Hvor heldige nordmenn er....

Lille Norge er et heldig land. Dette er noe som ofte sies her i landet, at vi er så rike (selv om norsk fattigdom også er et faktum), og det diskuteres i det vide og det brede hva som skal gjøres med oljefondet, om det skal brukes på veier eller skoler eller helse, eller om det skal spares til en regndag. Det er riktignok politikere, konsernsjefer og andre maktmennesker som nyter luksus av å ta stilling til slike spørsmål, men de gir ihvertfall inntrykk av at velgerne, landets folk, har et ord med i laget.

Det siste er ikke noe jeg skal kommentere videre. Jeg vil kun påpeke at situasjonen kunne ha vært langt verre her til lands, men vi har alltid vært heldige, selv under Nazi-okkupasjonen, da nordmenn ble behandlet med silkehansker av selveste Hitler – ihvertfall de som også var heldige nok til ikke å være jøder eller sigøynere, eller som klarte å skjule dette. Regimet under Vidkun Quisling representerte den mildest mulige form for terror-okkupasjon under den verste politiske banden i europeisk historie. Det var dog et Quisling-regime, og hans navn ble et begrep på alle verdens språk.

Etterkrigstiden har også sett en del Quisling-regimer rundt i verden – regjeringer innsatt av stormakter som Sovietunionen og USA. Sovietunionen gikk i oppløsning, og USA ble så å si klodens enerådende bølle. Men Norge har alltid vært heldig med bøller. Hitler likte oss. Washington liker oss, selv om George W Bush er for provinsiell til å vite hvem vi er og stolt av sin uvitenhet.

Men Norge er en oljenasjon i en tid hvor verdens økende forbruk tilsynelatende har slukt over halvparten av det sorte gullet. Oljen er ikke bare noe man bruker til fredelig bilkjøring og oppvarming og dnslags; den er er en sentral nødvendighet for krigsmaskineriet, til bombefly og stridsvogner og alt som er. Det er derfor USA herjer så kraftig med Irak og nå Iran, hvor de også har planlagt ”regime-skifte” i lang tid. Det er derfor de bruker så mye retorikk mot Venezuelas president Hugo Chavez etter at et USA-støttet kuppforsøk mislyktes i 2002. Venezuela har nasjonalisert sine enorme oljeresurser og er medlem av OPEC.

Ja, Norge er utrolig heldig som ikke får samme behandling av USA som latinamerikanske og afrikanske land som f.eks. Nigeria, hvor multinasjonale oljeselskaper grafser til seg utbyttet mens befolkningen lever i fattigdom.

For å forstå hva jeg sikter til, kan det være en idé å ta en titt på en bok av John Perkins som heter Confessions of an Economic Hit Man.

Her følger en rask oversettelse av et John Perkins intervju med Amy Goodman på Democracy Now! 9. november 2004:

AMY GOODMAN: John Perkins er nå hos oss i vårt firehouse studio. Velkommen til Democracy Now!

JOHN PERKINS: Takk skal du ha, Amy. Det er godt å være her.

AMY GOODMAN: Det er godt å ha deg hos oss. Okay, forklar dette begrepet, “economic hit man,” e.h.m., som du kaller det.

JOHN PERKINS: I hovedsak, det vi ble opplært til å gjøre og det jobben vår går ut på er å bygge opp det amerikanske imperiet. Å bringe – å skape situasjoner hvor så mange resurser som mulig flyter inn i dette landet, til våre konserner, og vår stat, og faktisk har vi vært meget vellykkede. Vi har bygget opp det største imperiet i verdens historie. Det har vært gjort i løpet av de siste 50 år siden annen verdenskrig med svært lite militærmakt faktisk. Det er kun i sjeldne tilfeller som Irak hvor det militære kommer inn som aller siste middel. Dette imperiet, ulikt noe annet i verdens historie, har vært bygget opp hovedsakelig gjennom økonomisk manipulasjon, gjennom fusk, gjennom bedrageri, ved å forføre folk inn i vår livsstil, via økonomiske hit men. Jeg var veldig mye en del av dette.

AMY GOODMAN: Hvordan ble du det? Hvem arbeidet du for?

JOHN PERKINS: Vel, jeg ble opprinnelig rekruttert da jeg gikk på handelsskole tidlig på 1960-tallet av National Security Agency, landets største og minst forståtte spion-organisasjon; men på sikt arbeidet jeg for private firmaer. Den første virkelige økonomiske hit man var tidlig i 1950-årene, Kermit Roosevelt, Teddys barnebarn, som styrtet regimet i Iran, en demokratisk valgt regjering, Mossadeghs regjering som var Time Magazines “person of the year”; og han var så dyktig i å gjennomføre dette uten å spille blod -- vel, det var litt blod, men ingen militær intervensjon, men bare å bruke millioner av dollar og erstatte Mossadegh med Shahen av Iran. På det tidspunkt forstod vi at konseptet om en økonomisk hit man var en veldig god idé. Vi behøvde ikke bekymre oss for faren for krig med Russland når vi gjorde det på denne måten. Problemet med dette var at Roosevelt var en C.I.A. agent. Han var en statsansatt. Hvis han hadde blitt tatt, ville vi ha fått masse problemer. Det ville ha vært veldig pinlig. Så på det tidspunktet ble det bestemt at man skulle bruke organisasjoner som C.I.A. og N.S.A. for å rekruttere potensielle økonomiske hit men som meg selv og så sende oss ut for å arbeide for private konsulentselskaper, ingeniørfirmaer, bygningsfirmaeer, slik at hvis vi ble tatt, ville det ikke være noen forbindelse med staten.

AMY GOODMAN: Okay. Forklar selskapet du arbeidet for.

JOHN PERKINS: Vel, selskapet jeg arbeidet for var et selskap som het Chas. T. Main i Boston, Massachusetts. Vi var omtrent 2,000 ansatte, og jeg ble firmaets sjefsøkonom. Jeg hadde femti folk som jobbet for meg. Men min egentlige jobb var å sette avtaler. Det ville si å gi lån til andre land, store lån, mye større enn de hadde mulighet til å betale tilbake. Et av vilkårene for lånet – la oss si en milliard dollar til et land som Indonesia eller Ecuador – og dette landet ville da måtte gi 90 prosent av det lånet tilbake til et amerikansk selskap, eller amerikanske selskaper, for å bygge en infrastruktur – et Halliburton eller et Bechtel. Disse var digre. De selskapene ville da gå inn og bygge et elektrisk system eller havner eller riksveier, og disse ville stå til disposisjon for bare noen få av de aller rikeste familiene i de landene. Fattige folk i de landene ville omsider bli sittende med denne utrolige gjelden og de hadde ingen muligheter til å betale tilbake. Et land idag som Ecuador skylder over femti prosent av sitt nasjonalbudsjett bare for å betale på gjelden sin. Og de kan virkelig ikke gjøre det. Så vi har dem bokstsavelig talt i en tønne. Så når vi vil ha mer olje, drar vi til Ecuador og sier: ”Se her, dere er ikke istand til å tilbakebetale gjelden, så gi oss derfor oljeselskapene deres, Amazonas-regnskogen som er full av olje.” Og idag går vi inn og ødelegger Amazonas-regnskogene, tvinger Ecuador til å gi dem til oss fordi vi har samlet inn all denne gjelden. Så hvis vi legger ut dette store lånet, kommer mesteparten tilbake til USA, landet blir sittende igjen med gjelden pluss masse renter, og de har praktisk talt blitt våre tjenere, våre slaver. Det er et imperium. Det er ingen tvetydighet. Det er et digert imperium. Det har vært utrolig vellykket.

AMY GOODMAN: Vi snakker med John Perkins, forfatteren av Confessions of an Economic Hit Man. Du sier at på grunn av bestikkelser og andre årsaker skrev du ikke denne boken på en lang stund. Hva mener du? Hvem forsøkte å bestikke deg – hvilke bestikkelser tok du imot?

JOHN PERKINS: Vel, jeg tok imot en bestikkelse på en halv million dollar på 1990-tallet for ikke å skrive boken.

AMY GOODMAN: Fra?

JOHN PERKINS: Fra et stort bygg-ingeniør-selskap.

AMY GOODMAN: Hvilket?

JOHN PERKINS: Fra et juridisk perspektiv var det ikke -- Stoner-Webster. Fra et juridisk perspektiv var det ikke en bestikkelse, det var – jeg ble betalt som konsulent. Alt dette er veldig lovlig. Men jeg gjorde praktisk talt ingenting. Det var meget forstått, som jeg forklarte i Confessions of an Economic Hit Man, at det var – jeg var – det var forstått da jeg tok imot disse pengene som deres konsulent at jeg ikke ville måtte gjøre noe særlig arbeide, men jeg måtte ikke skrive noen bøker om temaet., som de var veldig oppmerksomme på at jeg var i ferd med å skrive denne boken, som jeg kalte på den tiden Conscience of an Economic Hit Man. Og jeg må si deg det, Amy, at, du vet, det er en utrolig historie fra det perspektivet – det er nesten James Bond-aktig, virkelig, og jeg mener –

AMY GOODMAN: Vel det er sånn det er å lese boken.

JOHN PERKINS: Ja, og det var slik, vet du? Og da National Security Agency rekrutterte meg, satte de meg igjennom en dag med løgndetektor-tester. De fant ut av alle mine svakheter og forførte meg momentant. De brukte de sterkeste drogene i vår kultur, sex, makt og penger, for å vinne meg over. Jeg kommer fra en veldig gammel New England-familie, calvinist, med røtter i veldig sterke moralske verdier. Jeg tror, vet du, at jeg er et godt menneske stort sett, og jeg tror at min historie virkelig viser hvordan dette systemet og disse mektige drogene sex, penger og makt kan forføre folk, for jeg ble forført sikkert og visst. Og hvis jeg ikke hadde levd dette livet som økonomisk hit man, ville det nok ha vært vanskelig for meg å tro at det er noen som gjør disse tingene. Og det er derfor jeg skrev boken, fordi vårt land virkelig trenger å forstå, hvis folk i dette landet forstod hva vår utenrikspolitikk egentlig dreier seg om, hva bistand dreier seg om, hvordan våre selskaper fungerer, hva våre skattepenger går til, vet jeg at vi ville kreve forandring.

AMY GOODMAN: Vi snakker med John Perkins. I din bok snakker du om hvordan du hjalp med å implementere en hemmelig plan som sendte milliarder av Saudi-Arabiske bensinpenger tilbake til den amerikanske økonomien, og som ytterligere forseglet det intime forholdet mellom kongefamilien Saud og etterfølgende Washington-administrasjoner. Forklar.

JOHN PERKINS: Ja, det var en fascinerende tid. Jeg husker godt, du er sannsynligvis for ung til å huske, men jeg husker godt tidlig på 1970-tallet hvordan OPEC utøvde denne makten de hadde og kuttet ned på oljetilførsel. Vi hadde biler i kø på bensinstasjonene. Landet var redd for å gå en ny 1929-lignende krakk-depresjon imøte, og dette var uakseptabelt. Så de – Treasury Department ansatte meg og noen få andre økonomiske hit men. Vi dro til Saudi Arabia. Vi --

AMY GOODMAN: Dere kalte det altså ”economic hit men” --e.h.m.’s?

JOHN PERKINS: Ja, det var et tongue-in-cheek-begrep vi kalte oss selv. Offisielt var jeg sjefsøkonom. Vi kalte oss e.h.m.'s. Det var tongue-in-cheek. Det var som, ingen vil tro det hvis vi sier dette, vet du? Og så reiste vi til Saudi Arabia tidlig på 1970-tallet. Vi visste at Saudi Arabia var nøkkelen til slutten på vår avhengighet, eller til å kontrollere situasjonen. Og vi utarbeidet denne avtalen hvor kongefamilien Saud sa seg enig i å sende mesteparten av sine bensinpenger tilbake til USA og investere dem i amerikanske statsaksjefond. Treasury Department ville bruke rentene fra disse fondene til å hyre amerikanske selskaper til å bygge Saudi Arabia – nye byer, ny infrastruktur – som vi har gjort. Og kongefamilien Saud ville si seg enig i å holde oljeprisen innenfor akseptable grenser for oss, hvilket de har gjort i alle disse årene, og vi ville si oss enige i å holde kongefamilien Saud ved makten så lenge de gjorde dette, hvilket vi har gjort, og som er en av årsakene til at vi gikk til krig mot Irak i det hele tatt. Og i Irak forsøkte vi å implementere den samme politikken som var så vellykket i Saudi Arabia, men Saddam Hussein ville ikke kjøpe. Da de økomoniske hit men mislyktes med eenne planen, var neste skritt det vi kaller sjakalene. Sjakaler er C.I.A.-sponsede folk som kommer inn og forsøker å vigle opp et kupp eller en revolusjon. Hvis det ikke virker, gjennomfører de attentat, eller forsøker dette. I Iraks tilfelle klarte de ikke snike seg frem til Saddam Hussein. Han hadde – Hans livvakter var for dyktige. Han hadde dobbeltgjengere. De kunne ikke komme inn på ham. Så den tredje forsvarslinjen, hvis de økonomiske hit men og sjakalene har mislykkes, da er neste forsvarslinje våre unge menn og kvinner, som blir sendt inn for å dø og drepe, og dette er tydeligvis hva vi har gjort i Irak.

AMY GOODMAN: Kan du forklare hvordan Torrijos døde?

JOHN PERKINS: Omar Torrijos, Panamas president. Omar Torrijos hadde underskrevet Panama-kanalavtalen med Carter mye – og, du vet, den gikk igjennom kongressen med kun én stemme. Det var et svært omdiskutert tema Og Torrijos gikk dermed videre og forhandlet med japanerne at de skulle bygge en sjøkanal. Japanerne ønsket å finansiere og bygge en sjøkanal i Panama. Torrijos snakket med dem om dette, som gjorde Bechtel Corporation opprørte, og presidenten deres var George Schultz og seniorrådgiver var Casper Weinberger. Da Carter ble kastet ut (og det er en interessant historie – hvordan det egentlig skjedde), da han tapte valget, og Reagan kom inn og Schultz kom inn som utenriksminister fra Bechtel, og Weinberger kom fra Bechtel for å bli forsvarsminister, var de ekstremt sinte på Torrijos – forsøkte å få ham til å omskrive kanalavtalen og ikke snakke med japanerne. Han nektet blankt. Han var en meget prinsippsterk mann. Han hadde sitt problem, men han var en meget prinsippsterk mann. Han var en fantastisk mann, Torrijos. Og så døde han i et flammende flykræsj, som var koblet til en båndopptaker med eksplosiver i, som – jeg var der. Jeg hadde arbeidet med ham. Jeg cisste at vi økonomiske hit men hadde mislykkes. Jeg visste at sjakalene nærmet seg ham, og i neste instans eksploderte flyet hans med en båndopptaker med bombe inni. Jeg har ingen tvil om at det var en C.I.A.-kontrakt, og for det meste – mange latinamerikanske etterforskere har kommet til samme konklusjon. Selvfølgelig hørte vi aldri noe om det her i landet.

AMY GOODMAN: Så hvor – når forandret du mening?

JOHN PERKINS: Jeg hadde skyldfølelse hele tiden, men jeg ble forført. Kraften i disse drogene, sex, makt og penger, var veldig sterk for meg. Og selvsagt gjorde jeg ting som jeg fikk klapp på ryggen for. Jeg var sjefsøkonom. Jeg gjorde ting som Robert McNamara likte og så videre.

AMY GOODMAN: Hvor nært arbeidet du med Verdensbanken?

JOHN PERKINS: Veldig, veldig nært med Verdensbanken. Verdensbanken skaffer mesteparten av pengene som brukes av økonomiske hit men, den og I.M.F. Men så kom 11. september 2001. Jeg visste at historien måtte fortelles fordi det som skjedde 11. september er et direkte resultat av det som økonomiske hit men gjør. Og den eneste måten vi kan føle oss trygge igjen her i landet på og føle det godt med oss selv er hvis vi bruker disse systemene vi har satt på plass for å skape positive forandringer rundt i verden. Jeg tror virkelig at vi kan gjøre det. Jeg tror Verdensbanken og andre institusjoner kan bli snudd og gjøre det de opprinnelig hadde til hensikt å gjøre, nemlig å hjelpe med å gjenoppbygge ødelagte deler av verden. Hjelpe – virkelig hjelpe fattige mennesker. 24 tusen mennesker sulter ihjel hver eneste dag. Vi kan forandre på det.

AMY GOODMAN: John Perkins, jeg vil takke deg så mye for å ha vært her. John Perkins' bok heter Confessions of an Economic Hit Man.

(Det er flere intervjuer med John Perkins på lager, så kanskje vi følger dette opp. Som oppdatering, bør vi forøvrig ta med ”vulture funds” – gribb-fond, som kjøper opp gjeldsbrev til lutfattige land og krever inn det hundredobbelte. Den demokratiske kongressmannen John Conyers har nylig tatt opp dette problemet med president Bush, som talte så vakkert i forrige måned om å sanere fattige lands gjeld. Bush sa han ikke hadde peiling på dette, men problemet er at noen av disse hjerteløse speukantene har donert store summer til Bush’ politiske kampanjer og til det republikanske partiet. Mer om dette senere.)