Irak-krigen og første verdenskrig

Det er mye bra stoff i The New Yorker. Jeg begynte å abonnere på online-versjonen fordi Seymour Hersh skrev der. Men du store min, det er så mange andre ypperlige journalister der også, som f.eks. George Packer.

George Packer har skrevet en interessant bok med tittelen The Assassins' Gate -- America In Iraq. Han skrev også en slående artikkel i 2. april-utgaven av The New Yorker med tittelen Betrayed - The Iraqis who trusted America the most. Dette førte til en rekke leserbrev, og i siste utgave svarer han på noen av disse spørsmålene.

Det som fascinerer meg, og samtidig slår meg som meget foruroligende, er at George Packer ser langt mindre likhet mellom Irak-krigen og Vietnam-krigen enn mellom Irak-krigen og den første verdenskrig. Og det er virkelig foruroliggende når vi tar i betraktning at første verdenskrig ble utløst av tåpelige misforståelser, personlige forfengeligheter og kaotiske kommunikasjonsproblemer. Heldigvis hadde John F. Kennedy lest denne historien og tenkte på den under Cuba-krisen i oktober 1962 da verden stod på randen av global atomkrig mellom stormaktene. Idag er både journalister og politikere skremmende historieløse, et faktum som ble påpekt av Robert Fisk da han holdt en tale i California for fire måneder siden, og som vi har sitert her tidligere:




ROBERT FISK:

Om og om igjen blir araberne nå gitt skylden for Holocaust. Husker dere Menachem Begin, da han sendte troppene sine mot Beirut i 1982, skrev han dette rablende, hysteriske brevet til Reagan hvor han sa at han følte seg som Den Røde Hær som nærmet seg Berlin hvor Hitler var – Hitler var den stakkars gamle Yasser Arafat, som forøvrig hevdet på den tiden at han forsvarte Beirut akkurat som Stalingrad.

Alle er besatt av den annen verdenskrig. Alle. Bush, selv vår egen kjære Mr. Blair, tror de er Winston Churchill. Og alle våre fiender, hver eneste én av dem, tro meg, er en Tigris’ Hitler. Antony Eden henviste faktisk til Nasser som Nilens Mussolini. Vi tar alle på oss våre annen verdenskrigskapper, det er utrolig. Og hvis noen, noen som helst, foreslår at krig er galt, da er vi Neville Chamberlain, vi er i pasifiseringens hus, og se hva som hendte i 1939.

Og journalister går med på dette. Pollack, en av disse personene, gikk med på den linjen. Vi forsøker tilfreds å gjenta de historiske bitene vi husker unøyaktig og feilaktig. Og vi husker ikke den britiske invasjonen av Irak i 1917, da den britiske offiseren kunngjorde et dokument på Baghdads vegger som sa: ”Vi kommer her” – til befolkningen i Mohafazat, Baghdads landsdel – ”Vi kommer her, ikke som erobrere, men som frigjørere for å befri dere fra generasjoner av tyranni.” Og i 1920, da opprøret, det irakiske opprøret mot britisk herredømme i Irak, begynte, bombarderte vi Fallujah, og vi bombarderte Najaf. Den britiske hæren, i 1920. Jeg har sett telegrammet som ble skrevet av britisk etterretning i Baghdad til krigsdepartementet i London, hvor det står at terrorister krysset grensen fra... ?

PUBLIKUM-MEDLEM:

Syria.

ROBERT FISK:

Ja, akkurat. Du leste det telegrammet. Du visste om det telegrammet. Og så stod Lloyd George, den britiske statsministeren, frem i Underhuset og sa: ”Hvis britiske tropper forlater Irak nå, vil det bli... ”?

PUBLIKUM-MEDLEM:

Borgerkrig.

ROBERT FISK:

Presist. Du leste The Times’ parlamentariske rapport i 1920, ikke sant? Vi leser ikke historie. Våre journalister leser ikke historie. Du store min, det gjør heller ikke våre ledere.

Hva nå med Irak-krigen og Vietnam? Selvfølgelig er det slående likheter når det gjelder soldatenes lidelser, krigsforbrytelser, snikskyttere fra motstandsfolk som vil ha okkupantene ut, og hele det helvetes sølet og rotet. Og det er på tide for alle gamle hippies og krigsmotstandere og antikrigs-veteraner å ta en tur nedover Memory Lane. Gå for all del ikke glipp av den 12 minutters film-traileren. Just dig it, man. Dig it.

Og nå tilbake til George Packer og The New Yorker. Det var to spørsmål og svar jeg virkelig festet meg ved (det første og det siste):

George Packer

Jeg likte denne artikkelen veldig godt, fordi den ser ut til å passe med tankene du uttrykte i din bok The Assassins’ Gate, som jeg leste med stor interesse. En liten innvending som henger igjen er at din sans for liberal rettskaffenhet slår meg som den ”melk-og-vann”-varianten som Theodore Roosevelt advarte mot. Er den tøff nok til å stå imot denne ildprøven i Mesopotamia?
Brian Stewart
Bloomington, Ind.

Du henviser til Roosevelts stikk mot Woodrow Wilson i årene før USA ble med i første verdenskrig: ”En melk-og-vann rettskaffenhet som ikke er støttet av makt helt og holdent, er like ondt og til og med slemmere enn makt uten rettskaffenhet.” Ingen ønsker å komme ut i forsvar for hverken rettskaffenhet eller utvannet melk (jeg vet at jeg ikke ønsker det), men dessverre gir ikke Roosevelts makt-kult svar på de vanskeligste utenrikspolitiske spørsmålene heller. Da Wilson forsterket sin idealisme med litt stål og, som Roosevelt hadde oppfordret, tok Amerika inn i Den Store Krigen, endte hans beslutning med en bitter fred for Europa, en periode med reaksjon i Amerika, Wilsons politiske og personlige selvdestruksjon, og grunnlaget for den neste verdenskrig. I flere år har jeg tenkt at Irak-krigen, i sin moralske atmosfære, ligner langt mer på første verdenskrig enn enten annen verdenskrig eller Vietnam. Og dens testamentariske gave kan være lik. Hverken idealisme eller tøffhet har stått imot ildprøven i Mesopotamia. Leksen er ikke å omfavne det ene eller det andre, det er å kombinere dem med visdom.

Mens jeg leste din artikkel, fikk jeg en kvalmende følelse av at vi har vært her før. Vet du om mange vietnamesere følte det samme som disse irakiske oversetterne og andre som vi ansatte og så lot i stikken?
Thomas B. Jones
Rochester,
N.Y.

Jeg har lest og hørt at mange vietnamesere følte seg latt i stikken på slutten av Vietnam-krigen -- jeg anbefaler sterkt Frank Snepps book “Decent Interval,” om amerikanernes siste dager i Saigon. Men, sammenlignet med Irak kom Amerika seg ut av det med en viss grad av ære ved å evakuere og forflytte sine vietnamesiske venner til USA -- hundre og førti tusen av dem innen slutten av 1975. Sammenlign det med de hundrevis av irakere -- nesten alle flyktninger fra Saddam-tiden -- som har fått lov til å immigrere til USA i løpet av de siste få årene. Forskjellen er at Gerald Ford, som visste at Vietnam var tapt, var politisk istand til å bringe flyktningene hit i store tall og følte seg moralsk forpliktet til å gjøre det. George W. Bush har ikke sagt noe som helst om irakiske flyktninger, antagelig fordi de representerer en politisk skam, og resten av regjeringen har vært ekstremt treg med å ta opp det som nå er en krise.