I de senere år har vi sett noen særdeles interessante eksempler på politisk teater, og på politiske krefter ovenfra som har kjempet for å hindre at disse skuespillene kom til scenen, og for å fortie dem når det allikevel ble forestilling. Den ferskeste politiske teaterhistorien dreier seg om Maher Arar, en kanadisk statsborger av syrisk opprinnelse som ble anholdt av amerikanske myndigheter på Kennedy Airport i New York i 2002, da han var på vei hjem til Canada, og utsatt for det såkalte ”extraordinary rendition”-programmet. Han ble øyeblikkelig sendt til Syria, hvor han ble torturert i nesten et helt år. I ettertid har han fått en offisiell unnskyldning fra den kanadiske regjeringen pluss ni millioner dollar som plaster på såret.
Bush-administrasjonnen har imidlertid aldri bedt om unnskyldning, og dessuten nekter de å fjerne Arars navn fra terror-overvåkingslisten slik at han kan fortsatt ikke reise med fly, til tross for den kanadiske regjeringens krav til USA om at de skal ta ham av denne listen.
Maher Arar
Jeg var på gjennomreise via New York lufthavn, JFK Airport, da de ba meg om å vente i et venteværelse. Jeg syntes det var merkelig. Kort etter kom noen FBI-funksjonærer for å snakke med meg, og de spurte om jeg var villig til å bli intervjuet. Min første og øyeblikkelige reaksjon var å be om en advokat, og jeg var overrasket da de fortalte meg at jeg ikke hadde noen rett til advokat fordi jeg ikke var amerikansk statsborger. Omsider, den 8. oktober, mot min vilje, tok de meg ut av min celle. De ganske enkelt leste opp et dokument til meg som sa at ”vi kommer til å sende deg til Syria.” Og da jeg klaget, sa jeg til dem: ”Jeg forklarte til dere at hvis jeg blir sendt tilbake, kommer jeg til å bli torturert.”
Og jeg husker personen fra fremmedpolitiet, INS, bla over et par sider av dette dokumentet til slutten av dokumentet og leste en paragraf til meg som jeg husker til idag. Det var en ekstremt sjokkerende uttalelse hun kom med til meg. Hun sa noe som: ”INS er ikke den etaten eller det departementet som undertegnet Geneva-konvensjonen mot tortur.” For meg, hva det virkelig betydde var: ”Vi skal sende deg til tortur, og det blåser vi i.”
Etter å ha vært anholdt, ulovlig anholdt, i tolv timer i Jordan, ble jeg omsider kjørt til Syria. Og jeg ville bare ikke tro at jeg var på vei til Syria. Jeg håpet hele tiden at noen – et mirakel ville skje, den kanadiske regjeringen ville blande seg inn, et mirakel ville skje som ville ta meg tilbake til landet mitt, Canada. Jeg ankom i Syria samme dag på slutten av dagen, og jeg var istand til å bekrefte at jeg faktisk var i Syria etter at bindet ble fjernet fra øynene mine og jeg var istand til å se bildene av den syriske presidenten. Min følelse da – min følelse da er, at jeg ønsket bare å ta livet av meg, fordi jeg visste hva som var på vei. Jeg visste at amerikanerne, den amerikanske regjeringen, sendte meg dit for å bli torturert.
Sterk historie. Den kanadiske regjeringen kommer med unnskyldning og penger, han får en humanitær pris, men Bush-administrasjonen firer ikke en tomme. Condoleezza Rice kom med benektelser og bortforklaringer om hverandre. Dermed blir det skrevet et skuespill om Maher Arars opplevelse med tittelen “Arrivals.” Stykket handler om den syrisk-fødte kanadieren Mohammed El Rafi, med skuespiller Michael Gabriel Goodfriend i rollen.
Michael Gabriel Goodfriend
AMY GOODMAN: Dere spiller dette på Bank Street Theatre, Michael. Det er en mektig forestilling, allikevel har jeg hørt veldig lite om den.
MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Det har vært veldig frustrerende. Vi hadde en suveren produsent, Jay Harris, som vant en Tony Award for Side Man. Vi har en Obie Award-vinnende instruktør, Dan Wackerman. Og vi har en suveren rollebesetning. Og skuespillforfatteren David Gow er en av de ledende skuespillforfatterne fra Canada. Men selv med den sterke og uopphørlige anstrengelsen fra vår utgivers side, Gary Springer, klarte vi allikevel ikke å tiltrekke pressefolk. The New York Times kom på premièren, men de skrev ingen anmeldelse.
AMY GOODMAN: En reporter og en fotograf?
MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Ja, det stemmer, en kritiker og en fotograf. Og vi ble igjen etter forestillingen. De ville ha fotografier. Vi poserte for noen fotografier og så aldri en anmeldelse. Det skjedde aldri. Og så senere fortalte kritikeren – eller, jeg beklager, utgiveren sa at hun ikke ville skrive anmeldelsen, for hun likte ikke stykket. Vi klarte ikke å tiltrekke Village Voice en gang før for en uke siden, og vi skal ta ned stykket imorgen. Så det har vært veldig frustrerende.
JUAN GONZALEZ: Og hvor lenge har stykket gått?
MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Det har gått i fire uker. Og du vet, ryktet har vært fantastisk. Vi har spilt for fulle hus. Det er klart at det amerikanske folk og New Yorks teaterpublikum bryr seg veldig om dette og vil snakke om det, men det har bare vært som vårt eget ekko-kammer når det gjelder pressen. Vi har ikke klart å tiltrekke – ikke før Democracy Now! kom, og vi klarte ikke å tiltrekke noe av den ledende pressen.
AMY GOODMAN: Allikevel er det en ekstremt mektig fremstilling av – jeg mener, det er ikke akkurat Maher Arars sak, men du, som spiller Mohammed, på Kennedy Airport og forholdet med å prøve å kommunisere med din kone i Canada. Du har to barn. Selvfølgelig er dette likt Maher Arar.
MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Ja. Det er en veldig mektig historie. Og David Gow, skuespillforfatteren, forsøkte å forstørre historien utad til hundrevis – tusenvis, kanskje – av andre mennesker som Maher Arar, som har blitt anholdt, deportert og torturert ifølge den politikken som heter ”extraordinary rendition.” Og en av replikkene i stykket er at – at Mohammed sier at – ”Jeg forteller dere sannheten. Sannheten er ingen byttevare,” som er ett av de tema som går igjennom hele stykket, at det finnes ingen måte å forandre sannheten på når noen er uskyldig.
Og det kommer til et så ødslig punkt, Mohammed, rollen jeg spiller, blir låst inne i en celle, en to meter lang, 1,80 meter høy, 0,90 meter bred celle, som Maher Arar var i i Syria, og i desperasjonens stund skriver han et brev til sin kone og sier: ”Jeg skriver til deg på et tavleflak med et hvitt krittstykke som har blitt revet ut av mitt hjerte. Hvor mye vi tar for gitt i fredstid, hvor fortapt vi blir i vår streben etter berikelse.” Og han fortsetter med å si at han føler at han ikke har sett sin kone eller sine barn på mange år, fordi han har vært opptatt med sitt arbeide og at på grunn av denne opplevelsen, de tingene som virkelig betyr noe for ham – hans kone, hans familie – kommer virkelig frem i forgrunnen, og på grunn av hans kones utrettelige harde innsats og det arbeidet hun gjør med en advokat som representerer konsulen, blir det til slutt mulig for ham å bli sluppet fri, veldig likt Maher Arars historie. Men du tenker på de hundrevis, tusenvis av mennesker som ikke har denslags talspersoner som arbeider på deres vegne, og det er en knusende tragedie.
AMY GOODMAN: Vel, det er fremdeles tre forestillinger igjen: Fredag kveld, lørdag ettermiddag og lørdag kveld. Det er et skuespill som folk ikke vil glemme, setter veldig fokus på det som kalles ”extraordinary rendition,” som er --MICHAEL GABRIEL GOODFRIEND: Kidnapping og tortur.
AMY GOODMAN: Et ekstraordinært ord for kidnapping. Arrivalstheplay.com er nettstedet, hvis folk vil ha informasjon.
I forbifarten bør vi kanskje nevne et annet eksempel på ”extraordinary rendition” som har dukket opp i Tyskland. Som kjent har en rekke private selskaper rundt i USA gjort sine fly tilgjengelige for hemmelige CIA-operasjoner, hvor de har plukket uskyldige folk opp på gaten i Europa og andre steder og dermed transportert dem til torturkamre i fjerne land. Ett slikt offer var Khaled El-Masri, en uskyldig tysk statsborger som ble kidnappet i Macedonia av amerikansk militære, sendt til Afghanistan, torturert av CIA, og så droppet på landeveien et sted i Albania. Bush-administrasjonen hevder at hans sak ikke må komme for retten fordi dette betyr fare for USAs nasjonale sikkerhet(!) Samtidig har italienske myndigheter sendt ut arrestordre på 19 navngitte CIA-agenter i forbindelse med en tilsvarende kidnapping fra Italia.
Khaled El-Masri
Nok om ”extraordinary rendition.” For noen få år siden var det et annet politisk skuespill som ble satt opp i Londons West End og deretter møtt med sterk motstand da det skulle settes opp på Broadway i New York. Og denne gangen gjaldt det Israels militære, militante, dødelige brutalitet.
My Name is Rachel Corrie er et skuespill basert på notatene fra en amerikansk fredsaktivist som ble knust ihjel av en israelsk bulldozer i Gaza i 2003. Stykket ble først satt opp i London, deretter skulle det settes opp på New York Theatre Workshop i mars 2006, men seks uker før premièren kunngjorde teatret at de hadde utsatt oppsetningen på ubestemt tid. Dette ble kraftig kritisert som sensur. Syv måneder senere åpnet omsider forestillingen på Minetta Lane Theatre i New York.
Rachel Corrie
Til slutt noen ord om politisk film. I 2004 ble filmen Fahrenheit 9/11 utgitt, laget av politisk aktivist Michael Moore, den ble kåret med prestigiøse priser på Cannes-festivalen og deretter distribuert i 42 flere land, bare noen få måneder før presidentvalget. Det er utrolig å se hvor voldsomt denne filmen har blitt angrepet fra offentlig hold. John McCain kunne ikke en gang styre seg på selveste republikanerkonferansen og så seg nødt til å angripe Moore og hans film midt i sin tale, mens Moore satt der og lo. Videre kan man f.eks. se hvor voldsomt mye energi og oppmerksomhet har blitt viet filmen fra et norsk nettsted som ”Monticello Society” -- stoffet om Michael Moore og hans film er nok til å fylle mange tykke bind. Dette tyder på at hvis Moore ikke har truffet spikeren på hodet, har han i alle fall truffet en rå nerve i verdens mektigste hus, og det fortjener han all ære for.
