Jeg nølte litt da jeg forberedte dette blogg-innlegget, for jeg er selv ingen prinsipiell motstander av kapitalisme, privatisering og deregulering. Derimot er jeg sterkt imot maktmisbruk, pengemisbruk, umoralsk berikelse på andres bekostning (enten det er lovlig eller ulovlig), og ikke minst militarisme. Jeg er heller ingen sosialist, bare så det er slått fast. Mine ideologiske eller idealistiske sympatier ligger nærmest det ultra-libertarianske og individualistiske, med forbilder som Benjamin Tucker (1854-1939). Problemet er ikke kapitalismen i seg selv, men misbruken av den. Og når skattebetalerne blir flådd og statens tyvegods blir videresendt til private konserner som tjener stor profitt på kriger, katastrofer, massedød og ødeleggelse, er det ikke lenger bare snakk om privatisering av tjenester, men grovt og kynisk bedrageri og tyveri på en uhørt skala.
Denne utviklingen bringer oss stadig nærmere den definisjonen på kapitalisme som Malcolm X foreslo:
"Det er umulig for kapitalismen å overleve, hovedsakelig fordi kapitalismens system trenger noe blod å suge. Kapitalismen pleide å være som en ørn, men nå har den blitt mer som en gribb. Den pleide å være sterk nok til å gå og suge hvem som helst sitt blod enten de var sterke eller ikke. Men nå har den blitt feigere, som gribben, og den kan kun suge de hjelpeløses blod. Når hele verdens nasjoner befrir seg, har kapitalismen færre ofre, mindre å suge, og den blir svakere og svakere. Det er kun et spørsmål om tid, mener jeg, før den vil falle fullstendig sammen.”
- Malcolm X, Mars 1965
Dette er tydeligvis ikke beskrivelsen av noen sunn kapitalisme basert på rettferdig handel. Dette er den syke, blodsugende, drepende og katastrofale kapitalismen som Naomi Klein snakket om i New York nylig i forbindelse med utgivelsen av Jeremy Scahills første bok: Blackwater: The Rise of the World's Most Powerful Mercenary Army.
Jeg har måttet tenke meg grundig om for å skrive en brukbar introduksjon til dette tema, fordi jeg selv alltid har favorisert privatisering – et standpunkt som springer fra min aversjon til staten. Prinsipielt sett har jeg alltid vært enig med Benjamin Tucker, som skrev for 126 år siden:
"Staten hevdes av enkelte å være et ’nødvendig onde;’ det må gjøres unødvendig. Dette århundres kamp er derfor mot staten: Staten, som fornedrer mennesket; staten, som prostituerer kvinnen; staten, som bederver barn; staten, som hindrer kjærlighet; staten, som kveler tanker; staten, som monopoliserer landområder; staten, som begrenser kreditt; staten, som innskrenker handel; staten, som gir uvirksom kapital makt til å øke, og som gjennom renter, leie, profitt og skatt, plyndrer frukten fra strevsomt arbeide."
- Tucker, "Our Purpose," Liberty 1 (1881): 2.
Benjamin R. Tucker
Dette er et veldig vrient tema, veldig komplisert og både moralsk og intellektuelt urfordrende. Og kompliserte problemstillinger har aldri enkle løsninger. Selv støtter jeg privatisering av tjenester som telefoni, veibygging, jernbane eller hva det måtte være. Jeg ville helst ha sett et samfunn uten militærvesen, politi, fengsler, tollvesen og alt det der, men så lenge disse ondene eksisterer fordi man ikke har funnet andre måter å imøtekomme en rekke fremtredende sosialpolitiske problemer med, blir situasjonen bare verre når grådige milliardærer vil tjene fete profitter på fengsler og militarisme. Denne problematikken ville ta oss inn i en helt annen debatt – og en lang debatt ville det måtte bli, utvilsomt.
Når jeg nedenfor siterer den anerkjente forfatteren og journalisten Naomi Klein, er det ikke fordi jeg nødvendigvis deler hennes syn på hva statens rolle burde være, men fordi hun slår alarm om en ny kynisk og farlig form for kapitalisme som profiterer stort på katastrofer og krig. Når disse digre multinasjonale selskapene også kjøper opp media – aviser, radio- og TV-stasjoner, magasiner osv., får vi ikke lenger informasjon fra media, men PR og propaganda. Det eneste frie medium man til slutt sitter igjen med er internett, men makthaverne tar også i økende grad sikte på å kontrollere bruk av internett ved å få bredbånd-leverandørene på så få hender som mulig, som de da kan presse til å sensurere internett-bruk. I sin unionstale i januar, nevnte Bush at det skulle bli slutt på fri flyt av informasjon. Han snakket om al-Qaeda selvfølgelig, men for å stoppe terroristenes kommunikasjoner, må han også stoppe dine og mine kommunikasjoner.
Naomi Klein slår alarm mot katastrofe-kapitalismen og nykolonismen, og hun setter bl.a. søkelys på hvordan dette privatiseringssystemet brukes til å plyndre irakerne for oljeresurser. I en tale hun holdt nylig for The Ethical Culture Society i New York City, hvor de feiret lanseringen av Jeremy Scahills første bok: Blackwater: The Rise of the World's Most Powerful Mercenary Army, snakket Klein om ‘privatiseringen av staten,’ og sa bl.a.: "Jo verre tingene blir i Irak, jo mer privatisert denne krigen blir, jo mer profitabel blir denne krigen.”
Naomi Klein er spaltist for Nation magazine og The London Guardian og forfatteren av den internasjonale bestselgeren No Logo og nyligere Fences and Windows. Hennes kommende bok bærer tittelen: The Shock Doctrine: The Rise of Disaster Capitalism. Hun besøkte Irak i 2004 og publiserte en artikkel mot slutten av det året for Harper's Magazine med tittelen Baghdad Year Zero, hvor hun beskrev i detalj privatiseringen av Iraks statsdominerte økonomi. Hennes kommende bok om katastrofe-kapitalisme blir utgitt til høsten.
NAOMI KLEIN: Denne offensiven for å privatisere hvert eneste aspekt av regjeringens stat er en circa 35 år gammel kampanje. Mange mennesker daterer den, mange historikere daterer den til 1973-kuppet i Chile, hvilket er veldig interessant i Jeremys granskning, for han snakker om hvordan Blackwater nå ansetter chilenere for å reise til Irak, og jeg skal la ham gjøre det. Men det første eksemplet på forsøket å bygge et fullstendig privatisert selskapsutopi var i Chile i 1973 etter Pinochets kupp, da han slo seg sammen med et team av økonomer fra University of Chicago for å delta i det eksperimentet.
Augusto Pinochet
Det er en annen type koloni-prosjekt. I latin-Amerika blir dette prosjektet, som ofte kalles nyliberalisme, hentydet til som nykolonisme. Den første fasen av nykolonisme var åpningen av Latin-Amerikas årer, som Eduardo Galeano beskriver det, plyndringen av råmaterialer, eksporteringen av råmaterialer. Den andre fasen av nykolonisme – og, selvfølgelig, den første fasen går aldri helt bort – var plyndring av staten. Det som hadde blitt bygget opp i kjølvannet av den store depresjonen og i løpet av etterkrigstidens vekstår – byggingen av helsesystemer, skolesystemer, veier, jernbane – men dette er virkelig det som ble lansert i Chile ved hjelp av Chicago-guttene: a rive selve staten i filler.
Mitt bilde av dette konglomerat-prosjektet, dette privatiseringsprosjektet, er at hvis vi forestiller oss staten som en slags blekksprut med alle disse lemmene. Og i de siste tredve år, og med sikkerhet i dette landet siden Reagan, det som privatiseringskampanjen egentlig har gjort er å skjære vekk statens lemmer – telefonsystemet, disse ikke-essensielle tjenestene om du vil. Og etter at du har hugget av alle lemmene, er senteret det eneste du har igjen, det er det man kaller kjernen.
Og det som Bush-administrasjonen egentlig har gjort er å gå etter kjernen, å privatisere de kjerne-essensielle statstjenestene som hører så mye til det som vi tenker på som staten, at det nesten virker umulig å forestille seg at de kunne bli privatisert, som regjeringen selv, som nedskjæringen av pensjonsutbetalinger, som sosialhjelp, som fengsler, som hæren, og det er der Blackwater passer inn.
Det som er så ekstraordinært med hva som har skjedd i Irak – og Amy nevnte "Baghdad Year Zero"-artikkelen -- er at du har virkelig alle disse lagene av kolonisme og nykolonisme, denne streven etter privatisering hvor man skaper en slags perfekt storm i det landet. På den ene siden har man en slags kolonistisk plyndring av den gamle skolen, som går ut på at vi tar oljen. Og som mange av dere vet, har Irak en ny oljelov. Den ble vedtatt av statsrådet, har ennå ikke gått igjennom parlamentet. Men, virkelig, den legaliserer plyndring. Den legaliserer plyndring. Den legaliserer uttaket av 100% av profitten fra Iraks oljeindustri, som er akkurat de forholdene som skapte bølgen av arabisk nasjonalisme og kravet fra 1950-tallet til 1970-tallet om å få tilbake resursene. Så det er en nedrivning av den prossessen og en likefrem beslaglegging av resurser, en kolonisme av den gamle skolen.
Lagt på toppen av dette, har man en slags kolonisme 2. 1, som jeg forsket på da jeg var i Irak, er rundstjelingen av den irakiske staten, det som ble bygget opp under den arabisk nasjonalismens fane, industrien, fabrikkene. Denslags hurtig-skytende, sjokkterapi-aktig nedrivende privatisering som vi så i det tidligere Sovietunionen i ’90-årene, som var idéen, det var Plan A for Irak, at USA ville bare dra inn dit med Blackwater og beskytte Paul Bremer og ville selge ut alle Iraks industrier. Så man hadde kolonismen av den gamle skolen, og så hadde man den nye skolen.
Og så hadde man den post-moderne privatiseringen, som var idéen om at USAs militære faktisk skulle gå i krig, den amerikanske hæren skulle gå i krig, for å rundstjele seg selv, som er den post-moderne nyskapningen, ikke sant? Hvis vi husker, så ble vi fortalt av Thomas Friedman for mindre enn et tiår siden at ingen to land med en McDonald's har noen kriget. Nå går vi i krig med McDonald's, Taco Bell, Burger King, på rekke og rad. Så krigsprossessen er en slags selv-rundstjeling. Ikke bare blir Irak plyndret, men USAs skattekister for denne regjeringen blir plyndret. Så vi har disse tre elementene, og sammen skaper de alle denne perfekte stormen over dette landet.
Og en av de tingene som jeg mener er viktigst for progressive mennesker å utfordre, det er pratet om at alt i Irak er en katastrofe. Jeg mener at vi må begynne å spørre og insistere, katastrofe for hvem, for det er ikke alle som taper. Det er en garantert katastrofe for det irakiske folk. Det er en garantert katastrofe for amerikanske skattebetalere. Men det vi har sett – og det er veldig tydelig hvis vi sporer tallene – er at jo verre ting blir i Irak, jo mer privatisert denne krigen blir, jo mer profitabel blir denne krigen sof selskaper som Lockheed Martin, Bechtel, og garantert Blackwater. Det er en jevn misjon-kryping i Irak, hvor jo flere land trekker seg ut, jo flere leverandører flytter inn, som Jeremy har dokumentert så bra og vil snakke mer om.
Faren. Dette er risikoene jeg mener at vi må forstå. Og jeg ønsker virkelig å gjøre dette kortfattet, så vi kan få en fruktbar diskusjon etterpå. Hva er risikoene her? Risikoene kunne ikke være høyere. Det vi taper er ansporing, den økonomiske ansporingen, for fred, den økonomiske ansporingen til stabilitet. Når du kan skape en så blomstrende økonomi omkring krig og katastrofe, omkring ødeleggelse og gjenoppbygging, om og om og om igjen, hva er da din asporing til fred?
Det var en frase som kom ut av Davos-konferansen i år. Hvert år er det alltid en stor idé å komme ut fra verdens økonomiske toppmøte i Davos. I år var den store idéen Davos-dilemmaet. Hva er nå Davos-dilemmaet? Davos-dilemmaet er dette: i flere tiår har den allmene visdommen vært at ødeleggelser generelt sett var en byrde for den globale økonomien, at man kunne få et individuelt sjokk eller en krist eller en krig som kunne utnyttes til privatisering, men i sin helhet – og dette var Rhomas Friednam-postulatet – det måtte være stabilitet for at man skulle få jevn økonomisk vekst, Davos-dilemmaet er at det ikke lenger er sant. Man kan ha generell ødeleggelse, man kan ha kriger i Irak, Afghanistan, trusler om atomkrig med Iran, en forverring av den israelske okkupasjonen, en fordypning av volden mot palestinerne, man kan ha terror med hensyn til global oppvarming, man kan ha økt tilbakesmell fra resurs-kriger, man kan ha skyhøye oljepriser, men se, aksjemarkedet går opp og opp og opp.
Det er faktisk en indeks som heter Våpen-til-Kaviar-indeksen, som i 17 år har målt et omvendt forhold mellom salg av kampfly og luksusfly for forretningsfolk. Og i 17 år har denne indeksen, Våpen-til-Kaviar-indeksen -- våpnene er kampflyene, kaviaren er forretningsflyene – har funnet ut at når kampflyene går opp, går forretningsflyene ned. Når forretningsflyene går opp, går kampflyene ned. Men plutselig går de begge opp, som betyr at det blir solgt masse våpen, nok våpen til å kjøpe en hel masse kaviar. Og Blackwater er, selvfølgelig, i sentrum av denne økonomien.
F-16 Fighter Jets
Det eneste middelet å bekjempe en økonomi som har eliminert ansporingen til fred, selvfølgelig, er å ta bort deres vekstmuligheter. Og deres vekstmuligheter er fortsatt ustabilt klima og fortsatt geopolitisk ustabilitet. Deres trusler – den eneste tingen som kan utfordre økonomien deres er relativ geopolitisk og klimatisk fred og stabilitet, så jeg antar at vi har nok av arbeide foran oss for å bekjempe krigsprofitørene.
1981 Dassault Corporate Jet
Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra mandag 2. april 2007 kan lastes ned herfra.
Med stor takk nok en gang til den utrettelige idealistiske arbeidshesten Amy Goodman.
