Om FRP og Muhammed-tegninger

1) Litt om FRP

Jeg har prinsipielt sett svært lite imot FRPs markedsideologi, prinsippet om det frie marked. Det appellerer faktisk til anarkisten i meg, som er sterkt imot alt statlig, selv om dette markedssynet kanskje er i ferd med å gå ut på dato, forhåpentligvis til fordel for en mer avansert økonomisk struktur. Men jeg vil altså ikke angripe FRP på dette punkt.

Og for å være snill, skal jeg ikke nevne noe brunt i forbindelse med FRP, dvs. partiets ideologiske røtter. Jeg skal også gjøre mitt beste for å unngå begrepet rasisme.

Men selv om man fjerner alt dette, gjenstår partiet som så forbanna "harry". Det gikk nettopp en reportasje om en norsk motorsykkelgjeng som har slått seg ned i Pattaya som halliker, de driver horeklubber der. FRP hele bunten, forteller de med rå latter. Neste dag sitter en FRP-politiker på Dagsnytt 18 og sier det er skremmende at frivillige (dvs. private) organisasjoner gir legehjelp til folk som ikke har oppholdstillatelse i Norge. Selv bodde jeg 12 år ulovlig i USA, men i motsetning til FRP'ere er jeg ingen hykler. Hva ville de mene om utlendinger som drev horehus i Norge? Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.

Denne harry-faktoren i FRP dreier seg om en tenåringsaktig umodenhet, en slags evig russefest. De liker å bryte fartsgrenser, de er glade i sprit. En FRP-politiker råkjørte med Tollvesenet etter seg, med bilen full av smuglersprit. Altså, ikke en som stemte på partiet men en folkevalgt.

Det har blitt svært mange slike episoder etterhvert. En annen FRP-folkevalgt ble nylig intervjuet på radioen fordi statsråder har det med å råkjøre. Han sa det var pinlig fordi han burde vite hvor fotoboksene var. Det var altså pinlig å bli tatt, ikke å sette andres liv og helse i fare.


2) Litt om Muhammed-tegningene

Selv om jeg trakk meg fra diskusjoner for fem år siden fordi jeg etter mange års aktivitet på dette felt kom frem til at de aller fleste diskusjoner ikke er annet enn meningsløs ping-pong eller bordtennis, er det stadig noen som kommer med utspill som inviterer til gamle uvaner. Ett av disse utspillene dreier seg om Muhammed-tegningene, og her blir det sagt:

"Det er PATETISK å provosere og kalle det YTRINGSFRIHET!!! Mohammedkarikaturene er en rein provokasjon, det er patetisk å trykke dem gang på gang og kalle det ytringsfrihet!!!"

Patetisk? Jeg har tydeligvis vært patetisk i hele mitt liv, da det alltid er noen som tar anstøt av mine ytringer. For 20 år siden skrev jeg om Pentagons UFO-Jesus. Mange av mine andre utspill på dette felt, bl.a. mitt medlemskap i Facebook-gruppen Smoking Jesus, hvor jeg oppfordrer til røyking av rever rullet i bibelvers som omtaler røyk og ild, har medført anklager om at jeg støter, fornærmer, krenker og bedriver blasfemi, selv om jeg selv er langt mer religiøs enn mine kritikere.

Selv har jeg følt meg provosert av Det Norske Hedningesamfunn og tegneseriene deres, som bl.a. viser en Jesus-klovn som bruker korset til stylter han hopper rundt omkring med mens han gjør grimaser. Om disse tegneseriene kan kalles kunst eller ikke, er totalt irrelevant. Hvis man skal stilles til doms for denslags, blir man minnet om regimer hvor f.eks en roman kalles "politisk pornografi" el.lign.Som når Kina provoseres av Tibet-støttespillere. Eller som når man i Vesten trues med islamistisk terror og en artist illustrerer denne trusselen med noen pennestrøk.

De som tar til orde for sensur mot fornærmelse av Islam kaller seg ateister. Ateister er ifølge min oppfatning totalt ukvalifiserte til å avgjøre hva som er blasfemi og hva som ikke er det. Dessuten er det litt underlig at støtte for Hedningesamfunnets kristenhets og kritikk av Jyllands-Postens islamhets kommer fra samme politiske hjørne og fra samme ateistiske ståsted. You go figure.

Patetisk? I 1934 ble Arnulf Øverland stilt for retten av riksadvokaten for blasfemi pga sitt foredrag om kristendommen som den tiende landeplage.

Uten støtende uttrykk ville sivilisasjonen ha stanset for lenge siden.

Spørsmålet er vel om enkelte ønsker å forby provokasjoner, å gjøre dem straffbare. Alle polemiske ytringer, også fra akademisk hold, er per definisjon provokasjoner. Mange bøker har blitt utgitt i årenes løp med provokasjon som hovedimpuls. Eller ta Hugo Chavez i 2005, da han stod i FN-forsamlingen og snakket om Bush som Djevelen, korset seg på katolsk vis og sa det luktet svovel etter ham, selv provosert av et mislykket CIA-kupp mot ham selv i 2002. Condaleeza Rice kalte utspillet hans uverdig for en statsmann, dvs. patetisk. Jeg falt av stolen i latter under direktesendingen på CNN.

Fra samme hold får man høre at å drive gjøn med Islam er rasistisk. Vent nå litt. Rasisme går på etnisk fysiologisk utseende, hudfarve osv. Hvis man forveksler dette med religionskritikk og kritiske omtaler av filosofiske prinsipper, oppstår allslags forvirring. Ethvert menneske står fritt til å velge sin egen filosofi, religion eller livssyn helt uavhengig av etnisitet eller rase. Det er like misvisende å kalle kritikk av, eller gjøn med, Islam for rasisme som det er å kalle kritikk av, eller gjøn med, kristendommen for rasisme. Eller agsnostisismen eller ateismen.

Nå håper jeg at mitt syn på Muhammed-tegningene ikke får noen til å sette meg i bås med FRP-halliker og folk som råkjører i fylla. Jeg håper likeledes at denne gruppen ikke vil kalle meg jævla sosialist pga mitt syn på partiet. Individualistiske anarkister står tross alt i opposisjon til ethvert statsstyre og lar seg derfor ikke plassere i det politiske landskap.

Men ytringsfriheten er hellig. Ta Benjamin Tuckers kamp mot Comstock for retten til å utgi "Leaves of Grass" av Walt Whitman, som på den tiden ble betraktet som et obskjønt litterært verk.

Jeg har ofte lurt på hvorfor så mange mennesker tenker i ideologiske båser. Hver enkelt bås har et sett med oppfatninger som medlemmene deres må svelge istedenfor at hvert selvstendige individ tenker selv.

"Motstand overfor den organiserte massen kan kun iverksettes av den personen som er like velorganisert i sin individualitet som massen selv." - C. G. Jung