Nyttårsaften 2004 ga John Perkins en hel times intervju på Democracy Now! om sine erfaringer som økonomisk hit man for USA. Hans bok ble en bestselger og USAs regjering har forsøkt seg på åpenbar damage control.
Confessions of an Economic Hit Man beskriver hvordan Perkins hjalp USA med å snyte fattige land rundt på kloden for trillioner av dollar ved å låne dem mer penger enn de hadde mulighet til å betale og dermed overtok økonomiene deres.
Amy Goodman
AMY GOODMAN: John Perkins er nå hos oss i vårt Firehouse studio en hel time. Velkommen til Democracy Now!
JOHN PERKINS: Takk, Amy. Det er flott å være her.
AMY GOODMAN: Vel, det er en bemerkelsesverdig historie du har å fortelle. Og velkommen til non-sound bite radio og TV. Vi gir ikke bare folk lydbittet. Vi gir dem hele måltidet. Og derfor skal vi bruke timen til å snakke om ditt liv, som –
JOHN PERKINS: For en flott mulighet.
AMY GOODMAN: -- påvirker millioner av mennesker rundt i verden. Det systemet du var en del av og Confessions of an Economic Hit Man er ganske bemerkelsesverdig ved å gi oss detaljer om hva du gjorde. Så hvorfor begynner du ikke ved starten. Kanskje ikke hvor du var født, men hvordan det utviklet seg til at du ble rekruttert først av National Security Agency – mye større enn CIA – og så dette såkalte konsulentfirmaet Chas T. Main.
John Perkins
JOHN PERKINS: Riktig. Ja, det var sent på 1960-tallet, 1968. Jeg var elev på handelsskole og ble rekruttert av National Security Agency. De kjørte meg igjennom en rekke tester – personlighetstester, løgndetektortester – en veldig sensitiv mengde med testing. Og i løpet av denne prossessen oppdaget de at jeg ville være en ypperlig kandidat for en økonomisk hit man. Jeg gikk på handelsskole på den tiden. Og så oppdaget de også en mengde svakheter i min karakter. Jeg tror jeg har en svakhet som er veldig typisk for vår kultur, og de tre store drogene i vår kultur er penger, makt og sex. Og de oppdaget disse svakhetene i meg. Det er mye i min bok om min personlige bakgrunn som kommer inn på det. Så oppfordret de meg til å gå inn i Fredskorpset. Jeg bodde i Ecuador i tre år som Fredskorps-frivillig med de innfødte der som idag er i krig med oljeselskapene. Vi begynte den prossessen da, så jeg fikk en del veldig bra opplæring på jobben så å si. Da jeg fremdeles var i Ecuador i Fredskorpset, kom en visepresident fra dette private konsulentfirmaet i Boston som arbeidet nært med National Security Agency og de andre etteretningsmiljøene til Ecuador og videreførte min opplæring. Da jeg kom ut av Fredskorpset, rekrutterte han meg. Jeg begynte å arbeide for hans selskap i Boston, Charles T. Main, og gjennomgikk et omfattende opplæringsprogram der med en enestående kvinne som beskrives i detalj i boken, hun het Claudine. Og hun var ekstremt intelligent, ekstremt smart, ekstremt forførerisk, og hun huket meg. Hun tok fordel av alle de testene jeg hadde gjennomgått, kjente mine svakheter. Og hun gjorde det – hun først og fremst huket meg til å bli en økonomisk hit man og samtidig advarte meg at dette var en veldig skitten business og man må være fullstendig på bane med den eller så skulle man ikke ta den første oppgaven i Indonesia.
AMY GOODMAN: Nå kommer folk allerede til å undre seg. Hva snakker han om, økonomisk hit man? Forklar.
JOHN PERKINS: Vel, virkelig, i løpet av de siste 30 til 40 årene har vi økonomiske hit men skapt verdenshistoriens største globale imperium. Og vi gjør dette, typisk – vel, det er mange måter å gjøre det på, men en av de typiske er at vi identifiserer et land i den tredje verden som har resurser vi begjærer. Og ofte i disse dager er det olje, eller det kan være en kanal som i Panamas tilfelle. I et hvilket som helst tilfelle drar vi til det landet i den tredje verden og så ordner vi et digert lån fra det internasjonale utlånsmiljøet; vanligvis ledes denne prossessen av Verdensbanken. Så la oss si at vi gir et lån på 1 milliard dollar til dette landet i den tredje verden. En av betingelsene på dette lånet er at mesteparten av det, rundtom 90%, kommer tilbake til USA til et av våre store selskaper, de vi alle har hørt om i det siste, selskaper som Bechtel og Halliburton. Og de selskapene bygget i dette tredjeverdenslandet store kraftanlegg, riksveier, havner eller industriparker – store infrastruktur-prosjekter som hovedsakelig betjener de søkkrike i de landene. De fattige i de landene og middelklassen lider, de gagnes ikke fra disse lånene, de gagnes ikke av disse prosjektene. Faktisk må sosialtjenestene deres begrenses radikalt underveis for at gjelden skal betjenes. Nå det som også skjer er at dette landet i den tredje verden får dermed en diger gjeld på ryggen som det ikke har mulighet til å betale tilbake. Idag, for eksempel, Ecuador. Ecuadors utenlandsgjeld, som et resultat av en økonomisk hit man, tilsvarer omtrent 50% av landets nasjonalbudsjett. De kan umulig betale tilbake denne gjelden, og dette er situasjonen for så mange land i den tredje verden. Så nå drar vi tilbake til de landene og sier, se her, dere lånte alle disse pengene fra oss, og dere skylder oss disse pengene, dere kan ikke betale tilbake gjelden deres, så gi oljen deres til våre oljeselskaper for en veldig billig penge. Og dette er situasjonen for mange av disse landene. Ecuador er et godt eksempel her, det betyr ødeleggelse av regnskogene deres og ødeleggelse av de innfødtes kulturer. Det er dette som foregår rundt i verden idag, og vi har gjort dette – det begynte kort etter slutten av annen verdenskrig. Det har bygget seg opp over tid til idag når det har virkelig nådd kjempeproporsjoner hvor vi kontrollerer mesteparten av verdens resurser.
Jaime Roldos
JOHN PERKINS: Vel, Panama var et av disse sentralt viktige landene på den tiden og Omar Torrijos, som var Panamas president. Han fulgte en lang serie med oligarkiske diktatorer som hovedsakelig var marionetter for USAs regjering som vi hadde installert 50 år tidligere da vi overtok landet. Omar Torrijos var den første som brøt denne sirkelen, og han var en veldig, veldig populær president. Han var populær i store deler av hele verden. Mange mennesker mente at han burde ha vunnet Nobels Fredspris og kunne ha fått den hvis han ikke hadde blitt drept. Han beskyttet de undertrykkede overalt. Og USA var på den tiden, president Carter forhandlet en ny kanal-traktat med Torrijos og omsider ble den traktaten gjennomført. Men det forårsaket voldsomt mye bråk i vårt eget land. Den ble faktisk godkjent av kongressen med kun én stemme som vant ratifisering av kanalen. Så vi økonomiske hit men tok vårt sikte forbi den prossessen, eller hvordan vi kunne vinne Panama over uansett hva som skjedde med kanal-traktaten. Jeg var der før traktaten ble undertegnet i 1972 og prøvde å få snudd Torrijos. Jeg prøvde å fange ham. Jeg prøvde å ta ham. Jeg prøvde å huke ham på den samme måten vi hadde huket alle de andre. Han avtalte å møte meg i sin private hytte en dag, og dette er beskrevet i detalj, samtalen, i boken. Men det han sa til meg i hovedsak var, Hør her, jeg vet hva slags spill dere karer driver med. Jeg vet hva dere prøver å gjøre her. Dere prøver å belaste oss med digre gjelder. Dere prøver å gjøre oss fullstendig avhengige av dere, og dere prøver å korrumpere meg. Jeg vet hva dette spillet er og jeg spiller ikke. Jeg trenger ikke pengene. Jeg er ikke ute etter å bli personlig rik på dette. Jeg ønsker å hjelpe mitt fatttige folk. Jeg vil at dere skal bygge de prosjektene dere sier dere vil bygge, som dere bygger i andre land, men jeg vil at dere skal bygge dem for våre fattige folk, ikke for våre rike folk. Og han sa, hvis dere gjør det, skal jeg sørge for at du og selskapet ditt får mye mer arbeide i dette landet. Godt arbeide som vil hjelpe vårt folk. Vel, jeg var i veldig indre konflikt over dette fordi, som en økonomisk hit man var det min oppgave å få ham under vår kontroll. Jeg skulle huke ham. Men som en partner i dette selskapet og som sjefsøkonom for dette firmaet ønsket jeg også å skaffe arbeidet for firmaet, og i dette tilfellet var det veldig åpenbart at de økonomiske hit men ikke ville nå frem til Torrijos, så jeg gikk med på det han sa. Men på den tiden var jeg dypt bekymret fordi jeg visste at dette systemet er bygget på forutsetningen om at ledere som Torrijos kan korrumperes og de er over hele verden for det meste. Når én står imot systemet som Torrijos gjorde, er det ikke bare en trussel i hans land, som Panama, at vi ikke kommer til å få viljen vår der, men det kan også bli betraktet som å sette et veldig dårlig eksempel for resten av verden at én leder står imot – og på den tiden var det en annen leder som stod imot også, som var Ecuadors president, Jaime Roldos. De stod begge opp imot USAs regime. De stod begge opp mot oljeselskapene og de økonomiske hit men, og det bekymret meg veldig. Jeg visste i mitt hjerte at hvis dette fortsatte, ville noe gi etter. Selvsagt gjorde det. Begge disse menn ble snikmyrdet av det vi kaller sjakalene, CIA-utsendte attentatsmenn.
Omar Torrijos
JOHN PERKINS: Ja. Vel, det ble verre selvfølgelig. På den tiden var George Schultz Bechtels president. Caspar Weinberger var deres sjefsrådgiver, en senior-offiser i konsernet. De var imot Torrijos, ikke bare fordi USA hadde gitt kanalen over til Panama, men enda viktigere muligens fordi Torrijos forhandlet aktivt med japanerne for å bygge en ny havnivå-kanal, sjøkanal. Som du vet er den nåværende kanalen basert på sluser og de større skipene i verden kommer ikke igjennom. Så idéen var å bygge en sjøkanal hvor alle skip kom igjennom, og japanerne tilbød å finansiere dette. Men hvis de finansierte det, ville det være deres byggeselskaper, deres ingeniørfirmaer som ville bygge kanalen. Bechtel var rasende over dette. De kunne absolutt ikke tolerere tanken på at dette skjedde. Vi visste dette veldig sterkt, vi måtte vinne Torrijos over. Nå, da –
George Schultz
AMY GOODMAN: Og da, som du sa, blir Schultz utenriksminister under Reagan, Caspar Weinberger blir forsvarsminister under Reagan. De er, vet du, Bechtel-konsernets overhoder.
JOHN PERKINS: Yeah. Ja. Carter forhandlet traktaten og så tapte han valget, delvis på grunn av denne traktaten, delvis på grunn av det som skjedde i Iran, som er en annen historie jeg var involvert i. Og da Reagan ble president, gikk Schultz fra å være Bechtels president til å bli utenriksminister og Weinberger gikk fra å være Bechtels sjefsrådgiver til å bli forsvarsminister. De dro tilbake til Panama og sa: Okay, Omar, la oss nå snakke sammen. Vi vil ha kanalen tilbake, vil ha de militære basene tilbake i kanal-sonen og mer enn noe annet vil vi at du skal slutte med å snakke med japanerne. Og Torrijos sa: Nei, jeg er en selvstendig stat. Jeg står ikke i opposisjon mot USA. Jeg er ikke sosialist, jeg er ikke kommunist, jeg tar ikke parti med Cuba eller Russland eller Kina, jeg står bare frem for mitt folks retttigheter. Vi har rett til å forhandle med hvem som helst som kan bygge den beste kanalen. Vi har rett til å forhandle med japanerne. Han tok et veldig sterkt standpunkt og i løpet av noen få måneder kræsjet flyet hans inn i et fjell, og det var veldig sterke bevis på at det hadde blitt sprengt av en båndopptaker som hadde blitt gitt til ham på slutten, som var full av eksplosiver. Det er ingen tvil fra min side eller fra store deler av verden at dette var sjakalene, de CIA-utsendte attentatsmenn. Jeg har sett dem arbeide mange steder. Bare et par måneder før dette, hadde de gjort samme ting med Jaime Roldos, Ecuadors president, den første demokratisk valgte presidenten i Ecuador på mange tiår, hadde erstattet en militær junta, demokratisk valgt, og han stod opp mot de amerikanske oljeselskapene. Vi økonomiske hit men klarte ikke å overtale ham og helikopteret hans ble sprengt der og da.
Caspar Weinberger
AMY GOODMAN: Hvorfor stod han opp mot amerikanske oljeselskaper?
JOHN PERKINS: Fordi nok en gang deltok han i de første demokratiske valgene på mange tiår. Han stod på en plattform for sitt lands uavhengighet. Og hvis det er olje i Ecuador, sa han, skulle den komme ecuadorene selv tilgode. Og så snart han ble president, begynte han å implementere dette. Han satte opp en hydrokarbon-lov som han kalte det, som i hovedsak var en petroleum-lov som ville forsikre at hvis det kom olje ut av Ecuador, ville mesteparten av pengene fra den oljen gå til hans folk. Oljeselskapene ville få rimelig betaling. Men mesteparten ville gå til hans folk. Han satte en presedens som oljeselskapene ikke kunne tåle, fordi over hele verden utnyttet de alle disse landene, og de gjør det fremdeles. Og Roldos sa: jeg vil ikke la det skje med mitt land. Oljeselskapene kunne ikke utstå å se det, ikke bare på grunn av Ecuador men igjen, på grunn av den presedensen dette ville etablere. Og Roldos og Torrijos var virkelig partnere på en måte. Samtidig støttet de hverandre og de måtte begge bort. Og de begge gikk.
Arbenz
AMY GOODMAN: Og hva var dine tanker på den tiden? Jeg mener, du fortsatte med dette arbeidet.
JOHN PERKINS: Det var et veldig svingende punkt for meg at – gjennom hele min bok, som jeg beskriver i min bok, var min samvittighet revet istykker. Og for meg er dette en av de mest interessante delene av min egen personlige historie. Jeg betrakter meg selv som et ganske godt menneske. Jeg vokste opp som 300 års yankee-calvinist i Vermont og New Hampshire. Jeg kommer fra en veldig patriotisk bakgrunn. Jeg vokste opp i en veldig strikt republikansk familie, veldig konservativ. Jeg har veldig sterke verdier. Jeg er veldig lojal til mitt land. Og –
AMY GOODMAN: Etterkommer av Tom Paine og Ethan Allen?
JOHN PERKINS: Det stemmer. De er fjerne slektninger. Og mine foreldre fordypet meg i amerikansk historie og i verdiene til vårt lands grunnleggende fedre. Liv, frihet og jakten på lykke for alle mennesker, over hele verden. Jeg trodde veldig sterkt på dette. Og allikevel, samtidig var jeg veldig lett å forføre av penger, makt, sex. Alle disse tingene kom min vei, og jeg gjorde ting som jeg ble klappet på ryggen for av Verdensbankens president, Robert MacNamara. Og jeg var sjefsøkonom for et stort konsulentfirma i Boston. Jeg hadde 50 personer som jobbet for meg, professorer og doktorer. Jeg gjorde arbeide som makroøkonomien på college hadde lært meg var godt arbeide å gjøre. Det er en svindel alt sammen.
Kermit_Roosevelt
JOHN PERKINS: Vi var et veldig stille selskap.Vi hadde omtrent 2,000 ansatte, som ikke er lite. Vi var et tett-holdt selskap, det betyr at vi var eid som et partnerskap, circa 5% av oss eide selskapet så vi behøvde ikke å vise frem regnskapene våre til Securities and Exchange Commission eller noen. Vi var et veldig privat, veldig stille selskap og vi tjente imperiets interesser. Selskapet eksisterer ikke lenger. Tidlig på 1980-tallet solgte partnerne ut til et større ingeniørbyggefirma, så selskapet sluttet praktisk talt å eksistere på det tidspunktet. Jeg tror det ble litt for hett for oss på den tiden. Men det var internasjonalt. Vi hadde veldig strengt forbud mot å snakke til pressen. Jeg brøt den regelen en gang. Jeg skrev en redaksjonell kommentar om Panama-kanalen for The Boston Globe og ble hardt refset innenfor selskapet. Så det var med hensikt at vi var veldig stille.
AMY GOODMAN: Vi må ta pause. Når vi kommer tilbake, vil jeg gjerne spørre deg om Robert MacNamara. Når du snakker om konsernokratiet, så var han garantert en del av det, fra da han var konsernsjef for Ford til forsvarsminister, omsider president i Verdensbanken, og hva de forskjellige rollene gjorde og hvor like de kan ha vært fra forsvarsminister, du kommer selv med argumentet, til leder av Verdensbanken vil på noen måter si å gjøre den samme tingen. Vi snakker med John Perkins. Han er forfatter av Confessions of an Economic Hit Man. Vårt nettsted er democracynow.org, hvis du vil ha et kopi av denne samtalen. Vi kommer tilbake med ham om et minutt.
Robert Macnamara
AMY GOODMAN: Vi fortsetter vår samtale med John Perkins, hans bok heter Confessions of an Economic Hit Man. Han er sammen med oss i vårt firehouse studio her ved Downtown Community Television, bare noen kvartaler fra der hvor tårnene til World Trade Center en gang stod, fra ground zero, og vi skal snakke om virkningen av 11 september og hvordan det – rollen det spilte ved at John Perkins skrev boken. Men før vi gjør det, Robert MacNamara, du skriver om ham. Snakk om hans rolle fra Ford til forsvarsminister til Verdensbanken.
JOHN PERKINS: Vel, Amy, jeg tror at det vi har her er et verdensimperium som kontrolleres av noen veldig få menn som jeg kaller konsernokratiet, og disse er lederne av store konserner, store banker og regjeringer, og de har en tendens til å være samme person. Du vet, de krysser disse linjene og MacNamara er et godt eksempel på det. Han var president for Ford og så ble han forsvarsminister under Kennedy og Johnson og så ble han president for Verdensbanken. Og i alle tre rollene var det hans hovedoppgave å promotere amerikansk business, å promotere konsernokratiet, å ta med seg godheten hjem, å utbytte verden. Og han var i demokratiske regimer, Kennedy og Johnson. Idag har vi Dick Cheney som er hovedsakelig i det samme bildet. Vi hadde George Schultz under den tidligere President Bush. Så de to Bushene har begge denne type folk også. Condoleezza Rice. Regimet er fullt av disse menneskene. Men det er ikke bare et republikansk fenomen. Det er et toparti-fenomen. Det går over alle grensene, og MacNamara er et veldig godt eksempel på det. Jeg tror samtidig at MacNamara var en av de viktigste personer når det gjaldt å forme den nye økonomien, det som han kalte aggressivt management, og det var aggressivt med hensyn til å reise ut og praktisk talt ta verden og bringe den til oss slik at idag har vi, av de 100 største økomomiene i verden, 52 er konserner. 47 er amerikanske konserner, og de er ikke nasjoner, de er konserner. Her har vi 5% av verdens befolkning som strekker seg ut som en diger blekksprut og suger inn 25% eller mer av verdens resurser. Men det er egentlig ikke 5% av verdens befolkning, det amerikanske folket. 1% av den amerikanske befolkningen eier mer av den materielle rikdommen enn 90% av vår befolkning. Så det er 1% som er konsernokratiet som suger alt dette inn og resten av oss støtter det gjennom våre skatter, gjennom våre kjøp, gjennom vår taushet, gjennom at vi går med på dette systemet. Som meg selv, som en økonomisk hit man, jeg gikk med på systemet. Jeg gjorde mer enn å gå med på systemet, jeg promoterte systemet. Men jeg gjorde det lovlig for det meste, og jeg gjorde det mens jeg ble klappet på ryggen av alle de personene jeg ble lært å se opp til.
AMY GOODMAN: Så du arbeidet for dette internasjonale konsulentfirmaet Main i Boston. Du ble sjefsøkonom der. 2,000 personer var ansatt der og arbeidet tett med de internasjonale finans-institusjonene som Verdensbanken. Du begynner boken din i Indonesia. Fortell om opplæringen din der og hva du forsøkte å utrette.
JOHN PERKINS: Vel, Indonesia, det er 1970, 1971, deromkring. Vi vet at på dette tidspunktet kommer Vitenam til å ryke. Vi kommer til å miste Vitnam.
AMY GOODMAN: Midt i krigen.
JOHN PERKINS: Ja. Det er midt i krigen. Men på dette tidspunkt visste folk på toppen at vi kom til å tape, selv om de ikke innrømmet det. Så med domino-teorien var effekten den at hvis Indonesia røk, ville resten av Sørøst-Asia ryke som dominoer ett land om gangen. Og Indonesia ble betraktet som nøkkelen til å stanse den prossessen. Vi ville ikke at kommunismen skulle komme dit. Dessuten hadde Indonesia mye olje som vi trengte eller ønsket oss, og de hadde den største muslimske befolkningen av noe land i hele verden. Så hvis vi kunne vinne Indonesia over og hovedsakelig få Indonesia som vår slave i våre klør, ville vi utrette mye. Så jeg ble sendt dit for å få det til å skje, å ordne et digert lån til Indonesia for at Indonesia skulle bygge et stort elektrisk system eller flere store elektriske systemer som kunne betjene de veldig rike folkene i Indonesia – det hjalp ikke de fattige noe særlig i det hele tatt – og for å lage veldig overdrevne fremtidsprognoser så vi kunne bygge et digert system, mye større enn noen kunne ha forestilt seg at et land – en øy som Java, som er det tettest befolkede stykke eiendom i verden, men vi bygget dette digre elektriske systemet og det betjente industrien i de landene, men det betjente ikke folket. Samtidig satte det Indonesia i kjempestor gjeld til oss, en gjeld som de ville ha vanskeligheter med å komme seg ut av, og derfor ble de en del av vårt imperium.
AMY GOODMAN: Og hamret inn Suharto, diktatoren der i så mange år.
JOHN PERKINS: Riktig. Riktig. Og en interessant side av hele denne saken var at på den tiden var jeg med i et team på 11, og de andre 10 menn på det teamet hadde ikke peiling på at vi gjorde den økonomiske-hit-man-tingen. De var ingeniører. De konstruerte fjernledninger, drivstoffsystemer til å bringe drivstoff til kraftstasjonene. De konstruerte kraftstasjonene, store kraftstasjoner, distribusjonsledninger. De var ingeniører. Jeg var den som laget prognosen. Jeg var den som sa at kravet på elektrisitet kom til å vokse med 17% pr år i 20 år, som er uhørt, men jeg var – det var jobben min, å overdrive disse tallene så langt som jeg kunne klare. Jeg mener, det er et digert tall når du regner det ut på årsbasis. Og de gikk bare med på det. Du vet, for dem var det flott. De får konstruere dette digre, fantastiske systemet, en ingeniørs drøm.
AMY GOODMAN: Du erstattet faktisk en mann som var i Indonesia og hadde advart deg, som sa at du må ikke lage disse økonomiske prognosene som du ikke kan støtte. Det er et svindelspill. Det er, vet du, du legger det frem og sier at du var overbevist om at dette er tilfelle, fordi det ville ødelegge landet. Men han ble tatt ut.
JOHN PERKINS: Riktig. Howard Parker pensjonerte seg fra New England Electric System, forvarsling, prognosering av krav på elektrisitet. Han var en veldig bitter mann, og han så hva som foregikk, men han var også en veldig bitter mann, og ingen kom egentlig særlig godt overens med Howard. Og det var – det var min jobb å forutsi landets økonomi. Hans jobb var da å forutsi landets elektriske behov. Men de to er veldig nært forbundet, så hvis jeg ville komme opp med 17 eller 18% økonomisk vekst i den økonomiske sektor, da ville denne prognosen for elektrisitet måtte være stort sett det samme, og han fortale meg: Jeg vil ikke gå med på dette. Dette er et bedrageri. Du kjøper deg inn i systemet. Dette er alt basert på grådighet og jeg går ikke med på det. Og på en måte fikk det meg av kroken. Jeg følte meg veldig lettet. På ett tidspunkt gikk det opp for meg, du verden, jeg kan gjøre det som mine langere har lært meg opp til å gjøre, det som Claudine har sagt til meg at jeg må gjøre, og det vil si å komme frem med disse høye elektriske prognosene, men min samvittighet kommer til å være ren fordi Howard vil ikke gi dem noen oppmerksomhet allikevel. Han kommer til å legge frem mye lavere elektriske prognoser, så vi kommer egentlig ikke til å svindle landet. Og så, selvfølgelig, når jeg kommer tilbake til Boston, finner jeg ut at min sjef har sparket Howard, han kalte meg inn på kontoret hans og sa at Howard ikke gjorde jobben sin. Han har disse vanvittig lave prognosene. Vi sparket ham. Vi skal gi deg hans jobb i tillegg til din egen. Vi skal gjøre deg til avdelingssjef. Du skal bli rik. Du vet, da da da da da da. Men du må komme frem med den type prognose som vi var ute etter fra ham, og vi vet at du kan gjøre det for du gjør det for økonomien.
AMY GOODMAN: Hva med Iran?
JOHN PERKINS: Vel, Iran var under shahen på den tiden. Det var i Iran at økonomiske hit men ble startet fordi at tidlig på 1950-tallet valgte Iran demokratisk en mann som het Mossadeq som statsleder. Og han ble fremstilt – han var ’årets mann’ for Time magazine i 1951, tror jeg det var. Og han ble fremstilt som Midtøstens håp og faktisk av hele verden som den demokratisk valgte president. Men så snart han kom til makten, gikk han opp imot oljeselskapene. Og som et foregangseksempel på hva Roldos og Torrijos kom til å gjøre senere, stilte han virkelig opp på vegne av sitt folk. Og han sa, spesielt British Petroleum, hvis dere skal bli her, må dere gi deres rettferdige andel til vårt folk. Oljeselskapene var veldig opprørte, så USA besluttet å gå inn og gjøre noe med dette. Nå, på den tiden var vi vettskremte for atomkrig. Russland var fienden etter annen verdenskrig, og Iran er på den russiske grensen. Så vi torde ikke sende inn tropper for å bli kvitt Mossadeq, igjen en demokratisk valgt president fremstilt som et eksempel, men vi har bestemt at vi må bli kvitt ham fordi han står imot oljeselskapene. Istedenfor å sende inn troppene sendte vi Kermit Roosevelt inn, en CIA-agent som tilfeldigvis var Teddys barnebarn, og vi sendte ham inn med noen få millioner dollar, og han klarte å skape opptøyer, protester, kaos, og for å gjøre en lang historie kort, styrtet han Mossadeq, statslederen, og bragte shahen tilbake til makten. Vi kjenner alle til shahen. Så på en måte var jeg tilbake i dette landet hvor økonomiske hit men begynte. En av de leksene vi lærte fra Kermit Roosevelt var imidlertid den at han var en CIA-agent, statsansatt. Hvis han hadde blitt oppdaget, ville regjeringen havnet i problemer. Så kort etter dette ble det besluttet at økonomiske hit men måtte ansettes av private selskaper. NSA, CIA kunne identifisere oss, kunne kjøre alle testene på oss, kunne huke oss, men til syvende og sist måtte vi arbeide for private selskaper slik at hvis vi ble tatt, ville det bli sporet til privatkapitalistisk grådighet istedenfor regimepolitikk.
Mossadeq
AMY GOODMAN: Det kan fornektes. Så Kermit Roosevelt reiser fra Iran, Mossadeqs fall i 1953, som fortsetter å informere Irans befolkning 50 år senere i deres holdning til USA, allikevel er det få amerikanere som vet om dette. Når han reiser fra Iran, blir han da tilbudt jobben å reise inn i Guatemala et år senere for å hjelpe Dulles-brødrene med å styrte Arbenz, og han nekter. Men det skjer. Og det neste kuppet året etter er United Fruits og CIAs styrting av Arbenz i Guatemala, så modellen ble startet.
JOHN PERKINS: Modellen ble startet og fortsatte å vokse veldig. Innen det tidspunkt jeg kom tilbake til Iran, som var tidlig på 1970-tallet, etter Indonesia, en av mine neste oppgaver, dro jeg til Panama, og så Iran. Jeg arbeidet under shahen og –
AMY GOODMAN: Når du sier at alle vet hva som skjedde der, tar ikke jeg det for gitt. Hva skjedde i Iran under shahen, kan du fortelle om SAVAK?
JOHN PERKINS: Vel, ja. I boken beskriver jeg dette møtet jeg hadde med en av shahens topp-rådgivere som hadde blitt torturert av SAVAK og vendt seg imot shahen. Iran var dette svingende landet for oss. Landets beliggenhet var veldig viktig på den russiske grensen. Og det hadde all denne oljen. Og vi trengte å kontrollere olje. Vi ønsket desperat å kontrollere all oljen i Midtøsten. Vi betraktet shahen som den personen som kunne få dette til å skje for oss. Shahen – du vet, planen var at shahen ville hjelpe med å ta over resten av Midtøsten, inkludert Syria og Irak, og vi vet alle at det var en krig mellom Irak og Iran mye senere. Men helt fra begynnelsen var hensikten å bli shahens allierte. Vi gjorde alt vi kunne for å styrke ham. Og samtidig forstod vi at han hadde en masse oljepenger slik at våre selskaper fikk veldig mye utbytte av det. Nok en gang, alle de ingeniør-firmaene som vi har snakket om, mitt eget, Charles T. Main, og Bechtel og Halliburton og alle de andre som var der og bygget byer, bygget kraftstasjoner, bygget riksveier, og ble veldig, veldig rike og gjorde mange muslimer rundt i verden – iranerne er ikke arabere, men de er veldig – de er muslimer og de er midtøstere. Og vi gjorde enorme antall folk sinte. Selv frem til idag poengterer Osama bin Laden hva som skjedde med shahen, hvordan vi styrtet Mossadeq og bragte shahen inn som en av grunnene til hans sinne.
AMY GOODMAN: Så han, Mossadeq, gikk etter Anglo American bare for å si at dette er vår olje og vi bør kontrollere den. Anglo American, den britiske regjeringen, tillot ikke noe iransk eierskap, men dermed tvang -- Anglo American ble omsider British Petroleum, B.P.
JOHN PERKINS: Stemmer. Ja. Ja, på den tiden tror jeg tallene var 85 cents for hver dollar med olje som ble drillet i Iran gikk ut av landet til Anglo American eller B.P. Og, selvfølgelig, Mossadeq ble rasende over dette, som han burde. Det er ingen grunn til at de menneskene som sitter på resursene, hvis land blir drillet for å skaffe dem, ikke skulle få hoveddelen av det som kommer ut, og det var det han kjempet for, som Torrijos gjorde senere, som Arbenz gjorde i Guatemala som du påpekte, som Allende gjorde i Chile.
AMY GOODMAN: Hvis jeg husker riktig, nektet Truman å være del av dette, men så kom Eisenhower inn og bestemte seg for å støtte Storbritannia.
JOHN PERKINS: Det stemmer. Truman tok et standpunkt med veldig integritet. Han sa at vi skal ikke blande oss i disse sakene. Dette er en demokratisk valgt statsleder, Mossadeq, og han gjør det han gjør, og vi skal ikke trå inn på privatindustriens vegne. Men veldig kort tid etter det, var han ute av stillingen og Eisenhower kom til makten, og han gikk med på CIAs plan om å styrte Mossadeq, og erstatte ham med shahen.
AMY GOODMAN: Oljen er kilde til så mye smerte.
JOHN PERKINS: Å du vet, hvert eneste land i verden som har store oljeforsyninger, hvert eneste land i den tredje verden eller hva – noen av dem er ikke lenger, som Saudi Arabia, har lidd. Olje er ikke til gagn for disse landene. den er til gagn for noen få blant de søkkrike personene på toppen av den økonomiske totempolen i disse landene. Men for alle andre er det en forbannelse. Olje er en forbannelse for verden. Den kan være den største forbannelsen verden noengang har opplevd. Den ødelegger miljøet vårt, den ødelegger mange av verdens økonomier, den ødelegger et kolossalt antall urbefolkninger som blir kvalt av resultatene av karbondioksyden som oljen har produsert. Det er utrolig. Og er det ikke også utrolig, Amy, at da den første president Bush dro inn i Irak i 1990, importerte vi circa åtte millioner tønner med olje pr dag. Da den andre president Bush dro inn, hadde det gått opp med 50% til tolv. I den tidsperioden hadde vår import økt.
AMY GOODMAN: Vi snakker med John Perkins. Han er forfatter av Confessions of an Economic Hit Man. Vi snakker om olje, imperium, det han kaller konsernokratiet, og være en økonomisk hit man. Så du var involvert i Iran. Du var også opptatt i Saudi Arabia. Forklar.
JOHN PERKINS: Vel, Saudi Arabia var antakelig – ikke antakelig, det er ingen tvil, det var vår største suksess som økonomiske hit men. Jeg mener, det er slik vi bedømmer oss selv. Tidlig på 1970-tallet viste virkelig OPEC muskler. De likte ikke USAs politikk i Israel som støttet Israel og bestemte seg å gjøre noe med det. Så de reduserte oljeproduksjonen betraktelig. Og som resultat av dette gikk USAs økonomi i spinn. Det var lange bilkøer på bensinstasjonene, mange av oss husker fremdeles det. Og vi var redde for at det kom til å bli et nytt kræsj som i 1929 på grunn av OPEC. Og så kom finansdepartementet til meg og noen andre økonomiske hit men og sa at dette må aldri skje igjen. Du må utarbeide en plan. Hva skal du gjøre med dette? Hvordan kan du forsikre at dette aldri skjer? Og vi visste at nøkkelen var Saudi Arabia. For det første hadde de mer olje enn noen andre. Allerede på det tidspunktet var shahen i ferd med å bli littegrann shaky, og vi hadde sett at han antakelig ikke kom til å ta over resten av Midtøsten. Vi visste at Saud-huset, den saudiske kongefamilien, kunne korrumperes. De var korrupte, de er korrupte, og de kunne korrumperes. Så for å gjøre en lang historie kort, satte vi sammen denne avtalen som de sa seg enige i, Saud-huset, å sende mesteparten av bensindollarene sine, pengene vi betalte for petroleum, tilbake til USA og investere dem i amerikanske verdipapirer. Rentene fra de verdipapirene ville bli utbetalt av finansdepartementet til amerikanske ingeniørbyggefirmaer for å bygge Saudi Arabia i Vestens bilde, å bygge digre byer ute i ørkenen, som vi har gjort, kraftstasjoner, riksveier, McDonald’er, hele pakken, for å gjøre Saudi Arabia til et veldig vestliggjort land. Og Saud-huset ville garantere å holde oljeprisene innenfor akseptable grenser, grenser som er akseptable for oss, og vi ville garantere å holde Saud-huset ved makten. Og vi har gjort – alle de tingene har fulgt siden tidlig på 1970-tallet. Politikken holder fortsatt. Til og med dithen hvor, du vet, vi vet at Saud-huset støtter Osama bin Laden, støttet ham med vår oppmuntring, selvfølgelig, i Afghanistan, fortsetter å støtte ham og mange terrorist-bevegelser. Vi visste at Saud-huset ga tilfluktssted til Idi Amin, Afrikas Hitler. Det var faktisk der han tilbrakte de siste årene av sitt liv, bodde i en luksusvilla, døde nettopp for litt over et år siden. Og vi støttet Saud-huset gjennom alt dette, til tross for det faktum at de har gjort mange ting som vi angivelig er uenige i. Men de har forsynt oss med disse stabiliserte oljeprisene og et enormt marked for våre ingeniørbyggefirmaer.
AMY GOODMAN: Hva var ditt personlige engasjement der?
JOHN PERKINS: Vel, jeg konstruerte – jeg var en av de personene som konstruerte denne planen. Jeg liker å tro at jeg var en av de – jeg var hovedpersonen som konstruerte det og kan ha vært. Men det var mange andre mennesker involvert. Og så sendte vi en budbringer til Saudi Arabia – jeg ble aldri fortalt offisielt hvem det var, men jeg er nesten sikker på at det var Henry Kissinger – for å overbevise Saud-huset om å godta vår plan.
Henry Kissinger
JOHN PERKINS: Vel, fordi det var det han gjorde i de dagene og på det tidspunktet forsvant han en stund fra TV-skjermene og alt sånt og han ville ha vært den typen person til å gjøre dette. Og uansett så kom meldingen tilbake til oss at Saud-huset hadde akseptert planen, men nå måtte mange prinser overbevises fordi at selv om Saudi Arabia ikke er et demokrati, var det åpenbart et visst nivå med demokratisk enighet som måtte bygges innenfor familien uansett. Så jeg ble tildelt oppgaven med en av prinsene og fortalt at jeg trengte å få snudd ham rundt. Han var en veldig, veldig streng konservativ, Wahabi, og han ønsket egentlig ikke å se at hans land ble vestliggjort. Han så at dette var på vei. Og så visste jeg at jobben min var en utfordring. Han gjorde den litt lettere for meg, for, på enkelt områder fordi han, i begynnelsen, lot meg vite at hver gang han kom til Boston eller jeg besøkte ham i New York eller Washington, ville han forvente å ha en kompanjong, en blåøyet blondine, vakker blåøyet blond kvinne. Han beskrev nøyaktig hva han var ute etter. Og hvis jeg ikke kunne skaffe ham dette, kunne jeg glemme å møte ham. Og jeg var heldig ved at jeg fant en kvinne som var gift med en United Airlines-pilot som hadde vært en veldig løssluppen hippie noen få år tidligere da, var ikke lykkelig med sin mann som hadde mange utenomekteskapelige forhold, ønsket seg litt ekstra kontanter på si og sa til meg: Vel, jeg skal gå med på dette hvis jeg liker fyren. Heldigvis for meg likte hun ham. Og, Amy, det var en av de få ulovlige tingene jeg gjorde. Mesteparten av jobben som økonomisk hit man var, strengt talt, lovlig. Det burde ikke være lovlig, det vi gjorde mot de andre landene burde ikke være lovlig, men det er det. Hallikvirksomhet er ikke lovlig. Så jeg var hallik i Massachusetts på den tiden, og den eneste måten jeg kunne betale for disse tjenestene på var hovedsakelig å fylle opp mine utgiftskonti, og det er også ulovlig. Så jeg strakk ut legaliteten her, og jeg håper vi har kommet forbi foreldelsen av disse forbrytelsene. Jeg tror vi har det.
AMY GOODMAN: Og hvordan gikk det med dette?
JOHN PERKINS: Vel, omsider ble prinsen veldig fornøyd med Sally, denne blonde, blåøyde kvinnen, og han sa på et tidspunkt at nå ville han at hun skulle komme og bo i hans lille hytte på den arabiske halvøya, som er en stor luksusvilla selvfølgelig. Og dette ga meg bekymring fordi jeg visste at hun ikke ville gå med på det og jeg ville ikke ha råd til det uansett. Men vi fikk omsider løst det ved at vi skaffet ham en annen blond, blåøyet kvinne fra et av de skandinaviske landene. På den tiden var det en stor handel i hvit kvinnetrafikk til Midtøsten, og vi ordnet det for ham. Han ble meget fornøyd med alt dette og omsider sa han seg enig i den planen vi ønsket. Han støttet den. Og Saud-huset støttet den fullstendig, og den ble fullbyrdet.
AMY GOODMAN: Vi snakker med John Perkins. Hans bok er Confessions of an Economic Hit Man.
[pause]
AMY GOODMAN: Når vi kommer til avslutningen i denne siste delen av vårt intervju med John Perkins, Confessions of an Economic Hit Man er boken hans. Han var sjefsøkonom for et internasjonalt konsulentfirma i Massachusetts som het Main. Han gjorde avtaler i Indonesia, i Iran, i Saudi Arabia, reiste til Ecuador og til Panama og til mange andre steder også. Boken forteller en bemerkelsesverdig historie om forholdet mellom disse internasjonale konsulentfirmaene, USAs regjering og de internasjonale finansinsitusjonene som Verdensbanken. Du forsøkte å skrive denne boken i flere tiår. Hva skjedde?
JOHN PERKINS: Vel, yeah, det plaget alltid samvittigheten min, det jeg gjorde, og jeg ønsket virkelig å avsløre det for jeg likte ikke det som foregikk i verden, det jeg så at landet mitt gjorde. Og jeg er en veldig lojal amerikaner og jeg tror veldig dypt på dette landets prinsipper, de grunnleggende fedrene. Og da tiden gikk begynte jeg å innse hvordan vi forbrøt oss mot disse prinsippene, hvordan vi forvrengte dem, hvordan vi mister vår sans for demokrati nesten fullstendig og blir et så kapitalistisk konsernokrati-orientert land, et stort imperium, et imperialistisk land. Og så følte jeg at hvis jeg skrev om hvordan dette har skjedd, fordi vi har skapt dette imperiet på den mest subtile mulige måten. Andre imperier har blitt skapt militært og alle i landet vet at hærene er der ute og skaper imperium. Men dette imperiet har blitt gjort så subtilt at de fleste amerikanere ikke har peiling på at det foregår.
AMY GOODMAN: Det er allikevel ikke så subtilt lenger, som interessant nok, i det minste i begynnelsen, er grunnen til at en del av USAs forretningsverden var faktisk i opposisjon mot invasjonen av Irak, fordi det ikke er så subtilt lenger.
JOHN PERKINS: Det stemmer. Det kommer ut mer og mer. Og antagelig er det en av grunnene til at jeg kunne skrive denne boken også. For da jeg først begynte å skrive den, og ordet ville komme ut fordi jeg ville begynne å snakke med folk som hadde vært involvert med meg. Jeg ville at de skulle hjelpe meg med å huske visse ting. Jeg ville intervjue dem og snakke med dem om det. Og så ville jeg få subtile trusler, men enda viktigere, bestikkelser. Så tidlig på 1990-tallet, for eksempel, da jeg begynte å skrive boken Conscience of an Economic Hit Man, kom et stort ingeniørfirma til meg, Stoner-Webster Corporation, også fra Boston, og ga meg hovedsakelig circa en halv million dollar bestikkelse med komplett forståelse for at jeg ikke ville skrive boken og jeg ville ikke måtte gjøre noe særlig arbeide i det hele tatt. Jeg ville stå på vaktlisten deres.
AMY GOODMAN: Hvorfor brydde Stoner-Webster seg?
JOHN PERKINS: Fordi de var også veldig involvert i forretningen, og mange av de folkene som hadde forlatt Charles T. Main på den tiden, mitt gamle selskap som hadde blitt oppkjøpt, hadde begynt å arbeide for Stoner-Webster. Og de var veldig involvert i å gjøre den samme tingen. Det er en del av familien alt sammen. Og jeg kaller det en bestikkelse, men juridisk talt så er det ikke noen bestikkelse. Jeg ble hyret til å være en konsulent for dem, ble betalt honoraret for å være konsulent med den veldig tydelige forståelsen at jeg ikke skulle snakke om mitt tidligere liv i denne bransjen eller mitt daværende liv på den tiden. Jeg brukte mye av de pengene på å opprette et ikke-profitt-selskap som het Dream Change og som hjalp urbefolkninger i mange av de landene som jeg hadde snytt, hovedsakelig som økonomisk hit man. Så jeg var – jeg brukte disse pengene som jeg tjente til å lindre min skyldfølelse og gjøre gode ting, ting som jeg er veldig, veldig stolt av.
AMY GOODMAN: Hvor mye penger tjente du?
JOHN PERKINS: Det ble til at jeg tok imot circa en halv million dollar fra Stoner-Webster over et tidsrom på flere år, hovedsakelig for ikke å gjøre noe.
AMY GOODMAN: Men du skrev ikke boken.
JOHN PERKINS: Men jeg skrev ikke boken, og jeg dro avsted og spiste noen få middager i Rio de Janeiro og andre steder med noen av klientene deres. Tøff oppgave. Fløy omkring i selskapets private jetfly noen få ganger. Men alltid – selv om, du vet, jeg rettferdiggjorde det på ett nivå at jeg brukte disse pengene til å gjøre godt arbeide i ikke-profitt-sektoren, som var sant, jeg visste dypt i mitt hjerte at jeg trengte å skrive denne boken. Jeg trengte å avsløre sannheten bak det som foregår i verden. Jeg hadde en liten datter. Hun var født i 1982. Så på 1990-tallet var hun veldig ung. Jeg var bekymret over hennes sikkerhet og komfort, men jeg var også bekymret over hennes fremtid. Men jeg kunne på løpende bånd rettferdiggjøre ikke å skrive denne boken på mange, mange nivåer. Og jeg var sverget til taushet om den. Men da 9/11 slo til, var jeg i Amazonas på den tiden. Men kort etter det, kom jeg opp hit og gikk inn i naboadressen deres på ground zero og opplevde et par uker etter det som du beskriver så velskrevet i din bok om mennesker som kommer ut av ground zero og kommer hit til brannstasjonen hvor vi sitter idag. Vel, jeg dro opp dit noen få uker senere og satt der og det var nært nok den tiden da jeg fremdeles kunne lukte det brennende kjøttet og se røyken som kom ut av det hullet, og jeg satt der og visste at jeg måtte ta ansvar for hva som hadde skjedd der. Jeg visste at jeg måtte avsløre sannheten fordi det som skjedde på ground zero er et direkte resultat av det – av imperiebyggingen, av det vi økonomiske hit men gjorde, og jeg visste da jeg satt der at hvis vi ikke gjør noe for å endre den kursen vi befinner oss på i verden, har min datter hovedsakelig ingen fremtid og ganske sikkert ikke hennes barn, og jeg overlater til dem en mye verre verden enn den jeg arvet. Og så på det tidspunktet visste jeg at uansett konsekvensene, uansett hvor stor hengeløkke jeg stakk hodet mitt inn i, så måtte jeg avsløre det som foregår i verden. Dette imperiet som vi har skapt som har gjort så mange mennesker rundt på planeten sinte, det har resultert i fattigdom for milliarder av mennesker på denne planeten. 24,000 mennesker sulter ihjel hver dag. 30,000 barn dør hver eneste dag av mangel på medisiner mot sykdommer som kunne kureres og vi må ta ansvar for det. Vi kan forandre på det og vi vil forandre på det. Men vi kommer bare til å forandre på det når vi virkelig forstår for hva som foregår.
AMY GOODMAN: Så du skrev boken Confessions of an Economic Hit Man og lette omkring etter et forlag, og du skriver om et topp-konsern-forlag som var interessert i manuskriptet.
JOHN PERKINS: Stemmer. Leste manuskriptet, presidenten for et av de ledende forlagene, inviterte meg til New York, vi spiste middag sammen. Han sa dette er en flott bok, den er fengslende, den er velskrevet, det er en historie som trenger å bli fortalt, men jeg kan ikke fortelle den fordi jeg er eid av et stort internasjonalt konsern som ikke ønsker at denne typen historie skal komme ut der. Og jeg forteller deg, Amy, jeg hadde en god – veldig god litteratur-agent i New York, har det fortsatt, og han sendte denne boken til alle de store forlagene og fikk brev tilbake. Han leste dem til meg over telefonen, disse brevene som sa stort sett slike ting. Dette er en veldig god bok, vi likte den virkelig, men den er ikke for oss akkurat nå.
AMY GOODMAN: Hmm. Så dette ledende forlaget som du spiste middag med tilbød å utgi en av dine bøker, men sa at den måtte romaniseres?
JOHN PERKINS: Stemmer. Han sa: Hvorfor romaniserer du ikke denne boken, hvorfor kan du ikke være John LeCarre eller Graham Green eller Dan Brown med The Da Vinci Code, romaniser den, så skal vi vurdere å utgi den. Og jeg vurderer å romanisere den også. Jeg tror den ville bli en veldig god roman. Men hva det fortalte meg var hva slags land er dette vi er i hvor pressen, hvor de ledende forlagene ikke vil utgi sannheten når den blir skrevet som sannhet. De vil bare utgi den hvis den romaniseres? Hva sier det om vår pressefrihet? Og, selvfølgelig, omsider ble boken utgitt av et modig forlag, et familie-eid firma i San Fransisco, et flott forlag, Berrett-Koehler, utga boken. Men det har vært veldig interessant at jeg har fremdeles ikke vært i det vi kaller mainstream press. Kudlow & Cramer og mange andre programmer har invitert meg og i siste sekund sagt at invitasjonen er avlyst. De likte ikke politikken. Noen, en annonsør, noen protesterte. Jeg kjenner ikke til detaljene bak det, men jeg blir trukket vekk i siste sekund.
AMY GOODMAN: Og som sjefsøkonom for det internasjonale konsulentfirmaet Main er du den typen som kommer på disse programmene.
JOHN PERKINS: Ja jeg var det. Men nå er jeg farlig, vet du? Og sannheten kommer ut. Men det som er interessant er at, og jeg var på ditt program omtrent for en måned siden og neste dag gikk boken til nummer én på Amazon.com. Tusen takk skal du ha. Ordet kommer ut dit. Og hva det fortalte meg er at straks folk vet at denne historien er der ute for å bli fortalt, ønsker man å lese den. Du fikk infornasjonen ut om at historien var tilgjengelig. Gikk til nummer én på Amazon.com neste dag. Den har nå gått til New York Times bestselgerliste. I sin femte uke etter utgivelse gikk den inn i sitt femte opplag. Jeg mener at forlaget har ikke klart å følge opp.
AMY GOODMAN: Allikevel har ingen ledende kommersielle nettverk utenom uavhengige media, som er ledende, men ingen ledende kommersielle nettverk har intervjuet deg.
JOHN PERKINS: Akkurat. Ingen som eies av et stort konsern eller er avhengig av store konserner for sin reklame har intervjuet meg på dette tidspunkt. Er ikke det interessant?
AMY GOODMAN: Vi snakker med John Perkins. Irak. Hvordan passer det sammen med historiene du har fortalt oss i løpet av denne timen?
JOHN PERKINS: Vel, Irak fulgte Saudi Arabia. Etter vår storslåtte suksess i Saudi Arabia bestemte vi oss for å gjøre den samme tingen i Irak. Og vi regnet med at Saddam Hussein kunne korrumperes. Og selvfølgelig hadde vi vært involvert med Saddam Hussein i lang tid uansett. Så de økonomiske hit men gikk inn og forsøkte å snu Saddam Hussein rundt, forsøkte å få ham til å si seg enig i en avtale som den kongefamilien Saud hadde sagt seg enig i. Og han gjorde det ikke. Så sendte vi inn sjakalene for å prøve å styrte ham eller å snikmyrde ham. De kunne ikke. Hans republikanske garde var for lojal og han hadde alle disse dobbeltgjengerne. Vi kunne ikke utføre det. Så da de økonomiske hit men og sjakalene begge mislyktes, da var siste forsvarslinje som USA, imperiet, bruker i disse dager, det er militæret. Vi sender inn våre unge menn og kvinner for å dø og drepe, og vi gjorde det i Irak i 1990. Vi trodde at Saddam Hussein på det tidspunktet var så tilstrekkelig tuktet at han ville snu seg rundt, så de økonomiske hit men reiste tilbake dit i 1990-årene, mislyktes nok en gang. Sjakalene reiste inn igjen, mislyktes nok en gang, og så gikk det militæret inn en gang til – historien vi alle kjenner – fordi vi kunne ikke snu ham rundt på noen annen måte. Irak hadde blitt veldig, veldig viktig for oss av mange grunner. Landets strategiske plassering, det faktum at det kontrollerer veldig mye av Midtøstens vannforsyning, Tigris og Eufrat renner begge gjennom og ut av Irak og, selvfølgelig, dets olje. Og nå er vi ikke så sikre på om vi kan holde Saud-huset under kontroll. De er veldig upopulære, delvis fordi de aksepterte denne avtalen med Vesten. De gjorde mye av det som shahen av Iran har gjort. Og Osama bin Laden, selvfølgelig, er veldig imot det. Men det er også et veldig stort antall muslimer rundt i verden. Setet for den muslimske tro, Mekka, er i Saudi Arabia, veldig opprørt over det som Saud-huset har gjort. Så vi har vært redde for at vi kommer til å miste grepet på Saud-huset. Én måte å beskytte mot det er å ta over Iraks oljeresurser, som kan være mye større enn de i Saudi Arabia. Vi er ikke helt sikre på hvor store de er.
AMY GOODMAN: På omslaget av boken din står det at jobben din som økonomisk hit man var å overbevise land som er strategisk viktig for USA, fra Indonesia til Panama, å akseptere enorme lån for utvikling av infrastruktur og forsikre at amerikanske konserner fikk kontraktene for profitable prosjekter. Tynget med stor gjeld kom disse landene under kontroll av den amerikanske regjeringen, Verdensbanken og andre USA-dominerte hjelpeorganisasjoner som oppførte seg som lånehaier, dikterte vilkårene for tilbakebetaling og mobbet fremmede regimer til underkastelse. Du arbeider med mange mennesker i andre land og akkurat her i de internasjonale finansinstitusjonene, for eksempel som Verdensbanken. Hva sier de? Hvilken forståelse har de? Er det mange som føler det samme som deg?
JOHN PERKINS: Vel, det er et godt spørsmål. Det er vanskelig å svare på for mange andre mennesker. I disse organisasjonene er ikke de fleste oppmerksomme på hva som foregår. Ingeniørene i Bechtel og Halliburton og de fiansielle spesialistene i Verdensbanken og så videre er egentlig ikke oppmerksomme på hva som foregår. De burde. De bør undersøke det og finne ut. Men de har alle slags unnskyldninger for ikke å gjøre sin del. De gjør jobben sin. Min svigerfar var sjefsarkitekt for Bechtel Corporation. Han har senere gått av med pensjon, og du vet, og han bygget store byer i Saudi Arabia. Han var sjef for det. For ham var det plommen i egget. Han var arkitekt. For å få utbetalt, du vet, alle de pengene han ønsket for å bygge digre byer ut av ørkenen var en drøm for en arkitekt. Han tenkte aldri på hva som foregikk under overflaten, og dessverre er det for mange av oss som ikke gjør det. Jeg blir slått av det faktum at at når jeg reiser rundt i verden – jeg kom nettopp tilbake fra Nepal og Tibet, jeg reiser også til Sør-Amerika – om hvor mange mennesker i disse landene, til og med mennesker vi betrakter som analfabeter, stiller kritiske spørsmål ved sine regjeringer. De antar at deres regjering er korrupt, de antar at vår er korrupt, men vi gjør ikke det. Det er utrolig for meg hvor mange av oss ikke gjør det, ihvertfall ikke åpent. Og mens jeg snakker har jeg vært på denne turnéen med denne boken den siste måneden, folk pleier å si, du verden, jeg visste at det foregikk. Ett eller annet sted i mitt hjerte visste jeg at det foregikk, men jeg forstod det virkelig ikke. Og faktum er at amerikanere, for det meste, vi vil egentlig ikke vite, er jeg redd for, hva som foregår. Men vi trenger å vite det. Vi trenger virkelig å stille kritiske spørsmål ved det. Så innenfor disse organisasjonene har du enormt mange mennesker som bare følger avgårde med systemet, blir betalt riktig bra for å gjøre det, og får jobber som de har vært opplært til å gjøre. Og fascinerende. Men så har du alltid et antall mennesker som meg på toppen av organisasjonene som vet hva som foregår. De er del av dette og de bruker alle midler de kan for å holde systemet i bevegelse.
AMY GOODMAN: Vel, jeg vil takke deg hjertelig, John Perkins, for å være hos oss. Hans bok heter Confessions of an Economic Hit Man.
( Originalteksten - rush transcript - kan leses her, og videoen av TV-intervjuet kan lastes ned her. )
