Seymour Hersh
Hersh serverer noen sitater fra Nixons berømte lydbånd. Som mange av oss husker, ble Nixon felt av sin egen forfengelige dumhet som bestod av å ta opp absolutt alle samtaler i Det Hvite Hus på stemme-aktiverte lydbånd, og han var også ubetenksom nok til å ta vare på disse bevisene på hans egen kriminalitet helt til domstolen krevde dem utlevert og han ble tvunget til å gå av på grunn av dem. Utskriftene fra disse lydbåndene ble deretter en bestselger, selv om det var et katalog-tykt volum med mye kjedelig lesning gjennom dagligdagse samtaler med en del mumling. Det morsomste var kanskje alle de ordene som var strøket og byttet ut med ”expletive deleted.” Nixon bannet mye, spesielt med uttrykkene ”hell” og ”goddamn.” Så når evangelisten Billy Graham og andre varme støttespillere lyttet til disse samtalene, ble de vel så sjokkert av språkbruken og tonen i Oval Office som de lovbruddene de åpent diskuterte å skjule. Nixon, Haldeman, Ehrlichman og den gjengen der snakket seg imellom som kjeltringer, mafiabosser, gangstere, figurer i underverdenen – en skarp kontrast til den verdigheten som man hadde forventet å høre fra verdens mektigste og mest betydningsfulle kontor.
President Richard Nixon
”Vi har blitt forherdet til vulgariteten, bedrageriet og mistroen som kjennetegner Nixon-båndene,” skriver Hersh. Og så setter han søkelyset på hvor utrolig lik Bush’s situasjon er idag sammenlignet med Nixon i 1972. Dette illustrerer han bl.a. ved å vise til samtaler han hadde med Air Force General John D. Lavelle, som i sin tid hadde kommandoen over alle luftoperasjoner i Vietnam. Gang på gang gikk han over streken på en måte som resulterte i store sivile tap, altså krigsforbrytelser. Disse aksjonene var ikke offentlig autorisert, men de var uoffisielt autorisert med muntlig samtykke fra oven selv om de var ulovlige.
Nå er det en kjensgjerning at den samme banden som begikk ulovligheter i Nixon-administrasjonen, den samme banden som fortsatt begikk grove lovbrudd og overgrep mot Nicaraguas befolkning i Reagan-administrasjonen gjennom den såkalte Iran-Contra-skandalen (da de gjorde hemmelig salg av våpen til Iran via Israel for å finansiere en terrorgruppe i Nicaragua som kongressen hadde forbudt støtte til), den samme banden som bygget opp sin maktbase betraktelig gjennom tolv år fra 1981 til 1993, de kom tilbake i 2001 i Bush-administrasjonen og fortsatte med sitt farlige spill til de grader at de idag truer hele verden med ødeleggelse. Denne samme gamle banden sitter med makten idag. Og hvis det hersker noen som helst tvil om at disse personene er kriminelle, er det bare å se på en del av deres støttespillere i kongressen. Før demokratene fikk flertall i kongressen ifjor høst, var situasjonen den at aldri i historien hadde så enormt store pengsummer strømmet inn i de folkevalgtes personlige bankkonti fra big business og andre mektige lobbygrupper. Og til tross for at mye av dette har vært hysjet ned og ignorert av mainstream, corporate media i USA, fikk vi vite fra selveste CNN at en del republikanske kongressmedlemmer sitter bak lås og slå i føderale fengsler og mottar fete lønner på skattebetalernes bekostning i tillegg til sine bestikkelser, utpressinger og andre gangster-inntekter. Andre republikanske folkevalgte sitter med dommer for seksuelle forbrytelser, bl.a. mot mindreårige.
I tillegg har amerikanske media vært preget av en langvarig skandale om en lekkasje fra Det Hvite Hus angående avsløringen av Valerie Plame som CIA-agent, fordi hennes mann hadde sagt at CIA aldri hadde funnet bevis på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen og at Bush derfor invaderte landet på løgnaktig grunnlag. Den som nå har fått skylden for den ulovlige og landsforræderiske avsløringen av Plame som CIA-agent og blitt dømt til flere tiårs fengsel, er I. Lewis "Scooter" Libby, en nær venn av visepresident Dick Cheney som ser ut til å ha handlet etter Cheneys og/eller Karl Roves instrukser. Men han har holdt kjeft om de på toppen, etter sigende fordi han har blitt lovet benådning som belønning for sin lojalitet.
"Scooter" Libby
Alt dette har tydeligvis bekymret president Bush, som har plutselig gitt en lang rekke aktorer og statsadvokater sparken. Dette minner selvsagt sterkt om president Nixon da han sparket etterforskere av Watergate-skandalen som han selv hadde utnevnt fordi tampen begynte å brenne litt for nær ham selv, men hittil ser det ut til at Bush’s motivasjon har vært mer partisansk. Det har vært så mange tiltaler og søksmål mot republikanske politikere at Bush ønsker så desperat å snu denne utviklingen at han har nylig sparket alle aktorer som ikke parerer ordre ved å reise tiltaler mot demokratiske politikere. Og nå er en full etterforskning på gang om hva som ligger til grunn for disse massive oppsigelsene. Et økende antall senatorer krever at justisminister Alberto Gonzales går av pga sin vanskjøtsel og misbruk av sin stilling (bl.a. tortur, ulovlig avlytting osv. osv. pluss sparkingen av alle disse aktorene), men Gonzales nekter å trekke seg.
Alberto Gonzales
Som sagt, kjeltringene sitter på toppen. Det har tidligere vært snakk om å iverksette en rettergang mot Bush for å tvinge ham til å gå av, men etter at demokratene fikk flertall i Kongressen ifjor, har mange av dem blitt feige, og lederen Nancy Pelosi erklærte rett etter valget at ”impeachment is off the table.” Denne holdningen gjelder ikke alle de demokratiske representantene, men Pelosi er sjef, og hun er en meget slu, sjarmerende, pragmatisk og maktbegjærlig politiker. Både hun og en del andre demokratiske senatorer våger ikke å utfordre skjebnen fordi dette kan sette deres egne politiske karrièrer i fare.
Nancy Pelosi
