Synd at Bush, Cheney, Rove, Gonzales og de karene der ikke har vært dumme nok til å teipe sine egne samtaler pga forfengelig selvhøytidelighet som Nixon gjorde. Jeg mener dog at Nixon var en skinnende helgen sammenlignet med Bush, og det er jeg ikke alene om. Nixons advokat John Dean, som lekket hele Watergate-historien, og Bob Woodward, som startet etterforskningen i Washington Post sammen med Carl Bernstein, er av samme oppfatning. Nixon ville aldri ha godkjent tortur, f.eks. 
John Dean
Norsk Midtøsten-politikk: Jeg kikket også på NRKs debattprogram ”Standpunkt.” Slike debatter er alltid kjedelige, spesielt når hoveddeltakerne er politikere, for ingen av dem er interessert i sannhet, men kun å reklamere for sine egne argumenter og politiske partier. Og dette var stort sett en krangel mellom de såkalt borgerlige og de såkalt rødgrønne.
Jeg skal allikevel gi de rødgrønne en bitteliten innrømmelse. Jeg har ingen sans for deres sosialpolitiske ideologi eller deres programmer eller budsjettplaner eller hva det måtte være, og jeg har spesielt dårlig sans for SVs privatskole-politikk. Men når det gjelder utenrikspolitikk, ser det ut til å være et sunt instinkt ett eller annet sted i SV. Og nå har Norge tatt en enestående beslutning ved å erklære sin anerkjennelse av palestinernes Hamas-regjering, muligens på bekostning av Norges forhold til Israel.
Dette fortjener de en viss ros for. Her er noen viktige ord om saken fra en ekspert som nylig døde: En ekte israeler.
Jeg sikter her til den israelske lingvisten, forfatteren,og fredsaktivisten Tanya Reinhart, som døde av et slag i USA forrige helg, 63 år gammel. Hun var en av dem mest profilerte kritikerne av Israel-regjeringens politikk og en av landets ledende talspersoner for palestinske nasjonale rettigheter. Hun var professor emeritus i språkvitenskap og media-studier ved Tel Aviv University og Global Distinguished Professor of Linguistics ved New York University. Hun skrev spalter for Israels største dagsavis, Yediot Ahranot, og hadde et aktivt følge av lesere rundt i verden for sine kritiske syn på den israelsk-palestinske konflikten. Hennes bøker inkluderer Israel-Palestine: How to End the War of 1948 og The Road Map to Nowhere. I desember flyttet hun til New York for godt og sa at hun kunne ikke lenger bo i Israel pga den måten landet behandler palestinerne på i de okkuperte områdene.
Tanya Reinhart holdt en av sine siste taler for litt over en måned siden i St. Mary’s Church i New York. Talen var en del av Israel Apartheid-uken.
Tanya Reinhart
TANYA REINHART:
Så i dagens verden avstår ikke bare det internasjonale samfunn fra å iverksette sanksjoner mot Israel. Faktisk stemte de for å iverksette sanksjoner mot palestinerne. Etter det palestinske valget har alle pengene til de palestinske myndighetene, alle pengene selv til NGO-organisasjonene blitt frosset. Og Israel selv holder på skattepenger som de skylder til palestinerne. Og den palestinske økonomien er fullstendig paralysert med ingen lønnsutbetalinger, ingen sosialtjenester, ingen helsetjenester eller operative sykehus.
For bare to år siden hyllet den vestlige verden ”det beste av demokrati i Midtøsten” med Arafat på vei ut og det palestinske folk som forberedte seg til valg. Ifølge Jimmy Carter, i en reportasje han skrev i The Herald Tribune, var det palestinske valget, jeg siterer, ”ærlig, rettferdig, sterkt utfordret, uten vold og med resultatet akseptert av vinnere og tapere.” Blant de 62 valgene som hadde blitt overvåket av Carter-sentret, er disse de beste eksemplene på å gjenspeile folkets vilje.I en rettferdig og velordnet verden ville det være utenkelig at en regjering som var valgt gjennom denne typen prossess å bli ignorert bare fordi Israel ikke liker det palestinske folkets valg. Men i en verden hvor USA hersker, får makten rett, og makten kan definere demokrati som den vil. Dermed ble det kunngjort at de palestinske valgresultatene ikke ville bli anerkjent, og før dette endrer seg, kommer det palestinske folk i sin helhet til å bli straffet og sultet.
Det vi ser nå, siden den gang, er at USA forsøker sammen med Israel å påtvinge en langvarig politikk som de alltid har hatt å prøve å dytte samfunnet inn i en borgerkrig. De gjør dette i Palestina ved å støtte samarbeidende krefter som Dahlans krefter i Gaza. De prøver å gjøre det samme i Libanon. De prøver å gjøre dette i Irak. Dette er USAs politikk.
Hittil har det palestinske folk stått imot dette forsøket på å dytte dem inn i en borgerkrig, og de har klart å sette sammen en samlingsregjering. Men akkurat som vi hørte så sent som igår, vil ikke USA anerkjenne – ved å følge Israels krav – vil ikke anerkjenne den nye samlingsregjeringen og vil fortsette med boykotten.
Måten dette er sammensatt på er kravet til palestinerne – det kreves av palestinerne at de skal imøtekomme de tre siterte kravene, de tre mantraene som gjentar seg. Den første mantraen er at palestinerne skal gi avkall på vold, spesielt Hamas skal gi avkall på vold. Det er veldig vanskelig å forstå dette kravets innhold. Allerede i januar 2005, da Hamas kunngjorde at de er – Hamas kunngjorde at de skal bytte fra væpnet strid til politisk strid og gå inn i valg, og etter det var det ikke et eneste terror-angrep som ble begått av Hamas. Ifølge israelske sikkerhetskilder deltok ikke Hamas en gang i skytingen av kassamer mot Israel før begivenhetene forrige sommer, da Israel angrep Gaza.
Det andre kravet er at palestinerne skal anerkjenne tidligere avtaler. I et intervju med The Washington Post allerede for et år siden, forklarte Hamas statsminister Haniyeh at ifølge Oslo avtalen i 1993, skulle det allerede ha vært en palestinsk stat fem år senere i ’98. Isteden, det Israel gjorde i løpet av hele denne perioden var å beslaglegge mer land, fortsette å kolonialisere, å bygge bosetninger, og de holdt ikke en eneste av Oslo-avtalens paragrafer. ”Fra nå av,” sa Haniyeh, ”vil vi kun akseptere og respektere avtaler som er bra for det palestinske folk.”
Ismail Haniyeh
Nå, den tredje og avgjørende mantraen som blir brukt til å kvele det palestinske folk er at den nye regjeringen skal anerkjenne Israels eksistens. Men sakens realitet er at det er Israel som ikke er villig til å anerkjenne palestinernes rett til å eksistere som en stat. I det palestinske nasjonalrådets møte i 1988, har det palestinske folk allerede vedtatt at de er villige til å akseptere en tostatsløsning innenfor grensene fra ’67 – før ’67-krigen, som for dem betyr å akseptere å leve på 22% av deres historiske land. Etter det har ikke Israel gjort en eneste ting for å vise at de er villige til å akseptere dette, for å vise at de er villige til å gi palestinerne en stat i denne lille delen som er igjen av deres land.
Nok en gang takker jeg Amy Goodman, som intervjuet Tanya Reinhart på Demnocracy Now! i oktober 2004, for å gi oss ypperlig samtidsmateriale ved å minnes Tanya Reinhart og hva hun stod for (sendt 19. mars).
Amy Goodman 
