Først litt om språk: Vi bør velge våre ord og begreper med omhu. De fleste ville kanskje ha skrevet ”USAs farlige lek” eller ”amerikanernes farlige lek,” men dette er misvisende. Det er det nåværende regimet i Washington, spesielt den utøvende delen, The Executive Branch, altså Det Hvite Hus med kongressen nå på svært motvillig slep, som spiller denne farlige leken. Det er forøvrig et økende antall demokratiske kongressmedlemmer som mener at impeachment av presidenten, visepresidenten og andre fortsatt bør være på bordet, i det minste som et pressmiddel, og at de som sitter med makten i Det Hvite Hus har begått såpass mange ulovligheter at de bør stilles til ansvar for domstolene. Det er nå avgjort at justisminister Gonzales har løyet åpent og frekt om sin rolle i de kontroversielle oppsigelsene av aktorer, og kongressen krever at han må gå av.
Når jeg foreslår at vi på denne måten velger våre ord og begreper med omhu, er det fordi vi har noen merkelige organisasjoner her til lands som ser ut til å sette likhetstegn mellom kjeltringene i Det Hvite Hus og den amerikanske befolkningen. Hvis man beskylder Bush og Cheney for noe, da fornærmer man hele USA, heter det. Da er man anti-amerikansk eller USA-hater. En av de underligste organisasjonene av denne typen heter Venner av Amerika, som ”ønsker å fremme et fortsatt godt forhold mellom Norge og USA ved å sette fokus på det politiske og historiske slektskapet mellom de to nasjonene.”
Foreningen drives av et par karer i 20-årene, som altså er for unge til å huske Watergate. Hadde de levd den gangen, ville de nok ha ment at enhver kritikk mot Agnew, Nixon, Haldeman, Ehrlichman, Colson og Mitchell var anti-amerikansk. Som kjent ble alle dømt for ulovligheter untatt Nixon, som ble benådet av sin etterfølger Gerald Ford. De er også for unge til å huske da amerikanske krigsveteraner fra Vietnam, mange av dem i rullestoler eller blinde fra krigens herjinger, kastet sine medaljer og utmerkelser i protest og avsky. Hvis man nå påpeker at over tusen soldater og noen offiserer har gått AWOL (=Absence Without Leave) i protest mot Irak-krigen og har skrevet et opprop til Bush, en massiv underskriftskampanje, om å stanse Irak-okkupasjonen og trekke troppene hjem, mødrenes og bestemødrenes demonstrasjoner mot Irak-politikken over hele USA i et teater som minner sterkt om Vietnamkrigens dager for 35 og 40 år siden, da vil man høre fra disse kretser at dette er løgn og rykter og propaganda, og vi vil bli servert sitater fra syltynne dementier på ett eller annet dott-gov nettsted.
En annen norsk organisasjon heter Monticello Society, oppkalt etter Thomas Jeffersons hjem. De har noe de kaller ”Media Watch,” som skal være ”en vaktbikkje overfor norsk presse” og korrigere ”faktafeil, misforståelser, halvsannheter, utelatelser, løgner og tendensiøst negative vinklinger i medienes dekning av USA.” En av deres formålsparagrafer går ut på å ”motarbeide antiamerikanske holdninger, særlig i norske media.”
Det som slår meg med disse organisasjonene er at de får et partisansk preg, selv om dette nok er utilsiktet. Problemet er at de såkalte anti-amerikanske holdningene de vil til livs er ofte de som kommer fra amerikanske senatorer og andre høytstående funksjonærer i USA. De kommer også fra amerikanske etterforskende journalister, dvs. de som graver litt og ikke bare gjentar det som blir sagt på Pentagons pressekonferanser.
Forsiktig valg av ord og uttrykk er kanskje enda viktigere når det gjelder Israels politikk. Kritikk av Iraels politikk har lenge blitt fremstilt som angrep mot jøder. I den sammenheng er det ironisk at de aller fleste kilder jeg har sitert angående skarp kritikk av Irael og USA og forsvar av palestinernes sak, disse kildene er stort sett jødiske, for det meste amerikanske jøder, men også israelere. Det er et taknkekors at jeg nylig ble kalt ”jødehater” på et norsk forum fordi jeg siterte den nylig avdøde israelske professoren Tanya Reinhart for å støtte norsk anerkjennelse av Hamas-regjeringen. Bruk av ord som ”jødehater,” ”USA-hater,” ”araberhater” eller hva det nå er fordi man kritiserer politiske feilgrep og overgrep er pjatt fra barnehagen.
Begrepet ”support the troops” er svært omdiskutert disse dager. Administrasjonen hevder at å støtte de unge menn og kvinner som har blitt sendt inn i et uutholdelig helvete går ut på å gi dem flere våpen, flere medsoldater, flere aggressive oppdrag, og å forsvare konsekvensene av alle deres dødelige handlinger – å gjøre dem til seierherrer og herrefolk i Midtøsten. De demokratiske motstanderne i kongressen, med et økende antall samtykkende republikanere, mener at krigen er like lite vinnbar som krigen i Vietnam var, og at ”support the troops” betyr å sende dem hjem og ut av det helvete de befinner seg i.
Sir! No Sir!Selv vil jeg ta dette siste argumentet et betydelig skritt videre ved å hevde at den eneste måten man virkelig kan støtte disse unge menneskene på er å ta dem ut av militæruniformene og skaffe dem normale jobber i det sivile liv. Da er det ikke lenger tropper man støtter, men hva skal man med tropper når krig må avskaffes uansett? Problemet er at krigsveteranene får ikke en gang den legehjelpen de trenger og heller ikke de økonomiske kompensasjonene de ble lovet, en nasjonal skandale av uante proporsjoner (i tillegg til millioner desperate irakiske flyktninger), så hjelp til krigsveteranene med normalt arbeide og inntekt fra offentlig hold er tvilsomt for å si det mildt.
Demonstrasjon i Washington DC
Men så til sakens kjerne: Reese Erlich er en uavhengig radioprodusent og journalist. Han forteller om Iran i siste utgave av Mother Jones og er forfatter av den kommende boken The Iran Agenda: the Real Story of U.S. Policy and the Middle East Crisis.
Tirsdag 27. mars 2007 ble Reese Erlich intervjuet av Amy Goodman på Democracy Now! om de iransk-kurdiske geriljaene som holder til blant sine kurdiske brødre i Nord-Irak. Erlich skriver: "Kurdiske og amerikanske kilder sier at USA har støttet gerlija-operasjoner mot Iran og sendt pengene gjennom organisasjoner i det irakiske Kurdistan.”
Irans arrestasjon av de 15 britiske sjøfolkene og marinesoldatene fant sted mens FNs sikkerhetsråd stemte enstemnig for flere sanksjoner mot Iran fordi de nekter å suspendere sitt atomprogram. De økonomiske sanksjonene tar sikte på Irans våpeneksporter, statsbank, og deres elite Revolusjonære Garde Korps. Den iranske regjeringen avviste sanksjonspakken som ulovlig og kunngjorde at de ville redusere sitt samarbeide med FNs atomvaktbikkje-byrå.
Amy Goodman intervjuet Reese Erlich dagen før sendingen, dvs. mandag 26. mars 2007.
En liten bemerkning: Erlich nevner i dette intervjuet at tyrkerne ikke stoler på USAs dementier angående støtte til kurdiske motstandsgrupper. Dette er utrolig interessant når vi tar med i betraktningen at USA tidligere støttet og finansierte Tyrkias brutale undertrykkelse av den kurdiske befolkningen – noe Noam Chomsky har beskrevet i noe detalj i flere av sine foredrag. Dette håper jeg at vi kan komme tilbake til i en senere blogg.
Amy Goodman åpnet sitt intervju med Reese Erlich forrige tirsdag med å spørre hvilke konsekvenser Sikkerhetsrådets sanksjoner ville få for Iran.
REESE ERLICH: Jeg tror at de nyeste FN-sanksjonene var klart sponset og godkjent kun på grunn av press fra USA. De gjør ikke mye for egentlig å påvirke Iran noe særlig. De trapper opp frysingen av noen iranske individers aktiva, noen få andre ting. De gjentar også, bør man merke seg, FNs målsetting om å gjøre Midtøsten atomfri, og det inkluderer Israel. Og jeg er sikker på at det ikke er noe som Bush-administrasjonen kommer til å trompetere når de snakker om de seneste FN-sanksjonene. Igjen tror jeg at i den større sammenheng er de sanksjonene som ble godkjent av FN en del av en økende anstrengelse for å presse Iran til hovedsakelig å bøye seg for amerikanske interesser i området.
AMY GOODMAN: I siste utgave av Mother Jones har du et innlegg hvor du snakker om de iransk-kurdiske geriljaene. Forklar hvem og hvor de er.
REESE ERLICH: I Nord-Irak er det tre iransk-kurdiske grupper som opererer og som har eiendommer og driver med politisk organisering. Husk at kurderne i Iran opplever ganske mye undertrykkelse, de får ikke lov til å lære sitt eget språk på skolene. De opplever diskriminering. De er mye fattigere enn resten av Iran. Så den kurdiske befolkningen har meget velbegrunnede klagemål mot regjeringen i Tehran. USA har utnyttet dette.
Når det gjelder den ene gruppen, P.K.K. eller Kurdistans Arbeiderparti og de sponser dem sammen med Israel for å gjennomføre gerilja-raid inne i Iran og dets del av en mye bredere plan fra USAs side som går ut på å nøre opp misnøye og virkelige terrorist-aktiviteter av etniske iranere forskjellige steder i Iran. Og da jeg var i Nord-Irak, ble det mulig for meg å forstå hva slags aktiviteter som foregår fra irakisk jord under de kurdisk-kontrollerte områdene i Irak, inn i Iran.
AMY GOODMAN: Hvordan kom du frem til gerilja-leiren?
REESE ERLICH: Vel, det er ganske interessant, to mobiltelefon-oppringninger og en kjøretur opp på fjellet. Ett av argumentene fra den kurdiske regionale regjeringen i Irak og fra USA er at de kan ikke finne disse geriljaene fordi det er så utilgjengelig terreng at ingen kan finne dem. De opererer fra hemmelige baser osv. Men det eneste jeg gjorde var å kjøre opp til den nærmeste irakiske landsbyen og spurte den lokale sjåføren og de sa: å ja, hvilken av gerilja-leirene vil du se og vi skal ta deg rett til dem. Så de er veldig lette å finne.
Reese Erlich
AMY GOODMAN: Så nå, forklar forskjellen. Forklar P.K.K. og P.J.A.K.
REESE ERLICH: P.K.K. er moderorganisasjonen hvis du vil. Den ble grunnlagt av Oshelan, den tyrkiske kurderen som nå er i fengsel, tiltalt for terrorisme. P.K.K. står forøvrig på USAs utenriksdepartements liste over terrorist-organisasjoner. P.J.A.K., Partiet for Kurdistans Frie Liv, er den iranske søsterorganisasjonen. For circa to år siden ble P.K.K. splittet opp i fire partier i hvert av de landene hvor kurderne bor. I Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Så P.J.A.K. er den iranske søsterorganisasjonen. Hovedsakelig er de fortsatt en del av den samme organisasjonen. For å få til de P.J.A.K.-intervjuene jeg gjorde, måtte du igjennom to P.K.K.-leire med walkie-talkies og soldater og geriljaer osv. Med alle intensjoner og hensikter er de den samme tingen.
AMY GOODMAN: Og kan du forklare USAs forhold til disse organisasjonene?
REESE ERLICH: Vel, det er veldig komplisert. For på den ene siden er USA veldig sterkt imot P.K.K.s handlinger i Tyrkia. Og på den andre siden støtter de P.K.K.s angrep mot Iran. Dette er typisk for USAs hemmelige bestrebelser da vi så amerikansk støtte til Mujahadeen mot den sovietiske invasjonen av Afghanistan. De tok parti med noen ganske avskyelige typer som omsider dannet al-Qaeda og bombet New York.
Så nok en gang allierer USA seg med én gren av dette partiet, men ikke med den andre grenen, og spiller en veldig farlig lek og de spiller en veldig lignende lek med Mujahadeen al-Halb, en annen iransk gruppe og med grupper i Baluchestan som er nær den pakistansk-iranske grensen hvor noen revolusjonære garders busser ble sprengt. Det er en veldig, veldig farlig, bedragersk lek som USA spiller.
AMY GOODMAN: Du snakket om hvordan Ochelans politiske organisasjon, Radikale Kurdistans Arbeiderparti, P.K.K. er identifisert som en terrorist-organisasjon av USAs utenriksdepartement. Og da skal P.J.A.K.s forhold til partiet holdes på avstand. Du måtte passere to P.K.K.-kontrollposter på veien til gerilja-leirene og hver av dem sendte informasjon oppover linjen via walkie-talkie?
REESE ERLICH: Det er helt riktig. Ingen av de kurdiske gruppene jeg snakket med, ingen mener at P.K.K. og P.J.A.K. er egentlig separate organisasjoner. I det minste er det veldig klart at de koordinerer sine aktiviteter, mottar penger, våpen osv. Men jeg tror at i praksis fungerer de som én organisasjon.
AMY GOODMAN: Og de kurdiske organiserer på Sulamani-universitetet?
REESE ERLICH: Vel, det er veldig interessant. De politiske partiene i Nord-Irak, de iransk-kurdiske partiene inkluderer K.D.P.I. som er iransk-kurdisk – det er et iransk kurdisk parti – la oss prøve det igjen: K.D.P.I. er Irans Demokratiske Kurdiske Parti, og Komala, er to langvarige organisasjoner, de utfører politisk organisering blant iranske kurdere. Som jeg nevnte er situasjonen veldig vanskelig for kurdere som bor i Iran. De krysser over grensen inn i Irak av og til. Det er veldig lett å gå over smuglerstiene. Så de to partiene har Peshmurga geriljagrupper, men de er ikke engasjert i væpnet aktivitet mot USA. Så når du drar til universitetet i Sulamani, har de diverse kurdiske partiene sine støttespillere og de organiserer husmøter og forskjellige typer politiske aktiviteter for å støtte sine krav inne i det iranske Kurdistan.
AMY GOODMAN: Reese Erlich, avisen The Guardian fortalte nylig at Bush-administrasjonen strever med å hindre at Tyrkia angriper kurdisk-kontrollerte områder i Nord-Irak. Amerikanske funksjonærer frykter at et slikt angrep ville åpne en tredje front i kampen for å redde Irak fra å gå i oppløsning. Tyrkiske kilder sa at spesialstyrke-operasjoner har allerede begynt i Nord-Irak for å bekjempe krigere med tilknytning til P.K.K. -- Det Kurdiske Arbeiderpartiet.
Dette ville ikke være første gang. Tyrkia invaderte Nord-Irak for ti år siden. Tyrkia sendte 40,000 tropper inn i Irak. Men det har ikke vært noen storslåtte tyrkiske innblandinger siden den amerikanske invasjonen. USA har sverget å slå ned på P.K.K., men Tyrkia beskylder USA for å drive et dobbeltspill i Nord-Irak. Funksjonærer sier at CIA hemmelig finansierer og bevæpner P.K.K.s søsterorganisasjon, det Iran-baserte Kurdistans Frie Livs-Parti for å destabilisere den iranske regjeringen.
REESE ERLICH: Det er nøyaktig hva jeg hentydet til tidligere, som går ut på at USA spiller en veldig, veldig farlig lek ved å støtte noen i de etniske samfunnene som har legitime klager mot Iran. Så tyrkerne vet nøyaktig hva som foregår, de tror ikke på dementiene som kunngjøres av USA. De har sin egen agenda å følge opp. Tyrkias kurdere opplever temmelig mye undertrykkelse, antageligvis enda verre enn inne i Iran. Det har blitt begått noen forferdelige forbrytelser av den tyrkiske regjeringen mot den kurdiske befolkningen i lang tid, P.K.K. blir betraktet som en legitim motstandsorganisasjon. Problemet selvfølgelig er at det er mer eller mindre en sekt som er formet omkring Oshelan og du har to, den tyrkiske regjeringen på den ene siden og P.K.K. på den andre, og ingen av dem tilbyr noe virkelig alternativ for det kurdiske folket.
Så Tyrkia har virkelig invadert Nord-Irak i 1990-årene i et forsøk på å utslette P.K.K. som var mislykket. I en tid når USA eskalerer krigen i Baghdad med trusler om å angripe Iran, kunne Tyrkia plutselig bli involvert i sammenstøt med den kurdiske regionale regjeringen i Irak. Så det som nå er et søl vil bli et utrolig mye større søl.
Amy Goodman
AMY GOODMAN: Og til slutt Reese Erlich, forholdet med Storbritannia og Israel, begge USA-allierte med disse partiene.
REESE ERLICH: Israel støtter diverse kurdiske grupper. Både blant de irakiske kurderne så vel som P.J.A.K. blant de iranske kurderne. For Israel som har en lang historie med å støtte ikke-arabiske land i et forsøk på splitte araberverdenen så de støttet shahen av Iran, Hali Salasi i Etiopia. Tyrkia, de var allierte med Tyrkia i mange år og de ser etter å prøve å bruke kurderne på samme måte. Du har israelske sikkerhetsfunksjonærer som lærer opp vaktene på Arabial Lufthavn i Nord-Irak. Du har opplæring av spesielle anti-terrorisme-skvadroner. Jeg tror de arbeider med P.J.A.K. selv om dette blir fullstendig fornektet av P.J.A.K. og israelerne spiller også en veldig farlig lek fordi de blander seg inn i Iraks affærer og forårsaker ganske mange problemer både for Iran og nå er de i tottene på Tyrkia som var deres langvarige allierte.
AMY GOODMAN: Du beskriver i din kommende bok at Israel deltar aktivt i – med Mossad-agenter som utgir seg for å være forretningsmenn som setter opp butikk i K.R.G. kort tid etter USAs invasjon i 2003, med BBC TV og oppdager israelske tidligere spesialstyrke-soldater som lærer opp kurdiske sikkerhetsfolk på flyplassen. Si mer om det.
REESE ERLICH: Ja, akkurat. BBC laget et veldig bra spesialprogram på TV hvor de intervjuet disse tidligere israelske etterretnings-agentene som nå angivelig arbeider som private leverandører, ganske likt det som CIA gjør med sine agenter rundt i verden. Så det var på TV og da jeg spurte de iran – de irakiske funksjonærene om dette, nektet de for alt, selv om de hadde vært på TV og en tydeligvis velaktet nyhetsorganisasjon. Jeg hadde snakket med forskjellige mennesker som hadde hatt møter med antatte israelske forretningsfolk som var mye mer interessert i våpenhandel og etterretning og denslags ting.
Så israelerne har i betydelig grad trappet opp sine aktiviteter i Nord-Irak. Jeg tror at hvis den irakiske krigen omsider går veldig galt for USA, som alle indikasjoner viser at den vil, kommer Irak til slutt til å dele seg opp i tre forskjellige land inkludert et uavhengig Kurdistan i nord og israelerne håper å dra fordel av det ved å ha et brohode mot sunniene og shiaene og de arabiske delene av Irak så vel som de andre arabiske nabolandene. Det er et langtidsmål for israelerne.
AMY GOODMAN: Reese Erlich er en uavhengig radioprodusent og journalist; han forteller om Iran i siste utgave av Mother Jones-magasinet. Han er forfatter av den kommende boken: The Iran Agenda: The Real Story of U.S. Policy in the Middle East Crisis. Jeg snakket med ham i San Francisco.
"nemine contradicente" = med ingen som taler i opposisjon
Originalteksten [rush transcript] kan leses her og TV-programmet kan lastes ned herfra.
