Intervju med en kjent iraker-amerikaner

Mandag 2. april 2007:

"Som et beskyttet øyevitne i Irak... ønsker jeg å meddele historier som den amerikanske offentligheten ikke er oppmerksom på, og som maistream media ikke forteller om”
– Iraker-amerikaneren Sami Rasouli

Iraker-amerikaneren Sami Rasouli var en velkjent restaurant-eier i Minneapolis. I 2004, midt i krigen og okkupasjonen – tre tiår etter at han forlot Irak – vendte han tilbake til sitt hjemland for å hjelpe det med gjenreisning fra krigen og den amerikanske okkupasjonen. Rasouli har tilbragt mye av sin tid i den hellige shia-byen Najaf hvor han var født. Han har også hjulpet med å etablere The Muslim Peacemaker Team. Da han kom tilbake til Minneapolis på besøk, stilte han opp på Democracy Now! for et forlenget intervju med Amy Goodman.

Sami Rasouli

Denne bloggen går litt i rykk og napp, avhengig av faktorer som tilgjengelig arbeidstid og størrelsen på enkelte prosjekter. Dette innslaget er ett av de større. Vi får her et grundig innblikk i hva som foregår i Irak, hvordan irakerne har det, hvordan de sliter med situasjonen, og hva de håper på fremover.

Mandag 2. april 2007 gjorde Amy Goodman et forlenget intervju på Democracy Now! med iraker-amerikaneren Sami Rasouli. Rasouli har meget interessante og informative ting å fortelle om hva som foregår blant vanlige mennesker i Irak, hvordan de holder ut og hvordan de overlever. Hva de gjør for å hjelpe hverandre. Den borgerkrigen vi alle hører om mellom sunnier og shiaer ser ut til å være iscenesatt av okkupantene og andre utenforstående, muligens for å kamuflere det faktum at den egentlige striden står mellom okkupantenes støttespillere og motstandere. Robert Fisk ser også ut til å ha denne mistanken:

ROBERT FISK : Jeg tenker på noe virkelig terror i Baghdad, terroren som kommer gjennom postkassen eller blir festet til veggene. Nå, her er er virkelige terrorplaner for frykt-departementet, planer om å rense ut og massakrere hele samfunn fra deres hjem og byer på grunn av deres religiøse sekt.

Så la oss ta en titt på noe virkelig grusom terror, samlet inn på Baghdads gater og fra inngangsdørene til de som virkelig står stilt overfor en generasjon av trusler, mange av dem nøye innsamlet, disse dokumentene, av lokale FN-funksjonærer, gitt til noen av mine italienske kolleger, som ga dem til meg. Og dette er første gang de har blitt detaljert beskrevet i dette landet. De er trykt, ikke håndskrevet, og de er giftige.

”Til de uedle fornekterne som solgte sin religion og sitt samfunn for verdslige goder,” begynner et notat fra en sunni-gruppe om deres shia-landsmenn, ”det er klart at du må betegnes blant dem som har forrådt Allahs pakt og hans profet og er intellektuelt og aktivt involvert å kjempe mot Mujahideen. Derfor gir vi dere 24 timer til å forlate dette rettskafne distriktet. Hvis ikke, skal straff og gjengjeldelse bli din skjebne. Allah er større. Pris og nåde være med Allah.”

Det er dusiner på dusiner med disse dokumentene, og de ble ikke lagt der av folk som spøker. Noen av dem, mistenker jeg, ble kanskje ikke plassert der av grupper i det hele tatt, for jeg har en mistanke om der er folk som vil ha borgerkrig i Irak, og de er ikke nødvendigvis irakere. Det er mange av disse dokumentene jeg mistenker at de ikke var skrevet av irakere. De er veldig pent trykt, noen av dem.

Her er et litterært verk av Allahu Akbar-brigaden, som antakeligvis er sunnier og som spesielt sikter mot skolejenter. ”Død, korsfestelse, amputasjon av hender og føtter vil bli gjengjeldelsen mot dem som trosser Allah, til alle kvinner som på grunn av måten de kler seg på oppfordrer pirring, fordi dette vil føre til verdslig fordømmelse. Kuler og stokkepryl vil bli straffen for dem som ikke har noen moral. Vi er fullt oppmerksomme på” – hør på dette – ”Vi er fullt oppmerksomme på det som finner sted etter middagstid i skolehallen på Museumveien. Vi er tilstede blant dere og vet alt som er å vite.” Au. Dette er virkelig terror, ikke den typen som våre regjeringer forsøker å dytte oss til å tro at den ligger der og venter på oss.

Det er veldig mange vitnesbyrd fra irakerne selv som styrker mistanken om at faren for borgerkrig mellom shiaer og sunnier er okkupantenes propaganda og påskudd for å fortsette okkupasjonen med blodbadet som en direkte følge.

Sami Rasouli sier bl.a. i dette intervjuet:

”Den amerikanske administrasjonen, gjennom sin okkupasjon av Irak, har mislykkes, har mislykkes grundig, og hver eneste dag som går indikerer mer vold som skjer i Irak og mer fiaskoen av deres rolle. Og faktisk vet jeg ikke hva deres rolle er i Irak og hva som USA ønsker å oppnå i Irak så langt. Jeg ser ingenting. Jeg ser krigen som meningsløs. Den forårsaket massevis av pine og katastrofalt resultat for irakerne. Den gjennomsnittlige irakeren våkner opp om morgenen, enten det er et barn som skal på skolen eller en bonde som skal til gården sin eller en arbeider som skal på jobben sin – og forøvrig er det 65% arbeidsledighet i Irak, så det er ikke mye arbeide i Irak. Men irakerne er på en blind date. Hver dag våkner de opp med brutal død. Bare tid og sted avgjør at denne brutale døden skjer. Så slutten på irakernes dilemma, når det skjer, men med den totale tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Irak øyeblikkelig.

”Og vi kan ikke rettferdiggjøre nærværet av amerikanske tropper i Irak ved å si: vel, de vil – eller de gjør noe som helst godt for irakerne for å forhindre en slik borgerkrig, såkalt kamp mellom sunnier og shiaer. Dette er ikke noen borgerkrig. Det er en politisk krig mellom de som støttet den amerikanske invasjonen, som er den nåværende regjeringen og dens dødsskvadroner, og det irakiske folket som stod imot, stod imot denne okkupasjonen og står fremdeles imot denne okkupasjonen. Irakerne er lut lei av administrasjonens påstand, og hvis det er noen som helst borgerkrig som foregår, sier de, skulle vi ha den nå, isteden har vi den senere, ett år senere eller fem år senere. La oss ha den nå og bli ferdig med den. Da vil vi få vårt land tilbake, vi kan gjenoppbygge det, og vi kan styre det. Vi er det folket som tilhører den gamle multi-sivilisasjonens land. Det er Mesopotamia, hvor Hammurabi satte sin første lov, den sumeriske, de oppfant skrivekunsten, den babylonske, den acadiske, den sumeriske, og alle sivilisasjonene som ble bygget omkring Tigris og Eufrat.”

Sami Rasouli på Democracy Now!

Det er dette intervjuet som blir gjengitt i sin helhet nedenfor, hast-oversatt til relativt godt norsk etter beste evne av undertegnede, med stor takk nok en gang til den ukuelige og usedvanlig produktive radio- og TV- journalisten Amy Goodman og alle hennes samarbeidspartnere på Democracy Now! – The War & Peace Report, ikke minst Amys co-host Juan Gonzalez, en fremragende journalist som har skrevet ypperlige bøker om latinamerikanernes historie og satt søkelys på USAs koloni fra den spansk-amerikanske borgerkrigen, nemlig Puerto Rico, hvor Juan ble født samme år som undertegnede, i 1949. Juan Gonzales har også en ypperlig forståelse for urban politikk i USA og hvordan dette påvirker vanlige mennesker, og selvfølgelig immigrasjonspolitikk som først og fremst rammer latinere i USA. I denne forbindelse har han også gjort fremragende etterforskende journalistikk og skrevet bøker. Han har dessuten engasjert seg sterkt i bevisstgjøringen om mediapolitikken i USA, dvs. hvordan TV-stasjoner, radio-stasjoner og aviser har blitt kjøpt opp av digre konglomerater som fungerer som propaganda-maskiner for Det Hvite Hus, og hvor de journalistene og redaktørene som ikke holder partilinjen blir oppsagt.

Amy Goodman og Juan Gonzales

Men tilbake til dagens tema: Selv om Sami Rasouli er amerikansk statsborger og har bodd i Minneapolis i flere tiår, snakker han engelsk med en tykk irakisk aksent, dog med en meget klar og tydelig diksjon som gjør hvert eneste ord forståelig. Leseren bør allikevel være oppmerksom på at nettopp fordi tekster som denne er oversatte avskrifter fra muntlige meddelelser, vil setningene være spontane og ofte ukorrekte både med hensyn til syntaks og grammatikk. (I tillegg forekommer egne tastefeil som ofte blir rettet på i etterkant.)

Selv om jeg må justere setningsbyggingen i tråd med god oversettelse til norsk, har jeg forsøkt å unngå å gjøre teksten mer formell enn originalen ved å være så trofast som mulig til den uformelle muntlige formen med selv-rettelser, brudd i flyten, avbrutte setninger og alt det der. Dette prinsippet gjelder samtlige oversatte intervjuer fra Democracy Now!

AMY GOODMAN: Minst 11 mennesker har blitt drept og over 90 såret etter et angrep fra en selvmords-lastebilbombe i den Nord-Irakiske byen Kirkuk idag [mandag 2. april 2007]. Blant ofrene var barn fra en skole i nærheten. I mellomtiden eksploderte to lastebilbomber i Mosul på søndag og drepte to mennesker og såret 22.

I andre voldsepisoder: Likene av nitten menn kidnappet ved en falsk kontrollpost i Baghdad ble funnet idag [mandag 2. april 2007]. Alle hadde blitt skutt i hodet. Samtidig ble seks amerikanske soldater drept i løpet av helgen i bomber langs veien sør for Baghdad.

Den siste blodsutgytelsen kommer en dag etter at den republikanske presidentkandidaten og senatoren John McCain avla et tungt bevoktet besøk til et marked i Baghdad. McCain sa etterpå at det amerikanske folk ikke ble gitt det komplette bildet av fremskrittene som blir gjort med hensyn til å redusere vold i hovedstaden.

Irakiske tall regner ut at sivile dødsfall fra vold rundt i landet økte med 15% i løpet av februar til over 2,000. Mer enn 600 irakere har blitt drept bare i den siste uken. Blant dem ble minst 125 mennesker drept i selvmords-lastebilbombingen i Tal Afar – det dødeligste enkeltangrepet siden krigen begynte for fire år siden. Shia-skytere, inkludert politi, dro omkring på en grassat, hevngjerrig skytetokt etterpå og drepte minst 45 sunni-menn.

I mellomtiden har demokrater i representantenes hus og senatet i Washington, D.C. trengt igjennom med lovforslag om driftsmidler til krigen som setter et tidsskjema for tilbaketrekning av amerikanske tropper. Tiltakene må forlikes mellom partene før de blir sendt til president Bush som har lovet å nedlegge veto mot dem.

Vår gjest idag er en iraker-amerikaner som har bodd i Irak det meste av de siste tre årene. Hans navn er Sami Rasouli. Vi snakket først med Sami på Democracy Now! i 2004 like før han forlot Minnesota for å reise tilbake til sitt hjemland og hjelpe det med gjenreisning fra krigen og den amerikanske okkupasjonen.

I Irak har Sami Rasouli tilbragt mye av sin tid i den hellige shia-byen Najaf hvor han var født. Han har også hjulpet med å grunnlegge The Muslim Peacemaker Team. Han kom nylig tilbake til USA på besøk. Han er nå i Minneapolis, hvorfra han snakker med oss. Sami Rasouli, velkommen til Democracy Now!

SAMI RASOULI: Takk for det. Jeg er glad for å være med dere.

AMY GOODMAN: Det er godt å ha deg med oss. Sami, kan du begynne ved å snakke om disse siste tallene? For eksempel, angrepet i Tal Afar, det verste angrepet – som har de verste dødsofrene siden invasjonen av Irak.

SAMI RASOULI: Vel, jeg hørte senator McCain snakke om fremskrittene, som jeg har hørt fra presidenten og resten av administrasjonens funksjonærer i de siste fire årene. Men for å snakke om Tal Afar som et eksempel, så var jeg medlem av Muslim Peacemakers Teams, blant andre, med følge av Peggy Gish og Michele [Naar-Obed] fra CPT, eller The Christian Peacemakers Team – dette er en gang i januar 2006 – vi besøkte den andre Grand Ayatollah i Najaf, Sayed Mohammed Saeed al-Hakim, og han fortalte oss denne historien etter at vi introduserte oss som Peacemakers. Han sa at Tal Afar er befolket med alle slags mennesker som danner den vakre mosaiske formulaen som det irakiske samfunnet er sammenvevet av, som sunniene ved siden av shiaene – og forresten, jeg er shia og min kone er sunni, så dette er et normalt blandet ekteskap i Irak innenfor det irakiske samfunnet.

Christian Peacemakers Team:
Harmeet Sooden og James Loney

Så en gang i september 2005 ble befolkningen i Tal Afar utsatt for tung bombing fra amerikanske luftangrep, og de måtte forlate byen for å søke tilflukt. De er familier, kvinner og barn som søker tilflukt – neste by, som er Sinjar. Og Sinjar er befolket av yezidiere, og urettferdig kjent i Irak som Satan-tilbedere. Og de yezediene var forberedt på å ta imot og gi tilflukt til sunniene og shiaene som flyktet fra byen Tal Afar, og de tilbød dem hjem, mat, madrasser, andre behov, og forsikret dem om at de ville gå sin vei hvis de ikke likte at de var hos dem, for de hadde en annen religion. Så de dro for å være hos sine slektninger, yezidiene, og lot shiaene og sunniene være i deres hjem til krisen var over i Tal Afar.

Og siden den gangen – faktisk siden 1. mai 2003, da presidenten kunngjorde at den største militære operasjonen var over – da var de fremdeles på flukt fra sine hjem – det er ikke bare i Tal Afar – over hele landet. Det er over to millioner irakere som har blitt fordrevet i Irak i sitt eget hjemland, blitt flyktninger. Det er folk i Tal Afar som fremdeles er i Najaf og Karbala, og vi møtte dem, og vi prøvde hardt, som medlemmer av The Muslim Peacemakers Team, å gi dem tilflukt, tak over hodet, mat og annet donert av irakerne selv. De deler fremdeles med dem hva de trenger. Og dessuten overlever irakerne fortsatt av det mat-for-olje-programmet eller olje-for-mat-programmet. Og det er ikke nok, men de prøver å overleve innenfor usikkerheten og byrdeforholdene som skyldes okkupasjonen.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, når du kommer tilbake til dette landet etter omtrent tre år, hvilke hensikter har du i USA?

SAMI RASOULI: Vel, det første innledende besøket, da jeg gjorde – min mor døde i november 2003, og jeg ville reise og kondolere mine søstre og slektninger, og jeg tilbragte circa fire uker der, og jeg var lykkelig, på den ene siden, over å bli gjenforenet med min familie og deres 40 nieser og nevøer. Man på den andre siden, når jeg kommer ut og ser tegnene på ødeleggelse og det som krig har gjort med mennesker, ble jeg sønderknust. Så jeg kom tilbake. Jeg kunne ikke fungere. Det tok meg et år å bestemme meg for å reise tilbake. Så jeg solgte min forretning og prøvde å være uforpliktet til alt annet, og jeg dro.

Men jeg ønsket å gjøre noe, så mye som jeg kan ofre til denne tingen, mindre eller mer, det kan gjøre en liten forskjell, så jeg reiste dit, men jeg var overrasket over å møte medlemmer av The Christian Peacemakers Teams i Karbala som arbeidet med Karbala Human Rights Watch Center, hvor jeg hadde møte med dem. Og det var, for meg, som noe jeg hadde funnet til å forme min misjon med. Og vi var alle, irakerne, på det sentret, imponert av The Christian Peacemakers Teams arbeide. Så det var derfor vi bestemte oss for å etablere The Muslim Peacemakers Team.

Og siden den gang har MPT vært involvert i samlede anstrengelser og prosjekter i Irak, hovedsakelig var det opprydningsprosjekt i byen Fallujah, hvor atten representanter -- tre var kristne, og femten shia-muslimske menn og kvinner fra Najaf – som forpliktet seg til å hjelpe den herjede byen som hadde blitt utsatt for ødeleggelse to ganger, i april 2004 og november 2004. Så vi var der og kunngjorde hjelp til å plukke opp skrot, søppel, banket på beboernes dører for å tilby å fjerne avfall og søppel. Og menneskene der ble beveget. De hadde faktisk ikke sett noen søppeltømmere på to år, siden krigen begynte. Så de inviterte oss til å be med dem. Og vi gikk, og vi gjorde det. Vi ba i Al Furqan-moskéen i Saba Nissan-området. Det var nesten 2,000 bedere der, hvor sjeiken endret sin preken til en forening. Folk lærte om oss, at vi var iblant dem, sunnier og shiaer som holdt gudstjeneste sammen, samme Gud, med den samme hellige boken, Koranen. Jeg –

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, vi må ta pause, men når vi kommer tilbake vil jeg snakke med deg om ditt møte med lederen for House Appropriations Committee, David Obey, på søndag. Du hadde møte med ham i Superior, Wisconsin. Dette er Democracy Now!, democracynow.org, The War and Peace Report. Tilbake om et minutt.

Antikrigs-demonstrasjon i Malaysia

[pause]

AMY GOODMAN: Vår gjest idag, Sami Rasouli, var i Chippewa Falls på lørdag. Han talte og dessuten protesterte på broen der mot krigen. Sami Rasouli, fortell om ditt møte med lederen for House Appropriations Committee, David Obey, i Wisconsin denne helgen.

SAMI RASOULI: Faktisk, den personen som organiserte møtet, Mike Miles, ringte til sitt kontor, og de kontoransatte var enige i at vi skulle ha et møte med kongressmannen Obey. Og faktisk møtte jeg ham, og han kjøpte frokost til meg – det var hyggelig – han lyttet tålmodig til hva jeg hadde å si. Og vi hadde en hyggelig time, da jeg snakket mest om å dele med ham det som jeg hadde opplevd i Irak i de siste åtte månedene og andre historier. Kongressmannen uttrykte sine forhåndskunnskaper om det jeg hadde å fortelle ham. Og om å gjøre noe –

AMY GOODMAN: Jeg mener, det lyder som, Sami, et veldig interessant møte. Du var sammen med Mike Miles. Mike Miles konkurrerte faktisk mot Obey med Det Grønne Partiet og ble faktisk arrestert på David Obeys kontor, da han protesterte mot pengebevilgningene til krigen. Hva var ditt budskap til kongressmedlem Obey om stemmen? Som noen kaller det, antikrigsstemmen, fordi den ber om en tidsplan i Irak, alle kaller den en fortsettelse-av-kigen-stemme fordi den fortsatt bevilger penger til krigen i Irak.

SAMI RASOULI: Vel, det jeg forstod var at de presenterte sitt lovforslag, og presidenten presenterer sitt lovforslag, og det går frem og tilbake. Men som et resultat av dette, ser det ut som administrasjonen ikke lytter og vil ikke lytte og se alvorlig på valget 7. november. Så jeg syns at antagelig skulle presidentstillingen bli tilbudt demokratene ved neste valg, 2008. Mike Miles var der med meg, og faktisk skal han stille opp i retten for den arrestasjonen på Obeys kontor imorgen. Uansett, jeg avsluttet møtet faktisk, og lærte ikke mye eller noe løfte fra kongressmannen Obey.

Kongressmann David Obey

AMY GOODMAN: Hva ønsker du skal skje i Irak akkurat nå? Og hva ville hende hvis amerikanske tropper skulle trekke seg ut øyeblikkelig?

SAMI RASOULI: Den amerikanske administrasjonen, gjennom sin okkupasjon av Irak, har mislykkes, har mislykkes grundig, og hver eneste dag som går indikerer mer vold som skjer i Irak og mer fiaskoen av deres rolle. Og faktisk vet jeg ikke hva deres rolle er i Irak og hva som USA ønsker å oppnå i Irak så langt. Jeg ser ingenting. Jeg ser krigen som meningsløs. Den forårsaket massevis av pine og katastrofalt resultat for irakerne. Den gjennomsnittlige irakeren våkner opp om morgenen, enten det er et barn som skal på skolen eller en bonde som skal til gården sin eller en arbeider som skal på jobben sin – og forøvrig er det 65% arbeidsledighet i Irak, så det er ikke mye arbeide i Irak. Men irakerne er på en blind date. Hver dag våkner de opp med brutal død. Bare tid og sted avgjør at denne brutale døden skjer. Så slutten på irakernes dilemma, når det skjer, men med den totale tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Irak øyeblikkelig.

Og vi kan ikke rettferdiggjøre nærværet av amerikanske tropper i Irak ved å si: vel, de vil – eller de gjør noe som helst godt for irakerne for å forhindre en slik borgerkrig, såkalt kamp mellom sunnier og shiaer. Dette er ikke noen borgerkrig. Det er en politisk krig mellom de som støttet den amerikanske invasjonen, som er den nåværende regjeringen og dens dødsskvadroner, og det irakiske folket som stod imot, stod imot denne okkupasjonen og står fremdeles imot denne okkupasjonen. Irakerne er lut lei av administrasjonens påstand, og hvis det er noen som helst borgerkrig som foregår, sier de, skulle vi ha den nå, isteden har vi den senere, ett år senere eller fem år senere. La oss ha den nå og bli ferdig med den. Da vil vi få vårt land tilbake, vi kan gjenoppbygge det, og vi kan styre det. Vi er det folket som tilhører den gamle multi-sivilisasjonens land. Det er Mesopotamia, hvor Hammurabi satte sin første lov, den sumeriske, de oppfant skrivekunsten, den babylonske, den acadiske, den sumeriske, og alle sivilisasjonene som ble bygget omkring Tigris og Eufrat.

Sami Rasouli

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, hva mener du, hvis USA skulle trekke ut amerikanske tropper, at USA skylder Irak? Hva burde amerikansk nærvær i Irak være?

SAMI RASOULI: Jeg mener at USA burde opprettholde et gjensidig forhold med Irak som et selvstendig land. Den irakiske regjeringen skulle ikke være påvirket av noe slags diktat utenfra. USA, når de drar og tar troppene – og våpnene, vel og merke – med sin tilbaketrekning, da burde USA opprettholde det gjensidige forholdet basert på respekt, ifølge internasjonale lover, ifølge FN-avtalen. Og USA er forpliktet til å gjenoppbygge Irak og tilby irakerne nok kompensasjon, nok penger til å komme over dilemmaet de har hatt de siste fire årene, og bare bruke sin rett, menneskerettighetene ved å leve blant resten av menneskeheten på denne jorden.

AMY GOODMAN: Kan du snakke om landets splittelse? Den irakiske regjeringen, blir det fortalt, oppmuntrer arabiske bosettere i byen Kirkuk i nordre Irak å vende tilbake til sine opprinnelige hjem lenger sør. Tiltaket blir anbefalt i en paragraf i den nye grunnloven som handler om Kirkuk. En folkeavstemning om å slå Kirkuk sammen med de andre tre provinsene, kjent som Irakisk Kurdistan, forteller BBC, vil bli holdt senere i år.

SAMI RASOULI: Vel, i Irak, dessverre, igjen, er et lovløst samfunn, det er kaotisk. Og det er ingen følelse av noen sentral regjering eller en skikkelig kommunikasjon mellom den sentrale regjeringen i Irak og andre deler av landet, som ledelsen i Kurdistan. Og de gruppene, enten de er feilinformert, motivert, selvmotivert eller motivert og påvirket av grupper utenfra, det er de som gjør det skitne arbeidet som kan føre til en splittelse, som noen av våre funksjonærer i regjeringen, kongressfolk-funksjonærer, som [Joe] Biden, prøver å oppnå, som oppdelingen av Irak i tre seksjoner.

Kirkurk, som idag led under kraftig bombing, førte til at tretten mennesker ble drept og andre sårede, det dreier seg om en tvist mellom tyrkere, arabere og kurdere. Men jeg tror at fordi landet fortsatt ikke har noe selvstyre, og lederne som forsøker å få amerikanske tropper ut av landet, er de ivrige til å sette seg ned med hverandre for å løse problemet, ikke bare for Kirkuk, andre omstridte paragrafer i den irakiske grunnloven, som burde revurderes som en betingelse, i det minste for Det Islamske Partiet, ledet av Mr. Tariq al-Hashimi, som satte en forutsetning for sitt engasjement i den politiske prossessen i Irak, hvis grunnloven blir revurdert. Og grunnloven, som du vet, ble forkastet i Anbar-provinsen og også av Salah ad Din. Og i Ninawa forventet vi at den ville bli avvist, men på en eller annen måte ble resultatet at 55% godkjente den. Så det er mange uavgjorte temaer som trenger å bli tatt opp, men som kun burde behandles av irakerne, og avgjort av irakerne. Og utenforstående burde ikke være der for å påvirke denne gruppen mot den andre gruppen.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, hvordan får du informasjon i Irak? Hva slags media henvender du deg til?

SAMI RASOULI: Vel, vi har en direkte kontakt med de religiøse autoritetslederne, enten gjennom shiaenes seminar i Najaf eller sunnienes seminar – det er ikke seminar men den muslimske – det kalles de muslimske stipendiat-komitéer. Så vi hadde møter med de lederne og snakket med dem om temaene i dagens Irak. Og, forøvrig, ingen av dem, ingen av dem, autoriserte, som vi har fått vite, spillingen av noe irakisk blod innenfor denne såkalte sunnier mot shiaer, eller omvendt. De er alle ivrige etter å komme sammen og løse problemene gjennom direkte kommunikasjoner eller indirekte kommunikasjoner, på grunn av mangelen på sikkerhet i Irak.

Vi reiser fra lokalsamfunn til et annet lokalsamfunn, som medlemmer av Muslim Peacemakers Teams, for å forbinde og bygge broer og redusere avstandene mellom – faktisk, når jeg snakker om dette, å redusere avstandene, ler de og forteller meg: ”Det er ikke noen avstand, Sami. Det er en okkupasjon, og okkupasjonen splitter oss.” Men vi virkelig – de verdsetter innsatsen fra Muslim Peacemakers Team som prøver hardt å fjerne alle de psykologiske hindringene som har vært bygget og satt opp mellom lokalsamfunnene og splittet dem som sekter og etnisk bakgrunn, dessverre, etter at Paul Bremer tok over for å sette opp sine hundre ordre for irakerne i det nye demokratiske frie Irak.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, hva er ditt forhold til de amerikanske soldatene? Jeg mener, her bodde du i dette landet [USA] i flere tiår. Du, selvfølgelig, snakker engelsk. Du reiste tilbake til Irak. Hvordan ser irakerne på deg? Og hvordan ser det amerikanske militære på deg?

SAMI RASOULI: Vanligvis er det noen – mange, mange, faktisk, irakiske kontrollposter og noen nettopp nå i reduksjon, eller det blir mindre og mindre amerikanske kontrollposter. Av og til trenger vi å dra og besøke noen amerikanske militærbaser for å diskutere noen arrestanter som de har for irakiske familier som vi har spurt for å dra og sjekke og se om de arresterte blir dømt, kommer til å bli løslatt, eller om de ikke er der, savnede eller døde. Så vi er en slags link, og for meg, som en amerikansk irakisk-født statsborger, føler jeg meg privilegert ved at jeg snakker begge språkene og forstår begge kulturene og lærer fortsatt om begge. Min rolle er viktig, på en måte, ved å være et medium mellom irakerne og amerikanerne.

For noen – som en gang i januar, forrige januar – faktisk i 2006, 23. januar, reiste jeg fra Baghdad, på vei fra Najaf til Fallujah, og vi kunne ikke – sjåføren kunne ikke kjøre på hovedveien. Det var en kamp mellom amerikanske styrker og elementer av den irakiske motstanden. Så sjåføren foreslo å ta en sidevei, som var grusete og uasfaltert. Så noen få minutter senere, da vi var på den veien, ble vi raidet av tre Humvees [militærbiler], og circa tolv tjenestemenn hoppet fra sine kjøretøyer, pekte riflene mot oss og ba oss om å stige av. En arabisk oversetter var der, og han oversatte også alt soldatene sa. Og jeg følte det slik: jeg er ikke i en bra situasjon. Så jeg trakk frem mitt amerikanske førerkort, og jeg hevdet: Jeg er amerikaner. Og den fine unge mannen så på meg, og han utbryter – jeg vet ikke om jeg kan si dette -- “No sh**!” sånn med et stort smil. Så jeg forteller ham: “You betcha.” Så sa han: “Du må være fra Minnesota.” Så kalte han på sin bataljonssjef om å komme og undersøke meg og gi meg en slags klarering. Og da de snakket med meg, spurte han meg: ”Hva i helvete gjør du her?” Jeg sa til ham: ”Vel, jeg besøker familien min, men hva gjør dere her?” De sa: ”Vi leter etter fiender, terrorister. De drepte nettopp to av oss i Taji.” Så jeg svarte: ”Er jeg fienden?” Han sa: ”Nei, du ser bra ut. Dere kan dra.”

Humvees

Og i det øyeblikket tenkte jeg på det. Og mens panikken pågikk, mistilliten, frykten blant de andre irakerne som solgte, noen gateselgere, på høyre side av gaten, så jeg tenkte på hvor mange irakere har de små legitimasjonskortene, førerkortet, eller snakker engelsk, og hvor mange amerikanere forstod eller forstår Iraks kultur og kan snakke arabisk for å kommunisere med. Avstanden – siden amerikanerne er okkupantene, da er de fienden, den er der – avstanden mellom amerikanerne og irakerne, siden irakerne er terrorister, slik som jeg ble mistenkt til mitt førerkort reddet livet mitt og reddet sjåførens liv. Da vi dro, fortalte sjåføren meg om hvor mange av hans brødre ble savnet, drept, slektningene i nabolagene i Fallujah, og han fortalte meg hva slags problemer Fallujah gikk igjennom de siste fire årene.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, du var godt kjent i Minnapolis. Du var på forsiden av mange magasiner, spesielt da du reiste derfra, en velkjent restauranteier som hadde restauranten Sinbad’s i Minneapolis. Mens du har vært borte, har det første muslimske kongressmedlemmet blitt valgt. Han er fra Minneapolis. Han er Keith Ellison. Kjenner du ham? Og mens du kommer tilbake hit på besøk, er Keith Ellison i Midtøsten. Han var i Israel, nå på vei til Libanon og Syria idag. Og han snakket til pressen og sa at han håper dette vil bli en modell – han er i en kongress-delegasjon med Nancy Pelosi – av folk som er istand til å leve sammen. Dine tanker?

SAMI RASOULI: Vel, jeg kjenner Keith Ellison. Rett etter ’91-krigen, Kuwait-krigen, inviterte han meg med andre araber-muslimer i Minneapolis for å bli intervjuet i hans ukentlige radioprogram i nordre Minneapolis. Og vi demonstrerte sammen for fred mange ganger i Minneapolis. Og nyligst, forrige mars den 18. talte vi på et stevne i Loring Park i Minneapolis.

Keith Ellison, som en første muslim i kongressen, det forteller virkelig muslimene og araberne i dette landet [USA] at de ikke burde være borgjemt i sine skall. De burde være ute, og fryktfaktoren burde ikke dominere deres liv. De burde komme ut og delta i den allmenpolitiske prossessen og komme seg ut og ikke la 9/11-utfallet av krigene mot to muslimske land i Afghanistan og Irak til å skremme dem ut. De burde være seg selv. De burde fortelle sannheten og være ekte patriotiske amerikanere for å redde liv, ikke bare i Irak og Afghanistan, men her.

Keith Ellison

Våre menn og kvinner som kommer tilbake skadet burde behandles bedre enn måten de ble behandlet på i Walter Reed, og vi tror at de ble ranet, for de milliardene av dollar som blir brukt på denne krigen, de går ikke til helseomsorgen deres, de går ikke til utdannelsen og antagelig til de eldre som sannsynligvis snart ikke kommer til å ha noen folketrygd eller pensjon – ja.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, når vi nå avslutter, tror du at du noen gang vil komme tilbake for å bo i dette landet, i Minneapolis, eller vil du bli i Irak?

SAMI RASOULI: Vel, min opprinnelige plan om å være frem og tilbake, for det meste tilbringe min tid i Irak for å hjelpe irakerne, med en slags utdannelse og selvopplæring om islams fredsrøtter og ikkevoldelige kultur. Det er helt vesentlig å være i Irak i disse fem årene. Etter de fem årene vil jeg evaluere arbeidet som jeg har gjort med de andre medlemmene av MPT. Dette er min andre side av broen som jeg forsøker å bygge. Dette er mitt hjem, og, faktisk, mitt hjem er Moder Jord. Fred bør vinne frem, uansett hvor det er vold, ikke bare i Irak, men utenfor det, og vi fortsetter med våre anstrengelser.

AMY GOODMAN: Sami Rasouli, jeg ønsker å takke deg veldig for å være med oss, for å komme til studio i Minneapolis. Sami Rasouli, iraker og amerikaner, har bodd i Irak de siste fem årene, vendte tilbake etter å ha vært borte i tre tiår, grunnleggeren av The Muslim Peacemakers Team i Irak.

Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra mandag 2. april 2007 kan lastes ned herfra.

Katastrofe-kapitalisme

Privatiseringen og plyndringen av den irakiske staten har vært hovedmålet for invasjonen og okkupasjonen av det landet fra begynnelsen.

Jeg nølte litt da jeg forberedte dette blogg-innlegget, for jeg er selv ingen prinsipiell motstander av kapitalisme, privatisering og deregulering. Derimot er jeg sterkt imot maktmisbruk, pengemisbruk, umoralsk berikelse på andres bekostning (enten det er lovlig eller ulovlig), og ikke minst militarisme. Jeg er heller ingen sosialist, bare så det er slått fast. Mine ideologiske eller idealistiske sympatier ligger nærmest det ultra-libertarianske og individualistiske, med forbilder som Benjamin Tucker (1854-1939). Problemet er ikke kapitalismen i seg selv, men misbruken av den. Og når skattebetalerne blir flådd og statens tyvegods blir videresendt til private konserner som tjener stor profitt på kriger, katastrofer, massedød og ødeleggelse, er det ikke lenger bare snakk om privatisering av tjenester, men grovt og kynisk bedrageri og tyveri på en uhørt skala.

Denne utviklingen bringer oss stadig nærmere den definisjonen på kapitalisme som Malcolm X foreslo:

"Det er umulig for kapitalismen å overleve, hovedsakelig fordi kapitalismens system trenger noe blod å suge. Kapitalismen pleide å være som en ørn, men nå har den blitt mer som en gribb. Den pleide å være sterk nok til å gå og suge hvem som helst sitt blod enten de var sterke eller ikke. Men nå har den blitt feigere, som gribben, og den kan kun suge de hjelpeløses blod. Når hele verdens nasjoner befrir seg, har kapitalismen færre ofre, mindre å suge, og den blir svakere og svakere. Det er kun et spørsmål om tid, mener jeg, før den vil falle fullstendig sammen.”
- Malcolm X, Mars 1965

Malcolm X

Dette er tydeligvis ikke beskrivelsen av noen sunn kapitalisme basert på rettferdig handel. Dette er den syke, blodsugende, drepende og katastrofale kapitalismen som Naomi Klein snakket om i New York nylig i forbindelse med utgivelsen av Jeremy Scahills første bok: Blackwater: The Rise of the World's Most Powerful Mercenary Army.

Jeg har måttet tenke meg grundig om for å skrive en brukbar introduksjon til dette tema, fordi jeg selv alltid har favorisert privatisering – et standpunkt som springer fra min aversjon til staten. Prinsipielt sett har jeg alltid vært enig med Benjamin Tucker, som skrev for 126 år siden:

"Staten hevdes av enkelte å være et ’nødvendig onde;’ det må gjøres unødvendig. Dette århundres kamp er derfor mot staten: Staten, som fornedrer mennesket; staten, som prostituerer kvinnen; staten, som bederver barn; staten, som hindrer kjærlighet; staten, som kveler tanker; staten, som monopoliserer landområder; staten, som begrenser kreditt; staten, som innskrenker handel; staten, som gir uvirksom kapital makt til å øke, og som gjennom renter, leie, profitt og skatt, plyndrer frukten fra strevsomt arbeide."
- Tucker, "Our Purpose," Liberty 1 (1881): 2.

Benjamin R. Tucker

Når staten privatiseres idag, betyr det i praksis at alle de ondene som Tucker ramset opp i 1881 – alle sammen pluss mange flere, blir nå utført av private konserner, langt mer effektivt og med mye større profitt. Privatiseringen av fengsler er et klassisk eksempel. Den uhemmede vulgærkapitalismen som har herjet i Russland siden kommunismens fall representerer selve modellen for det vi nå bevitner over hele kloden. I virkeligheten blir ikke staten borte slik Tucker drømte om. Tvertimot, staten finner en ny form når den blir et konglomerat av private konserner. De nasjonale statene har mye mindre makt enn før, og statsmakten ligger nå hos multinasjonale konglomerater, og det er deres advokater som skriver våre lover.

Dette er et veldig vrient tema, veldig komplisert og både moralsk og intellektuelt urfordrende. Og kompliserte problemstillinger har aldri enkle løsninger. Selv støtter jeg privatisering av tjenester som telefoni, veibygging, jernbane eller hva det måtte være. Jeg ville helst ha sett et samfunn uten militærvesen, politi, fengsler, tollvesen og alt det der, men så lenge disse ondene eksisterer fordi man ikke har funnet andre måter å imøtekomme en rekke fremtredende sosialpolitiske problemer med, blir situasjonen bare verre når grådige milliardærer vil tjene fete profitter på fengsler og militarisme. Denne problematikken ville ta oss inn i en helt annen debatt – og en lang debatt ville det måtte bli, utvilsomt.

Når jeg nedenfor siterer den anerkjente forfatteren og journalisten Naomi Klein, er det ikke fordi jeg nødvendigvis deler hennes syn på hva statens rolle burde være, men fordi hun slår alarm om en ny kynisk og farlig form for kapitalisme som profiterer stort på katastrofer og krig. Når disse digre multinasjonale selskapene også kjøper opp media – aviser, radio- og TV-stasjoner, magasiner osv., får vi ikke lenger informasjon fra media, men PR og propaganda. Det eneste frie medium man til slutt sitter igjen med er internett, men makthaverne tar også i økende grad sikte på å kontrollere bruk av internett ved å få bredbånd-leverandørene på så få hender som mulig, som de da kan presse til å sensurere internett-bruk. I sin unionstale i januar, nevnte Bush at det skulle bli slutt på fri flyt av informasjon. Han snakket om al-Qaeda selvfølgelig, men for å stoppe terroristenes kommunikasjoner, må han også stoppe dine og mine kommunikasjoner.

Naomi Klein slår alarm mot katastrofe-kapitalismen og nykolonismen, og hun setter bl.a. søkelys på hvordan dette privatiseringssystemet brukes til å plyndre irakerne for oljeresurser. I en tale hun holdt nylig for The Ethical Culture Society i New York City, hvor de feiret lanseringen av Jeremy Scahills første bok: Blackwater: The Rise of the World's Most Powerful Mercenary Army, snakket Klein om ‘privatiseringen av staten,’ og sa bl.a.: "Jo verre tingene blir i Irak, jo mer privatisert denne krigen blir, jo mer profitabel blir denne krigen.”

Naomi Klein er spaltist for Nation magazine og The London Guardian og forfatteren av den internasjonale bestselgeren No Logo og nyligere Fences and Windows. Hennes kommende bok bærer tittelen: The Shock Doctrine: The Rise of Disaster Capitalism. Hun besøkte Irak i 2004 og publiserte en artikkel mot slutten av det året for Harper's Magazine med tittelen Baghdad Year Zero, hvor hun beskrev i detalj privatiseringen av Iraks statsdominerte økonomi. Hennes kommende bok om katastrofe-kapitalisme blir utgitt til høsten.

Naomi Klein

NAOMI KLEIN: Denne offensiven for å privatisere hvert eneste aspekt av regjeringens stat er en circa 35 år gammel kampanje. Mange mennesker daterer den, mange historikere daterer den til 1973-kuppet i Chile, hvilket er veldig interessant i Jeremys granskning, for han snakker om hvordan Blackwater nå ansetter chilenere for å reise til Irak, og jeg skal la ham gjøre det. Men det første eksemplet på forsøket å bygge et fullstendig privatisert selskapsutopi var i Chile i 1973 etter Pinochets kupp, da han slo seg sammen med et team av økonomer fra University of Chicago for å delta i det eksperimentet.

Augusto Pinochet

Det er en annen type koloni-prosjekt. I latin-Amerika blir dette prosjektet, som ofte kalles nyliberalisme, hentydet til som nykolonisme. Den første fasen av nykolonisme var åpningen av Latin-Amerikas årer, som Eduardo Galeano beskriver det, plyndringen av råmaterialer, eksporteringen av råmaterialer. Den andre fasen av nykolonisme – og, selvfølgelig, den første fasen går aldri helt bort – var plyndring av staten. Det som hadde blitt bygget opp i kjølvannet av den store depresjonen og i løpet av etterkrigstidens vekstår – byggingen av helsesystemer, skolesystemer, veier, jernbane – men dette er virkelig det som ble lansert i Chile ved hjelp av Chicago-guttene: a rive selve staten i filler.

Mitt bilde av dette konglomerat-prosjektet, dette privatiseringsprosjektet, er at hvis vi forestiller oss staten som en slags blekksprut med alle disse lemmene. Og i de siste tredve år, og med sikkerhet i dette landet siden Reagan, det som privatiseringskampanjen egentlig har gjort er å skjære vekk statens lemmer – telefonsystemet, disse ikke-essensielle tjenestene om du vil. Og etter at du har hugget av alle lemmene, er senteret det eneste du har igjen, det er det man kaller kjernen.

Og det som Bush-administrasjonen egentlig har gjort er å gå etter kjernen, å privatisere de kjerne-essensielle statstjenestene som hører så mye til det som vi tenker på som staten, at det nesten virker umulig å forestille seg at de kunne bli privatisert, som regjeringen selv, som nedskjæringen av pensjonsutbetalinger, som sosialhjelp, som fengsler, som hæren, og det er der Blackwater passer inn.

Det som er så ekstraordinært med hva som har skjedd i Irak – og Amy nevnte "Baghdad Year Zero"-artikkelen -- er at du har virkelig alle disse lagene av kolonisme og nykolonisme, denne streven etter privatisering hvor man skaper en slags perfekt storm i det landet. På den ene siden har man en slags kolonistisk plyndring av den gamle skolen, som går ut på at vi tar oljen. Og som mange av dere vet, har Irak en ny oljelov. Den ble vedtatt av statsrådet, har ennå ikke gått igjennom parlamentet. Men, virkelig, den legaliserer plyndring. Den legaliserer plyndring. Den legaliserer uttaket av 100% av profitten fra Iraks oljeindustri, som er akkurat de forholdene som skapte bølgen av arabisk nasjonalisme og kravet fra 1950-tallet til 1970-tallet om å få tilbake resursene. Så det er en nedrivning av den prossessen og en likefrem beslaglegging av resurser, en kolonisme av den gamle skolen.

Lagt på toppen av dette, har man en slags kolonisme 2. 1, som jeg forsket på da jeg var i Irak, er rundstjelingen av den irakiske staten, det som ble bygget opp under den arabisk nasjonalismens fane, industrien, fabrikkene. Denslags hurtig-skytende, sjokkterapi-aktig nedrivende privatisering som vi så i det tidligere Sovietunionen i ’90-årene, som var idéen, det var Plan A for Irak, at USA ville bare dra inn dit med Blackwater og beskytte Paul Bremer og ville selge ut alle Iraks industrier. Så man hadde kolonismen av den gamle skolen, og så hadde man den nye skolen.

Og så hadde man den post-moderne privatiseringen, som var idéen om at USAs militære faktisk skulle gå i krig, den amerikanske hæren skulle gå i krig, for å rundstjele seg selv, som er den post-moderne nyskapningen, ikke sant? Hvis vi husker, så ble vi fortalt av Thomas Friedman for mindre enn et tiår siden at ingen to land med en McDonald's har noen kriget. Nå går vi i krig med McDonald's, Taco Bell, Burger King, på rekke og rad. Så krigsprossessen er en slags selv-rundstjeling. Ikke bare blir Irak plyndret, men USAs skattekister for denne regjeringen blir plyndret. Så vi har disse tre elementene, og sammen skaper de alle denne perfekte stormen over dette landet.

Og en av de tingene som jeg mener er viktigst for progressive mennesker å utfordre, det er pratet om at alt i Irak er en katastrofe. Jeg mener at vi må begynne å spørre og insistere, katastrofe for hvem, for det er ikke alle som taper. Det er en garantert katastrofe for det irakiske folk. Det er en garantert katastrofe for amerikanske skattebetalere. Men det vi har sett – og det er veldig tydelig hvis vi sporer tallene – er at jo verre ting blir i Irak, jo mer privatisert denne krigen blir, jo mer profitabel blir denne krigen sof selskaper som Lockheed Martin, Bechtel, og garantert Blackwater. Det er en jevn misjon-kryping i Irak, hvor jo flere land trekker seg ut, jo flere leverandører flytter inn, som Jeremy har dokumentert så bra og vil snakke mer om.

Faren. Dette er risikoene jeg mener at vi må forstå. Og jeg ønsker virkelig å gjøre dette kortfattet, så vi kan få en fruktbar diskusjon etterpå. Hva er risikoene her? Risikoene kunne ikke være høyere. Det vi taper er ansporing, den økonomiske ansporingen, for fred, den økonomiske ansporingen til stabilitet. Når du kan skape en så blomstrende økonomi omkring krig og katastrofe, omkring ødeleggelse og gjenoppbygging, om og om og om igjen, hva er da din asporing til fred?

Det var en frase som kom ut av Davos-konferansen i år. Hvert år er det alltid en stor idé å komme ut fra verdens økonomiske toppmøte i Davos. I år var den store idéen Davos-dilemmaet. Hva er nå Davos-dilemmaet? Davos-dilemmaet er dette: i flere tiår har den allmene visdommen vært at ødeleggelser generelt sett var en byrde for den globale økonomien, at man kunne få et individuelt sjokk eller en krist eller en krig som kunne utnyttes til privatisering, men i sin helhet – og dette var Rhomas Friednam-postulatet – det måtte være stabilitet for at man skulle få jevn økonomisk vekst, Davos-dilemmaet er at det ikke lenger er sant. Man kan ha generell ødeleggelse, man kan ha kriger i Irak, Afghanistan, trusler om atomkrig med Iran, en forverring av den israelske okkupasjonen, en fordypning av volden mot palestinerne, man kan ha terror med hensyn til global oppvarming, man kan ha økt tilbakesmell fra resurs-kriger, man kan ha skyhøye oljepriser, men se, aksjemarkedet går opp og opp og opp.

Det er faktisk en indeks som heter Våpen-til-Kaviar-indeksen, som i 17 år har målt et omvendt forhold mellom salg av kampfly og luksusfly for forretningsfolk. Og i 17 år har denne indeksen, Våpen-til-Kaviar-indeksen -- våpnene er kampflyene, kaviaren er forretningsflyene – har funnet ut at når kampflyene går opp, går forretningsflyene ned. Når forretningsflyene går opp, går kampflyene ned. Men plutselig går de begge opp, som betyr at det blir solgt masse våpen, nok våpen til å kjøpe en hel masse kaviar. Og Blackwater er, selvfølgelig, i sentrum av denne økonomien.

F-16 Fighter Jets

Det eneste middelet å bekjempe en økonomi som har eliminert ansporingen til fred, selvfølgelig, er å ta bort deres vekstmuligheter. Og deres vekstmuligheter er fortsatt ustabilt klima og fortsatt geopolitisk ustabilitet. Deres trusler – den eneste tingen som kan utfordre økonomien deres er relativ geopolitisk og klimatisk fred og stabilitet, så jeg antar at vi har nok av arbeide foran oss for å bekjempe krigsprofitørene.

1981 Dassault Corporate Jet

Originalteksten – rush transcript – kan leses her, og radio- og TV-programmet fra mandag 2. april 2007 kan lastes ned herfra.

Med stor takk nok en gang til den utrettelige idealistiske arbeidshesten Amy Goodman.

Journalister, Iran, Irak, USA....

Journalistenes dilemma

Først en god nyhet: Den 24 år gamle San Fransisco-baserte uavhengige journalisten Josh Wolf er endelig sluppet ut av fengsel etter å ha sittet på en føderal forbedringsanstalt i 225 dager for kildebeskyttelse. Det er det lengste fengselsoppholdet for en journalist i amerikansk historie – kanskje fordi den videoen det hele dreide seg om angikk en anarkistisk gatedemonstrasjon. Amerikanske myndigheter slår hardt ned på anarkister, enten de har gjort noe ulovlig eller ikke.

Josh Wolf

Journalister er hardt presset på alle kanter. 18 irakiske journalister har vært drept hittil i 2007. Det er upopulært for okkupantene at reportere forteller verden hva som foregår der, spesielt arabiske og uavhengige reportere.


Irans dilemma

En annen god nyhet for mange er løslatelsen av de britiske soldatene som ble arrestert og holdt i 13 dager. Men her er det en skrikende dobbeltmoral. For noen måneder siden arresterte amerikanerne fem iranske funksjonærer i Irak og har holdt dem fanget på et hemmelig sted siden 11. januar. Iranerne hadde håpet at de ville bli løslatt i bytte for løslatelsen av de britiske soldatene, men Bush er hard og nådeløs. Den irakiske regjeringen har også oppfordret Bush til å løslate iranerne, men han ignorerer forespørslene.

Og nå får vi vite av selveste ABC News at USA er involvert i en hemmelig krig i Iran. Mainstream media bekrefter altså endelig det vi har visst lenge gjennom Seymour Hersh, Scott Ritter, Reese Erlich og andre. Siden 2005, forteller ABC News, har amerikanske funksjonærer drevet med opplæring av en pakistansk militant stamme-gruppe med nære relasjoner til Taliban for at de skal utføre dødelige gerilja-raid inne i Iran. Den pakistanske gruppen – som heter Jundullah – har påtatt seg ansvaret for drap og kidnapping av over et dusin iranske soldater og funksjonærer. Nyligst tok Jundullah ansvar for en buss-bombing som drepte minst 11 medlemmer av den iranske revolusjonære garden i februar. Funksjonærer sier at USAs forhold til Jundullah er arrangert slik at USA ikke gir noe pengehjelp til gruppen, som ville kreve en offisiell ordre fra presidenten eller “finding” så vel som kongressens overvåking. Noen tidligere CIA-funksjonærer sier at arrangementet minner om hvordan USA brukte stedfortredende hærer for å destabilisere Nicaraguas regjering på 1980-tallet.

USA ønsker regimeskifte i Iran for selv å bli den dominerende makten i Midtøsten som kan bestemme oljeprisene til enhver tid. De vil slå tilbake 1979-revolusjonen og sette inn sitt eget styre der, et som tilsvarer det de hadde under shahen. Da shahen satt med makten i Iran, oppmuntret USA landet til å utvikle atomteknologi, og nå lager de masse bråk om denne teknologien fordi de har et prestestyre. Uansett hva Dick Cheney måtte mene om at iranerne skal få en bombe som de skal gi til sine Hezbollah-brunskjorter som har celler og underjordiske greier i Washington og New York -- så er den egentlige årsaken til at USA presser FN så hardt mot Iran om dette atomspørsmålet at når Iran har atombomben, kan de ikke lenger bare bombes og invaderes uten videre. Pakistan har bomben, men det er det ingen som snakker om. Når man ser hvilken voldsom slagkraft Iran nå trues med, med minst fire carriers i gulfen, amerikanske tropper i Irak på den ene siden og i Afghanistan på den andre, er det neimen ikke rart at iranerne blir så nervøse at de vil ha en bombe. De ønsker ikke å bli klasebombet sønder og sammen for at USA skal sette inn en ny shah eller junta eller president eller statsminister. Mønsteret er at først kommer de økonomiske hit men med sine stresskofferter, og hvis de ikke får de avtalene Washington ønsker, blir sjakalene sendt inn -- dvs. snikmordere, folk som skaper opptøyer for å iscenesette statskupp osv. Sjakalene har nå jobbet hardt i Iran i lengre tid uten resultater, og da blir gjerne militære midler brukt i siste instans, som i Irak. Det er derfor de er slagklare mot Iran. Det er fire amerikanske carriers i gulfen:

USS Eisenhower

USS Boxer

USS Enterprise

USS Iwo Jima

Hvordan ville vi ha følt oss hvis en slik enorm slagkraft hadde ligget utenfor Norskekysten og ventet på grønt lys fra Det Hvite Hus? Norge har også olje!

John Perkins forteller:

JOHN PERKINS: Vel, Iran var under shahen på den tiden. Det var i Iran at økonomiske hit men ble startet fordi at tidlig på 1950-tallet valgte Iran demokratisk en mann som het Mossadeq som statsleder. Og han ble fremstilt - han var 'årets mann' for Time magazine i 1951, tror jeg det var. Og han ble fremstilt som Midtøstens håp og faktisk av hele verden som den demokratisk valgte president.

Men så snart han kom til makten, gikk han opp imot oljeselskapene. Og som et foregangseksempel på hva Roldos og Torrijos kom til å gjøre senere, stilte han virkelig opp på vegne av sitt folk. Og han sa, spesielt British Petroleum, hvis dere skal bli her, må dere gi deres rettferdige andel til vårt folk. Oljeselskapene var veldig opprørte, så USA besluttet å gå inn og gjøre noe med dette.

Nå, på den tiden var vi vettskremte for atomkrig. Russland var fienden etter annen verdenskrig, og Iran er på den russiske grensen. Så vi torde ikke sende inn tropper for å bli kvitt Mossadeq, igjen en demokratisk valgt president fremstilt som et eksempel, men vi har bestemt at vi må bli kvitt ham fordi han står imot oljeselskapene. Istedenfor å sende inn troppene sendte vi Kermit Roosevelt inn, en CIA-agent som tilfeldigvis var Teddys barnebarn, og vi sendte ham inn med noen få millioner dollar, og han klarte å skape opptøyer, protester, kaos, og for å gjøre en lang historie kort, styrtet han Mossadeq, statslederen, og bragte shahen tilbake til makten.

Vi kjenner alle til shahen. Så på en måte var jeg tilbake i dette landet hvor økonomiske hit men begynte. En av de leksene vi lærte fra Kermit Roosevelt var imidlertid den at han var en CIA-agent, statsansatt. Hvis han hadde blitt oppdaget, ville regjeringen havnet i problemer. Så kort etter dette ble det besluttet at økonomiske hit men måtte ansettes av private selskaper. NSA, CIA kunne identifisere oss, kunne kjøre alle testene på oss, kunne huke oss, men til syvende og sist måtte vi arbeide for private selskaper slik at hvis vi ble tatt, ville det bli sporet til privatkapitalistisk grådighet istedenfor regimepolitikk.

John Perkins

John Perkins er forfatter av den selvbiografiske bestselgeren fra 2004: Confessions of an Economic Hit Man. Hans nye bok kommer ut i juni 2007 og heter: The Secret History of the American Empire.

USA er nå også dypt involvert med militære eventyr i Afrika, spesielt Somalia. Dette er en tankevekker når vi tar i betraktning at i 2001, hadde Pentagon planlagt å ta syv regjeringer på fem år, blant annet Somalia. Her er en relevant liten gjentagelse: Den pensjonerte 4-stjerners generalen Wesley Clark, som forøvrig var NATOs topp-kommanderende under bombingen av Kosovo, ble intervjuet av Amy Goodman 27. februar i år. Her er hans fete lekkasje fra Pentagon fra noen få uker etter 9/11 2001:

GENERAL WESLEY CLARK: Omtrent ti dager etter 9/11 gikk jeg gjennom Pentagon og så forsvarsminister Rumsfeld og viseminister Wolfowitz. Jeg gikk ned i underetasjen bare for å si hallo til noen av Joint Staff-folkene som pleide å jobbe for meg, og en av generalene kalte meg inn. Han sa: "Sir, du må komme inn og snakke med meg et øyeblikk." Jeg sa: "Vel, du har det for travelt." Han sa: "nei, nei." Han sa: "Vi har vedtatt at vi skal gå i krig med Irak." Dette var på eller omkring den 20. september [2001].

Jeg sa: "Vi skal gå i krig med Irak? Hvorfor?" han sa: "Jeg vet ikke." Han sa: "Jeg tipper at de ikke vet hva annet de skal gjøre." Så jeg sa: "Vel, fant de noe informasjon som forbinder Saddam til al-Qaeda?" Han sa: "Nei, nei." Han sier: "Det er ikke noe nytt på den måten. De har bare bestemt å gå til krig med Irak." Han sa: "Jeg tipper det er at vi ikke vet hva vi skal gjøre med terroristene, men vi har et godt militære og vi kan ta ned regjeringer." Og han sa: "Jeg tipper at hvis det eneste verktøyet vi har er en hammer, må hvert eneste problem ligne en spiker."

Så jeg kom tilbake for å treffe ham et par uker senere, og innen den tiden bombet vi i Afghanistan. Jeg sa: "Skal vi fortsatt gå i krig med Irak?" Og han sa: "Åh, det er verre enn det." Han plukket opp et stykke papir. Og han sa: "Jeg mottok dette nettopp fra overetasjen" - han mente forsvarsministerens kontor - "idag." Og han sa: "Dette er en memo som beskriver hvordan vi skal slå ut syv land på fem år, vi begynner med Irak, og så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og avslutningsvis Iran." Jeg sa: "Er det hemmelig?" Han sa: "Yes, sir." Jeg sa: "Vel, ikke vis det til meg."

Og jeg traff ham for et års tid siden, og jeg sa: "Husker du det?" Han sa: "Sir, jeg viste deg ikke den memoen! Jeg viste den ikke til deg!"

AMY GOODMAN: Unnskyld meg. Hva sa du han het?

GENERAL WESLEY CLARK: Jeg kommer ikke til å gi deg navnet hans.

AMY GOODMAN: Så gå igjennom landene igjen.

GENERAL WESLEY CLARK: Vel, vi begynner med Irak, så Syria og Libanon, så Libya, så Somalia og Sudan, og tilbake til Iran.

General Wesley Clark

Irak-krigen og første verdenskrig

Det er mye bra stoff i The New Yorker. Jeg begynte å abonnere på online-versjonen fordi Seymour Hersh skrev der. Men du store min, det er så mange andre ypperlige journalister der også, som f.eks. George Packer.

George Packer har skrevet en interessant bok med tittelen The Assassins' Gate -- America In Iraq. Han skrev også en slående artikkel i 2. april-utgaven av The New Yorker med tittelen Betrayed - The Iraqis who trusted America the most. Dette førte til en rekke leserbrev, og i siste utgave svarer han på noen av disse spørsmålene.

Det som fascinerer meg, og samtidig slår meg som meget foruroligende, er at George Packer ser langt mindre likhet mellom Irak-krigen og Vietnam-krigen enn mellom Irak-krigen og den første verdenskrig. Og det er virkelig foruroliggende når vi tar i betraktning at første verdenskrig ble utløst av tåpelige misforståelser, personlige forfengeligheter og kaotiske kommunikasjonsproblemer. Heldigvis hadde John F. Kennedy lest denne historien og tenkte på den under Cuba-krisen i oktober 1962 da verden stod på randen av global atomkrig mellom stormaktene. Idag er både journalister og politikere skremmende historieløse, et faktum som ble påpekt av Robert Fisk da han holdt en tale i California for fire måneder siden, og som vi har sitert her tidligere:




ROBERT FISK:

Om og om igjen blir araberne nå gitt skylden for Holocaust. Husker dere Menachem Begin, da han sendte troppene sine mot Beirut i 1982, skrev han dette rablende, hysteriske brevet til Reagan hvor han sa at han følte seg som Den Røde Hær som nærmet seg Berlin hvor Hitler var – Hitler var den stakkars gamle Yasser Arafat, som forøvrig hevdet på den tiden at han forsvarte Beirut akkurat som Stalingrad.

Alle er besatt av den annen verdenskrig. Alle. Bush, selv vår egen kjære Mr. Blair, tror de er Winston Churchill. Og alle våre fiender, hver eneste én av dem, tro meg, er en Tigris’ Hitler. Antony Eden henviste faktisk til Nasser som Nilens Mussolini. Vi tar alle på oss våre annen verdenskrigskapper, det er utrolig. Og hvis noen, noen som helst, foreslår at krig er galt, da er vi Neville Chamberlain, vi er i pasifiseringens hus, og se hva som hendte i 1939.

Og journalister går med på dette. Pollack, en av disse personene, gikk med på den linjen. Vi forsøker tilfreds å gjenta de historiske bitene vi husker unøyaktig og feilaktig. Og vi husker ikke den britiske invasjonen av Irak i 1917, da den britiske offiseren kunngjorde et dokument på Baghdads vegger som sa: ”Vi kommer her” – til befolkningen i Mohafazat, Baghdads landsdel – ”Vi kommer her, ikke som erobrere, men som frigjørere for å befri dere fra generasjoner av tyranni.” Og i 1920, da opprøret, det irakiske opprøret mot britisk herredømme i Irak, begynte, bombarderte vi Fallujah, og vi bombarderte Najaf. Den britiske hæren, i 1920. Jeg har sett telegrammet som ble skrevet av britisk etterretning i Baghdad til krigsdepartementet i London, hvor det står at terrorister krysset grensen fra... ?

PUBLIKUM-MEDLEM:

Syria.

ROBERT FISK:

Ja, akkurat. Du leste det telegrammet. Du visste om det telegrammet. Og så stod Lloyd George, den britiske statsministeren, frem i Underhuset og sa: ”Hvis britiske tropper forlater Irak nå, vil det bli... ”?

PUBLIKUM-MEDLEM:

Borgerkrig.

ROBERT FISK:

Presist. Du leste The Times’ parlamentariske rapport i 1920, ikke sant? Vi leser ikke historie. Våre journalister leser ikke historie. Du store min, det gjør heller ikke våre ledere.

Hva nå med Irak-krigen og Vietnam? Selvfølgelig er det slående likheter når det gjelder soldatenes lidelser, krigsforbrytelser, snikskyttere fra motstandsfolk som vil ha okkupantene ut, og hele det helvetes sølet og rotet. Og det er på tide for alle gamle hippies og krigsmotstandere og antikrigs-veteraner å ta en tur nedover Memory Lane. Gå for all del ikke glipp av den 12 minutters film-traileren. Just dig it, man. Dig it.

Og nå tilbake til George Packer og The New Yorker. Det var to spørsmål og svar jeg virkelig festet meg ved (det første og det siste):

George Packer

Jeg likte denne artikkelen veldig godt, fordi den ser ut til å passe med tankene du uttrykte i din bok The Assassins’ Gate, som jeg leste med stor interesse. En liten innvending som henger igjen er at din sans for liberal rettskaffenhet slår meg som den ”melk-og-vann”-varianten som Theodore Roosevelt advarte mot. Er den tøff nok til å stå imot denne ildprøven i Mesopotamia?
Brian Stewart
Bloomington, Ind.

Du henviser til Roosevelts stikk mot Woodrow Wilson i årene før USA ble med i første verdenskrig: ”En melk-og-vann rettskaffenhet som ikke er støttet av makt helt og holdent, er like ondt og til og med slemmere enn makt uten rettskaffenhet.” Ingen ønsker å komme ut i forsvar for hverken rettskaffenhet eller utvannet melk (jeg vet at jeg ikke ønsker det), men dessverre gir ikke Roosevelts makt-kult svar på de vanskeligste utenrikspolitiske spørsmålene heller. Da Wilson forsterket sin idealisme med litt stål og, som Roosevelt hadde oppfordret, tok Amerika inn i Den Store Krigen, endte hans beslutning med en bitter fred for Europa, en periode med reaksjon i Amerika, Wilsons politiske og personlige selvdestruksjon, og grunnlaget for den neste verdenskrig. I flere år har jeg tenkt at Irak-krigen, i sin moralske atmosfære, ligner langt mer på første verdenskrig enn enten annen verdenskrig eller Vietnam. Og dens testamentariske gave kan være lik. Hverken idealisme eller tøffhet har stått imot ildprøven i Mesopotamia. Leksen er ikke å omfavne det ene eller det andre, det er å kombinere dem med visdom.

Mens jeg leste din artikkel, fikk jeg en kvalmende følelse av at vi har vært her før. Vet du om mange vietnamesere følte det samme som disse irakiske oversetterne og andre som vi ansatte og så lot i stikken?
Thomas B. Jones
Rochester,
N.Y.

Jeg har lest og hørt at mange vietnamesere følte seg latt i stikken på slutten av Vietnam-krigen -- jeg anbefaler sterkt Frank Snepps book “Decent Interval,” om amerikanernes siste dager i Saigon. Men, sammenlignet med Irak kom Amerika seg ut av det med en viss grad av ære ved å evakuere og forflytte sine vietnamesiske venner til USA -- hundre og førti tusen av dem innen slutten av 1975. Sammenlign det med de hundrevis av irakere -- nesten alle flyktninger fra Saddam-tiden -- som har fått lov til å immigrere til USA i løpet av de siste få årene. Forskjellen er at Gerald Ford, som visste at Vietnam var tapt, var politisk istand til å bringe flyktningene hit i store tall og følte seg moralsk forpliktet til å gjøre det. George W. Bush har ikke sagt noe som helst om irakiske flyktninger, antagelig fordi de representerer en politisk skam, og resten av regjeringen har vært ekstremt treg med å ta opp det som nå er en krise.

Bush-administrasjonens farlige lek

USA-sponsede kurdiske gerilja-angrep i Iran

Først litt om språk: Vi bør velge våre ord og begreper med omhu. De fleste ville kanskje ha skrevet ”USAs farlige lek” eller ”amerikanernes farlige lek,” men dette er misvisende. Det er det nåværende regimet i Washington, spesielt den utøvende delen, The Executive Branch, altså Det Hvite Hus med kongressen nå på svært motvillig slep, som spiller denne farlige leken. Det er forøvrig et økende antall demokratiske kongressmedlemmer som mener at impeachment av presidenten, visepresidenten og andre fortsatt bør være på bordet, i det minste som et pressmiddel, og at de som sitter med makten i Det Hvite Hus har begått såpass mange ulovligheter at de bør stilles til ansvar for domstolene. Det er nå avgjort at justisminister Gonzales har løyet åpent og frekt om sin rolle i de kontroversielle oppsigelsene av aktorer, og kongressen krever at han må gå av.

Når jeg foreslår at vi på denne måten velger våre ord og begreper med omhu, er det fordi vi har noen merkelige organisasjoner her til lands som ser ut til å sette likhetstegn mellom kjeltringene i Det Hvite Hus og den amerikanske befolkningen. Hvis man beskylder Bush og Cheney for noe, da fornærmer man hele USA, heter det. Da er man anti-amerikansk eller USA-hater. En av de underligste organisasjonene av denne typen heter Venner av Amerika, som ”ønsker å fremme et fortsatt godt forhold mellom Norge og USA ved å sette fokus på det politiske og historiske slektskapet mellom de to nasjonene.”

Foreningen drives av et par karer i 20-årene, som altså er for unge til å huske Watergate. Hadde de levd den gangen, ville de nok ha ment at enhver kritikk mot Agnew, Nixon, Haldeman, Ehrlichman, Colson og Mitchell var anti-amerikansk. Som kjent ble alle dømt for ulovligheter untatt Nixon, som ble benådet av sin etterfølger Gerald Ford. De er også for unge til å huske da amerikanske krigsveteraner fra Vietnam, mange av dem i rullestoler eller blinde fra krigens herjinger, kastet sine medaljer og utmerkelser i protest og avsky. Hvis man nå påpeker at over tusen soldater og noen offiserer har gått AWOL (=Absence Without Leave) i protest mot Irak-krigen og har skrevet et opprop til Bush, en massiv underskriftskampanje, om å stanse Irak-okkupasjonen og trekke troppene hjem, mødrenes og bestemødrenes demonstrasjoner mot Irak-politikken over hele USA i et teater som minner sterkt om Vietnamkrigens dager for 35 og 40 år siden, da vil man høre fra disse kretser at dette er løgn og rykter og propaganda, og vi vil bli servert sitater fra syltynne dementier på ett eller annet dott-gov nettsted.

En annen norsk organisasjon heter Monticello Society, oppkalt etter Thomas Jeffersons hjem. De har noe de kaller ”Media Watch,” som skal være ”en vaktbikkje overfor norsk presse” og korrigere ”faktafeil, misforståelser, halvsannheter, utelatelser, løgner og tendensiøst negative vinklinger i medienes dekning av USA.” En av deres formålsparagrafer går ut på å ”motarbeide antiamerikanske holdninger, særlig i norske media.”

Det som slår meg med disse organisasjonene er at de får et partisansk preg, selv om dette nok er utilsiktet. Problemet er at de såkalte anti-amerikanske holdningene de vil til livs er ofte de som kommer fra amerikanske senatorer og andre høytstående funksjonærer i USA. De kommer også fra amerikanske etterforskende journalister, dvs. de som graver litt og ikke bare gjentar det som blir sagt på Pentagons pressekonferanser.

Forsiktig valg av ord og uttrykk er kanskje enda viktigere når det gjelder Israels politikk. Kritikk av Iraels politikk har lenge blitt fremstilt som angrep mot jøder. I den sammenheng er det ironisk at de aller fleste kilder jeg har sitert angående skarp kritikk av Irael og USA og forsvar av palestinernes sak, disse kildene er stort sett jødiske, for det meste amerikanske jøder, men også israelere. Det er et taknkekors at jeg nylig ble kalt ”jødehater” på et norsk forum fordi jeg siterte den nylig avdøde israelske professoren Tanya Reinhart for å støtte norsk anerkjennelse av Hamas-regjeringen. Bruk av ord som ”jødehater,” ”USA-hater,” ”araberhater” eller hva det nå er fordi man kritiserer politiske feilgrep og overgrep er pjatt fra barnehagen.

Begrepet ”support the troops” er svært omdiskutert disse dager. Administrasjonen hevder at å støtte de unge menn og kvinner som har blitt sendt inn i et uutholdelig helvete går ut på å gi dem flere våpen, flere medsoldater, flere aggressive oppdrag, og å forsvare konsekvensene av alle deres dødelige handlinger – å gjøre dem til seierherrer og herrefolk i Midtøsten. De demokratiske motstanderne i kongressen, med et økende antall samtykkende republikanere, mener at krigen er like lite vinnbar som krigen i Vietnam var, og at ”support the troops” betyr å sende dem hjem og ut av det helvete de befinner seg i.

Sir! No Sir!

Selv vil jeg ta dette siste argumentet et betydelig skritt videre ved å hevde at den eneste måten man virkelig kan støtte disse unge menneskene på er å ta dem ut av militæruniformene og skaffe dem normale jobber i det sivile liv. Da er det ikke lenger tropper man støtter, men hva skal man med tropper når krig må avskaffes uansett? Problemet er at krigsveteranene får ikke en gang den legehjelpen de trenger og heller ikke de økonomiske kompensasjonene de ble lovet, en nasjonal skandale av uante proporsjoner (i tillegg til millioner desperate irakiske flyktninger), så hjelp til krigsveteranene med normalt arbeide og inntekt fra offentlig hold er tvilsomt for å si det mildt.

Demonstrasjon i Washington DC

Men så til sakens kjerne: Reese Erlich er en uavhengig radioprodusent og journalist. Han forteller om Iran i siste utgave av Mother Jones og er forfatter av den kommende boken The Iran Agenda: the Real Story of U.S. Policy and the Middle East Crisis.

Tirsdag 27. mars 2007 ble Reese Erlich intervjuet av Amy Goodman på Democracy Now! om de iransk-kurdiske geriljaene som holder til blant sine kurdiske brødre i Nord-Irak. Erlich skriver: "Kurdiske og amerikanske kilder sier at USA har støttet gerlija-operasjoner mot Iran og sendt pengene gjennom organisasjoner i det irakiske Kurdistan.”

Irans arrestasjon av de 15 britiske sjøfolkene og marinesoldatene fant sted mens FNs sikkerhetsråd stemte enstemnig for flere sanksjoner mot Iran fordi de nekter å suspendere sitt atomprogram. De økonomiske sanksjonene tar sikte på Irans våpeneksporter, statsbank, og deres elite Revolusjonære Garde Korps. Den iranske regjeringen avviste sanksjonspakken som ulovlig og kunngjorde at de ville redusere sitt samarbeide med FNs atomvaktbikkje-byrå.

Amy Goodman intervjuet Reese Erlich dagen før sendingen, dvs. mandag 26. mars 2007.

En liten bemerkning: Erlich nevner i dette intervjuet at tyrkerne ikke stoler på USAs dementier angående støtte til kurdiske motstandsgrupper. Dette er utrolig interessant når vi tar med i betraktningen at USA tidligere støttet og finansierte Tyrkias brutale undertrykkelse av den kurdiske befolkningen – noe Noam Chomsky har beskrevet i noe detalj i flere av sine foredrag. Dette håper jeg at vi kan komme tilbake til i en senere blogg.

Amy Goodman åpnet sitt intervju med Reese Erlich forrige tirsdag med å spørre hvilke konsekvenser Sikkerhetsrådets sanksjoner ville få for Iran.

REESE ERLICH: Jeg tror at de nyeste FN-sanksjonene var klart sponset og godkjent kun på grunn av press fra USA. De gjør ikke mye for egentlig å påvirke Iran noe særlig. De trapper opp frysingen av noen iranske individers aktiva, noen få andre ting. De gjentar også, bør man merke seg, FNs målsetting om å gjøre Midtøsten atomfri, og det inkluderer Israel. Og jeg er sikker på at det ikke er noe som Bush-administrasjonen kommer til å trompetere når de snakker om de seneste FN-sanksjonene. Igjen tror jeg at i den større sammenheng er de sanksjonene som ble godkjent av FN en del av en økende anstrengelse for å presse Iran til hovedsakelig å bøye seg for amerikanske interesser i området.

AMY GOODMAN: I siste utgave av Mother Jones har du et innlegg hvor du snakker om de iransk-kurdiske geriljaene. Forklar hvem og hvor de er.

REESE ERLICH: I Nord-Irak er det tre iransk-kurdiske grupper som opererer og som har eiendommer og driver med politisk organisering. Husk at kurderne i Iran opplever ganske mye undertrykkelse, de får ikke lov til å lære sitt eget språk på skolene. De opplever diskriminering. De er mye fattigere enn resten av Iran. Så den kurdiske befolkningen har meget velbegrunnede klagemål mot regjeringen i Tehran. USA har utnyttet dette.

Når det gjelder den ene gruppen, P.K.K. eller Kurdistans Arbeiderparti og de sponser dem sammen med Israel for å gjennomføre gerilja-raid inne i Iran og dets del av en mye bredere plan fra USAs side som går ut på å nøre opp misnøye og virkelige terrorist-aktiviteter av etniske iranere forskjellige steder i Iran. Og da jeg var i Nord-Irak, ble det mulig for meg å forstå hva slags aktiviteter som foregår fra irakisk jord under de kurdisk-kontrollerte områdene i Irak, inn i Iran.

AMY GOODMAN: Hvordan kom du frem til gerilja-leiren?

REESE ERLICH: Vel, det er ganske interessant, to mobiltelefon-oppringninger og en kjøretur opp på fjellet. Ett av argumentene fra den kurdiske regionale regjeringen i Irak og fra USA er at de kan ikke finne disse geriljaene fordi det er så utilgjengelig terreng at ingen kan finne dem. De opererer fra hemmelige baser osv. Men det eneste jeg gjorde var å kjøre opp til den nærmeste irakiske landsbyen og spurte den lokale sjåføren og de sa: å ja, hvilken av gerilja-leirene vil du se og vi skal ta deg rett til dem. Så de er veldig lette å finne.

Reese Erlich

AMY GOODMAN: Så nå, forklar forskjellen. Forklar P.K.K. og P.J.A.K.

REESE ERLICH: P.K.K. er moderorganisasjonen hvis du vil. Den ble grunnlagt av Oshelan, den tyrkiske kurderen som nå er i fengsel, tiltalt for terrorisme. P.K.K. står forøvrig på USAs utenriksdepartements liste over terrorist-organisasjoner. P.J.A.K., Partiet for Kurdistans Frie Liv, er den iranske søsterorganisasjonen. For circa to år siden ble P.K.K. splittet opp i fire partier i hvert av de landene hvor kurderne bor. I Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Så P.J.A.K. er den iranske søsterorganisasjonen. Hovedsakelig er de fortsatt en del av den samme organisasjonen. For å få til de P.J.A.K.-intervjuene jeg gjorde, måtte du igjennom to P.K.K.-leire med walkie-talkies og soldater og geriljaer osv. Med alle intensjoner og hensikter er de den samme tingen.

AMY GOODMAN: Og kan du forklare USAs forhold til disse organisasjonene?

REESE ERLICH: Vel, det er veldig komplisert. For på den ene siden er USA veldig sterkt imot P.K.K.s handlinger i Tyrkia. Og på den andre siden støtter de P.K.K.s angrep mot Iran. Dette er typisk for USAs hemmelige bestrebelser da vi så amerikansk støtte til Mujahadeen mot den sovietiske invasjonen av Afghanistan. De tok parti med noen ganske avskyelige typer som omsider dannet al-Qaeda og bombet New York.

Så nok en gang allierer USA seg med én gren av dette partiet, men ikke med den andre grenen, og spiller en veldig farlig lek og de spiller en veldig lignende lek med Mujahadeen al-Halb, en annen iransk gruppe og med grupper i Baluchestan som er nær den pakistansk-iranske grensen hvor noen revolusjonære garders busser ble sprengt. Det er en veldig, veldig farlig, bedragersk lek som USA spiller.

AMY GOODMAN: Du snakket om hvordan Ochelans politiske organisasjon, Radikale Kurdistans Arbeiderparti, P.K.K. er identifisert som en terrorist-organisasjon av USAs utenriksdepartement. Og da skal P.J.A.K.s forhold til partiet holdes på avstand. Du måtte passere to P.K.K.-kontrollposter på veien til gerilja-leirene og hver av dem sendte informasjon oppover linjen via walkie-talkie?

REESE ERLICH: Det er helt riktig. Ingen av de kurdiske gruppene jeg snakket med, ingen mener at P.K.K. og P.J.A.K. er egentlig separate organisasjoner. I det minste er det veldig klart at de koordinerer sine aktiviteter, mottar penger, våpen osv. Men jeg tror at i praksis fungerer de som én organisasjon.

AMY GOODMAN: Og de kurdiske organiserer på Sulamani-universitetet?

REESE ERLICH: Vel, det er veldig interessant. De politiske partiene i Nord-Irak, de iransk-kurdiske partiene inkluderer K.D.P.I. som er iransk-kurdisk – det er et iransk kurdisk parti – la oss prøve det igjen: K.D.P.I. er Irans Demokratiske Kurdiske Parti, og Komala, er to langvarige organisasjoner, de utfører politisk organisering blant iranske kurdere. Som jeg nevnte er situasjonen veldig vanskelig for kurdere som bor i Iran. De krysser over grensen inn i Irak av og til. Det er veldig lett å gå over smuglerstiene. Så de to partiene har Peshmurga geriljagrupper, men de er ikke engasjert i væpnet aktivitet mot USA. Så når du drar til universitetet i Sulamani, har de diverse kurdiske partiene sine støttespillere og de organiserer husmøter og forskjellige typer politiske aktiviteter for å støtte sine krav inne i det iranske Kurdistan.

AMY GOODMAN: Reese Erlich, avisen The Guardian fortalte nylig at Bush-administrasjonen strever med å hindre at Tyrkia angriper kurdisk-kontrollerte områder i Nord-Irak. Amerikanske funksjonærer frykter at et slikt angrep ville åpne en tredje front i kampen for å redde Irak fra å gå i oppløsning. Tyrkiske kilder sa at spesialstyrke-operasjoner har allerede begynt i Nord-Irak for å bekjempe krigere med tilknytning til P.K.K. -- Det Kurdiske Arbeiderpartiet.

Dette ville ikke være første gang. Tyrkia invaderte Nord-Irak for ti år siden. Tyrkia sendte 40,000 tropper inn i Irak. Men det har ikke vært noen storslåtte tyrkiske innblandinger siden den amerikanske invasjonen. USA har sverget å slå ned på P.K.K., men Tyrkia beskylder USA for å drive et dobbeltspill i Nord-Irak. Funksjonærer sier at CIA hemmelig finansierer og bevæpner P.K.K.s søsterorganisasjon, det Iran-baserte Kurdistans Frie Livs-Parti for å destabilisere den iranske regjeringen.

REESE ERLICH: Det er nøyaktig hva jeg hentydet til tidligere, som går ut på at USA spiller en veldig, veldig farlig lek ved å støtte noen i de etniske samfunnene som har legitime klager mot Iran. Så tyrkerne vet nøyaktig hva som foregår, de tror ikke på dementiene som kunngjøres av USA. De har sin egen agenda å følge opp. Tyrkias kurdere opplever temmelig mye undertrykkelse, antageligvis enda verre enn inne i Iran. Det har blitt begått noen forferdelige forbrytelser av den tyrkiske regjeringen mot den kurdiske befolkningen i lang tid, P.K.K. blir betraktet som en legitim motstandsorganisasjon. Problemet selvfølgelig er at det er mer eller mindre en sekt som er formet omkring Oshelan og du har to, den tyrkiske regjeringen på den ene siden og P.K.K. på den andre, og ingen av dem tilbyr noe virkelig alternativ for det kurdiske folket.

Så Tyrkia har virkelig invadert Nord-Irak i 1990-årene i et forsøk på å utslette P.K.K. som var mislykket. I en tid når USA eskalerer krigen i Baghdad med trusler om å angripe Iran, kunne Tyrkia plutselig bli involvert i sammenstøt med den kurdiske regionale regjeringen i Irak. Så det som nå er et søl vil bli et utrolig mye større søl.

Amy Goodman

AMY GOODMAN: Og til slutt Reese Erlich, forholdet med Storbritannia og Israel, begge USA-allierte med disse partiene.

REESE ERLICH: Israel støtter diverse kurdiske grupper. Både blant de irakiske kurderne så vel som P.J.A.K. blant de iranske kurderne. For Israel som har en lang historie med å støtte ikke-arabiske land i et forsøk på splitte araberverdenen så de støttet shahen av Iran, Hali Salasi i Etiopia. Tyrkia, de var allierte med Tyrkia i mange år og de ser etter å prøve å bruke kurderne på samme måte. Du har israelske sikkerhetsfunksjonærer som lærer opp vaktene på Arabial Lufthavn i Nord-Irak. Du har opplæring av spesielle anti-terrorisme-skvadroner. Jeg tror de arbeider med P.J.A.K. selv om dette blir fullstendig fornektet av P.J.A.K. og israelerne spiller også en veldig farlig lek fordi de blander seg inn i Iraks affærer og forårsaker ganske mange problemer både for Iran og nå er de i tottene på Tyrkia som var deres langvarige allierte.

AMY GOODMAN: Du beskriver i din kommende bok at Israel deltar aktivt i – med Mossad-agenter som utgir seg for å være forretningsmenn som setter opp butikk i K.R.G. kort tid etter USAs invasjon i 2003, med BBC TV og oppdager israelske tidligere spesialstyrke-soldater som lærer opp kurdiske sikkerhetsfolk på flyplassen. Si mer om det.

REESE ERLICH: Ja, akkurat. BBC laget et veldig bra spesialprogram på TV hvor de intervjuet disse tidligere israelske etterretnings-agentene som nå angivelig arbeider som private leverandører, ganske likt det som CIA gjør med sine agenter rundt i verden. Så det var på TV og da jeg spurte de iran – de irakiske funksjonærene om dette, nektet de for alt, selv om de hadde vært på TV og en tydeligvis velaktet nyhetsorganisasjon. Jeg hadde snakket med forskjellige mennesker som hadde hatt møter med antatte israelske forretningsfolk som var mye mer interessert i våpenhandel og etterretning og denslags ting.

Så israelerne har i betydelig grad trappet opp sine aktiviteter i Nord-Irak. Jeg tror at hvis den irakiske krigen omsider går veldig galt for USA, som alle indikasjoner viser at den vil, kommer Irak til slutt til å dele seg opp i tre forskjellige land inkludert et uavhengig Kurdistan i nord og israelerne håper å dra fordel av det ved å ha et brohode mot sunniene og shiaene og de arabiske delene av Irak så vel som de andre arabiske nabolandene. Det er et langtidsmål for israelerne.

AMY GOODMAN: Reese Erlich er en uavhengig radioprodusent og journalist; han forteller om Iran i siste utgave av Mother Jones-magasinet. Han er forfatter av den kommende boken: The Iran Agenda: The Real Story of U.S. Policy in the Middle East Crisis. Jeg snakket med ham i San Francisco.

"nemine contradicente" = med ingen som taler i opposisjon

Originalteksten [rush transcript] kan leses her og TV-programmet kan lastes ned herfra.