Jeg hørte nettopp denne professorens uklare rablerier på Dagsnytt 18, og til tross for at jeg selv ikke er akademiker, forstår jeg allikevel hva denne fyren forsøker å gi uttrykk for selv om han ser ut til å mangle evnen til å formidle sine tanker til omverdenen.
I utgangspunktet er professor Schaaning åpenbart prinsipiell motstander av straff, inkludert fengselsstraff. Hans tenkning er derfor nærmest anarkistisk, men firkanthoder som justsminister Storberget -- og hvilken justisminister har ikke vært et firkanthode? -- tar dette med pisking på politisk gravalvor og kaster bort sin dyrebare tid på å skravle om det i media.
Jeg tillater meg å mene at politikere har betraktelig lavere IQ enn gjennomsnittsbefolkningen.
Kommentatorer forøvrig kan muligens unnskyldes en smule fordi professor Schaaning virker så fortapt i sine akademisk-intellektuelle korridorer at han ikke kan snakke i klartekst, så han prater bare tåkerør. For politikerne finnes imidlertid ingen unnskyldning; tvertimot er det en skandale å ha så mange knokkelskaller på stortinget.
Det professor Schaaning åpenbart forsøkte å gi uttrykk for, var utvilsomt noe lignende det jeg selv skrev for 15 år siden. Denne type stoff som gjengis nedenfor lar seg ikke nevne i tabloidaviser eller nyhetssendinger med kvasi-kulturelle visvas-programmer, hvor den filosofiske og åndelige tenkeevnen dessverre ikke stikker særlig dypt:
http://uncletaz.com/norskt
Kristendom og straff
Hennacy tok fullstendig avstand fra medvirkning til straff, og han henviste til episoden med Jesus, fariséerne, og kvinnen som var skyldig i ekteskapsbrudd. Dette utgangspunktet er meget interessant. Vårt moderne sosialdemokrati har nemlig tre hovedbegreper bak sin juridiske filosofi. Det ene er "straff." Det andre er "kriminalvern." Det tredje er "skrekk og advarsel."
Straffementaliteten er en anakronisme fra Moseloven i Det Gamle Testamente og er basert på hevngjerrighet. Dette prinsippet blir imidlertid totalt annullert i Det Nye Testamente. Under Moseloven var det dødsstraff for ekteskapsbrudd. De geistlige bragte Kristus en kvinne som de hadde tatt på capitalfersk gjerning. Loven krevet at hun skulle stenes til døde. Kristus bøyde seg ned og skrev i sanden. Så svarte han at den som var uten skyld skulle kaste den første sten. Alle prestene gikk; de eldste først. Da Kristus var alene med kvinnen, spurte han henne om de ikke hadde dømt henne. Hun svarte nei. Kristus sa: "Heller ikke jeg dømmer deg. Gå din vei og synd ikke mer."
Kristus skrev i sanden, i jorden, fordi kvinnens synd var registrert i jordens karma, eller skjebne (nemesis). Karmaloven, eller skjebneloven, er den eneste rettferdige straffer. ("Hevnen er min," sier Herren.) Følgelig har intet menneske rett til å straffe eller ta hevn over andre mennesker.
Opplysningstidens samvittighetskvaler overfor straff-og-hevnprinsippet, frykten for lovbrytere og lengsel etter trygghet og sikkerhet bak uniformerte rygger har skapt det moderne hygienisk-kliniske begrepet "kriminalvern".
Kriminalvern går ut på å beskytte samfunnet mot asosiale og farlige mennesker, mot skadelige elementer, uten direkte tanke på hevn eller straff. Straffen blir i så fall en slags terapeutisk skammekrok fra barnehagen; lovbryteren blir en liten unge som må oppdras av "samfunnet" for å bli "snill." En dom av en lovbryter blir dermed et tiltak fra makthavernes side for å verne andre mennesker mot repetisjoner av hans overgrep. Denne kliniske løsningen består i at asosiale personer blir behandlet som pasienter på linje med fysisk syke. En filosofisk avviker, dvs. en annerledes tenkende, eller en kulturell kjetter, blir likedan behandlet som en epileptiker, en kreftsyk, en schizofren, en narkoman eller en nekrofil seriemorder.
Det atavistiske straffeprinsippet henger allikevel igjen i vår juridiske filosofi i form av "skrekk og advarsel" - "deterrant" på engelsk. Man mener at strenge dommer og straffer skal "skremme" andre fra å begå lovbrudd.
Forskningen viser at straff som avskrekking ikke er effektivt, men her dominerer følelsene over forstanden, og hevnmotivet dominerer sterkt i forhold til dødsstraff i USA - nasjonen som hevder å være et kristent, gudfryktig idealsamfunn som alle andre nasjoner bør lære av. Det er utenkelig at vår statsminister kunne styrke sitt parti blant velgerne ved å klappe et mordoffers etterlatte på skulderen og si: "Jeg er enig med deg. Vi skal gi deg hevn. Vi skal gasse det jævla krypet." Akkurat den ordvekslingen har ikke funnet sted, men den demonstrerer psykologien bak amerikanske valgkampanjer.
Et interessant trekk ved straffens psykologi er at de som straffer andre, dvs. politifolk, dommere, juriemedlemmer osv. må ikke selv ha vært straffet. De må ha et såkalt "rent rulleblad"; de må ikke kunne identifisere seg med den som skal ydmykes. Denslags medfølelse basert på empirisk erkjennelse av straffens vesen ville gjøre det umulig å fullføre oppgaven. "La den som er uten skyld kaste den første sten. Og alle gikk, de eldste først...." Kristus, som jo er de kristnes forbilde og eksempel, nektet å dømme eller straffe sine medmennesker. Isteden lot han seg selv straffe. Det er derfor meget interessant at kristne dommere i USA den dag i dag får folk henrettet i Jesu navn og med bibelen på bordet ved siden av lovbøkene. Prinsippet er det samme når norske prester forsvarer statens straffelov.
Hennacy på sin side var inspirert av den "sanne opprøreren Jesus" og hans idé om Gud "var ikke en autoritet som jeg adlød som en monark men et prinsipp om godhet slik det ble lagt frem av Jesus i Bergprekenen." Hvis statens krefter stod i konflikt med hans idealer, ville han følge sine idealer og være ulydig mot staten. Hennacy talte for "énmanns-revolusjonen i hjertet" basert på frivillig fattigdom og pasifisme. Da han oppsummerte sin åndsarv, skrev han: "Jesus, St. Francis, Tolstoy og Gandhi fulgte en vei som lærer oss å elske vår fiende, skape rettferdighet, avskaffe utbytting, og å stole på Gud istedenfor politikere og regjeringer."
I forordet til sin selvbiografi ga Hennacy den klareste og mest uttrykksfulle erklæring av sine prinsipper og deres opphav i kristendommen:
"Kristen-anarkisme er basert på Jesu svar til fariséerne da han sa at den som var uten skyld skulle kaste den første sten; og på Bergprekenen som foreslår å svare ondt med godt og å vende det andre kinn til. Derfor, når vi tar noen som helst del i statstyre ved å avlegge stemmer for lovgivende, dømmende eller styrende byråkrater, da gjør vi disse menn til vår arm som vi kaster en sten med og fornekter Bergprekenen.Der hvor Day og Hennacy var hovedsakelig aktivister, utviklet den russiske filosofen Nicholas Berdyaev i likhet med Tolstoy en form for revolusjonær kristendom som var ikke-institusjonell og frigjørende. Begge så Guds Rike som en eksistensiell tilstand fremfor et sosialt regime, men for Berdyaev tok dette form som kreativ selvstendighet istedenfor ikke-motstand basert på kjærlighet.
Ordbokdefinisjonen av kristen er: en som følger Kristus, snill, snillaktig, Kristus-lignende. Anarkisme er frivillig samarbeide for det gode, med rett til etterfølgelse. En kristen-anarkist er, derfor, en som vender det andre kinn til, kaster pengevekslernes bord overende, og som ikke trenger en snut til å fortelle ham hvordan han bør oppføre seg. En kristen-anarkist setter ikke sin tillit til kuler eller folkestemmer for å nå sitt ideal; han når dette idealet daglig gjennom énmannsrevolusjonen som han møter en dekadent, forvirret og døende verden med."
