mandag 26. februar 2007

Litt om tema og kilder

Oppfølgere på tidligere temaer er på vei etter planen, bl.a. nok et intervju med økonomisk hit man John Perkins.

I mellomtiden kan jeg vel skyte vinden med noen av mine egne greier, siden dette er min blogg. Det er artig å se mine gamle artiler og til og med dikt bli kopiert og viderepublisert på andre nettsteder og blogger, spesielt når de er høflige nok til å oppgi kilden. Snublet nettopp borti noen av mine gamle dikt fra 25-30 år tilbake, da jeg fikk ånden over meg i USA, deriblant Opinions og The Epic of the Preacher, the Cop, and the Hooker.
Originalene har ligget her siden 1998.

Men tilbake til vår sak: Hensikten med denne bloggen er å blottlegge hvor farlig, korrupt og destruktiv den amerikanske imperialismen har blitt. Denne utviklingen går langt tilbake i tid, for oss i Europa er det nok å nevne at president Woodrow Wilsons politikk i kjølvannet av første verdenskrig banet veien for Wall Street-cracket i 1929, depresjonen i 1930-årene, og nazistenes maktovertakelse. Hitlers parti mottok økonomisk støtte fra USA, akkurat som USA skapte Pinochet, Osama bin Laden og Saddam Hussein for å nevne noen få. Selve Irak ble skapt av britene etter første verdenskrig da Ottoman-imperiet gikk i oppløsning. Det var britene som stuet sammen forskjellige folkegrupper og satte grensene for det landet som ble Irak for å vinne kontroll over oljeresursene. Senere, da det britiske imperiet gikk i oppløsning, ble slike interesser overtatt av USA.

Nå er det en utbredt misoppfatning at USAs militære og økonomiske eventyr rundt i verden skyldes generøsitet, uselviskhet, godhet og ønske om å spre demokrati, frihet og andre gode ting. På våre breddegrader har vi ikke opplevd skyggesidene av amerikansk egoisme og brutalitet, men når alt kommer til alt og historien granskes, har det seg slik at til og med på D-dagen sommeren 1945 kom amerikanerne for å rydde opp i eget rot og få et solid fotfeste i vår verdensdel med militærbaser og denslags.

Idag blir de groveste løgner spredt fra amerikansk hold om at militære styrker må herske rundt i Midtøsten fordi amerikanere og europeere skal kunne sove trygt. Av samme grunn må land etter land invaderes – Iran og Syria i neste omgang – og Norge er forpliktet gjennom NATO, heter det, å sende bombeflyvere til Afghanistan. I 1964 ble nordmenn brukt til å starte Vietnamkrigen i Tonkin-bukten.

Den eneste hensikten bak slike invasjoner er å gjennomføre ”regimeskifte”, dvs. USA-støttede Quisling-regjeringer. Sør-Vietnam gikk igjennom ca. 16 korrupte regjeringer av denne typen. Gang på gang har USA styrtet regjeringer, ofte fredelige, demokratisk valgte sådanne, og innsatt sine egne marionetter, som da de innsatte shahen i Iran i 1953. I 1979 gjorde iranerne opprør og revolusjon, og nå ønsker USA å gjenta et slikt kupp fordi de ikke kan tillate at Iran blir en dominerende makt i Midt-Østen. Kun USA skal være dominerende makt der ifølge den nye verdensorden.

I de senere år har denne utviklingen tatt en skremmende retning mot det verre, langt verre enn det noengang har vært før. Derfor har det vært viktig for makthaverne og undertrykkerne å kneble pressen, fengsle uavhengige reportere, og true alle og enhver med landsforræderi- og spionasje-anklager hvis man åpent kritiserer øvrigheten.

På den andre siden er det nettopp i USA at vi finner de skarpeste, djerveste, dyktigste og mest radikale kritikerne av amerikansk politikk, etterforskende og oppsøkende reportere, historikere, professorer. De kritiserer også Israel nådeløst, og det ironiske er at svært mange av disse kritikerne er jøder. Israels propagandateknikk har lenge gått ut på å stemple alle og enhver som kritiserer skyggesidene av deres politikk, deres brutale undertrykkelse av palestinerne, for anti-semitter. Jøder som kritiserer dem kaller de ”selv-hatere”.

Men dette begynner nå etterhvert å bli mindre effektivt. Man tenker ikke lenger i bokser definert av nasjonalitet, rase, stamme, familie, etnisitet og alt det der. Av samme grunn er det nettopp amerikanere selv som er flinkest til å blottlegge all den korrupsjonen, maktmisbruket, kriminaliteten og umenneskeligheten som nå kjennetegner politikken i Washington.

Utenfra er det begrenset hva vi kan gjøre, akkurat som tilfellet er med Russland og Kina, men hvis våre egne politikere var oppmerksomme på hvor kraftig motstanden nå vokser daglig i den amerikanske befolkning, ville de trekke alle europeiske tropper ut av hele Midtøsten uansett hvor mye Condaleeza Rice protesterte og erstatte dem med mat, medisiner, legehjelp og denslags. Jakten på terrorister er bare et skalkeskjul, det er faktisk en stor løgn alt sammen, akkurat som ”krig mot terror” er en selvmotsigelse fordi krig er terror.

I denne bloggen skal vi hilse på mange av disse fremstående amerikanske og britiske opprørerne.



Seymour Hersh er en amerikansk etterforskende journalist og forfatter bosatt i Washington, DC. Han er fast bidragsyter til The New Yorker magazine om militære og sikkerhetsmessige tema. Han ble verdenskjent i 1969 for avsløringen av My Lai-massakren og skjulingen av den under Vitenam-krigen, og for dette fikk han Pulitzer-prisen for internasjonal journalistikk i 1970. Hans 2004-rapporter om de amerikanske militæres behandling av fanger i Abu Ghraib-fengslet fikk stor oppmerksomhet. Hersh fikk George Polk Award for Magazine Reporting i 2004, som utdeles hvert år av Long Island University for å hedre bidrag til journalistisk integritet og etterforskende reporting. Dette var hans fjerde George Polk Award, den første var en Special Award han fikk i 1969. In 2006 rapporterte han om amerikanske militærplaner for Iran som angiveligvis inkluderte bruk av atomvåpen mot det landet.


Robert Fisk er en britisk journalist for avisen The Independent og har arbeidet i Midtøsten i over 25 år. Han bor i Beirut. Han er verdens mest dekorerte utenrikskorrespondent og har mottatt uttallige priser, bl.a. British Press Awards' International Journalist of the Year syv ganger. Fisk snakker meget godt arabisk og er en av de ytterst få journalister i verden som har intervjuet Osama bin Laden (tre ganger mellom 1994 og 1997). I 2005 utga han boken The Great War for Civilisation: The Conquest of the Middle East.

Scott Ritter er best kjent som skarp kritiker av amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten, hvilket stammer fra hans erfaring som FNs våpeninspektør i Irak. Før USAs invasjon av Irak i mars 2003 sa Ritter gjentatte ganger at Irak ikke hadde noen masseødeleggelsesvåpen.


Bill Moyers, 72, startet sin journalist-karrière som 16-åring. Født i Oklahoma og oppvokst i Texas, Moyers bor nå i New York City og er president for Schumann Center for Media and Democracy. I April iår (2007), vender han tilbake til PBS med Bill Moyers' Journal.

Howard Zinn er en amerikansk historiker, sosialkritiker, skuespillforfatter og politisk forsker. Siden 1960-tallet har han vært en synlig skikkelse i borgerretts- og anti-krigs-bevegelsene i USA. Han har skrevet 20 bøker, deriblant A People's History of the United States. Zinn er Professor Emeritus ved Political Science Department på Boston University.


Noam Chomsky er the Professor Emeritus i linguistikk ved Massachusetts Institute of Technology. Siden sin kritikk av Vietnamkrigen i 1960-årene har Chomsky blitt bedre kjent internasjonalt for sin media-kritikk og politikk enn for sine språkteorier. Han regnes for en nøkkelfigur for den amerikanske venstresiden og har vært kalt den eneste ekte intellektuelle. Chomsky sympatiserer med anarcho-syndicalismen og har skrevet mange bøker.

Norman Finkelstein er en amerikansk professor i politisk vitenskap og forfatter. Han er sønn av jødiske Holocaust-overlevende og kjent for sine skriverier om den israelsk-palestinske konflikten og for sin påstand om at Holocaust blir misbrukt både for personlig økonomisk vinnings skyld og for pro-israelske politiske mål.
Barry Lando, forfatter av Web of Deceit: The History of Western Complicity in Iraq, From Churchill to Kennedy to George W. Bush. Han er tidligere etterforskende produsent av 60 Minutes." og kjører en blogg.

Greg Palast er en forfatter på New York Times’ bestselger-liste og journalist for BBC og den britiske avisen The Observer. Hans nyeste bok heter Armed Madhouse. Palasts arbeide fokuserer ofte på ulovligheter blant store konserner men han har også arbeidet med fagforeninger og forbrukergrupper. Han hevder å ha gravd frem bevis på at Florida-guvernøren Jeb Bush, Floridas delstatssekretær Katherine Harris, og Floridas valgovervåkingssjef Clay Roberts, sammen med ChoicePoint-konsernet, manipulerte stemmene under presidentvalget i 2000 og på nytt i 2004 og at utfordreren John Kerry ville ha vunnet hvis det ikke hadde vært for utrolig mange demokratiske stemmer som forsvant.

13 september 2006, etter å ha fotografert leiren for Katrina-ofre i Louisiana like ved den kjempedigre Exxon-eiendommen, sa de føderale myndighetene at hans videoopptak var en trussel mot nasjonal sikkerhet og sendte ut en arrestordre på ham. Fra midt på den dagen var Palast på rømmen fra politiet ifølge Alex Jones Radio Show. Representanter fra Palast-kontoret sa senere samme dag at Exxon hadde “stanset bikkjene” og at ingen anklager ville bli fulgt opp.

Angela Davis er en organisator og filosof som var med i Black Panther Party i 1960- og 1970-årene. Hun ble nasjonalt beryktet da hun ble koblet til drapet på dommer Harold Haley during et Black Panther fengselfluktforsøk og ble deretter gjenstand for en intens menneskejakt. Etter 18 måneder som rømling ble hun tatt, arrestert, dømt og omsider frikjent i en av de mest berømte retssakene i amerikansk senhistorie. Hun er nå professor i bevissthetshistorie ved University of California og Presidential Chair ved University of California, Santa Cruz. Hun arbeider for rase- og kjønnslikestilling og for avskaffelse av fengsler. Davis er grunnleggeren av Critical Resistance


Harold Belafonte er en afro-Amerikansk musiker, skuespiller og sosial aktivist som fyller 80 om noen få dager (1 mars), født i New York med aner fra Jamaica. Som en av historiens mest vellykkede Jamaica-musikere ble han kalt "King of Calypso" for popularisere den karibbiske musikkstilen i 1950-årene. Belafonte er kanskje best kjent for å synge "Banana Boat Song", med signatur-lyrikken "Day-O". – noe Rolf Wesenlund og Harald Heide Steen hadde mye moro med.

Gjennom hele sin karrière har Belafonte kjempet for borgerrettigheter og humanitære saker. Han var aktivt engasjert i kampen for raselikhet lenge før den egentlige borgerrettighetsbevegelsen oppstod, han stod Martin Luther Kings familie meget nær og tok seg av denne familien økonomisk etter at King ble myrdet i 1968. I de senere år har Belafonte vært en høyrøstet kritiker av Bush-administrasjonens politikk og reiste til Venezuela med Danny Glover for å støtte president Hugo Chavez, som har blitt utskjelt og demonisert av Washington fordi han ikke vil danse etter deres pipe, spesielt etter at USA mislyktes i et kuppforsøk mot hans regjering i 2002.

Amy Goodman er en amerikansk kringkastingsjournalist og forfatter, best kjent for sitt arbeide som etterforskende journalist og radioperson og vertinne for Pacifica Radios Democracy Now! program. Kritikk av kommersielle media og dekning av antikrigs- og antiglobaliserings-bevegelser er kjennemerket på Goodmans arbeide. Hennes reportasjer følger topp-profesjonell standard med balansert journalisme for å belyse tema fra alle sider. Som oppsøkende journalist har hun vist et usedvanlig mot, spesielt under massakren i Øst-Timor. Hun var med på å starte Democracy Now! The War and Peace Report i 1996, og det er fra det programmet vi henter en del materiale på denne bloggen.

Juan Gonzalez har vært i New York Daily News siden 1988. Han har fått utallige priser for sin etterforskende journalistikk, deriblant George Polk Award i 1998 og ble nylig valgt til president for National Association of Hispanic Journalists. Juans nyeste bok Fallout: The Environmental Consequences of the World Trade Center Collapse dokumenterer at det amerikanske miljødepartementet skjulte helsefarer på Ground Zero i New York etter 1. september 2001. Han er også forfatter av boken Harvest of Empire: The History of Latinos in America.

søndag 25. februar 2007

Gribber fra Vesten under Afrikas himmel

“Vulture fund”-selskaper, dvs. gribb-fond, kjøper opp fattige lands gjeld for billige priser, og så krever de betalinger som er mye høyere enn gjeldens opprinnelige beløp, og de stiller ofte fattige land for retten når de ikke har råd til å betale tilbake. Etterforskende journalist Greg Palast forteller om et av selskapene som prøver å ta inn 40 millioner dollar fra Zambias regjering etter å ha kjøpt landets gjeld for 4 millioner dollar.

”Democracy Now!” tirsdag 15. februar 2007

“Gribb-fond” selskap søker 4o millioner dollar i betaling fra Zambia for en gjeld på 4 millioner dollar.

I sin unionstale for kort tid siden, erklærte president Bush at USA påtok seg utfordringen med global sult, fattigdom og sykdom, og ba om støtte for sletting av gjeld, som han kalte det beste håpet for å utrydde fattigdom. Men hva konkret gjøre rike nasjoner for å redusere utarmede lands gjeld?

Greg Palast

AMY GOODMAN: Idag gransker vi selskaper kjent som “vulture funds.” Gribb-fond-selskaper kjøper opp fattige lands gjeld for billige priser, og så krever de betalinger som er mye høyere enn gjeldens opprinnelige beløp, og de stiller ofte fattige land for retten når de ikke har råd til å betale tilbake. For en grundig granskning av dette tema, går vi til en BBC Newsnight dokumentar av etterforskende reporter Greg Palast.

BONO: Så dette er vårt øyeblikk. Dette er vår tid. Dette er vår sjanse til å stå frem for det som er riktig. Vi ere ikke ute etter veldedighet. Vi er ute etter rettferdighet. [synger] It was a beautiful day…


Bono

GREG PALAST: Og det var en vakker dag. Bono spurte, og verden responderte. Det var en hjertevarmende historie. Hele verdens nasjoner sammen med International Monetary Fund og Verdensbanken for å redusere den gjelden som knuser de fattigste nasjonene på jorden og drepe befolkningene. Det så veldig bra ut. Så kommer gribbene ned gjennom luften, som kjøper opp gjelden billig og deretter vrir disse fattige landene for at de skal betale ti ganger så mye som spekulantene opprinnelig betalte for gjelden.

For fem år siden sa Gordon Brown til FN at gribbene var perverse og umoralske: ”Vi fordømmer i særdeleshet den perversiteten hvor gribb-fond kjøper gjeld for en rabatt-pris og tjener profitt på å saksøke gjeldsnasjonen for å ta inn hele beløpet som skyldes, et moralsk forkastelig forløp.”

Allikevel krever gribbene digre utbetalinger idag. En av dem forventer å vinne 40 millioner dollar denne uken fra Zambia. Vi tenkte at vi ville oppspore ham. Vi dro ut på vår gribb-jakt ved å reise til deres naturlige habitat: Washington, D.C.

PRESIDENT GEORGE W. BUSH: Vår prioritet er å forsikre oss om at våre tropper har det som trengs til å gjøre jobbene sine.

GREG PALAST: Vår jakt tok oss til en mann som elsker Cadillacs, spesialprodusert med mag wheels. På Caddie-eierens nettsted kaller han seg Goldfinger.

SHIRLEY BASSEY: [synger] Goldfinger, he’s the man, the man with the Midas touch.

GREG PALAST: Hvem er Goldfinger? Vi vet at Michael Francis Sheehan eier Debt Advisory International, som styrer gribb-selskaper som drives fra British Virgin Islands, deriblant et som heter Donegal, som saksøker Zambia. Det er et meget komplisert nettverk. Og vi håpet at Sheehan -- Goldfinger – ville løse floken for oss, men han ville ikke gi oss noe intervju. Så vi tenkte at vi ville si hei til ham mens han tok sin morgen-spasertur gjennom Washingtons skogfylte forsteder.


Greg Palast, BBC Television Newsnight. Jeg vil bare spørre deg, Mr. Sheehan, hvorfor du presser det fattige landet Zambia for 40 millioner dollar? Gjør ikke det deg til en gribb?

MICHAEL SHEEHAN: Ingen kommentar. Jeg befinner meg i en rettssak. Det er ikke min gjeld.

GREG PALAST: Vel, du har unngått spørsmålet. Profiterer du ikke ganske enkelt på det gode arbeidet som gjøres av folk som prøver å redde liv ved å kutte ned disse fattige landenes gjeld?

MICHAEL SHEEHAN: Vel, det var et investeringstilbud, men det er det eneste jeg kan snakke om.

GREG PALAST: En britisk domstol er i ferd med å bestemme om de Goldfinger-tilknyttede selskapene skal kunne stikke avgårde med 40 millionere dollar fra den zambiske staten. Jeg spurte en rådgiver til Zambias president om hva denne dommen betyr for et land hvor gjennomsnittsinntekten er en dollar om dagen.

Hvis disse aksjeeierne får sine 40 millioner, hva betyr dette for Zambia?

MARTIN KALUNGA-BANDA: Denslags penger vi snakker om, i overkant av 40 millioner dollar, pulveriserer bokstavelig talt Zambias årlige oppsparinger fra sletting av gjeld.

NELSON MANDELA: Av og til er en generasjon kallet til å være stor... en slutt på gjeldskrisen for de fattigste landene.

GREG PALAST: Kjendiser og popstjerner har kjørt kampanjer for gjeldssletting i ti år. Og de rike landene responderte.

REKLAME-ANNONSE: Et barn dør helt unødvendig som følge av ekstrem fattigdom hvert tredje sekund.

GREG PALAST: Spekulanter, gribbene, forstod at de kunne tjene voldsomme profitter på alle andres generøsitet ved å avspore til sine egne lommer den gjeldsavløsningen som var øremerket for de fattige.

UIDENTIFISERT 1: Du ser på et dyr. Alt kjøttet har blitt revet av. Landet ser ut til å være konkurs. Og disse karene kan doble, tredoble, eller tjene enda mer på pengene sine. Gjelds-sletting går faktisk ut på å rydde en sti for at gribbene skal komme inn i hælene på dem.



GREG PALAST: Slik var det gribbene fikk tatt Zambia. I 1979 lånte Romania dem 15 millioner dollar. Innen 1998 var Zambia blakk, så Romania tilbød å avskrive hele gjelden mot bare 3 millioner dollar. Men før forhandlingen var avsluttet, svevet en gribb inn og knabbet på en eller annen måte Romanias billige tilbud for sitt eget selskap.

Michael Sheehan og hans partnere saksøkere nå Zambia, ikke for de 3 millioner dollarene de betalte, men for den opprinnelige gjelden, pluss renter: 42 millioner dollar. Men enda større penger kan tjenes i amerikanske rettslokaler hvor Sheehan og andre ber om hundrevis av millioner dollar fra adskillige desperat fattige land.

Og George Bush kan stoppe det hele med et pennestrøk. Ifølge den amerikanske grunnloven har presidenten makt til å stoppe gribbene fra å ta inn et eneste øre i en foran en amerikansk domstol, men han har ikke gjort dette selv om George Bush offentlig lovet at hans regjering sluttet seg til gjelds-slettelse.

PRESIDENT GEORGE W. BUSH: Og la oss fortsette med å støtte den utvidede handelen og gjeldsavløsningen som er det beste håp for å løfte liv og utrydde fattigdom.

GREG PALAST: For å forsikre seg om at president Bush ikke gjør sine ord til handling, trenger gjeldsspekulantene politisk tyngde. Pengestien har ført oss opp Pennsylvania Avenue til denne bygningen, tett opp mot George Bush’s hus. Sheehans virksomhet, Debt Advisory International, betalte en kvart million dollar i året til denne organisasjonen for sine politiske råd og tilgang, helt til de havnet i problemer.

Dette er kontorene til Goldfingers tidligere lobbyister, en gang de mektigste i Washington, til en av partnerne deres ble tatt på fersken i å bestikke et par politikere. Jack Abramoff ble nylig dømt til fem års fengsel for bestikkingen. Hans partnere i firmaet Greenberg Traurig bruker mer tradisjonelle lovlige metoder for å holde seg inne med President Bush og republikanske maktmennesker

UIDENTIFISERT 2: Vel, Det Hvite Hus er rett der på den andre siden av denne parken.

GREG PALAST: Kommer du dit noengang?

UIDENTIFISERT 2: Ja, absolutt. Dette er byråene, de stedene vi må gå for å hjelpe våre klienter med det de ønsker å gjøre.

GREG PALAST: Og mange andre, foruten Goldfinger og besetning, gjorde det. Å jakte på gjelden til den tredje verden er en global industri med dusinvis av spillere verdt å oppsøke.

Jeg har bestemt meg for å komme meg ut a byen, for jeg har hørt at det er en enda større flokk med gribber nordover, her i New York City. En hot dog, takk.

JAY-Z: Velkommen til Empire State, World Trades hjemsted, Biggie Smalls hjemsted, Roc-A-Fella hovedkvarter. Mine damer og herrer, jeg er en BK bråkmaker...

GREG PALAST: Her snylter de på fattige land over hele kloden. 36. etasje, Elliott Associates, milliardær Paul Singers hjem. Singer praktisk talt oppfant gribb-fondet. I 1996 kjøpte han opp noen av Perus gjeld for 11 millioner dollar, så truet han med å gjøre Peru konkurs hvis de ikke ga ham 58 millioner dollar. Han fikk sine 58 millioner dollar. Deretter kjøpte Singer noe gjeld på rabatt fra Congo Brazzaville for kun circa 10 millioner dollar. Selskapet hans saksøkte dermed Congo og gjorde de 10 millionene til 127 millioner. Men selv det var ikke nok.

Jeg er akkurat her, faktisk, på 712 Fifth Avenue. OK, er det noe tidspunkt eller sted når jeg kan treffe Mr. Singer? Totalt umulig noengang?

Singers selskap sier at Congos regjering er korrupt og gjemte vekk valuta fra kreditorer. Domstoler har sagt seg enige og gitt Singer tillatelse til å saksøke tredobbelt for bot og skade under den amerikanske anti-mafia-loven De kunne få 400 millioner dollar. Ikke dårlig for en sats på 10 millioner dollar. Congo stolte på at George Bush skulle btuke sin juridiske autoritet til å stanse Singers søksmål. Det har ikke skjedd. Paul Singer er den største bidragsyteren til George Bush og den republikanske kampanjen i New York City. I kappløpet mot 2000-valget ga han dem 300,000 dollar. I 2004 ga han dem 1,2 millioner dollar, deriblant penger for den såkalte Swift Boat-kampanjen som svertet krigshistirlen til George Bush’s motstander. Hans talsmann fortalte oss: ”Vi har ingenting å skjule. Vi gjør bare ikke intervjuer.”

Tilbake i London, i dette rettslokalet, hevder Zambias regjering at Goldfinger betalte en bestikkelse, 2 millioner dollar til Zambias tidligere president for å sikre seg at de ville få utbetalingene. Og vi har fått tak i denne eposten. Den sier at at de vil ta inn mer penger fra Zambia i bytte mot et pengebidrag til, sitat, ”presidentens favoritt-veldedighet.” Presidenten på den tiden var Frederick Chiluba. Han er nå tiltalt for langtstrekkende korrupsjonsanklager. Nå er jo Goldfingers gamle lobbyister også eksperter på bestikkelseslover, Foreign Corrupt Practices Act.

UIDENTIFISERT 3: Selv for en veldedighetsorganisasjon å være kan du ikke ganske enkelt tilby noe av en slik verdi til en utenlandsk statsperson med den forståelse at du skal få noe til gjengjeld.

GREG PALAST: Du kan ikke si: vi vil gi pengene til veldedighet, du gir oss bedre vilkår på våre avtaler?

UIDENTIFISERT 3: Ja, det kommer til å være et problem.

GREG PALAST: Fengsling?

UIDENTIFISERT 3: Vel, forhåpentligvis ikke, men man blir sikkert – hvis man ikke blir oppdaget og staten kan bevise saken, ser man på multimillion-dollar bøter fra selskapet helt sikkert.

GREG PALAST: Vi viste ham eposten. Han hadde ikke sett den før.

Vi ser på dette. Avtalen kommer til å bli gjort av politiske grunner. Vi kommer til å kutte vekk en haug med hva det skal være for å nå frem til presidentens favoritt-veldedighet. Blir du nervøs av det, hvis din klient skrev dette?

UIDENTIFISERT 3: Enormt, enormt.

GREG PALAST: Mr. Sheehan sier at det ikke var en bestikkelse. De forsøkte bare å hjelpe det zambiske folket.

MICHAEL SHEEHAN: Vi tilbød å bidra gjeld til et lav-inntekt boligprosjekt som var et veldedighets-initiativ og som endte opp med å bygge flere tusen boliger for de fattige. Du forvrenger fakta. Du er på min eiendom, og jeg vil be deg om å fjerne deg.

GREG PALAST: Vi viste dette til den nåværende president-rådgiveren. Han var ikke imponert.

MARTIN KALUNGA-BANDA: Når du snakker om et hvilket som helst beløp, 40 millioner dollar eller noe sånt, som skal betales for å betjene en eller annen urettferdig gjeld, da snakker du om overkant av 300,000 barn som hindres i å gå på skole.

GREG PALAST: Bestikkelse eller ikke, donasjon eller payoff, britiske domstoler er kun opptatt av juridiske teknikaliteter, ikke moralske grunnlinjer. Har Zambia en sjanse? Hvis de taper, ville det bety enda 40 millioner dollar for spekulantene, og gjeldsnedsettelsen som er ment for de fattigste menneskene på planeten ville kun gå til gribbene.

AMY GOODMAN: Og spesiell takk til produsent Meirion Jones og kameramann Rick Rowley. Dette er Democracy Now!, www.democracynow.org. Det, Greg Palasts BBC-rapport om gribb-fond. Bli her.

[pause]

AMY GOODMAN: Jeg er Amy Goodman, sammen med Greg Palast, som nettopp la frem rapporten med BBC Newsnight og Democracy Now! Igår kom en high court-dommer i London med en dom angående spøsmålet om et gribb-fond kunne ta ut mer enn 40 millioner dollar fra Zambia for en gjeld som det kjøpte for kun 3 millioner dollar. For å fortelle oss mer om dette henvender vi oss til til Greg Palast, etterforskende reporter med BBC Newsnight, forfatter av bestselgeren Armed Madhouse. Velkommen til Democracy Now!

GREG PALAST: Glad for å være med deg, Amy. Vi venter fremdeles på melding utenfra rettshuset om at dommeren kommer med dommen, men vi har ingen tvil om at ifølge britisk lovverk vil de beordre det fattige landet Zambia å gi fra seg 100% av verdien på sin gjeldsreduksjon til dette gribb-fondet. Og så vil de komme til USA for å rorsøke å innkreve pengene. Og det er der George Bush kommer inn.

AMY GOODMAN: OK, begynn først med gribb-fondet, for folk som ikke er kjent med dette uttrykket.

GREG PALAST: Ja, gribb-fond er et uttrykk som brukes om aksjespekulanter som tar verdipapirene, den tredje verdens billige gjeld, som kan selges for ti cents pr dollar fordi ingen forventer å noengang få betalt på denne gjelden, de kjøper opp gjelden veldig billig, og så bruker de politiske muskler, bestikkelser og søksmål for å prøve å klemme ut, ikke bare pengene de har lagt ut – i Zambias tilfelle, 3 millioner dollar av Mr. Goldfinger – eller så prøver de å få 40 millioner. Når det gjelder topp-gribben her i New York City, Paul Singer, så har han betalt circa 10 millioner dollar og forventer å ta inn 400 millioner dollar fra Congo.

AMY GOODMAN: Og fortell oss hvem disse menneskene er.

GREG PALAST: Hvem de er, i saken – for eksempel, Paul Singer er topp-bidragsyteren til George Bush for øyeblikket, han har gitt over halvannen million dollar i siste valgkampanje. Han er Rudy Giulianis hovedpengeskaffer, skaffet 15 millioner nå til hans presidentvalg-kampanje. Han er en milliardær. Han kontrollerer et fond på 7 milliarder dollar, og han står åpenbart Bush-administrasjonen meget nær, som er sentralt, fullstendig sentralt for at han skal tjene disse profittene.

AMY GOODMAN: Hvorfor?

GREG PALAST: Ifølge amerikansk lov har presidenten absolutt makt til å hindre et hvilket som helst gribb-fond fra å kreve inn penger fra et fattig land, ifølge den amerikanske grunnloven. Det heter ”the power of comity” [internasjonal høflighets-makt]. De afrikanske nasjonene bønnfaller George Bush om å hindre at disse store bidragsyterne innkrever penger fra dem. Nå, det som skjer er at i unionstalen sa George Bush at vi må gi gjeldslettelse til de fattigste landene. Amerikanske skattebetalere legger ut mer enn en milliard dollar for å slette de afrikanske landenes gjeld, men det Bush ikke sier er at da tillater han at de pengene blir fanget opp av hans største bidragsytere, som Paul Singer, slik at pengene til gjeldslettelse ikke går til de afrikanske landene, hvor de trenger dem desperat, du vet, til å betale for AIDS-medisin, for utdannelse, som de er øremerket for. Disse karene går faktisk inn i amerikanske rettslokaler og sier: ”Gi oss pengene.” Nå George Bush, igjen, har den absolutte makten, og dommerne venter på at han skal skrive et notat. De sier: ”George Bush kan be oss om å avvise saken på et minutt, men vi trenger noe skriftlig fra Det Hvite Hus.”

AMY GOODMAN: På slutten av 2005 erklærte Zambia at USA hadde sagt seg enig i å stryke gjeld som skyldes av Zambia verdt 280 millioner dollar. Så hva skjedde dette i siste året?

GREG PALAST: OK. Den amerikanske skattebetaleren får et hardt slag. Vi betaler 280 millioner dollar. Zambia sparer i renter circa 40 millioner dollar. Problemet er at man har gribben som går til retten i London og dermed bruker rettskjennelsen i London til å komme til USA og ta 40 millioner dollar fra den zambiske statens bankkonti i USA, slik at pengene aldri kommer til Zambia og får aldri bli brukt av Zambia til å kjøpe medisin –

AMY GOODMAN: Den fyren du fikk tak i på spaserturen sin, Michael Sheehan?

GREG PALAST: Ja. Michael Sheehan, han bruker domenenavnet “Goldfinger” og, vet du, bruker pengene sine på mag wheels og fancy Cadillacs, og du så at han har en luksusvilla der ute i Virginia. Det andre poenget vårt er at at disse gribbene er istand til å gjøre dette ikke bare fordi de har en politisk målsetting, men i hans tilfelle ble 2 millioner dollar betalt til hva han kalte en veldedighet fdor den zambiske presidenten. Og jeg må si at mens Bush-administrasjonen ikke har handlet – Justisdepartementet har nettopp bedt meg om å skaffe dem informasjonen, for det er ulovlig å bestikke en utenlandsk president for å tjene disse pengene. Men igjen, George Bush kan sette en stopp for det imorgen tidlig. Det eneste han trenger å gjøre er å skrive under på et stykke papir som sier at gjeldslettelse går til nasjonen, den går ikke til gribbene, og når hva angår domstolene er det siste ord.

AMY GOODMAN: Forventer du at han gjør det?

GREG PALAST: Vi har spurt Det Hvite Hus omigjen og omigjen. Vi ringte til 10 Downing Street. Den britiske staten er helt fast og bestemt på at pengene ikke skal gå til gribbene. De kaller dem gribber. De skulle gå til Zambias befolkning, Congos befolkning og andre lidende mennesker i Afrika. Bush-administrasjonen har vært fullstendig taus. Fullstendig taus. Vi kan ikke få ddem til å repondere. Jeg stod utenfor Det Hvite Hus. Jeg prøver å få en eller annen type respons.

Jeg mener, du må forstå, som den fyren som bruker klengenavnet Goldfinger, han hyret Jack Abramoffs firma til innflytelse. Disse karene omskriver lovverket, for eksempel, New Yorks lovverk, for å gjøre det lettere for dem gjennom sine lobbyister, å gjøre det lettere for dem å gripe tak i Afrikas penger. Enorm politisk slagkraft. Man snakker, vet du, om la oss si, om topp-bidragsyteren til Bush, topp-bidragsyteren til Giuliani. De har hyret de store tungvekt-lobbyistene, som Abramoffs firma, og dermed er de skuls, i ett tilfelle vi kjenner til gjør de utbetalinger som er alvorlig suspekte akkurat nå, vet du, for å korrumpere Afrikas regjeringer.

AMY GOODMAN: Og effekten på grasrotnivå i Zambia?

GREG PALAST: Grusomt, fordi disse 40 millioner dollar for Zambia var særskilt øremerket til bekjempelse av AIDS, hvor det er 20% HIV/AIDS blant voksne i Zambia, og for utdannelse. 300,000 skolebarn kommer ikke til å kunne gå på skole på grunn av dette, medmindre Bush trår til. Det grusomme er den type svindel som foregår. Man har en president i USA som står frem foran kongressen og sier gi oss penger, gi oss milliarder til å avskrive, i unionstalen. Han legger det i budsjettet uten at noen sier at faktisk går det ikke til Afrika, det går til hans største bidragsytere som gjør kort prossess på det hele ved å kaste seg selv inn i det og kjøpe opp retten til å innkreve og så bruke de amerikanske og de britiske domstolene. Bush kan sette en stopper for det imorgen tidlig. Problemet er at han ikke har svart.

Jeg vet at Congos president kom på besøk til Det Hvite Hus, og gribben, Paul Singer, hans operasjon kjørte en hel svertekampanje i den amerikanske pressen om hva slags forferdelig marxist, grusom president dette er i Congo. De gjorde en slags Hugo Chavez på fyren, for å prøve å overtale Bush til ikke å høre på ham. Men det er ikke den korrupte regjeringen som ville tjene – det er ikke de karene som har satt penger på sine sveitsiske bankkonti som vil betale gribbene, det er befolkningen i Congo, befolkningen i Zambia. Det er problemet.

AMY GOODMAN: Greg Palast, tusen takk skal du ha for å ha vært hos oss. Greg, etterforskende reporter for BBC, han er forfatter av de bestselgende bøkene Armed Madhouse og The Best Democracy Money Can Buy.

(Teksten ovenfor er hentet fra rush transcript på Democracy Now!s nettsted og rush-oversatt av undertegnede. Originalen kan leses her, og hele TV-sendingen (fra 15. februar 2007) kan lastes ned her. Det samme prinsippet gjelder alle de andre intvervjuene med Amy Goodman som jeg har postet og kommer til å poste til denne bloggen.)

fredag 23. februar 2007

Hvor heldige nordmenn er....



Lille Norge er et heldig land. Dette er noe som ofte sies her i landet, at vi er så rike (selv om norsk fattigdom også er et faktum), og det diskuteres i det vide og det brede hva som skal gjøres med oljefondet, om det skal brukes på veier eller skoler eller helse, eller om det skal spares til en regndag. Det er riktignok politikere, konsernsjefer og andre maktmennesker som nyter luksus av å ta stilling til slike spørsmål, men de gir ihvertfall inntrykk av at velgerne, landets folk, har et ord med i laget.

Det siste er ikke noe jeg skal kommentere videre. Jeg vil kun påpeke at situasjonen kunne ha vært langt verre her til lands, men vi har alltid vært heldige, selv under Nazi-okkupasjonen, da nordmenn ble behandlet med silkehansker av selveste Hitler – ihvertfall de som også var heldige nok til ikke å være jøder eller sigøynere, eller som klarte å skjule dette. Regimet under Vidkun Quisling representerte den mildest mulige form for terror-okkupasjon under den verste politiske banden i europeisk historie. Det var dog et Quisling-regime, og hans navn ble et begrep på alle verdens språk.

Etterkrigstiden har også sett en del Quisling-regimer rundt i verden – regjeringer innsatt av stormakter som Sovietunionen og USA. Sovietunionen gikk i oppløsning, og USA ble så å si klodens enerådende bølle. Men Norge har alltid vært heldig med bøller. Hitler likte oss. Washington liker oss, selv om George W Bush er for provinsiell til å vite hvem vi er og stolt av sin uvitenhet.

Men Norge er en oljenasjon i en tid hvor verdens økende forbruk tilsynelatende har slukt over halvparten av det sorte gullet. Oljen er ikke bare noe man bruker til fredelig bilkjøring og oppvarming og dnslags; den er er en sentral nødvendighet for krigsmaskineriet, til bombefly og stridsvogner og alt som er. Det er derfor USA herjer så kraftig med Irak og nå Iran, hvor de også har planlagt ”regime-skifte” i lang tid. Det er derfor de bruker så mye retorikk mot Venezuelas president Hugo Chavez etter at et USA-støttet kuppforsøk mislyktes i 2002. Venezuela har nasjonalisert sine enorme oljeresurser og er medlem av OPEC.

Ja, Norge er utrolig heldig som ikke får samme behandling av USA som latinamerikanske og afrikanske land som f.eks. Nigeria, hvor multinasjonale oljeselskaper grafser til seg utbyttet mens befolkningen lever i fattigdom.

For å forstå hva jeg sikter til, kan det være en idé å ta en titt på en bok av John Perkins som heter Confessions of an Economic Hit Man.




Her følger en rask oversettelse av et John Perkins intervju med Amy Goodman på Democracy Now! 9. november 2004:

AMY GOODMAN: John Perkins er nå hos oss i vårt firehouse studio. Velkommen til Democracy Now!

JOHN PERKINS: Takk skal du ha, Amy. Det er godt å være her.

AMY GOODMAN: Det er godt å ha deg hos oss. Okay, forklar dette begrepet, “economic hit man,” e.h.m., som du kaller det.

JOHN PERKINS: I hovedsak, det vi ble opplært til å gjøre og det jobben vår går ut på er å bygge opp det amerikanske imperiet. Å bringe – å skape situasjoner hvor så mange resurser som mulig flyter inn i dette landet, til våre konserner, og vår stat, og faktisk har vi vært meget vellykkede. Vi har bygget opp det største imperiet i verdens historie. Det har vært gjort i løpet av de siste 50 år siden annen verdenskrig med svært lite militærmakt faktisk. Det er kun i sjeldne tilfeller som Irak hvor det militære kommer inn som aller siste middel. Dette imperiet, ulikt noe annet i verdens historie, har vært bygget opp hovedsakelig gjennom økonomisk manipulasjon, gjennom fusk, gjennom bedrageri, ved å forføre folk inn i vår livsstil, via økonomiske hit men. Jeg var veldig mye en del av dette.

AMY GOODMAN: Hvordan ble du det? Hvem arbeidet du for?

JOHN PERKINS: Vel, jeg ble opprinnelig rekruttert da jeg gikk på handelsskole tidlig på 1960-tallet av National Security Agency, landets største og minst forståtte spion-organisasjon; men på sikt arbeidet jeg for private firmaer. Den første virkelige økonomiske hit man var tidlig i 1950-årene, Kermit Roosevelt, Teddys barnebarn, som styrtet regimet i Iran, en demokratisk valgt regjering, Mossadeghs regjering som var Time Magazines “person of the year”; og han var så dyktig i å gjennomføre dette uten å spille blod -- vel, det var litt blod, men ingen militær intervensjon, men bare å bruke millioner av dollar og erstatte Mossadegh med Shahen av Iran. På det tidspunkt forstod vi at konseptet om en økonomisk hit man var en veldig god idé. Vi behøvde ikke bekymre oss for faren for krig med Russland når vi gjorde det på denne måten. Problemet med dette var at Roosevelt var en C.I.A. agent. Han var en statsansatt. Hvis han hadde blitt tatt, ville vi ha fått masse problemer. Det ville ha vært veldig pinlig. Så på det tidspunktet ble det bestemt at man skulle bruke organisasjoner som C.I.A. og N.S.A. for å rekruttere potensielle økonomiske hit men som meg selv og så sende oss ut for å arbeide for private konsulentselskaper, ingeniørfirmaer, bygningsfirmaeer, slik at hvis vi ble tatt, ville det ikke være noen forbindelse med staten.

AMY GOODMAN: Okay. Forklar selskapet du arbeidet for.

JOHN PERKINS: Vel, selskapet jeg arbeidet for var et selskap som het Chas. T. Main i Boston, Massachusetts. Vi var omtrent 2,000 ansatte, og jeg ble firmaets sjefsøkonom. Jeg hadde femti folk som jobbet for meg. Men min egentlige jobb var å sette avtaler. Det ville si å gi lån til andre land, store lån, mye større enn de hadde mulighet til å betale tilbake. Et av vilkårene for lånet – la oss si en milliard dollar til et land som Indonesia eller Ecuador – og dette landet ville da måtte gi 90 prosent av det lånet tilbake til et amerikansk selskap, eller amerikanske selskaper, for å bygge en infrastruktur – et Halliburton eller et Bechtel. Disse var digre. De selskapene ville da gå inn og bygge et elektrisk system eller havner eller riksveier, og disse ville stå til disposisjon for bare noen få av de aller rikeste familiene i de landene. Fattige folk i de landene ville omsider bli sittende med denne utrolige gjelden og de hadde ingen muligheter til å betale tilbake. Et land idag som Ecuador skylder over femti prosent av sitt nasjonalbudsjett bare for å betale på gjelden sin. Og de kan virkelig ikke gjøre det. Så vi har dem bokstsavelig talt i en tønne. Så når vi vil ha mer olje, drar vi til Ecuador og sier: ”Se her, dere er ikke istand til å tilbakebetale gjelden, så gi oss derfor oljeselskapene deres, Amazonas-regnskogen som er full av olje.” Og idag går vi inn og ødelegger Amazonas-regnskogene, tvinger Ecuador til å gi dem til oss fordi vi har samlet inn all denne gjelden. Så hvis vi legger ut dette store lånet, kommer mesteparten tilbake til USA, landet blir sittende igjen med gjelden pluss masse renter, og de har praktisk talt blitt våre tjenere, våre slaver. Det er et imperium. Det er ingen tvetydighet. Det er et digert imperium. Det har vært utrolig vellykket.

AMY GOODMAN: Vi snakker med John Perkins, forfatteren av Confessions of an Economic Hit Man. Du sier at på grunn av bestikkelser og andre årsaker skrev du ikke denne boken på en lang stund. Hva mener du? Hvem forsøkte å bestikke deg – hvilke bestikkelser tok du imot?

JOHN PERKINS: Vel, jeg tok imot en bestikkelse på en halv million dollar på 1990-tallet for ikke å skrive boken.

AMY GOODMAN: Fra?

JOHN PERKINS: Fra et stort bygg-ingeniør-selskap.

AMY GOODMAN: Hvilket?

JOHN PERKINS: Fra et juridisk perspektiv var det ikke -- Stoner-Webster. Fra et juridisk perspektiv var det ikke en bestikkelse, det var – jeg ble betalt som konsulent. Alt dette er veldig lovlig. Men jeg gjorde praktisk talt ingenting. Det var meget forstått, som jeg forklarte i Confessions of an Economic Hit Man, at det var – jeg var – det var forstått da jeg tok imot disse pengene som deres konsulent at jeg ikke ville måtte gjøre noe særlig arbeide, men jeg måtte ikke skrive noen bøker om temaet., som de var veldig oppmerksomme på at jeg var i ferd med å skrive denne boken, som jeg kalte på den tiden Conscience of an Economic Hit Man. Og jeg må si deg det, Amy, at, du vet, det er en utrolig historie fra det perspektivet – det er nesten James Bond-aktig, virkelig, og jeg mener –

AMY GOODMAN: Vel det er sånn det er å lese boken.

JOHN PERKINS: Ja, og det var slik, vet du? Og da National Security Agency rekrutterte meg, satte de meg igjennom en dag med løgndetektor-tester. De fant ut av alle mine svakheter og forførte meg momentant. De brukte de sterkeste drogene i vår kultur, sex, makt og penger, for å vinne meg over. Jeg kommer fra en veldig gammel New England-familie, calvinist, med røtter i veldig sterke moralske verdier. Jeg tror, vet du, at jeg er et godt menneske stort sett, og jeg tror at min historie virkelig viser hvordan dette systemet og disse mektige drogene sex, penger og makt kan forføre folk, for jeg ble forført sikkert og visst. Og hvis jeg ikke hadde levd dette livet som økonomisk hit man, ville det nok ha vært vanskelig for meg å tro at det er noen som gjør disse tingene. Og det er derfor jeg skrev boken, fordi vårt land virkelig trenger å forstå, hvis folk i dette landet forstod hva vår utenrikspolitikk egentlig dreier seg om, hva bistand dreier seg om, hvordan våre selskaper fungerer, hva våre skattepenger går til, vet jeg at vi ville kreve forandring.

AMY GOODMAN: Vi snakker med John Perkins. I din bok snakker du om hvordan du hjalp med å implementere en hemmelig plan som sendte milliarder av Saudi-Arabiske bensinpenger tilbake til den amerikanske økonomien, og som ytterligere forseglet det intime forholdet mellom kongefamilien Saud og etterfølgende Washington-administrasjoner. Forklar.

JOHN PERKINS: Ja, det var en fascinerende tid. Jeg husker godt, du er sannsynligvis for ung til å huske, men jeg husker godt tidlig på 1970-tallet hvordan OPEC utøvde denne makten de hadde og kuttet ned på oljetilførsel. Vi hadde biler i kø på bensinstasjonene. Landet var redd for å gå en ny 1929-lignende krakk-depresjon imøte, og dette var uakseptabelt. Så de – Treasury Department ansatte meg og noen få andre økonomiske hit men. Vi dro til Saudi Arabia. Vi --

AMY GOODMAN: Dere kalte det altså ”economic hit men” --e.h.m.’s?

JOHN PERKINS: Ja, det var et tongue-in-cheek-begrep vi kalte oss selv. Offisielt var jeg sjefsøkonom. Vi kalte oss e.h.m.'s. Det var tongue-in-cheek. Det var som, ingen vil tro det hvis vi sier dette, vet du? Og så reiste vi til Saudi Arabia tidlig på 1970-tallet. Vi visste at Saudi Arabia var nøkkelen til slutten på vår avhengighet, eller til å kontrollere situasjonen. Og vi utarbeidet denne avtalen hvor kongefamilien Saud sa seg enig i å sende mesteparten av sine bensinpenger tilbake til USA og investere dem i amerikanske statsaksjefond. Treasury Department ville bruke rentene fra disse fondene til å hyre amerikanske selskaper til å bygge Saudi Arabia – nye byer, ny infrastruktur – som vi har gjort. Og kongefamilien Saud ville si seg enig i å holde oljeprisen innenfor akseptable grenser for oss, hvilket de har gjort i alle disse årene, og vi ville si oss enige i å holde kongefamilien Saud ved makten så lenge de gjorde dette, hvilket vi har gjort, og som er en av årsakene til at vi gikk til krig mot Irak i det hele tatt. Og i Irak forsøkte vi å implementere den samme politikken som var så vellykket i Saudi Arabia, men Saddam Hussein ville ikke kjøpe. Da de økomoniske hit men mislyktes med eenne planen, var neste skritt det vi kaller sjakalene. Sjakaler er C.I.A.-sponsede folk som kommer inn og forsøker å vigle opp et kupp eller en revolusjon. Hvis det ikke virker, gjennomfører de attentat, eller forsøker dette. I Iraks tilfelle klarte de ikke snike seg frem til Saddam Hussein. Han hadde – Hans livvakter var for dyktige. Han hadde dobbeltgjengere. De kunne ikke komme inn på ham. Så den tredje forsvarslinjen, hvis de økonomiske hit men og sjakalene har mislykkes, da er neste forsvarslinje våre unge menn og kvinner, som blir sendt inn for å dø og drepe, og dette er tydeligvis hva vi har gjort i Irak.

AMY GOODMAN: Kan du forklare hvordan Torrijos døde?

JOHN PERKINS: Omar Torrijos, Panamas president. Omar Torrijos hadde underskrevet Panama-kanalavtalen med Carter mye – og, du vet, den gikk igjennom kongressen med kun én stemme. Det var et svært omdiskutert tema Og Torrijos gikk dermed videre og forhandlet med japanerne at de skulle bygge en sjøkanal. Japanerne ønsket å finansiere og bygge en sjøkanal i Panama. Torrijos snakket med dem om dette, som gjorde Bechtel Corporation opprørte, og presidenten deres var George Schultz og seniorrådgiver var Casper Weinberger. Da Carter ble kastet ut (og det er en interessant historie – hvordan det egentlig skjedde), da han tapte valget, og Reagan kom inn og Schultz kom inn som utenriksminister fra Bechtel, og Weinberger kom fra Bechtel for å bli forsvarsminister, var de ekstremt sinte på Torrijos – forsøkte å få ham til å omskrive kanalavtalen og ikke snakke med japanerne. Han nektet blankt. Han var en meget prinsippsterk mann. Han hadde sitt problem, men han var en meget prinsippsterk mann. Han var en fantastisk mann, Torrijos. Og så døde han i et flammende flykræsj, som var koblet til en båndopptaker med eksplosiver i, som – jeg var der. Jeg hadde arbeidet med ham. Jeg cisste at vi økonomiske hit men hadde mislykkes. Jeg visste at sjakalene nærmet seg ham, og i neste instans eksploderte flyet hans med en båndopptaker med bombe inni. Jeg har ingen tvil om at det var en C.I.A.-kontrakt, og for det meste – mange latinamerikanske etterforskere har kommet til samme konklusjon. Selvfølgelig hørte vi aldri noe om det her i landet.

AMY GOODMAN: Så hvor – når forandret du mening?

JOHN PERKINS: Jeg hadde skyldfølelse hele tiden, men jeg ble forført. Kraften i disse drogene, sex, makt og penger, var veldig sterk for meg. Og selvsagt gjorde jeg ting som jeg fikk klapp på ryggen for. Jeg var sjefsøkonom. Jeg gjorde ting som Robert McNamara likte og så videre.

AMY GOODMAN: Hvor nært arbeidet du med Verdensbanken?

JOHN PERKINS: Veldig, veldig nært med Verdensbanken. Verdensbanken skaffer mesteparten av pengene som brukes av økonomiske hit men, den og I.M.F. Men så kom 11. september 2001. Jeg visste at historien måtte fortelles fordi det som skjedde 11. september er et direkte resultat av det som økonomiske hit men gjør. Og den eneste måten vi kan føle oss trygge igjen her i landet på og føle det godt med oss selv er hvis vi bruker disse systemene vi har satt på plass for å skape positive forandringer rundt i verden. Jeg tror virkelig at vi kan gjøre det. Jeg tror Verdensbanken og andre institusjoner kan bli snudd og gjøre det de opprinnelig hadde til hensikt å gjøre, nemlig å hjelpe med å gjenoppbygge ødelagte deler av verden. Hjelpe – virkelig hjelpe fattige mennesker. 24 tusen mennesker sulter ihjel hver eneste dag. Vi kan forandre på det.

AMY GOODMAN: John Perkins, jeg vil takke deg så mye for å ha vært her. John Perkins' bok heter Confessions of an Economic Hit Man.

(Det er flere intervjuer med John Perkins på lager, så kanskje vi følger dette opp. Som oppdatering, bør vi forøvrig ta med ”vulture funds” – gribb-fond, som kjøper opp gjeldsbrev til lutfattige land og krever inn det hundredobbelte. Den demokratiske kongressmannen John Conyers har nylig tatt opp dette problemet med president Bush, som talte så vakkert i forrige måned om å sanere fattige lands gjeld. Bush sa han ikke hadde peiling på dette, men problemet er at noen av disse hjerteløse speukantene har donert store summer til Bush’ politiske kampanjer og til det republikanske partiet. Mer om dette senere.)

mandag 19. februar 2007

Litt bakgrunn

Oj oj, det er visst et svært ambisiøst prosjekt jeg har startet med denne bloggen, kanskje jeg har tatt meg vann over hodet, tiden vil vise. Det blir mer tekst i hver enkelt blogg enn jeg hadde regnet med. Jeg har i utgangspunktet tenkt å oppdatere bloggen gjennomsnittlig to eller tre ganger i uken, f.eks. tirsdag og torsdag pluss en gang i løpet av helgen, vi får se.

Opposisjonen mot Bush-administrasjonen i USA har nå økt såpass kraftig og og kommet så nær kokepunktet at selv de kommersielle media ikke kan unngå å dekke ihvertfall noe av det, til tross for nervøs motstand blant toppene i TV-nettverk og riksaviser. Helt siden 9-11 for fem og et halvt år siden har amerikanske TV-redaktører, nyhetsopplesere og reportere føyet seg etter partilinjen under frykt for å bli stemplet som landsforrædere av myndighetene eller bli sparket av media-eierne som selv har donert store summer til den sittende administrasjonens politiske kampanjer. Clear Channel er et meganettverk som eier de aller fleste amerikanske radio- og TV-stasjonene, og både Clinton- og Bush-administrasjonen har utvidet grensene for ekspansjonen av slike kjempeselskaper, også med hensyn til oppkjøp av aviser, og når AT&T, USAs svar på det norske Telenor, nå nærmest har fått tilbake sitt gamle monopol gjennom nye vedtak i Washington, truer denne kontrollen med å inkudere begrensninger av fritt internett-bruk også fordi fri flyt av informasjon er Washingtons verste fiende.

Det er riktignok en gåte at alle de store konglomeratene tjener så mye mer penger på krig og frykt enn de tjener på fred og trivsel, men det blir for mye å gå inn på idag.

Nå er ikke jeg noe politisk dyr i det hele tatt; jeg er en illoyal og uberegnelig velger hvis jeg stemmer i det hele tatt. Jeg er ingen tilhenger av SVs partiprogram, men jeg har nettopp funnet ut at finansminister Kristin Halvorsen fotjener en fjær i hatten sin for sitt syn på utenrikspolitiske spørsmål. Hvis folk flest her til lands, innkludert redaktører og politikere, hadde visst litt mer om hele Midtøstens historie, den skjulte historien om USAs utenrikspolitikk etter den annen verdenskrig, hvor enorm den kuede frustrasjonen og opposisjonen mot Washingtons politikk nå har blitt blant amerikanere og hvor mye det ville bety for dem at europeere hjelper med å øke trykket, da ville man ikke nøye seg med å støtte Kristin Halvorsens protester mot å sende norske soldater til Sør-Afghanistan. Da ville man trekke alle norske militære ut av fremmede land øyeblikkelig og tale Roma dristig midt imot og erklære slutt på at Norge lar seg trekke inn i amerikanske kjeltringstreker, som da nordmenn i gummibåter ble brukt til å provosere frem Vietnam-krigen i 1964.

Det bør ikke overraske selvstendig tenkende lesere at de som best treffer spikeren på hodet når det gjelder historie, politikk og samfunnsspørsmål er så å si aldri politikere, men kunstnere, poeter, forfattere, professorer, historikere og andre intellektuelle avvikere, en type mennesker som amerikanske myndigheter hyller som helter i land med regimer erklært anti-amerikanske, men som de beskylder for landsforræderi og verre ting når de kommer fra Vesten.

I 2005 fikk den britiske skuespillforfatteren Harold Pinter Nobel-prisen i litteratur. I sin takketale sjokkerte han amerikanske patrioter og Bush-tilhengere med en sviende fordømmelse av amerikansk utenrikspolitikk i etterkrigstiden:



I den første delen av sitt foredrag snakker Pinter litt om meningen og hensiktene bak dramatisk kunst generelt og skuespill som The Homecoming, Old Times, The Birthday Party, Mountain Language og Ashes to Ashes spesielt. Han gjør også rede for hvordan denslags kunst kan gjøre politikk forståelig og kommer inn på sin definisjon av politisk teater. Deretter gyver han løs på selve monsteret:

”Det politiske språket, det språk som tales av politikere, kommer ikke inn på noe av dette territoriet fordi majoriteten av politikere, basert på de bevis vi har tilgang til, er ikke interessert i sannhet men i makt og i opprettholdelsen av den makten. For å opprettholde den makten er det sentralt viktig at folk forblir i uvitenhet, at de lever uvitende om sannheten, til og med sannheten om deres egne liv. Det som omgir oss er derfor et stort dekke av løgner som vi livnærer oss på.

”Som hvert eneste menneske her vet, var rettferdiggjøringen av invasjonen av Irak at Saddam Hussein hadde et meget farlig lager med masseødelegggelsesvåpen og at noen av disse kunne avfyres i løpet av 45 minutter og forårsake forferdelig ødeleggelse. Vi ble forsikret om at dette var sant. Det var ikke sant. Vi ble fortalt at Irak hadde et forhold til Al Quaeda og var medansvarlig for grusomheten i New York den 11 september 2001. Vi ble forsikret om at dette var sant. Det var ikke sant. Vi ble fortalt at Irak truet verdens sikkerhet. Vi ble forsikret om at dette var sant. Det var ikke sant.

”Sannheten er noe helt annet. Sannheten har å gjøre med hvordan USA forstår sin rolle i verden og hvordan de velger å spille den.

”Men før jeg kommer tilbake til nåtiden vil jeg gjerne ta en titt på den senere fortid, og med dette mener jeg USAs utenrikspolitikk siden slutten av annen verdenskrig. Jeg mener vi er pålagt å bruke denne stunden på i det minste noe om enn begrenset granskning, som er det eneste vi får tid til her.

”Alle vet hva som foregikk i Sovjetunionen og i hele Øst-Europa i løpet av etterkrigstiden: den systematiske brutaliteten, de omfattende grusomhetene, den hensynsløse undertrykkingen av selvstendig tenkning. Alt dette har blitt komplett dokumentert og bekreftet.

"Men min påstand her er at USAs forbrytelser i samme periode har kun blitt overfladisk rapportert, langt mindre dokumentert, langt mindre erkjent, langt mindre anerkjent som forbrytelser i det hele tatt. Jeg tror at dette må bli tatt opp og at sannheten har har veldig mye å gjøre med hvor verden står idag. Til tross for at USA ble holdt i tømme til en viss grad av Sovjetunionens eksistens, kom det klart frem av landets handlinger i hele verden at de hadde ubegrenset rett til å gjøre hva de ville.

”Direkte invasion av en suveren stat har faktisk aldri vært den metoden som USA foretrekker. Hovedsakelig har de foretrukket det de har beskrevet som ”lav-intensiv konflikt”. Lav-intensiv konflikt betyr at tusenvis av mennesker dør, dog langsommere enn om man droppet en bombe på dem med ett enkelt smell. Det betyr at man forgifter landets livsnerve, at man planter en ondartet svulst og ser på mens koldbrannen utvikler seg. Når befolkningen har blitt underkuet –eller slått ihjel – den samme tingen – og ens egne venner, det militære og megaselskapene, sitter bekvemt med makten, da går du foran kamera og sier at demokratiet har seiret. Dette var vanlig praksis i amerikansk utenrikspolitikk i de årene jeg henviser til.

”Nicaraguas tragedie er et meget relevant tilfelle. Jeg velger å sette det frem her som et slående eksempel på USAs syn på sin rolle i verden, både da og nå.

”På slutten av 1980-tallet deltok jeg på et møte på den amerikanske ambassaden i London.

”Den amerikanske kongressen var i ferd med å vedta om de skulle sende mer penger til Contras i sin kampanje mot Nicaraguas regjering. Jeg var medlem av en delegasjon som talte på vegne av Nicaraguas, men det viktigste medlemmet i delegasjonen var en Fader John Metcalf. Lederen for den amerikanske gruppen var Raymond Seitz (dengang nummer to på ambassaden, senere selv ambassadør). Fader Metcalf sa: ’Sir, jeg leder en menighet i nordre Nicaragua. Mine kirkegjengere bygget en skole, et helsesenter, et kultursenter. Vi har levd i fred. For noen få måneder siden ble menigheten angrepet av en Contra-styrke. De ødela alt: skolen, helsesentret, kultursentret. De voldtok sykepleiersker og lærerinner, slaktet leger, på den mest brutale måten. De oppførte seg som villmenn. Vær så snill å kreve at den amerikanske regjeringen trekker sin støtte fra denne sjokkerende terrorist-aktiviteten.’

Raymond Seitz

”Raymond Seitz hadde et meget godt rykte som en rasjonell, ansvarlig og høyt kultivert person. Han var høyest respektert i diplomatiske kretser. Han lyttet, tok en pause og sa så alvorlig: ’Fader,’ sa han, ’la meg fortelle deg noe. I krig lider alltid uskyldige mennesker.’ Det var en frossen stillhet. Vi stirret på ham. Han rørte ikke en mine.

”Uskyldige mennesker lider sant nok alltid.

”Till slutt var det noen som sa: ’Men i dette tilfellet var ”uskyldige mennesker” offer for en grusom ugjerning som ble subsidiert av din regjering, en blant mange. Hvis kongressen gir mer penger til Contras, vil flere slike grusomheter finne sted. Er ikke dette tilfelle? Er ikke din regjering derfor skyldig i å støtte morderiske og destruktive overgrep mot borgerne av en suveren stat?

”Seitz var urikkelig. ’Jeg er ikke enig i at de fakta som foreligger underbygger dine påstander,’ sa han.

“Da vi var på vei ut av ambassaden, fortalte en USA-rådgiver meg at han likte mine skluespill. Jeg svarte ikke.

”Jeg bør minne dere om at på den tiden kom president Reagan med følgende uttalelse: ’Contras er det moralske motstykket til USAs Grunnleggende Fedre.”

“USA støttet det brutala Somoza-diktaturet i Nicaragua i over 40 år. Det nicaraguanska folket, under sandinisternes ledelse, styrtet dette regimet i 1979, en halsbrekkende populær revolusjon.

”Sandinisterne var ikke perfekte. De hadde sin andel av arroganse og deres politiske filosofi inneholdt en rekke motstridende elementer. Men de var intelligente, fornuftige og siviliserte. De gikk inn for å etablere et stabilt, anstendig og pluralistiskt samfunn. Dødsstraff ble avskaffet. Hundretusener av utarmede bønder ble hentet tilbake fra de døde. Over 100,000 familier fikk eiendomsrett. To tusen skoler ble bygget. En ganske enestående lese-og skrive-kampanje reduserte analfabetismen i landet til mindre enn en syvendedel. Gratis utdannelse ble etablert og gratis helsetjeneste. Spebarnsdødelighet ble redusert med en tredjedel. Polio ble utryddet.

”USA fordømte disse vinningene som marxist-leninistisk undergravning. Ifølge den amerikanske regjeringens syn, var det et farlig eksempel som ble satt. Hvis Nicaragua fikk tillatelse til å etablere grunnleggende normer for sosial og økonomisk rettferdighet, hvis de fikk tillatelse til å heve standarden for helse og utdannelse og oppnå sosialt samhold og nasjonal selvrespekt, ville nabolandene stille de samme spørsmålene og gjøre de samme tingene. Det var selvfølgelig kraftig motstand mot status quo i El Salvador.

”Jeg snakket tidligere om ’et dekke av løgner’ som omgir oss. President Reagan beskrev vanligvis Nicaragua som et ”totalitært kjellerhull”. Dette ble generelt sett oppfattet av media, og absolutt av den britiske regjeringen, som en korrekt og berettiget kommentar. Men det var i virkeligheten ingen dødsskvadroner under Sandinista-regjeringen. Det var ingen tortur. Det var ingen systematisk eller offisiell militær brutalitet. Ingen prester ble noen gang myrdet i Nicaragua. Det var faktisk tre prester i regjeringen, to jesuitter og en Maryknoll-misjonær. De totalitære kjellerhullene var faktisk blant naboene, i El Salvador og Guatemala. USA hadde styrtet Guatemalas demokratiskt valgte regering i 1954 og man regner med at over 200,000 mennesker hadde blitt offer for de militærdiktaturene som fulgte.

”Seks av verdens mest fremstående jesuitter ble stygt myrdet på Central American University i San Salvador i 1989 av en bataljon fra Alcatl-regimentet, som hadde fått sin opplæring ved Fort Benning i Georgia, USA. Den utrolig modige mannen erkebiskop Romero ble myrdet mens han leste messe. Man regner med at 75,000 mennesker døde. Hvorfor ble de drept? De ble drept fordi de trodde at et bedre liv var mulig og kunne realiseres. Den troen stemplet dem øyeblikkelig som kommunister. De døde fordi de våget å stille spørsmål ved status quo, den grenseløse fattigdommen, sykdommen, fornedringen og undertrykkelsen, som hadde vært deres fødselsrett.


Erkebiskop Romero

”USA lyktes omsider i å styrte Sandinista-regeringen. Det tok noen år og kraftig motstand men ubønnhørlig økonomisk forfølgelse og 30,000 døde undergravde omsider det nicaraguanske folkets ånd. De var utmattet og utarmet nok en gang. Kasinene flyttet tillbake til landet. Gratis helsevesen og gratis utdannelse var slutt. Megaselskapene kom tilbake kraftigere enn noensinne. ’Demokratiet’ hadde seiret.

”Men denne ’politikken’ var på ingen måte begrenset til Sentral-Amerika. Den ble praktisert over hele verden. Den var evigvarende. Og det er som om det aldri skjedde.

“USA støttet og i mange tilfeller iscenesatte hvert eneste høyrevridd militærdiktatur i verden etter slutten av annen verdenskrig. Jeg sikter til Indonesia, Hellas, Uruguay, Brasil, Paraguay, Haiti, Tyrkia, Filippinene, Guatemala, El Salvador og, selvfølgelig, Chile. De skrekkeligheter som USA begikk mot Chile i 1973 kan aldri forsones og aldri tilgis.

”Hundretusener av mennesker døde i disse landene. miste livet i de her lendene. Gjorde de virkelig det? Og skyldes de i alle disse tilfellene amerikansk utenrikspolitikk? Svaret er ja, det skjedde og det skyldes amerikansk utenrikspolitikk. Men det kunne man ikke vite.

”Det har aldri skjedd. Ingenting har noengang skjedd. Selv da det skjedde, skjedde det ikke. Det spilte ingen rolle. Det var uinteressant. USAs forbrytelser har vært systematiske, konstante, stygge, nådeløse, men veldig få mennesker har faktisk snakket om dem. Man må gi det til USA. De har utøvet en ganske klinisk maktmanipulasjon verden rundt mens de har maskert seg som en kraft for det allment gode. Det er et genialt, til og med artig, meget vellykket hypnosenummer.

”Jeg må si det til dere at USA er uten tvil den største forestillingen på markedet. Brutal, likegyldig, foraktfull og hensynsløs kan det være men også veldig smart. Som en handelsreisende er det ute alene og dets mest selgbare vare er egenkjærlighet. Det er en vinner. Hør bare alle amerikanske presidenter på TV se ordene ’det amerikanske folk’ som i setningen: ”Jeg sier til det amerikanske folk at det er på tide å be og forsvare det amerikanske folks rettigheter og jeg ber det amerikanske folk om å stole på sin president i den handlingen han nå skal gjøre på det amerikanske folks vegne.’

”Det er en forførerisk strategi. Språket blir faktisk brukt til å holde tenkning i sjakk. Ordene ’det amerikanske folk’ skaper en uimotståelig betryggende pute. Man trenger ikke å tenke. Det er bare å legge seg tilbake på puten. Puten kveler kanskje ens intelligens og ens kritiske tenkeevne men den er veldig behagelig. Dette gjelder selvfølgelig ikke de 40 millioner mennesker som lever under fattigdomsgrensen og de 2 millioner menn og kvinner som sitter fengslet i den enorme gulagen av fengsler som strekker seg over hele USA.

”USA bryr seg ikke leger med lav-intensive konflikter. De ser ikke lenger noen hensikt med å være tilbakeholdende eller til og med slue. De legger kortene på bordet uten frykt eller hensyn. De gir ganske enkelt blaffen i FN, internasjonale lover eller kritisk uenighet, som de betrakter som impotent og irrelevant. De har også sitt eget brekende lille lam trekkende på bånd, det patetiske og underdanige Storbritannia.

”Hva har skjedd med vårt moralske kompass? Har vi noengang hatt noe? Hva betyr disse ordene? Viser de til et uttrykk meget sjelden benyttet i vår tid – samvittighet? En samvittighet som ikke bare har med våre egne handlinger å gjøre men med vårt felles ansvar for andres handlinger? Er alt dette dødt? Se på Guantanamo Bay. Hundrevis av mennesker innesperret uten tiltale i over tre år, uten noen juridisk representatjon eller rettergang, teknisk innesperret for alltid. Denne fullstendig ulovlige strukturen opprettholdes i strid med Geneva-konvensjonen. Det blir ikke bare tolerert men neppe ofret en tanke av det som kalles det ’internasjonale samfunn’. Denne kriminelle skandalen blir begått av et land som erklærer seg selv å være ’den frie verdens leder’. Tenker vi på de innsatte i Guantanamo Bay? Hva sier media om dem? De dukker opp av og til – en liten sak på side seks. De har blitt plassert i et ingenmannsland som de faktisk kanskje aldri kommer til å vende tilbake fra. For øyeblikket er det mange av dem som sultestreiker, og de blir tvangsforet, inkludert britiske borgere. Ingen skånsomheter i disse tvangsforing-prosedyrene. Ingen beroligende midler eller smertestillende. Bare en tube som stikkes opp i nesen din og inn i halsen din. Du spyr blod. Dette er tortur. Hva har den britiske utenriksministeren sagt om dette?Ingenting. Hvorfor ikke? Fordi USA har sagt: å kritisere vår oppførsel i Guantanamo Bay utgjør en fiendtlig handling. Du er enten med oss eller mot oss. Så Blair holder kjeft.

Guantanamo

”Invasionen av Irak var en banditthandling, en naken statsterror-handling, som demonstrerte total forakt for begrepet om internasjonale lover. Invasjonen var en egenrådig militær aksjon inspirert av en rekke løgner etter løgner og grov manipulasjon av media og derfor av offentligheten, folket; en aksjon som hadde til hensikt å konsentrere amerikansk militær og økonomisk kontroll av Midtøsten og kamuflere det hele – som siste utvei – da alle andre begrunnelser hadde mislykkes i å rettferdiggjøre seg selv – en frigjøring. En formidabel påstand for en militærmakt ansvarlig for død og lemlestelse for tusenvis og tusenvis av uskyldige mennesker.

”Vi har utsatt det irakiske folk for tortur, klusterbomber, utarmet uran, utallige tilfeller av vilkårlige mord, fornedring og død mot det irakiske folk og kalt det for ’å bringe frihet og demokrati til Midtøsten’.

”Hvor mange mennesker må man drepe før man har kvalifisert seg som massemorder og krigsforbryter? Hundre tusen? Mer enn nok, skulle jeg tro. Derfor er det rettferdig at Bush og Blair tiltales av den internasjonale domstolen. Men Bush har vært lur. Han har ikke ratifisert den internasjonale domstolen. Derfor er det slik at dersom en hvilken som helst amerikansk soldat eller politiker for den saks skyld befinner seg i knipe, har Bush varslet at han vil sende marinestyrkene sine. Men Tony Blair har ratifisert domstolen og er derfor tilgjengelig for tiltale. Vi kan gi hans adresse til domstolen hvis de er interessert. Den er Number 10, Downing Street, London.

“Døden er irrelevant i denne sammenheng. Både Bush og Blair skyver døden langt fra seg utenfor rekkevidde. Minst 100,000 irakere ble drept av amerikanske bomber og raketter før det irakiske opprøret begynte. Disse menneskene har ingen betydning. Deres dødsfall eksisterer ikke. De er blanke ark. De er ikke engang registrert som døde. ’Vi teller ikke lik,’ sa den amerikanske generalen Tommy Franks."

(Ved en senere anledning skal jeg publisere en komplett norsk oversettelse av Harold Pinters Nobel-foredrag fra november 2005 på mitt nettsted uncletaz.com.)

søndag 18. februar 2007

Om journalistikk og moralsk mot


Uavhengig journalist Josh Wolf er 24 år gammel. Han er en av planetens modigste sjeler og en mann med ekte integritet. I skrivende stund har han sittet i et føderalt fengsel i bortimot 6 måneder fordi han nekter å overlevere en video han filmet under en anarkistisk demonstrasjon sommeren 2005, samtidig som han nekter å vitne for den føderale storjuryen. Han sitter nå fengslet for ”civil contempt,” som de kan holde ham i opptil 18 måneder for, hvilket vil si at Josh Wolf kan måtte sitte i et år til. Hvis han imidlertid også skulle tiltales for ”criminal contempt” og de føderale myndighetene bestemmer seg for å koble dette til terrorisme (fordi noen av demostrantene angivelig FORSØKTE å sette fyr på en politibil), kan han få livsvarig fengsel(!) i aller verste fall.

Det hele ser merkelig ut, men det er kun et lite kapittel i en lang rekke overgrep mot journalister i USA som ikke har store mektige riksmedia i ryggen og ikke holder Bush’ partilinje. Det hele forholder seg slik: Californias lover beskytter journalister med pressefrihet og kildevern osv., men de føderale myndighetene har vridd på teknikaliteter for å rive saken ut av delstatens kontroll ved å argumentere at fordi det lokale politi mottar føderale bevigninger, er en politibil Washingtons eiendom(!) og dermed er dette en føderal sak.

Grunnen til at de presser Josh Wolf så hardt er at de tror han kjenner identitetene til noen av demonstrantene han filmet. Hvis de kan tvinge ham til å sladre på disse, kan de han anmelder videre presses til å oppgi øvrige navn på anarkistiske demonstranter til FBI får en komplett database med alle de som står i opposisjon til Bush-administrasjonen og Den Nye Verdensorden.

Her er Josh Wolfs nettsted:

http://www.joshwolf.net/

Og her er et ekslusivt intervju med Amy Goodman, oversatt av undertegnede:

http://www.democracynow.org/article.pl?sid=07/02/12/1540208

Videoen kan lastes ned herfra:

http://www.archive.org/details/dn2007-0212_vid

Monday, February 12th, 2007

Fengslede Jornalist Josh Wolf Snakker Ut Fra Fengsel Etter Over 170 Dager Bak Gitteret

Josh Wolf, 24, har tilbragt nesten seks måneder i fengsel. Dette er lenger tid enn noen journalist i amerikansk historie for å beskytte sine kilder. Han ble fengslet 1. august ifjor da han nektet å overlevere en video han hadde filmet fra en anti-G8-demonstrasjon i San Francisco til en føderal storjury. to a federal grand jury. [rush transcript inkludert]

Wolf hadde solgt noe av opptaket til kveldsnyhetene i tillegg til å laste noe av det til sitt nettsted. Nyhetssendingen fanget oppmerksomhet fra lokale og føderale politifolk som etterforsket sammenstøt mellom politi og demonstranter under protesten. Senere overleverte de en føderal rettsinnkallelse til Wolf hvor det krevdes at han skulle gi fra seg den upubliserte delen av video-opptaket og dessuten vitne om de demonstrantene som ble sett på videoen. Da Wolf nektet å lyde ordre, ble han tiltalt for ”comtempt of court” og innesperret.

Fengslingen av Wolf har forårsaket voldsomme protester fra advokater for pressefrihet som sier det er helt uproporsjonalt i forhold til etterforskningens størrelse. Lucie Morrillon fra Reportere Uten Grenser har sagt at “dette er nok et eksempel på det økende omfanget av angrep mot kildevern i USA, nok et slag mot undersøkende journalistikk og, i siste instans, den amerikanske befolknings rett til å bli informert. Dette er et dårlig signal å sende til resten av verden.”

Fredag snakket vi med Josh Wolf fra hans fengselcelle i Dublin, California. Jeg begynte ved å spørre ham hvorfor han var i fengsel.

Vi spurte en talsmann for U.S. Attorney’s office om å delta i vårt program idag. De takket nei til vår invitasjon - men Luke Macaulay, talsmann for U.S Attorney's office for Northern District of California sendte en uttalelse. Den lyder: "Vi har en forpliktelse til samfunnet å etterforske og samle inn bevis på alvorlige forbrytelser. Som det står i vårt rettsdokument, filmet Wolf en offentlig demonstrasjon hvor det kan ha vært forsøkt å sette fyr på en politibil, og hvor en politimann i San Fransisco fikk en brist i hodeskallen da han ble slått bakfra av en demonstrant. Seks forskjellige dommere – en føderal Magistrate Judge, to føderale Magistrate Judges, og et panel med tre 9th Circuit Judges – har nå vedtatt at dette kontoret har utstedt en lovlig rettsinnkallelse med legitime formål, og at det materialet og vitnesbyrdet det dreier seg om skal utleveres til storjuryen.”

Martin Garbus er Josh Wolfs advokat. Time Magazine kaller ham “en av de beste rettsadvokater i landet” mens National Law Journal har kalt ham en av landets ti dyktigste sakførere. Han er med meg i studio idag.

Martin Garbus , ytringsfrihets-advokat og en partner i advokatfirmaet First Davis & Gilbert LLP. Han er advokat for Josh Wolf. He er også forfatter av den nye boken: "The Next 25 Years: The New Supreme Court and What It Means for Americans."

RUSH TRANSCRIPT

AMY GOODMAN: Fredag snakket vi med Josh Wolf fra hans fengselcelle i Dublin, California. Jeg begynte ved å spørre hvorfor han er i fengsel.

JOSH WOLF: Jeg er her fordi jeg nekter å rette meg etter en rettsinkallelse som krever at jeg både vitner og overleverer en videotape av en protest som fant sted 8 juli 2005.

AMY GOODMAN: Hvorfor nekter du å lyde ordre?

JOSH WOLF: Vel, det er en rekke grunner. Båndet har blitt betraktet som sentral i saken, men det har også vitnesbyrdet. Det som regjeringen i bunn og grunn vil jeg skal gjøre, slik vi kan se det, er å identifisere sivile motstandere som deltok i denne marsjen, som gikk med masker og tydeligvis ikke ønsket å bli identifisert, men at jeg kan ha kjennskap til noen av deres identiteter som deres kontakt ved at jeg har fulgt opp og dokumentert sivil motstand i San Fransisco Bay-området i circa to og et halvt år nå.

AMY GOODMAN: US Attorney Kevin Ryans kontor sier at de etterforsker om demonstranter kan ha forsøkt å sette fyr på en politibil Ryans talsmann, Luke Macauley, sa at storjuryen trenger videoen for å ”fastslå hvilke, hvis noen, forbrytelser ble begått.” Din respons?

JOSH WOLF: Vel, min respons er at vi har tilbudt å overlevere videoen til en dommer for gjennomgang slik at det kan slåes fast om det finnes noe virkelig bevis på båndet eller ikke. The US Attorney's office har sagt at det ikke ville være passende fordi det er en viss type informasjon som kun storjuryen har adgang til. Jeg forstår ikke hvorfor storjury-informasjonen ikke da kan leveres til dommeren, som kan balansere alle disse faktorene og avgjøre om det finnes noe bevis på båndet eller ikke, hvilket jeg til dags dato hevder at det ikke er, fordi alt det nyhetsverdige materialet på videoen ble lagt online samme kveld, fordi jeg ikke hadde anelse om at dette skulle boble opp da jeg gjorde opptaket den kvelden og redigerte det senere.

AMY GOODMAN: Forklar hva som skjedde den dagen i 2005. Hva var protesten du dekket?

JOSH WOLF: Protesten var mot G8-toppmøtet, som fant sted i Gleneagles, Scotland på den tiden. Det begynte i Mission – det var faktisk fullt og helt i San Franciscos Mission-distrikt. Det var antakelig circa 100 mennesker der, for det meste anarkister. Det ble tilrettelagt av en gruppe som heter Anarchist Action, og de begynte å gå gjennom gatene. Det var noen mindre skader på eiendom, noe spray-maling og denslags, trekking av avisautomater ut i gatene. På et tidspunkt, politiet – liksom det taktiske politiet trakk seg unna, og hovedpolitiet var ikke å se. På det tidspunkt kom en politibil som bare patruljerte nabolaget og aksellererte inn i folkemengden. Det var dette som satte igang de tingene som har blitt så eksplosive etterpå, fordi kort etter at bilen raste inn i mengden, stakk de av og taklet to personer.

Jeg bevitnet tilfeldigvis dette og filmet den ene, som ble kvalt, og dette kunne du se på mitt videobånd. Den andre personen, den andre purken stakk av, jeg vet ikke helt hva som skjedde, for jeg fulgte den ene. Den purken jeg ikke filmet ble tilsynelatende slått i hodet under et slags sammenstøt, og på et tidspunkt, hevder US Attorney, kastet noen en slags fyrverkeri fire dager etter 4. juli i nærheten av politibilen, men da jeg gikk forbi politibilen så jeg aldeles ingen flammer som stakk frem, og skaderapporten viser at det egentlig ikke var noen skade på politibilen bortsett fra et ødelagt baklys.

AMY GOODMAN: Josh Wolf, hvorfor er du ikke beskyttet av California Shield Law, som verner journalister?
JOSH WOLF: Jeg er beskyttetam protected av California Shield Law. Men dette er ikke i California delstatsdomstol, though. Dette er en føderal domstol.Og den føderale regjeringen anerkjenner ikke noen som helst beskyttelser for journalister.

AMY GOODMAN: Hvordan havnet dette i det føderale rettsvesenet?

JOSH WOLF: Regjeringen hevder at det er en lov som sier at fordi San Francisco-politiet mottar penger fra regjeringen [i Washington] for å trene seg mot terrorisme og denslags, at en hvilken som helst eiendel som tilhører San Francisco Police Department er av føderal interesse, og derfor er dette et føderalt lovbrudd de etterforsker. Men dette ser klart ut som et forsøk på å snu på hodet de beskyttelsene som California føler at journalister skal ha for å hindre den situasjonen som jeg står stilt overfor akkurat nå.

AMY GOODMAN: Josh, hvordan har reaksjonene vært fra det journalistiske miljøet her i landet til din fengsling?

JOSH WOLF: Det er vanskelig for meg å anslå hva den journalistiske responsen er. Jeg har åpenbart ingen internett-tilgang eller lignende her inne. Jeg får avisen, og San Francisco Chronicle har dekket denne storyen ganske bra. Jeg har blitt fortalt at det har vært en lunken reaksjon og jeg er ikke helt sikker på hvorfor det er slik. Men slik jeg ser det, skyldes dette delvis at de eksisterende nyhetsmedia ikke ønsker å erkjenne at uavhengige journalister som ikke gjør deg avhengige av TV-stasjoner eller store aviser eller noe sånt er virkelig en supplerende form for journalistikk som er en del av dagens media.

AMY GOODMAN: Du ble imidlertid utnevnt til Årets Journalist i Nord-California av en veletablert offentlig journalistisk organisasjon De Profesjonelle Journalisters Forening [the Society of Professional Journalists].

JOSH WOLF: Det stemmer, og jeg har også blitt fortalt at på tirsdag ble jeg bevilget James Madison-prisen av samme gruppe for online journalistikk.

AMY GOODMAN: De protestene du dekket, hva tror du myndighetene forsøker å finne ut om demonstrantene?

JOSH WOLF: Jeg tror at målsettingen deres er tosidig, eller kanskje til og med mer enn det. Én ting de forsøker å gjøre er at de prøver faktisk å bevege seg i retning av stats-godkjent journalistikk. De forsøker å si at jeg ikke er journalist, og selv om jeg skulle være det, at journalister ikke er beskyttet, for å tvinge journalister til å fungere som agenter for staten. Utover det forsøker de også å identifisere sivile motstandsfolk og opprette databaser. ACLU [American Civil Liberties Union] har avslørt utallige tilfeller av regjeringens forsøk på å få tak i identitetene til folk som protesterer mot administrasjonen i Washington. Uenighet kan være patriotisk, men den nåværende administrasjonen mener ikke det, og de gjør alt i sin makt for å kriminalisere det, eller i det minste å skremme dem som er engasjert i denslags så kraftig at de føler det utrygt å fortsette med å uttrykke sine meninger.

AMY GOODMAN: Du har brukt uttrykket, Josh, “anarkist-heksejakt” i bloggen din. Hva mener du?

JOSH WOLF: Vel, selve storjuryen er en veldig merkelig gren av det føderale maktapparatet, fordi der er det ingen advokater og heller ingen dommere. Der er kun US Attorney og storjuryen, og det er min oppfatning at det de ønsker å gjøre er å innkalle meg, få meg til å identifisere menneskene på videoen. Da vil hvilke som helst av de jeg ikke kan identifisere bli innkalt til gjengjeld. De menneskene ville da bli tvunget til enten å gå i fengsel for ”contempt” eller navngi dem de så på videoen. Deretter ville de menneskene følge samme prosedyre osv osv til de har fått en database med alle som var der den kvelden. Vi har sett lignende ting skje i forbindelse med ELF, Environmental Liberation Front, så vel som ALF, Animal Liberation Front, i diverse storjuryer i [San Fransisco] Bay-området som har resultert i storjury-nektere og andre folk som har valgt ikke å nekte og fortalt dem hva som foregår.

AMY GOODMAN: Josh, i et 29. rettsdokument i januar sa føderale påtalemyndigheter at du ”innbilder” deg å være journalist.

JOSH WOLF: Stemmer.

AMY GOODMAN: Din respons?

JOSH WOLF: Jeg tror det er en veldig skremmende tanke at US Attorney, Justisdepartementet, regjeringens påtalemyndighet mener at de kan bestemme hvem som er og hvem som ikke er en journalist. Jeg tror det er første skritt mot stats-godkjent journalistikk, og jeg tror det også bevitner om en verden som nesten er en 1984 orwelliansk verden som jeg ikke tror at vi ønsker å leve i. Når det gjelder spørsmålet om jeg innbilder meg å være journalist, New York Times har sagt at jeg er journalist. De Profesjonelle Journalisters Forening [The Society of Professional Journalists] har bevilget meg en pris som journalist. Så hvis det er min innbildning og andre journalisters innbildninger, hvem bestemmer da hva en journalist er og ikke er? Regjeringen?

AMY GOODMAN: Fengslede journalist Josh Wolf snakker med oss fra den føderale forbedringsanstalten i Dublin, California. Vi er tilbake om et øyeblikk. [pause]

AMY GOODMAN: Vi går tilbake til den føderale forbedringsanstalten i Dublin, California, til intervjuet med fengslede journalist Josh Wolf. Han har tilbragt lenger tid i fengsel for å verne sine kilder enn noen journalist i historien, nesten seks måneder. Jeg ba ham beskrive hvordan han har hatt det i fengsel.

JOSH WOLF: Ja, det nærmer seg seks måneder veldig nært. Jeg har antakelig lest omtrent seksti bøker. Jeg har skrevet circa 300-400 brev i respons til ting som har kommet inn til meg. Jeg har skrevet hundrevis av sider i journalen min, skrev mange blogg-innlegg, spilte mye domino, trimmet, spiste og sov, og det er hovedsakelig alt man kan gjøre innenfor et fengselmiljø. Jeg har hatt samkvem med de innsatte, fått bedre forståelse for rettsvesenet, fått noen gode venner og bekjente.

AMY GOODMAN: Hvem er fengslet sammen med deg?

JOSH WOLF: WVel, for å nevne en ting, Greg Anderson, some også sitter i “contempt” for – angående BALCO-saken. Han er der.

AMY GOODMAN: Forklar hvem Greg Anderson er. JOSH WOLF: Greg Anderson er Barry Bonds's tremer, som har nektet å vitne i den storjuryen som etterforsker om Barry Bonds løy under ed til storjuryen. Så han er der på avdelingen. Det er en rekke narkolangere, domfelte med skytevåpen, illegale innvandrere – det er en av de mest skremmende tingene, at mange av menneskene ikke har gjort noe annet enn å overskride en fiktiv linje, og det er deres forbrytelse, og de får ofte tre, fire, fem år før de blir deportert, hvilket er helt utrolig.

AMY GOODMAN: Har du fått intervjue dem?

JOSH WOLF: Jeg har snakket grundig med dem. Jeg skrev nylig noe om min forståelse av deres situasjon, som jeg tror ligger på bloggen min akkurat nå.

AMY GOODMAN: Og hvordan er din – hvordan er fengselsbetjentene, hvordan behandler fengselet deg?

JOSH WOLF: Med et nivå av profesjonalitet jeg ikke hadde forventet, ikke bare angående meg selv, som tydeligvis er her i en annen type situasjon enn andre mennesker, men også angående så å si alle fangene som er her. Jeg ble liksom temmelig forbauset over at det vises, vet du, profesjonell høflighet mot fangene, men jeg har blitt fortalt at det er en av hovedforskjellene mellom anstaltene på føderalt og delstatsnivå.

AMY GOODMAN: Josh Wolf, hvorfor gikk du til protesten den dagen i juli 2005?

JOSH WOLF: For å dokumentere en demonstrasjon som nyhetsmedia temmelig sikkert ville ignorere.

AMY GOODMAN: På dette tidspunkt, angrer du på at du dro etter å ha vært fengslet i nesten seks måneder?

JOSH WOLF: Jeg angrer ikke i det hele tatt på at jeg dro. Hadde jeg visst at myndighetene skulle innkreve mitt opptak på denne måten, og tatt i betraktning at jeg visste det ikke var noe på det, kunne det ha vært en lurere praksis heretter å ta alt mitt materiale og legge det online og si, komplett video, redigert video, og da ville det ikke være noe behov for å innkreve opptaket. Det kan være den beste praksis. Kanskje det er en bedre praksis, så snart jeg har gjort videoen ferdig, å ødelegge hovedopptaket.

AMY GOODMAN: Hvordan har fengslingen av deg virket på din familie?

JOSH WOLF: Det har vært veldig frustrerende for min mor. Det er klart at, vet du, hun vil ikke at sønnen hennes skal være i fengsel, særlig i seks måneder nå. Det har vært noen vanskeligheter med hjemmesituasjonen, i og med, du vet, herfra kan jeg ikke betale husleie, så jeg må lene meg på at andre mennesker skal ta seg av det. Denslags situasjon er ganske stressende. Men alle er veldig støttende. Både min mor og min far har stått bak meg 110%. Og de vet at jeg gjør det riktige og støtter meg i ryggen.

AMY GOODMAN: Josh, jeg vet at vi ikke har noe særlig mer tid i denne samtalen, som er begrenset til femten minutter, men jeg tittet nettopp på bloggen din og diktet du skrev: "The Alarm Clock." Husker du det i farten?

JOSH WOLF: Jeg husker det ikke i farten.

AMY GOODMAN: Vel, dine siste linjer, “I am an alarm clock/And I am sounding the alarm/Like Paul Revere did years ago/I’m riding down the lane/Screaming/‘Wake up!’” Tror du at fengselet har den virkningen?

JOSH WOLF: Jeg liker å tro at det har den virkningen, men det jeg frykter er at istedenfor å virke slik at det får folk til å våkne opp og erkjenne at vi trenger å gjøre noe med den vordende politistaten vi lever i som vil sende en journalist i fengsel for seks måneder, som ikke har vært anklaget for å ha gjort noe galt, at istedenfor å få folk til å stå frem, at det skremmer folk til ikke å snakke ut i det hele tatt, og det er en veldig skremmende forestilling som minner meg om det som skjedde under den annen verdenskrig eller opptakten til den annen verdenskrig i Tyskland, i og med at alle disse menneskene så hva som kom imot dem og kunne ha bestemt seg for å reagere, å stå imot, men var for redde. Og jeg bekymrer meg over at Amerika er for redd, og selv om kanskje min situasjon har hjulpet dem til å erkjenne hva som er på vei, at istedenfor å røske dem ut av sengene sine, har det bare dysset dem dypere inn i søvnen og hjulpet dem med å trekke dynen over hodet i håp om at kanskje, bare kanskje, hvis de ikke ser det, vil alt gå sin vei.

AMY GOODMAN: Hvor mye lenger kommer du til å være fengslet?

JOSH WOLF: Jeg forblir fengslet til dommeren, William Alsup, bestemmer seg for å si: “Han kommer ikke til å gi seg. Vi må la ham gå.”

AMY GOODMAN: Kan du bli holdt uten ende i sikte?

JOSH WOLF: IDet er ikke sannsynlig at det blir endeløst. ”Civil contempt” varer like lenge som storjuryen med en maksimal ramme på atten måneder, og storjuryen ender i juli, men da kan den få en seks måneders forlengelse. Så det lengste jeg sannsynligvis kommer til å bli her ville være omtrent atten måneder totalt. Omtrent et år fra nå er når jeg i verste fall kommer til å bli løslatt. Men da, selvfølgelig, er det også mulighet for at de setter “criminal contempt”-siktelser mot meg, og straffen for “criminal contempt” har ingen begrensninger. Og teoretisk sett, måtte Gud forhindre det, jeg kunne få fengsel på livstid, men jeg forestiller meg ikke at det skjer. Jeg er virkelig optimistisk på at det ikke vil skje.

AMY GOODMAN: Er du redd?

JOSH WOLF: På dette tidspunkt har hele greia blitt så sprø at det er grunn til å frykte at de vil gå så langt. Men jeg har tillit til at en jury ikke ville dømme meg for ”criminal contempt” etter å ha gjennomgått dette og at en dommer ikke ville bestemme seg for å ta en så vanvittig beslutning.

AMY GOODMAN: Har du tenkt å fortsette som journalist, Josh Wolf, når du blir satt fri?

JOSH WOLF: Absolutt. Dette har bare gjort meg mer besluttsom enn noen gang før for å få utgitt de rapportene som ikke blir dekket, for noen må dekke dette. Det er mange som gjør det, men vi trenger flere. Hvert enkeltmenneske som kan stå frem og dokumenterre urett man ser omkring seg er nok et menneske som vil hjelpe med å lede oss i retning av forståelse og opplysning av vårt samfunn om det som virkelig foregår.

AMY GOODMAN: Hvis folk ønsker å nå deg, hvor kan de skrive? Kan de sende epost til deg? Kan de skrive brev til deg?

JOSH WOLF: Hvis de besøker mitt nettsted på joshwolf.net, der er bloggen min hvor de kan lese om hva som foregår, der er en resurs-side som forklarer situasjonen litt bedre. Og nederst står det “mail me.” Der er min adresse. Og hvis du ikke ønsker å sende sneglepost, kan du bare klikke på epost-knappen og sende en epost til freejosh(at)joshwolf.net, og de vil bli skrevet ut og sendt til meg. Men vær så snill å inkludere din sneglepost-adresse, for jeg kan ikke svare via epost.

AMY GOODMAN: Og hva vil du anbefale til unge journalister – selvfølgelig er du en av dem – hvor gammel er du?

JOSH WOLF: Jeg er 24 år gammel.

AMY GOODMAN: 24 år gammel. Vil du anbefale andre unge mennesker å gå inn i journalistikk?

JOSH WOLF: Absolutt. Dette har demonstrert at det er risikoer vi ikke forestiller oss, angående journalistikkens farer. Mer erfarne journalister er oppmerksomme på disse risikoene, særlig når de dekker andre land, men historiene må fortelles, og hovedmedia lar ballen glippe, så vi trenger hovedsakelig et slags kompendium for journalister, kompendium for aktivister som vil dokumentere den verden de ser, få rapportene ut, arbeide for at de historiene blir plukket opp av hovedmedia så de ikke kan ignoreres lenger, slik at folket krever å få vite hva som foregår. Og da, så snart det skjer, kommer vi muligens til å begynne å se litt endring i hovedjournalistikkens front, og derfra begynner vi å se en forandring i den måten regjeringen vår blir opprettholdt på.

AMY GOODMAN: Da vi intervjuet deg i forbindelse med din korte løslatelsen fra fengslet i september, på direkten fra studio i Link TV studios i San Francisco, snakket vi også med reporteren fra San Francisco Chronicle reporter – to reportere der trues også med fengsel for ikke å utlevere kilder angående avsløringen av stereoider i Barry Bonds-saken som du snakket om, men de har ikke havnet i fengsel. Hva er forskjellen?

JOSH WOLF: Den juridiske forskjellen er ikke stor. Det viser klart hvordan regjeringens beslutning om hvordan de skal takle kommersielle media contra en uavhengig journalist, er det de har sagt, vel, vi skal ikke sende deg i fengsel før Ninth District vedtar det ene eller det andre, og dermed har Ninth Districts høringer blitt skjøvet tilbake og skjøvet tilbake og skjøvet tilbake. På den andre siden, i mitt tilfelle -- jeg ble eskortert inn i varetekt fra rettslokalet den dagen jeg ble dømt for ”contempt”.The Ninth Circuit vedtok, mens jeg var i varetekt – eller faktisk Ninth Circuit brukte en måned på å vente for å bestemme seg for om jeg skulle kunne løslates på kausjon eller ikke – ga meg kausjon, sendte det videre til neste panel. Panelet vedtok, og så sa de øyeblikkelig at jeg måtte tilbake i varetekt mens vi fremdeles hadde enda et nivå med Ninth Circuit-appeller som ventet. Så det er avgjort en kløft mellom måten regjeringen behandlet min situasjon som uavhengig journalist på og hvordan de har behandlet kommersielle media, som også har blitt siktet for “civil contempt”.

AMY GOODMAN: US Attorney talsmann Macauley sa at seks forskjellige dommere eller paneler har nå enstemnig vedtatt at ”vi har på lovlig vis sendt ut en innkrevning av legitime etterforskningsgrunner og at materialet det er spørsmål om skal overleveres til storjuryen.” Hva slags tillit til systemet får du av dette?

JOSH WOLF: Dessverre, Amy, jeg forstår virkelig ikke det spørsmålet. Jeg har blitt fortalt at jeg må avslutte samtalen, så sannsynligvis må jeg la det spørsmålet stå ubesvart.

AMY GOODMAN: WVel, tusen takk skal du ha Josh, for at du deltok. Dine siste ord til vårt lyttende og seende publikum her i landet, USA og rundt i verden.

JOSH WOLF: Se dere omkring. Hvis de sender meg i fengsel praktisk talt uten anklager, hva er det neste? Vi trenger å komme til forståelse med den regjeringen vi har akkurat nå og kreve en forandring, kreve frie media som ikke hindres av innblanding, som ikke tvinger journalister til å fungere som agenter for staten, som virkelig er frie, både når det gjelder kontroll fra store bedrifter og kontroll fra staten, og forhååentligvis hvis vi krever det, vil vi få det.

AMY GOODMAN: Det var fengslede journalist Josh Wolf som snakket fra sin fengselcelle på den føderale forbedringsanstalten i Dublin, California. Han snakket med oss fredag ettermiddag.

Vi ba en talsperson for US Attorney's office om å delta i programmet vårt idag. De avslo vår invitasjon, men Luke Macauley, talsmann for US Attorney's office for Northern District of California, dendte en uttalelse. Den sier: ”Vi har en forpliktelse til samfunnet å etterforske og samle bevis på alvorlige forbrytelser. Hendelsen er under etterforskning slik at storjuryen kan avgjøre hvilke, hvis noen, forbrytelser ble begått. Som våre rettsdokumenter erklærer, videofilmet Wolf videotaped en offentlig demonstrasjon hvor det kan ha vært forsøkt å sette fyr på en politibil, og hvor en San Francisco politibetjents hodeskalle fikk en sprekk da han ble slått bakfra av en demonstrant. Seks forskjellige dommere – en føderal Magistrate Judge, to føderale Magistrate Judges, og et panel med tre 9th Circuit Judges – har nå vedtatt at dette kontoret har utstedt en lovlig rettsinnkallelse med legitime formål, og at det materialet og vitnesbyrdet det dreier seg om skal utleveres til storjurien.” Dette var uttalelsen fra aktors kontor.

Martin Garbus er Josh Wolfs advokat. Time Magazine kaller ham en av de beste rettsadvokater i landet. The National Law Journal og Newsweek anerkjenner Martin Garbus som Amerikas aller fremste ytringsfrihets-advokater, og han er med oss i firehouse studio. Velkommen til Democracy Now!, Martin Garbus.

MARTIN GARBUS: Tusen takk.

AMY GOODMAN: Din respons til den uttalelsen?

MARTIN GARBUS: Jeg tror det han sier, nemlig at de etterforsker noe som kan ha vært et forsøk -- kan ha vært et forsøk på å sette fyr på en politibil, du setter ikke opp storjuryer for å finne ut om det har vært en forbrytelse eller ikke. Du har en storjury for å etterforske noe som er en forbrytelse. Jeg tror det avgjørende her er at storjuryens innkallelse har blitt utstedt av Joint Terrorism Task Force, så jeg tror man skal legge Josh Wolf-tingene til side på en måte, nemlig uansett hva som skjedde på akkurat den demonstrasjonen, så tror jeg at det er et forsøk på å få tatt folk som har vært kritiske til Bush-administrasjonen. Det er ingen forbrytelse – det er ingen storjury som sitter i delstatsretten akkurat nå. Det er ingen forbrytelse som behandles i delstatsretten. Hele spørsmålet om hva som skjedde med en politimann er et delstatsproblem. Man kan ikke utstede en innkallelse fra det føderale rettsvesenet for å etterforske et delstatsproblem. Det er ingen som helst etterforskning som foregår, såvidt vi vet, i det føderale rettsvesenet. Så det er ingen grunn til å holde på ham, og vi har lagt frem dette argumentet, og argumentet har blitt avvist.

AMY GOODMAN: Hva er det du tror foregår?
MARTIN GARBUS: Jeg tror det hovedsakelig er et forsøk fra regjeringens side -- Joint Terrorism Task Force er under Washingtons kontroll. Jeg tror det er et forsøk, som Josh sier, å finne ut av identitetene til folk som er fiendtlig innstilt mot denne administrasjonen. Og folket som var på demonstrasjonen, i tillegg til å demonstrere i forhold til demonstrasjonens innhold, hadde også anti-Bush-plakater, og også anti-Irak-plakater. Nå, denne innkallelsen ble utstedt, som vi vet, tidlig ifjor. Jeg tror at det man ser er et forsøk fra Bush-administrasjonens side å slå ned på sine egne kritikere.

AMY GOODMAN: Nå, det er en storjury satt i panel nå.

MARTIN GARBUS: Det er ingen storjury satt i panel i delstatsretten, som har å gjøre med --

AMY GOODMAN: Men i den føderale retten?

MARTIN GARBUS: I den føderale retten er en storjury satt i panel. Såvidt vi vet, har den ikke samlet inn noe bevismateriale i løpet av de siste fire eller fem måneder. Nå, det vi gjorde forrige gang overfor Judge Alsup var at vi ba de føderale myndighetene om å fortelle oss om det var en storjury som samlet inn bevis eller ikke. Storjuryen nektet å svare på dette. Deretter gjorde vi et forsøk på å oppdage for å finne ut for oss selv om en storjury satt – en føderal storjury satt faktisk og samlet inn bevis. Judge Alsup benektet dette. Hvis du representerer noen som står stilt overfor storjuryen, har du veldig, veldig begrensede rettigheter. De normale tingene som foregår i et søksmål, å oppdage eller få tak i informasjon fra myndighetene selv, det kan du ikke få.

AMY GOODMAN: Så akkurat nå, er det mulig – eller hvor lenge forventer du at Josh Wolf blir holdt? Nå, det har nesten vært seks måneder.

MARTIN GARBUS: Jeg tor det er stor mulighet for at han sikkert vil bli holdt til juli, som er antatt å være slutten på dette storjury-panelet. Selvfølgelig kan dommeren utvide storjury-panelet for et ytterligere tidsrom. Vi legger inn et krav neste måned for å forsøke å få ham ut. Loven sier at så snart innesperringen blir straff, da skal han løslates. Med andre ord, så lenge han blir holdt og det foreligger noen mulighet for at han vil gi fra seg informasjon, da har dommeren lov til å holde på ham. Men når det punktet blir nådd hvor en dommer blir overbevist om at det å holde ham ikke lenger vil gi noen informasjon, er dommeren forpliktet til å la ham gå. Nå, dette er en subjektiv fremgangsmåte, og dette er en dommer som ikke er særlig sympatisk innstilt.

AMY GOODMAN: Martin Garbus er en berømt ytringsfrihets-advokat. Vi skal komme tilbake fra vår pause og snakke med ham, såvel som produsenten av en Frontline –dokumentar som har première imorgen kveld som tar opp temaet om journalister og staten.

(Den andre delen av Amy Goodmans intervju med advokat Martin Garbus blir nå oversatt og vil etter planen bli inkludert i en senere blogg, kanskje neste.)