Søndag 22. april dukket det opp et iøynefallende oppslag i Aftenposten: 
Al-Qaeda ‘planning big British attack’
The London Times kaller sin kilde en anonym "leaked intelligence report" fra like anonyme "spy chiefs" fra britisk etterretning.
Deretter får vi den samme alarmerende nyheten servert på TV2 Nyhetskanalen. Kilden er – ja gjett -- The London Times nok en gang, og deres kilde går ut på at britisk etterretning har vist dem et hysj-dokument. (Bare se men ikke røre.) Ingen MI6-funksjonærer er nevnt med navn, så alt er veldig hysj-hysj og anonymt.
Home Office nekter å kommentere saken. Er det noen som lukter en råtten fisk? Her er det en så åpenbar deja vous at de politiske makthaverne demonstrerer ekstrem frekkhet når de tar folks hukommelsessvikt for gitt til de grader. Historieløshet, selv om det kun er snakk om fire og et halvt år! Har vi blitt så sløve og så lette å manipulere?
Når denne type rykter blir forsøkt plantet i media av Det Hvite Hus gjennom CIA i USA og MI6 i Storbritannia, dvs. såkalt disinformasjon for å rettferdiggjøre en større krigshandling, burde en anerkjent global riksavis som The London Times vite bedre enn å videreformidle den så ukritisk. De burde ha lært av den tabben som ble gjort av The New York Times den 8. september 2002, da de kjørte en reportasje på første side som gikk ut på at Saddam Hussein forsøkte å skaffe seg atomvåpen og at han hadde aluminiumsrør til dette formål. Historien, som ble skrevet av Michael Gordon og Judith Miller, var plantet av Det Hvite Hus, og Dick Cheney brukte deretter oppslaget som ”bevis” på at påstanden var sann, og dette ble bærebjelken for den lenge planlagte Irak-invasjonen. Kort etterpå fikk Dick Cheney snusen i et rykte som vi idag vet var basert på et brev fra Nigers president til Saddam Hussein, og som viste seg å være en ren fabrikasjon laget av Rocco Martino, en mislykket italiensk politimann og freelance-spion.
Dette førte til den såkalte sirkulære etteretningen som ble gjort mulig ved at Rocco Martino hadde sendt sitt forfalskede dokument til italiensk, fransk, britisk og amerikansk etterretning. Dermed kunne Bush og Blair bare henvise til hverandres spion-nett. I sin unionstale januar 2003, erklærte President George W. Bush:
PRESIDENT GEORGE W. BUSH: Den britiske regjeringen har oppdaget at Saddam Hussein nylig søkte etter betydelige kvanta uran fra Afrika.
Når det i skrivende stund settes spesiell fokus på atomvåpen og terror-operasjoner på iransk jord, styrker dette mistanken om at CIA, med MI6 som lydig ærendgutt, "lekker" info til media for å skremme folk med visjonen av en soppsky på horisonten slik at de kan angripe Iran med FNs velsignelse. Verden har akseptert at Iran blir en atom-makt, derfor må de bruke hardere skremsler ved å plassere atombomben i hendene på al-Qaeda-terrorister på iransk jord, som kunngjør planer om et atomangrep mot vestlige land. – med det iranske regimets velsignelse, selvfølgelig.
Etterforskende reporter Peter Eisner fra The Washington Post sa det følgende om den beryktede 2002-reportasjen i The New York Times:
PETER EISNER: Vel, artikkelen var meget viktig. Den kommer i sammenheng med en plan som hadde blitt ruget ut i Det Hvite Hus sommeren 2002. Det Hvite Hus’ Irak-Gruppe, som var hovedsakelig en propaganda-operasjon som forstod at den ene tingen som måtte gjøres for å selge krigen i Irak var ikke å ta opp biologiske våpen, ikke å ta opp kjemiske våpen, men å ta opp frykten og trusselen om en soppsky – og 'språkleverandørene' sa spesifikt: ”La oss bruke og begynne å hamre ivei på idéen om at en soppsky er på horisonten, at vi ikke kan vente til vi har sikker informasjon, men vi har informasjon. Vi må handle nå.”
"Det enkleste man kan gjøre i Washington," forteller Peter Eisner videre, "er å sende ut en lekkasje og så se på at den vokser." På denne måten ble lekkasjen brukt til kryss-referanser. Visepresident Dick Cheney sa dermed på TV: ”Vel, dere kan lese The New York Times idag.”
Senere ba The New York Times sine lesere om unnskyldning i en redaksjonell kommentar for den unøyaktige dekningen av Irak og masseødeleggelsesvåpen.
Dette gir ”Vær Varsom-plakaten” en helt ny mening. Man tenker vanligvis på personvern og denslags, men i dette tilfellet viser det seg at et lite glipp av denne varsomheten kan utløse blodige og tragiske kriger og katastrofer, spesielt når redaktører tillater at verdens mektigste politikere planter falsk informasjon i en global riksavis for senere å bruke dette til kildehenvisning.
Det blir mer komplisert – mye mer komplisert. Bak kulissene opererer CIA, presidentens private hær som er hinsides kongressens oppsyn. Professor og forhenværende CIA-analytiker Chalmers Johnson forklarer dette slik:
CHALMERS JOHNSON: [Da CIA] utviklet seg over tid, og da det ble gjort klart til presidenten, hver eneste president siden Truman, gjorde det klart til dem kort etter at de tiltrådte: du har til din disposisjon en privat hær. Den er totalt hemmelig. Det er ingen form for oppsyn. Det var ingen form for kongress-oppsyn før sent på 1970-tallet, og den viste seg å være inkompetent stilt opp mot Iran-Contra og denslags ting. Han kan gjøre hva du ønsker med den. Du kan beordre attantater. Du kan beordre styrting av regjeringer. Du kan beordre ødeleggelse av økonomier som ser ut til å komme i veien for deg. Du kan lære opp latinamerikanske militæroffiserer i statsterrorisme. Du kan gjennomføre globale kidnappingsprogrammer og beordre tortur av mennesker, til tross for det faktum at det er et klart brudd på amerikansk lov og medfører dødsstraff hvis torturofferet skulle dø, og det gjør de ofte i tilfeller med kidnappinger til steder som Egypt.
Presidenten kan ikke spørre kongressen om bevilgninger til CIAs ulovligheter; derfor må de skaffe pengene på andre måter. På 1980-tallet finansierte CIA den ekstremt terroristiske og morderiske Contra-bevegelsen i Nicaragua ved å selge våpen til Iran via Israel, som førte til den såkalte Iran-Contra-skandalen. I senere tid har de skaffet pengene bl.a. ved å rundplyndre Irak. Seymour Hersh, den berømte etterforskende reporteren som avslørte My Lai-massakren i 1969 og Abu Ghraib-forholdene i 2004, og som nå skriver for The New Yorker, fortalte følgende i februar:
SEYMOUR HERSH: Og så, vi har pumpet inn mange penger, illegale penger. Det var ikke godkjent av kongressen. Pengene ble pumpet inn der. Tidligere pensjonerte CIA-karer ble puttet inn der. Pensjonerte folk dro inn der, andre etater. Pengene kom, ingen er sikre på hvor. Det er mange lagre med svarte penger rundt omkring, mange penger. Utvilsomt var noe av det, blir jeg fortalt, kom fra Irak. Det er, som du vet, det var høringer for noen uker siden som viste at 9 milliarder dollar i irakiske oljepenger forsvant mystisk og kunne ikke gjøres rede for. Noen av de pengene ble vasket omkring. Det ble også funnet mange penger etter at Saddam falt. Vi fant flere lagre med enorme beløp, vet du, hundrevis av millioner, og milliarder av dollar i noen tilfeller, i kontanter. Vi fant også penger i diverse menigheter. Der er virkelig ikke noe ansvar eller redegjørelse, og mye av det kunne ha havnet i svarte lagre. Det er bare ikke klart hvor pengene kom fra, og det skal ikke være klart. Det du driver med er det du vasker pengene i. Du får dem overført til visse personer.
Seymour Hersh snakket her om sin artikkel i The New Yorker den 5. mars som het Retningsskiftet. Dette går bl.a. ut på at USA har forverret forholdene mellom sunnier og shiaer med sine anstrengelser for å motarbeide iransk innflytelse i området, og at de samarbeider med al-Qaeda for å oppnå sine mål. Dette er et ekstremt farlig spill fra USAs side. De bruker de terroristene de hevder å bekjempe til politiske formål gjennom hemmelige, ulovlige aksjoner. De samarbeider med en gren av den kurdiske opprørsbevegelsen (med nære forbindelser til Taliban og al-Qaeda) for å destabilisere det iranske regimet samtidig som de kjemper mot en annen gren av den samme organisasjonen fordi den står på USAs liste over terrororganisasjoner. Etterforskende reporter Reese Erlich, som selv har oppsøkt og intervjuet disse geriljagruppene, fortalte den 27. mars:
REESE ERLICH: P.K.K. er moderorganisasjonen hvis du vil. Den ble grunnlagt av Oshelan, den tyrkiske kurderen som nå er i fengsel, tiltalt for terrorisme. P.K.K. står forøvrig på USAs utenriksdepartements liste over terrorist-organisasjoner. P.J.A.K., Partiet for Kurdistans Frie Liv, er den iranske søsterorganisasjonen. For circa to år siden ble P.K.K. splittet opp i fire partier i hvert av de landene hvor kurderne bor. I Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Så P.J.A.K. er den iranske søsterorganisasjonen. Hovedsakelig er de fortsatt en del av den samme organisasjonen. For å få til de P.J.A.K.-intervjuene jeg gjorde, måtte du igjennom to P.K.K.-leire med walkie-talkies og soldater og geriljaer osv. Med alle intensjoner og hensikter er de den samme tingen.
AMY GOODMAN: Og kan du forklare USAs forhold til disse organisasjonene?
REESE ERLICH: Vel, det er veldig komplisert. For på den ene siden er USA veldig sterkt imot P.K.K.s handlinger i Tyrkia. Og på den andre siden støtter de P.K.K.s angrep mot Iran. Dette er typisk for USAs hemmelige bestrebelser da vi så amerikansk støtte til Mujahadeen mot den sovietiske invasjonen av Afghanistan. De tok parti med noen ganske avskyelige typer som omsider dannet al-Qaeda og bombet New York. Så nok en gang allierer USA seg med én gren av dette partiet, men ikke med den andre grenen, og spiller en veldig farlig lek og de spiller en veldig lignende lek med Mujahadeen al-Halb, en annen iransk gruppe og med grupper i Baluchestan som er nær den pakistansk-iranske grensen hvor noen revolusjonære garders busser ble sprengt. Det er en veldig, veldig farlig, bedragersk lek som USA spiller.
Nå kan man selvsagt spørre seg hvorfor USA har gått så veldig langt for å tvinge igjennom sitt regimeskifte i Iran og driver et så utrolig farlig spill for å få det til. Vel, for det første har de ventet veldig lenge på dette. I årevis har de villet slå tilbake 1979-revolusjonen for å gjenvinne den kontrollen de hadde under shahen, som ble innsatt i 1953 da Mossadeq ble styrtet ved hjelp av Kermit Roosevelt, en CIA-agent som var Teddys barnebarn. Med noen få millioner dollar klarte han å styrte Mossadeq og bringe shahen til makten ved å skape opptøyer, protester og kaos. Dette blir beskrevet i detalj i John Perkins’ bok fra 2004: Confessions of an Economic Hit Man. Dette kuppet og den følgende undertrykkelsen med USA i ryggen førte til et raseriutbrudd 26 år senere da iranerne gjorde revolusjon, holdt de ansatte ved den amerikanske ambassaden i Tehran som gisler i over et år og erstattet shahen med prestestyre.
CIA-agent Kermit Roosevelt
Av den grunn var Iran et av de viktigste landene på Pentagons hit-liste i 2001, da de etter planen skulle styrte syv regimer på fem år. Dette ble fortalt den 2. mars av ingen ringere enn selveste 4-stjerners-generalen Wesley Clark (NATOs øverstkommanderende under bombingen av serberne):
GENERAL WESLEY CLARK: Omtrent ti dager etter 9/11 gikk jeg gjennom Pentagon og så forsvarsminister Rumsfeld og viseminister Wolfowitz. Jeg gikk ned i underetasjen bare for å si hallo til noen av Joint Staff-folkene som pleide å jobbe for meg, og en av generalene kalte meg inn. Han sa: ”Sir, du må komme inn og snakke med meg et øyeblikk.” Jeg sa: ”Vel, du har det for travelt.” Han sa: ”nei, nei.” Han sa: “Vi har vedtatt at vi skal gå i krig med Irak.” Dette var på eller omkring den 20. september [2001]. Jeg sa: ”Vi skal gå i krig med Irak? Hvorfor?” han sa: ”Jeg vet ikke.” Han sa: ”Jeg tipper at de ikke vet hva annet de skal gjøre.” Så jeg sa: ”Vel, fant de noe informasjon som forbinder Saddam til al-Qaeda?” Han sa: ”Nei, nei.” Han sier: ”Det er ikke noe nytt på den måten. De har bare bestemt å gå til krig med Irak.” Han sa: ”Jeg tipper det er at vi ikke vet hva vi skal gjøre med terroristene, men vi har et godt militære og vi kan ta ned regjeringer.” Og han sa: ”Jeg tipper at hvis det eneste verktøyet vi har er en hammer, må hvert eneste problem ligne en spiker.”
Så jeg kom tilbake for å treffe ham et par uker senere, og innen den tiden bombet vi i Afghanistan. Jeg sa: ”Skal vi fortsatt gå i krig med Irak?” Og han sa: ”Åh, det er verre enn det.” Han plukket opp et stykke papir. Og han sa: ”Jeg mottok dette nettopp fra overetasjen” – han mente forsvarsministerens kontor – ”idag.” Og han sa: ”Dette er en memo som beskriver hvordan vi skal slå ut syv land på fem år, vi begynner med Irak, og så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og avslutningsvis Iran.” Jeg sa: ”Er det hemmelig?” Han sa: ”Yes, sir.” Jeg sa: “Vel, ikke vis det til meg.” Og jeg traff ham for et års tid siden, og jeg sa: “Husker du det?” Han sa: “Sir, jeg viste deg ikke den memoen! Jeg viste den ikke til deg!”
AMY GOODMAN: Unnskyld meg. Hva sa du han het?
GENERAL WESLEY CLARK: Jeg kommer ikke til å gi deg navnet hans.
AMY GOODMAN: Så gå igjennom landene igjen.
GENERAL WESLEY CLARK: Vel, vi begynner med Irak, så Syria og Libanon, så Libya, så Somalia og Sudan, og tilbake til Iran.
En full pakke med regimeskifter.
General Clark sier at bruk av militære midler må være aller, aller siste resurs etter alt annet har mislykkes, og han kritiserer Bush-administrasjonen for å slurve og sløse med militære styrker på en ufornuftig, umoralsk og respektløs måte.
Når det gjelder Iran, ser det imidlertid ut til at USA har holdt seg til pensum. Strategien mot land som ikke tjener USAs økonomiske og politiske interesser beskrives i detalj av Perkins i nevnte bok. Først sendes de såkalte "økonomiske hit men" med sine stresskofferter, og hvis disse ikke får sine avtaler på Washingtons premisser, blir "sjakalene" sendt inn -- dvs. snikmordere, folk som skaper opptøyer for å iscenesette statskupp osv. Dette ble gjort bl.a. med Saudi Arabia, hvor fase 1 var vellykket, og med Irak, hvor både fase 1 og fase 2 var mislykket, slik at de måtte gå til fase 3. John Perkins forteller:
JOHN PERKINS: Vel, Irak fulgte Saudi Arabia. Etter vår storslåtte suksess i Saudi Arabia bestemte vi oss for å gjøre den samme tingen i Irak. Og vi regnet med at Saddam Hussein kunne korrumperes. Og selvfølgelig hadde vi vært involvert med Saddam Hussein i lang tid uansett. Så de økonomiske hit men gikk inn og forsøkte å snu Saddam Hussein rundt, forsøkte å få ham til å si seg enig i en avtale som den kongefamilien Saud hadde sagt seg enig i. Og han gjorde det ikke. Så sendte vi inn sjakalene for å prøve å styrte ham eller å snikmyrde ham. De kunne ikke. Hans republikanske garde var for lojal og han hadde alle disse dobbeltgjengerne. Vi kunne ikke utføre det. Så da de økonomiske hit men og sjakalene begge mislyktes, da var siste forsvarslinje som USA, imperiet, bruker i disse dager, det er militæret. Vi sender inn våre unge menn og kvinner for å dø og drepe, og vi gjorde det i Irak i 1990. Vi trodde at Saddam Hussein på det tidspunktet var så tilstrekkelig tuktet at han ville snu seg rundt, så de økonomiske hit men reiste tilbake dit i 1990-årene, mislyktes nok en gang. Sjakalene reiste inn igjen, mislyktes nok en gang, og så gikk det militæret inn en gang til – historien vi alle kjenner – fordi vi kunne ikke snu ham rundt på noen annen måte. Irak hadde blitt veldig, veldig viktig for oss av mange grunner. Landets strategiske plassering, det faktum at det kontrollerer veldig mye av Midtøstens vannforsyning, Tigris og Eufrat renner begge gjennom og ut av Irak og, selvfølgelig, dets olje. Og nå er vi ikke så sikre på om vi kan holde Saud-huset under kontroll. De er veldig upopulære, delvis fordi de aksepterte denne avtalen med Vesten. De gjorde mye av det som shahen av Iran har gjort. Og Osama bin Laden, selvfølgelig, er veldig imot det. Men det er også et veldig stort antall muslimer rundt i verden. Setet for den muslimske tro, Mekka, er i Saudi Arabia, veldig opprørt over det som Saud-huset har gjort. Så vi har vært redde for at vi kommer til å miste grepet på Saud-huset. Én måte å beskytte mot det er å ta over Iraks oljeresurser, som kan være mye større enn de i Saudi Arabia. Vi er ikke helt sikre på hvor store de er.
Sjakalene har nå operert i Iran i lengre tid uten resultater. Ifølge Seymour Hersh driver planleggerne i Washington med noe som kalles ”regime-endring-målsetting,” og det hyggelige ordet de bruker innenfor systemet er ”halshugging.” Det betyr at man tar lederne, mullahene, og i de nykonservatives fantasiland kommer folk da løpende og glade for å sette opp et sekulært, demokratisk, pro-amerikansk Iran.
To metoder blir benyttet til å presse FNs sikkerhetsråd til enighet når USA vil angripe et land. Den ene går ut på å tvinge fattige nasjoner med store lån de ikke kan betjene, påprakket av Verdensbanken som en del av denne strategien, til å stemme slik USA dikterer. Den andre metoden, som er tilsiktet verdensopinionen, går ut på å skremme med visjonen av en soppsky på horisonten: Iran vil utvikle en atombombe, og den vil de bruke mot vestlige land. Bill O’Reilly på Fox News går så langt som å hevde at iranerne ønsker å utrydde alle jøder fra jordens overflate.
Denne strategien har imidlertid gått i stå. Verden forøvrig ser ut til å akseptere at Iran blir en atommakt. Landet er omringet av atomrustede stater: Russland, India, Pakistan, Israel. USA har ti tusen atomvåpen og dessuten interkontinentale raketter. President Bush har snakket om å utvikle ’en ny generasjon’ med atomvåpen, og i Persia-gulfen ligger fire carriers stappfulle med velutrustede bombefly og venter på "Go! Go! Go!" fra Det Hvite Hus.
Den 17. april 2006 skrev Seymour Hersh en artikkel i The New Yorker som gikk ut på at høytstående offiserer innenfor Joint Chiefs var villige til å si opp fordi Det Hvite Hus nektet å fjerne bruk av atomvåpen mot Iran som valgmulighet. De militære vant den kampen, og presidenten sa seg motvillig enig i en ny plan som ekskluderte muligheten for bruk av atomvåpen. Dette er særdeles hårreisende og skremmende; det ble også tatt opp på CNN.
Terrorisme har ingenting med saken å gjøre. Mange tror fremdeles at ”the good guys” kjemper i Midtøsten for å begrense terrorisme slik at alle kan sove trygt. Motivet er imidlertid politisk og militær dominans over hele regionen for å disponere resursene: Det sorte gullet. Oljens aller mest ettertraktede verdi ligger ikke i kjøregleder eller personlige transportbehov, og ironisk nok heller ikke i profitten fra omsetningen. Enhver som har lest litt krigshistorie forstår at det primære behovet for olje ligger i militær slagkraft. Stridsvogner, humbees, bombefly, kampfly, raketter, carriers.
Da shahen satt med makten, oppmuntret USA landet til å utvikle atomteknologi, og nå lager de ramaskrik om dette fordi de har et prestestyre. Uansett hva Dick Cheney hevder å mene om at iranerne skal få en bombe som de skal gi til sine Hezbollah-brunskjorter i Libanon med celler i Washington og New York, så går strategien ut på å skremme folk nok en gang til å forestille seg en soppsky. Og nå blir de drevet så langt av sine ambisjoner at de planter en ny historie i en ledende vestlig riksavis.
Dick Cheney
Hvis Bush-administrasjonen ikke hadde sittet så dypt i kvikksanden med en blodig fiasko i Irak og en motvillig demokrat-kontrollert kongress i Washington, hadde de bombet Iran for lengst i håp om å påtvinge landet regimeskifte. De hindringer som kongressen har lagt i veien for administrasjonen etter at demokratene fikk flertall i november har ført til at desperasjonen, utålmodigheten og behovet for dramatisk avledning av oppmerksomheten ser ut til å ha meldt seg for fullt. Det er mye oppstyr i kongressen om Irak-krigen og dens opphav, pluss skandalen i kjølvannet av de massive partipolitiske oppsigelsene av statsadvokater som hadde til hensikt å gjøre det umulig for fattige velgere å stemme på demokratene, og som har ført til at Det Hvite Hus plutselig har "mistet" fire års eposter fra presidentens seniorrådgiver og mastermind Karl Rove. Dette er særdeles ironisk når man tar i betraktning at denne administrasjonen har gjort seg skyldig i å godkjenne justisdepartementets ulovlige telefonavlytting og epost-spionasje. Senatet i Vermont har nå stemt for riksrett mot Bush og Cheney med 16 mot 9 stemmer.Dette kan lett smitte over hele landet og tvinge kongressleder Nancy Pelosi til å sette riksrett mot administrasjonen tilbake på dagsorden.
Det Hvite Hus minner i disse dager stadig mer om Nixon-administrasjonen i 1974. Dengang var det ikke snakk om eposter, men lydbånd som omsider ble overlevert og inneholdt nok bevis til å tvinge presidenten til å gå av. Det Hvite Hus trenger nå en avledning fra skandalen i Justisdepartementet og de forsvunne epostene. En radikal utvidelse av Midtøsten-krigen ved å innlemme et land til blir nok betraktet som en redning av Karl Rove, som en triumf av Dick Cheney, og som "business as usual" av George W. Bush.
Og bak det hele ligger en kraft intet menneske kan styre, nemlig det militærindustrielle komplekset. Chalmers Johnson beskriver det slik:CHALMERS JOHNSON: Vel, ja. Militarismen er den – det som den sosiale siden har kalt den ”mellomliggende variablen,” den kausale forbindelsen. Det vil si, for å opprettholde et imperium kreves en veldig stor stående hær, digre utgifter på våpen som fører til et militærindustrielt kompleks, og generelt sett en ond sirkel med interesser som fører til en uendelig serie med kriger.
