søndag 11. mars 2007

Når militærvesenet råtner

Militærvesenet råtner. Det har råtnet siden slutten av annen verdenskrig. Det råtner innenfra, det råtner moralsk. På overflaten vokser det enormt. Det er en kjempeindustri. Men foruroligende statistikker kommer for dagen, og det er en kjensgjerning at stastistikker forteller lite om mørketallene.

Da Tyskland ble invadert og okkupert fra to kanter i 1945, flyktet folk i panikk vestover for å bli tatt til fange av vestlige allierte, for Stalins Røde Hær var ute av kontroll. De myrdet og de voldtok. General Eisenhower minnet imidlertid soldatene på at de var på ”vennlig territorium.”

Idag er ikke amerikanske tropper så vennlige lenger. De ligner i økende grad på Den Røde Hær anno 1945. De rykker inn i områder de kaller ”fiendtlig territorium” og ”indianerland.” Dette kom som et sjokk til Sgt. Eli Painted Crow i Irak. Hun tjenestegjorde i det militære i 22 år, bl.a. i Irak i 2004. Hun har to sønner som også har tjent i det militære og har syv barnebarn. Hun er også medlem av Yaqui-nasjonen i Tucson, Arizona.

Sgt. Eli Painted Crow

Om Irak-krigen sier Sgt. Eli Painted Crow:

"Fordi jeg selv er en innfødt, betrakter jeg ikke dette [situasjonen i Irak] som en krig for det første. Jeg ser dette som en invasjon som begår folkemord mot en nasjon, mot et folk. Jeg ser at vi er der og og vi gjør den samme tingen som vi gjorde her med dette landets urbefolkning, kaller det demokrati, kaller det frihet. Vel, det er ikke frihet hvis det påtvinges.

”Og det jeg lærte om det irakiske folk mens jeg var der, var at de er veldig like urbefolkinger her hjemme. De har klaner, de har sirkler, de har sine seremonier, de har sin tromme. Der er så mange likhetstrekk, og det såret meg virkelig å erkjenne at her er jeg en som har overlevd dette forsøket på folkemord mot mitt folk – og jeg sier ”forsøket på” fordi vi er fremdeles her, selv om de ønsker å si at vi ikke er det, vi ble slettet ut, og vi er ikke en gang i historiebøkene – og her er jeg over der og gjør den samme tingen som ble gjort mot meg.”

Crow forteller også at det amerikanske militæret snakket om Irak som ”indianerland”:

”Det de sa i briefingen, de kalte fiendtlig territorium for “indianerland”. Og jeg står der og bare lytter til denne briefingen, og jeg er bare i sjokk over at etter all denne tiden, etter at så mange innfødte har tjent [i det militære] og tjener og dør, at vi er fremdeles fienden, selv om vi bærer den samme uniformen. Det var veldig sjokkerende for meg å høre.”

Glenn Morris

Glenn Morris er medlem av Leadership Council of the American Indian Movement of Colorado, advokat og professor i politisk vitenskap ved University of Colorado i Denver. Fredag 6. oktober 2006 snakket han om det samme tema som Sgt. Crow i forbindelse med protestene mot feiringen av Columbus-Dagen i Colorado:

"Vi har en sak i Nevada akkurat nå med The Western Shoshones, hvor skjøtet på landet deres ble betraktet som tilintetgjort under denne Doctrine of Discovery [Oppdagelses-doktrinen] – ikke i 1823, ikke i 1890 – i 1980-årene, og det fortsetter til idag, til det punkt hvor FN, komiteen for eliminering av rasediskriminering og den inter-amerikanske komiteen for menneskerettigheter, har sagt at gjennom denne Oppdagelses-doktrinen, iverksettingen av Oppdagelses-doktrinen, har USA vært involvert i grove brudd på fundamentale menneskerettigheter.

”USA, selvfølgelig, fortsetter å ignorere disse bestemmelsene, men i tillegg til det har denne Oppdagelses-doktrinen og prinsippet om føderale indianerlover blitt eksportert fra USA til å bli iverksatt i Canada, i Australia, i New Zealand, i andre engelske common-law-land som India og Kenya og Sør-Afrika.”

”Og vi ser det innebygget i Bush-administrasjonen. Jeg vet ikke om dere har lest Robert Kaplans bok Imperial Grunts, men Kaplan, som er en av Bush-administrasjonens favoritter, og det sies at Bush har lest boken Imperial Grunts. Og i boken innrømmer Kaplan at idag fortsetter USA å kjempe indianerkriger i Irak, i Afghanistan, i Filippinene, i Colombia, hvor de fortsetter med å kalle et hvilket som helst territorium som ikke er under USAs militære kontroll for ”indianerland.” Det vil si, det trenger å kues, det trenger å bli sivilisert. Denne krigen, denne kollisjonen mellom sivilisasjoner, den såkalte kollisjonen mellom sivilisasjoner som foregår i verden idag, den er ikke ny. Den var en krig som ble kjempet i dette området akkurat her hvor vi sitter [Denver, Colorado] i mange generasjoner, for å bringe de hedenske territoriene inn i den siviliserte kristne flokken. Så det er det vi egentlig snakker om, vi begynner å konfrontere den ideologien som drev indianerkrigene, og tråden kan trekkes kontinuerlig fra 12. oktober 1492 til idag.”


8. mars var kvinnedag, og det var i denne forbindelse at de problemene kvinner sliter med i det militære ble tatt opp. Og det som kommer frem her er hårreisende. Seksuell trakassering, seksuelle overgrep og voldtekter er dagligkost i US Army i Irak. Så kvinnene må ikke bare passe seg for fienden, irakerne, men enda mer for sine mannlige kolleger. Det er så ille at de ikke kan gå på toalettet om natten eller ut for å drikke vann, for mannlige soldater står alltid på lur for å trekke dem inn på en do og voldta dem.

Dette har ført til at for ikke å måtte gå på do om natten, tør ikke kvinnene drikke vann etter klokken 3 eller 4 om ettermiddagen. I et glohett klima resulterer det i at en del kvinner dør av dehydrering om natten. For å skjule dette, ga general Sanchez ordre om at disse detaljene, dvs. dødsårsakene, ikke skulle nevnes åpent.

Colonel Janis Karpinski er best kjent for sin kommando over det beryktede Abu Ghraib-fengselet, men hun har også uttalt seg om behandlingen av kvinnelige soldater i Irak. Ifjor vitnet hun i en slags fillehøring som ble kalt for ”Bush Crimes Commission Hearings,” og da sa hun bl.a. følgende:

COL. JANIS KARPINSKI: Fordi kvinnene, i frykt for å stå opp i de mørke timer for å gå ut til de portable toalettene eller latrinene, drakk ikke væske etter kl. 15:00 eller kl. 16:00 om ettermiddagen. Og i 50-graders hete eller varmere, fordi det ikke var noe klima-anlegg de fleste stedene, døde de av dehydrering mens de sov. Og istedenfor å gjøre alle oppmerksomme på det, fordi det er sjokkerende – og som leder, hvis ikke det er sjokkerende nok for deg, da er du ikke mye leder – så det de ba kirurgen om å gjøre var: ”Ikke brief de detaljene mer. Og ikke si konkret at de er kvinner. Du kan legge frem det i en skriftlig rapport, men ikke brief det åpent mer.”

MARJORIE COHN: Var det en offiser som så dehydrering listet som en kvinnes dødsårsak, en kvinnelig amerikansk soldat, og etter det sa: ”Ikke list dehydrering som dødsårsak mer”?

COL. JANIS KARPINSKI: Ja.

MARJORIE COHN: Hvem var det?

COL. JANIS KARPINSKI: General Sanchez.

MARJORIE COHN: General Sanchez. Takk skal du ha.



Colonel Janis Karpinski

Helen Benedict er professor ved Columbia University’s Graduate School of Journalism. Hun har skrevet tre bøker om seksuelle overgrep, bl.a. Recovery: How to Survive Sexual Assault, og Virgin or Vamp: How the Press Covers Sex Crimes. Hun arbeider nå med en bok om kvinnelige veteraner fra Irak-krigen. Hennes nyeste artikkel på Salon.com er The private war of women soldiers.


Helen Benedict

Nå kan man spørre: Hva er årsaken til dette enorme sammenbruddet av moral i det militære? Svaret ser ut til å være selve krigens natur. Sgt. Eli Painted Crow formulerer det slik:

“Og vi er i et fiendtlig miljø, så for å forestille seg at når du lærer en soldat å hate og være voldelig, at du kan kontrollere dette på noe som helst nivå er veldig vanskelig. Du må huske på at vi reiser over dit for å drepe. Vi mister mange verdier når vi er der ute, og så blir du dette rovdyret, denne angriperen, hele denne tingen som ikke fungerer, det du betrakter som fienden. Det blir ganske enkelt hvem du er. Så hva kan du forvente? Jeg mener, det er ingen forholdsregler der som sier at kvinner må – jeg mener, ingen tenker på at du må beskytte deg fra dine likestilte, men ingen tenker på det. Men du havner virkelig – de havner mange ganger, vet du, at du må ta vare på deg selv mot de fleste, mer enn det du har å gjøre med utenfor militærleiren.”

Howard Zinn er en av USAs mest kjente historikere. Hans klassiske verk A People's History of the United States forandret måten mange ser historie på i USA. Etter første utgivelse for et kvart århundre siden har boken solgt over en million eksemplarer. Etter å ha tjenestegjort som luftbomber i annen verdenskrig, ble Howard Zinn en livsvarig dissenterende og fredsaktivist. Han var aktiv i borgerrettighetsbevegelsen og mange bestrebelser for sosial rettferdighet i de siste 40 år. Han har skrevet tallrike bøker og er professor emeritus ved Boston University. I november 2006 talte han i Madison, Wisconsin hvor han mottok Haven Center's Award for Lifetime Contribution to Critical Scholarship. Hans tale bar tittelen The Uses of History and the War on Terrorism.


Howard Zinn


Her er et treffende sitat:

”Det er visse – jeg kom ut av den krigen, krigen jeg hadde deltatt i frivillig, krigen hvor jeg var en entusiastisk luftbomber, jeg kom ut av den krigen med visse idéer som jeg nettopp hadde utviklet gradvis på slutten av krigen, idéer om krig. Én av dem er at krig korrumperer alle som deltar i den. Krig forgifter alle som deltar i den. Man begynner som de snille, vi er de snille. De er de slemme. De er fascistene. Hva kunne være verre? Så de er de slemme, vi er de snille. Og mens krigen fortsetter, begynner de snille å oppføre seg som de slemme. Man kan spore dette tilbake til den peloponnesiske krigen. Man kan spore det tilbake til de snille, athenerne, og de slemme, spartanerne. Og etter en stund blir athenerne hensynsløse og ondsinnede, akkurat som spartanerne.

”Og vi gjorde det i annen verdenskrig, etter at Hitler begikk sine grufullheter, begikk vi våre grufullheter. Dere vet, vår dreping av 600,000 sivile i Japan, vår dreping av antakelig like mange sivile i Tyskland. Disse var ikke Hitler, de var ikke Tojo. De var ikke – nei, de var bare alminnelige mennesker., akkurat som vi er alminnelige mennesker som bor i et land som er et plyndrende land, og de bodde i land som var plyndrende land, og de ble fanget opp i hva det enn var og redde for å si ifra. Og jeg vet ikke, jeg kom til den konkusjonen, ja, krig forgifter alle.

”Og krig – dette er det viktig å huske på – at når du går i krig mot en tyrann – og dette var en av påstandene: ”Å, vi skal bli kvitt Saddam Hussein,” som var, selvfølgelig, vrøvl. De gjorde ikke -- brydde vår regjering seg om at Saddam Hussein tyranniserte sitt eget folk? Vi hjalp ham med å tyrannisere sitt folk. Vi hjalp ham med å gasse kurderne. Vi hjalp ham virkelig med å akkumulere masseødeleggelsesvåpen.

”Og de menneskene du dreper i en krig er tyrannens ofre. De menneskene vi drepte i Tyskland var Hitlers ofre. De menneskene vi drepte i Japan var ofre for den japanske imperialistiske hæren, vet dere. Og de menneskene som dør i kriger er mer og mer og mer mennesker som ikke er i det militære. Man kan vite dette om de forskjellige forholdene mellom sivile og militære dødsfall i krig, hvordan i første verdenskrig var det ti militære døde for hver sivile døde, i annen verdenskrig var det 50-50, halvt militære og halvt sivile, i Vietnam var det 70% sivile og 30% militære, og i kriger etter det er det 80% og 85% sivile.

”Jeg ble venner for noen få år siden med en italiensk krigskirurg som het Gino Strada. Han brukte ti år, femten år på å gjøre kirurgi på krigsofre over hele verden. Og han skrev en bok om det: Green Parrots: Diary of a War Surgeon. Han sa at av alle pasientene han hadde operert på i Irak og Afghanistan og alle andre steder, var 85% av dem sivile, en tredjedel av dem barn. Hvis dere forstår, og hvis folket forstår, og hvis dere sprer ordet om denne forståelsen, om at uansett hva dere blir fortalt om krig og hvordan vi må gå i krig, at uansett hva trusselen er eller uansett hva målet er – et demokrati eller frihet – så vil det alltid være en krig mot barn. Det er de som må dø i store antall.

”Så krig – vel, Einstein sa dette etter første verdenskrig. Han sa: 'Krig kan ikke humaniseres. Det kan bare avskaffes.' Krig må avskaffes, vet dere. Og det er – jeg vet at det er langt dit. Jeg forstår det, men man må – når noe er langt unna, men det må gjøres, da må man begynne å gjøre det. Akkurat som slutten på slaveriet i dette landet var virkelig langt unna i 1830-årene, men folk stod fast på det, og det tok 30 år, men slaveri ble avskaffet. Og vi kan se dette igjen og igjen. Så vi har en jobb å gjøre. Vi har mange ting å gjøre.”

Her kan det selvfølgelig være fristende å være litt pirkete. Slaveriet ble avskaffet ved hjelp av en blodig borgerkrig. En alternativ slutt på nazistenes brutale og morderiske tyranni i Europa, som strakk seg fra Nordishavet i nord til Nord-Afrika i sør og fra den engelske kanalen i vest til Kaukasus i øst, er vanskelig å forestille seg. Mahatma Gandhi skrev et brev til Hitler for å overtale ham til fornuft. Den eneste gjenstående mulighet ville ha vært om det tysktalende folk hadde funnet motet og styrken til å styrte føreren og gjøre revolusjon.

Dette forblir imidlertid teoretisk og abstrakt tankespinn som ikke bør hindre oss i å innse sannhetens kjerne i Howard Zinns fremstilling. Av den grunn bør alle militærnektere, desertører, sabotører osv. verden rundt betraktes som foregangsfolk og rollemodeller. Under hippie-kulturen i USA på 1960-tallet ble bl.a. følgende spørsmål stilt: Hva om de startet en krig men ingen stilte opp?

Kildematerialet til denne bloggen er som vanlig Democracy Now! med Amy Goodman. Videoer og audioer fra radio- og TV-sendingene kan lastes ned herfra.