Noam Chomsky kommenterer presidentvalget

24. november 2008

Noam Chomsky: “Hva er det neste? Valgene, økonomien og verden”

Verdensberømte intellektuelle Noam Chomsky diskuterte betydningen av tiltredende president Barack Obamas seier og mulighetene fremover for virkelig demokratisk forandring under en tale i forrige uke i Boston. Det var hans første offentlige opptreden siden valget. Chomsky har vært professor i lingvistikk ved The Massachusetts Institute of Technology i over et halvt århundre og har skrevet dusinvis av innflytelsesrike bøker.

NOAM CHOMSKY: Vel, la oss begynne med valgene. Ordet som ruller av allemanns tunge er historisk. Historisk valg. Og jeg er enig i det. Det var et historisk valg. Å ha en svart familie i Det Hvite Hus er en momental prestasjon. Det er faktisk historisk i bredere forstand. De to demokratiske kandidatene var en afro-amerikaner og en kvinne. Begge deler er bemerkelsesverdige prestasjoner. Hvis vi går tilbake 40 år, ville det være utenkelig. Så noe har skjedd med USA i løpet av 40 år. Og det som har skjedd med USA – som de ikke vil at vi skal nevne – er at det var omfattende og meget konstruktiv aktivisme i 1960-årene som hadde en ettervirkning. Så feministbevegelsen, hovedsakelig utviklet i 1970-årene – solidaritetsbevegelsene på 1980-tallet og frem til idag. Og aktivismen siviliserte USA. Landet er mye mer sivilisert enn det var for 40 år siden og de historiske prestasjonene illustrerer det. Det er også en lærepenge for hva vi kan forvente fremover.

Det vi kan forvente fremover kommer til å avhenge av om det samme skjer. Forandringer og fremskritt er svært sjelden gaver fra oven. De fremkommer av anstrengelser nedenfra. Og svaret på spørsmålet om hva som nå kommer, avhenger av mennesker som dere. Ingen andre kan svare på det. Det er ikke forutsigbart. På noen måter var valget -- valget var overraskende på enkelte måter.


For å gå tilbake til min feilslåtte spådom, hvis finanskrisen ikke hadde funnet sted på det tidspunkt det skjedde, hvis den hadde blitt utsatt et par måneder, har jeg mistanke om at den spådommen ville ha vært korrekt. Men uten å spekulere, én ting som var overraskende i dette valget var at det ikke ble et skred. Under de vanlige forutsetningene ville man forvente at opposisjonspartiet vant med et skred med de forhold som eksisterer i dag. Den sittende presidenten etter åtte år var så upopulær at hans eget parti ikke kunne nevne navnet hans og måtte late som om de gikk imot hans politikk. Han regjerte over den verste perioden i etterkrigstidens historie med hensyn til sysselsetting, formuer osv. Så å si alt som administrasjonen rørte ble til katastrofe. USA har nådd det aller laveste nivå av aktelse i verden noensinne. Økonomien stupte. Adskillige økonomiske nedturer er på gang. Ikke bare de på forsidene, den finansielle nedgangen. Det er også en nedgang in den virkelige økonomien. Den produktive økonomien, under omstendighetene og folk vet det. Så 80% av befolkningen sier at landet går i feil retning. Circa 80% sier at regjeringen ikke fungerer til folkets fordel, den fungerer for de få og de spesielle interessene. En oppsiktsvekkende 94% klager over at regjeringen ikke bryr seg om folkets vilje og i den duren. Under slike forhold ville man forvente et valgskred for en opposisjon nesten uansett hvem de er. Og det ble det ikke.

Så man kunne spørre hvorfor ble det ikke et valgskred? Det tar av i en interessant retning. Og på andre måter var resultatet ganske velkjent. Så nok en gang ble valget hovedsakelig kjøpt. 9 av 10 blant seierherrene slo sine motstandere i pengeforbruk. Obama selvfølgelig slo McCain i pengeforbruk. Hvis man ser på -- og vi har ikke de endelige resultatene ennå, men de kommer sannsynligvis til å bli stort sett det samme som de foregående for et par måneder siden. Det viste at både Obama og McCain fikk mesteparten av sine kampanjepenger fra finansinsitusjoner, og for Obama var det advokatfirmaer som i realiteten betyr lobbyister. Det var over en tredjepart for noen få måneder siden. Men de endelige resultatene blir sannsynligvis det samme. Og det er -- fordelingen av finansiering har over tid vært en ganske god forvarsel om hva slags politikk det vil bli for dem blant dere som er interessert, det foreligger et meget godt akademisk verk om dette av Tom Ferguson i University of Massachusetts i Boston, det han kaller for politikkens investeringsteori. Som hevder i hovedsak at politiske valg er øyeblikk når forretningsgrupper samler seg og investerer for å kontrollere staten og høster den ganske forutsigbare suksessen. Det gir oss et hint om hva som mest sannsynlig kommer til å skje. Så den delen er velkjent. Det fremtiden blir, avhenger som jeg sier av folk som dere.

Reaksjonen på valget var interessant og lærerikt. Den holdt seg stort sett til den svevende retorikken, får å låne klisjéen, som var valgets hovedtema. Valget ble beskrevet som en ekstraordinær visning av demokrati, et mirakel som kun kunne finne sted i USA etc. etc. Det er noe riktighet i det hvis vi holder oss til Vesten. Så hvis vi holder oss til Vesten, ja da er det sannsynligvis sant. Det kunne ikke ha skjedd noe annet sted. Europa var mye mer rasistisk enn USA og man ville ikke forvente at noe slikt skulle skje.

På den andre siden, hvis man ser på verden, er det ikke så bemerkelsesverdig. Så la oss ta de fattigste landene på den vestlige hemisfæren. Haiti og Bolivia. På Haiti var det et valg i 1990 som virkelig var en ekstraordinær fremvisning av demokrati og meget mer i så måte enn her hjemme.

På Haiti var det grasrotbevegelser, populære bevegelser som utviklet seg i slummen og i fjelltraktene, og som ingen la merke til. En populistisk prest, Jean-Bertrand Aristide. Det er seier for demokratiet når populære bevegelser kan organisere seg og sette opp programmer og plukke ut sine kandidater og sette dem inn i stillinger, hvilket ikke skjedde her hjemme, selvfølgelig.
Jeg mener, Obama organiserte riktignok et stort antall mennesker og mange entusiastiske folk i det som pressen kaller Obamas Hær. Men hæren skal adlyde ordre, ikke implementere, introdusere, utvikle programmer og be sin egen kandidat om å realisere dem. Det er avgjørende. Hvis hæren holder seg til den betingelsen, vil lite forandre seg. Hvis den derimot setter igang slik som aktivistene gjorde i 1960-årene, er det mye som kan forandre seg. Det er ett av de valgene som må bli tatt. Det er Haiti. Selvfølgelig varte det ikke særlig lenge. Et par måneder senere var det et militærkupp, en periode med terror, vil skal ikke gå igjennom alt sammen. Frem til idag har de tradisjonelle torturistene på Haiti, i Frankrike og i USA forsikret at det ikke blir en seier for demokrati der. Det er en dyster historie. I motsetning til mange illusjoner.

Jean-Bertrand Aristide

Ta det nest fattigste landet, Bolivia. De hadde et valg i 2005 som er nesten utenkelig i Vesten. Absolutt her hjemme, overalt. Den personen som ble valgt til politisk verv var innfødt. Det er den mest undertrykte befolkningen på hemisfæren, de som overlevde. Han er en fattig bonde. Hvordan kom han inn? Vel, han kom inn fordi det igjen var en populær massebevegelse som valgte sin egen representant. Og de er kilden til programmene, som er alvorlige. Det er virkelige saker. Og folk kjenner dem. Kontroll over resurser, kulturelle rettigheter, sosial rettferdighet osv.

Evo Morales

Dessuten var valget bare en hendelse som var et enkelt stadium i en lang pågående kamp, mye før og mye etterpå. Det var en dag da folk trykket på knappene men det er bare én hendelse i pågående populære kamper, meget alvorlig sådanne. For et par år siden var det en mektig kamp over privatiseringen av vann. Et forsøk som i praksis kunne ha nektet drikkevann til en stor del av befolkningen. Og det var en bitter kamp. Mange mennesker ble drept, men de vant striden. Gjennom internasjonal solidaritet, som hjalp. Og den fortsetter. Nå, det er et skikkelig valg. Igjen, planene, programmene blir utviklet, behandlet til stadighet av populære massebevegelser som da plukker ut sine representanter fra sine egne rekker for å iverksette deres programmer. Og det er vesensforskjellig fra det som skjedde her i USA.

Det som faktisk skjedde her forståes av elite-elementer. PR-industrien som kjører politiske valgkampanjer her – extravaganzaer hvert fjerde år hovedsakelig – sikrer at man holder sakene ute i marginen og fokuserer på personligheter og karakter osv. De gjør det av gode grunner. De vet – de ser på studier av meningsmålinger og vet utmerket godt at når det gjelder en mengde viktige saker så står begge partiene langt til høyre for befolkningen. Det er én god grunn til å holde sakene unna bordet. Og de erkjenner suksessen.

Så hver år gir reklameindustrien en pris til, dere vet, til årets beste markedskampanje. I år vant Obama prisen. Slo ut Apple-selskapet. Den beste markedskampanjen i 2008. Hvilket er korrekt, det er hovedsakelig det som skjedde. Nå det er ganske annerledes enn det som skjer i et funskjonerende demokrati som la oss si Bolivia eller Haiti, bortsett fra det faktum at det ble knust. Og i sør er det slett ikke så uvanlig. Legg merke til at i hvert av disse tilfellene er det en mye større fremvisning av aktivt demokrati enn det vi har sett – viktig som det var – her. Og så retorikken, spesielt i Europa, er korrekt hvis vi opprettholder vårt eget trange rasistiske perspektiv og sier ja, det som skjedde var i sør så det skjedde ikke eller spiller ingen rolle. Det eneste som teller er hva vi gjør ifølge vår egen standard, det var et ekstraordinært mirakel, men ikke ifølge det fungerende demokratiets standard. Det er faktisk en forskjell i demokratisk teori som skiller f.eks USA fra Bolivia eller Haiti.

Spørsmålet er hva bør et demokrati være? Det er nettopp en debatt som går tilbake til USAs grunnleggende forsamling. Men i senere år i det 20. århundre har det blitt meget godt artikulert av viktige personligheter. Så på den liberale siden, den progressive siden, var den ledende offentlige personligheten Walter Lippmann. En Wilson-Roosevelt-Kennedy-liberalist. Og mye av hans arbeide var om en demokratisk teori og han var ganske oppriktig om den. Hvis du tok et standpunkt som ikke var vesensforkjellig fra James Madisons. Han sa at i et demokrati har befolkningen en funksjon. Dens funksjon er å være tilskuere, ikke deltagere. Han kalte det ikke for befolkningen. Han kalte det for uvitende og brysomme outsidere. De uvitende og brysomme outsiderne har en funksjon, nemlig å se på hva som foregår. Og å trykke på en knapp en gang iblant og så gå hjem. Men deltagerne er oss, de privilegerte, smarte karene. Vel det er én oppfatning av demokrati. Og dere vet at i hovedtrekk har vi sett en episode av den. Veldig ofte aksepterer ikke befolkningen dette. Men de er atomisert, adskilt. Mange av dem føler seg hjelpesløse, uorganisert, og de føler ikke at de kan gjøre noe med det. Så de misliker det. Men det er der det ender.

Walter Lippmann (1889-1974)

I et fungerende demokrati som f.eks Bolivia eller USA i tidligere stadier, gjorde de noe med det. Det er derfor vi har New Deal-vedtak, Great Society-vedtak. Faktisk hvert eneste fremskritt, vet dere, kvinners rettigheter, slutten på slaveriet, gå tilbake så langt dere vil, det kommer ikke som en gave. Og det kommer ikke til å skje i fremtiden. Kommentatorene er meget oppmerksomme på dette. De formulerer det ikke slik jeg skal gjøre det, men hvis dere leser pressen, så kommer det ut. Så ta vår lokalavis på den liberale siden av spektret, Boston Globe, dere så antagelig rett etter valget, en reportasje på førstesiden, lederen på første side dreide seg om hvordan Obama utviklet sin vidunderlige grasrot-hær men han har ingen gjeld. Som skal være en god ting. Så han er fri til å gjøre hva han vil. Fordi han ikke har noen gjeld, betyr dette at den normale demokratiske valgkretsen, fagforeninger, kvinner, minoriteter osv. -- de fikk ham ikke inn i stillingen. Så han skylder dem ingenting.

[pause]

NOAM CHOMSKY: Det han hadde var en hær som han organiserte av folk som skaffet stemmer for Obama. For det som pressen kaller Merkevaren Obama. De er hovedsakelig enige med reklamebransjen, det er Merkavaren Obama. At hans hær var mobilisert til å få ham inn i stillingen. De betrakter det som en god ting og aksepterer Lippmanns oppfatning av demokrati, de uvitende og brysomme outsiderne skal gjøre det de blir fortalt og så gå hjem. The Wall Street Journal, på den motsatte siden av spektret, hadde også en artikkel om den samme saken omtrent på samme tid. Snakket om en enorm grasrot-hær som hadde blitt utviklet, som nå venter på instrukser. Hva var det neste de skulle gjøre for å presse Obamas dagsorden fremover? Hva det nå er. Men uansett hva det er, så skal hæren være der ute for å ta instrukser og presse frem arbeide. Los Angeles Times hadde lignende reportasjer, og det er andre. Det de ikke ser ut til å være oppmerksomme på er at det de beskriver, det idealet de beskriver, er diktatur, ikke demokrati. Demokrati, ihvertfall ikke i Lippmanns betydning, det beviste – jeg velger ham ut fordi han er så berømt, men det er et vanlig standpunkt. Men i betydningen av f.eks. mye av sørområdet [Mellom- og Sør-Amerika], hvor populære massebevegelser utviklet programmer, organiserer seg for å delta i politiske valg men det er én del av en pågående prossess. Og bringer noen fra sine egne rekker for å implementere de programmene de utvikler, og hvis vedkommende ikke gjør dette er de ute. OK, det er en annen type demokrati. Så det er opp til oss å velge hva slags demokrati vi ønsker oss. Og igjen, det vil avgjøre hva som kommer etterpå.


Vel, hva kan vi forvente hvis den populære hæren, grasrot-hæren, bestemmer seg for å godta funksjonen som tilskuere til hendelser istedenfor deltagere? Det er to typer bevis. Det er retorikk og det er handling. Retorikken, vet dere, er meget oppløftende: forandring, håp, etc. Forandring var på en måte toneangivende for en hvilken som helst parti-manager i år som leste meningsmålinger, inkludert de jeg nevnte, og ville øyeblikkelig konkludere med at deres tema under valgkampanjen måtte være forandring. Så temaet er forandring. Faktisk for begge partiene var temaet forandring. Dere vet, bryt med fortiden, ingen gammel politikk, nye ting skal skje. Obama-kampanjen klarte det bedre så de vant markedsføringsprisen, ikke McCain-kampanjen.

Og legg forøvrig merke til på siden at institusjonene som kjører valgene, PR-industrien, reklamebransjen, de har en rolle – deres viktigste rolle er kommersiell reklame. Jeg mener, å selge en kandidat er på en måte en biregel. I kommersiell reklame som alle vet, alle som noen gang har sett på et TV-program, reklamen har ikke til hensikt å gi informasjon om produktet, stemmer det? Jeg behøver ikke å gå videre med det. Det er åpenbart. Poenget med reklamen er å skape uinformerte forbrukere ved hjelp av image, og dere vet, en fotballspillers historie, sexy skuespillerinne, som dere vet, kjører til månen i en bil eller noe sånt. Men det er avgjort ikke for å informere folk. Det er faktisk for å holde folk uinformert.

Målet med reklame er å skape uinformerte forbrukere som vil ta irrasjonelle beslutninger. De blant dere som har lidd gjennom et økonomikurs vet at markeder skal være basert på informerte forbrukere som tar rasjonelle valg. Men industrien bruker hundrevis av millioner dollar hvert år på å undergrave markeder og forsikre, vet dere, at man får uinformerte forbrukere som tar irrasjonelle valg.

Og når de går over til å selge en kandidat gjør de den samme tingen. De ønsker uinformerte forbrukere, dere vet, uinformerte velgere som gjør irrasjonelle valg basert på vellykket illusjon, sladder, og effektivt kroppsspråk og hva nå ellers man mener er effektivt. Så man undergraver demokratiet på stort sett samme måte som man undergraver markeder. Vel, det er naturlig for et politisk valg når det styres av forretningsverden, og man ville forvente det å være slik. Det skulle ikke være noen overraskelse der. Og det skulle også vise seg at den valgte kandidaten ikke hadde noen gjeld. Så man kan følge at Merkevaren Obama kan være hva de bestemmer at den skal være, ikke hva befolkningen bestemmer at den skal være, som sørpå f.eks. Jeg skal si på siden at dette kan være et virkelig eksempel på et velkjent og usedvanlig fattig slagord om clash of civilization. Kanskje det virkelig er et slikt clash, men ikke av den typen som vanligvis forkynnes.


Så la oss gå tilbake til de bevisene vi har, retorikk og handlinger. Retorikk kjenner vi til, men hva er handlingene? Så langt er de vigtigste handlingene utnevnelser, faktisk den eneste handlingen, av personale for å implementere Merkevaren Obama. Det første valget var visepresidenten, Joe Biden, en av senatets sterkeste støttespillerne for krigen i Irak, en lang tids insider i Washington som sjelden avviker fra partistemmen. De tilfellene hvor han avviker er ikke særlig oppløftende. Han brøt riktignok fra partiet og stemte for en senat-resolusjon som hindret folk fra å kvitte seg med gjeld, altså som individer, ved å gå konkurs. Det er et slag mot fattige mennesker som er fanget i denne enorme gjelden som er en stor del av økonomiens grunnlag i disse dager. Men vanligvis er han liksom en streit partifelle med demokratene på den ultra-naturalistiske siden. Valget av Biden må ha vært et bevisst forsøk på å vise forakt for basen av folk som stemte på Obama, eller organiserte for ham som en antikrigs-kandidat.

Vel, den første utvelgelsen etter valget var for stabsjef, som er en avgjørende ansettelse, avhenger i stor grad av presidentens dagsorden. Det var Rahm Emanuel, en av de sterkeste støttespillerne for krigen i Representantenes Hus. Han var faktisk det eneste medlemmet av Illinois-delegasjonen som stemte for Bushs effektive krigserklæring. Og igjen en lang tids Washington insider. Også en av kongressens ledende mottagere av penger fra finansinstitusjoner, høyrisiko-fond etc. Han var selv en investerings-bankmann. Det er hans bakgrunn. Så det er stabsjefen.

Rahm Emanuel

Den neste gruppen utvelgelser var hovedproblemet, det grunnleggende tema som regjeringen må møte er hva de skal gjøre med den finansielle krisen. Obamas valg av de som mer eller mindre skal styre dette var Robert Rubin og Larry Summers fra Clinton-tiden – finansministre under Clinton. De er blant de menneskene som er hovedsakelig ansvarlige for krisen. En ledende økonom, en av de få økonomene som har hatt rett hele tiden i å spå hva som skjer, Dean Baker, påpekte at å velge dem er som å velge Osama Bin Laden til å styre krigen mot terror.

[latter]

Larry Summers

Ja, jeg skal gjøre meg ferdig. Det sparer meg problemet om hva som kommer fremover, så jeg skal avslutte med valgene. La meg komme med én siste kommentar til dette. Det var et møte den 7. november tror jeg av et par grupper, av et dusin rådgivere som skulle håndtere finanskrisen. Deres karrièrer var, bakgrunner ble gjennomgått i forretningspressen, og Bloomberg News hadde en artikkel som gjennomgikk deres bakgrunner og konkluderte med at disse menneskene, de fleste av disse menneskene skulle ikke gi økonomiske råd. De skulle innstevnes.

[applaus]

For de fleste av dem var involvert i en eller annen form for økonomisk bedrageri, det inkluderer Rahm Emanuel, for eksempel. Hvilken grunn er det til å tro at folk som bragte denne krisen på bane skal på en eller annen måte reparere den? Vel, det er en godt tegn på hva som mest sannsynlig kommer til å skje, i det minste hvis vi ser på handlinger. Vi kunne ikke, men det vil ikke. Man kan ta dette opp. Spør hva vi forventer å se i konkrete tilfeller. Og det er bevis på det fra uttalelser fra Obamas nettsted. Jeg skal nevne bare én ting om Obamas nettsted som gir oss en indikasjon om hva som foregår. Ett av hovedproblemene som kommer er Afghanistan og Pakistan. Det er ganske alvorlig. Ta en titt på Obamas nettsted under saker, utenrikspolitiske saker. Ikke en gang navnene dukker opp. Jeg mener, vi skal være uvitende og brysomme outsidere. Vi skal ikke vite hva Merkevaren Obama er. Så man kan ikke finne ut av det på den måten. Uttalelsene man hører er ganske haukete. Og det forandrer seg ikke noe særlig når man gåt igjennom listen. Jeg avslutter det her. Så det er opp til dere å fortsette.

UKJENT: Der har du det.

[applaus]

Nok en varm takk til den utrettelige Amy Goodman og Democracy Now! Originalen kan leses og nedlastes her.