fredag 30. mars 2007

Barnepolitikk

Robert Fisk kritiserer ‘eksperter’ som den offisielle Irak-rapporten henviser til

Robert Fisk er hovedkorrespondent i Midtøsten for The London Independent og forfatter av en rekke bøker, bl.a. hans siste: The Great War for Civilisation: The Conquest of the Middle East.

For tre og en halv måned siden, i desember 2006, deltok Robert Fisk i en diskusjon om den offisielle Irak-rapporten på Muslim Public Affairs Councils sjette årlige konferanse i Long Beach, California, hvor mer enn tusen muslimer var samlet. Konferansen het: "Reform, Relevans og Fornyelse. Å forstå Islam for fremtiden.” Fisk stod på talerstolen med et eksemplar av Irak-rapporten i sin hånd.

Dette er talen som Fisk ga under debatten om ettermiddagen, altså før hovedtalen som ble gjengitt i en tidligere blogg.


Robert Fisk med Irak-rapporten

ROBERT FISK:
Damer og herrer, hvor mange av dere har virkelig lest Irak-rapporten av Baker og Hamilton? Et hav av ingen hender, virkelig, ja. Der står det, merkelig nok – den har denne rare journalistiske smaken. Den snakker om at ”tiden løper ut,” ”porøse grenser.” Den minner meg om den type stoff vi får fra The Brookings Institution eller min favoritt-journalist Tom Friedman i The New York Times. Så jeg foreslår at før dere leser den – jeg klarte å komme meg igjennom dette på United Flight 979 igår. Før dere virkelig leser den, foreslår jeg at dere begynner bakfra, for dere vil oppdage at Mr. Hamilton og Mr. Baker har vært snille nok til å liste alle ekspertene som hjalp dem. De kalles faktisk forhenværende funksjonærer og eksperter.

La meg lese igjennom noen få ting her for dere: Strobe Talbott, The Brookings Institution; George Will, The Washington Post; Kenneth Pollack, mannen som ga dere The Threatening Storm, boken som fortalte dere at det virkelig var masseødeleggelsesvåpen i Irak; The Brookings Institution; Carlos Pascual, The Brookings Institution; Michael O’Hanlon, The Brookings Institution; American Enterprise Institute; Martin Indyk, The Brookings Institution. Det går opp for dere at kanskje disse forslagene egentlig ikke kommer til å fungere, ikke sant? Og så, her er vi, Thomas Friedman, The New York Times. Så jeg anbefaler dere sterkt å lese dette dokumentet.

Kanskje Mr. Bush har rett. Dere vet, jeg tror at vi ikke vil ha demokrati, vi vestlige. Vi vil ikke ha demokrati i Midtøsten. Vi har ingen slike intensjoner. Jeg tror at Midtøstens folk – vel, faktisk er jeg helt enig – ville like å ha noe av vårt demokrati. Jeg tror de ville like noen pakker med menneskerettigheter fra våre vestlige supermarkedhyller. Men de ønsker også, tror jeg, en annen type frihet. De ønsker frihet fra oss. Og dette akter vi ikke å gi dem.

Dreier det seg om olje? Selvfølgelig gjør det det. Tror dere virkelig at hvis Iraks hovedprodukt var aspargus eller gulrøtter at 82nd Airborne ville være i Mosul eller US Marines i Ramadi og Fallujah og andre steder i Anbar-provinsen? Jeg tror virkelig ikke det.

Det dreier seg dog også om noe annet. Det dreier seg om de imperialistiske kreftenes grunndype behov for å prosjisere seg selv – militært – og ekspandere. Jeg mener, romerne gjorde det, britene gjorde det. Jeg hadde en veldig rar samtale for et par år siden da spanjolene trakk seg etter bombingene i Madrid. Og jeg reiste ned til det spanske hovedkvarteret i Kufa, rett utenfor Najaf. Og mens jeg snakket med noen spanske funksjonærer som alle lengtet etter å komme hjem til Spania, kommer en kar ut, en amerikansk militær mann, pistol, rifle, sivile klær, åpenbart CIA. Og han sier: ”De sier at der er menn, 60 eller 70, med våpen, som ferdes rundt her om natten.” Og jeg sa: ”Det er nok det.”

Han sa: ”Hvordan skal vi gjøre det? Hva skal vi gjøre? Hvor gjorde vi feil?” Og jeg sa: “Hør her, da romerne erobret et annet land – og de gjorde det med mye brutalitet, de korsfestet alle som stod imot dem – da gjorde de alle til borgere av Roma. Alle hadde det som tilsvarte et romersk pass. Bare forestill deg,” sa jeg, ”hva ville hendt hvis, da de første amerikanske troppene krysset Tigris-elven i april 2003, USA hadde sagt at hver eneste borger av Irak som ønsker det kan delta i vårt demokrati og bli amerikansk statsborger.” Jeg kan ikke si hvor lang køen ville bli rundt den første amerikanske ambassaden som åpnet. Det betyr ikke at alle menneskene i Irak ville reise til USA og bo der, eller omvendt. Men jeg tror ikke at det ville ha vært noen motstandsbevegelse hvis generøsitet hadde blitt vist irakerne.

Da jeg så Baghdad brenne – byens institusjoner, muséer, kunstgallerier, byens arv – skulle USAs militære ha satt opp en stor teltby med lege- og medisinhjelp rundt Baghdad. Gratis legehjelp til alle, de syke, de sårede, de som hadde smerter, for å vise at vi er deres medmennesker. Men det var selvfølgelig ikke en del av planen. For et forferdelig, forferdelig feilgrep, mye verre enn nedleggelsen av den irakiske hæren eller nedleggelsen av deres politistyrke. Til og med verre enn å stjele oljen deres.

Dere vet, vi møter idag i media det samme konstante problemet med svakhet, dovenskap og frykt. Når man prøver å lage reportasjer om realiteter, hvilken avis har dere lest i deres land, en ledende avis nylig, hvor en vanlig mainstream-reporter kan si de tingene jeg har sagt til dere ikveld? Det er antakelig derfor jeg er her og Tom Friedman ikke er her, ikke sant? Vel, Tom Friedman kunne si det frem til et visst punkt, men jeg tror vi kan lese ham i denne rapporten.

Problemet, er jeg redd for, er at vi har blitt vant til en slags mild, moderat journalistikk fra Midtøsten i amerikanske media som er uforståelig medmindre man tilfeldigvis kjenner regionen. ”Muren” blir en ”sikkerhetssperring,” som sikkerhetssperringen i Berlin, som noen av dere kanskje husker. ”Okkupert territorium” er ”omstridt territorium.” En ”koloni” blir et ”nabolag.” Og dermed, selvfølgelig, palestinerne, generisk voldelige for å stå imot dette ved å kaste steiner eller verre.

Jeg tror, vet dere, at man ser den samme tingen skje med Mearsheimer-Walt-rapporten. Jeg intervjuet stakkars gamle Walt oppe i Harvard rett etter at han produserte sin berømte rapport om den israelske lobbyen og dens makt, og han var i en tilstand av nærmest katatonisk sjokk. Og jeg sa: ”Ro deg nå ned. Velkommen til klubben vår. Vi har vært igjennom dette tidligere.” Enhver som kommer med saklig, anstendig kritikk av Israel, inkludert israelere, vil bli kalt anti-semittisk. Og vi reagerer veldig klart på dette. I Storbritannia truer vi med å saksøke når noen kaller oss det, fordi det er en løgn. John Malkovich, skuespilleren, som sa på The Cambridge Union at han ønsket å skyte meg, fulgte dette opp i The Observer ved å si at han hatet meg på grunn av min, sitat, ”ondsinnede anti-semittisme.” Våre advokater gikk til aksjon øyeblikkelig. The Observer trakk reportasjen tilbake og ba om unnskyldning. Man må si ifra. Og journalister må si ifra når de blir falskt anklaget for rasisme.

Jeg er helt enig med min venn når han snakker om hvor skammelig det er å benekte den jødiske Holocaust. Det skjedde. Seks millioner jøder ble myrdet i Europa. Jeg har vært i Auschwitz. Jeg har vært i Birkenau. Jeg har vært i Treblinka. Det er sant alt sammen. Les Martin Gilberts autoritative bok The Holocaust. Men hvorfor sier ikke president Ahmadinejad og de mange arabiske personene som sier de samme tingene, men ikke så høyt, hvorfor sier han ikke: “Ja, ja, seks millioner jøder ble svinsk myrdet, og det er sant, men det var ikke vi som gjorde det ”? Det er der feilen ligger.
Mahmoud Ahmadinejad
Om og om igjen blir araberne nå gitt skylden for Holocaust. Husker dere Menachem Begin, da han sendte troppene sine mot Beirut i 1982, skrev han dette rablende, hysteriske brevet til Reagan hvor han sa at han følte seg som Den Røde Hær som nærmet seg Berlin hvor Hitler var – Hitler var den stakkars gamle Yasser Arafat, som forøvrig hevdet på den tiden at han forsvarte Beirut akkurat som Stalingrad.

Alle er besatt av den annen verdenskrig. Alle. Bush, selv vår egen kjære Mr. Blair, tror de er Winston Churchill. Og alle våre fiender, hver eneste én av dem, tro meg, er en Tigris’ Hitler. Antony Eden henviste faktisk til Nasser som Nilens Mussolini. Vi tar alle på oss våre annen verdenskrigskapper, det er utrolig. Og hvis noen, noen som helst, foreslår at krig er galt, da er vi Neville Chamberlain, vi er i pasifiseringens hus, og se hva som hendte i 1939.

Og journalister går med på dette. Pollack, en av disse personene, gikk med på den linjen. Vi forsøker tilfreds å gjenta de historiske bitene vi husker unøyaktig og feilaktig. Og vi husker ikke den britiske invasjonen av Irak i 1917, da den britiske offiseren kunngjorde et dokument på Baghdads vegger som sa: ”Vi kommer her” – til befolkningen i Mohafazat, Baghdads landsdel – ”Vi kommer her, ikke som erobrere, men som frigjørere for å befri dere fra generasjoner av tyranni.” Og i 1920, da opprøret, det irakiske opprøret mot britisk herredømme i Irak, begynte, bombarderte vi Fallujah, og vi bombarderte Najaf. Den britiske hæren, i 1920. Jeg har sett telegrammet som ble skrevet av britisk etterretning i Baghdad til krigsdepartementet i London, hvor det står at terrorister krysset grensen fra... ?

PUBLIKUM-MEDLEM:

Syria.


ROBERT FISK:

Ja, akkurat. Du leste det telegrammet. Du visste om det telegrammet. Og så stod Lloyd George, den britiske statsministeren, frem i Underhuset og sa: ”Hvis britiske tropper forlater Irak nå, vil det bli... ”?


PUBLIKUM-MEDLEM:

Borgerkrig.


ROBERT FISK:

Presist. Du leste The Times’ parlamentariske rapport i 1920, ikke sant? Vi leser ikke historie. Våre journalister leser ikke historie. Du store min, det gjør heller ikke våre ledere.
Dere vet, jeg tror at dette – ett av disse problemene med journalisme er at vi ikke bærer historiebøker i baklommene våre. Og jeg tror det andre problemet er at våre ledere ikke gjør det. Og det er ett stort problem, over alle de andre, som vi ikke ser på. Mange av oss, mange av dere her, har bevitnet kriger. Men det er ikke ett eneste medlem av noen vestlig regjering noe sted i verden som noen gang har opplevd eller vært i krig. Mr. Bush kunne ha vært det, selvfølgelig. Mr. Cheney kunne ha vært. Colin Powell var, og han er borte, han hadde erfaring. Da jeg vokste opp, Churchill, Eden, vi hadde mange statsministere i Storbritannia som hadde vært i krigen. De visste at man går ikke i krig av falske og uoppriktige grunner. Men det er borte nå. Våre lederes erfaring med krig er nå Hollywood.

Jeg tror at, dere vet, prosjektet å omforme Midtøsten er et barneprosjekt. Det har allerede blitt glemt. De nykonservative planleggerne har allerede sagt: ”Ikke oss, kamerat. Ikke oss, nei, nei. Vi drar. Hans feil. Og se på alle de irakerne.” Den siste linjen vi får, forøvrig – les David Brooks i The New York Times – er at irakerne har vist seg uverdige til de sivilisasjonens frukter som vi ønsker å gi dem. Grådige. Sekteriske. De kjenner bare til stammen. Inntil, selvfølgelig, vi finner en annen nasjon som egner seg til å bli invadert og tilbudt vår sivilisasjons frukter. Vær sikre, det er mange å velge mellom. Det blir ikke Nord-Korea, for de har bomben.

Se på måten vi kjøpte hele linjen om Iran på. Iran, med atomanlegg som ble startet med vår oppmuntring, og Washingtons oppmuntring under shahen. Det er faktisk et muslimsk land i Sørvest-Asia som har mange Taliban-støttere der, mange al-Qaeda-folk, og det har en bombe. Det heter Pakistan. Men vi snakker ikke om det. Det er ikke en del av fortellingen som legges frem av våre ledere. Det er Iran, Iran, Iran. Som om noen, i tusener, millioner år fremover, som har en turban, ikke ville få lov til å ha atomkraftverk. Det er meningsløst. Det er barnespråk og barnepolitikk. Og det er vi, det mektigste supermakt-nærværet i Vesten, som tillater dette og faktisk organiserer det.

Damer og herrer, vi kommer ikke til å omforme Midtøsten. Vi kan hjelpe med å ødelegge regionen, men vi kommer ikke til å omforme den. Hvis dere vil vite hva som avgjør amerikansk politikk nå og hva som avgjør britisk politikk, er det ikke Mr. Blair, og det er ikke Mr. Bush, det er irakerne. Tusen takk, damer og herrer.


Originalteksten (rush transcript) kan leses her, og TV-sendingen fra Democracy Now! onsdag 20. desember 2006 kan lastes ned herfra.

Nok en stor takk til Amy Goodman.

mandag 26. mars 2007

Israelerne og palestinerne


En liten oppdatering: Etter at jeg hadde lest Seymour Hersh’s siste artikkel i The New Yorker og skrevet en blogg om temaet (forrige blogg), tittet jeg på BBC eller CNN, og der hører jeg Bush snakke om "executive privilege" for å forsvare sine sammensvorne banditter Rove og Gonzales og for å stanse etterforskningen av alle de statsadvokatene. Jeg kan knapt tro mine egne ører. Herre min hatt - "Executive privilege" -- !!?? – der har vi jo nettopp det uttrykket Nixon brukte omigjen og omigjen for å slippe å måtte overlevere de lydbåndene som fellet ham. Spennende tider! Deja vous!

Synd at Bush, Cheney, Rove, Gonzales og de karene der ikke har vært dumme nok til å teipe sine egne samtaler pga forfengelig selvhøytidelighet som Nixon gjorde. Jeg mener dog at Nixon var en skinnende helgen sammenlignet med Bush, og det er jeg ikke alene om. Nixons advokat John Dean, som lekket hele Watergate-historien, og Bob Woodward, som startet etterforskningen i Washington Post sammen med Carl Bernstein, er av samme oppfatning. Nixon ville aldri ha godkjent tortur, f.eks.

John Dean

Norsk Midtøsten-politikk: Jeg kikket også på NRKs debattprogram ”Standpunkt.” Slike debatter er alltid kjedelige, spesielt når hoveddeltakerne er politikere, for ingen av dem er interessert i sannhet, men kun å reklamere for sine egne argumenter og politiske partier. Og dette var stort sett en krangel mellom de såkalt borgerlige og de såkalt rødgrønne.

Jeg skal allikevel gi de rødgrønne en bitteliten innrømmelse. Jeg har ingen sans for deres sosialpolitiske ideologi eller deres programmer eller budsjettplaner eller hva det måtte være, og jeg har spesielt dårlig sans for SVs privatskole-politikk. Men når det gjelder utenrikspolitikk, ser det ut til å være et sunt instinkt ett eller annet sted i SV. Og nå har Norge tatt en enestående beslutning ved å erklære sin anerkjennelse av palestinernes Hamas-regjering, muligens på bekostning av Norges forhold til Israel.

Dette fortjener de en viss ros for. Her er noen viktige ord om saken fra en ekspert som nylig døde: En ekte israeler.

Jeg sikter her til den israelske lingvisten, forfatteren,og fredsaktivisten Tanya Reinhart, som døde av et slag i USA forrige helg, 63 år gammel. Hun var en av dem mest profilerte kritikerne av Israel-regjeringens politikk og en av landets ledende talspersoner for palestinske nasjonale rettigheter. Hun var professor emeritus i språkvitenskap og media-studier ved Tel Aviv University og Global Distinguished Professor of Linguistics ved New York University. Hun skrev spalter for Israels største dagsavis, Yediot Ahranot, og hadde et aktivt følge av lesere rundt i verden for sine kritiske syn på den israelsk-palestinske konflikten. Hennes bøker inkluderer Israel-Palestine: How to End the War of 1948 og The Road Map to Nowhere. I desember flyttet hun til New York for godt og sa at hun kunne ikke lenger bo i Israel pga den måten landet behandler palestinerne på i de okkuperte områdene.

Tanya Reinhart holdt en av sine siste taler for litt over en måned siden i St. Mary’s Church i New York. Talen var en del av Israel Apartheid-uken.


Tanya Reinhart

TANYA REINHART:

Så i dagens verden avstår ikke bare det internasjonale samfunn fra å iverksette sanksjoner mot Israel. Faktisk stemte de for å iverksette sanksjoner mot palestinerne. Etter det palestinske valget har alle pengene til de palestinske myndighetene, alle pengene selv til NGO-organisasjonene blitt frosset. Og Israel selv holder på skattepenger som de skylder til palestinerne. Og den palestinske økonomien er fullstendig paralysert med ingen lønnsutbetalinger, ingen sosialtjenester, ingen helsetjenester eller operative sykehus.

For bare to år siden hyllet den vestlige verden ”det beste av demokrati i Midtøsten” med Arafat på vei ut og det palestinske folk som forberedte seg til valg. Ifølge Jimmy Carter, i en reportasje han skrev i The Herald Tribune, var det palestinske valget, jeg siterer, ”ærlig, rettferdig, sterkt utfordret, uten vold og med resultatet akseptert av vinnere og tapere.” Blant de 62 valgene som hadde blitt overvåket av Carter-sentret, er disse de beste eksemplene på å gjenspeile folkets vilje.

I en rettferdig og velordnet verden ville det være utenkelig at en regjering som var valgt gjennom denne typen prossess å bli ignorert bare fordi Israel ikke liker det palestinske folkets valg. Men i en verden hvor USA hersker, får makten rett, og makten kan definere demokrati som den vil. Dermed ble det kunngjort at de palestinske valgresultatene ikke ville bli anerkjent, og før dette endrer seg, kommer det palestinske folk i sin helhet til å bli straffet og sultet.

Det vi ser nå, siden den gang, er at USA forsøker sammen med Israel å påtvinge en langvarig politikk som de alltid har hatt å prøve å dytte samfunnet inn i en borgerkrig. De gjør dette i Palestina ved å støtte samarbeidende krefter som Dahlans krefter i Gaza. De prøver å gjøre det samme i Libanon. De prøver å gjøre dette i Irak. Dette er USAs politikk.

Hittil har det palestinske folk stått imot dette forsøket på å dytte dem inn i en borgerkrig, og de har klart å sette sammen en samlingsregjering. Men akkurat som vi hørte så sent som igår, vil ikke USA anerkjenne – ved å følge Israels krav – vil ikke anerkjenne den nye samlingsregjeringen og vil fortsette med boykotten.

Måten dette er sammensatt på er kravet til palestinerne – det kreves av palestinerne at de skal imøtekomme de tre siterte kravene, de tre mantraene som gjentar seg. Den første mantraen er at palestinerne skal gi avkall på vold, spesielt Hamas skal gi avkall på vold. Det er veldig vanskelig å forstå dette kravets innhold. Allerede i januar 2005, da Hamas kunngjorde at de er – Hamas kunngjorde at de skal bytte fra væpnet strid til politisk strid og gå inn i valg, og etter det var det ikke et eneste terror-angrep som ble begått av Hamas. Ifølge israelske sikkerhetskilder deltok ikke Hamas en gang i skytingen av kassamer mot Israel før begivenhetene forrige sommer, da Israel angrep Gaza.

Det andre kravet er at palestinerne skal anerkjenne tidligere avtaler. I et intervju med The Washington Post allerede for et år siden, forklarte Hamas statsminister Haniyeh at ifølge Oslo avtalen i 1993, skulle det allerede ha vært en palestinsk stat fem år senere i ’98. Isteden, det Israel gjorde i løpet av hele denne perioden var å beslaglegge mer land, fortsette å kolonialisere, å bygge bosetninger, og de holdt ikke en eneste av Oslo-avtalens paragrafer. ”Fra nå av,” sa Haniyeh, ”vil vi kun akseptere og respektere avtaler som er bra for det palestinske folk.”

Ismail Haniyeh

Nå, den tredje og avgjørende mantraen som blir brukt til å kvele det palestinske folk er at den nye regjeringen skal anerkjenne Israels eksistens. Men sakens realitet er at det er Israel som ikke er villig til å anerkjenne palestinernes rett til å eksistere som en stat. I det palestinske nasjonalrådets møte i 1988, har det palestinske folk allerede vedtatt at de er villige til å akseptere en tostatsløsning innenfor grensene fra ’67 – før ’67-krigen, som for dem betyr å akseptere å leve på 22% av deres historiske land. Etter det har ikke Israel gjort en eneste ting for å vise at de er villige til å akseptere dette, for å vise at de er villige til å gi palestinerne en stat i denne lille delen som er igjen av deres land.

Nok en gang takker jeg Amy Goodman, som intervjuet Tanya Reinhart på Demnocracy Now! i oktober 2004, for å gi oss ypperlig samtidsmateriale ved å minnes Tanya Reinhart og hva hun stod for (sendt 19. mars).

Amy Goodman

tirsdag 20. mars 2007

Kjeltringene på toppen

Den sagnomsuste og prisbelønnede etterforskende reporteren Seymour Hersh har skrevet en ny brennende aktuell bit i The New Yorker med tittelen Authorizations. Han retter blikket 35 år tilbake, til Vietnam-krigen under Nixon-administrasjonen – en tid han selv husker meget godt, for det var som tidligere nevnt Seymour Hersh som avslørte My Lai-massakren i 1969, og i nyere tid, den grove mishandlingen av irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet – det samme fengsel som Saddam Hussein hadde brukt til å torturere sine fanger.

Seymour Hersh

Hersh serverer noen sitater fra Nixons berømte lydbånd. Som mange av oss husker, ble Nixon felt av sin egen forfengelige dumhet som bestod av å ta opp absolutt alle samtaler i Det Hvite Hus på stemme-aktiverte lydbånd, og han var også ubetenksom nok til å ta vare på disse bevisene på hans egen kriminalitet helt til domstolen krevde dem utlevert og han ble tvunget til å gå av på grunn av dem. Utskriftene fra disse lydbåndene ble deretter en bestselger, selv om det var et katalog-tykt volum med mye kjedelig lesning gjennom dagligdagse samtaler med en del mumling. Det morsomste var kanskje alle de ordene som var strøket og byttet ut med ”expletive deleted.” Nixon bannet mye, spesielt med uttrykkene ”hell” og ”goddamn.” Så når evangelisten Billy Graham og andre varme støttespillere lyttet til disse samtalene, ble de vel så sjokkert av språkbruken og tonen i Oval Office som de lovbruddene de åpent diskuterte å skjule. Nixon, Haldeman, Ehrlichman og den gjengen der snakket seg imellom som kjeltringer, mafiabosser, gangstere, figurer i underverdenen – en skarp kontrast til den verdigheten som man hadde forventet å høre fra verdens mektigste og mest betydningsfulle kontor.

President Richard Nixon

”Vi har blitt forherdet til vulgariteten, bedrageriet og mistroen som kjennetegner Nixon-båndene,” skriver Hersh. Og så setter han søkelyset på hvor utrolig lik Bush’s situasjon er idag sammenlignet med Nixon i 1972. Dette illustrerer han bl.a. ved å vise til samtaler han hadde med Air Force General John D. Lavelle, som i sin tid hadde kommandoen over alle luftoperasjoner i Vietnam. Gang på gang gikk han over streken på en måte som resulterte i store sivile tap, altså krigsforbrytelser. Disse aksjonene var ikke offentlig autorisert, men de var uoffisielt autorisert med muntlig samtykke fra oven selv om de var ulovlige.


Nå er det en kjensgjerning at den samme banden som begikk ulovligheter i Nixon-administrasjonen, den samme banden som fortsatt begikk grove lovbrudd og overgrep mot Nicaraguas befolkning i Reagan-administrasjonen gjennom den såkalte Iran-Contra-skandalen (da de gjorde hemmelig salg av våpen til Iran via Israel for å finansiere en terrorgruppe i Nicaragua som kongressen hadde forbudt støtte til), den samme banden som bygget opp sin maktbase betraktelig gjennom tolv år fra 1981 til 1993, de kom tilbake i 2001 i Bush-administrasjonen og fortsatte med sitt farlige spill til de grader at de idag truer hele verden med ødeleggelse. Denne samme gamle banden sitter med makten idag. Og hvis det hersker noen som helst tvil om at disse personene er kriminelle, er det bare å se på en del av deres støttespillere i kongressen. Før demokratene fikk flertall i kongressen ifjor høst, var situasjonen den at aldri i historien hadde så enormt store pengsummer strømmet inn i de folkevalgtes personlige bankkonti fra big business og andre mektige lobbygrupper. Og til tross for at mye av dette har vært hysjet ned og ignorert av mainstream, corporate media i USA, fikk vi vite fra selveste CNN at en del republikanske kongressmedlemmer sitter bak lås og slå i føderale fengsler og mottar fete lønner på skattebetalernes bekostning i tillegg til sine bestikkelser, utpressinger og andre gangster-inntekter. Andre republikanske folkevalgte sitter med dommer for seksuelle forbrytelser, bl.a. mot mindreårige.


I tillegg har amerikanske media vært preget av en langvarig skandale om en lekkasje fra Det Hvite Hus angående avsløringen av Valerie Plame som CIA-agent, fordi hennes mann hadde sagt at CIA aldri hadde funnet bevis på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen og at Bush derfor invaderte landet på løgnaktig grunnlag. Den som nå har fått skylden for den ulovlige og landsforræderiske avsløringen av Plame som CIA-agent og blitt dømt til flere tiårs fengsel, er I. Lewis "Scooter" Libby, en nær venn av visepresident Dick Cheney som ser ut til å ha handlet etter Cheneys og/eller Karl Roves instrukser. Men han har holdt kjeft om de på toppen, etter sigende fordi han har blitt lovet benådning som belønning for sin lojalitet.

"Scooter" Libby

Alt dette har tydeligvis bekymret president Bush, som har plutselig gitt en lang rekke aktorer og statsadvokater sparken. Dette minner selvsagt sterkt om president Nixon da han sparket etterforskere av Watergate-skandalen som han selv hadde utnevnt fordi tampen begynte å brenne litt for nær ham selv, men hittil ser det ut til at Bush’s motivasjon har vært mer partisansk. Det har vært så mange tiltaler og søksmål mot republikanske politikere at Bush ønsker så desperat å snu denne utviklingen at han har nylig sparket alle aktorer som ikke parerer ordre ved å reise tiltaler mot demokratiske politikere. Og nå er en full etterforskning på gang om hva som ligger til grunn for disse massive oppsigelsene. Et økende antall senatorer krever at justisminister Alberto Gonzales går av pga sin vanskjøtsel og misbruk av sin stilling (bl.a. tortur, ulovlig avlytting osv. osv. pluss sparkingen av alle disse aktorene), men Gonzales nekter å trekke seg.

Alberto Gonzales

Som sagt, kjeltringene sitter på toppen. Det har tidligere vært snakk om å iverksette en rettergang mot Bush for å tvinge ham til å gå av, men etter at demokratene fikk flertall i Kongressen ifjor, har mange av dem blitt feige, og lederen Nancy Pelosi erklærte rett etter valget at ”impeachment is off the table.” Denne holdningen gjelder ikke alle de demokratiske representantene, men Pelosi er sjef, og hun er en meget slu, sjarmerende, pragmatisk og maktbegjærlig politiker. Både hun og en del andre demokratiske senatorer våger ikke å utfordre skjebnen fordi dette kan sette deres egne politiske karrièrer i fare.

Nancy Pelosi

torsdag 15. mars 2007

Gringo Go Home

Etter at Bush-administrasjonen mislyktes i å styrte Venezuelas president Hugo Chavez med et CIA-støttet statskupp i 2002 og klarte heller ikke å snikmyrde ham, har ikke Chavez spart på kruttet når han snakker om Bush. Han ga en klassisk forestilling i FN tidlig ifjor høst, da han snakket om Bush som selveste Djevelen det luktet svovel etter, mens han korset seg og fikk så stor applaus fra FN-forsamlingen at de ble bedt om å roe seg.


Hugo Chavez til George W. Bush: “Gringo Go Home”

Mens president Bush reiste på turné i Latin-Amerika i forrige uke, talte Venezuelas president Hugo Chavez til titusener på en anti-imperialistisk rally i Argentina på fredag [9. mars]. President Bush ankom Guatemala for sitt nestsiste stopp på sin besøksrunde til fem latin-amerikanske land. Han hadde møte med Guatemalas president Oscar Berger for samtaler dominert av temaer som immigrasjon og frihandel.

Bush's besøk til regionen var markert av protester og marsjer. I Brazil på torsdag [8. mars] kom tredve tusen mennesker ut i gatene. Dagen etter i Uruguay marsjerte seks tusen i hovedstaden Montevideo. I Bogota arresterte politiet 120 personer da fem tusen demonstranter marsjerte bare 1,5 kilometer fra der hvor Bush hadde samtaler med Columbias president Alvaro Uribe. Senere samme dag reiste Bush til Mexico for sitt siste stopp på turen.

Selv om mange analytikere er enige i at presidentens reise var en del av et forsøk på å vinne tilbake innflytelse i regionen, har Det Hvite Hus forsøkt å fremstille turen som en del av en humanitær innsats for å ta opp fattigdom som tema. I Washington talte president Bush til den latinske handelsorganisasjonen US Hispanic Chamber of Commerce.



George W. Bush

PRESIDENT GEORGE W. BUSH:

Dere vet, ikke langt fra Det Hvite Hus er det en statue av den store frigjøreren Simon Bolivar. Han sammenlignes ofte med George Washington -- Jorge W. I likhet med Washington var han en general som kjempet for sitt folks rett til å styre seg selv. I likhet med Washington lyktes han i å bekjempe en mye sterkere kolonimakt. Og i likhet med Washington tilhører han alle oss som elsker frihet. En latin-amerikansk diplomat hadde formulert det slik: ”Hverken Washington eller Bolivar bar med seg skjebnen å ha egne barn, slik at vi amerikanere kan kalle oss selv deres barn.”

Vi er sønner og døtre av denne striden, og det er vår misjon å fullføre den revolusjonen som de startet på våre to kontinenter. De milionene av mennesker på vår hemisfære som til daglig lider under fattigdommens og sultens fornedringer har rett til å være utålmodige. Og jeg skal gi dem dette løftet. Målet for dette store landet, målet for et land fullt av generøse mennesker, er et Americas hvor ethvert menneskes verdighet blir respektert, hvor alle får plass ved bordet, og hvor mulighet rekker inn i hver eneste landsby og hvert eneste hjem. Ved å forlenge frihetens velsignelse til de minste blant oss vil vi fullbyrde denne nye verdens skjebne og sette et skinnende eksempel for andre. Que Dios les bendiga.

I tillegg til masseprotestene mot hans nærvær i Sør-Amerika har Bush blitt fulgt hakk i hæl av Venezuelas president Hugo Chavez som var på en motreise i Latin-Amerika samtidig. Chavez skygget faktisk Bush helt fra begynnelsen av reisen. Da Bush var i Uruguay fredag [9. mars], holdt Chavez en stor rally i nabolandet Argentina. Da Bush fløy til Colombia, talte Chavez til tusener i Bolivia. Da Bush var i Guatemala, var Chavez igjen i nærheten i nabolandet Nicaragua. Under en stor rally i Buenos Aires på fredag [9. mars], kom den venezuelanske presidenten med et sviende angrep på Bush som var i Uruguay, bare 50 kilometer unna. Her er et utklipp fra Chavez’s tale ved masseoppmøtet i Buenos Aires på fredag [9. mars].

Hugo Chavez

PRESIDENT HUGO CHAVEZ: [oversatt fra spansk via engelsk]

På den andre siden av elven, der må den lille herren fra nord være. La oss gi ham en stor boo! Gringo, go home!

Jeg er overbevist om at våre venner i Brasilia og i Montevideo ikke kommer til å føle seg krenket, for vi ville ikke ønske å såre noen av våre brødre fra Uruguay eller Brazil. Vi anerkjenner deres uavhengighet. Vi anerkjenner at de regjeringene har den uavhengige rettigheten til å invitere den lille herren fra nord hvis de så velger.

Men Kirchner og jeg trenger ikke å planlegge noe for å sabotere dette besøket, for vi har vært vitner til et virkelig politisk kadaver. USAs president er et politisk kadaver. Han lukter ikke engang svovel lenger. Han lukter ikke engang svovel eller brostein om dere vil. Ikke nå lenger. Det dere lukter fra ham nå er stanken av politisk død. Og om ikke lenge vil han smuldre til støv og forsvinne. Så vi trenger ikke å gjøre noen innsats for å sabotere besøket fra USAs president til noen land, søsterland i Sentral- og Sør-Amerika, selvfølgelig. Vi trenger ikke å gjøre det. Det er en enkel tilfeldighet, Nesots besøk til Venezuela og vårt besøk her til Buenos Aires.

Vel, vi trenger allikevel å takke den lille herren som besøker oss, for hvis han ikke var her i Sør-Amerika ville kanskje ikke denne begivenheten ha vært så folkerik. Vi har organisert denne begivenheten for å si nei til nærværet av imperiets overhode her i Sør-Afrikas heroiske land.

Den imperialistiske lille herren som besøker Latin-Amerika idag sa for circa sytti-to eller førti-åtte timer siden i en av sine taler, da han kunngjorde at han reiste til Latin-Amerika, han sammenlignet Simon Bolivar med George Washington. Faktisk sa han den vanvittige tingen – og jeg kan ikke si at det er hykleri, for det er ganske enkelt vanvittig, det mest vanvittige han kunne si. Han sa at idag er vi alle barn av Washington og Bolivar. Det vil si at han tror han er en sønn av Bolivar. Det han er, er en sønn av en – men jeg kan ikke si det ordet her.

Så han har sagt – han har sagt – og dere bør lytte til hva han sa her – han sa at nå har tiden kommet for å fullføre den revolusjonen som Washington og Bolivar startet. Hva slags kjetteri er det? Det er kjetteri og uvitenhet, for vi må huske – og jeg sier dette med all skyldig respekt for George Washington, som er historisk en av de grunnleggende fedre for det landet – men vi må også huske forskjellene og hvor forskjellige George Washington og Simon Bolivar var og kommer alltid til å være.

George Washington

George Washington vant en krig for å oppnå uavhengighet for den nord-amerikanske økonomiske eliten fra det engelske imperiet, og da Washington døde, eller dvs. etter hans uavhengighet og etter å ha vært USAs president, etter å ha forsvart slaveri, ble han omsider en veldig rik eier av slaver og en planatasje. Han var en stor landeier. Det var George Washington.

Simon Bolivar, derimot, var født med en sølvskje i munnen, og da han var åtte år gammel døde hans foreldre og han arvet en stor formue, sammen med sine brødre, og han arvet haciendaer og slaver. Simon Bolivar, da historien ledet ham – og som Karl Marx sa, menn kan skape historie, men kun så langt som historien tillater oss – da historien tok Bolivar og gjorde ham til leder for uavhengighetsprossessen i Venezuela, gjorde han den prossessen revolusjonær. Simon Bolivar ga fra seg all eiendommen sin. Han befridde slavene sine, og han gjorde dem til soldater, og han brakte dem hit. Han brakte dem til Peru og Carabobo, og han arbeidet sammen med San Martins tropper for å frigjøre dette kontinentet. Det er Simon Bolivar.

Simon Bolivar

Og Simon Bolivar, etter å ha vært født med den sølvskjeen i sin munn, da han døde på den karibbiske kysten av Colombia, da han døde 17. desember i 1830, var han kledd i en annens skjorte, for han hadde ingen klær. Simon Bolivar er lederen for dette landets revolusjon. Han er er den sosiale revolusjonens leder, folkets revolusjon, den historiske revolusjonen. George Washington har intet – intet – å gjøre med denne historien.

Det var i 1823 at James Monroe sa: ”Amerika for amerikanere.” Og når jeg sier dette ikveld, sier jeg det fordi jeg ønsker å minne dere på, mine brødre i Argentina, i Venezuela og i Amerika, at nærværet av USAs president i Sør-Amerika representerer alt det der. Han representerer den Monroe-doktrinen Amerika for amerikanerne. Vel, vi må si til ham: Nord-Amerika for nord-amerikanerne og Sør-Amerika for sør-amerikanerne. Dette er vårt Amerika.

USAs president, det politiske kadaveret – og når jeg sier politisk kadaver, ville han like å se meg som et ordentlig kadaver – jeg vil at han skal være et politisk kadaver, og han er allerede et politisk kadaver. USAs president har det laveste nivå av troverdighet og støtte fra sitt eget folk. Han er USAs nåværende president.

Det ser ut til at han ikke en gang tør å nevne mitt navn, for da han ble spurt i Brasilia idag på en pressekonferanse – jeg så den, så på den på hotellet – og journalisten spurte ham: ”Det blir sagt at du er her for å stanse Chavez’s bevegelse i Sør-Amerika.” Og det så ut som om han nesten fikk et hjerteslag da han hørte ”Chavez,” for han stammet faktisk et par ganger, og han skiftet faktisk tema. Han svarte ikke på spørsmålet. Han svarte ikke på spørsmålet i det hele tatt. Så han tør ikke en gang.

Og jeg våger definitivt å si hans navn. Presidenten for Nord-Amerikas Forenede Stater, George W. Bush, den lille herren fra nord, det politiske kadaveret som besøker Sør-Amerika, den lille herren er president for hele USAs historie, og i USAs historie har han det laveste nivået av støtte i sitt eget land. Og hvis vi legger til det støttenivået han har i verden, ville jeg tro at han er i rødt nå – negative tall.

Hugo Chavez

(Den engelsk-språklige teksten – rush transcript - kan leses her, og denne sendingen av Democracy Now! – fra mandag 12. mars 2007 -- kan lastes ned herfra. Sendingen inkluderer også en analyse av den politiske situsajonen i Latin-Amerika og spenningen mellom Bush og Chavez. En av deltakerne er Greg Grandin, professor i latin-amerikansk historie ved NYU og forfatter av bøkene Empire's Workshop: Latin America, the United States, and the Rise of the New Imperialism og The Blood of Guatemala: A History of Race and Nation. Den andre deltakeren er Steven Ellner, som har undervist i politisk vitenskap ved Universidad de Oriente i Puerto La Cruz, Venezuela siden 1977. Han har også skrevet mange bøker, bl.a. Venezuela: Hugo Chavez and the Decline of an Exceptional Democracy. Spesiell takk til Amy Goodman for ypperlig stoff.)

Amy Goodman

onsdag 14. mars 2007

Søkelys på Midtøsten

Litt generell oppdatering: Fordi det tar litt tid å oversette, bearbeide og tilrettelegge tekstmaterialet i disse bloggene, vil ikke hovedinnholdet være helt dato-ferskt, selv om det alltid er brennende tidsaktuelt i forhold til samtidspolitiske begivenheter. Av den grunn bør vi kanskje berøre noen ferske nyheter først – nyheter som det kanskje blir tid til å utbrodere mer detaljert i fremtidige blogger:

Josh Wolf, som vi gjenga et telefonintervju med her i forrige måned (februar), har nå sittet i fengsel i over 200 dager. Det er den lengst fengslede journalisten i amerikansk historie for å nekte å adlyde en rettsordre. Han sitter fortsatt i fengsel fordi han nekter å vitne eller overlevere en upublisert video til en føderal storjury som etterforsker en demonstrasjon i San Fransisco.

Josh Wolf

I de senere dager har George W. Bush besøkt 5 latin-amerikanske land, hvor han bl.a. har blitt møtt med store gatedemonstrasjoner og protester. I tillegg har han blitt fulgt av Venezuelas president Hugo Chavez som har holdt sine egne store møter diverse steder i Latin-Amerika samtidig med president Bush. Chavez sparer ikke på kruttet, og det har han heller ikke gjort etter at Bush-administrasjonen mislyktes med kuppet mot ham i 2002 og mislyktes også i å snikmyrde ham. Detaljer senere – det er alltid underholdende når Hugo Chavez snakker om George W. Bush.


Hugo Chavez anbefaler Noam Chomskys bok i FN

Vårt tema denne gangen: For tre måneder siden, i desember 2006, holdt krigskorrespondent-veteran Robert Fisk fra The London Independent hovedtalen på den sjette årlige konferansen for Muslim Public Affairs Council i Long Beach, California, hvor han snakket til hundrevis av amerikanske muslimer. Konferansen hadde tittelen: Reform, relevans og fornyelse: Forståelse av Islam for fremtiden.

Robert Fisk har mer enn tredve års erfaring med dekning av så å si hver eneste store hendelse i Midtøsten. Han har laget reportasjer om borgerkriger i Algerie og Libanon, den iranske revolusjonen, den russiske invasjonen av Afghanistan og krigen mellom Iran og Irak. Han var en av de første journalistene som fortalte om massakrene i Sabra og Shatila. Han dekket den første Gulf-krigen i 1991 og invasjonen og den pågående okkupasjonen av Irak. Hans nyeste bok er The Great War for Civilisation: The Conquest of the Middle East.

Robert Fisk

ROBERT FISK: Mine damer og herrer, da jeg først reiste til Midtøsten – på ferie fra Belfast av alle steder – 1972, reiste jeg til Egypt, og ivrig etter å plukke opp noen få første arabiske ord, var jeg uheldig nok til å kjøpe en veldig gammel bok laget av den britiske hæren i Egypt på 1800-tallet. Jeg husker fremdeles de tre viktigste frasene som man ble rådet til å lære hvis man var engelskmann: ”Vi skal gå ombord på dampskipet, for det er snakk om krig,” ”Hjelp,” og ”Hvor er den britiske ambassaden?” Og jeg kan fortelle dere, jeg hadde aldri trodd at jeg virkelig ville se folk si disse tingene, som jeg måtte i Libanon forrige sommer. Der var alle flyktningene, alle utlendingene, og de gikk ombord på dampskipet fordi det var en virkelig krig, alle ønsket hjelp og alle krevde å få vite veien til sine nasjonale ambassader. ”Så det har kommet til dette,” tenkte jeg med meg selv.

Dere vet, i de siste 30 årene jeg har vært i Midtøsten, har det vært én – nei, to store forandringer. Den første er at muslimer er ikke lenger redde. Da jeg først dro til Libanon, hvis israelerne krysset grensen, for eksempel, skyndte mange, mange, mange palestinere seg, som var i sør, til Beirut. Folk ville flykte fra sør, løpe vekk. Muslimer løper ikke sin vei når de blir angrepet, når de er under luftangrep.

En av de mest ekstraordinære hendelsene var beleiringen i ’82, da flyveblader ville falle fra himmelen om og om igjen. ”Hvis dere verdsetter deres kjære, løp avsted og ta dem med dere.” Et forsøk på å avbefolke Vest-Beirut. Og jeg husker alltid min gårdeier – jeg bor på sjøkanten – jeg møtte ham ved inngangsdøren en dag, og han holdt et lite nett fullt av fisk. Han hadde fisket på sjøen. Han sa: ”Vi må ikke gjøre som vi blir befalt og forlate våre hjem. Vi kan leve, ser du, Mr. Robert. Vi kan være her.”

Den andre store forandringen som har skjedd i de siste 30 årene er at da jeg først reiste til Midtøsten, var alle de kreftene som var i konflikt med Vesten nasjonalistiske eller sosialistiske eller pro-Sovietiske. Idag, uten unntak, i Afghanistan, i Gaza, i Vestbanken, i Sør-Libanon, er alle krefter som er i konflikt med Vesten eller med Israel, islamistiske. Det er en forandring som jeg ikke tror at vi vestlige mennesker egentlig forstår.

Forstår vi egentlig omfanget at urett i Midtøsten? Da jeg skrev min nye bok ferdig, gikk det opp for meg hvor slått jeg var over hvor behersket muslimer har vært, erkjente jeg, mot Vesten, etter de siste 90 årene med urett, forræderi, slakt, terror, tortur, hemmelig politi og diktatorer, for jeg tror ikke at vi vestlige bryr oss om muslimer. Jeg tror ikke vi bryr oss om muslimske arabere. Man trenger bare å se på reportasjene om Irak. Hver gang en amerikansk eller britisk soldat blir drept, vet vi hans navn, hans alder, om han var gift, hans barns navn. Men 500,000-600,000 irakere, hvor mange av deres navn har funnet veien til våre TV-programmer, våre radio-shows, våre aviser? De er bare tall, og vi vet ikke engang statistikken.

Husker dere den gangen George Bush ble presset og presset: hva var tallene på irakiske døde? På den tiden var det mindre, og han sa: ”Å, 30,000. Mer eller mindre.” Kan dere forestille dere om han hadde blitt spurt hvor mange amerikanere hadde dødd, og han sa: ”3,000, mer eller mindre”? De ordene, ”mer eller mindre” fortalte på en måte alt.

Jeg sa tidligere idag – og jeg skal gi dere et eksempel denne gangen – at egentlig tror jeg ikke at Irak-rapporten kommer til å ha noen virkning, men jeg tror at det som er tilsiktet å ha en virkning i USA er den gradvise drypp-drypp-idéen at irakerne er uverdige oss vestlige. Dette er grunnen til, og dette er hvordan, vi skal komme oss ut.

La meg gi dere et eksempel på hva jeg mener. Her er Ralph Peters, tidligere offiser i den amerikanske hæren, som skriver i USA Today. Jeg anbefaler dere ikke å lese USA Today, men av og til blir jeg innesperret på fly i time etter time etter time på vei til å snakke til mennesker som dere. Så her er det Ralph Peters som skriver – husk at dette er sitat fra en mainstream riksavis. Han var opprinnelig for invasjonen. Nå trenger han åpenbart et knep for å komme ut. ”Vår omfattende investering i irakisk politi førte kun til dødsskvadroner. Regjeringens statsråder plyndrer landet for å styrke sine egne sider. I virkeligheten ville bare et militærkupp kunne holde dette kunstige landet sammen.” Ser dere? Vi planlegger allerede.

Ralph Peters

Jeg husker tilbake til og med i 2003, da hadde Daniel Pipes en lang artikkel hvor han sa at det Irak trengte – og vær så snill og ikke le av dette – hva Irak trengte var en demokratisk innstilt sterk mann. Tenk på det et øyeblikk.

Daniel Pipes

La meg fortsette med Ralph Peters. ”Til tross for alle våre feilgrep, så ga vi irakerne en enestående sjanse til å bygge et lovregulert demokrati. De foretrakk å boltre seg i gamle hat, bekjennelsesvold, etnisk intoleranse og en korrupsjonskultur.” Dere ser hva vi gjør. Vi nedvurderer og bestialiserer det folket vi angivelig kom for å frelse. Det er deres tragedie, ikke vår, skriver han. Irak – hør på dette: ”Irak var araberverdenens siste sjanse til å gå ombord på toget til modernitet, å gi regionen en fremtid, ikke bare en bitter fortid. Men nå er ikke volden som tilsøler Baghdads gater med blod et symptom på den irakiske regjeringens inkompetanse,” sier han. ”Den symboliserer araberverdenens ufattelige mangel på evne til fremskritt på noe som helst område av menneskelig bestrebelse..” Ja, det var det jeg tenkte da jeg leste det. Ingen brev til redaktøren om dette. ”Hvis de fortsetter å boltre seg” – boltre seg, merk det ordet – ”å boltre seg i broderslakt, må vi forlate dem.” Som dere ser, blir grunnlaget lagt.

Ta David Brooks, nå dette er New York Times. Dette er virkelig mainstream. Han har lest noen historiebøker, husker hvordan den britiske okkupasjonen av Irak endte i sorg i 1920. Synd at han ikke leste historiebøkene før han støttet invasjonen av Irak. Men uansett, han får somlet seg til å lese historie nå. ”Idag,” sier han, ”står det mye dårligere til med Irak enn da britene var der. De mest best informerte rapportene,” sier han, ”snakker ikke om borgerkrig, men om fullstendig sosial oppløsning.” Vi gnir allerede Irak på denne måten til støv, så det er ikke noe igjen å forlate. ”Denne siste nedturen,” sier han, ”ble startet av amerikanske tabber men blir forverret av” – vent på dette – ”de samme gamle demonene: grådighet, blodtørst og en ufattelig vilje til å kompromissere til fordel for fellesskapet, selv når de står stilt overfor selv-ofrelse.” Dette ligner Thomas Friedman-setningen om barne-ofrende palestinere. ”Irak,” sier Brooks, ”vakler på randen av formålsløshet..” Hva betyr det? ”Det vil være tiden til å gjøre effektivt slutt på Irak. Den tiden kommer snart,” sier han, ”å spre autoritet radikalt ned til de eneste samfunnene som lar seg gjennomføre i Irak: klanen, stammen eller sekten.”

David Brooks

Dette, mine damer og herrer, er den måten vi blir forberedt på hva som skal skje. Dette er sandsteinen som skal legges ned på ørkengulvet for å hjelpe våre stridsvogner bevege seg. Ikke si at det aldri var spådommer om fremtiden i Midtøsten.

Jeg skal gjøre en rask forespørsel her. Disse lysene blender meg. Er det mulig å ha alle lysene oppover slik de var tidligere så dere alle er mennesker som jeg prøver å være? Kan ve få alle lysene opp?

Så, men ikke si at det ikke var noen spådommer om Midtøsten. Dokumentasjonen av opprøret i 1920 mot den britiske okkupasjonen er et fingeravtrykk-perfekt kopi av opprøret mot amerikanerne og britene idag. Men på den andre siden, ikke si at ingen advarte mange, mange år før her nå, til og med før annen verdenskrig, om hva som kom til å skje i Palestina.

Jeg skal lese til dere et veldig kort avsnitt av Winston Churchill, ikke om Battle of Britain. Det er Churchill som spår fremtiden fra 1937, eleve år før Nakba. Dette er Winston Churchill som skriver i et fullstendig glemt essay. Han reflekterte over fremtiden og skrev om muligheten for et delt Palestina. Og han snakket om hvordan, jeg siterer – dette er Winston Churchill i 1937 – ”Den rike, tettbefolkede, progressive jødiske staten” – se, den eksisterer ikke ennå, men han får det riktig allerede – ”ligger på slettene og på Palestinas sjøkyst. Rundt den, i høydene og bakketoppene som strekker seg langt og bredt inn i de endeløse ørkenene, tilbyr de krigerske araberne i Syria og Transjordan av Arabia, støttet av Iraks væpnede styrker, en ustanselig krigsfare. For å oppretthode seg selv,” – 1937, husk det – ”For å opprettholde seg selv, vil den jødiske staten måtte være væpnet til tennene og må bringe inn hver eneste sunne og sterke mann for å styrke sin hær. Men hvor lenge vil denne prossessen få lov til å fortsette av de store arabiske befolkningene i Irak og Palestina? Kan det forventes at araberne ville stå passivt og se på oppbyggingen, med jødisk kapital og resurser, med en jødisk hær, utstyrt med de dødeligste krigsvåpen til den ble sterk nok til ikke å frykte dem? Og hvis den jødiske hæren nådde det punktet, hvem kan være sikker på,” spurte Churchill, ”at stuet sammen innenfor sine smale grenser, at de ikke ville kaste seg ut inn i de nye uutviklede landene som lå omkring dem?”

”Au,” sa jeg da jeg leste det. 1937.

Winston Churchill

[pause]

ROBERT FISK : Idag, vet dere, er vi journalister sammensvorne med regjeringer i å skape det jeg kaller frykt-departementet. Dette er ikke bare et spørsmål om telefonavlytting, raseprofilering, hemmelig tortur, det er også en måte å gjøre deg og meg konstant skremte. Jeg var tilfeldigvis i Toronto da det berømte terror-plottet ble avslørt, de 11 kanadiske muslimene, eller muslimske kanadierne, som ble arrestert og angivelig planla å ta over parlamentbygningen i Ottawa, holde alle parlamentmedlemmene som gisler, og så hugge hodet av Stephen Harper, Canadas statsminister. Harper selv var klok nok til å lage en liten spøk om dette, fordi han så at dette ble litt for mye.

Stephen Harper

Men det som slo meg var at neste morgen, The Toronto Globe and Mail, mainstream-presse i Canada, hadde en øyevitnerapport – og jeg bruker sitatet – fra arrestasjonen av de ”brunhudede muslimene.” Jeg fleiper ei med eder. Det var det som stod. Neste morgen på CTV, som eide og eier The Toronto Globe and Mail, var jeg på et direkte-sendt radioprogram. Livet er godt. Du kan ikke redigeres. Så jeg sa: “Kan du fortelle meg hvorfor The Toronto Globe and Mail omtalte disse muslimene som ’brunhudede’? Jeg mener, hvorfor skrev man ikke om den hvithudede politisjefen i Toronto, for jeg er sikker på at han er hvit, er han ikke det?" Han er det, selvfølgelig. Dere forstår, jeg ble fortalt, altså, av intervjueren at det var et generisk spørsmål. Javisst, jeg er sikker på at det var det. Men dette, husk, er mainstream journalistikk.

Hva er det som foregår i vårt samfunn? Vet dere, etter 9/11 fløy jeg rundt i verden, og jeg fikk ikke lov til å ha en kniv til å spise maten min med. Nå kan jeg ha en kniv, men jeg kan ikke ha tannpasta. Dette er frykt-departementet i praksis. Virkeligheten bak dette sludderet?

Vet dere, hver gang jeg hører britiske politifolk kunngjøre at de forhindret nok en terrorplan i – det er nå røde, gyldne, standard, grønne, gule varselsignaler, vet dere, de berømte farvene; vi har farver, akkurat som i USA, for å advare oss mot den skrekken som kommer – da tenker jeg på den virkelig skrekken i Irak. Hadde det bare vært noen få politifolk til å reise dit. Men de har ikke det som kreves. De kommer til å skremme dere. Jeg tenker på noe virkelig terror i Baghdad, terroren som kommer gjennom postkassen eller blir festet til veggene. Nå, her er er virkelige terrorplaner for frykt-departementet, planer om å rense ut og massakrere hele samfunn fra deres hjem og byer på grunn av deres religiøse sekt.

Så la oss ta en titt på noe virkelig grusom terror, samlet inn på Baghdads gater og fra inngangsdørene til de som virkelig står stilt overfor en generasjon av trusler, mange av dem nøye innsamlet, disse dokumentene, av lokale FN-funksjonærer, gitt til noen av mine italienske kolleger, som ga dem til meg. Og dette er første gang de har blitt detaljert beskrevet i dette landet. De er trykt, ikke håndskrevet, og de er giftige.

”Til de uedle fornekterne som solgte sin religion og sitt samfunn for verdslige goder,” begynner et notat fra en sunni-gruppe om deres shia-landsmenn, ”det er klart at du må betegnes blant dem som har forrådt Allahs pakt og hans profet og er intellektuelt og aktivt involvert å kjempe mot Mujahideen. Derfor gir vi dere 24 timer til å forlate dette rettskafne distriktet. Hvis ikke, skal straff og gjengjeldelse bli din skjebne. Allah er større. Pris og nåde være med Allah.”

Det er dusiner på dusiner med disse dokumentene, og de ble ikke lagt der av folk som spøker. Noen av dem, mistenker jeg, ble kanskje ikke plassert der av grupper i det hele tatt, for jeg har en mistanke om der er folk som vil ha borgerkrig i Irak, og de er ikke nødvendigvis irakere. Det er mange av disse dokumentene jeg mistenker at de ikke var skrevet av irakere. De er veldig pent trykt, noen av dem.

Her er et litterært verk av Allahu Akbar-brigaden, som antakeligvis er sunnier og som spesielt sikter mot skolejenter. ”Død, korsfestelse, amputasjon av hender og føtter vil bli gjengjeldelsen mot de som trosser Allah, til alle kvinner som på grunn av måten de kler seg på oppfordrer pirring, fordi dette vil føre til verdslig fordømmelse. Kuler og stokkepryl vil bli straffen for dem som ikke har noen moral. Vi er fullt oppmerksomme på” – hør på dette – ”Vi er fullt oppmerksomme på det som finner sted etter middagstid i skolehallen på Museumveien. Vi er tilstede blant dere og vet alt som er å vite.” Au. Dette er virkelig terror, ikke den typen som våre regjeringer forsøker å dytte oss til å tro at den ligger der og venter på oss.

Og jeg skal vise dere en annen type terror, og det en en type som journalistikken tillater. Jeg går tilbake til januar iår [2006], til en militær rettergang. Det er en rapport fra Associated Press. Se om dere kan få øye på hva som er galt med den. ”En militær jurie på mandag beordret en reprimande men ingen fengselstid for en forhører dømt for å drepe en irakisk general ved å stappe ham med hodet først inn i en sovepose og sitte på brystkassen hans. Hans kone” – dette er hustruen til Lewis Welshofer, Jr., den amerikanske offiseren – ”vitnet at hun var bekymret over forsørgingen av deres tre barn hvis hennes amerikanske ektemann fikk fengselsstraff, men hun sa at hun var stolt av ham for å bestride saken. ”Jeg elsker ham mer for å kjempe mot dette,” sa hun mens tårene fylte øynene hennes. ”Han har alltid sagt at man trenger å gjøre den riktige tingen, og av og til er den riktige tingen den vanskeligste tingen å gjøre.”

Lewis Welshofer, Jr.

Tortur er tøft, mine damer og herrer. Å torturere folk er veldig vanskelig. Og, apropos, det er først halvveis igjennom denne historien at vi blir fortalt at generalmajoren heter Abed Hamed Mowhoush. Hans identitet, som vanlig, er ikke så viktig som den amerikaneren som myrdet ham, drepte ham, satt oppå soveposen hans som han hadde blitt stappet inn i opp-ned. Utrolig! Og vi blir ikke fortalt om general Mowhoush hadde kone og barn. Det finnes ikke i denne rapporten. Forsvaret hadde imidlertid hevdet at Mowhoush’s død var forårsaket av en hjertesykdom. Vel, det kunne nok det, kunne det ikke, hvis han ble stappet opp-ned inni en sovepose og noen satt oppå ham.

”Funksjonærer tror” – det er alltid funksjonærer [officials] som siteres. ”Funksjonærer tror at Mowhoush hadde informasjon som kunne knekke ryggen på hele opprøret.” Én mann, han kjenner omtrent 20,000 andre. Så de sitter på ham opp-ned i en sovepose. Utrolig!


Abed Hamed Mowhoush med barnebarn

Senere har vi faktisk saken om soldaten selv, som ble irettesatt, nesten i tårer. Alle er nesten i tårer i denne rettssaken. Og så sier han, hør nå på dette: ”Jeg ber dypt om forlatelse hvis mine handlinger forårsaket lidelse i Irak.” Lidelse for generalens familie? Nei. Han sa: “Jeg ber dypt om forlatelse hvis mine handlinger svertet soldatene som tjener i Irak.” Ikke akkurat samme tingen. AP så ikke noe problem der.

Nå, ta denne. Dette er Associated Press som gjør jobben sin. De bruker The Freedom of Information Act til å skaffe seg offentlige dokumenter fra Guantanamo Bay og klarte i en lang historie , men gravd dypt inne i den, ikke på toppen, å avsløre det følgende. Det er en offentlig redegjørelse fra en rettssak innenfor Guantanamo mot Feroz Ali Abbasi. Han er faktisk britisk statsborger. Han har senere blitt løslatt og er nå hjemme.

Han er tiltalt i retten, og han trygler og trygler den amerikanske obersten som presiderer over rettssaken: ”Gi meg bevisene mot meg.” Han har ikke lov til å få bevisene. Og AP har dette offisielle dokumentet – og dette er det offisielle amerikanske dokumentet jeg siterer, men jeg må tilføye at det er avsnitt, avsnitt, inne i historien, ikke på toppen. ”En oberst i luftforsvaret ville ikke ha noe av det. ’ Mr. Abbasi, din adferd er uakseptabel. Og dette er din aller siste advarsel’ sa obersten. ‘Jeg bryr meg ikke om internasjonal lov. Jeg ønsker ikke å høre ordene “internasjonal lov” igjen. Vi interesserer oss ikke i internasjonal lov.’” Stort sett George W. Bush’ politikk, er det ikke det, i verden?

Og dette var imidlertid ikke overskriften. Overskriften var at de amerikanske papirene, dokumentene, forteller Guantanamo-historier. Det er langt her nede at vi har de skikkelige bevisene. Hva med en overskrift som sier: ”Amerikanske domstoler sier at de ikke bryr seg om internasjonal lov”?

Så la oss være oppriktige, i Abu Ghraib, i Bagram, i Afghanistan, i USAs militærbaser rundt i Irak, nesten alle muslimer, har blitt torturert av amerikanske menn og kvinner, som i noen tilfeller sere ut til å være sadister.

Hvordan gjør jeg rede for dette i mitt arbeide for den gamle analfabetiske mannen som forteller meg hvordan amerikanske militære dyttet et kosteskaft opp i endetarmen hans i Bagram og så på at andre fanger utholdt samme behandling? Hvordan gjør jeg rede for mord under tortur i Bagram, i Afghanistan, noe som amerikanske autoriteter allerede har innrømmet? Hvordan gjør vi rede for aktivitetene til US Unit 626, som har slått sine fanger grusomt i ansiktet, på overkroppen og kjønnsorganene? Hvordan skal vi reagere på disse to hendelsene, som nå begge har blitt offisielt etterforsket, hvor det amerikanske militæret, under angrep fra irakiske opprørere, tilsynelatende tok sin hevn ved å lage en liste over irakiske sivile landsbyfolk, inkludert kvinner og barn, og skjøt dem?

I Baghdad-flyplassens fangeleir vet vi nå at meget grundig opplærte offiserer i US Special Forces – det var 1,000 av dem til stede til enhver tid – har i årevis slått fanger før og under avhør. Lieutenant General William Boykin – dette er den samme rare generalen som vanæret den muslimske tro uten å bli disiplinert for det – hevdet senere, fullstendig feilaktig, at det ikke var noe mønster for klandreverdig oppførsel i leiren. Det var det, i mange deler av Irak og Afghanistan. Det fortsetter til denne dag. Mine kolleger sporer fremdeles disse hendelsene.


Lieutenant General William Boykin

(Originalteksten- rush transcript - kan leses her, og hele programmet kan lastes ned i audio- eller video-format herfra (sendt 20. desember 2006). Med hjertelig takk til Democracy Now! med Amy Goodman.)

tirsdag 13. mars 2007

Politisk teater og sensur

en tidligere blogg oversatte jeg et langt sitat fra Harold Pinters Nobel-tale fra november 2005, hvor han spesielt kom inn på politisk teater og politisk kunst og sammenlignet dette med politikere, som i motsetning til kunsten ikke er interessert i sannhet, men kun i opprettholdelse av makt, og at de benytter seg av grove og frekke løgner for å holde på denne makten. Foredragets hovedinnhold var et særdeles hardt angrep mot amerikansk politikk etter annen verdenskrig.

I de senere år har vi sett noen særdeles interessante eksempler på politisk teater, og på politiske krefter ovenfra som har kjempet for å hindre at disse skuespillene kom til scenen, og for å fortie dem når det allikevel ble forestilling. Den ferskeste politiske teaterhistorien dreier seg om Maher Arar, en kanadisk statsborger av syrisk opprinnelse som ble anholdt av amerikanske myndigheter på Kennedy Airport i New York i 2002, da han var på vei hjem til Canada, og utsatt for det såkalte ”extraordinary rendition”-programmet. Han ble øyeblikkelig sendt til Syria, hvor han ble torturert i nesten et helt år. I ettertid har han fått en offisiell unnskyldning fra den kanadiske regjeringen pluss ni millioner dollar som plaster på såret.

Bush-administrasjonnen har imidlertid aldri bedt om unnskyldning, og dessuten nekter de å fjerne Arars navn fra terror-overvåkingslisten slik at han kan fortsatt ikke reise med fly, til tross for den kanadiske regjeringens krav til USA om at de skal ta ham av denne listen.

Maher Arar har fått løpende støtte fra en rekke menneskerettighetsorganisasjoner, ikke minst American Civil Liberties Union, og i oktober 2006 ble han tildelt The Institute for Policy Study’s Letelier-Moffitt Human Rights Award. Han kunne ikke fly til New York for å motta denne prisen, for hans navn står jo på USAs flyforbudsliste, så han sendte sin takketale via video, hvor han bl.a. fortalte følgende:

Maher Arar


MAHER ARAR:
Jeg var på gjennomreise via New York lufthavn, JFK Airport, da de ba meg om å vente i et venteværelse. Jeg syntes det var merkelig. Kort etter kom noen FBI-funksjonærer for å snakke med meg, og de spurte om jeg var villig til å bli intervjuet. Min første og øyeblikkelige reaksjon var å be om en advokat, og jeg var overrasket da de fortalte meg at jeg ikke hadde noen rett til advokat fordi jeg ikke var amerikansk statsborger. Omsider, den 8. oktober, mot min vilje, tok de meg ut av min celle. De ganske enkelt leste opp et dokument til meg som sa at ”vi kommer til å sende deg til Syria.” Og da jeg klaget, sa jeg til dem: ”Jeg forklarte til dere at hvis jeg blir sendt tilbake, kommer jeg til å bli torturert.”
Og jeg husker personen fra fremmedpolitiet, INS, bla over et par sider av dette dokumentet til slutten av dokumentet og leste en paragraf til meg som jeg husker til idag. Det var en ekstremt sjokkerende uttalelse hun kom med til meg. Hun sa noe som: ”INS er ikke den etaten eller det departementet som undertegnet Geneva-konvensjonen mot tortur.” For meg, hva det virkelig betydde var: ”Vi skal sende deg til tortur, og det blåser vi i.”
Etter å ha vært anholdt, ulovlig anholdt, i tolv timer i Jordan, ble jeg omsider kjørt til Syria. Og jeg ville bare ikke tro at jeg var på vei til Syria. Jeg håpet hele tiden at noen – et mirakel ville skje, den kanadiske regjeringen ville blande seg inn, et mirakel ville skje som ville ta meg tilbake til landet mitt, Canada. Jeg ankom i Syria samme dag på slutten av dagen, og jeg var istand til å bekrefte at jeg faktisk var i Syria etter at bindet ble fjernet fra øynene mine og jeg var istand til å se bildene av den syriske presidenten. Min følelse da – min følelse da er, at jeg ønsket bare å ta livet av meg, fordi jeg visste hva som var på vei. Jeg visste at amerikanerne, den amerikanske regjeringen, sendte meg dit for å bli torturert.

Sterk historie. Den kanadiske regjeringen kommer med unnskyldning og penger, han får en humanitær pris, men Bush-administrasjonen firer ikke en tomme. Condoleezza Rice kom med benektelser og bortforklaringer om hverandre. Dermed blir det skrevet et skuespill om Maher Arars opplevelse med tittelen “Arrivals.” Stykket handler om den syrisk-fødte kanadieren Mohammed El Rafi, med skuespiller Michael Gabriel Goodfriend i rollen.

Condoleezza Rice
Og så kommer den interessante biten: Journalister og kritikere er svært interessert i forestillingen, men får ikke lov av sine redaktører å skrive om den. New York Times og tilsvarende mainstream kommersielle riksaviser eies av store konglomerater som har gitt betydelige pengesummer til Bush’ politiske kampanjer, og de vil ikke at deres store helt skal komme i enda dårligere lys ved at man setter fokus på kidnapping og tortur av uskyldige mennesker.

9. mars 2007 ble skuespiller Goodfriend intervjuet av Amy Goodman og Juan Gonzalez på radio- og TV-magasinet Democracy Now!

Michael Gabriel Goodfriend

AMY GOODMAN: Dere spiller dette på Bank Street Theatre, Michael. Det er en mektig forestilling, allikevel har jeg hørt veldig lite om den.

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Det har vært veldig frustrerende. Vi hadde en suveren produsent, Jay Harris, som vant en Tony Award for Side Man. Vi har en Obie Award-vinnende instruktør, Dan Wackerman. Og vi har en suveren rollebesetning. Og skuespillforfatteren David Gow er en av de ledende skuespillforfatterne fra Canada. Men selv med den sterke og uopphørlige anstrengelsen fra vår utgivers side, Gary Springer, klarte vi allikevel ikke å tiltrekke pressefolk. The New York Times kom på premièren, men de skrev ingen anmeldelse.

AMY GOODMAN: En reporter og en fotograf?

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Ja, det stemmer, en kritiker og en fotograf. Og vi ble igjen etter forestillingen. De ville ha fotografier. Vi poserte for noen fotografier og så aldri en anmeldelse. Det skjedde aldri. Og så senere fortalte kritikeren – eller, jeg beklager, utgiveren sa at hun ikke ville skrive anmeldelsen, for hun likte ikke stykket. Vi klarte ikke å tiltrekke Village Voice en gang før for en uke siden, og vi skal ta ned stykket imorgen. Så det har vært veldig frustrerende.

JUAN GONZALEZ: Og hvor lenge har stykket gått?

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Det har gått i fire uker. Og du vet, ryktet har vært fantastisk. Vi har spilt for fulle hus. Det er klart at det amerikanske folk og New Yorks teaterpublikum bryr seg veldig om dette og vil snakke om det, men det har bare vært som vårt eget ekko-kammer når det gjelder pressen. Vi har ikke klart å tiltrekke – ikke før Democracy Now! kom, og vi klarte ikke å tiltrekke noe av den ledende pressen.

AMY GOODMAN: Allikevel er det en ekstremt mektig fremstilling av – jeg mener, det er ikke akkurat Maher Arars sak, men du, som spiller Mohammed, på Kennedy Airport og forholdet med å prøve å kommunisere med din kone i Canada. Du har to barn. Selvfølgelig er dette likt Maher Arar.

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Ja. Det er en veldig mektig historie. Og David Gow, skuespillforfatteren, forsøkte å forstørre historien utad til hundrevis – tusenvis, kanskje – av andre mennesker som Maher Arar, som har blitt anholdt, deportert og torturert ifølge den politikken som heter ”extraordinary rendition.” Og en av replikkene i stykket er at – at Mohammed sier at – ”Jeg forteller dere sannheten. Sannheten er ingen byttevare,” som er ett av de tema som går igjennom hele stykket, at det finnes ingen måte å forandre sannheten på når noen er uskyldig.

Og det kommer til et så ødslig punkt, Mohammed, rollen jeg spiller, blir låst inne i en celle, en to meter lang, 1,80 meter høy, 0,90 meter bred celle, som Maher Arar var i i Syria, og i desperasjonens stund skriver han et brev til sin kone og sier: ”Jeg skriver til deg på et tavleflak med et hvitt krittstykke som har blitt revet ut av mitt hjerte. Hvor mye vi tar for gitt i fredstid, hvor fortapt vi blir i vår streben etter berikelse.” Og han fortsetter med å si at han føler at han ikke har sett sin kone eller sine barn på mange år, fordi han har vært opptatt med sitt arbeide og at på grunn av denne opplevelsen, de tingene som virkelig betyr noe for ham – hans kone, hans familie – kommer virkelig frem i forgrunnen, og på grunn av hans kones utrettelige harde innsats og det arbeidet hun gjør med en advokat som representerer konsulen, blir det til slutt mulig for ham å bli sluppet fri, veldig likt Maher Arars historie. Men du tenker på de hundrevis, tusenvis av mennesker som ikke har denslags talspersoner som arbeider på deres vegne, og det er en knusende tragedie.

AMY GOODMAN: Vel, det er fremdeles tre forestillinger igjen: Fredag kveld, lørdag ettermiddag og lørdag kveld. Det er et skuespill som folk ikke vil glemme, setter veldig fokus på det som kalles ”extraordinary rendition,” som er --

MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Kidnapping og tortur.

AMY GOODMAN: Et ekstraordinært ord for kidnapping. Arrivalstheplay.com er nettstedet, hvis folk vil ha informasjon.

I forbifarten bør vi kanskje nevne et annet eksempel på ”extraordinary rendition” som har dukket opp i Tyskland. Som kjent har en rekke private selskaper rundt i USA gjort sine fly tilgjengelige for hemmelige CIA-operasjoner, hvor de har plukket uskyldige folk opp på gaten i Europa og andre steder og dermed transportert dem til torturkamre i fjerne land. Ett slikt offer var Khaled El-Masri, en uskyldig tysk statsborger som ble kidnappet i Macedonia av amerikansk militære, sendt til Afghanistan, torturert av CIA, og så droppet på landeveien et sted i Albania. Bush-administrasjonen hevder at hans sak ikke må komme for retten fordi dette betyr fare for USAs nasjonale sikkerhet(!) Samtidig har italienske myndigheter sendt ut arrestordre på 19 navngitte CIA-agenter i forbindelse med en tilsvarende kidnapping fra Italia.


Khaled El-Masri

Nok om ”extraordinary rendition.” For noen få år siden var det et annet politisk skuespill som ble satt opp i Londons West End og deretter møtt med sterk motstand da det skulle settes opp på Broadway i New York. Og denne gangen gjaldt det Israels militære, militante, dødelige brutalitet.

My Name is Rachel Corrie er et skuespill basert på notatene fra en amerikansk fredsaktivist som ble knust ihjel av en israelsk bulldozer i Gaza i 2003. Stykket ble først satt opp i London, deretter skulle det settes opp på New York Theatre Workshop i mars 2006, men seks uker før premièren kunngjorde teatret at de hadde utsatt oppsetningen på ubestemt tid. Dette ble kraftig kritisert som sensur. Syv måneder senere åpnet omsider forestillingen på Minetta Lane Theatre i New York.


Rachel Corrie

Til slutt noen ord om politisk film. I 2004 ble filmen Fahrenheit 9/11 utgitt, laget av politisk aktivist Michael Moore, den ble kåret med prestigiøse priser på Cannes-festivalen og deretter distribuert i 42 flere land, bare noen få måneder før presidentvalget. Det er utrolig å se hvor voldsomt denne filmen har blitt angrepet fra offentlig hold. John McCain kunne ikke en gang styre seg på selveste republikanerkonferansen og så seg nødt til å angripe Moore og hans film midt i sin tale, mens Moore satt der og lo. Videre kan man f.eks. se hvor voldsomt mye energi og oppmerksomhet har blitt viet filmen fra et norsk nettsted som ”Monticello Society” -- stoffet om Michael Moore og hans film er nok til å fylle mange tykke bind. Dette tyder på at hvis Moore ikke har truffet spikeren på hodet, har han i alle fall truffet en rå nerve i verdens mektigste hus, og det fortjener han all ære for.

søndag 11. mars 2007

Når militærvesenet råtner

Militærvesenet råtner. Det har råtnet siden slutten av annen verdenskrig. Det råtner innenfra, det råtner moralsk. På overflaten vokser det enormt. Det er en kjempeindustri. Men foruroligende statistikker kommer for dagen, og det er en kjensgjerning at stastistikker forteller lite om mørketallene.

Da Tyskland ble invadert og okkupert fra to kanter i 1945, flyktet folk i panikk vestover for å bli tatt til fange av vestlige allierte, for Stalins Røde Hær var ute av kontroll. De myrdet og de voldtok. General Eisenhower minnet imidlertid soldatene på at de var på ”vennlig territorium.”

Idag er ikke amerikanske tropper så vennlige lenger. De ligner i økende grad på Den Røde Hær anno 1945. De rykker inn i områder de kaller ”fiendtlig territorium” og ”indianerland.” Dette kom som et sjokk til Sgt. Eli Painted Crow i Irak. Hun tjenestegjorde i det militære i 22 år, bl.a. i Irak i 2004. Hun har to sønner som også har tjent i det militære og har syv barnebarn. Hun er også medlem av Yaqui-nasjonen i Tucson, Arizona.

Sgt. Eli Painted Crow

Om Irak-krigen sier Sgt. Eli Painted Crow:

"Fordi jeg selv er en innfødt, betrakter jeg ikke dette [situasjonen i Irak] som en krig for det første. Jeg ser dette som en invasjon som begår folkemord mot en nasjon, mot et folk. Jeg ser at vi er der og og vi gjør den samme tingen som vi gjorde her med dette landets urbefolkning, kaller det demokrati, kaller det frihet. Vel, det er ikke frihet hvis det påtvinges.

”Og det jeg lærte om det irakiske folk mens jeg var der, var at de er veldig like urbefolkinger her hjemme. De har klaner, de har sirkler, de har sine seremonier, de har sin tromme. Der er så mange likhetstrekk, og det såret meg virkelig å erkjenne at her er jeg en som har overlevd dette forsøket på folkemord mot mitt folk – og jeg sier ”forsøket på” fordi vi er fremdeles her, selv om de ønsker å si at vi ikke er det, vi ble slettet ut, og vi er ikke en gang i historiebøkene – og her er jeg over der og gjør den samme tingen som ble gjort mot meg.”

Crow forteller også at det amerikanske militæret snakket om Irak som ”indianerland”:

”Det de sa i briefingen, de kalte fiendtlig territorium for “indianerland”. Og jeg står der og bare lytter til denne briefingen, og jeg er bare i sjokk over at etter all denne tiden, etter at så mange innfødte har tjent [i det militære] og tjener og dør, at vi er fremdeles fienden, selv om vi bærer den samme uniformen. Det var veldig sjokkerende for meg å høre.”

Glenn Morris

Glenn Morris er medlem av Leadership Council of the American Indian Movement of Colorado, advokat og professor i politisk vitenskap ved University of Colorado i Denver. Fredag 6. oktober 2006 snakket han om det samme tema som Sgt. Crow i forbindelse med protestene mot feiringen av Columbus-Dagen i Colorado:

"Vi har en sak i Nevada akkurat nå med The Western Shoshones, hvor skjøtet på landet deres ble betraktet som tilintetgjort under denne Doctrine of Discovery [Oppdagelses-doktrinen] – ikke i 1823, ikke i 1890 – i 1980-årene, og det fortsetter til idag, til det punkt hvor FN, komiteen for eliminering av rasediskriminering og den inter-amerikanske komiteen for menneskerettigheter, har sagt at gjennom denne Oppdagelses-doktrinen, iverksettingen av Oppdagelses-doktrinen, har USA vært involvert i grove brudd på fundamentale menneskerettigheter.

”USA, selvfølgelig, fortsetter å ignorere disse bestemmelsene, men i tillegg til det har denne Oppdagelses-doktrinen og prinsippet om føderale indianerlover blitt eksportert fra USA til å bli iverksatt i Canada, i Australia, i New Zealand, i andre engelske common-law-land som India og Kenya og Sør-Afrika.”

”Og vi ser det innebygget i Bush-administrasjonen. Jeg vet ikke om dere har lest Robert Kaplans bok Imperial Grunts, men Kaplan, som er en av Bush-administrasjonens favoritter, og det sies at Bush har lest boken Imperial Grunts. Og i boken innrømmer Kaplan at idag fortsetter USA å kjempe indianerkriger i Irak, i Afghanistan, i Filippinene, i Colombia, hvor de fortsetter med å kalle et hvilket som helst territorium som ikke er under USAs militære kontroll for ”indianerland.” Det vil si, det trenger å kues, det trenger å bli sivilisert. Denne krigen, denne kollisjonen mellom sivilisasjoner, den såkalte kollisjonen mellom sivilisasjoner som foregår i verden idag, den er ikke ny. Den var en krig som ble kjempet i dette området akkurat her hvor vi sitter [Denver, Colorado] i mange generasjoner, for å bringe de hedenske territoriene inn i den siviliserte kristne flokken. Så det er det vi egentlig snakker om, vi begynner å konfrontere den ideologien som drev indianerkrigene, og tråden kan trekkes kontinuerlig fra 12. oktober 1492 til idag.”


8. mars var kvinnedag, og det var i denne forbindelse at de problemene kvinner sliter med i det militære ble tatt opp. Og det som kommer frem her er hårreisende. Seksuell trakassering, seksuelle overgrep og voldtekter er dagligkost i US Army i Irak. Så kvinnene må ikke bare passe seg for fienden, irakerne, men enda mer for sine mannlige kolleger. Det er så ille at de ikke kan gå på toalettet om natten eller ut for å drikke vann, for mannlige soldater står alltid på lur for å trekke dem inn på en do og voldta dem.

Dette har ført til at for ikke å måtte gå på do om natten, tør ikke kvinnene drikke vann etter klokken 3 eller 4 om ettermiddagen. I et glohett klima resulterer det i at en del kvinner dør av dehydrering om natten. For å skjule dette, ga general Sanchez ordre om at disse detaljene, dvs. dødsårsakene, ikke skulle nevnes åpent.

Colonel Janis Karpinski er best kjent for sin kommando over det beryktede Abu Ghraib-fengselet, men hun har også uttalt seg om behandlingen av kvinnelige soldater i Irak. Ifjor vitnet hun i en slags fillehøring som ble kalt for ”Bush Crimes Commission Hearings,” og da sa hun bl.a. følgende:

COL. JANIS KARPINSKI: Fordi kvinnene, i frykt for å stå opp i de mørke timer for å gå ut til de portable toalettene eller latrinene, drakk ikke væske etter kl. 15:00 eller kl. 16:00 om ettermiddagen. Og i 50-graders hete eller varmere, fordi det ikke var noe klima-anlegg de fleste stedene, døde de av dehydrering mens de sov. Og istedenfor å gjøre alle oppmerksomme på det, fordi det er sjokkerende – og som leder, hvis ikke det er sjokkerende nok for deg, da er du ikke mye leder – så det de ba kirurgen om å gjøre var: ”Ikke brief de detaljene mer. Og ikke si konkret at de er kvinner. Du kan legge frem det i en skriftlig rapport, men ikke brief det åpent mer.”

MARJORIE COHN: Var det en offiser som så dehydrering listet som en kvinnes dødsårsak, en kvinnelig amerikansk soldat, og etter det sa: ”Ikke list dehydrering som dødsårsak mer”?

COL. JANIS KARPINSKI: Ja.

MARJORIE COHN: Hvem var det?

COL. JANIS KARPINSKI: General Sanchez.

MARJORIE COHN: General Sanchez. Takk skal du ha.



Colonel Janis Karpinski

Helen Benedict er professor ved Columbia University’s Graduate School of Journalism. Hun har skrevet tre bøker om seksuelle overgrep, bl.a. Recovery: How to Survive Sexual Assault, og Virgin or Vamp: How the Press Covers Sex Crimes. Hun arbeider nå med en bok om kvinnelige veteraner fra Irak-krigen. Hennes nyeste artikkel på Salon.com er The private war of women soldiers.


Helen Benedict

Nå kan man spørre: Hva er årsaken til dette enorme sammenbruddet av moral i det militære? Svaret ser ut til å være selve krigens natur. Sgt. Eli Painted Crow formulerer det slik:

“Og vi er i et fiendtlig miljø, så for å forestille seg at når du lærer en soldat å hate og være voldelig, at du kan kontrollere dette på noe som helst nivå er veldig vanskelig. Du må huske på at vi reiser over dit for å drepe. Vi mister mange verdier når vi er der ute, og så blir du dette rovdyret, denne angriperen, hele denne tingen som ikke fungerer, det du betrakter som fienden. Det blir ganske enkelt hvem du er. Så hva kan du forvente? Jeg mener, det er ingen forholdsregler der som sier at kvinner må – jeg mener, ingen tenker på at du må beskytte deg fra dine likestilte, men ingen tenker på det. Men du havner virkelig – de havner mange ganger, vet du, at du må ta vare på deg selv mot de fleste, mer enn det du har å gjøre med utenfor militærleiren.”

Howard Zinn er en av USAs mest kjente historikere. Hans klassiske verk A People's History of the United States forandret måten mange ser historie på i USA. Etter første utgivelse for et kvart århundre siden har boken solgt over en million eksemplarer. Etter å ha tjenestegjort som luftbomber i annen verdenskrig, ble Howard Zinn en livsvarig dissenterende og fredsaktivist. Han var aktiv i borgerrettighetsbevegelsen og mange bestrebelser for sosial rettferdighet i de siste 40 år. Han har skrevet tallrike bøker og er professor emeritus ved Boston University. I november 2006 talte han i Madison, Wisconsin hvor han mottok Haven Center's Award for Lifetime Contribution to Critical Scholarship. Hans tale bar tittelen The Uses of History and the War on Terrorism.


Howard Zinn


Her er et treffende sitat:

”Det er visse – jeg kom ut av den krigen, krigen jeg hadde deltatt i frivillig, krigen hvor jeg var en entusiastisk luftbomber, jeg kom ut av den krigen med visse idéer som jeg nettopp hadde utviklet gradvis på slutten av krigen, idéer om krig. Én av dem er at krig korrumperer alle som deltar i den. Krig forgifter alle som deltar i den. Man begynner som de snille, vi er de snille. De er de slemme. De er fascistene. Hva kunne være verre? Så de er de slemme, vi er de snille. Og mens krigen fortsetter, begynner de snille å oppføre seg som de slemme. Man kan spore dette tilbake til den peloponnesiske krigen. Man kan spore det tilbake til de snille, athenerne, og de slemme, spartanerne. Og etter en stund blir athenerne hensynsløse og ondsinnede, akkurat som spartanerne.

”Og vi gjorde det i annen verdenskrig, etter at Hitler begikk sine grufullheter, begikk vi våre grufullheter. Dere vet, vår dreping av 600,000 sivile i Japan, vår dreping av antakelig like mange sivile i Tyskland. Disse var ikke Hitler, de var ikke Tojo. De var ikke – nei, de var bare alminnelige mennesker., akkurat som vi er alminnelige mennesker som bor i et land som er et plyndrende land, og de bodde i land som var plyndrende land, og de ble fanget opp i hva det enn var og redde for å si ifra. Og jeg vet ikke, jeg kom til den konkusjonen, ja, krig forgifter alle.

”Og krig – dette er det viktig å huske på – at når du går i krig mot en tyrann – og dette var en av påstandene: ”Å, vi skal bli kvitt Saddam Hussein,” som var, selvfølgelig, vrøvl. De gjorde ikke -- brydde vår regjering seg om at Saddam Hussein tyranniserte sitt eget folk? Vi hjalp ham med å tyrannisere sitt folk. Vi hjalp ham med å gasse kurderne. Vi hjalp ham virkelig med å akkumulere masseødeleggelsesvåpen.

”Og de menneskene du dreper i en krig er tyrannens ofre. De menneskene vi drepte i Tyskland var Hitlers ofre. De menneskene vi drepte i Japan var ofre for den japanske imperialistiske hæren, vet dere. Og de menneskene som dør i kriger er mer og mer og mer mennesker som ikke er i det militære. Man kan vite dette om de forskjellige forholdene mellom sivile og militære dødsfall i krig, hvordan i første verdenskrig var det ti militære døde for hver sivile døde, i annen verdenskrig var det 50-50, halvt militære og halvt sivile, i Vietnam var det 70% sivile og 30% militære, og i kriger etter det er det 80% og 85% sivile.

”Jeg ble venner for noen få år siden med en italiensk krigskirurg som het Gino Strada. Han brukte ti år, femten år på å gjøre kirurgi på krigsofre over hele verden. Og han skrev en bok om det: Green Parrots: Diary of a War Surgeon. Han sa at av alle pasientene han hadde operert på i Irak og Afghanistan og alle andre steder, var 85% av dem sivile, en tredjedel av dem barn. Hvis dere forstår, og hvis folket forstår, og hvis dere sprer ordet om denne forståelsen, om at uansett hva dere blir fortalt om krig og hvordan vi må gå i krig, at uansett hva trusselen er eller uansett hva målet er – et demokrati eller frihet – så vil det alltid være en krig mot barn. Det er de som må dø i store antall.

”Så krig – vel, Einstein sa dette etter første verdenskrig. Han sa: 'Krig kan ikke humaniseres. Det kan bare avskaffes.' Krig må avskaffes, vet dere. Og det er – jeg vet at det er langt dit. Jeg forstår det, men man må – når noe er langt unna, men det må gjøres, da må man begynne å gjøre det. Akkurat som slutten på slaveriet i dette landet var virkelig langt unna i 1830-årene, men folk stod fast på det, og det tok 30 år, men slaveri ble avskaffet. Og vi kan se dette igjen og igjen. Så vi har en jobb å gjøre. Vi har mange ting å gjøre.”

Her kan det selvfølgelig være fristende å være litt pirkete. Slaveriet ble avskaffet ved hjelp av en blodig borgerkrig. En alternativ slutt på nazistenes brutale og morderiske tyranni i Europa, som strakk seg fra Nordishavet i nord til Nord-Afrika i sør og fra den engelske kanalen i vest til Kaukasus i øst, er vanskelig å forestille seg. Mahatma Gandhi skrev et brev til Hitler for å overtale ham til fornuft. Den eneste gjenstående mulighet ville ha vært om det tysktalende folk hadde funnet motet og styrken til å styrte føreren og gjøre revolusjon.

Dette forblir imidlertid teoretisk og abstrakt tankespinn som ikke bør hindre oss i å innse sannhetens kjerne i Howard Zinns fremstilling. Av den grunn bør alle militærnektere, desertører, sabotører osv. verden rundt betraktes som foregangsfolk og rollemodeller. Under hippie-kulturen i USA på 1960-tallet ble bl.a. følgende spørsmål stilt: Hva om de startet en krig men ingen stilte opp?

Kildematerialet til denne bloggen er som vanlig Democracy Now! med Amy Goodman. Videoer og audioer fra radio- og TV-sendingene kan lastes ned herfra.