Løgner, løgner, løgner

Også her til lands har nok mange fått med seg at det har vært et stort sirkus i Washington omkring visepresident Dick Cheneys tidligere stabsjef, Lewis “Scooter” Libby. Tiltalt og dømt for mened, blokkering av rettens gang og falskt vitnesbyrd. Det hele dreier seg om opphavet til lekkasjen fra Det Hvite Hus om at Valerie Plame var CIA-agent. Libby viste seg å være den som lekket informasjonen om Plame og dermed satte hennes og andre spioners liv og hele den nasjonale sikkerheten i fare. Mye tyder på at Libby handlet på vegne av sin sjef Dick Cheney, men dette har han holdt tett om, sannsynligvis fordi han har blitt lovet benådning av presidenten. Ifølge regelverket risikerer han opp til 25 års fengsel pluss en million dollar i bot.

Lewis “Scooter” Libby

Bakgrunnen for dette sirkuset er at Valerie Plames ektemann heter Joseph C. Wilson. I 2002 ble Wilson sendt til Niger av CIA for å etterforske påstanden om at Saddam Hussein hadde forsøkt å kjøpe uran der for å lage atomvåpen. Wilson kom tilbake og sa at det ikke fantes noe som helst bevis på at dette var sant.

Fordi denne falske påstanden om Saddams kjøp av uran i Afrika ble brukt som en bærebjelke for rettferdiggjøringen av Irak-invasjonen, utviklet det seg et skarpt uvennskap mellom Bush-administrasjonen og Joseph Wilson. Situasjonen ble ikke bedre da han skrev en kronikk i The New York Times om saken 6. juli 2003, da Irak-krigen var i full gang, med tittelen: Hva jeg ikke fant i Afrika.

Valerie Plame & Joseph Wilson

Men saken ruller videre. Tirsdag 10. april 2007 hadde Amy Goodman to hyperinteressante gjester på radio- og TV-programmet Democracy Now! – The War & Peace Report, nemlig to etterforskende journalister som nettopp har skrevet eksplosive bøker om hvordan et falskt dokument fabrikert av italieneren Rocco Martino ble hovedbjelken for Irak-krigen.

Denne historien er fascinerende. Den strekker seg fra Italia til Niger til London og Washington, via Elisabetta Burba i nyhetsbladet Panorama og Michael Gordon i The New York Times. Det er en historie som gir ”Vær Varsom-plakaten” for journalister en helt ny mening. Man tenker vanligvis på personvern og denslags, men i dette tilfellet viser det seg at et lite glipp av denne varsomheten kan utløse blodige og tragiske kriger og katastrofer, spesielt når redaktører tillater at verdens mektigste politikere planter falsk informasjon i en global riksavis for senere å bruke dette til kildehenvisning. Helt utrolig.

Om denne saken kan rulle videre slik at impeachment, dvs. en riksrettssak som tar sikte på å tvinge presidenten, visepresidenten, utenriksministeren og andre til å gå av, er usikkert, spesielt fordi lederen for Representantenes Hus, Nancy Pelosi, erklærte da hun tiltrådte sin stilling i november at riksrett ikke ville komme på tale. Nå er det imidlertid et økende antall velgere over hele USA som mener at demokratene ikke gjør den jobben de ble innvalgt for å gjøre, så presset øker dramatisk.

Tirsdag 10. april 2007

EKSKLUSIV…To eksplosive bøker forteller innside-historien om de forfalskede Irak-Niger-dokumentene som hjalp å bygge argumentet for krig

Det var en av nøkkelgrunnene til å rettferdiggjøre USAs invasjon av Irak.

I sin unionstale i januar 2003, kunngjorde president Bush de seksten beryktede ordene:

President George W. Bush: “Den britiske regjeringen har oppdaget at Saddam Hussein nylig søkte etter betydelige kvanta uran fra Afrika.”

George W. Bush unionstale 2003

Påstanden var sentral for administrasjonens argument om at Saddam Hussein søkte masseødeleggelsesvåpen og fungerte som grunnlaget for å iverksette Irak-invasjonen mindre enn to måneder senere. Bush’s kunngjøring var basert på et etterretningsdokument som skaffet bevis på Iraks kjøp av uran fra det afrikanske landet Niger.

Men det var ett problem: dokumentet var en forfalskning.

Bush’s ”bevis” ville hurtig bre seg ut og tenne en politisk brannstorm som nådde de høyeste nivåene i USAs regjering. Historien bak det forfalskede dokumentet strekker seg fra Italia til Niger til Irak og dypt inn i det amerikanske etterretningsmiljøets korridorer og Det Hvite Hus selv. Dokumentet spilte en nøkkelrolle i den kjeden av begivenheter som førte til domfellingen av visepresident Dick Cheneys tidligere stabsjef, Lewis “Scooter” Libby, i CIA-lekkasjesaken.

Kongressmedlem Henry Waxman, ordstyrer for The House Committee on Oversight and Government Reform, krevde nylig formelt at utenriksminister Condoleezza Rice skal avlegge vitnesbyrd til en komité-høring neste uke [18. april] angående de falske Irak-Niger-påstandene.

Tirsdag 10. april hadde Democracy Now! en eksklusiv sending med to etterforskende reportere som også har skrevet to eksplosive nye bøker.

Carlo Bonini er den italienske etterforskende journalisten i avisen La Repubblica i Roma som gjorde saken kjent. Hans nye bok heter: Collusion: International Espionage and the War on Terror.

Peter Eisner er veteran-utenrikskorrespondent og idag redaktør for The Washington Post. Hans nye bok er: The Italian Letter: How the Bush Administration Used a Fake Letter to Build the Case for War in Iraq.

Carlo Bonini deltok i firehouse-studio i New York, og Peter Eisner deltok fra Washington, D.C.

AMY GOODMAN: Jeg ønsker å begynne med Carlo Bonini. Når fikk du først greie på denne historien?

CARLO BONINI: Det var sommeren 2003, da det på den tiden hadde vært få – jeg mener, få reportasjer fra USA som antagelig ’den rykende pistolen’ angående masseødeleggelsesvåpen som var på en eller annen måte fabrikert i Italia. Og plutselig sommeren 2003 fikk vi disse dokumentene, og vi fant –

AMY GOODMAN: Hvordan fikk dere disse falske dokumentene?

CARLO BONINI: Vel, en leting ga oss disse dokumentene.Vi hadde anledning til å se hvordan dokumentene var grovt forfalsket. Og det mest overraskende var at vi hadde anledning til å identifisere den personen som spilte en hovedrolle i forfalskningen av dokumentene. Og hans navn er Rocco Martino, en tidligere SISMI-agent.

AMY GOODMAN: SISMI?

CARLO BONINI: SISMI [Servizio per le Informazioni e la Sicurezza Militare] er den italienske CIA. Det er den hemmelige tjenesten, kontra-etterretningstjenesten. Og Rocco Martino gjorde sitt, og hans dokumenter fant veien til Det Hvite Hus og til de seksten ordene.

Carlo Bonini

AMY GOODMAN: Hvordan? Først, kjente du ham fra før?

CARLO BONINI: Nei. Nei. Denne fyren kom ut av det blå. Jeg mener, vi aldri i det minste – jeg mener, vi visste ikke om hans eksistens. Men det var veldig klart etter en stund at Rocco Martino ikke handlet alene. Jeg mener, den italienske jobben var ikke bare hans. Rocco Martino kunne stole på det italienske SISMIs delaktighet. Det var takket være det italienske SISMI at i begynnelsen kunne de falske dokumentenes innhold deles med CIA, og det var på grunn av Rocco Martinos gamle vennskap med en italiensk reporter at dokumentene kunne sendes til USA gjennom den amerikanske ambassaden i Roma høsten 2002.

AMY GOODMAN: Peter Eisner, kan du ta det derfra? Og sett også dette i sammenheng med når dette skjedde i forhold til at president Bush uttalte de seksten ordene.

PETER EISNER: Vel, faktisk, Amy, CIA og andre medlemmer av etterretningsmiljøet hadde hørt fra SISMI i løpet av de første dagene etter 9/11, som sa at det var informasjon der som de ikke spesifiserte om mulige kjøp av uran eller forsøk på å kjøpe uran i Niger, og CIA skaffet mer informasjon fra SISMI. Og innen tidlig i 2002 hadde de faktisk en versjon av et dokument som sa at dette hadde funnet sted.

Mange deler av CIA, helt fra begynnelsen, så tidlig som september og oktober i 2001, trodde ganske enkelt ikke at Irak, av diverse årsaker, forsøkte å kjøpe uran eller, faktisk, forsøkte å gjenstarte sitt atomprogram – trengte ikke å kjøpe uran i Niger, fordi de hadde allerede uran. Og for det andre, så oppga ikke SISMI kilden. De sa ikke hvordan de fikk informasjonen. Og for det tredje var de tilbøyelige til å tvile på SISMI i alle fall, fordi de har et troverdighetsproblem blant vestlige etterretningsbyråer. Så lenge før, mer enn et år før president Bush’s unionstale, ble det sterkt betvilet av etterretningsmiljøets nøkkelmedlemmer at Saddam Hussein muligens forsøkte å kjøpe uran.

Peter Eisner

AMY GOODMAN: Ville du være enig, Carlo Bonini, med denne vurderingen, at SISMI har et problem med troverdighet i vestlig etterretning?

CARLO BONINI: Jeg er enig. Jeg er enig, og jeg tror Nigergate-historien såvel som andre historier kan bevise det. Dessuten, som Peter sa, problemet med SISMI var at også – jeg mener, langs denne kompliserte historien som kalles Nigergate spilte SISMI en veldig upålitelig rolle. Vi hørte at Bush stolte på britisk etterretning. Problemet er at det var den samme hånden som matet forskjellige munner. Jeg mener, Rocco Martino matet britene, matet amerikanerne, matet franskmennene. Det er problemet. Jeg mener, SISMI slo ingen alarm da det var på tide å slå alarm. SISMI lot ganske enkelt historien gå til januar 2003, da det var for sent.

AMY GOODMAN: Peter Eisner, fortell mer om hvem Rocco Martino var.

PETER EISNER: Rocco Martino var en mislykket tidligere politimann, en agent fra tid til annen – og det vil si, utenfor SISMIs hus – han som av og til var istand til å skaffe småbiter med informasjon til journalister og arbeidet også utvilsomt som freelance for andre etterretningsbyråer, til og med de franske, eller han jobbet for eller skaffet dem informasjon for et honorar.

Rocco Martino kontaktet en journalist som heter Elisabetta Burba i nyhetsbladet Panorama i Milan 7. oktober 2002 og sa han hadde noe kjempestoff, et hett tips om Irak og uran, hvis hun var interessert. Og det var slik han først bragte historien til overflaten. Elisabetta Burba og andre i bladet hennes hadde hørt om Martini før. De hadde fått informasjon fra ham før. De hadde betalt ham før. Og hun tok en titt på dokumentene hans, hadde øyeblikkelige tvil, tok det til sine redaktører og begynte å etterforske.

Elisabetta Burba

AMY GOODMAN: Vi skal ta pause. Når vi kommer tilbake, hennes respons da president Bush holdt den unionstalen i 2003 og snakket om at Saddam Hussein forsøkte å få uran fra Niger. Dette er Democracy Now!, democracynow.org. Vi kommer tilbake med disse to reporterne som begge har dokumentert disse historiene i to eksplosive bøker: Peter Eisners The Italian Letter, Carlo Boninis The Collusion. Bli hos oss.

[pause]

AMY GOODMAN: Våre gjester er to reportere, nå forfattere. Carlo Bonini skrev med Giuseppe D'Avanzo boken Collusion: International Espionage and the War on Terror. Peter Eisner, sammen med Knut Royce, har skrevet boken The Italian Letter: How the Bush Administration Used a Fake Letter to Build the Case for War in Iraq.

Så vi er tilbake til den dagen da president Bush kom med sin uttalelse i unionstalen om Saddam Husseins forsøk på å få uran fra Afrika. Peter Eisner, hvilken rolle spilte CIA i denne uttalelsen?

PETER EISNER: CIA hadde faktisk forsøkt å blokkere uttalelsen fra president Bush angående urankjøp i Niger. Og, faktisk, tre måneder før unionstalen, den 7. oktober 2002 – merkelig nok, den samme dagen da Rocco Martino overleverte dokumentene til Elisabetta Burba – skulle president Bush ifølge timeplanen holde en tale i Cincinatti, og den talens utkast sa stort sett det som han endte med å si i unionstalen. Det var at britene hadde oppdaget at Irak hadde forsøkt å kjøpe uran i Afrika.

CIA mottok rutinemessig et kopi av den teksten på forhånd og hevdet at den setningen om uran burde fjernes. Det var litt av en krangel mellom de lavere CIA-funksjonærene og staben i Det Hvite Hus, inkludert Stephen Hadley, som på den tiden var nasjonal visesikkerhetsrådgiver, nå nasjonal sikkerhetsrådgiver straks Condoleeza Rice ble utenriksminister. Omsider måtte George Tenet, sjef for CIA, megle den 7. oktober og kreve at Det Hvite Hus fjernet setningen som beskrev urankjøp i Niger. Det var litt av en støvkamp.

Stephen Hadley

Som resultat av dette, besluttet Det Hvite Hus, brent av ilden, at de i mellomtiden ikke ville overlevere tekstene til presidentens taler til CIA på forhånd, for å unngå å måtte trekke tilbake informasjon som de ikke ønsket å trekke tilbake. Så dagen før unionstalen hadde ingen i CIA sett unionstalens tekst, frem til kvelden før. Noen bare forsiktig overleverte et tekstutkast til George Tenet i løpet av et møte, som ikke var normal prosedyre for kritisk gjennomgang av et dokument. Og i hovedsak var alle i CIA overrasket da president Bush ytret den påstanden, som allerede hadde blitt fjernet tre måneder tidligere. Reaksjonen fra Det Hvite Hus var: ”Obs! Vi glemte.”

George Tenet

AMY GOODMAN: Og allikevel, hva skjedde? Dette var fortsatt før presidentens tale?

PETER EISNER: Vel, slik det foregikk, George Tenet, sjef for CIA, dagen før, mottok teksten, leverte den fra seg til en medarbeider, og ingen tok en titt på den. Det kunne ha vært stoppet, men vanligvis, vet du, dager tidligere, når teksten blir forberedt, skrevet, analysert, ville noen se på den. I dette tilfellet gjorde de ikke det, selv om Bush-administrasjonen hadde sine allierte andre steder i CIA som på en måte ga dem dekning til å kunne komme med denne uttalelsen, mens en stor majoritet, vil jeg si, av etterretningsmiljøet i USA ikke trodde et øyeblikk på at Irak forsøkte å kjøpe uran eller at Irak forsøkte å gjenstarte sitt atomprogram.

AMY GOODMAN: Hvor passet Joe Wilson inn i dette bildet, den tidligere ambassadøren til Irak under Gulf-krigen?

PETER EISNER: Der må vi gå bakover til circa seks eller åtte måneder tidligere. Den 5. februar 2002 – det er før noen hadde sett dokumentene i USA, dette var en saksmappe med dokumenter inkludert det italienske brevet, som var et brev fra Nigers president til Saddam Hussein, forfalsket dokument – den 5. februar ble et annet dokument avskrevet, og en versjon, som ble kalt en ordrett tekst av dette dokumentet, ble sendt til CIA, den første virkelige teksten CIA hadde om dette antatte salget som SISMI hevdet hadde funnet sted i året 2000 mellom Niger og Irak. En ganske komplisert historie. Men akkurat dette dokumentet var et bifall, gikk man ut ifra, fra Nigers høyesterett, som sa at de godkjente salget av uran til Irak.

Nå, da dette ankom i CIA, hadde det elementære feil, og hvis noen hadde brydd seg og tatt dokumentet, gått på internett, gjort et Google-søk, ville de ha sett at de personene som var navngitt som medlemmer av høyesteretten var ikke lenger medlemmer av høyesteretten, at det som var beskrevet som statsretten i Niger hadde opphørt å eksistere. Det ble nå faktisk kalt for høyesteretten. Så i et formodet offisielt dokument fra Niger var det tett i tett med elementære feil. Problemet var at CIA allerede ikke trodde på denne informasjonen og kastet den til side.

Interessant nok, forsvarets etterretningsbyrå, til syvende og sist kontrollert av Pentagon under Donald Rumsfeld, plukket opp dette dokumentet, skrev en versjon av hva det sa, tok vekk enhver antydning til tvil, enhver antydning til å stille spørsmålstegn ved informasjonen, og forberedte et eget dokument og la det på Dick Cheneys skrivebord en uke senere, den 12. februar 2002. Dick Cheney reagerte meget livlig, gikk til CIA, sin CIA-briefer, og sa: ”Dere gjør ikke en god nok jobb. Vi trenger mer informasjon. Dette er hett. Vi vil finne ut om Irak og Niger.”

På det tidspunktet fikk CIA panikk, lette etter informasjon som ikke eksisterte, for de hadde allerede forkastet historien. Men for å gjøre noe, henvendte de seg til Joe Wilson ved hjelp av Valerie Plame, hans kone, og Wilson ble sendt ut til Niger innen noen dager for å re-etterforske det som allerede hadde blitt forkastet. Wilson kom tilbake en uke senere og sa nok en gang at det er ikke noe bevis og ikke noen sannsynlighet for at Irak har forsøkt å kjøpe uran i Niger.

Så det var egentlig Dick Cheneys mottakelse av et dokument basert på åpenbart bedragersk materiale som dyttet saken fremover, og som førte til at vi senere fant ut om Joseph Wilson og Valerie Plame og omsider Scooter Libby. Hvis CIA hadde gjort et enkelt Google-søk, kunne de virkelig ha stanset hele historien i det øyeblikket.

Valerie Plame

AMY GOODMAN: Jeg ønsker å spille av et klipp med visepresident Dick Cheney. Til tross for den økende skepsisen, fortsatte visepresident Cheney å hevde at Irak forsøkte å skaffe seg uran fra Niger, som en rettferdiggjøring av invasjonen. I september 2003 ble han spurt om påstanden av Tim Russert på NBCs Meet the Press. Dette var visepresident Cheneys respons:

Tim Russert

VISEPRESIDENT DICK CHENEY: Jeg hadde hørt en rapport om at irakerne hadde forsøkt å skaffe seg uran i Afrika, i Niger spesifikt. Jeg får en egen daglig brief hver dag før jeg møter presidenten for å gjennomgå etterretningsinformasjonen. Og jeg stiller massevis av spørsmål. Ett av de spørsmålene jeg stilte på akkurat det tidspunktet om dette er: hva vet vi om dette? De tar spørsmålet. Han kom tilbake innen en dag eller to og sa: ”Dette er alt vi vet. Det er mye vi ikke vet. End of statement.”

Og Joe Wilson, jeg vet ikke hvem som sendte Joe Wilson. Han avla aldri en rapport som jeg noengang så da han kom tilbake.

Jeg antar at det fascinerende, Tim, i hele saken, dette spørsmålet om irakerne forsøkte å skaffe seg uran i Afrika eller ikke, i den britiske rapporten – denne uken, ble den britiske påstanden at Saddam faktisk forsøkte å skaffe seg uran i Afrika, gitt ny legitimitet av det britiske parlamentet, som har brukt nitti dager på å etterforske alt dette, det som var i unionstalen og det som var i den opprinnelige britiske parlamentsmeldingen. Så det kan være snakk om forskjellige meninger der. Jeg vet ikke hva sannheten er i grunnen med hensyn til det, men jeg tipper – jeg kjenner ikke Mr. Wilson. Jeg burde antagelig ikke dømme ham. Jeg har ingen anelse om hvem som ansatte ham. Og det aldri –

TIM RUSSERT: CIA gjorde det.

VISEPRESIDENT DICK CHENEY: Ja, men hvem i CIA vet jeg ikke.

Dick Cheney

AMY GOODMAN: CIA sendte Joe Wilson for å etterforske uran-påstanden og fant den høyest usannsynlig. En måned etter at president Bush kunngjorde at store kampoperasjoner var over i Irak, skrev Wilson en sylskarp kronikk i The New York Times som het Hva jeg ikke fant i Afrika. Den ble skrevet i juli 2003. I den sa han at han fortalte CIA lenge før presidentens unionstale at de britiske rapportene var tvilsomme. Dette tente en brannstorm omkring Bush’s tale.

Joe Wilson kom til vårt studio i mai 2004. Han snakket om hva han hadde skrevet i New York Times-artikkelen.

JOSEPH WILSON: Det den katalogiserte var en tur ut til Niger på CIAs forespørsel, i respons til et spørsmål fra visepresidenten å undersøke påstander om at Irak hadde forsøkt å kjøpe betydelige mengder uran fra det landet. Nå, det var et veldig viktig spørsmål, for når alt kommer til alt ville Irak kun ha én bruk for uran, og det ville være atomvåpenprogrammer. Og det ville ha ha vært den ene biten av ubestridelig bevis på at han forsøkte å gjenreise atomvåpenprogrammer, som ville ha lånt litt troverdighet til idéen om at ’den rykende pistolen’ kunne være en soppsky.

Jeg kom tilbake. Jeg sa at det ikke var noe i dette. Min var en av tre rapporter i den amerikanske regjeringens arkiver som sa at det ikke var noe i dette, som burde ha forsikret dem som hadde sendt oss ut, inkludert visepresidenten og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren.

Istedenfor, selvfølgelig, kommer presidenten med en uttalelse i unionstalen, og som det ble til, henviste han til britisk etterretning, som viste seg å være den samme informasjonen. Men han henviste til britisk etterretning fordi CIA ikke ville godkjenne at han kom med den påstanden medmindre den var varselmerket ved å gå igjennom en tredje etterretningstjeneste. Så det var virkelig aktivt bedrageri der. Dette var ikke bare et uhell. Dette var ikke bare en snublende tunge. Dette var personer som ønsket å legge noe inn der som faktisk var bedragersk mot den amerikanske kongressen og mot det amerikanske folk.

Joseph Wilson

AMY GOODMAN: Det var Joe Wilson som snakket på Democracy Now! i mai 2004. Våre gjester er Peter Eisner, som er medforfatter av The Italian Letter, og Carlo Bonini, etterforskende reporter for den italienske avisen La Repubblica. Han er medforfatter av boken Collusion: International Espionage and the War on Terror. Din respons til Joe Wilson og igjen å høre Dick Cheney?

CARLO BONINI: Vel, jeg tror at en – det er fullstendig klart og det er ingen tvil om at sommeren 2002, visste den amerikanske administrasjonen med sikkerhet at det ikke var noe bevis som støttet de falske dokumentenes innhold. Ifølge Alain Chouet, den tidligere nestkommanderende i den franske etterretningen som jeg møtte og intervjuet for boken, sommeren 2002 ble fransk etterretning bedt av CIA om å sende ut en gruppe etterretningsoffiserer i Afrika for å dobbeltsjekke det som – hintene som kom fra dokumentene. Interessant nok, sommeren før, sommeren 2001, hadde franskmennene sjekket bevisene den første gangen fordi, som Peter husket tidligere, det første hintet om uran og uranhandel var sommeren og høsten 2001. Så i 2001 og i 2002 dobbeltsjekket franskmennene bevisene. Så det var helt klart i begynnelsen av høsten 2002 at det ikke var noe bevis.

Alain Chouet

Det er ganske interessant at Dick Cheney fortsatt sier i september 2003 at sannsynligvis er det forskjellige meninger. Jeg mener problemet er ikke meninger. Problemet her er fakta, og fakta er veldig solide: intet bevis på en byttehandel mellom Irak og Niger angående uran.

AMY GOODMAN: Forklar hva konkurrerende etterretning er, Carlo.

CARLO BONINI: Konkurrerende etterretning er det vi nettopp så. Du har en enkel svindler i et fjernt land, Italia, som forsøker å selge forfalsket informasjon. Informasjonen er nettopp den som de taktiske planleggerne leter etter for å selge en politisk plan, en viktig politisk beslutning. I konkurrerende etterretning kan du – poenget er å gå igjennom kanalen, etterretningens offisielle kanal, en disinformasjon, en bit med disinformasjon. Og det som er viktig er å kanalisere disinformasjonen i forskjellige kanaler. I dette tilfellet har vi italienerne som selger disinformasjonen til britene, italienerne selger disinformasjonen til amerikanerne. Og så har du amerikanerne som leter etter bekreftelser, og bekreftelsen er fra britene. Dette er konkurrerende etterretning. Du har disinformasjon solgt gjennom forskjellige kanaler og omgjort til noe som er forskjellig fra opphavet. Noe som er falskt fra begynnelsen slo igjennom på slutten.

AMY GOODMAN: Peter Eisner, jeg ønsket å ta frem Sir Richard Dearloves uttalelse. Dette var sommeren 2002. Han var sjef for M16, britisk etterretning. Han sa at etterretning og fakta ble fikset og tilpasset den taktiske planleggingen. Og det går til hele Downing Street-memoen.

PETER EISNER: Ja absolutt. Han kom tilbake etter å ha hatt møte med medlemmer av den britiske administrasjonen. Vi må huske at den britiske etterretningen har i mange tiår stått så nær CIA at det ville være vanskelig å finne noen som helst isolert informasjon som britene kan ha men som CIA ikke har. Han kom tilbake til Tony Blair i Downing Street nr. 10 og sa: ”Krigen kommer til å finne sted. Dette kommer til å skje.” Og akkurat som i USA, ga etterretningsmiljøets medlemmer opp, til en viss grad, med å forsøke å overbevise administrasjonen om at beviset ikke var sterkt nok. De sa: ”Det kommer til å skje uansett.”

Tony Blair

Straks Dearlove kom tilbake og sa det, matet de britiske etterretningstjenestene den politiske planleggingen som gikk ut på å hjelpe med å selge og propagandere for konseptet at Saddam Hussein var en klar og nærværende trussel. Det førte til en sjokkerende britisk parlamentsrapport høsten 2002 som til gjengjeld, som Carlo påpeker, matet CIAs etterretningsrapportering som sa at dette salget hadde sannsynligvis funnet sted, og ikke bare det, i en innledning til parlamentsrapporten kom statsminister Tony Blair med den feilaktige uttalelsen at Saddam Hussein ville være istand til å iverksette et angrep med masseødeleggelsesvåpen innen 45 minutter -- en total forvrengning som sjokkerte medlemmer av hans eget etterretningsmiljø, men som ble hurtig plukket opp av USA og gjentatt av USA, selv om amerikanske etterretningsfunksjonærer også visste at det ikke var noe grunnlag. Så nok en gang har vi å gjøre med sirkulær etterretning, med et grunnlag som var mindre enn magert, det var nesten ikke-eksisterende.

Sir Richard Dearlove

AMY GOODMAN: Jeg ønsker å snakke om pressens rolle i alt dette, men vi kommer til å ta pause. Og når vi kommer tilbake skal jeg spille av et kort utdrag fra et intervju jeg hadde med Michael Gordon, som var medforfatter av den beryktede artikkelen 8. september 2002 – den kom ut i The New York Times – skrevet med Judith Miller, og legger nok en gang frem administrasjonens argument for krig: masseødeleggelsesvåpen. Vi kommer tilbake om et minutt.

[pause]

AMY GOODMAN: 8. september 2002 publiserte The New York Times den nå beryktede artikkelen som hevdet at Irak forsøkte å kjøpe aluminiumsrør for å utvikle atomvåpen. Artikkelen ble brukt av Bush-administrasjonen som verktøy i oppbyggingen av argumentasjonen for å invadere Irak. Den ble samskrevet av reporterne Judith Miller og Michael Gordon. The New York Times valgte denne artikkelen spesielt ut senere i en redaksjonell kommentar hvor de ba om unnskyldning for den unøyaktige dekningen av Irak og masseødeleggelsesvåpen.

Vel, Michael Gordon stilte opp på Democracy Now! for litt over et år siden [17. mars 2006]. I løpet av vårt intervju spurte jeg ham om hans journalistikk i opptakten til den amerikanske invasjonen av Irak.

MICHAEL GORDON: Det var ikke noe byrå i den amerikanske regjeringen som sa at Saddam ikke var involvert i masseødeleggelsesvåpen. Du vet, utenriksdepartementet, selv om det viste seg å være riktig, helt sikkert angående atomspørsmålet, viste seg ikke å være – du vet, utfordret ikke den biologiske saken, den kjemiske saken, og jeg skal tilby dere denne siste tanken, og jeg svarer med glede på alle spørsmål dere har, men du vet, det er mange kompliserte temaer om masseødeleggelsesvåpen –

AMY GOODMAN: La meg bare spørre om noe angående det. Er du lei for at du skrev artikkelen? Er du lei for at denne artikkelen –

MICHAEL GORDON: Nei, jeg er ikke det. Jeg mener, hva – jeg vet ikke om du forstår hvordan journalismen fungerer, men den måten journalismen fungerer på er at du skriver det du vet, og det du vet på den tiden du forsøker å formidle så godt du kan, men da slutter du ikke med å skrive reportasjer.

AMY GOODMAN: Vel, la meg, la meg –

MICHAEL GORDON: Kan jeg svare på spørsmålet ditt, siden du stilte meg et spørsmål?

AMY GOODMAN: Vel, nei, jeg ønsket å få –

MICHAEL GORDON: Nei, vent et øyeblikk, hvis du stilte meg et spørsmål – jeg svarer med glede på alle dine spørsmål, men det jeg forsøker å forklare til deg er én ting. Det var det jeg visste på den tiden. Det er sant at det var nøkkelavgjørelsen. Det er den samme informasjonen de viste til Colin Powell forøvrig, og det var det som overtalte ham til å gå til FN og legge frem saken om atomrørene. Jeg skrev motargumentet ved å gi IAEA [International Atomic Energy Agency] like mye tid. De betvilte det. Jeg har ingen hund i dette slagsmålet. Jeg vet ikke hva den absolutte sannheten er. Da IAEA kom ut i januar og betvilte det, skrev jeg det.

AMY GOODMAN: Michael Gordon, la meg bare respondere. Vi har ikke – vi har begrenset tid i dette programmet, men jeg bare –

MICHAEL GORDON: Vel, da burde du la meg svare på spørsmålene dine.

AMY GOODMAN: Jeg gjorde det.

MICHAEL GORDON: Nei, du har ikke latt meg svare på spørsmålet ditt.

AMY GOODMAN: Er du lei for det da, at The New York Times var lei for at denne artikkelen kom ut som den gjorde på forsiden av New York Times ?

MICHAEL GORDON: Jeg tror ikke “lei” er det ordet New York Times brukte.

Michael Gordon

AMY GOODMAN: Det var Michael Gordon, medforfatter av den beryktede artikkelen 8. september 2002 som banet veien til krig. Peter Eisner, du er i The Washington Post. Du har skrevet boken The Italian Letter. Hvor viktig er denne artikkelen? Og kan du fortelle om hvordan journalismen fungerer?

PETER EISNER: Vel, artikkelen var meget viktig. Den kommer i sammenheng med en plan som hadde blitt ruget ut i Det Hvite Hus sommeren 2002. Det Hvite Hus’ Irak-Gruppe, som var hovedsakelig en propaganda-operasjon som forstod at den ene tingen som måtte gjøres for å selge krigen i Irak var ikke å ta opp biologiske våpen, ikke å ta opp kjemiske våpen, men å ta opp frykten og trusselen om en soppsky – og språkleverandørene sa spesifikt: ”La oss bruke og begynne å hamre ivei på idéen om at en soppsky er på horisonten, at vi ikke kan vente til vi har sikker informasjon, men vi har informasjon. Vi må handle nå.”

Og det ble vedtatt å vente spesielt til 8. september 2002 for å legge frem den påstanden og gjøre det i en PR-kampanje som inkluderte at visepresident Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld, Colin Powell og andre viste seg frem på TV, på radio, holdt taler rundt i verden, samtidig som de solgte historien til The New York Times, som de faktisk gjorde.

Det enkleste man kan gjøre i Washington er å sende ut en lekkasje og så se på at den vokser, og, i det minste i uforvarenhet, spilte den historien en ledende rolle, og så ble den gjenstand for kryss-referanser. Senere, på nettverk-TV, sa Dick Cheney: ”Vel, dere kan lese The New York Times idag, og dere vil se at The New York Times sier det.” Og du vet, å kreditere The New York Times for en historie er ikke særlig typisk for Bush-administrasjonen, men det var en avgjørende del av programmet, så det kan ikke minimaliseres.

AMY GOODMAN: Hvordan mislyktes dine kolleger så forferdelig, fra The New York Times til The Washington Post? The Washington Post hadde sin egen, vet du, boks hvor de la ut sine feil i dekningen av krigen.

PETER EISNER: Det er den amerikanske journalistikkens nederlag når man sender ut det som blir sagt og ikke alltid sporer opp sammenhengen og ikke alltid kjører opp reportasjen så iøynefallende som den burde spilles. The Washington Post ba om unnskyldning og ønsket at det hadde vært mer iøynefallende. Hvis du tar en titt på reportasje etter reportasje, hadde ypperlige journalister alle elementene i denne reportasjen, og den gikk ikke over glattisen til erkjennelsen av at når du legger alle bitene sammen, var det bedrageri som foregikk. Og jeg tror at det er det større spørsmålet om å snakke til makten, hvordan gjør journalistikken det, og tydeligvis mislykkes journalistikken av og til.

AMY GOODMAN: Carlo Bonini, var du overrasket fra din synsvinkel i Italia, over å se hvordan denne argumentasjonen ble laget for krig, ikke bare av politikere, av personene med makt, men av de kommersielle media, de ledende media-institusjonene i USA? Og var det likedan i Italia? Dere hadde Berlusconi, som var en nær alliert med president Bush i opptakten til krigen og gjennom den.

Silvio Berlusconi

CARLO BONINI: Det var akkurat det samme. Jeg mener, det var ikke et spesielt amerikansk problem. Ekko-kammeret som ble skapt av pressen i månedene som fulgte frem til krigen var felles på begge sider av havet.

Igjen, når det gjelder aluminiumsrørene, er jeg enig med Peter. Jeg mener, det var et avgjørende punkt, og igjen har du de italienske hendene her. Og du kan lese boken, i min bok, italienerne – jeg mener, aluminiumsrørene var nødt til å erstatte en rakettmodell som ble skaffet av italienerne til den irakiske hæren på 1980-tallet. Så igjen visste de italienske hemmelige tjenestene høsten 2002 at de forfalskede dokumentene, at dokumentene om Nigergate var forfalsket, og de visste at aluminiumsrørene ikke kom til å bli brukt til berikelse av uran, men til å erstatte et rakettsystem.

AMY GOODMAN: Ahmed Chalabi spilte en nøkkelrolle her og havnet, viser det seg, vi vet nå, var en kilde – for mange av Judith Millers artikler. Hva med hans rolle – sjefen for den irakiske nasjonale kongressen, INC?

CARLO BONINI: Vel, jeg tror han hadde en nøkkelrolle. Jeg hadde anledning til å snakke med Chalabi et par ganger i London, hvor han pleide å ha sitt hovedkvarter. Og jeg ble imponert, fordi da du banket på døren til den irakiske nasjonale kongressens hovedkvarter, var første spørsmål fra Ahmed Chalabi, til alle slags reportere fra hvor som helst i verden: ”Hva trenger dere?” Så det er nøyaktig den fremgangsmåten han hadde overfor den amerikanske administrasjonen: ”Hva trenger dere?”

Jeg mener, Ahmed Chalabi var en utrolig fabrikant av konkurrerende etterretning. Han var istand til å kanalisere, gjennom pressen, gjennom de offentlige rapportene, gjennom sitt nettverk i USA så vel som i England, så vel som i resten av Europa, massevis av misledende informasjon.

Ahmed Chalabi

AMY GOODMAN: Jeg ønsker å gå over til et annet tema. I november 2001 – du skriver dette på slutten i din bok, Collusion – det var et møte i Italia mellom iransk etterretning og Pentagon. Fortell om dette møtet.

CARLO BONINI: Møtet, tror jeg, er et slående bevis på det som har vært publisert i USA tidligere, at på slutten av 2001 var den amerikanske administrasjonen klar til å legge ned sin påstand for krig i Irak – men det er svært interessant, disse møtene viser at det er klart at på veien opp mot krigen, forhandlet amerikanerne, hadde mer enn, du vet, skygge-diplomatikk med iranerne. Og jeg mener, under disse møtene var ikke de iranerne som deltok i møtene ganske enkelt eks-patrioter. De var fra SCIRI [Supreme Council of Revolution] - Revolusjonens Øverste Råd. De var tett tilknyttet den ledende Ayatollah i Tehran. Så det er ganske klart at i Irak-krigens navn i Irak, kjørte den amerikanske administrasjonen, spesielt The Office for Special Plans of the Pentagon, et skyggeprogram, diplomati-program, med iranerne. Og jeg tror at det er veldig interessant, fordi denne administrasjonen må fremdeles gi et svar om disse møtene. Jeg mener, alle svarene man har fått hittil er grunnløse og og gir ingen – gir ikke særlig mening.

AMY GOODMAN: Peter Eisner, har du noe mer å si om dette punktet i dette bakrommet, bakdøren Iran-Pentagon-linken som går tilbake? Jeg mener, den går helt tilbake til Iran-Contra, hemmelig kanal til Iran for å selge våpen til dem og så skumme profittene og støtte Contras i Nicaragua.

PETER EISNER: Ja absolutt. Først og fremst var det arrangert av en herre som heter Michael Ledeen, som er en langtidsoperatør i amerikanske omgangskretser som i det minste går til Iran-Contra-perioden. Michael Ledeen har stipendiat ved The American Enterprise Institute, nykonservatismens hjerte i USA, alliert med Lynne Cheney, alliert med diverse andre personer så nær Bush-administrasjonen som det er mulig. Ledeen satte opp dette møtet. Ledeen satte det opp uten å fortelle den amerikanske ambassaden. Ledeen har et langvarig forhold til Italia.

Ledeen, interessant nok, meget interessant nok, hadde et forhold til magasinet Panorama, som leveransen av det italienske brevet og dets saksmappe var rettet mot i oktober 2002. Faktisk begynte Ledeen med å skrive en spalte i oktober 2002 for magasinet Panorama, og allikevel har Ledeen mistet kolossalt mye anseelse i det amerikanske etterretningsmiljøet. Den personan han tok med seg til møtet i Roma, Manuchar Ghorbanifar, har blitt beskrevet i mange år av amerikansk etterretning som en seriefabrikant. Men Ledeen, som står Bush-administrasjonen nær, har sagt at Ghorbanifar er den ærligste og mest pålitelige personen han kjenner. Dette kan ikke separeres fra det faktum at det blir stilt spørsmål ved Chalabi selv om at han har vært en iransk agent. Så det er et helt vev av spørsmål her som går hinsides det man kan virkelig få tak i uten en serie med innstevninger.

Seriefabrikant Manuchar Ghorbanifar

AMY GOODMAN: Til slutt, Peter Eisner, den 30. mars, har The House, Government Oversight and Government Reform Committee som ledes av Waxman, kongressmann Waxman, nok en gang krevd at utenriksminister Condoleezza Rice skal vitne for komitéen 18. april angående Bush-administrasjonens påstander om at Irak hadde søkt etter uran fra Niger. Condoleezza Rice skal vitne 18. april, selv om hun forsøker å komme seg ut av det. Hvor viktig er dette?

Henry Waxman

PETER EISNER: Vel, det viser at i det minste påpeker den demokrat-kontrollerte kongressen at krigens bærebjelker fortsatt trenger å granskes. Du vet, frem til denne timen, når du spør nøkkelmedlemmer av Bush-administrasjonen, ikke minst president Bush selv og visepresident Cheney, er det sannsynlige svaret fremdeles: ”Hva kunne vi gjøre? Vi handlet på grunnlag av den etterretningen som var tilgjengelig for oss.” Men vi finner helt klart at de ikke handlet på grunnlag av den etterretningen som var tilgjengelig for dem. De handlet på grunnlag av manipulasjon og kirsebærplukking av småbiter med etterretning som mest effektivt ville selge den krigen som de allerede hadde bestemt seg for å gjennomføre: krigen i Irak.

Condoleezza Rice & George W. Bush

AMY GOODMAN: Mener du at det er grunnlag for riksrettssak her?

PETER EISNER: Det er ikke for meg å ta stilling til, først og fremst, hva vet vi om hva president Bush selv visste om dette, og hva vet vi om at visepresidenten visste om det? Begynnelsen på en etterforskning er å finne ut hva var kjeden, hvem mottok hva.

For oss som ser etterretningen komme til USA, kan jeg si dette: etterretningen og den falske informasjonen om Irak og Niger gikk inn i etterretningsmiljøets system. Av alle mennesker er ikke visepresident Cheney bare en eller annen siste dagers visepresident som ikke har hatt noe forhold til etterretningsmiljøet. Han ble ansett som en av de mest omhyggelige analytikere av informasjon som kom inn. Han visste mer enn mange andre folk at italiensk militær etterretning skaffet denne informasjonen, og han visste også at det var tvil på høyeste hold om all informasjonen, og enten erkjente han ikke eller valgte ikke å erkjenne det faktum at informasjonen var tynn og upålitelig. Så det er mye etterforskning som trenger å gjøres, innstevninger å bli sendt ut, før jeg kan vite nok til å snakke om riksrett.

AMY GOODMAN: Vi må avslutte det der. Peter Eisner, medforfatter av boken The Italian Letter: How the Bush Administration Used a Fake Letter to Build the Case for War in Iraq, reporter for The Washington Post; og Carlo Bonini, som sammen med Giuseppe D'Avanzo skrev Collusion: International Espionage and the War on Terror. Jeg ønsker å takke dere begge veldig mye for å være med oss.

Amy Goodman

Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra tirsdag 10. april 2007 kan lastes ned herfra.

Intervju med en kjent iraker-amerikaner

Mandag 2. april 2007:

"Som et beskyttet øyevitne i Irak... ønsker jeg å meddele historier som den amerikanske offentligheten ikke er oppmerksom på, og som maistream media ikke forteller om”
– Iraker-amerikaneren Sami Rasouli

Iraker-amerikaneren Sami Rasouli var en velkjent restaurant-eier i Minneapolis. I 2004, midt i krigen og okkupasjonen – tre tiår etter at han forlot Irak – vendte han tilbake til sitt hjemland for å hjelpe det med gjenreisning fra krigen og den amerikanske okkupasjonen. Rasouli har tilbragt mye av sin tid i den hellige shia-byen Najaf hvor han var født. Han har også hjulpet med å etablere The Muslim Peacemaker Team. Da han kom tilbake til Minneapolis på besøk, stilte han opp på Democracy Now! for et forlenget intervju med Amy Goodman.

Sami Rasouli

Denne bloggen går litt i rykk og napp, avhengig av faktorer som tilgjengelig arbeidstid og størrelsen på enkelte prosjekter. Dette innslaget er ett av de større. Vi får her et grundig innblikk i hva som foregår i Irak, hvordan irakerne har det, hvordan de sliter med situasjonen, og hva de håper på fremover.

Mandag 2. april 2007 gjorde Amy Goodman et forlenget intervju på Democracy Now! med iraker-amerikaneren Sami Rasouli. Rasouli har meget interessante og informative ting å fortelle om hva som foregår blant vanlige mennesker i Irak, hvordan de holder ut og hvordan de overlever. Hva de gjør for å hjelpe hverandre. Den borgerkrigen vi alle hører om mellom sunnier og shiaer ser ut til å være iscenesatt av okkupantene og andre utenforstående, muligens for å kamuflere det faktum at den egentlige striden står mellom okkupantenes støttespillere og motstandere. Robert Fisk ser også ut til å ha denne mistanken:

ROBERT FISK : Jeg tenker på noe virkelig terror i Baghdad, terroren som kommer gjennom postkassen eller blir festet til veggene. Nå, her er er virkelige terrorplaner for frykt-departementet, planer om å rense ut og massakrere hele samfunn fra deres hjem og byer på grunn av deres religiøse sekt.

Så la oss ta en titt på noe virkelig grusom terror, samlet inn på Baghdads gater og fra inngangsdørene til de som virkelig står stilt overfor en generasjon av trusler, mange av dem nøye innsamlet, disse dokumentene, av lokale FN-funksjonærer, gitt til noen av mine italienske kolleger, som ga dem til meg. Og dette er første gang de har blitt detaljert beskrevet i dette landet. De er trykt, ikke håndskrevet, og de er giftige.

”Til de uedle fornekterne som solgte sin religion og sitt samfunn for verdslige goder,” begynner et notat fra en sunni-gruppe om deres shia-landsmenn, ”det er klart at du må betegnes blant dem som har forrådt Allahs pakt og hans profet og er intellektuelt og aktivt involvert å kjempe mot Mujahideen. Derfor gir vi dere 24 timer til å forlate dette rettskafne distriktet. Hvis ikke, skal straff og gjengjeldelse bli din skjebne. Allah er større. Pris og nåde være med Allah.”

Det er dusiner på dusiner med disse dokumentene, og de ble ikke lagt der av folk som spøker. Noen av dem, mistenker jeg, ble kanskje ikke plassert der av grupper i det hele tatt, for jeg har en mistanke om der er folk som vil ha borgerkrig i Irak, og de er ikke nødvendigvis irakere. Det er mange av disse dokumentene jeg mistenker at de ikke var skrevet av irakere. De er veldig pent trykt, noen av dem.

Her er et litterært verk av Allahu Akbar-brigaden, som antakeligvis er sunnier og som spesielt sikter mot skolejenter. ”Død, korsfestelse, amputasjon av hender og føtter vil bli gjengjeldelsen mot dem som trosser Allah, til alle kvinner som på grunn av måten de kler seg på oppfordrer pirring, fordi dette vil føre til verdslig fordømmelse. Kuler og stokkepryl vil bli straffen for dem som ikke har noen moral. Vi er fullt oppmerksomme på” – hør på dette – ”Vi er fullt oppmerksomme på det som finner sted etter middagstid i skolehallen på Museumveien. Vi er tilstede blant dere og vet alt som er å vite.” Au. Dette er virkelig terror, ikke den typen som våre regjeringer forsøker å dytte oss til å tro at den ligger der og venter på oss.

Det er veldig mange vitnesbyrd fra irakerne selv som styrker mistanken om at faren for borgerkrig mellom shiaer og sunnier er okkupantenes propaganda og påskudd for å fortsette okkupasjonen med blodbadet som en direkte følge.

Sami Rasouli sier bl.a. i dette intervjuet:

”Den amerikanske administrasjonen, gjennom sin okkupasjon av Irak, har mislykkes, har mislykkes grundig, og hver eneste dag som går indikerer mer vold som skjer i Irak og mer fiaskoen av deres rolle. Og faktisk vet jeg ikke hva deres rolle er i Irak og hva som USA ønsker å oppnå i Irak så langt. Jeg ser ingenting. Jeg ser krigen som meningsløs. Den forårsaket massevis av pine og katastrofalt resultat for irakerne. Den gjennomsnittlige irakeren våkner opp om morgenen, enten det er et barn som skal på skolen eller en bonde som skal til gården sin eller en arbeider som skal på jobben sin – og forøvrig er det 65% arbeidsledighet i Irak, så det er ikke mye arbeide i Irak. Men irakerne er på en blind date. Hver dag våkner de opp med brutal død. Bare tid og sted avgjør at denne brutale døden skjer. Så slutten på irakernes dilemma, når det skjer, men med den totale tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Irak øyeblikkelig.

”Og vi kan ikke rettferdiggjøre nærværet av amerikanske tropper i Irak ved å si: vel, de vil – eller de gjør noe som helst godt for irakerne for å forhindre en slik borgerkrig, såkalt kamp mellom sunnier og shiaer. Dette er ikke noen borgerkrig. Det er en politisk krig mellom de som støttet den amerikanske invasjonen, som er den nåværende regjeringen og dens dødsskvadroner, og det irakiske folket som stod imot, stod imot denne okkupasjonen og står fremdeles imot denne okkupasjonen. Irakerne er lut lei av administrasjonens påstand, og hvis det er noen som helst borgerkrig som foregår, sier de, skulle vi ha den nå, isteden har vi den senere, ett år senere eller fem år senere. La oss ha den nå og bli ferdig med den. Da vil vi få vårt land tilbake, vi kan gjenoppbygge det, og vi kan styre det. Vi er det folket som tilhører den gamle multi-sivilisasjonens land. Det er Mesopotamia, hvor Hammurabi satte sin første lov, den sumeriske, de oppfant skrivekunsten, den babylonske, den acadiske, den sumeriske, og alle sivilisasjonene som ble bygget omkring Tigris og Eufrat.”

Sami Rasouli på Democracy Now!

Det er dette intervjuet som blir gjengitt i sin helhet nedenfor, hast-oversatt til relativt godt norsk etter beste evne av undertegnede, med stor takk nok en gang til den ukuelige og usedvanlig produktive radio- og TV- journalisten Amy Goodman og alle hennes samarbeidspartnere på Democracy Now! – The War & Peace Report, ikke minst Amys co-host Juan Gonzalez, en fremragende journalist som har skrevet ypperlige bøker om latinamerikanernes historie og satt søkelys på USAs koloni fra den spansk-amerikanske borgerkrigen, nemlig Puerto Rico, hvor Juan ble født samme år som undertegnede, i 1949. Juan Gonzales har også en ypperlig forståelse for urban politikk i USA og hvordan dette påvirker vanlige mennesker, og selvfølgelig immigrasjonspolitikk som først og fremst rammer latinere i USA. I denne forbindelse har han også gjort fremragende etterforskende journalistikk og skrevet bøker. Han har dessuten engasjert seg sterkt i bevisstgjøringen om mediapolitikken i USA, dvs. hvordan TV-stasjoner, radio-stasjoner og aviser har blitt kjøpt opp av digre konglomerater som fungerer som propaganda-maskiner for Det Hvite Hus, og hvor de journalistene og redaktørene som ikke holder partilinjen blir oppsagt.

Amy Goodman og Juan Gonzales

Men tilbake til dagens tema: Selv om Sami Rasouli er amerikansk statsborger og har bodd i Minneapolis i flere tiår, snakker han engelsk med en tykk irakisk aksent, dog med en meget klar og tydelig diksjon som gjør hvert eneste ord forståelig. Leseren bør allikevel være oppmerksom på at nettopp fordi tekster som denne er oversatte avskrifter fra muntlige meddelelser, vil setningene være spontane og ofte ukorrekte både med hensyn til syntaks og grammatikk. (I tillegg forekommer egne tastefeil som ofte blir rettet på i etterkant.)

Selv om jeg må justere setningsbyggingen i tråd med god oversettelse til norsk, har jeg forsøkt å unngå å gjøre teksten mer formell enn originalen ved å være så trofast som mulig til den uformelle muntlige formen med selv-rettelser, brudd i flyten, avbrutte setninger og alt det der. Dette prinsippet gjelder samtlige oversatte intervjuer fra Democracy Now!

AMY GOODMAN: Minst 11 mennesker har blitt drept og over 90 såret etter et angrep fra en selvmords-lastebilbombe i den Nord-Irakiske byen Kirkuk idag [mandag 2. april 2007]. Blant ofrene var barn fra en skole i nærheten. I mellomtiden eksploderte to lastebilbomber i Mosul på søndag og drepte to mennesker og såret 22.

I andre voldsepisoder: Likene av nitten menn kidnappet ved en falsk kontrollpost i Baghdad ble funnet idag [mandag 2. april 2007]. Alle hadde blitt skutt i hodet. Samtidig ble seks amerikanske soldater drept i løpet av helgen i bomber langs veien sør for Baghdad.

Den siste blodsutgytelsen kommer en dag etter at den republikanske presidentkandidaten og senatoren John McCain avla et tungt bevoktet besøk til et marked i Baghdad. McCain sa etterpå at det amerikanske folk ikke ble gitt det komplette bildet av fremskrittene som blir gjort med hensyn til å redusere vold i hovedstaden.

Irakiske tall regner ut at sivile dødsfall fra vold rundt i landet økte med 15% i løpet av februar til over 2,000. Mer enn 600 irakere har blitt drept bare i den siste uken. Blant dem ble minst 125 mennesker drept i selvmords-lastebilbombingen i Tal Afar – det dødeligste enkeltangrepet siden krigen begynte for fire år siden. Shia-skytere, inkludert politi, dro omkring på en grassat, hevngjerrig skytetokt etterpå og drepte minst 45 sunni-menn.

I mellomtiden har demokrater i representantenes hus og senatet i Washington, D.C. trengt igjennom med lovforslag om driftsmidler til krigen som setter et tidsskjema for tilbaketrekning av amerikanske tropper. Tiltakene må forlikes mellom partene før de blir sendt til president Bush som har lovet å nedlegge veto mot dem.

Vår gjest idag er en iraker-amerikaner som har bodd i Irak det meste av de siste tre årene. Hans navn er Sami Rasouli. Vi snakket først med Sami på Democracy Now! i 2004 like før han forlot Minnesota for å reise tilbake til sitt hjemland og hjelpe det med gjenreisning fra krigen og den amerikanske okkupasjonen.

I Irak har Sami Rasouli tilbragt mye av sin tid i den hellige shia-byen Najaf hvor han var født. Han har også hjulpet med å grunnlegge The Muslim Peacemaker Team. Han kom nylig tilbake til USA på besøk. Han er nå i Minneapolis, hvorfra han snakker med oss. Sami Rasouli, velkommen til Democracy Now!

SAMI RASOULI: Takk for det. Jeg er glad for å være med dere.

AMY GOODMAN: Det er godt å ha deg med oss. Sami, kan du begynne ved å snakke om disse siste tallene? For eksempel, angrepet i Tal Afar, det verste angrepet – som har de verste dødsofrene siden invasjonen av Irak.

SAMI RASOULI: Vel, jeg hørte senator McCain snakke om fremskrittene, som jeg har hørt fra presidenten og resten av administrasjonens funksjonærer i de siste fire årene. Men for å snakke om Tal Afar som et eksempel, så var jeg medlem av Muslim Peacemakers Teams, blant andre, med følge av Peggy Gish og Michele [Naar-Obed] fra CPT, eller The Christian Peacemakers Team – dette er en gang i januar 2006 – vi besøkte den andre Grand Ayatollah i Najaf, Sayed Mohammed Saeed al-Hakim, og han fortalte oss denne historien etter at vi introduserte oss som Peacemakers. Han sa at Tal Afar er befolket med alle slags mennesker som danner den vakre mosaiske formulaen som det irakiske samfunnet er sammenvevet av, som sunniene ved siden av shiaene – og forresten, jeg er shia og min kone er sunni, så dette er et normalt blandet ekteskap i Irak innenfor det irakiske samfunnet.

Christian Peacemakers Team:
Harmeet Sooden og James Loney

Så en gang i september 2005 ble befolkningen i Tal Afar utsatt for tung bombing fra amerikanske luftangrep, og de måtte forlate byen for å søke tilflukt. De er familier, kvinner og barn som søker tilflukt – neste by, som er Sinjar. Og Sinjar er befolket av yezidiere, og urettferdig kjent i Irak som Satan-tilbedere. Og de yezediene var forberedt på å ta imot og gi tilflukt til sunniene og shiaene som flyktet fra byen Tal Afar, og de tilbød dem hjem, mat, madrasser, andre behov, og forsikret dem om at de ville gå sin vei hvis de ikke likte at de var hos dem, for de hadde en annen religion. Så de dro for å være hos sine slektninger, yezidiene, og lot shiaene og sunniene være i deres hjem til krisen var over i Tal Afar.

Og siden den gangen – faktisk siden 1. mai 2003, da presidenten kunngjorde at den største militære operasjonen var over – da var de fremdeles på flukt fra sine hjem – det er ikke bare i Tal Afar – over hele landet. Det er over to millioner irakere som har blitt fordrevet i Irak i sitt eget hjemland, blitt flyktninger. Det er folk i Tal Afar som fremdeles er i Najaf og Karbala, og vi møtte dem, og vi prøvde hardt, som medlemmer av The Muslim Peacemakers Team, å gi dem tilflukt, tak over hodet, mat og annet donert av irakerne selv. De deler fremdeles med dem hva de trenger. Og dessuten overlever irakerne fortsatt av det mat-for-olje-programmet eller olje-for-mat-programmet. Og det er ikke nok, men de prøver å overleve innenfor usikkerheten og byrdeforholdene som skyldes okkupasjonen.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, når du kommer tilbake til dette landet etter omtrent tre år, hvilke hensikter har du i USA?

SAMI RASOULI: Vel, det første innledende besøket, da jeg gjorde – min mor døde i november 2003, og jeg ville reise og kondolere mine søstre og slektninger, og jeg tilbragte circa fire uker der, og jeg var lykkelig, på den ene siden, over å bli gjenforenet med min familie og deres 40 nieser og nevøer. Man på den andre siden, når jeg kommer ut og ser tegnene på ødeleggelse og det som krig har gjort med mennesker, ble jeg sønderknust. Så jeg kom tilbake. Jeg kunne ikke fungere. Det tok meg et år å bestemme meg for å reise tilbake. Så jeg solgte min forretning og prøvde å være uforpliktet til alt annet, og jeg dro.

Men jeg ønsket å gjøre noe, så mye som jeg kan ofre til denne tingen, mindre eller mer, det kan gjøre en liten forskjell, så jeg reiste dit, men jeg var overrasket over å møte medlemmer av The Christian Peacemakers Teams i Karbala som arbeidet med Karbala Human Rights Watch Center, hvor jeg hadde møte med dem. Og det var, for meg, som noe jeg hadde funnet til å forme min misjon med. Og vi var alle, irakerne, på det sentret, imponert av The Christian Peacemakers Teams arbeide. Så det var derfor vi bestemte oss for å etablere The Muslim Peacemakers Team.

Og siden den gang har MPT vært involvert i samlede anstrengelser og prosjekter i Irak, hovedsakelig var det opprydningsprosjekt i byen Fallujah, hvor atten representanter -- tre var kristne, og femten shia-muslimske menn og kvinner fra Najaf – som forpliktet seg til å hjelpe den herjede byen som hadde blitt utsatt for ødeleggelse to ganger, i april 2004 og november 2004. Så vi var der og kunngjorde hjelp til å plukke opp skrot, søppel, banket på beboernes dører for å tilby å fjerne avfall og søppel. Og menneskene der ble beveget. De hadde faktisk ikke sett noen søppeltømmere på to år, siden krigen begynte. Så de inviterte oss til å be med dem. Og vi gikk, og vi gjorde det. Vi ba i Al Furqan-moskéen i Saba Nissan-området. Det var nesten 2,000 bedere der, hvor sjeiken endret sin preken til en forening. Folk lærte om oss, at vi var iblant dem, sunnier og shiaer som holdt gudstjeneste sammen, samme Gud, med den samme hellige boken, Koranen. Jeg –

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, vi må ta pause, men når vi kommer tilbake vil jeg snakke med deg om ditt møte med lederen for House Appropriations Committee, David Obey, på søndag. Du hadde møte med ham i Superior, Wisconsin. Dette er Democracy Now!, democracynow.org, The War and Peace Report. Tilbake om et minutt.

Antikrigs-demonstrasjon i Malaysia

[pause]

AMY GOODMAN: Vår gjest idag, Sami Rasouli, var i Chippewa Falls på lørdag. Han talte og dessuten protesterte på broen der mot krigen. Sami Rasouli, fortell om ditt møte med lederen for House Appropriations Committee, David Obey, i Wisconsin denne helgen.

SAMI RASOULI: Faktisk, den personen som organiserte møtet, Mike Miles, ringte til sitt kontor, og de kontoransatte var enige i at vi skulle ha et møte med kongressmannen Obey. Og faktisk møtte jeg ham, og han kjøpte frokost til meg – det var hyggelig – han lyttet tålmodig til hva jeg hadde å si. Og vi hadde en hyggelig time, da jeg snakket mest om å dele med ham det som jeg hadde opplevd i Irak i de siste åtte månedene og andre historier. Kongressmannen uttrykte sine forhåndskunnskaper om det jeg hadde å fortelle ham. Og om å gjøre noe –

AMY GOODMAN: Jeg mener, det lyder som, Sami, et veldig interessant møte. Du var sammen med Mike Miles. Mike Miles konkurrerte faktisk mot Obey med Det Grønne Partiet og ble faktisk arrestert på David Obeys kontor, da han protesterte mot pengebevilgningene til krigen. Hva var ditt budskap til kongressmedlem Obey om stemmen? Som noen kaller det, antikrigsstemmen, fordi den ber om en tidsplan i Irak, alle kaller den en fortsettelse-av-kigen-stemme fordi den fortsatt bevilger penger til krigen i Irak.

SAMI RASOULI: Vel, det jeg forstod var at de presenterte sitt lovforslag, og presidenten presenterer sitt lovforslag, og det går frem og tilbake. Men som et resultat av dette, ser det ut som administrasjonen ikke lytter og vil ikke lytte og se alvorlig på valget 7. november. Så jeg syns at antagelig skulle presidentstillingen bli tilbudt demokratene ved neste valg, 2008. Mike Miles var der med meg, og faktisk skal han stille opp i retten for den arrestasjonen på Obeys kontor imorgen. Uansett, jeg avsluttet møtet faktisk, og lærte ikke mye eller noe løfte fra kongressmannen Obey.

Kongressmann David Obey

AMY GOODMAN: Hva ønsker du skal skje i Irak akkurat nå? Og hva ville hende hvis amerikanske tropper skulle trekke seg ut øyeblikkelig?

SAMI RASOULI: Den amerikanske administrasjonen, gjennom sin okkupasjon av Irak, har mislykkes, har mislykkes grundig, og hver eneste dag som går indikerer mer vold som skjer i Irak og mer fiaskoen av deres rolle. Og faktisk vet jeg ikke hva deres rolle er i Irak og hva som USA ønsker å oppnå i Irak så langt. Jeg ser ingenting. Jeg ser krigen som meningsløs. Den forårsaket massevis av pine og katastrofalt resultat for irakerne. Den gjennomsnittlige irakeren våkner opp om morgenen, enten det er et barn som skal på skolen eller en bonde som skal til gården sin eller en arbeider som skal på jobben sin – og forøvrig er det 65% arbeidsledighet i Irak, så det er ikke mye arbeide i Irak. Men irakerne er på en blind date. Hver dag våkner de opp med brutal død. Bare tid og sted avgjør at denne brutale døden skjer. Så slutten på irakernes dilemma, når det skjer, men med den totale tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Irak øyeblikkelig.

Og vi kan ikke rettferdiggjøre nærværet av amerikanske tropper i Irak ved å si: vel, de vil – eller de gjør noe som helst godt for irakerne for å forhindre en slik borgerkrig, såkalt kamp mellom sunnier og shiaer. Dette er ikke noen borgerkrig. Det er en politisk krig mellom de som støttet den amerikanske invasjonen, som er den nåværende regjeringen og dens dødsskvadroner, og det irakiske folket som stod imot, stod imot denne okkupasjonen og står fremdeles imot denne okkupasjonen. Irakerne er lut lei av administrasjonens påstand, og hvis det er noen som helst borgerkrig som foregår, sier de, skulle vi ha den nå, isteden har vi den senere, ett år senere eller fem år senere. La oss ha den nå og bli ferdig med den. Da vil vi få vårt land tilbake, vi kan gjenoppbygge det, og vi kan styre det. Vi er det folket som tilhører den gamle multi-sivilisasjonens land. Det er Mesopotamia, hvor Hammurabi satte sin første lov, den sumeriske, de oppfant skrivekunsten, den babylonske, den acadiske, den sumeriske, og alle sivilisasjonene som ble bygget omkring Tigris og Eufrat.

Sami Rasouli

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, hva mener du, hvis USA skulle trekke ut amerikanske tropper, at USA skylder Irak? Hva burde amerikansk nærvær i Irak være?

SAMI RASOULI: Jeg mener at USA burde opprettholde et gjensidig forhold med Irak som et selvstendig land. Den irakiske regjeringen skulle ikke være påvirket av noe slags diktat utenfra. USA, når de drar og tar troppene – og våpnene, vel og merke – med sin tilbaketrekning, da burde USA opprettholde det gjensidige forholdet basert på respekt, ifølge internasjonale lover, ifølge FN-avtalen. Og USA er forpliktet til å gjenoppbygge Irak og tilby irakerne nok kompensasjon, nok penger til å komme over dilemmaet de har hatt de siste fire årene, og bare bruke sin rett, menneskerettighetene ved å leve blant resten av menneskeheten på denne jorden.

AMY GOODMAN: Kan du snakke om landets splittelse? Den irakiske regjeringen, blir det fortalt, oppmuntrer arabiske bosettere i byen Kirkuk i nordre Irak å vende tilbake til sine opprinnelige hjem lenger sør. Tiltaket blir anbefalt i en paragraf i den nye grunnloven som handler om Kirkuk. En folkeavstemning om å slå Kirkuk sammen med de andre tre provinsene, kjent som Irakisk Kurdistan, forteller BBC, vil bli holdt senere i år.

SAMI RASOULI: Vel, i Irak, dessverre, igjen, er et lovløst samfunn, det er kaotisk. Og det er ingen følelse av noen sentral regjering eller en skikkelig kommunikasjon mellom den sentrale regjeringen i Irak og andre deler av landet, som ledelsen i Kurdistan. Og de gruppene, enten de er feilinformert, motivert, selvmotivert eller motivert og påvirket av grupper utenfra, det er de som gjør det skitne arbeidet som kan føre til en splittelse, som noen av våre funksjonærer i regjeringen, kongressfolk-funksjonærer, som [Joe] Biden, prøver å oppnå, som oppdelingen av Irak i tre seksjoner.

Kirkurk, som idag led under kraftig bombing, førte til at tretten mennesker ble drept og andre sårede, det dreier seg om en tvist mellom tyrkere, arabere og kurdere. Men jeg tror at fordi landet fortsatt ikke har noe selvstyre, og lederne som forsøker å få amerikanske tropper ut av landet, er de ivrige til å sette seg ned med hverandre for å løse problemet, ikke bare for Kirkuk, andre omstridte paragrafer i den irakiske grunnloven, som burde revurderes som en betingelse, i det minste for Det Islamske Partiet, ledet av Mr. Tariq al-Hashimi, som satte en forutsetning for sitt engasjement i den politiske prossessen i Irak, hvis grunnloven blir revurdert. Og grunnloven, som du vet, ble forkastet i Anbar-provinsen og også av Salah ad Din. Og i Ninawa forventet vi at den ville bli avvist, men på en eller annen måte ble resultatet at 55% godkjente den. Så det er mange uavgjorte temaer som trenger å bli tatt opp, men som kun burde behandles av irakerne, og avgjort av irakerne. Og utenforstående burde ikke være der for å påvirke denne gruppen mot den andre gruppen.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, hvordan får du informasjon i Irak? Hva slags media henvender du deg til?

SAMI RASOULI: Vel, vi har en direkte kontakt med de religiøse autoritetslederne, enten gjennom shiaenes seminar i Najaf eller sunnienes seminar – det er ikke seminar men den muslimske – det kalles de muslimske stipendiat-komitéer. Så vi hadde møter med de lederne og snakket med dem om temaene i dagens Irak. Og, forøvrig, ingen av dem, ingen av dem, autoriserte, som vi har fått vite, spillingen av noe irakisk blod innenfor denne såkalte sunnier mot shiaer, eller omvendt. De er alle ivrige etter å komme sammen og løse problemene gjennom direkte kommunikasjoner eller indirekte kommunikasjoner, på grunn av mangelen på sikkerhet i Irak.

Vi reiser fra lokalsamfunn til et annet lokalsamfunn, som medlemmer av Muslim Peacemakers Teams, for å forbinde og bygge broer og redusere avstandene mellom – faktisk, når jeg snakker om dette, å redusere avstandene, ler de og forteller meg: ”Det er ikke noen avstand, Sami. Det er en okkupasjon, og okkupasjonen splitter oss.” Men vi virkelig – de verdsetter innsatsen fra Muslim Peacemakers Team som prøver hardt å fjerne alle de psykologiske hindringene som har vært bygget og satt opp mellom lokalsamfunnene og splittet dem som sekter og etnisk bakgrunn, dessverre, etter at Paul Bremer tok over for å sette opp sine hundre ordre for irakerne i det nye demokratiske frie Irak.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, hva er ditt forhold til de amerikanske soldatene? Jeg mener, her bodde du i dette landet [USA] i flere tiår. Du, selvfølgelig, snakker engelsk. Du reiste tilbake til Irak. Hvordan ser irakerne på deg? Og hvordan ser det amerikanske militære på deg?

SAMI RASOULI: Vanligvis er det noen – mange, mange, faktisk, irakiske kontrollposter og noen nettopp nå i reduksjon, eller det blir mindre og mindre amerikanske kontrollposter. Av og til trenger vi å dra og besøke noen amerikanske militærbaser for å diskutere noen arrestanter som de har for irakiske familier som vi har spurt for å dra og sjekke og se om de arresterte blir dømt, kommer til å bli løslatt, eller om de ikke er der, savnede eller døde. Så vi er en slags link, og for meg, som en amerikansk irakisk-født statsborger, føler jeg meg privilegert ved at jeg snakker begge språkene og forstår begge kulturene og lærer fortsatt om begge. Min rolle er viktig, på en måte, ved å være et medium mellom irakerne og amerikanerne.

For noen – som en gang i januar, forrige januar – faktisk i 2006, 23. januar, reiste jeg fra Baghdad, på vei fra Najaf til Fallujah, og vi kunne ikke – sjåføren kunne ikke kjøre på hovedveien. Det var en kamp mellom amerikanske styrker og elementer av den irakiske motstanden. Så sjåføren foreslo å ta en sidevei, som var grusete og uasfaltert. Så noen få minutter senere, da vi var på den veien, ble vi raidet av tre Humvees [militærbiler], og circa tolv tjenestemenn hoppet fra sine kjøretøyer, pekte riflene mot oss og ba oss om å stige av. En arabisk oversetter var der, og han oversatte også alt soldatene sa. Og jeg følte det slik: jeg er ikke i en bra situasjon. Så jeg trakk frem mitt amerikanske førerkort, og jeg hevdet: Jeg er amerikaner. Og den fine unge mannen så på meg, og han utbryter – jeg vet ikke om jeg kan si dette -- “No sh**!” sånn med et stort smil. Så jeg forteller ham: “You betcha.” Så sa han: “Du må være fra Minnesota.” Så kalte han på sin bataljonssjef om å komme og undersøke meg og gi meg en slags klarering. Og da de snakket med meg, spurte han meg: ”Hva i helvete gjør du her?” Jeg sa til ham: ”Vel, jeg besøker familien min, men hva gjør dere her?” De sa: ”Vi leter etter fiender, terrorister. De drepte nettopp to av oss i Taji.” Så jeg svarte: ”Er jeg fienden?” Han sa: ”Nei, du ser bra ut. Dere kan dra.”

Humvees

Og i det øyeblikket tenkte jeg på det. Og mens panikken pågikk, mistilliten, frykten blant de andre irakerne som solgte, noen gateselgere, på høyre side av gaten, så jeg tenkte på hvor mange irakere har de små legitimasjonskortene, førerkortet, eller snakker engelsk, og hvor mange amerikanere forstod eller forstår Iraks kultur og kan snakke arabisk for å kommunisere med. Avstanden – siden amerikanerne er okkupantene, da er de fienden, den er der – avstanden mellom amerikanerne og irakerne, siden irakerne er terrorister, slik som jeg ble mistenkt til mitt førerkort reddet livet mitt og reddet sjåførens liv. Da vi dro, fortalte sjåføren meg om hvor mange av hans brødre ble savnet, drept, slektningene i nabolagene i Fallujah, og han fortalte meg hva slags problemer Fallujah gikk igjennom de siste fire årene.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, du var godt kjent i Minnapolis. Du var på forsiden av mange magasiner, spesielt da du reiste derfra, en velkjent restauranteier som hadde restauranten Sinbad’s i Minneapolis. Mens du har vært borte, har det første muslimske kongressmedlemmet blitt valgt. Han er fra Minneapolis. Han er Keith Ellison. Kjenner du ham? Og mens du kommer tilbake hit på besøk, er Keith Ellison i Midtøsten. Han var i Israel, nå på vei til Libanon og Syria idag. Og han snakket til pressen og sa at han håper dette vil bli en modell – han er i en kongress-delegasjon med Nancy Pelosi – av folk som er istand til å leve sammen. Dine tanker?

SAMI RASOULI: Vel, jeg kjenner Keith Ellison. Rett etter ’91-krigen, Kuwait-krigen, inviterte han meg med andre araber-muslimer i Minneapolis for å bli intervjuet i hans ukentlige radioprogram i nordre Minneapolis. Og vi demonstrerte sammen for fred mange ganger i Minneapolis. Og nyligst, forrige mars den 18. talte vi på et stevne i Loring Park i Minneapolis.

Keith Ellison, som en første muslim i kongressen, det forteller virkelig muslimene og araberne i dette landet [USA] at de ikke burde være borgjemt i sine skall. De burde være ute, og fryktfaktoren burde ikke dominere deres liv. De burde komme ut og delta i den allmenpolitiske prossessen og komme seg ut og ikke la 9/11-utfallet av krigene mot to muslimske land i Afghanistan og Irak til å skremme dem ut. De burde være seg selv. De burde fortelle sannheten og være ekte patriotiske amerikanere for å redde liv, ikke bare i Irak og Afghanistan, men her.

Keith Ellison

Våre menn og kvinner som kommer tilbake skadet burde behandles bedre enn måten de ble behandlet på i Walter Reed, og vi tror at de ble ranet, for de milliardene av dollar som blir brukt på denne krigen, de går ikke til helseomsorgen deres, de går ikke til utdannelsen og antagelig til de eldre som sannsynligvis snart ikke kommer til å ha noen folketrygd eller pensjon – ja.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, når vi nå avslutter, tror du at du noen gang vil komme tilbake for å bo i dette landet, i Minneapolis, eller vil du bli i Irak?

SAMI RASOULI: Vel, min opprinnelige plan om å være frem og tilbake, for det meste tilbringe min tid i Irak for å hjelpe irakerne, med en slags utdannelse og selvopplæring om islams fredsrøtter og ikkevoldelige kultur. Det er helt vesentlig å være i Irak i disse fem årene. Etter de fem årene vil jeg evaluere arbeidet som jeg har gjort med de andre medlemmene av MPT. Dette er min andre side av broen som jeg forsøker å bygge. Dette er mitt hjem, og, faktisk, mitt hjem er Moder Jord. Fred bør vinne frem, uansett hvor det er vold, ikke bare i Irak, men utenfor det, og vi fortsetter med våre anstrengelser.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, jeg ønsker å takke deg veldig for å være med oss, for å komme til studio i Minneapolis. Sami Rasouli, iraker og amerikaner, har bodd i Irak de siste fem årene, vendte tilbake etter å ha vært borte i tre tiår, grunnleggeren av The Muslim Peacemakers Team i Irak.

Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra mandag 2. april 2007 kan lastes ned herfra.

Katastrofe-kapitalisme

Privatiseringen og plyndringen av den irakiske staten har vært hovedmålet for invasjonen og okkupasjonen av det landet fra begynnelsen.

Jeg nølte litt da jeg forberedte dette blogg-innlegget, for jeg er selv ingen prinsipiell motstander av kapitalisme, privatisering og deregulering. Derimot er jeg sterkt imot maktmisbruk, pengemisbruk, umoralsk berikelse på andres bekostning (enten det er lovlig eller ulovlig), og ikke minst militarisme. Jeg er heller ingen sosialist, bare så det er slått fast. Mine ideologiske eller idealistiske sympatier ligger nærmest det ultra-libertarianske og individualistiske, med forbilder som Benjamin Tucker (1854-1939). Problemet er ikke kapitalismen i seg selv, men misbruken av den. Og når skattebetalerne blir flådd og statens tyvegods blir videresendt til private konserner som tjener stor profitt på kriger, katastrofer, massedød og ødeleggelse, er det ikke lenger bare snakk om privatisering av tjenester, men grovt og kynisk bedrageri og tyveri på en uhørt skala.

Denne utviklingen bringer oss stadig nærmere den definisjonen på kapitalisme som Malcolm X foreslo:

"Det er umulig for kapitalismen å overleve, hovedsakelig fordi kapitalismens system trenger noe blod å suge. Kapitalismen pleide å være som en ørn, men nå har den blitt mer som en gribb. Den pleide å være sterk nok til å gå og suge hvem som helst sitt blod enten de var sterke eller ikke. Men nå har den blitt feigere, som gribben, og den kan kun suge de hjelpeløses blod. Når hele verdens nasjoner befrir seg, har kapitalismen færre ofre, mindre å suge, og den blir svakere og svakere. Det er kun et spørsmål om tid, mener jeg, før den vil falle fullstendig sammen.”
- Malcolm X, Mars 1965

Malcolm X

Dette er tydeligvis ikke beskrivelsen av noen sunn kapitalisme basert på rettferdig handel. Dette er den syke, blodsugende, drepende og katastrofale kapitalismen som Naomi Klein snakket om i New York nylig i forbindelse med utgivelsen av Jeremy Scahills første bok: Blackwater: The Rise of the World's Most Powerful Mercenary Army.

Jeg har måttet tenke meg grundig om for å skrive en brukbar introduksjon til dette tema, fordi jeg selv alltid har favorisert privatisering – et standpunkt som springer fra min aversjon til staten. Prinsipielt sett har jeg alltid vært enig med Benjamin Tucker, som skrev for 126 år siden:

"Staten hevdes av enkelte å være et ’nødvendig onde;’ det må gjøres unødvendig. Dette århundres kamp er derfor mot staten: Staten, som fornedrer mennesket; staten, som prostituerer kvinnen; staten, som bederver barn; staten, som hindrer kjærlighet; staten, som kveler tanker; staten, som monopoliserer landområder; staten, som begrenser kreditt; staten, som innskrenker handel; staten, som gir uvirksom kapital makt til å øke, og som gjennom renter, leie, profitt og skatt, plyndrer frukten fra strevsomt arbeide."
- Tucker, "Our Purpose," Liberty 1 (1881): 2.

Benjamin R. Tucker

Når staten privatiseres idag, betyr det i praksis at alle de ondene som Tucker ramset opp i 1881 – alle sammen pluss mange flere, blir nå utført av private konserner, langt mer effektivt og med mye større profitt. Privatiseringen av fengsler er et klassisk eksempel. Den uhemmede vulgærkapitalismen som har herjet i Russland siden kommunismens fall representerer selve modellen for det vi nå bevitner over hele kloden. I virkeligheten blir ikke staten borte slik Tucker drømte om. Tvertimot, staten finner en ny form når den blir et konglomerat av private konserner. De nasjonale statene har mye mindre makt enn før, og statsmakten ligger nå hos multinasjonale konglomerater, og det er deres advokater som skriver våre lover.

Dette er et veldig vrient tema, veldig komplisert og både moralsk og intellektuelt urfordrende. Og kompliserte problemstillinger har aldri enkle løsninger. Selv støtter jeg privatisering av tjenester som telefoni, veibygging, jernbane eller hva det måtte være. Jeg ville helst ha sett et samfunn uten militærvesen, politi, fengsler, tollvesen og alt det der, men så lenge disse ondene eksisterer fordi man ikke har funnet andre måter å imøtekomme en rekke fremtredende sosialpolitiske problemer med, blir situasjonen bare verre når grådige milliardærer vil tjene fete profitter på fengsler og militarisme. Denne problematikken ville ta oss inn i en helt annen debatt – og en lang debatt ville det måtte bli, utvilsomt.

Når jeg nedenfor siterer den anerkjente forfatteren og journalisten Naomi Klein, er det ikke fordi jeg nødvendigvis deler hennes syn på hva statens rolle burde være, men fordi hun slår alarm om en ny kynisk og farlig form for kapitalisme som profiterer stort på katastrofer og krig. Når disse digre multinasjonale selskapene også kjøper opp media – aviser, radio- og TV-stasjoner, magasiner osv., får vi ikke lenger informasjon fra media, men PR og propaganda. Det eneste frie medium man til slutt sitter igjen med er internett, men makthaverne tar også i økende grad sikte på å kontrollere bruk av internett ved å få bredbånd-leverandørene på så få hender som mulig, som de da kan presse til å sensurere internett-bruk. I sin unionstale i januar, nevnte Bush at det skulle bli slutt på fri flyt av informasjon. Han snakket om al-Qaeda selvfølgelig, men for å stoppe terroristenes kommunikasjoner, må han også stoppe dine og mine kommunikasjoner.

Naomi Klein slår alarm mot katastrofe-kapitalismen og nykolonismen, og hun setter bl.a. søkelys på hvordan dette privatiseringssystemet brukes til å plyndre irakerne for oljeresurser. I en tale hun holdt nylig for The Ethical Culture Society i New York City, hvor de feiret lanseringen av Jeremy Scahills første bok: Blackwater: The Rise of the World's Most Powerful Mercenary Army, snakket Klein om ‘privatiseringen av staten,’ og sa bl.a.: "Jo verre tingene blir i Irak, jo mer privatisert denne krigen blir, jo mer profitabel blir denne krigen.”

Naomi Klein er spaltist for Nation magazine og The London Guardian og forfatteren av den internasjonale bestselgeren No Logo og nyligere Fences and Windows. Hennes kommende bok bærer tittelen: The Shock Doctrine: The Rise of Disaster Capitalism. Hun besøkte Irak i 2004 og publiserte en artikkel mot slutten av det året for Harper's Magazine med tittelen Baghdad Year Zero, hvor hun beskrev i detalj privatiseringen av Iraks statsdominerte økonomi. Hennes kommende bok om katastrofe-kapitalisme blir utgitt til høsten.

Naomi Klein

NAOMI KLEIN: Denne offensiven for å privatisere hvert eneste aspekt av regjeringens stat er en circa 35 år gammel kampanje. Mange mennesker daterer den, mange historikere daterer den til 1973-kuppet i Chile, hvilket er veldig interessant i Jeremys granskning, for han snakker om hvordan Blackwater nå ansetter chilenere for å reise til Irak, og jeg skal la ham gjøre det. Men det første eksemplet på forsøket å bygge et fullstendig privatisert selskapsutopi var i Chile i 1973 etter Pinochets kupp, da han slo seg sammen med et team av økonomer fra University of Chicago for å delta i det eksperimentet.

Augusto Pinochet

Det er en annen type koloni-prosjekt. I latin-Amerika blir dette prosjektet, som ofte kalles nyliberalisme, hentydet til som nykolonisme. Den første fasen av nykolonisme var åpningen av Latin-Amerikas årer, som Eduardo Galeano beskriver det, plyndringen av råmaterialer, eksporteringen av råmaterialer. Den andre fasen av nykolonisme – og, selvfølgelig, den første fasen går aldri helt bort – var plyndring av staten. Det som hadde blitt bygget opp i kjølvannet av den store depresjonen og i løpet av etterkrigstidens vekstår – byggingen av helsesystemer, skolesystemer, veier, jernbane – men dette er virkelig det som ble lansert i Chile ved hjelp av Chicago-guttene: a rive selve staten i filler.

Mitt bilde av dette konglomerat-prosjektet, dette privatiseringsprosjektet, er at hvis vi forestiller oss staten som en slags blekksprut med alle disse lemmene. Og i de siste tredve år, og med sikkerhet i dette landet siden Reagan, det som privatiseringskampanjen egentlig har gjort er å skjære vekk statens lemmer – telefonsystemet, disse ikke-essensielle tjenestene om du vil. Og etter at du har hugget av alle lemmene, er senteret det eneste du har igjen, det er det man kaller kjernen.

Og det som Bush-administrasjonen egentlig har gjort er å gå etter kjernen, å privatisere de kjerne-essensielle statstjenestene som hører så mye til det som vi tenker på som staten, at det nesten virker umulig å forestille seg at de kunne bli privatisert, som regjeringen selv, som nedskjæringen av pensjonsutbetalinger, som sosialhjelp, som fengsler, som hæren, og det er der Blackwater passer inn.

Det som er så ekstraordinært med hva som har skjedd i Irak – og Amy nevnte "Baghdad Year Zero"-artikkelen -- er at du har virkelig alle disse lagene av kolonisme og nykolonisme, denne streven etter privatisering hvor man skaper en slags perfekt storm i det landet. På den ene siden har man en slags kolonistisk plyndring av den gamle skolen, som går ut på at vi tar oljen. Og som mange av dere vet, har Irak en ny oljelov. Den ble vedtatt av statsrådet, har ennå ikke gått igjennom parlamentet. Men, virkelig, den legaliserer plyndring. Den legaliserer plyndring. Den legaliserer uttaket av 100% av profitten fra Iraks oljeindustri, som er akkurat de forholdene som skapte bølgen av arabisk nasjonalisme og kravet fra 1950-tallet til 1970-tallet om å få tilbake resursene. Så det er en nedrivning av den prossessen og en likefrem beslaglegging av resurser, en kolonisme av den gamle skolen.

Lagt på toppen av dette, har man en slags kolonisme 2. 1, som jeg forsket på da jeg var i Irak, er rundstjelingen av den irakiske staten, det som ble bygget opp under den arabisk nasjonalismens fane, industrien, fabrikkene. Denslags hurtig-skytende, sjokkterapi-aktig nedrivende privatisering som vi så i det tidligere Sovietunionen i ’90-årene, som var idéen, det var Plan A for Irak, at USA ville bare dra inn dit med Blackwater og beskytte Paul Bremer og ville selge ut alle Iraks industrier. Så man hadde kolonismen av den gamle skolen, og så hadde man den nye skolen.

Og så hadde man den post-moderne privatiseringen, som var idéen om at USAs militære faktisk skulle gå i krig, den amerikanske hæren skulle gå i krig, for å rundstjele seg selv, som er den post-moderne nyskapningen, ikke sant? Hvis vi husker, så ble vi fortalt av Thomas Friedman for mindre enn et tiår siden at ingen to land med en McDonald's har noen kriget. Nå går vi i krig med McDonald's, Taco Bell, Burger King, på rekke og rad. Så krigsprossessen er en slags selv-rundstjeling. Ikke bare blir Irak plyndret, men USAs skattekister for denne regjeringen blir plyndret. Så vi har disse tre elementene, og sammen skaper de alle denne perfekte stormen over dette landet.

Og en av de tingene som jeg mener er viktigst for progressive mennesker å utfordre, det er pratet om at alt i Irak er en katastrofe. Jeg mener at vi må begynne å spørre og insistere, katastrofe for hvem, for det er ikke alle som taper. Det er en garantert katastrofe for det irakiske folk. Det er en garantert katastrofe for amerikanske skattebetalere. Men det vi har sett – og det er veldig tydelig hvis vi sporer tallene – er at jo verre ting blir i Irak, jo mer privatisert denne krigen blir, jo mer profitabel blir denne krigen sof selskaper som Lockheed Martin, Bechtel, og garantert Blackwater. Det er en jevn misjon-kryping i Irak, hvor jo flere land trekker seg ut, jo flere leverandører flytter inn, som Jeremy har dokumentert så bra og vil snakke mer om.

Faren. Dette er risikoene jeg mener at vi må forstå. Og jeg ønsker virkelig å gjøre dette kortfattet, så vi kan få en fruktbar diskusjon etterpå. Hva er risikoene her? Risikoene kunne ikke være høyere. Det vi taper er ansporing, den økonomiske ansporingen, for fred, den økonomiske ansporingen til stabilitet. Når du kan skape en så blomstrende økonomi omkring krig og katastrofe, omkring ødeleggelse og gjenoppbygging, om og om og om igjen, hva er da din asporing til fred?

Det var en frase som kom ut av Davos-konferansen i år. Hvert år er det alltid en stor idé å komme ut fra verdens økonomiske toppmøte i Davos. I år var den store idéen Davos-dilemmaet. Hva er nå Davos-dilemmaet? Davos-dilemmaet er dette: i flere tiår har den allmene visdommen vært at ødeleggelser generelt sett var en byrde for den globale økonomien, at man kunne få et individuelt sjokk eller en krist eller en krig som kunne utnyttes til privatisering, men i sin helhet – og dette var Rhomas Friednam-postulatet – det måtte være stabilitet for at man skulle få jevn økonomisk vekst, Davos-dilemmaet er at det ikke lenger er sant. Man kan ha generell ødeleggelse, man kan ha kriger i Irak, Afghanistan, trusler om atomkrig med Iran, en forverring av den israelske okkupasjonen, en fordypning av volden mot palestinerne, man kan ha terror med hensyn til global oppvarming, man kan ha økt tilbakesmell fra resurs-kriger, man kan ha skyhøye oljepriser, men se, aksjemarkedet går opp og opp og opp.

Det er faktisk en indeks som heter Våpen-til-Kaviar-indeksen, som i 17 år har målt et omvendt forhold mellom salg av kampfly og luksusfly for forretningsfolk. Og i 17 år har denne indeksen, Våpen-til-Kaviar-indeksen -- våpnene er kampflyene, kaviaren er forretningsflyene – har funnet ut at når kampflyene går opp, går forretningsflyene ned. Når forretningsflyene går opp, går kampflyene ned. Men plutselig går de begge opp, som betyr at det blir solgt masse våpen, nok våpen til å kjøpe en hel masse kaviar. Og Blackwater er, selvfølgelig, i sentrum av denne økonomien.

F-16 Fighter Jets

Det eneste middelet å bekjempe en økonomi som har eliminert ansporingen til fred, selvfølgelig, er å ta bort deres vekstmuligheter. Og deres vekstmuligheter er fortsatt ustabilt klima og fortsatt geopolitisk ustabilitet. Deres trusler – den eneste tingen som kan utfordre økonomien deres er relativ geopolitisk og klimatisk fred og stabilitet, så jeg antar at vi har nok av arbeide foran oss for å bekjempe krigsprofitørene.

1981 Dassault Corporate Jet

Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra mandag 2. april 2007 kan lastes ned herfra.

Med stor takk nok en gang til den utrettelige idealistiske arbeidshesten Amy Goodman.