Chalmers Johnson"Og så valgte vi Irak som det nest-rikeste oljelandet på jorden og et sted som passet ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, Seymour Hersh vel og merke, men jeg tror det er viktig at en av grunnene til at vi ikke hadde noen utgangsplan fra Irak er at vi hadde ikke til hensikt å forlate landet. Og med sikkerhet er beviset på det den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange doble rullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet. Du kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har [sagt] gjentatte ganger på sin liksom nonchalante måte, når han blir spurt: 'Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?' og han sier vanligvis: 'Å, minst et tiår på disse basene.' Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem."
USAs militære slutter med å fokusere på opplæring av irakiske tropper. McClatchy-avisene forteller at USAs militære har stille endret sin strategiske planlegging. Militære planleggere har forkastet idéen om at opplæring av irakiske tropper vil gjøre det mulig for amerikanske soldater å komme hjem snart. De militære tror at amerikanske tropper vil måtte sikre landet for det meste alene. Pentagon har ikke kunngjort endringen, men bevisene har hopet seg opp i månedsvis på at irakiske tropper ikke lenger står i fokus for USAs strategiske planlegging.
I mellomtiden har de amerikanske militære begynt å bygge en diger mur i Baghdad for å skille shiaene fra sunniene [selv om det er mange blandede ekteskap i landet og den sekteriske polariseringen er hovedsakelig iscenesatt av okkupantene].
I Washington innrømmet senatets majoritetsleder Harry Reid for første gang at krigen i Irak er tapt. Reid sa: "Denne krigen er tapt og opptrappingen utretter ingenting, hvilket vises av den ekstreme volden i Irak igår." Onsdag [18. april] døde over 300 irakere, en av krigens blodigste dager. Sjefen for amerikanske styrker i Irak, general David Petraeus, innrømmet at onsdag markerte et alvorlig tilbakeslag for USA.
Tirsdag 27. februar 2007
Chalmers Johnson: Nemesis: Den Amerikanske Republikkens Siste Dager
Chalmers Johnson – CIA-analytiker, anerkjent akademiker, ledende kritiker av USAs utenrikspolitikk, bestselgende forfatter, pensjonert professor i internasjonale relasjoner ved The University of California i San Diego, president for The Japan Policy Research Institute. Hans nye bok heter: Nemesis: The Last Days of the American Republic.
I denne boken hevder Chalmers Johnson at fordi USA har gapt over for mye på det militære og det økonomiske plan, kan dette faktisk føre til nasjonens sammenbrudd som republikansk forfatning. Boken er det siste bindet i hans Blowback-trilogi som følger bestselgerene Blowback og The Sorrows of Empire. I de to første bøkene hevdet Johnson at amerikanske hemmelige og militære aktiviteter har ført til utilsiktet men direkte katastrofe i USA.
Chalmers Johnson har skrevet for flere publikasjoner inkludert Los Angeles Times, The London Review of Books, Harper's Magazine, og The Nation. I 2005 ble han iøynefallende profilert i den prisbelønnede dokumentarfilmen Why We Fight.
Amy Goodman startet sitt intervju med å spørre Johnson om tittelen på hans nyeste bok: Nemesis.
CHALMERS JOHNSON: Nemesis var den gamle greske gudinnen for hevn, hun som straffet overmot og arroganse i mennesker. Du husker kanskje at hun er den som førte Narcissus til dammen som viste ham hans speilbilde, og han stupte inn og druknet. Jeg valgte tittelen fordi det ser ut for meg at hun er tilstede i vårt land nettopp nå og bare venter på å gjøre sin – å utføre sin guddommelige misjon.
Nemesis
Jeg har brukt en del tid i boken på å snakke om et alternativ, nemlig det som skjedde med det britiske imperiet etter annen verdenskrig, hvor valget ble tatt å gi opp imperiet for å beholde demokratiet. Det ble åpenbart for britene ganske sent at de kunne beholde juvelen i sin krone, India, kun på bekostning av administrative massakre som de ofte hadde gjennomført i India. I møte med krigen mot nazismen, som nettopp var slutt, ble det, tror jeg, klart for britene at for å holde på sitt imperium, ville de måtte bli et tyranni, og derfor, tror jeg, valgte de fornuftig, valgte beundringsverdig å gi opp sitt imperium.
Som jeg sier, gjorde de ikke dette perfekt. Det var veldige atavistiske tilbakeslag i 1950-årene i det engelsk-fransk-israelske angrepet på Egypt, undertrykkelsen av Kikuyuene – barbarisk undertrykkelse faktisk – i Kenya, og så, selvfølgelig, den tydeligste og merkeligste atavismen av dem alle, Tony Blair og hans entusiasme for fornyet imperialisme i Irak. Men uansett så ser det for meg ut til at Storbritannias historie er klar på det punkt at de ga opp sitt imperium for å forbli et demokrati. Jeg tror det er noe vi bør diskutere veldig hardt i USA.
Chalmers Johnson
CHALMERS JOHNSON: Ja.
AMY GOODMAN: Kan du snakke om signalene på det grunnlovsforankrede statsstyrets sammenbrudd og hvordan det henger sammen?
CHALMERS JOHNSON: Vel, ja. Militarismen er den – det som den sosiale siden har kalt den ”mellomliggende variablen,” den kausale forbindelsen. Det vil si, for å opprettholde et imperium kreves en veldig stor stående hær, digre utgifter på våpen som fører til et militærindustrielt kompleks, og generelt sett en ond sirkel med interesser som fører til en uendelig serie med kriger.
Det går antagelig tilbake til den tidligste advarselen som noengang har blitt gitt til oss av vår første president, George Washington, i hans berømte avskjedstale. Den blir lest under åpningen av hvert eneste nye kongressmøte. Washington sa at republikkens store fiende er stående hærer, det er spesielt en fiende av republikansk frihet. Det han mente med dette er at det bryter ned separasjonen av makt mellom de utøvende, lovgivende og juridiske grener som har til hensikt å holde hverandre i sjakk – dette er vårt mest grunnleggende vern mot diktatur og tyranni – det forårsaker at det bryter ned, fordi stående hærer, militarismen, det militære establishment, det militærindustrielle komplekset, trekker all kraft bort fra resten av landet til Washington, inkludert skatter, at inne i Washington trekker de dette inn i presidentstillingen, og de begynner å skape en imperialistisk presidentstilling, som så innlemmer det militæres begjær for hemmeligholdelse og gjør oppsyn med regimet nesten umulig for et medlem av kongressen, langt mindre for en statsborger.
George Washington
AMY GOODMAN: Hvem ble han advart av?
CHALMERS JOHNSON: Medlemmer av kongressen. Republikanske medlem—
AMY GOODMAN: Og hvorfor var de imot?
CHALMERS JOHNSON: Vel, de ønsket ikke å få sine evner som kontrollorgan bestridet. De taklet ikke sine oppgaver særlig bra. Man må også si at Eisenhower var – jeg mener at han har fått for mye ros for dette. Det var en heltmodig uttalelse, men samtidig var han slakteren av Guatemala, den personen som autoriserte vår første hemmelige operasjon og en av de mest tragiske vi noengang gjorde: styrtingen av Mohammed Mossadegh i Iran i 1953 på grunn av The British Petroleum Company. Han administrerte også den fantastiske veksten av det militærindustrielle komplekset, den sinnssyke overforsyningen med atomvåpen, bemektigelsen av luftforsvaret og denslags ting. Det ser ut til at først på slutten erkjente han hva slags monster han hadde skapt.
Dwight Eisenhower
[pause]
AMY GOODMAN: Når vi nå kommer nå tilbake til mitt intervju med Chalmers Johnson -- hans nye bok, Nemesis: The Last Days of the American Republic – spurte jeg ham om ekspansjonen av amerikanske militærbaser over hele kloden.
CHALMERS JOHNSON: Ifølge de offentlige tallene akkurat nå – det er noe som heter The Base Structure Report, som er en ugradert fortegnelse over fast eiendom som eies rundt i verden og hvor mye det ville koste å erstatte det – akkurat nå er det 737 amerikanske militærbaser på hvert eneste kontinent, i godt over 130 land. Noen apologeter fra Pentagon liker å si: vel, dette er usant, at vi teller marinevakter som ambassader. Jeg garanterer deg at det er rett og slett dumt. Vi har ikke noe i nærheten av 737 ambassader i utlandet, og alle disse er ekte militærbaser med alle de problemene som det medfører.
I den sørligste delen av Japan, Okinawa, åstedet for Kampen om Okinawa i 1945, er det en liten øy, mindre enn Kawaii blant Hawaii-øyene, med 1,300,000 Okinawa-boere. Det er 37 amerikanske militærbaser der. Opprøret mot dem har vært endemisk i femti år. Guvernøren sier alltid til den lokale militærkommandøren: ”Dere bor på den siden av en vulkan som kan eksplodere når som helst.” Den har eksplodert tidligere. Hva dette betyr er ganske enkelt en endeløs, ustoppelig serie med seksuelle voldsforbrytelser, fylleslagsmål, trafikkulykker hvor sjåføren flykter fra åstedet, miljøforurensning, støyforurensning, helikoptere som faller ut av luften fra Futenma Marine Corps Air Base og ramler ned på området til Okinawa Internasjonale Universitet. Den ene tingen etter den andre. I 1995 hadde vi en av de mest alvorlige hendelsene, da to marinesoldater og en sjømann kidnappet, banket opp og voldtok en tolv år gammel jente. Dette førte til de største demonstrasjonene mot USA siden vi undertegnet sikkerhetsavtalen med Japan for årtier siden. Det er denne type ting.
Okinawa
Uten unntak, husk hva dette betyr. Imperialismen er en form for tyranni. Den styrer aldri gjennom de styredes samtykke. Den ber ikke om de styredes samtykke. Vi snakker om spredningen av demokratiet, men vi snakker om spredningen av demokratiet via pekende geværmunninger. Det er en selvmotsigelse. Det fungerer ikke. En hvilken som helst person med selvrespekt som blir demokratisert på denne måten, begynner å tenke på gjengjeldelse. Nemesis blir aktuelt.
AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, det har vært store protester mot amerikanske militærbaser. Nylig i Vicenza i Italia protesterte circa 100,000 mennesker. Ecuador kunngjorde at de ville stenge Manta Air Base, militærbasen der. Hva med reaksjonen, motstanden mot dette spindelvevet av baser rundt i verden?
CHALMERS JOHNSON: Vel, det er en ekte motstand som har vært lenge. Som jeg sier, i Okinawas tilfelle har det vært minst tre forskjellige historiske opprør mot det amerikanske nærværet. Det er samarbeide mellom den japanske regjeringen og Pentagon for å bruke denne øya, som er den japanske versjonen av Puerto Rico. Det er et sted som alltid har vært diskriminert mot. Det er japanernes måte å få både i pose og sekk på. De liker alliansen med USA, men de vil ikke ha amerikanske soldater basert noen steder i nærheten av borgerne på Japans hovedområde. Så de hovedsakelig dumper dem eller setter dem i kvarantene utenfor dette hovedområdet, hvor befolkningen betaler prisen.
Dette er sant, det som foregår i Italia akkurat nå, hvor det er voldsom motstand mot CIAs rendition-saker. Det vil si, å kidnappe folk som vi har identifisert og fly dem i hemmelighet til land hvor vi vet at de vil bli torturert. Akkurat nå er circa 25 navngitte CIA-offiserer tiltalt av den italienske regjeringen for grove forbrytelser begått av agenter fra USA i Italia. Og faktisk hadde vi nettopp disse store demonstrasjonene i Vicenza. Menneskene der tror at med utvidelsen av den basen som allerede er der – jeg mener, dette er tross alt den gamle palladiske byen, en by med stor og berømt arkitektur, at de ville bli en målskive for terrorisme og mange andre ting.
Vi ser motstanden i form av statsminister Zapatero i Spania, at han lovet folket at etter han kom til makten, ville han trekke ut av Irak, og han var en av de få som holdt hva han lovet, som husker at hvis demokratiet betyr noe, betyr det at folks oppfatning teller, selv om i veldig mange land ser det ikke egentlig ut til å være tilfellet. Man har redusert det militære nærværet i Spania radikalt.
José Luis Rodríguez Zapatero
Så ser du tilbake historisk, finnes det antagelig ikke noe mer anti-amerikansk demokrati på jorden enn Hellas. De kommer aldri til å tilgi oss for å bringe de greske oberstene til makten på slutten av ’60-årene og begynnelsen av ’70-årene, og deretter selvfølgelig også å etablere mange amerikanske militærenklaver inntil oberstene selv omsider selvdestruerte ved ganske enkelt å gå for langt.
Og tilfellene finner man overalt i Latin-Amerika, i Afrika idag. Antagelig fremdeles det viktigste området, selvfølgelig, for militær imperialisme er åpningen av Sør-Eurasia, etter at det ble tilgjengelig for utenlandsk imperialistisk press med Sovietunionens sammenbrudd.
Mange viktige observatører som har resignert fra sine oppdrag i Pentagon har hevdet at den grunnleggende forklaringen for Irak-krigen var nettopp å gjøre det til en ny – å erstatte de to gamle støttepillarene for amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten. Den første støttepillaren, Iran, falt sammen, selvfølgelig, med revolusjonen i 1979 mot shahen, som vi hadde satt til makten. Den andre støttepillaren, Saudi-Arabia, har blitt mindre og mindre nyttig for oss, på grunn av vårt eget slurv. Vi satte styrker, militære styrker, bakkestyrker, et luftforsvar, i Saudi-Arabia etter Gulf-krigen i 1991. Dette var unødvendig, det var dumt, det var arrogant. Det forårsaket antagonisme blant mange patriotiske saudiere, ikke minst en som var vår tidligere hjelper og kollega, Osama bin Laden – at Saudi-Arabia er ansvarlig for forsvaret av Islams to helligste steder: Mekka og Medina. Vi burde være istand til å gjøre dette selv uten å bruke vantro tropper som vet absolutt ingenting om vår religion, vårt land, vår livsstil eller noe annet. Over tid begynte saudierne å begrense bruken av Prince Sultan Air Base utenfor Riyadh. Vi nedla faktisk vårt ledende hovedkvarter for operasjoner der like før invasjonen av Irak og flyttet til Qatar.
Nå, da, vi har forsøkt å bygge baser i Sentral-Asia i det kaspiske havområdets oljerike land som ble gjort uavhengige – ikke på noen måte demokratier – ble gjort uavhengige av Sovietunionens sammenbrudd i 1991. Vi har nå blitt kastet ut av ett av disse på grunn av for mye innblanding. Og prisen for vårt opphold i Kyrgyzstan har firedoblet seg, mye mer enn det, faktisk. Den har gått fra noen få millioner dollar til godt over $100 millioner. Men vi fortsetter med å spille disse lekene, og de er leker, og leken blir treffende kalt imperialisme.
CENTCOM hovedkvarter
CHALMERS JOHNSON: Jeg sier et sted at vi kommer aldri til å kjenne freden før vi avskaffer byrået, eller i det minste innskrenker det monsteret det har vokst seg til. Den nasjonale sikkerhetsloven fra 1947 lister opp fem funksjoner. Den oppretter The Central Intelligence Agency. Den lister opp fem funksjoner for byrået. Hensikten, over alt annet, var å hindre overraskelsesangrep, å hindre en gjentagelse av angrepet, slik som det på Pearl Harbor. Av disse fem funksjonene, er fire diverse former for informasjonsinnsamling gjennom åpne kilder, spionasje, signal-etterretning og denslags ting. Den femte er ganske enkelt en alt-i-ett, at CIA vil gjøre hva som helst som det nasjonale sikkerhetsrådet, nemlig det som byråkratiet for utenriksaffærer i Det Hvite Hus direkte tilknyttet presidenten, gir det ordre om å gjøre.
Det har blitt til halen som logrer med hunden. Etterretning blir ikke tatt så veldig alvorlig. Den er ikke fullt så god. Min funksjon innenfor byrået sent på ’60-tallet, tidlig på ’70-tallet var på Kontoret for Nasjonale Beregninger [Office of National Estimates]. Min kone pleide å spørre meg av og til: ”Hvorfor er de så høyt hemmeligstemplet?” Og jeg sa: ”Vel, antagelig og for det meste, ganske enkelt fordi de er det aller beste vi kan gjøre, og de ligner en slags lavpannet utenrikspolitisk artikkel.” De er ikke fulle av flotte tekniske detaljer og garantert ingenting om etterretningskilder.
Men da byrået utviklet seg over tid, og da det ble gjort klart til presidenten, hver eneste president siden Truman, gjorde det klart til dem kort etter at de tiltrådte: du har til din disposisjon en privat hær. Den er totalt hemmelig. Det er ingen form for oppsyn. Det var ingen form for kongress-oppsyn før sent på 1970-tallet, og den viste seg å være inkompetent stilt opp mot Iran-Contra og denslags ting. Han kan gjøre hva du ønsker med den. Du kan beordre attantater. Du kan beordre styrting av regjeringer. Du kan beordre ødeleggelse av økonomier som ser ut til å komme i veien for deg. Du kan lære opp latinamerikanske militæroffiserer i statsterrorisme. Du kan gjennomføre globale kidnappingsprogrammer og beordre tortur av mennesker, til tross for det faktum at det er et klart brudd på amerikansk lov og medfører dødsstraff hvis torturofferet skulle dø, og det gjør de ofte i tilfeller med kidnappinger til steder som Egypt.
Ingen president siden Truman, så snart han ble fortalt at han hadde denne makten, har noengang unnlatt å bruke den. Det ble springbrettet til hurtig fremgang innenfor CIA, skitne knep, skjulte aktiviteter, utføringen av presidentens ordre om å styrte noen, til å begynne med – det første var styrtingen av Mohammed Mossadegh i Iran i 1953. Det er derfra, After Action-rapporten, som først nylig har blitt frigitt, at ordet ”blowback” som jeg brukte i den første av mine tre bøker om amerikansk utenrikspolitikk, det er der ordet ”blowback” kommer fra. Det betyr gjengjeldelse for skjulte aktiviteter som gjennomføres utenlands.
Men disse skjulte aktivitetene har også en annen alarm på seg: de holdes totalt hemmelig fra offentligheten i USA, slik at når gjengjeldelsen virkelig kommer, er de ute av stand til å sette det i sammenheng, å se det i form av årsak-og-virkning. De raser som regel ut mot de antatte gjerningsmennene, vanligvis ved ganske enkelt å starte opp en ny blowback-cyclus. Det beste eksemplet er klart 9/11 i 2001, som var tydeligvis blowback for den største skjulte operasjonen vi noengang utførte, nemlig rekrutteringen, bevæpningen og sending inn i krig av Mujahideen i Afghanistan mot Sovietunionen i 1980-årene. Men det er denne måten CIA har utviklet seg på.
CIA har vært ansvarlig for styrtingen av Salvador Allende i Chile og for å bringe til makten den motbydeligste diktatoren på begge sider av Den Kalde Krigen, nemlig General Augusto Pinochet; innsettingen av de greske oberstene sent på ’60- og tidlig på ’70-tallet i Hellas, statskuppene, det ene etter det andre i mange latinamerikanske land, alt under dekke av å unngå sovietisk imperialisme utført av Fidel Castro, da den egentlige hensikten var å beskytte United Fruit Companys interesser, og fortsatte med å utnytte de ekstremt fattige og hovedsakelig forsvarsløse menneskene i Sentral-Amerika.
Listen er endeløs. Styrtingen av Sukarno i Indonesia, bringingen av general Suharto til makten, deretter elimineringen av general Suharto da han gikk på nervene våre. Det har et utsøkt romersk preg over seg. Og dette er grunnen til at jeg – dessuten er det intet effektivt oppsyn. Det er noen få, ofte uhederlige kongressmenn, som Randy "Duke" Cunningham, som er ansvarlige for oppsyn. Da Charlie Wilson, kongressmannen, den langtids-sittende kongressmannen fra The Second District of Texas, ble utnevnt til ordstyrer for The House Intelligence Oversight Committee i Afghan-perioden, skrev han øyeblikkelig til sine kompiser i CIA: ”Reven er i hønsehuset. Mine herrer, gjør hva dere måtte ønske.”
Kongressmann Charles Wilson (fra Texas, demokrat)
[pause]
AMY GOODMAN: Vi kommer tilbake til avslutningen av mitt intervju med Chalmers Johnson. Professor Johnson er en fremtredende ekspert på Asia-politikk. Han har skrevet en rekke bøker om den kinesiske revolusjonen, om japansk økonomisk utvikling. I sine tredve år i Californias universitetssystem, arbeidet Johnson som ordfører for The Center for Chinese Studies ved The University of California, Berkeley. Jeg ba ham snakke om Kinas rolle som voksende verdensmakt.
CHALMERS JOHNSON: Jeg er optimistisk når det gjelder Kina. Jeg tror at de har vist en bemerkelsesverdig bevegelse fremover mot moderasjon. Jeg tror at folket støtter dem, fordi de har gjort noe som folket ønsket seg og var ekstremt redde for, nemlig demonteringen av en leninistisk økonomi uten å forringe forholdene slik det skjedde i Yeltsins Russland, at Kina har – de har sluppet løs sitt fantastiske vekst-potensiale og beveger seg fremover med stor makt og innsikt.
Det er mange ting vi ikke liker med måten dette utvikler seg på, spesielt frykten for Kina fra de amerikanske nykonservative. De har ikke annet alternativ enn å tilpasse seg dette. Det er den samme typen tilpasning som skulle ha vært gjort i det tyvende århundre i forhold til fremveksten av nye kilder til makt i Tyskland, i Russland og i Japan. De overmette engelsktalende maktenes fiasko – først og fremst England og USA – i å tilpasse seg, førte til brutale og hovedsakelig verdiløse kriger. Men amerikanerne fortsetter påny med å klage over Kinas vekst, hvor jeg faktisk har blitt imponert over den ro som Kina har tilpasset seg med angående interessene i land som ikke nødvendigvis liker Kina i det hele tatt – Indonesia, for eksempel, Vietnam.
De maser på japanerne om å være antagonistiske mot Kina, som var åstedet for deres groveste krigsforbrytelser under den annen verdenskrig, som de aldri har fått noen som helst tilstrekkelig respons eller kompensasjon for. Jeg lurer på hva slags dårskap dette er. En krig med Kina ville ha den samme – det ville ha den samme formen som Vietnam-krigen. Vi ville tape den garantert.
Limet, Kinas politiske lim idag, kilden til dets legitimitet, er i økende grad kinesisk nasjonalisme, som blir omfavnet lidenskapelig. Som Hong Kong-vitsen sier det: Kina hadde bare et par dårlige århundrer, og nå er det tilbake.
Vi har ikke observert det med helt det samme haukøyet vi gjorde de første månedene av Bush-administrasjonen, da etter en spion-episode hvor kineserne tvang ned ett av våre overvåkingsfly som gjennomtrengte kystområdet deres på en ekstremt aggressiv måte – hvis det hadde vært et kinesisk fly utenfor vår kyst, ville vi ha skutt det ned -- de ganske enkelt tvang det ned, det var et tap av et fly og en av deres egne piloter – det, vil du huske, sa George Bush på TV at han ville, hvis kineserne noen gang truet Taiwan-øya, ville han bruke det amerikanske militæres fulle vekt og kraft mot Kina. Dette er sinnssykdom, ekte sinnssykdom. Det er ingen måte at – jeg mener, hvis kineserne beseiret hver eneste amerikaner, ville de fortsatt ha 800 millioner av dem igjen, og man må ganske enkelt tilpasse seg det, ikke fiendtliggjøre det, og jeg tror det er massevis av dugelig bevis på at man kan tilpasse seg kineserne.
AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, i januar lanserte kineserne sin første anti-satellitt-test, og jeg ville bevege meg over på det om militariseringen av verdensrommet.
CHALMERS JOHNSON: Vel, nettopp, jeg har et kapittel i Nemesis som jeg er ekstremt stolt av som heter: “Det Ultimate Imperialist-Prosjektet: Det ytre Rom.” Det handler om kongress-rakett-lobbyen, den fantastiske sløsingen med bevilgninger på ting som vi vet ikke fungerer. Men det er ikke meningen at de skal fungere. De er en del av militær keynesianisme, å opprettholde vår økonomi gjennom militært pengeforbruk. De skaffer jobber i like mange valgkretser som det militærindustrielle komplekset kan plassere dem.
Vi har arrogant snakket om full-spektrum-dominans av kontroll over kloden fra det ytre rom, dominansen av de lave og høye baner som er så nødvendige. Vi har alle blitt så avhengige av dem idag, mekanismer for global plassering, telekommunikasjon, kartlegging, værvarsling, den ene tingen etter den andre. Faktisk har kineserne, russerne, européerne spurt oss gjentatte ganger om anstendige internasjonale tiltak, internasjonale tiltak, for å hindre bevæpningen av verdensrommet, for å hindre den økende katastrofen med avfall i baner som er ekstremt destruktive for satelliter, for – som Sally Ride, en av sjefene for romfergen vår, hun var i en episode hvor en bit med maling, eller i bane – det er 28,000 km i timen i lav bane – traff Challengers frontrute og satte en stygg bulk i den.
Men isteden har vi – det er ikke noe annet ord for det – et arrogant, nesten romersk, ute-av-kontroll luftforsvar som fortsetter å tjene det militærindustrielle kompleksets interesser, space-lobbyen, for å bygge ting som de vet ikke kommer til å fungere.
AMY GOODMAN: Hva er en Space Pearl Harbor?
CHALMERS JOHNSON: En Space Pearl Harbor ville bety, tror de, det som kineserne gjorde i januar, da de testet et anti-satellitt-våpen mot en av sine gamle og overflødige satellitter. Satellitter brenner ut. Det er ingen måte å reparere dem på, så de skjøt den ganske enkelt ned med en rakett. Denne eksplosjonen produserer veldige mengder med avfall som svirrer rundt jorden i lav bane. Hvis du legger den i høyere bane, vil du begynne å ta knekken på hovedsatellittene som, vel, antagelig denne TV-sendingen kommer til å være avhengig av. Og det er ingen måte man noen gang kan bli kvitt ting som sirkulerer i høy bane. Lav bane, noen av dem vil skråne nedover inn i atmosfæren og brenne opp.
Men luftforsvaret har kontinuerlig brukt denne såkalte trusselen om at vi blir blindet av – fordi vi har blitt så avhengige av globale plasseringssystemer. Våre såkalte ”smarte bomber” er avhengige av dem, slik at vi – de er ikke veldig smarte, og det globale plasseringssystemet er ikke så godt som det fredelige som européerne bygger, som heter Galileo. De bruker den til å si at vi må bevæpne verdensrommet, vi må ha anti-satellitt-våpen i verdensrommet, vi har tilbakevist ethvert forsøk på å kontrollere dette og finner [så] ut at kineserne har utfordret vår bløff.
smart bombe
AMY GOODMAN: Hvor passer Fort Greely, Alaska, inn i dette, siloene?
CHALMERS JOHNSON: Vel, det vil si, det er tre måter å skyte ned et antatt innkommende rakettvåpen på. Dette er hele farsen omkring spørsmålet om det er noe forsvar mot et rakettvåpen. Jeg garanterer deg at det er ikke noe forsvar i det hele tatt mot Topol-M, den russiske raketten som går ekstremt hurtig inn i bane – den går inn i sin bue ekstremt hurtig. Den har en manøvrerbarhet som betyr at den ikke kan oppdages.
Hovedsakelig ser vi her på veldig lavpannede våpen som kunne komme fra et land som Nord-Korea, hvor vi har tre forskjellige måter å avskjære dem på. Vi pleide å bare forsøke å gjøre det med én under Clinton-administrasjonen. Under de nåværende nykonservatives entusiasme har vi tre måter. Den ene, under oppskyting, dette er ekstremt vanskelig å gjøre, men vi prøver å lage en laser, som skal bæres på en Boeing 747, som skal treffe en. Du må praktisk talt være på toppen av oppskytingsplassen for å gjøre det. Det har aldri fungert. Det fungerer sannsynligvis ikke, og det er bare kostbart.
Den langt mer alminnelige måten ville være å skyte ned den fiendtlige raketten mens den er i det ytre rommet, fra når den har avsondret sitt lanseringsfartøy og kommer nå i veldig høy hastighet mot USA. Det er dette som disse avskjærerne er satt til å gjøre, som har blitt satt i bakken på Fort Greely, Alaska, og et par av dem på Vandenberg Air Force Base i California. De har aldri noen gang hatt en eneste vellykket avskjæring. Radaren er ikke der for å virkelig spore den antatte fiendtlige raketten. Som en senior-forsker i Pentagon sa forleden dag, er disse hovedsakelig fugleskremsler som de håper vil skremme vekk nord-koreanerne.
Dette er et katastrofalt misbruk av resurser mot en liten og mislykket kommuniststat, Nord-Korea. Det er ingen enklere ting på jorden å oppdage enn en fiendtlig rakett-oppskyting, og den passende måten å forhindre det på er avskrekking. Vi har tenkt på det, arbeidet med det, praktisert det, studert det nå i årtier. Nord-koreanerne har et ypperlig rykte for rasjonalitet. De vet at hvis de sendte et slikt fartøy mot Japan eller mot USA, ville de forsvinne neste dag i et gjengjeldsangrep, og de gjør det ikke.
Det er derfor, i Irans tilfelle, den eneste logiske tingen å gjøre er å lære å leve med et atomrustet Iran. Det er uunngåelig for et land som nå er omringet av atom-makter – USA i Persia-gulfen, Sovietunionen, Israel, Pakistan og India. Iranerne er rasjonalister og erkjenner at den eneste måten du noen gang kommer til å overbevise folk om å avstå fra å bruke sin atom-makt på for å skremme oss, er en trussel om gjengjeldelse. Så vi utvikler vår minimale avskrekking, og vi burde lære å leve med det.
AMY GOODMAN: Til slutt, Chalmers Johnson, du har nettopp skrevet ferdig din trilogi. Din første bok, Blowback, deretter Sorrows of Empire, og nå til slutt Nemesis: The Last Days of the American Republic. Hva er din spådom?
CHALMERS JOHNSON: Vel, jeg ser ingen vei ut av det. Jeg tror det har gått for langt. Jeg tror at vi er for avhengige av det militærindustrielle komplekset innenlands, at hver gang – jeg mener, det er helt logisk for en hvilken som helst forsvarsminister å prøve å nedlegge militærbaser som er overflødige, som er ubrukelige, som er utslitte, som går tilbake til borgerkrigen. Hver gang han prøver å gjøre dette, forårsaker man et lurveleven i lokalsamfunnet fra aviser, TV, prester, lokalpolitikere: Redd vår base.
De to andre hønemødrene til Forsvarsmidlenes Underkomité til Senatets Væpnede Tjenesters Komité [Defense Facilities Subcommittee of the Senate Armed Services Committee], personer forpliktet til å ta seg av våre baser er ganske enkelt Kay Bailey Hutchison i Texas og Dianne Feinstein i California, de to delstatene med det største antall militærbaser, og de to senatorene ville gjøre hva som helst i sin makt for å holde dem åpne. Dette er den lumske måten som det militærindustrielle komplekset har trengt seg igjennom på inn i vårt demokrati og svekket det kraftig, produsert personlige økonomiske interesser i det jeg kaller militær keynesianisme, bruken og manipuleringen av det som nå er tre fjerdedeler av en trillion dollar fra forsvarsbudsjettet, når du inkluderer alle de andre tingene som ikke er inkludert i hele forsvarsdepartementets beslaglegging.
Det er en – det er ute av kontroll. Vi er avhengige av det, vi liker det, vi lever av det. Jeg kan ikke forestille meg noen president fra noe parti sette sammen en koalisjon av krefter som kunne begynne å bryte inn i disse økonomiske interessene, noe mer enn en Gorbachev var istand til å gjøre det i sitt forsøk på reformer i Sovietunionen på slutten av 1980-årene.
AMY GOODMAN: Er det noe, Chalmers, som gir deg håp?
CHALMERS JOHNSON: Vel, det er akkurat det vi gjør denne morgenen. Det er den eneste måten – du må omorganisere det grunnleggende systemet i USA, eller så er det over. Det er det som imperier – straks du går i retning av imperium, kommer du omsider til å gape over for mye, [gå] konkurs, [få] koalisjoner av nasjoner som er fiendtlige mot din imperialisme. Vi er godt på vei i den retningen.
Den måten som det kan stoppes på er gjennom en mobilisering av uoppmerksomme borgere. Jeg vet ikke om det kommer til å skje. Jeg er ekstremt tvilende i lys av storkonsernenes kontroll av, for eksempel, USAs TV-nettverk til fordel for reklameinntekter. Vi ser Rupert Murdoch snakke om å kjøpe en tredjepart av The Los Angeles Times. Men uansett så er det internett, det er Amy Goodman, det er – det er mye mer informasjon enn det var.
En av de tingene jeg har opplevd i disse tre bøkene er et mye mer mottakelig publikum med alarmerte amerikanere for Nemesis enn for de to tidligere bøkene, hvor det var betraktelig skepsis, slik at man – hvis vi ser en renessanse av borgerskap i USA, da tror jeg at vi kunne ta tilbake regimet vårt. Hvis vi fortsetter politikken slik som før, da tror jeg at det ikke er noe alternativ enn å si at Nemesis er i landet, hun er på området, og hun venter på å gjennomføre sin guddommelige misjon.
AMY GOODMAN: Chalmers Johnson, hans nye bok er Nemesis: The Last Days of the American Republic. Det er det siste bindet i hans Blowback-trilogi, etter de bestselgende Blowback og The Sorrows of Empire.
Amy Goodman
Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra tirsdag 27. februar 2007 kan lastes ned herfra.
