Robert Fisk er hovedkorrespondent i Midtøsten for The London Independent og forfatter av en rekke bøker, bl.a. hans siste: The Great War for Civilisation: The Conquest of the Middle East.
For tre og en halv måned siden, i desember 2006, deltok Robert Fisk i en diskusjon om den offisielle Irak-rapporten på Muslim Public Affairs Councils sjette årlige konferanse i Long Beach, California, hvor mer enn tusen muslimer var samlet. Konferansen het: "Reform, Relevans og Fornyelse. Å forstå Islam for fremtiden.” Fisk stod på talerstolen med et eksemplar av Irak-rapporten i sin hånd.
Dette er talen som Fisk ga under debatten om ettermiddagen, altså før hovedtalen som ble gjengitt i en tidligere blogg.
Robert Fisk med Irak-rapporten
ROBERT FISK:Damer og herrer, hvor mange av dere har virkelig lest Irak-rapporten av Baker og Hamilton? Et hav av ingen hender, virkelig, ja. Der står det, merkelig nok – den har denne rare journalistiske smaken. Den snakker om at ”tiden løper ut,” ”porøse grenser.” Den minner meg om den type stoff vi får fra The Brookings Institution eller min favoritt-journalist Tom Friedman i The New York Times. Så jeg foreslår at før dere leser den – jeg klarte å komme meg igjennom dette på United Flight 979 igår. Før dere virkelig leser den, foreslår jeg at dere begynner bakfra, for dere vil oppdage at Mr. Hamilton og Mr. Baker har vært snille nok til å liste alle ekspertene som hjalp dem. De kalles faktisk forhenværende funksjonærer og eksperter.
La meg lese igjennom noen få ting her for dere: Strobe Talbott, The Brookings Institution; George Will, The Washington Post; Kenneth Pollack, mannen som ga dere The Threatening Storm, boken som fortalte dere at det virkelig var masseødeleggelsesvåpen i Irak; The Brookings Institution; Carlos Pascual, The Brookings Institution; Michael O’Hanlon, The Brookings Institution; American Enterprise Institute; Martin Indyk, The Brookings Institution. Det går opp for dere at kanskje disse forslagene egentlig ikke kommer til å fungere, ikke sant? Og så, her er vi, Thomas Friedman, The New York Times. Så jeg anbefaler dere sterkt å lese dette dokumentet.
Kanskje Mr. Bush har rett. Dere vet, jeg tror at vi ikke vil ha demokrati, vi vestlige. Vi vil ikke ha demokrati i Midtøsten. Vi har ingen slike intensjoner. Jeg tror at Midtøstens folk – vel, faktisk er jeg helt enig – ville like å ha noe av vårt demokrati. Jeg tror de ville like noen pakker med menneskerettigheter fra våre vestlige supermarkedhyller. Men de ønsker også, tror jeg, en annen type frihet. De ønsker frihet fra oss. Og dette akter vi ikke å gi dem.
Dreier det seg om olje? Selvfølgelig gjør det det. Tror dere virkelig at hvis Iraks hovedprodukt var aspargus eller gulrøtter at 82nd Airborne ville være i Mosul eller US Marines i Ramadi og Fallujah og andre steder i Anbar-provinsen? Jeg tror virkelig ikke det.
Det dreier seg dog også om noe annet. Det dreier seg om de imperialistiske kreftenes grunndype behov for å prosjisere seg selv – militært – og ekspandere. Jeg mener, romerne gjorde det, britene gjorde det. Jeg hadde en veldig rar samtale for et par år siden da spanjolene trakk seg etter bombingene i Madrid. Og jeg reiste ned til det spanske hovedkvarteret i Kufa, rett utenfor Najaf. Og mens jeg snakket med noen spanske funksjonærer som alle lengtet etter å komme hjem til Spania, kommer en kar ut, en amerikansk militær mann, pistol, rifle, sivile klær, åpenbart CIA. Og han sier: ”De sier at der er menn, 60 eller 70, med våpen, som ferdes rundt her om natten.” Og jeg sa: ”Det er nok det.”
Han sa: ”Hvordan skal vi gjøre det? Hva skal vi gjøre? Hvor gjorde vi feil?” Og jeg sa: “Hør her, da romerne erobret et annet land – og de gjorde det med mye brutalitet, de korsfestet alle som stod imot dem – da gjorde de alle til borgere av Roma. Alle hadde det som tilsvarte et romersk pass. Bare forestill deg,” sa jeg, ”hva ville hendt hvis, da de første amerikanske troppene krysset Tigris-elven i april 2003, USA hadde sagt at hver eneste borger av Irak som ønsker det kan delta i vårt demokrati og bli amerikansk statsborger.” Jeg kan ikke si hvor lang køen ville bli rundt den første amerikanske ambassaden som åpnet. Det betyr ikke at alle menneskene i Irak ville reise til USA og bo der, eller omvendt. Men jeg tror ikke at det ville ha vært noen motstandsbevegelse hvis generøsitet hadde blitt vist irakerne.
Da jeg så Baghdad brenne – byens institusjoner, muséer, kunstgallerier, byens arv – skulle USAs militære ha satt opp en stor teltby med lege- og medisinhjelp rundt Baghdad. Gratis legehjelp til alle, de syke, de sårede, de som hadde smerter, for å vise at vi er deres medmennesker. Men det var selvfølgelig ikke en del av planen. For et forferdelig, forferdelig feilgrep, mye verre enn nedleggelsen av den irakiske hæren eller nedleggelsen av deres politistyrke. Til og med verre enn å stjele oljen deres.
Dere vet, vi møter idag i media det samme konstante problemet med svakhet, dovenskap og frykt. Når man prøver å lage reportasjer om realiteter, hvilken avis har dere lest i deres land, en ledende avis nylig, hvor en vanlig mainstream-reporter kan si de tingene jeg har sagt til dere ikveld? Det er antakelig derfor jeg er her og Tom Friedman ikke er her, ikke sant? Vel, Tom Friedman kunne si det frem til et visst punkt, men jeg tror vi kan lese ham i denne rapporten.
Problemet, er jeg redd for, er at vi har blitt vant til en slags mild, moderat journalistikk fra Midtøsten i amerikanske media som er uforståelig medmindre man tilfeldigvis kjenner regionen. ”Muren” blir en ”sikkerhetssperring,” som sikkerhetssperringen i Berlin, som noen av dere kanskje husker. ”Okkupert territorium” er ”omstridt territorium.” En ”koloni” blir et ”nabolag.” Og dermed, selvfølgelig, palestinerne, generisk voldelige for å stå imot dette ved å kaste steiner eller verre.
Jeg tror, vet dere, at man ser den samme tingen skje med Mearsheimer-Walt-rapporten. Jeg intervjuet stakkars gamle Walt oppe i Harvard rett etter at han produserte sin berømte rapport om den israelske lobbyen og dens makt, og han var i en tilstand av nærmest katatonisk sjokk. Og jeg sa: ”Ro deg nå ned. Velkommen til klubben vår. Vi har vært igjennom dette tidligere.” Enhver som kommer med saklig, anstendig kritikk av Israel, inkludert israelere, vil bli kalt anti-semittisk. Og vi reagerer veldig klart på dette. I Storbritannia truer vi med å saksøke når noen kaller oss det, fordi det er en løgn. John Malkovich, skuespilleren, som sa på The Cambridge Union at han ønsket å skyte meg, fulgte dette opp i The Observer ved å si at han hatet meg på grunn av min, sitat, ”ondsinnede anti-semittisme.” Våre advokater gikk til aksjon øyeblikkelig. The Observer trakk reportasjen tilbake og ba om unnskyldning. Man må si ifra. Og journalister må si ifra når de blir falskt anklaget for rasisme.
Jeg er helt enig med min venn når han snakker om hvor skammelig det er å benekte den jødiske Holocaust. Det skjedde. Seks millioner jøder ble myrdet i Europa. Jeg har vært i Auschwitz. Jeg har vært i Birkenau. Jeg har vært i Treblinka. Det er sant alt sammen. Les Martin Gilberts autoritative bok The Holocaust. Men hvorfor sier ikke president Ahmadinejad og de mange arabiske personene som sier de samme tingene, men ikke så høyt, hvorfor sier han ikke: “Ja, ja, seks millioner jøder ble svinsk myrdet, og det er sant, men det var ikke vi som gjorde det ”? Det er der feilen ligger.
Mahmoud AhmadinejadOm og om igjen blir araberne nå gitt skylden for Holocaust. Husker dere Menachem Begin, da han sendte troppene sine mot Beirut i 1982, skrev han dette rablende, hysteriske brevet til Reagan hvor han sa at han følte seg som Den Røde Hær som nærmet seg Berlin hvor Hitler var – Hitler var den stakkars gamle Yasser Arafat, som forøvrig hevdet på den tiden at han forsvarte Beirut akkurat som Stalingrad.
Alle er besatt av den annen verdenskrig. Alle. Bush, selv vår egen kjære Mr. Blair, tror de er Winston Churchill. Og alle våre fiender, hver eneste én av dem, tro meg, er en Tigris’ Hitler. Antony Eden henviste faktisk til Nasser som Nilens Mussolini. Vi tar alle på oss våre annen verdenskrigskapper, det er utrolig. Og hvis noen, noen som helst, foreslår at krig er galt, da er vi Neville Chamberlain, vi er i pasifiseringens hus, og se hva som hendte i 1939.
Og journalister går med på dette. Pollack, en av disse personene, gikk med på den linjen. Vi forsøker tilfreds å gjenta de historiske bitene vi husker unøyaktig og feilaktig. Og vi husker ikke den britiske invasjonen av Irak i 1917, da den britiske offiseren kunngjorde et dokument på Baghdads vegger som sa: ”Vi kommer her” – til befolkningen i Mohafazat, Baghdads landsdel – ”Vi kommer her, ikke som erobrere, men som frigjørere for å befri dere fra generasjoner av tyranni.” Og i 1920, da opprøret, det irakiske opprøret mot britisk herredømme i Irak, begynte, bombarderte vi Fallujah, og vi bombarderte Najaf. Den britiske hæren, i 1920. Jeg har sett telegrammet som ble skrevet av britisk etterretning i Baghdad til krigsdepartementet i London, hvor det står at terrorister krysset grensen fra... ?
PUBLIKUM-MEDLEM:
Syria.
ROBERT FISK:
Ja, akkurat. Du leste det telegrammet. Du visste om det telegrammet. Og så stod Lloyd George, den britiske statsministeren, frem i Underhuset og sa: ”Hvis britiske tropper forlater Irak nå, vil det bli... ”?
PUBLIKUM-MEDLEM:
Borgerkrig.
ROBERT FISK:
Presist. Du leste The Times’ parlamentariske rapport i 1920, ikke sant? Vi leser ikke historie. Våre journalister leser ikke historie. Du store min, det gjør heller ikke våre ledere.
Dere vet, jeg tror at dette – ett av disse problemene med journalisme er at vi ikke bærer historiebøker i baklommene våre. Og jeg tror det andre problemet er at våre ledere ikke gjør det. Og det er ett stort problem, over alle de andre, som vi ikke ser på. Mange av oss, mange av dere her, har bevitnet kriger. Men det er ikke ett eneste medlem av noen vestlig regjering noe sted i verden som noen gang har opplevd eller vært i krig. Mr. Bush kunne ha vært det, selvfølgelig. Mr. Cheney kunne ha vært. Colin Powell var, og han er borte, han hadde erfaring. Da jeg vokste opp, Churchill, Eden, vi hadde mange statsministere i Storbritannia som hadde vært i krigen. De visste at man går ikke i krig av falske og uoppriktige grunner. Men det er borte nå. Våre lederes erfaring med krig er nå Hollywood.
Jeg tror at, dere vet, prosjektet å omforme Midtøsten er et barneprosjekt. Det har allerede blitt glemt. De nykonservative planleggerne har allerede sagt: ”Ikke oss, kamerat. Ikke oss, nei, nei. Vi drar. Hans feil. Og se på alle de irakerne.” Den siste linjen vi får, forøvrig – les David Brooks i The New York Times – er at irakerne har vist seg uverdige til de sivilisasjonens frukter som vi ønsker å gi dem. Grådige. Sekteriske. De kjenner bare til stammen. Inntil, selvfølgelig, vi finner en annen nasjon som egner seg til å bli invadert og tilbudt vår sivilisasjons frukter. Vær sikre, det er mange å velge mellom. Det blir ikke Nord-Korea, for de har bomben.
Se på måten vi kjøpte hele linjen om Iran på. Iran, med atomanlegg som ble startet med vår oppmuntring, og Washingtons oppmuntring under shahen. Det er faktisk et muslimsk land i Sørvest-Asia som har mange Taliban-støttere der, mange al-Qaeda-folk, og det har en bombe. Det heter Pakistan. Men vi snakker ikke om det. Det er ikke en del av fortellingen som legges frem av våre ledere. Det er Iran, Iran, Iran. Som om noen, i tusener, millioner år fremover, som har en turban, ikke ville få lov til å ha atomkraftverk. Det er meningsløst. Det er barnespråk og barnepolitikk. Og det er vi, det mektigste supermakt-nærværet i Vesten, som tillater dette og faktisk organiserer det.
Damer og herrer, vi kommer ikke til å omforme Midtøsten. Vi kan hjelpe med å ødelegge regionen, men vi kommer ikke til å omforme den. Hvis dere vil vite hva som avgjør amerikansk politikk nå og hva som avgjør britisk politikk, er det ikke Mr. Blair, og det er ikke Mr. Bush, det er irakerne. Tusen takk, damer og herrer.
Originalteksten (rush transcript) kan leses her, og TV-sendingen fra Democracy Now! onsdag 20. desember 2006 kan lastes ned herfra.
Nok en stor takk til Amy Goodman.
