torsdag 15. mars 2007

Gringo Go Home

Etter at Bush-administrasjonen mislyktes i å styrte Venezuelas president Hugo Chavez med et CIA-støttet statskupp i 2002 og klarte heller ikke å snikmyrde ham, har ikke Chavez spart på kruttet når han snakker om Bush. Han ga en klassisk forestilling i FN tidlig ifjor høst, da han snakket om Bush som selveste Djevelen det luktet svovel etter, mens han korset seg og fikk så stor applaus fra FN-forsamlingen at de ble bedt om å roe seg.


Hugo Chavez til George W. Bush: “Gringo Go Home”

Mens president Bush reiste på turné i Latin-Amerika i forrige uke, talte Venezuelas president Hugo Chavez til titusener på en anti-imperialistisk rally i Argentina på fredag [9. mars]. President Bush ankom Guatemala for sitt nestsiste stopp på sin besøksrunde til fem latin-amerikanske land. Han hadde møte med Guatemalas president Oscar Berger for samtaler dominert av temaer som immigrasjon og frihandel.

Bush's besøk til regionen var markert av protester og marsjer. I Brazil på torsdag [8. mars] kom tredve tusen mennesker ut i gatene. Dagen etter i Uruguay marsjerte seks tusen i hovedstaden Montevideo. I Bogota arresterte politiet 120 personer da fem tusen demonstranter marsjerte bare 1,5 kilometer fra der hvor Bush hadde samtaler med Columbias president Alvaro Uribe. Senere samme dag reiste Bush til Mexico for sitt siste stopp på turen.

Selv om mange analytikere er enige i at presidentens reise var en del av et forsøk på å vinne tilbake innflytelse i regionen, har Det Hvite Hus forsøkt å fremstille turen som en del av en humanitær innsats for å ta opp fattigdom som tema. I Washington talte president Bush til den latinske handelsorganisasjonen US Hispanic Chamber of Commerce.



George W. Bush

PRESIDENT GEORGE W. BUSH:

Dere vet, ikke langt fra Det Hvite Hus er det en statue av den store frigjøreren Simon Bolivar. Han sammenlignes ofte med George Washington -- Jorge W. I likhet med Washington var han en general som kjempet for sitt folks rett til å styre seg selv. I likhet med Washington lyktes han i å bekjempe en mye sterkere kolonimakt. Og i likhet med Washington tilhører han alle oss som elsker frihet. En latin-amerikansk diplomat hadde formulert det slik: ”Hverken Washington eller Bolivar bar med seg skjebnen å ha egne barn, slik at vi amerikanere kan kalle oss selv deres barn.”

Vi er sønner og døtre av denne striden, og det er vår misjon å fullføre den revolusjonen som de startet på våre to kontinenter. De milionene av mennesker på vår hemisfære som til daglig lider under fattigdommens og sultens fornedringer har rett til å være utålmodige. Og jeg skal gi dem dette løftet. Målet for dette store landet, målet for et land fullt av generøse mennesker, er et Americas hvor ethvert menneskes verdighet blir respektert, hvor alle får plass ved bordet, og hvor mulighet rekker inn i hver eneste landsby og hvert eneste hjem. Ved å forlenge frihetens velsignelse til de minste blant oss vil vi fullbyrde denne nye verdens skjebne og sette et skinnende eksempel for andre. Que Dios les bendiga.

I tillegg til masseprotestene mot hans nærvær i Sør-Amerika har Bush blitt fulgt hakk i hæl av Venezuelas president Hugo Chavez som var på en motreise i Latin-Amerika samtidig. Chavez skygget faktisk Bush helt fra begynnelsen av reisen. Da Bush var i Uruguay fredag [9. mars], holdt Chavez en stor rally i nabolandet Argentina. Da Bush fløy til Colombia, talte Chavez til tusener i Bolivia. Da Bush var i Guatemala, var Chavez igjen i nærheten i nabolandet Nicaragua. Under en stor rally i Buenos Aires på fredag [9. mars], kom den venezuelanske presidenten med et sviende angrep på Bush som var i Uruguay, bare 50 kilometer unna. Her er et utklipp fra Chavez’s tale ved masseoppmøtet i Buenos Aires på fredag [9. mars].

Hugo Chavez

PRESIDENT HUGO CHAVEZ: [oversatt fra spansk via engelsk]

På den andre siden av elven, der må den lille herren fra nord være. La oss gi ham en stor boo! Gringo, go home!

Jeg er overbevist om at våre venner i Brasilia og i Montevideo ikke kommer til å føle seg krenket, for vi ville ikke ønske å såre noen av våre brødre fra Uruguay eller Brazil. Vi anerkjenner deres uavhengighet. Vi anerkjenner at de regjeringene har den uavhengige rettigheten til å invitere den lille herren fra nord hvis de så velger.

Men Kirchner og jeg trenger ikke å planlegge noe for å sabotere dette besøket, for vi har vært vitner til et virkelig politisk kadaver. USAs president er et politisk kadaver. Han lukter ikke engang svovel lenger. Han lukter ikke engang svovel eller brostein om dere vil. Ikke nå lenger. Det dere lukter fra ham nå er stanken av politisk død. Og om ikke lenge vil han smuldre til støv og forsvinne. Så vi trenger ikke å gjøre noen innsats for å sabotere besøket fra USAs president til noen land, søsterland i Sentral- og Sør-Amerika, selvfølgelig. Vi trenger ikke å gjøre det. Det er en enkel tilfeldighet, Nesots besøk til Venezuela og vårt besøk her til Buenos Aires.

Vel, vi trenger allikevel å takke den lille herren som besøker oss, for hvis han ikke var her i Sør-Amerika ville kanskje ikke denne begivenheten ha vært så folkerik. Vi har organisert denne begivenheten for å si nei til nærværet av imperiets overhode her i Sør-Afrikas heroiske land.

Den imperialistiske lille herren som besøker Latin-Amerika idag sa for circa sytti-to eller førti-åtte timer siden i en av sine taler, da han kunngjorde at han reiste til Latin-Amerika, han sammenlignet Simon Bolivar med George Washington. Faktisk sa han den vanvittige tingen – og jeg kan ikke si at det er hykleri, for det er ganske enkelt vanvittig, det mest vanvittige han kunne si. Han sa at idag er vi alle barn av Washington og Bolivar. Det vil si at han tror han er en sønn av Bolivar. Det han er, er en sønn av en – men jeg kan ikke si det ordet her.

Så han har sagt – han har sagt – og dere bør lytte til hva han sa her – han sa at nå har tiden kommet for å fullføre den revolusjonen som Washington og Bolivar startet. Hva slags kjetteri er det? Det er kjetteri og uvitenhet, for vi må huske – og jeg sier dette med all skyldig respekt for George Washington, som er historisk en av de grunnleggende fedre for det landet – men vi må også huske forskjellene og hvor forskjellige George Washington og Simon Bolivar var og kommer alltid til å være.

George Washington

George Washington vant en krig for å oppnå uavhengighet for den nord-amerikanske økonomiske eliten fra det engelske imperiet, og da Washington døde, eller dvs. etter hans uavhengighet og etter å ha vært USAs president, etter å ha forsvart slaveri, ble han omsider en veldig rik eier av slaver og en planatasje. Han var en stor landeier. Det var George Washington.

Simon Bolivar, derimot, var født med en sølvskje i munnen, og da han var åtte år gammel døde hans foreldre og han arvet en stor formue, sammen med sine brødre, og han arvet haciendaer og slaver. Simon Bolivar, da historien ledet ham – og som Karl Marx sa, menn kan skape historie, men kun så langt som historien tillater oss – da historien tok Bolivar og gjorde ham til leder for uavhengighetsprossessen i Venezuela, gjorde han den prossessen revolusjonær. Simon Bolivar ga fra seg all eiendommen sin. Han befridde slavene sine, og han gjorde dem til soldater, og han brakte dem hit. Han brakte dem til Peru og Carabobo, og han arbeidet sammen med San Martins tropper for å frigjøre dette kontinentet. Det er Simon Bolivar.

Simon Bolivar

Og Simon Bolivar, etter å ha vært født med den sølvskjeen i sin munn, da han døde på den karibbiske kysten av Colombia, da han døde 17. desember i 1830, var han kledd i en annens skjorte, for han hadde ingen klær. Simon Bolivar er lederen for dette landets revolusjon. Han er er den sosiale revolusjonens leder, folkets revolusjon, den historiske revolusjonen. George Washington har intet – intet – å gjøre med denne historien.

Det var i 1823 at James Monroe sa: ”Amerika for amerikanere.” Og når jeg sier dette ikveld, sier jeg det fordi jeg ønsker å minne dere på, mine brødre i Argentina, i Venezuela og i Amerika, at nærværet av USAs president i Sør-Amerika representerer alt det der. Han representerer den Monroe-doktrinen Amerika for amerikanerne. Vel, vi må si til ham: Nord-Amerika for nord-amerikanerne og Sør-Amerika for sør-amerikanerne. Dette er vårt Amerika.

USAs president, det politiske kadaveret – og når jeg sier politisk kadaver, ville han like å se meg som et ordentlig kadaver – jeg vil at han skal være et politisk kadaver, og han er allerede et politisk kadaver. USAs president har det laveste nivå av troverdighet og støtte fra sitt eget folk. Han er USAs nåværende president.

Det ser ut til at han ikke en gang tør å nevne mitt navn, for da han ble spurt i Brasilia idag på en pressekonferanse – jeg så den, så på den på hotellet – og journalisten spurte ham: ”Det blir sagt at du er her for å stanse Chavez’s bevegelse i Sør-Amerika.” Og det så ut som om han nesten fikk et hjerteslag da han hørte ”Chavez,” for han stammet faktisk et par ganger, og han skiftet faktisk tema. Han svarte ikke på spørsmålet. Han svarte ikke på spørsmålet i det hele tatt. Så han tør ikke en gang.

Og jeg våger definitivt å si hans navn. Presidenten for Nord-Amerikas Forenede Stater, George W. Bush, den lille herren fra nord, det politiske kadaveret som besøker Sør-Amerika, den lille herren er president for hele USAs historie, og i USAs historie har han det laveste nivået av støtte i sitt eget land. Og hvis vi legger til det støttenivået han har i verden, ville jeg tro at han er i rødt nå – negative tall.

Hugo Chavez

(Den engelsk-språklige teksten – rush transcript - kan leses her, og denne sendingen av Democracy Now! – fra mandag 12. mars 2007 -- kan lastes ned herfra. Sendingen inkluderer også en analyse av den politiske situsajonen i Latin-Amerika og spenningen mellom Bush og Chavez. En av deltakerne er Greg Grandin, professor i latin-amerikansk historie ved NYU og forfatter av bøkene Empire's Workshop: Latin America, the United States, and the Rise of the New Imperialism og The Blood of Guatemala: A History of Race and Nation. Den andre deltakeren er Steven Ellner, som har undervist i politisk vitenskap ved Universidad de Oriente i Puerto La Cruz, Venezuela siden 1977. Han har også skrevet mange bøker, bl.a. Venezuela: Hugo Chavez and the Decline of an Exceptional Democracy. Spesiell takk til Amy Goodman for ypperlig stoff.)

Amy Goodman