen visste de italienske hemmelige tjenestene høsten 2002 at de forfalskede dokumentene, at dokumentene om Nigergate var forfalsket, og de visste at aluminiumsrørene ikke kom til å bli brukt til berikelse av uran, men til å erstatte et rakettsystem.
AMY GOODMAN: Ahmed Chalabi spilte en nøkkelrolle her og havnet, viser det seg, vi vet nå, var en kilde – for mange av Judith Millers artikler. Hva med hans rolle – sjefen for den irakiske nasjonale kongressen, INC?
CARLO BONINI: Vel, jeg tror han hadde en nøkkelrolle. Jeg hadde anledning til å snakke med Chalabi et par ganger i London, hvor han pleide å ha sitt hovedkvarter. Og jeg ble imponert, fordi da du banket på døren til den irakiske nasjonale kongressens hovedkvarter, var første spørsmål fra Ahmed Chalabi, til alle slags reportere fra hvor som helst i verden: ”Hva trenger dere?” Så det er nøyaktig den fremgangsmåten han hadde overfor den amerikanske administrasjonen: ”Hva trenger dere?”
Jeg mener, Ahmed Chalabi var en utrolig fabrikant av konkurrerende etterretning. Han var istand til å kanalisere, gjennom pressen, gjennom de offentlige rapportene, gjennom sitt nettverk i USA så vel som i England, så vel som i resten av Europa, massevis av misledende informasjon.
Ahmed Chalabi
AMY GOODMAN: Jeg ønsker å gå over til et annet tema. I november 2001 – du skriver dette på slutten i din bok, Collusion – det var et møte i Italia mellom iransk etterretning og Pentagon. Fortell om dette møtet.
CARLO BONINI: Møtet, tror jeg, er et slående bevis på det som har vært publisert i USA tidligere, at på slutten av 2001 var den amerikanske administrasjonen klar til å legge ned sin påstand for krig i Irak – men det er svært interessant, disse møtene viser at det er klart at på veien opp mot krigen, forhandlet amerikanerne, hadde mer enn, du vet, skygge-diplomatikk med iranerne. Og jeg mener, under disse møtene var ikke de iranerne som deltok i møtene ganske enkelt eks-patrioter. De var fra SCIRI [Supreme Council of Revolution] - Revolusjonens Øverste Råd. De var tett tilknyttet den ledende Ayatollah i Tehran. Så det er ganske klart at i Irak-krigens navn i Irak, kjørte den amerikanske administrasjonen, spesielt The Office for Special Plans of the Pentagon, et skyggeprogram, diplomati-program, med iranerne. Og jeg tror at det er veldig interessant, fordi denne administrasjonen må fremdeles gi et svar om disse møtene. Jeg mener, alle svarene man har fått hittil er grunnløse og og gir ingen – gir ikke særlig mening.
AMY GOODMAN: Peter Eisner, har du noe mer å si om dette punktet i dette bakrommet, bakdøren Iran-Pentagon-linken som går tilbake? Jeg mener, den går helt tilbake til Iran-Contra, hemmelig kanal til Iran for å selge våpen til dem og så skumme profittene og støtte Contras i Nicaragua.
PETER EISNER: Ja absolutt. Først og fremst var det arrangert av en herre som heter Michael Ledeen, som er en langtidsoperatør i amerikanske omgangskretser som i det minste går til Iran-Contra-perioden. Michael Ledeen har stipendiat ved The American Enterprise Institute, nykonservatismens hjerte i USA, alliert med Lynne Cheney, alliert med diverse andre personer så nær Bush-administrasjonen som det er mulig. Ledeen satte opp dette møtet. Ledeen satte det opp uten å fortelle den amerikanske ambassaden. Ledeen har et langvarig forhold til Italia.
Ledeen, interessant nok, meget interessant nok, hadde et forhold til magasinet Panorama, som leveransen av det italienske brevet og dets saksmappe var rettet mot i oktober 2002. Faktisk begynte Ledeen med å skrive en spalte i oktober 2002 for magasinet Panorama, og allikevel har Ledeen mistet kolossalt mye anseelse i det amerikanske etterretningsmiljøet. Den personan han tok med seg til møtet i Roma, Manuchar Ghorbanifar, har blitt beskrevet i mange år av amerikansk etterretning som en seriefabrikant. Men Ledeen, som står Bush-administrasjonen nær, har sagt at Ghorbanifar er den ærligste og mest pålitelige personen han kjenner. Dette kan ikke separeres fra det faktum at det blir stilt spørsmål ved Chalabi selv om at han har vært en iransk agent. Så det er et helt vev av spørsmål her som går hinsides det man kan virkelig få tak i uten en serie med innstevninger.
Seriefabrikant Manuchar Ghorbanifar
AMY GOODMAN: Til slutt, Peter Eisner, den 30. mars, har The House, Government Oversight and Government Reform Committee som ledes av Waxman, kongressmann Waxman, nok en gang krevd at utenriksminister Condoleezza Rice skal vitne for komitéen 18. april angående Bush-administrasjonens påstander om at Irak hadde søkt etter uran fra Niger. Condoleezza Rice skal vitne 18. april, selv om hun forsøker å komme seg ut av det. Hvor viktig er dette?
Henry Waxman
Condoleezza Rice & George W. Bush
AMY GOODMAN: Mener du at det er grunnlag for riksrettssak her?
PETER EISNER: Det er ikke for meg å ta stilling til, først og fremst, hva vet vi om hva president Bush selv visste om dette, og hva vet vi om at visepresidenten visste om det? Begynnelsen på en etterforskning er å finne ut hva var kjeden, hvem mottok hva.
For oss som ser etterretningen komme til USA, kan jeg si dette: etterretningen og den falske informasjonen om Irak og Niger gikk inn i etterretningsmiljøets system. Av alle mennesker er ikke visepresident Cheney bare en eller annen siste dagers visepresident som ikke har hatt noe forhold til etterretningsmiljøet. Han ble ansett som en av de mest omhyggelige analytikere av informasjon som kom inn. Han visste mer enn mange andre folk at italiensk militær etterretning skaffet denne informasjonen, og han visste også at det var tvil på høyeste hold om all informasjonen, og enten erkjente han ikke eller valgte ikke å erkjenne det faktum at informasjonen var tynn og upålitelig. Så det er mye etterforskning som trenger å gjøres, innstevninger å bli sendt ut, før jeg kan vite nok til å snakke om riksrett.
AMY GOODMAN: Vi må avslutte det der. Peter Eisner, medforfatter av boken The Italian Letter: How the Bush Administration Used a Fake Letter to Build the Case for War in Iraq, reporter for The Washington Post; og Carlo Bonini, som sammen med Giuseppe D'Avanzo skrev Collusion: International Espionage and the War on Terror. Jeg ønsker å takke dere begge veldig mye for å være med oss.
Amy Goodman
Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra tirsdag 10. april 2007 kan lastes ned herfra.
