Om Märtha Louise, Lisa Williams, engler, avdøde sjeler, tabloidpresse og kongehuseksperter

Märtha Louise

Det er ytterst sjelden at jeg gidder å kommentere temaer som opptar tabloidpressen og bygdesladderet i Norge. September er vanligvis ikke agurktid, men mannen og dama i gata har tydeligvis behov for å fylle seg med noe flåsete for å slippe å tenke på halshugging, kriger og klimaproblemer. Det er imidlertid tragisk at denslags intellektuelt tidsfordriv skal medføre hysterisk mobbing av uskyldige og søte Märtha Louise, som i motsetning til f.eks. politikere (og forsåvidt også artister og underholdere) ikke har valgt å være kjendis.

Det er ikke første gang at denne damen, som aldri har gjort noen fortred, har blitt mobbet. Da hun skrev en bok om engler, som jeg innrømmer at jeg ikke har lest, som som såvidt jeg vet ikke omtaler noen negativt eller støtter noen umoralske ideologier, ble hun utsatt for en hets man skal lete lenge for å finne maken til.

Noe av det tammeste jeg har lest stod nettopp i ABC Nyheter, hvor såkalte "europeiske kongehuseksperter" tar til orde mot henne, om at hun skader kongehuset osv. Nå har jeg alltid vært likegyldig til monarki og kongehus, dvs. det er akkurat det samme for meg om staten er republikansk eller monarkisk, men de som er fanget i den arverekken kan ikke noe for det og har lite eller ingenting de skulle ha sagt. Derimot har jeg ingen forståelse for hva man skal med kongehuseksperter. Jeg kan ikke se noen som helst samfunnsnytte, og heller ingen kulturell eller åndelig verdi, som denslags ekspertise angivelig skal føre med seg. 

Når man først skal holde kongehus -- av samme grunn som at folk holder hunder, katter, kaniner og hamstere -- bør det imidlertid påpekes at aktiv deltakelse i spiritistiske seanser er en gammel royal tradisjon. Hvis noen betviler dette, vil jeg anbefale Peter Underwoods bok Queen Victoria's Other World, som jeg selv har på hyllen etter min mor og som nå er på salg for $0.79 via Amazon.

Nok om konger og dronninger og prinsesser og sånt. La det bare være sagt at Märtha Louise bør få være i fred med sine hobbyer og interesser og fritidssysler, og hvis man ikke liker hennes forfatterskap er det bare å la være å lese bøkene hennes.


Lisa Williams

Det er imidlertid Lisa Williams jeg ønsker å kommentere litt. Aller først må det understrekes at jeg har den største beundring for Lisa Williams, at jeg er mektig imponert av hennes talent som klarsynt, og at hun gir meg inntrykk av å være en tvers igjennom ærlig, oppriktig og åpen person. Jeg må si meg dypt uenig med ehnver skeptiker som påstår at det er noe juks eller bedrag ved hennes virksomhet.

Jeg ser det heller ikke som relevant å kritisere henne for å ta seg betalt for konsultasjoner og demonstrasjoner, for hun trenger å dekke sine reiseutgifter, hotellopphold, måltider og livsopphold akkurat som enhver foreleser, musiker, komiker eller hva det skal være.

Den kritikken av Lisa Williams jeg skal foreslå blir bedre definert som en slags analytisk hypotese. Dette gjøres med den største ydmykhet fra min side, for det første fordi hun har noen forbløffende egenskaper mens de aller fleste av oss ikke er klarsynte i det hele tatt, og for det andre fordi den analytiske hypotesen er bygget på Rudolf Steiners åndsforskning, dvs. et forskningsområde som mangler etterprøvbarhet av samme grunn. Kritikken er imidlertid basert på undertegnedes teori som går ut på at det er en vesentlig forskjell mellom det å være klarsynt og det å være en innviet åndsforsker -- noe jeg skal komme tilbake til.

Rudolf Steiner viste en stor interesse for Sir Oliver Lodge, som var en av Englands mest fremragende akademikere og forskere for et århundre siden, og som skrev en bok om sine spiritistiske erfaringer. Han mistet sin sønn Raymond på Vestfronten i 1915, og deretter fikk han råd fra noen amerikanske spiritister om å oppsøke et medium i England. Dette gjorde han med stor skeptisk, vitenskapelig og rasjonell som han var, men han ble snart overbevist etter en masse automatisk skrift og bord-snuing. Han skrev derfor en bok om at han hadde kommunisert med sin avdøde sønn. Steiner mente imidlertid å ha avslørt at dette var et bedrageri.

De subtile detaljene om dette kan man lese i Steiners foredrag i Berlin, 6. februar 1917 (fra GA 175) "Materalisme og spiritualitet. Liv og død" -- her i engelsk oversettelse fra tysk.

Når det gjelder Lisa Williams, mener jeg at det er misvisende å bruke begrepet "bedrageri" fordi det lett blir misforstått. Lisa Williams er ingen bedrager; det er viktig å understreke. Men fordi hun kun er klarsynt og ikke innviet, ikke åndsforsker, kan det hevdes (ifølge denne hypotesen) at hun blir ført bak lyset. Ført bak lyset av HVEM?


Eteriske lik og skøyeraktive elementarvesener

Når et menneske dør, legger det først fra seg sitt fysiske legeme. Etter to eller tre døgn, legger det også fra seg sitt eterlegeme. I Det Nye Testamente kalles dette den annen død. (Joh. Åp. 2:11) Eller rettere sagt: Mennesket etterlater seg ikke hele eterlegemet, men den delen av det (ofte hovedparten) som ikke har blitt helliggjort eller renset av jeg'et i løpet av den nå avsluttede inkarnasjonen. Dette betyr at ethvert menneske etterlater seg først et fysisk lik, deretter et eterisk lik. Et eterlegeme er imidlertid også et livslegeme, dvs. det er en levende energisamling av tanker og erindringer som individet ikke lenger har bruk for på sin videre ferd inn i den åndelige verden. Av og til kan slike etterlatte eterlegemer bli tatt over av "skøyeraktige" elementarvesener.

Om Lisa Williams tar kontakt med elementarvesener ikledd etterlatte eterlegemer eller kun "hylsene" er jeg ikke sikker på, men man kan ivertfall slå fast at hun ikke kontakter de avdøde individualitetene eller menneskeåndene, selv om hun selv tror dette, for de har gått videre inn i kamaloka.  Alle hennes opptredener bevitner at dette er tilfelle. Hun beskriver den avdøde i fysisk detalj, viser fakter og talemåter, trekker frem erindringer og diverse opplysninger som er lagret i eterlegemet og som kun de pårørende kjenner til. Det er derfor hun er så overbevisende, ikke bare for sitt publikum, men også for seg selv.


Steiner: "Vi må ikke tro at eterlegemet kun manifesterer erindringer når det går over i den eteriske verden, kun ekko av det som mennesket gjennomgår her; det manifesterer en virkelig kontinuerlig individualitet. Det kan fortelle om hendelser og si helt nye ting. Men vi ville gå helt av sporet hvis vi trodde at vi nødvendigvis har kontakt med selve individet bare fordi det etableres en forbindelse med eterlegemet."

Et annet prinsipp som bør tas med i betraktningen er at den lengselen folk hadde for hundre år siden etter å finne fysiske bevis på det åndelige, som vi kan ta og se på, er fortsatt en sterk kulturfaktor. Vår materialistiske tidsalder, sa Steiner, bryr seg ikke med å følge den indre veien sjelen må ta inn i det åndelige, men ønsker isteden at det åndelige skal manifestere seg i det fysiske. "Nå er det fullt ut mulig for eterlegemet, som har blitt adskilt fra den virkelige individualiteten, å manifestere en type liv på egen hånd som lett kan forveksles med individet selv for den uinviede."


Innvielse og åndsforskning

Hvor finner vi så egentlig de avdøde? Og hvorfor må man helst være innviet for å orientere seg i det åndelige? For å gi et midlertidig noenlunne svar svare på dette, må vi først analysere vår nåværende bevissthet. Den består av tre tilstander -- eller fem. (For å gjøre det enkelt, tenker vi oss her som A4-mennesker med regulære døgnrytmer uten påvirkning av rusmidler og kjemikalier.) Disse tilstandene er 1) Våken dagsbevissthet, 2) Drømmesøvn, 3) Drømmeløs søvn. Og vi kan legge til: 4) Innsovning, 5) Oppvåkning.

Vår eneste klare bevissthet skjer gjennom vår rasjonelle tenkning, dvs. når vår hjerne er våken og aktiv. Vi har det samme forholdet til våre følelser som vi har til våre drømmer, og vi har det samme forholdet til vår vilje som vi har til vår drømmeløse søvn, dvs. når vi er helt sluknet. Hvis et menneske skulle kunne våkne opp til klar bevissthet i den drømmeløse tilstand, dvs. i en slags koma, ville det være en innviet. Den drømmeløse tilstand utenfor det fysiske legemet, dvs. utenfor hjernen, hvor vår vilje også skuler seg, er en verden vi deler med de avdøde. Man trenger ikke å ha oppnådd en slik innvielse for å erkjenne gjennom erfaring og fornemmelser at de døde er aktive i våre viljeimpulser og påvirker våre beslutninger.


Avslutningsvis vil jeg kun understreke at enhver søkende sjel har rett til å utforske sin indre verden og det åndelige kosmos helt fritt etter eget ønske uten å bli mobbet for det av kongeeksperter og advart av allslags biskoper, pastorer, predikanter og forståsegpåere.

Apokalyptisk spenning og moro i Den Norske Kirke?

7. juli 2013 skriver Henning Ness en kronikk i Aftenposten med tittelen “Reinkarnasjon – et uønsket barn -- Den som vil søke spirituelle sannheter i sitt liv, må søke andre steder enn i Kirken.” Kronikken ble introdusert med lenke i Antropost 7-2013. At minst én av kommentarene var stappfull av edder og galle (Ole Eriksen) mot alt antroposofisk generelt og mot Ness spesielt er noe jeg har forståelse for, selv om den boblet over av polemiske usakligheter som fremstod som ufrivillig komiske.

Selv har jeg en rekke problemer med Ness’ utspill i Aftenposten. Og det første som slår meg er at han fremstår som steinerskolelærer. I løpet av de siste 20 årene har steinerskolenes økende popularitet verden over vekket en del motstand, og noe av denne motstanden består av innbitt antipati som innebærer løgnaktige påstander. En av disse påstandene går ut på at elevene lærer om antroposofi på disse skolene. Dette medfører ikke riktighet, men situasjonen blir ikke bedre når steinerpedagoger tar til orde for rendyrket antroposofi i riksmedia.

Vannmannens tidsalder

Følgende utsagn i Ness’ kronikk krever kommentar: “Vi går nå inn i det som kalles vannmannens tidsalder, hvor erfaringen av nær-døden-opplevelser og erfaringen av reinkarnasjon blir vanligere og vanligere.”

De fleste husker vel musicalen “Hair” fra 1968 og den smellvakre åpningssangen “This is the dawning of Age of Aquarius”, som altså antyder at vannmannens tidsalder begynte for 45 år siden. Så enkelt er det imidlertid ikke. Astrologer er uenige om når vannmannens tidsalder vil begynne, eller om den allerede har begynt. Ifølge Nicholas Campion hevder de fleste publikasjoner om temaet at denne tidsalderen begynte i det 20. århundre (29 påstander), med det 24. Århundre på annen plass med 12 påstander.

De vanligste beregningene er basert på at det platoniske året (dvs. den tiden solen bruker på å gå igjennom hele Dyrekretsen sett fra den nordlige halvkule ved vårjevndøgn) har en varighet på 25,800 år og at hver tidsalder derfor har en varighet på 2,150 år.

Nå bør vi imidlertid gå ut fra at Henning Ness antyder Rudolf Steiners beregninger på dette felt, og det er noe annerledes. Han mente nemlig at vannmannens tidsalder vil begynne i året 3573 e.Kr. Ifølge hans beregninger har det platoniske året en varighet på 25,920 år, dvs. hver tidsalder varer i 2,160 år, og disse faller sammen med hans historiske periodisering. Syv av disse astrologiske tidsaldrene faller sammen med de etteratlantiske kulturepokene:

1. etteratlantiske epoke (den gamle indiske): 7227 - 5067 f.Kr.
2. etteratlantiske epoke (den gamle persiske): 5067 - 2907 f.Kr.
3. etteratlantiske epoke (den gamle egyptiske): 2907 - 747 f.Kr.
4. etteratlantiske epoke (den gamle gresk-romerske): 747 f.Kr. - 1413 e.Kr.
5. etteratlantiske epoke (den nåværende europeiske): 1413 - 3573 e.Kr.
6. etteratlantiske epoke (den fremtidige russiske): 3573 - 5733 e.Kr.
7. etteratlantiske epoke (den fremtidige amerikanske): 5733 - 7893 e.Kr.

Den fjerde epoken inkluderer altså begge de to periodene som historikere kaller antikken og middelalderen. Senmiddelalderen regnes vanligvis frem til 1500 e.Kr., deretter moderne tid, men Steiner setter altså skillelinjen i år 1413. Denne fjerde epoken heter også den intellektuelle tidsalder mens den nåværende (femte) epoken kalles bevissthetens tidsalder. Den fremtidige sjette epoken, dvs. vannmannens tidsalder, heter også epoken for universelt brorskap. I fiskenes tidsalder (dvs. den nåværende femte epoken) må menneskene utvikle sin individuelle selvstendighet. I den kommende vannmannens tidsalder kan menneskene utvikle åndelig brorskap, men hvis dette brorskapet skulle komme nå, ville ikke menneskenes individualitet være sterk nok. Av den grunn kommer vannmannens tidsalder først om 1560 år, dvs. i 3573 e.Kr.

Når Henning Ness hevder kategorisk og uten innledning eller forvarsel at “Vi går nå inn i det som kalles vannmannens tidsalder…” i selveste Aftenposten, er han halvannet millennium for tidlig ute hvis han ønsker å gjenspeile Rudolf Steiners ideer. Hvis han derimot holder seg til Terry MacKinnells beregninger, er han 600 år for sent ute, for ifølge MacKinnell begynte vannmannens tidsalder i 1433 e.Kr.

Like kategorisk og uten forvarsel påstår Ness i samme setning at denne vannmannens tidsalder medfører at “erfaringen av nær-døden-opplevelser og erfaringen av reinkarnasjon blir vanligere og vanligere.” Som sagt henviser han til en epoke som ligger halvannet millennium i fremtiden, som om det er nåtiden han mener. Og når dette blir bokstavelig talt tredd over lutheranernes hoder på denne måten, kan det oppleves ikke bare som sterk kost men som et vilt fremmed lynnedslag fra klar himmel. Det er derfor ikke uventet at noen reagerer med edder og galle.

Jeg har også problemer med selve tittelen: “Reinkarnasjon – et uønsket barn -- Den som vil søke spirituelle sannheter i sitt liv, må søke andre steder enn i Kirken.” Det er det samme som å si at Kristi guddommelige inkarnasjon er et uønsket barn i moskeer, synagoger og buddhistiske og hinduistiske templer, og at den som vil søke spirituelle sannheter i sitt liv, ikke må søke på slike steder. I tillegg får man her et feilaktig inntrykk av antroposofien, eller rettere sagt den antroposofisk orienterte åndsvitenskapen. Antroposofien dreier seg ikke om religion i det hele tatt, men okkultisme. Det er en klar forskjell på disse to kategoriene som jeg skal komme tilbake til.

Ness’ målskive er Den Norske Kirke, og hans hovedanklage går ut på at denne kirken ikke har rom for reinkarnasjon fordi den er fastlåst i sin lutherske dogmatikk. Det virker derfor som om han ønsker å reformere denne kirken på samme måte som Martin Luther satset på å reformere den romerske kirken. Men akkurat som lutheranerne måtte stifte sine egne kirker uavhengig av den gamle, har også de antroposofisk inspirerte teologene gjort dette for lengst: Kristensamfunnet i Norge ble etablert i 1927. Her er det verdt å merke seg at Kristensamfunnets tyske gründer, Friedrich Rittelmeyer, var en luthersk minister akkurat som Martin Luther var en dominikansk munk.

Religiøs tro og trossamfunn

21. mai 2012 opphørte Den Norske kirke å være statskirke; dvs. den representerer ikke lenger “den offentlige religionen i Norge” og er derfor prinsipielt sett kun en privat menighet blant alle andre private menigheter.  Ness kunne like gjerne klage på at mormonene eller Jehovas Vitner ikke vil beskjeftige seg med reinkarnasjon. Hele dette utspillet ville kanskje ha vært på sin plass hvis det hadde kommet fra en prest eller teolog, f.eks. fra Kristensamfunnet eller eventuelt en buddhistisk munk eller en brahmin. Da ville man holde seg innen for den rammen det her er snakk om, nemlig religiøs tro og trossamfunn. Og nettopp av den grunn har jeg omtalt Kristensamfunnets representanter som “antroposofisk inspirerte teologer” istedenfor “antroposofer”. Dette skillet er uhyre viktig, noe jeg skal utdype.

I 1928 publiserte Friedrich Rittelmeyer en selvbiografisk beretning om sitt vennskap med Rudolf Steiner med tittelen “Meine Lebensbegegnungen mit Rudolf Steiner” (Verlag Urachhaus), oversatt til engelsk i 1929 som “Rudolf Steiner Enters My Life”.

“Ved én anledning – det må ha vært omtrent i 1917 – da jeg møtte ham på vei til hans forelesning og fulgte med ham noen skritt, sa han: ‘I min livsoppgave må jeg begrense meg til det okkulte – ellers kommer jeg ikke til å lykkes. Din oppgave er religion.’ “

Den 30. desember 1922 (dagen før den katastrofale brannen) holdt Rudolf Steiner et foredrag I Dornach med tittelen “Bevegelsen for religiøs fornyelse og dens forhold til den antroposofiske bevegelse” (11. Foredrag i serien "Das Verhältnis der Sternenwelt zum Menschen und des Menschen zur Sternenwelt -- Die geistige Kommunion der Menschheit", GA #219). I dette foredraget forteller han at noen unge entusiastiske teologistudenter hadde bedt ham om hjelp fordi de følte at den rådende kristne teologien var en døende impuls som manglet noe vesentlig og derfor trengte fornyelse. Da Steiner demonstrerte noen ritualer de kunne bruke, ble dette tilfeldigvis bevitnet av utenforstående som dermed satte igang med visse rykter som Steiner ville irettesette i dette foredraget. Hans forklaring gikk ut på at det var noen mennesker i samfunnet som ikke hørte til den antroposofiske bevegelse, og som heller ikke umiddelbart kunne tilslutte seg denne bevegelsen. Selve antroposofien går ut på å utdanne mennesker til å bli åndsforskere, mens den religiøse løsningen går ut på å begripe de åndelige kjensgjerninger det her er snakk om, på intellektuelt vis, dvs. gjennom teologi.

Når teosofien og antroposofien er basert på okkultisme, dvs. gnosis, viten, betyr dette et radikalt paradigmeskifte fra den tidligere dualismen mellom vitenskap og religion. Antroposofien har som målsetting bl.a. å gjenforene vitenskap, kunst og religion etter at disse ble splittet gjennom det mekaniske verdensbildet som Kopernikus, Descartes, Galileo, Newton og andre opplysningsfilosofer og naturforskere hadde skapt, etter at den motstridende impulsen som kom fra romantikkens forskere ble undertrykket I 1840-årene. Det kan derfor ved første øyekast virke komplisert og forvirrende å skulle sette et skarpt skille mellom religion og antroposofisk orientert åndsvitenskap. Av den grunn bør vi gå ett skritt videre her i vår betraktning av Rudolf Steiners ideer på dette området: Han mente at religiøs tro var en avtagende, døende kraft i vår tid, og at dette gjør det nødvendig å gå over fra tro til viten på det åndelige/spirituelle området. Når det gjelder religiøs tro, finner vi det mest typiske og toneangivende eksempel i nettopp Martin Luther. Luther var ikke bare en mann av sin tid, men i større grad av sin fortid. Han levde i begynnelsen av den moderne tidsalder (1483-1546), men hele hans sjel var forankret i den fjerde kulturepoken, dvs. antikken og middelalderen. Hans reaksjon på Kopernikus forteller det meste. Fordi Luther så den kommende materialistiske vitenskapen som djevelens verk, mente han at det eneste menneskene kunne gjøre var å klynge seg til religiøs tro. Og det var det kristne folk gjorde, både protestanter og katolikker, i løpet av de 400 årene det tok for det mekaniske verdensbildet å bli allment akseptert, dvs. fra det femtende til det nittende århundre. I kjølvannet av 1800-tallets positivisme og vitenskapelige materialisme har imidlertid religiøs tro blitt stadig mer svekket for et økende antall mennesker, og dermed har det oppstått et behov for en mer akademisk spiritualitet. De som opplever et slikt behov har ikke funnet seg til rette i de tradisjonelle religionene, og av den grunn har de enten vent seg mot såkalt nyreligion (New Age) eller okkultisme.

Sannsynligvis er det slike søkere etter en mer passende spiritualitet Ness antyder når han i overskriften forteller oss at de ikke vil finne det de leter etter i Den Norske Kirke. Som om de ikke allerede vet det. Og de som søker etter noe mer passende finner det like gjerne i andre tradisjonelle religioner som katolisismen, buddhismen eller i Sarons Dal. Eller i Kristensamfunnet. Dette gjelder de som søker etter den rette religiøse tro, hvor man finner et ferdigsydd sett med dogmer. De andre, dvs. de som er mer I tråd med tidens ånd, blir individualistiske filosofer som snekrer sammen sine egne livsanskuelser uavhengig av tradisjoner, og de som muligens blir åndsforskere. De trenger ikke å bli fortalt at Den Norske Kirke ikke kan imøtekomme deres behov. For den kresne må hvert enkelt menneske i vår tid ivareta sine egne åndelige behov; enhver må være sin egen prest, selv om begrepet “prest” er lånt fra religion.

Tilbake til Ness’ utsagn: “Vi går nå inn i det som kalles vannmannens tidsalder, hvor erfaringen av nær-døden-opplevelser og erfaringen av reinkarnasjon blir vanligere og vanligere.” Jeg har allerede omtalt vannmannens tidsalder ved å påpeke at hvis det er Rudolf Steiners tankegods man sikter til, ligger dette halvannet millennium frem i tid – dvs. like langt frem som Romas fall ligger bak oss. Når det gjelder neste utspill I samme setning, at “erfaringen av reinkarnasjon” nå blir vanligere, stiller jeg meg helt og holdent på skeptikernes side ved å spørre hva som her menes med erfaring. Og igjen vil jeg henvise til en kontrast mellom teosofiens of antroposofiens indikasjoner på dette området med de påstander man støter på i nyreligiøse og antroposofiske tabloidoppslag. La oss derfor ta en ny titt på Det Platoniske År: Dette har som nevnt en varighet på 25,920 år, og hver astrologiske tidsalder blir en tolvtedel av det platoniske året, dvs. 2,160 år. Ifølge Rudolf Steiner må et menneske vente med å inkarnere på nytt til forholdende på jorden har endret seg radikalt, dvs. gått inn i en ny tidsalder. Dette betyr at i løpet av 2,160 år får mennesket to inkarnasjoner: en mannlig og en kvinnelig. Dette vil si at i gjennomsnitt går det et millennium mellom hver inkarnasjon. Det viktigste er at man tilbringer mye mer tid på den såkalte andre siden av bevissthetsterskelen (dvs. i  den åndelige verden) enn I det fysiske.

De aller fleste “erfaringene av reinkarnasjon” som kommer for dagen gir imidlertid et helt annet inntrykk, nemlig at mennesker nærmest hopper ut og inn av fysiske legemer. Det åndelige forsvinner totalt i et virvar av spekulasjoner og deja vous i det fysiske – en slags metafysisk materialisme. Og her hører antroposofer ofte til de verste synderne. Dette har nok en rekke årsaker, men først og fremst er det nok snakk om forventninger, ønsketenkning, suggesjon osv. Jeg kjenner selv antroposofer som hevder å være reinkarnasjoner av prominente personer som døde knapt ti år før de ble født. Og Steiner selv fortalte en gang i 1912 at han hadde truffet ikke mindre enn 24 Maria Magdalenaer I sitt liv. (Munich, February 25, 1912, GA 143.)

Selvfølgelig kan noen komme med innvendinger mot min skepsis fra en annen kant ved å hevde at inkarnasjonene må komme mye hyppigere i vår tid som en forklaring på den økende befolkningen i verden – i skrivende stund ligger vi i overkant av 7 milliarder. Rudolf Steiner ble en gang konfrontert med denne problematikken; på hans tid var verdens befolkning under 2 milliarder, men det var mye sammenlignet med fortiden. Og her må jeg si at jeg finner hans svar svært utilfredsstillende. Han hevdet nemlig at verdens befolkning (dvs. det totale antall menneskesjeler) er konstant, men at i tidligere tider da det f.eks. levde få mennesker i Europa var befolkningene mye større i andre verdensdeler, uten tilgjengelig statistikk for å bekrefte dette. Hvis man uten videre godtar en slik forklaring, er det fordi man godtar Steiners uttalelser som religiøse dogmer, stikk i strid med den vitenskapelige holdningen han ønsket å fostre. Men slik er ofte antroposofer: Hvis man presenterer et virkelig utfordrende knutepunkt, vegrer de seg som om de ser en brikke som ikke passer i puslespillet deres. De kommer med vage bortforklaringer.

Vitenskapens ånd er den samme som den sanne kunstnerens ånd – nemlig en ukuelig og kompromissløs drivkraft mot stadig dypere og sannere erkjennelse, mens man til enhver tid er forberedt på å vrake samtlige tidligere antagelser og overbevisninger. Dette krever både mot og besluttsomhet for å avdekke de nakne sannheter, uansett hvordan de måtte se ut. De som vegrer seg for dette søker trøst i religiøs eller filosofisk dogmatikk, og her representerer ateistene intet unntak. Ateistene påberoper seg vitenskap, men de er spekkfulle av dogmer og fordommer p.g.a. sine sterke antipatier, som oftest underbevisste, mot ethvert paradigme som inkluderer det ikke-fysiske.

Den Norske Kirke

Noen ord om Den Norske Kirke kan være på sin plass. Den ble etablert med reformasjonen i 1536, og det var ingen hyggelig affære. Det var i denne anledning at Norge ble et lydrike under Danmark. Man må nok derfor konkludere med at religionsskiftet ble ansporet av maktpolitikk fremfor eventuell folkelig misnøye med katolske dogmer og ritualer. Kong Kristian 3. benyttet derfor anledningen til å konfiskere alle kirkens eiendommer og rane alt gullet for å finansiere krigene sine. I tillegg fengslet han alle biskoper som var gjenstridige i trosspørsmål, og gjennom sin norgeslov opphevde han det norske riksrådet og bestemte at de to landene ikke skulle være likeverdige og likestilte riker som tidligere, men at Norge skulle være underordnet den danske tronen til evig tid.

Kristian 3. gikk ekstremt hardt ut, selv om han sannsynligvis overdrev, da han sa at han heller ville ha et øde Norge enn et ulydig Norge. Det er vel neppe dette Petter Dass hadde i mente ca. halvannet århundre senere da han skrev: “Gud er Gud om alle land lå øde / Gud er Gud om alle mann var døde” (en salme som ennå synges I Den Norske Kirke), men parallellen er slående.

Reformasjonen I Norge var altså et redskap for dansk maktovertakelse og plyndring, og dette fikk langsiktige konsekvenser som varte resten av unionstiden, dvs. helt opp til napoleonskrigene.

I 1741 fikk Norge den såkalte konventikkelplakaten som forbød legfolk å samle seg til andakt eller andre religiøse møter uten prestens godkjennelse. Formålet med denne loven var å sikre kirkens og den rette troens posisjon i den dansk-norske staten. Det var denne ordningen som ble utfordret av Hans Nielsen Hauge på 1790-tallet og som medførte at han ble fengslet og hans tilhengere forfulgte. Det var også denne proteksjonistiske politikken på statskirkens vegne som medørte at jøder og katolske munkeordener ble ekskludert fra riket i 1814 (selv om det ikke var forbudt å være katolikk).

Konventikkelplakaten ble opphevet I 1842, som gjorde det mulig for den norske katolske kirken å etablere seg året etter, og i 1845 kom den såkalte dissenterloven: “Lov angaaende dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være medlemmer af Statskirken”. Dermed ble det tillatt å etablere nye menigheter utenfor statskirken, og folk kunne nå melde seg ut av statskirken.

Spiritisme og okkultisme

Mens dette pågikk, og mens alle slags trossamfunn fikk etablere seg i Norge og andre vestlige land, kom det nye kulturimpulser på banen. Én av disse var spiritismen i Storbritannia og USA, som meldte seg på 1840-tallet og fikk økende popularitet frem til første verdenskrig. Rudolf Steiner karakteriserte dette fenomenet som et mislykket eksperiment fra okkultistenes side. En meget interessant og informativ redegjørelse for denne bevegelsen finner vi i hans foredragsserie fra oktober 1915 (i Dornach) med tittelen ”Den okkulte bevegelse i det nittende århundre og dens forhold til moderne kultur” (”Die Okkulte Bewegung Im Neunzehnten Jahrhundert und Ihre Beziehung zur Weltkultur. Bedeutzames aus dem aeusseren Geistesleben um Mitte des neunzehnten Jahrhunderts”, GA #254). Spiritismens fenomen og historie henger også sammen med Helena Blavatskys liv og historie, og her er det verdt å merke seg at Blavatskys tilhengere ved forrige århundreskifte, dvs. teosofene, var dypt involvert i spiritistisk praksis. Videre kom det skandaler i Teosofisk Selskap som jeg ikke skal komme nærmere inn på – Charles Leadbeater, Krishnamurti osv. – som førte til at Steiner forlot selskapet og stiftet isteden Antroposofisk Selskap i Sveits. (En tidligere skandale som involverte Blavatsky var de såkalte mesterbrevene i Adyar, men det er et helt annet kapittel. Det kan riktignok ha bidratt en smule til å bringe Teosofisk Selskap inn i vanry, men Blavatsky ser her ut til å ha vært offer for et komplott i den hensikt å vanære henne personlig.)

Det norske Teosofiske Samfunn ble grunnlagt i 1893. Rudolf Steiners ledende rolle i denne bevegelsen kom et knapt tiår senere, i 1902. Når det gjelder norsk kulturhistorie i denne perioden, kan det være interessant å lese Cato Schiøtz’ artikkel ”Henrik Ibsen og Rudolf Steiner” om forholdet mellom Ibsen og familien hans, Rudolf Steiner og teosofisk litteratur.

Frem til 1907 hadde ikke Rudolf Steiner blitt lagt merke til i skandinaviske teosofiske kretser selv om han ble generalsekretær allerede i 1902. Men 1907 ble et begivenhetsrikt år, ikke minst fordi det var da Steiners brudd med teosofene hadde blitt uunngåelig, ihvertfall bak kulissene, og det er nok ikke tilfeldig at Steiner avsluttet sin selvbiografi med dette året like før han døde i 1925. Og i 1908 besøkte han Kristiania to ganger og ansporet dermed den antroposofiske bevegelsen i Norge. Historikeren Terje Christensen har skrevet en ypperlig bok om dette som kom ut i 2008, med tittelen ”En kulturimpuls slår rot – fra antroposofiens første tid i Norge”.

Nær-døden-opplevelser i Kirken

Men nok om disse historiske tilbakeblikkene angående åndsfrihet (opphevelsen av konventikkelplakaten osv.) og teosofiens og antroposofiens tilblivelse og utvikling i Norden. Utgangspunktet var en steinerskolelærer som ønsker å prakke nær-døden-opplevelser og reinkarnasjon på en tradisjonell, bibeltro luthersk kirke. På grunn av sin dominerende posisjon fra det dansk-norske eneveldets dager helt frem til mai 2012, er det forståelig at denne kirken omtales som Kirken med stor K, og man kan derfor også ha en viss sympati for at Henning Ness ønsker å gi denne Kirken et skikkelig New Age trøkk. Han påpeker bl.a. at denne Kirkens prester får sparken og må lide når de avviker fra institusjonens dogmer. Vel, det er alltid andre kirker å velge mellom, det burde de ha visst på forhånd, og de kan vel ganske enkelt bytte kirke eller starte sine egne kirker. Hvis dette byr på problemer, vil jeg anbefale en fabelaktig veileder som Gateavisa bidro med i 1995: “Lag ditt eget trossamfunn!!”

Ness beklager at Kirkens lydige flokk må legge fra seg sine nær-døden-opplevelser og tidligere inkarnasjoner før de går inn for å delta i de lutherske ritualer. Selv tror jeg ikke det er så lurt å ta med seg nær-døden-opplevelser inn dit, sånn umiddelbart. Det innebærer nemlig voksendåp av en mer dramatisk art enn den som praktiseres blant baptistene. Da folk kom til Døperen Johannes ved Jordan-elven og ba om å bli døpt, holdt han dem under vannet til de nesten druknet. I denne nær-døden-opplevelsen fikk de oppleve at det virkelig finnes en åndelig verden. Ifølge Rudolf Steiner er det ikke lenger mulig å gjennomføre en slik dåp eller innvielse, for menneskets fysiske og eteriske legemer har blitt knyttet mye tettere sammen de siste to tusen årene, hvilket vil si at en kandidat ikke vil kunne overleve noe slikt. Så hvis Kirkens lydige flokk drar med seg slike opplevelser til Luthers gamle institusjon, bør det stå mange tomme og klare graver klare på den tomten. Og hvis flokken trekker sine ideer om tidligere inkarnasjoner med seg inn i de lutherske ritualene, er det vanskelig å forutsi hvor mange Maria Magdalenaer Kirken vil få, men Ness ønsker tydeligvis at de skal juble “The more, the merrier!”

Avslutningsvis bør man påpeke at det er meningsløst å slå en religiøs institusjon i hodet med antroposofien fordi antroposofi er okkult vitenskap, ikke religion. Steiner understreket nødvendigheten av å gå fra tro til viten. Relgiøs tro blir dermed overflødig. De som liker å drive med religion bør imidlertid få være i fred, uansett hvor mye de velger å utstøte hverandre, lyse hverandre i bann, sende hverandre til helvete eller hva det måtte være, så lenge de respekterer sekularismen i det offentlige rom. Sekularisme betyr livssynsnøytralitet. Når man også har full åndsfrihet, er det ingen grunn til at religiøse menigheter skal tråkke hverandre på tærne. For Henning Ness tar ikke til orde for antroposofisk orientert åndsvitenskap, men isteden en slags antroposofisk inspirert sekterisme. I sin kritiske artikkel “Autoritetens filosofi” setter Jan-Erik Ebbestad Hansen det kanskje litt på spissen, men han har et poeng:

”Antroposofer har sitt eget språk, sin egen estetikk, sin egen mat, sitt eget luktevann, sin egen medisin, sine egne merkedager, sine egne barneleker, sin egen religiøse kultus, sin egen erkjennelsesteori, sin egen filosofi, sin egen esoterikk, sin egen utviklingslære og sine egne meninger - det vil si gruppens meninger - om det meste. De utgjør en egen liten stamme, med egne ritualer og en mytologi som virker bestemmende på livet fra vugge til grav. En gang jeg var i nærheten av et slikt miljø, fikk jeg beskjed om at jeg burde kle meg i blått, eller var det lilla?”

Om FRP og Muhammed-tegninger

1) Litt om FRP

Jeg har prinsipielt sett svært lite imot FRPs markedsideologi, prinsippet om det frie marked. Det appellerer faktisk til anarkisten i meg, som er sterkt imot alt statlig, selv om dette markedssynet kanskje er i ferd med å gå ut på dato, forhåpentligvis til fordel for en mer avansert økonomisk struktur. Men jeg vil altså ikke angripe FRP på dette punkt.

Og for å være snill, skal jeg ikke nevne noe brunt i forbindelse med FRP, dvs. partiets ideologiske røtter. Jeg skal også gjøre mitt beste for å unngå begrepet rasisme.

Men selv om man fjerner alt dette, gjenstår partiet som så forbanna "harry". Det gikk nettopp en reportasje om en norsk motorsykkelgjeng som har slått seg ned i Pattaya som halliker, de driver horeklubber der. FRP hele bunten, forteller de med rå latter. Neste dag sitter en FRP-politiker på Dagsnytt 18 og sier det er skremmende at frivillige (dvs. private) organisasjoner gir legehjelp til folk som ikke har oppholdstillatelse i Norge. Selv bodde jeg 12 år ulovlig i USA, men i motsetning til FRP'ere er jeg ingen hykler. Hva ville de mene om utlendinger som drev horehus i Norge? Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg.

Denne harry-faktoren i FRP dreier seg om en tenåringsaktig umodenhet, en slags evig russefest. De liker å bryte fartsgrenser, de er glade i sprit. En FRP-politiker råkjørte med Tollvesenet etter seg, med bilen full av smuglersprit. Altså, ikke en som stemte på partiet men en folkevalgt.

Det har blitt svært mange slike episoder etterhvert. En annen FRP-folkevalgt ble nylig intervjuet på radioen fordi statsråder har det med å råkjøre. Han sa det var pinlig fordi han burde vite hvor fotoboksene var. Det var altså pinlig å bli tatt, ikke å sette andres liv og helse i fare.


2) Litt om Muhammed-tegningene

Selv om jeg trakk meg fra diskusjoner for fem år siden fordi jeg etter mange års aktivitet på dette felt kom frem til at de aller fleste diskusjoner ikke er annet enn meningsløs ping-pong eller bordtennis, er det stadig noen som kommer med utspill som inviterer til gamle uvaner. Ett av disse utspillene dreier seg om Muhammed-tegningene, og her blir det sagt:

"Det er PATETISK å provosere og kalle det YTRINGSFRIHET!!! Mohammedkarikaturene er en rein provokasjon, det er patetisk å trykke dem gang på gang og kalle det ytringsfrihet!!!"

Patetisk? Jeg har tydeligvis vært patetisk i hele mitt liv, da det alltid er noen som tar anstøt av mine ytringer. For 20 år siden skrev jeg om Pentagons UFO-Jesus. Mange av mine andre utspill på dette felt, bl.a. mitt medlemskap i Facebook-gruppen Smoking Jesus, hvor jeg oppfordrer til røyking av rever rullet i bibelvers som omtaler røyk og ild, har medført anklager om at jeg støter, fornærmer, krenker og bedriver blasfemi, selv om jeg selv er langt mer religiøs enn mine kritikere.

Selv har jeg følt meg provosert av Det Norske Hedningesamfunn og tegneseriene deres, som bl.a. viser en Jesus-klovn som bruker korset til stylter han hopper rundt omkring med mens han gjør grimaser. Om disse tegneseriene kan kalles kunst eller ikke, er totalt irrelevant. Hvis man skal stilles til doms for denslags, blir man minnet om regimer hvor f.eks en roman kalles "politisk pornografi" el.lign.Som når Kina provoseres av Tibet-støttespillere. Eller som når man i Vesten trues med islamistisk terror og en artist illustrerer denne trusselen med noen pennestrøk.

De som tar til orde for sensur mot fornærmelse av Islam kaller seg ateister. Ateister er ifølge min oppfatning totalt ukvalifiserte til å avgjøre hva som er blasfemi og hva som ikke er det. Dessuten er det litt underlig at støtte for Hedningesamfunnets kristenhets og kritikk av Jyllands-Postens islamhets kommer fra samme politiske hjørne og fra samme ateistiske ståsted. You go figure.

Patetisk? I 1934 ble Arnulf Øverland stilt for retten av riksadvokaten for blasfemi pga sitt foredrag om kristendommen som den tiende landeplage.

Uten støtende uttrykk ville sivilisasjonen ha stanset for lenge siden.

Spørsmålet er vel om enkelte ønsker å forby provokasjoner, å gjøre dem straffbare. Alle polemiske ytringer, også fra akademisk hold, er per definisjon provokasjoner. Mange bøker har blitt utgitt i årenes løp med provokasjon som hovedimpuls. Eller ta Hugo Chavez i 2005, da han stod i FN-forsamlingen og snakket om Bush som Djevelen, korset seg på katolsk vis og sa det luktet svovel etter ham, selv provosert av et mislykket CIA-kupp mot ham selv i 2002. Condaleeza Rice kalte utspillet hans uverdig for en statsmann, dvs. patetisk. Jeg falt av stolen i latter under direktesendingen på CNN.

Fra samme hold får man høre at å drive gjøn med Islam er rasistisk. Vent nå litt. Rasisme går på etnisk fysiologisk utseende, hudfarve osv. Hvis man forveksler dette med religionskritikk og kritiske omtaler av filosofiske prinsipper, oppstår allslags forvirring. Ethvert menneske står fritt til å velge sin egen filosofi, religion eller livssyn helt uavhengig av etnisitet eller rase. Det er like misvisende å kalle kritikk av, eller gjøn med, Islam for rasisme som det er å kalle kritikk av, eller gjøn med, kristendommen for rasisme. Eller agsnostisismen eller ateismen.

Nå håper jeg at mitt syn på Muhammed-tegningene ikke får noen til å sette meg i bås med FRP-halliker og folk som råkjører i fylla. Jeg håper likeledes at denne gruppen ikke vil kalle meg jævla sosialist pga mitt syn på partiet. Individualistiske anarkister står tross alt i opposisjon til ethvert statsstyre og lar seg derfor ikke plassere i det politiske landskap.

Men ytringsfriheten er hellig. Ta Benjamin Tuckers kamp mot Comstock for retten til å utgi "Leaves of Grass" av Walt Whitman, som på den tiden ble betraktet som et obskjønt litterært verk.

Jeg har ofte lurt på hvorfor så mange mennesker tenker i ideologiske båser. Hver enkelt bås har et sett med oppfatninger som medlemmene deres må svelge istedenfor at hvert selvstendige individ tenker selv.

"Motstand overfor den organiserte massen kan kun iverksettes av den personen som er like velorganisert i sin individualitet som massen selv." - C. G. Jung

Teknologisk Singularitet

En av de mest fascinerende formene for teknologisk inspirert angst er en amerikansk variant som heter teknologisk singularitet. Begrepet innebærer at kunstig intelligens og mekanisk superintelligens er eller blir istand til uavhengig selvutvikling og dermed bryter ned menneskets evne til å forutsi eller spå fremtiden ved å aksellerere sin egen mutasjon.

Dette konseptet ble først introdusert i 1965 av den britiske statistikeren og kryptologen Irving John Good (1916 – 2009). Han skrev om en "intelligens-eksplosjon" og foreslo at hvis maskiner kunne overgå menneskets intellekt bare litt, ville de kunne de forbedre seg selv på måter som designerne ikke hadde forutsett og dermed vokse matematisk til mye, mye større intelligenser. Dette ville omsider føre til et plutselig sprang til superintelligens, eller singularitet.

Filmregissøren Stanley Kubrick, som laget filmen 2001: A Space Odyssey, brukte Good som rådgiver om supercomputere; de som har sett den filmen husker vel Hal?

I 1982 argumenterte en matematikkprofessor ved San Diego University som heter Vernor Vinge (uttales /ˈvɪndʒi/), som også er science fiction forfatter og computer scientist, at oppfinnelsen av kunstig intelligens som er smartere enn mennesker betyr et sammenbrudd i menneskets evne til å modellere sin fremtid, fordi forfattere ikke er istand til å skrive karakterer eller roller som er smartere enn seg selv: Hvis mennesker kunne forestille seg intelligens som er smartere enn seg selv, ville man selv måtte være like smart.

I 1993 skrev Vinge en avhandling som heter: "The Coming Technological Singularity: How to Survive in the Post-Human Era" -- altså skrevet av Vernor Vinge, Department of Mathematical Sciences, San Diego State University. Denslags gir det helt et stempel av akademisk autoritet på høyeste nivå som vi mer dødelige, vi med lavere utdannelse og sannsynligvis lavere IQ, bør ta på alvor. Det var gjennom dette verket at jeg selv kom i berøring med denslags tankegods fordi jeg fikk i oppdrag av en medarbeider på Gateavisa i 1994 (nr. 149-3/94) å oversette teksten til norsk -- en tekst som ikke bare ga meg alvorlig hodepine fordi innholdet virket mentalt usunt, men som ble utsatt for hærverk av min medarbeider før den gikk i trykken; han skulle liksom gjøre den folkelig med et monotoni av a-endelser: "Den teknologiske utviklinga" osv. -- så jeg nekter å stå til ansvar for den oversettelsen.

Denne ideen er fremtredende i ganske mange science fiction-fortellinger, spesielt de som blomstret på begynnelsen av 1980-tallet . Den mest kjente er kanskje James Camerons Terminator-saga; den første av disse filmene med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen som maskin fra fremtiden kom ut i 1984.

Interessant nok har også antroposofer falt helt eller delvis for teorien om teknologisk singularitet. Det er en god del betenkelig amerikansk tankegods, både populær-litterært og akademisk, som har smittet over på antroposofer på begge sider av Atlanteren. Jeg skal ikke komme inn på konspirasjonsteorier som har tatt fullstendig av etter 9/11 i 2001, det hører til et annet tema, enten USA og antroposofi eller de stygge skjulte losjer eller noe sånt. Men hvis vi konsentrerer oss her om teknologisk singularitet, så er det litt underlig -- jeg snakker her helt og holdent utifra personlig oppfatning -- at nettopp antroposofer ikke klarer å diskriminere mellom det organiske og det inorganiske.

Det sentrale her er at disse singularistene og robotistene, som ofte selv har meget høy IQ, medlemmer av Mensa osv. og derfor smartere enn de fleste av oss, er så oppslukt av begrepet intelligens og smarthet at de utstyrer sine uttenkte selvbevisste maskiner med vilje og dømmekraft, og i enkelte tilfeller følelser, derav uttrykket "sentient android," altså en maskin med fornemmelser. Singulariteten består derfor av at en maskin, fordi den har kunstig intelligens etter at vi har utstyrt den med software og skrevet kommandoer gjennom programmeringsspråk og kan løse matematiske oppgaver hurtigere enn mennesker, spille bedre sjakk osv. -- egenhendig klarer å utstyre seg selv med vilje og følelse, slik at den blir et vesen med selvstendig tenkning, vilje og følelse.

Jeg diskuterte dette nylig med en dataingeniør i familien, min egen guru på dette feltet som ikke har noe som helst forhold til antroposofi -- tvertimot står han nærmest Carl Sagans og Stephen Hawkings mekaniske univers -- og han forteller at professorer som skriver denslags populærvitenskap ikke har forstått forskjjellen mellom intelligens og programmering. Isaac Asimov forstod imidlertid denne forskjellen.


Teknologien og de mørke makter

I GA 177 snakket Rudolf Steiner om de mørke makters fall fra de høyere sfærer ned til vår egen verden, hvor de opererer midt iblant oss. I det fjerde foredraget, Dornach, 6. oktober 1917, snakker Steiner om at det er nettopp de rvesenene som forårsaker fødsel og død, som nå medvirker i den teknologiske utvikling, og han kommer i denne sammenheng inn på hvordan vitenskapen ble misbrukt på Atlantis og dermed brakte hele den sivilisasjonen til sin katastrofale undergang. Han snakker om at teknologien, dvs. alt vi utvikler i forbindelse med magnetisme, elektrisitet, forbrenningsmotorer osv. danner det han kaller en subnatur, så i tillegg til naturvitenskapen får vi altså subnatur-vitenskapen.

Nå er vel slike betraktninger årsaken til at enkelte antroposofer velger å vegre seg for omgang med teknologi; de blir konsekvent teknologi-kritiske og velger -- ifølge rykter jeg har hørt -- en såkalt antroposofisk livsstil, bor i tømmerhus uten strøm, henter vann i brønnen som de koker opp med vedhogst for å lage suppe med egendyrkede økologiske grønnssaker, og om kvelden leser de Steiner under stearinlys eller parafinlampe.

Hippiebevegelsen på 1960-tallet ser ut til å ha ansporet både de som vil gå tilbake til naturen og vekk fra sivilisasjonen på den ene siden, og de stikk motsatte tekno-nerdene på den andre siden (Jobs, Gates etc.). Her kan det være interessant å skyte inn at i det foredraget som nettopp ble nevnt, nemlig GA 177 om de mørke makters fall, sier Steiner at i den nærmeste fremtid kommer ikke den moderne menneskehetens ideal til å være flere og flere Goether, men flere og flere Edisoner. Altså tekniske oppfinnere. Og noe av det som definerer science fiction som litterær genre er at forfatteren bruker fantasien til å forestille seg hva fremtidens Edisoner kan få til.

De mørke makter som samarbeider aktivt med oss mennesker i utviklingen av teknologi er selvsagt såkalte ahrimanske elementærvesener. Og som vi kjenner fra antroposofien, har Ahriman en tendens til å vekke frykt og angst i menneskets følelsesliv. I forbindelse med subnatur-vitenskap og teknologi, tar denne angsten forskjellige former.

For det første har vi såkalte science freaks, dvs. ikke oppfinnere men teoretikere, ideologer og science fiction-forfattere som omfavner denne subnaturen på en totalt ukritisk måte uten dypere refleksjoner og blir en slags religiøse ateister som erklærer filosofisk totalkrig mot all såkalt pseudo-vitenskap, dvs. alt som har med New Age og religion å gjøre; de som oppdager antroposofi gjør den gjerne til sin hovedfiende. Disse menneskene har en dyp frykt for det åndelige som er direkte inspirert av det subnaturlige mekaniske, nemlig de ahrimanske elementærvesener.

For det andre har vi selvsagt de som ønsker å flykte fra teknologien fordi de frykter omgang med den. Steiner advarte sine lyttere gjentatte ganger mot å vegre seg for å bruke toget, eller elektrisiteten.


Subnatur-vitenskapelig overtro

Her er det ikke lenger bare snakk om det som Rudolf Steiner kalte for den naturvitenskapelige overtro, men den subnatur-vitenskapelige overtro som kun blir mulig hvis man tenker seg at bevisst liv har oppstått fra tilfeldige kjemiske prossesser i ursuppa. Hvis det er slik det henger sammen, kan dette gjøres mye raskere med teknologi. Fra et antroposofisk perspektiv er den menneskelige bevissthet et produkt av en uoversiktelig lang utvikling som stammer helt tilbake til Gamle Saturn -- dvs. med fire såkalte Big Bangs bak oss -- og har involvert aktiviteter av mange høyere hierarkier, de som er eldre enn mennesket. Og nå skal man tro at menneskeskapte maskiner, et fenomen som maksimalt sett er et halvt århundre gammelt -- snart kan stå på et høyere utviklingstrinn enn mennesket selv og dermed gjøre menneskene til sine slaver og husdyr hvis de ikke velger å utrydde oss.

Noen av utgangspunktene er håpløst naive. Vi er godt kjent med å ringe telefonnumre til bedrifter i forbindelse med support, kundebehandling etc. og få en telefonsvarer som gir oss menyer, deretter enn annen telefonsvarer med en ny meny osv. i det uendelige. De færreste vil påstå at disse telefonsvarerne og menyene er selvbevisste vesener. Allikevel hevder antroposofer at GPS'en i bilen er et levende vesen bl.a. fordi den "snakker" med en menneskestemme. Det slike antroposofer har i mente, naturligvis, er at ingen motorer eller tekniske apparater kan fungere uten den energien som kommer fra ahrimanske elementærvesener, men bortsett fra at disse vesenene er ganske lavtstående, faller man i den fellen hvor man forbinder menneskestemmen på lydopptaket med det ahrimanske vesenet og tilegner det sn slags personlighet på grunnlag av disse opptakene.

Dette med lydopptak, som går helt tilbake til Thomas Edisons tinnfolie-dekkede sylindere i 1877, kan riktignok representere en utfordring med hensyn til en av Rudolf Steiner øvelser i GA 10, om hvordan man oppnår erkjennelse av høyere verdener via diverse disipliner og øvelser. En sentral øvelse går ut på at man lærer å høre forskjell på lyder som kommer fra levende vesener, og de som kommer fra noe inorganisk eller mekanisk. Da Steiner skrev dette i 1904 eller 1905, hadde ikke lydopptak blitt en del av dagliglivet; Steiners egne foredrag ble jo alltid nedskrevet stenografisk. Så den gangen var det forsåvidt en enkel sak å høre forskjell på fuglesang og lokomotiv.

På 1970-tallet hadde selskapet Memorex en uforglemmelig serie TV-reklamer i USA med slagordet: "Is it live or is it Memorex?" På en av disse reklamene deltok selveste Ella Fitzgerald med en høy C som fikk et vinglass til å sprekke; det samme trickset ble gjentatt med et lydkassett-opptak hvor man ikke hørte forskjell, derav slagordet: "Is it live or is it Memorex?"

Dyr kjenner forskjell kun gjennom lukt; hvis lukten ikke er der i tillegg til lyden, er det ikke alltid at de reagerer f.eks. på lydopptak av andre dyr. For oss mennesker er det imidlertid svært lett å forveksle levende stemmer med lydopptak, men det er ingen unnskyldning for dette når vi vet at det er lydopptak fordi vi selv har slått på apparatet.

Og her er vi inne på noe helt vesentlig når det gjelder hele singularitet-konseptet, nemlig at det eneste man trenger å gjøre hvis man blir redd for maskiner, er å trekke ut stikkontakten eller batteriet, eventuelt skru av hovedbryteren eller trekke ut alle sikringene. Hvis man er redd for at en maskin skal bli selvbevisst og finne på onde ting, kutter man ut energikilden. Et levende vesens energikilde er mat og vann og oksygen; hvis man kutter denne forsyningen, vil det mennesket, dyret eller planten dø. Men en maskin dør ikke hvis den ikke knuses eller noe slikt, og den kan som regel repareres. Den kan settes helt ut av spill ved at man kutter strømforsyngen og reaktiveres ved at man kobler den til på nytt, men den kan ikke koble seg selv. Hvis en maskin var et levende vesen, ville den selv kunne lete etter sin strømforsyning når den er slått av og koblet ut.

Eller kanskje det er vi som er dumme når vi sier slikt fordi vi ikke er like intelligente eller smarte som de matematiske genier ved universitetene? Eller er det en aldri så tynn mulighet for at disse geniene har latt sitt eget intellekt løpe løpsk med seg? Fra et antroposofisk perspektiv er det Ahriman som forfører mennesket gjennom intellektet, gjennom intelligensen, og skaper alle slags vrangforestillinger. Så hvordan kan det ha seg at nettopp antroposofer, som burde være oppmerksomme på dette, også lar seg forføre av de samme vrangforestillinger, dog muligens med andre assosiasjoner?

Det man glemmer er det sentrale i humanismen, nemlig at mennesket står i sentrum med sin bevissthet, tar beslutninger og avgjørelser og kontrollerer teknologien. Dette betyr at Ahriman ikke opererer direkte inn i elektriske apparater, men gjennom de menneskene som lager og anvender apparatene. Ahriman er ikke utenfor mennesket, men innenfor.

En betydelig kilde til forvirring på dette området for antroposofer skyldes utvilsomt Rudolf Steiners spådom om at Ahriman kommer til å inkarnere som fysisk menneske i løpet av første tredjedel av det 21. århundre, dvs. før 2333. Altså som fysisk menneske, ikke som maskin.
På 1980-tallet la antroposofiske computer-nerder spesiell vekt på dette med Cold Fusion og datidens eksperimenter med å bygge opp en organisk hjerne ved hjelp av kompost, eller mikroorganismer som på kunstig vis skulle utvikles til hjerneceller og kobles til å styre en computer, slik at man fikk en organisk tenkende maskin. Cold Fusion var spesielt fascinerende fordi Ahriman forbindes med kulde; jo lavere dypfrys-temperatur, jo bedre for Ahrimans trivsel. Så med Cold Fusion mente man at Ahrimans inkarnasjon -- ikke som menneske men som computer -- var under forberedelse.

Det som ser ut til å utarte seg her er at det som skjer på den andre siden av terskelen som Steiner pleier å kalle det, blir gjort til noe ytre, fysisk-eksternt. Dermed blir frykten for Ahriman omgjort til frykten for selvbevisste roboter, for teknologien i seg selv. Selvfølgelig er dette ypperlig science fiction-stoff, og det samme gjelder konspirasjoner. Når antroposofer på dette området også gjør det indre, dvs. det som skjer bak terskelen, til noe ytre, så blir resultatet ikke bare vanvittig usannsynlig men også ulogisk. De som styrer og plotter og konspirerer i Pentagon og CIA osv. har forlengst vist seg å være nokså dumme, de tabber seg stadig ut på måter som tyder på at de fleste ikke tilhører Mensa, og dette må vel sies i enda større grad om våre egne politikere. Så dumme folk kan umulig planlegge superintelligente operasjoner som blir sentrale mediabegivenheter og samtidig føre hele verden bak lyset om hvem som står bak. Det henger rett og slett ikke på greip, men det er dette konspirasjonistene vil ha oss til å tro.

Knokkelskaller på norsk

Helt utrolig hvor lite skal til for å lage meningsløst oppstyr i norske media. Slik har det alltid vært. Men dagens oppstyr over en uttalelse om straff og offentlig pisking fra professor Schaaning, med det mediaoppstyr og sirkus og kommentarer som følger, setter ny rekord i idioti her til lands.

Jeg hørte nettopp denne professorens uklare rablerier på Dagsnytt 18, og til tross for at jeg selv ikke er akademiker, forstår jeg allikevel hva denne fyren forsøker å gi uttrykk for selv om han ser ut til å mangle evnen til å formidle sine tanker til omverdenen.

I utgangspunktet er professor Schaaning åpenbart prinsipiell motstander av straff, inkludert fengselsstraff. Hans tenkning er derfor nærmest anarkistisk, men firkanthoder som justsminister Storberget -- og hvilken justisminister har ikke vært et firkanthode? -- tar dette med pisking på politisk gravalvor og kaster bort sin dyrebare tid på å skravle om det i media.

Jeg tillater meg å mene at politikere har betraktelig lavere IQ enn gjennomsnittsbefolkningen.

Kommentatorer forøvrig kan muligens unnskyldes en smule fordi professor Schaaning virker så fortapt i sine akademisk-intellektuelle korridorer at han ikke kan snakke i klartekst, så han prater bare tåkerør. For politikerne finnes imidlertid ingen unnskyldning; tvertimot er det en skandale å ha så mange knokkelskaller på stortinget.

Det professor Schaaning åpenbart forsøkte å gi uttrykk for, var utvilsomt noe lignende det jeg selv skrev for 15 år siden. Denne type stoff som gjengis nedenfor lar seg ikke nevne i tabloidaviser eller nyhetssendinger med kvasi-kulturelle visvas-programmer, hvor den filosofiske og åndelige tenkeevnen dessverre ikke stikker særlig dypt:


http://uncletaz.com/norsktaz/christanarch.html

Kristendom og straff

Hennacy tok fullstendig avstand fra medvirkning til straff, og han henviste til episoden med Jesus, fariséerne, og kvinnen som var skyldig i ekteskapsbrudd. Dette utgangspunktet er meget interessant. Vårt moderne sosialdemokrati har nemlig tre hovedbegreper bak sin juridiske filosofi. Det ene er "straff." Det andre er "kriminalvern." Det tredje er "skrekk og advarsel."

Straffementaliteten er en anakronisme fra Moseloven i Det Gamle Testamente og er basert på hevngjerrighet. Dette prinsippet blir imidlertid totalt annullert i Det Nye Testamente. Under Moseloven var det dødsstraff for ekteskapsbrudd. De geistlige bragte Kristus en kvinne som de hadde tatt på capitalfersk gjerning. Loven krevet at hun skulle stenes til døde. Kristus bøyde seg ned og skrev i sanden. Så svarte han at den som var uten skyld skulle kaste den første sten. Alle prestene gikk; de eldste først. Da Kristus var alene med kvinnen, spurte han henne om de ikke hadde dømt henne. Hun svarte nei. Kristus sa: "Heller ikke jeg dømmer deg. Gå din vei og synd ikke mer."

Kristus skrev i sanden, i jorden, fordi kvinnens synd var registrert i jordens karma, eller skjebne (nemesis). Karmaloven, eller skjebneloven, er den eneste rettferdige straffer. ("Hevnen er min," sier Herren.) Følgelig har intet menneske rett til å straffe eller ta hevn over andre mennesker.

Opplysningstidens samvittighetskvaler overfor straff-og-hevnprinsippet, frykten for lovbrytere og lengsel etter trygghet og sikkerhet bak uniformerte rygger har skapt det moderne hygienisk-kliniske begrepet "kriminalvern".

Kriminalvern går ut på å beskytte samfunnet mot asosiale og farlige mennesker, mot skadelige elementer, uten direkte tanke på hevn eller straff. Straffen blir i så fall en slags terapeutisk skammekrok fra barnehagen; lovbryteren blir en liten unge som må oppdras av "samfunnet" for å bli "snill." En dom av en lovbryter blir dermed et tiltak fra makthavernes side for å verne andre mennesker mot repetisjoner av hans overgrep. Denne kliniske løsningen består i at asosiale personer blir behandlet som pasienter på linje med fysisk syke. En filosofisk avviker, dvs. en annerledes tenkende, eller en kulturell kjetter, blir likedan behandlet som en epileptiker, en kreftsyk, en schizofren, en narkoman eller en nekrofil seriemorder.

Det atavistiske straffeprinsippet henger allikevel igjen i vår juridiske filosofi i form av "skrekk og advarsel" - "deterrant" på engelsk. Man mener at strenge dommer og straffer skal "skremme" andre fra å begå lovbrudd.

Forskningen viser at straff som avskrekking ikke er effektivt, men her dominerer følelsene over forstanden, og hevnmotivet dominerer sterkt i forhold til dødsstraff i USA - nasjonen som hevder å være et kristent, gudfryktig idealsamfunn som alle andre nasjoner bør lære av. Det er utenkelig at vår statsminister kunne styrke sitt parti blant velgerne ved å klappe et mordoffers etterlatte på skulderen og si: "Jeg er enig med deg. Vi skal gi deg hevn. Vi skal gasse det jævla krypet." Akkurat den ordvekslingen har ikke funnet sted, men den demonstrerer psykologien bak amerikanske valgkampanjer.

Et interessant trekk ved straffens psykologi er at de som straffer andre, dvs. politifolk, dommere, juriemedlemmer osv. må ikke selv ha vært straffet. De må ha et såkalt "rent rulleblad"; de må ikke kunne identifisere seg med den som skal ydmykes. Denslags medfølelse basert på empirisk erkjennelse av straffens vesen ville gjøre det umulig å fullføre oppgaven. "La den som er uten skyld kaste den første sten. Og alle gikk, de eldste først...." Kristus, som jo er de kristnes forbilde og eksempel, nektet å dømme eller straffe sine medmennesker. Isteden lot han seg selv straffe. Det er derfor meget interessant at kristne dommere i USA den dag i dag får folk henrettet i Jesu navn og med bibelen på bordet ved siden av lovbøkene. Prinsippet er det samme når norske prester forsvarer statens straffelov.

Hennacy på sin side var inspirert av den "sanne opprøreren Jesus" og hans idé om Gud "var ikke en autoritet som jeg adlød som en monark men et prinsipp om godhet slik det ble lagt frem av Jesus i Bergprekenen." Hvis statens krefter stod i konflikt med hans idealer, ville han følge sine idealer og være ulydig mot staten. Hennacy talte for "énmanns-revolusjonen i hjertet" basert på frivillig fattigdom og pasifisme. Da han oppsummerte sin åndsarv, skrev han: "Jesus, St. Francis, Tolstoy og Gandhi fulgte en vei som lærer oss å elske vår fiende, skape rettferdighet, avskaffe utbytting, og å stole på Gud istedenfor politikere og regjeringer."

I forordet til sin selvbiografi ga Hennacy den klareste og mest uttrykksfulle erklæring av sine prinsipper og deres opphav i kristendommen:

"Kristen-anarkisme er basert på Jesu svar til fariséerne da han sa at den som var uten skyld skulle kaste den første sten; og på Bergprekenen som foreslår å svare ondt med godt og å vende det andre kinn til. Derfor, når vi tar noen som helst del i statstyre ved å avlegge stemmer for lovgivende, dømmende eller styrende byråkrater, da gjør vi disse menn til vår arm som vi kaster en sten med og fornekter Bergprekenen.

Ordbokdefinisjonen av kristen er: en som følger Kristus, snill, snillaktig, Kristus-lignende. Anarkisme er frivillig samarbeide for det gode, med rett til etterfølgelse. En kristen-anarkist er, derfor, en som vender det andre kinn til, kaster pengevekslernes bord overende, og som ikke trenger en snut til å fortelle ham hvordan han bør oppføre seg. En kristen-anarkist setter ikke sin tillit til kuler eller folkestemmer for å nå sitt ideal; han når dette idealet daglig gjennom énmannsrevolusjonen som han møter en dekadent, forvirret og døende verden med."

Der hvor Day og Hennacy var hovedsakelig aktivister, utviklet den russiske filosofen Nicholas Berdyaev i likhet med Tolstoy en form for revolusjonær kristendom som var ikke-institusjonell og frigjørende. Begge så Guds Rike som en eksistensiell tilstand fremfor et sosialt regime, men for Berdyaev tok dette form som kreativ selvstendighet istedenfor ikke-motstand basert på kjærlighet.

Noam Chomsky kommenterer presidentvalget

24. november 2008

Noam Chomsky: “Hva er det neste? Valgene, økonomien og verden”

Verdensberømte intellektuelle Noam Chomsky diskuterte betydningen av tiltredende president Barack Obamas seier og mulighetene fremover for virkelig demokratisk forandring under en tale i forrige uke i Boston. Det var hans første offentlige opptreden siden valget. Chomsky har vært professor i lingvistikk ved The Massachusetts Institute of Technology i over et halvt århundre og har skrevet dusinvis av innflytelsesrike bøker.

NOAM CHOMSKY: Vel, la oss begynne med valgene. Ordet som ruller av allemanns tunge er historisk. Historisk valg. Og jeg er enig i det. Det var et historisk valg. Å ha en svart familie i Det Hvite Hus er en momental prestasjon. Det er faktisk historisk i bredere forstand. De to demokratiske kandidatene var en afro-amerikaner og en kvinne. Begge deler er bemerkelsesverdige prestasjoner. Hvis vi går tilbake 40 år, ville det være utenkelig. Så noe har skjedd med USA i løpet av 40 år. Og det som har skjedd med USA – som de ikke vil at vi skal nevne – er at det var omfattende og meget konstruktiv aktivisme i 1960-årene som hadde en ettervirkning. Så feministbevegelsen, hovedsakelig utviklet i 1970-årene – solidaritetsbevegelsene på 1980-tallet og frem til idag. Og aktivismen siviliserte USA. Landet er mye mer sivilisert enn det var for 40 år siden og de historiske prestasjonene illustrerer det. Det er også en lærepenge for hva vi kan forvente fremover.

Det vi kan forvente fremover kommer til å avhenge av om det samme skjer. Forandringer og fremskritt er svært sjelden gaver fra oven. De fremkommer av anstrengelser nedenfra. Og svaret på spørsmålet om hva som nå kommer, avhenger av mennesker som dere. Ingen andre kan svare på det. Det er ikke forutsigbart. På noen måter var valget -- valget var overraskende på enkelte måter.


For å gå tilbake til min feilslåtte spådom, hvis finanskrisen ikke hadde funnet sted på det tidspunkt det skjedde, hvis den hadde blitt utsatt et par måneder, har jeg mistanke om at den spådommen ville ha vært korrekt. Men uten å spekulere, én ting som var overraskende i dette valget var at det ikke ble et skred. Under de vanlige forutsetningene ville man forvente at opposisjonspartiet vant med et skred med de forhold som eksisterer i dag. Den sittende presidenten etter åtte år var så upopulær at hans eget parti ikke kunne nevne navnet hans og måtte late som om de gikk imot hans politikk. Han regjerte over den verste perioden i etterkrigstidens historie med hensyn til sysselsetting, formuer osv. Så å si alt som administrasjonen rørte ble til katastrofe. USA har nådd det aller laveste nivå av aktelse i verden noensinne. Økonomien stupte. Adskillige økonomiske nedturer er på gang. Ikke bare de på forsidene, den finansielle nedgangen. Det er også en nedgang in den virkelige økonomien. Den produktive økonomien, under omstendighetene og folk vet det. Så 80% av befolkningen sier at landet går i feil retning. Circa 80% sier at regjeringen ikke fungerer til folkets fordel, den fungerer for de få og de spesielle interessene. En oppsiktsvekkende 94% klager over at regjeringen ikke bryr seg om folkets vilje og i den duren. Under slike forhold ville man forvente et valgskred for en opposisjon nesten uansett hvem de er. Og det ble det ikke.

Så man kunne spørre hvorfor ble det ikke et valgskred? Det tar av i en interessant retning. Og på andre måter var resultatet ganske velkjent. Så nok en gang ble valget hovedsakelig kjøpt. 9 av 10 blant seierherrene slo sine motstandere i pengeforbruk. Obama selvfølgelig slo McCain i pengeforbruk. Hvis man ser på -- og vi har ikke de endelige resultatene ennå, men de kommer sannsynligvis til å bli stort sett det samme som de foregående for et par måneder siden. Det viste at både Obama og McCain fikk mesteparten av sine kampanjepenger fra finansinsitusjoner, og for Obama var det advokatfirmaer som i realiteten betyr lobbyister. Det var over en tredjepart for noen få måneder siden. Men de endelige resultatene blir sannsynligvis det samme. Og det er -- fordelingen av finansiering har over tid vært en ganske god forvarsel om hva slags politikk det vil bli for dem blant dere som er interessert, det foreligger et meget godt akademisk verk om dette av Tom Ferguson i University of Massachusetts i Boston, det han kaller for politikkens investeringsteori. Som hevder i hovedsak at politiske valg er øyeblikk når forretningsgrupper samler seg og investerer for å kontrollere staten og høster den ganske forutsigbare suksessen. Det gir oss et hint om hva som mest sannsynlig kommer til å skje. Så den delen er velkjent. Det fremtiden blir, avhenger som jeg sier av folk som dere.

Reaksjonen på valget var interessant og lærerikt. Den holdt seg stort sett til den svevende retorikken, får å låne klisjéen, som var valgets hovedtema. Valget ble beskrevet som en ekstraordinær visning av demokrati, et mirakel som kun kunne finne sted i USA etc. etc. Det er noe riktighet i det hvis vi holder oss til Vesten. Så hvis vi holder oss til Vesten, ja da er det sannsynligvis sant. Det kunne ikke ha skjedd noe annet sted. Europa var mye mer rasistisk enn USA og man ville ikke forvente at noe slikt skulle skje.

På den andre siden, hvis man ser på verden, er det ikke så bemerkelsesverdig. Så la oss ta de fattigste landene på den vestlige hemisfæren. Haiti og Bolivia. På Haiti var det et valg i 1990 som virkelig var en ekstraordinær fremvisning av demokrati og meget mer i så måte enn her hjemme.

På Haiti var det grasrotbevegelser, populære bevegelser som utviklet seg i slummen og i fjelltraktene, og som ingen la merke til. En populistisk prest, Jean-Bertrand Aristide. Det er seier for demokratiet når populære bevegelser kan organisere seg og sette opp programmer og plukke ut sine kandidater og sette dem inn i stillinger, hvilket ikke skjedde her hjemme, selvfølgelig.
Jeg mener, Obama organiserte riktignok et stort antall mennesker og mange entusiastiske folk i det som pressen kaller Obamas Hær. Men hæren skal adlyde ordre, ikke implementere, introdusere, utvikle programmer og be sin egen kandidat om å realisere dem. Det er avgjørende. Hvis hæren holder seg til den betingelsen, vil lite forandre seg. Hvis den derimot setter igang slik som aktivistene gjorde i 1960-årene, er det mye som kan forandre seg. Det er ett av de valgene som må bli tatt. Det er Haiti. Selvfølgelig varte det ikke særlig lenge. Et par måneder senere var det et militærkupp, en periode med terror, vil skal ikke gå igjennom alt sammen. Frem til idag har de tradisjonelle torturistene på Haiti, i Frankrike og i USA forsikret at det ikke blir en seier for demokrati der. Det er en dyster historie. I motsetning til mange illusjoner.

Jean-Bertrand Aristide

Ta det nest fattigste landet, Bolivia. De hadde et valg i 2005 som er nesten utenkelig i Vesten. Absolutt her hjemme, overalt. Den personen som ble valgt til politisk verv var innfødt. Det er den mest undertrykte befolkningen på hemisfæren, de som overlevde. Han er en fattig bonde. Hvordan kom han inn? Vel, han kom inn fordi det igjen var en populær massebevegelse som valgte sin egen representant. Og de er kilden til programmene, som er alvorlige. Det er virkelige saker. Og folk kjenner dem. Kontroll over resurser, kulturelle rettigheter, sosial rettferdighet osv.

Evo Morales

Dessuten var valget bare en hendelse som var et enkelt stadium i en lang pågående kamp, mye før og mye etterpå. Det var en dag da folk trykket på knappene men det er bare én hendelse i pågående populære kamper, meget alvorlig sådanne. For et par år siden var det en mektig kamp over privatiseringen av vann. Et forsøk som i praksis kunne ha nektet drikkevann til en stor del av befolkningen. Og det var en bitter kamp. Mange mennesker ble drept, men de vant striden. Gjennom internasjonal solidaritet, som hjalp. Og den fortsetter. Nå, det er et skikkelig valg. Igjen, planene, programmene blir utviklet, behandlet til stadighet av populære massebevegelser som da plukker ut sine representanter fra sine egne rekker for å iverksette deres programmer. Og det er vesensforskjellig fra det som skjedde her i USA.

Det som faktisk skjedde her forståes av elite-elementer. PR-industrien som kjører politiske valgkampanjer her – extravaganzaer hvert fjerde år hovedsakelig – sikrer at man holder sakene ute i marginen og fokuserer på personligheter og karakter osv. De gjør det av gode grunner. De vet – de ser på studier av meningsmålinger og vet utmerket godt at når det gjelder en mengde viktige saker så står begge partiene langt til høyre for befolkningen. Det er én god grunn til å holde sakene unna bordet. Og de erkjenner suksessen.

Så hver år gir reklameindustrien en pris til, dere vet, til årets beste markedskampanje. I år vant Obama prisen. Slo ut Apple-selskapet. Den beste markedskampanjen i 2008. Hvilket er korrekt, det er hovedsakelig det som skjedde. Nå det er ganske annerledes enn det som skjer i et funskjonerende demokrati som la oss si Bolivia eller Haiti, bortsett fra det faktum at det ble knust. Og i sør er det slett ikke så uvanlig. Legg merke til at i hvert av disse tilfellene er det en mye større fremvisning av aktivt demokrati enn det vi har sett – viktig som det var – her. Og så retorikken, spesielt i Europa, er korrekt hvis vi opprettholder vårt eget trange rasistiske perspektiv og sier ja, det som skjedde var i sør så det skjedde ikke eller spiller ingen rolle. Det eneste som teller er hva vi gjør ifølge vår egen standard, det var et ekstraordinært mirakel, men ikke ifølge det fungerende demokratiets standard. Det er faktisk en forskjell i demokratisk teori som skiller f.eks USA fra Bolivia eller Haiti.

Spørsmålet er hva bør et demokrati være? Det er nettopp en debatt som går tilbake til USAs grunnleggende forsamling. Men i senere år i det 20. århundre har det blitt meget godt artikulert av viktige personligheter. Så på den liberale siden, den progressive siden, var den ledende offentlige personligheten Walter Lippmann. En Wilson-Roosevelt-Kennedy-liberalist. Og mye av hans arbeide var om en demokratisk teori og han var ganske oppriktig om den. Hvis du tok et standpunkt som ikke var vesensforkjellig fra James Madisons. Han sa at i et demokrati har befolkningen en funksjon. Dens funksjon er å være tilskuere, ikke deltagere. Han kalte det ikke for befolkningen. Han kalte det for uvitende og brysomme outsidere. De uvitende og brysomme outsiderne har en funksjon, nemlig å se på hva som foregår. Og å trykke på en knapp en gang iblant og så gå hjem. Men deltagerne er oss, de privilegerte, smarte karene. Vel det er én oppfatning av demokrati. Og dere vet at i hovedtrekk har vi sett en episode av den. Veldig ofte aksepterer ikke befolkningen dette. Men de er atomisert, adskilt. Mange av dem føler seg hjelpesløse, uorganisert, og de føler ikke at de kan gjøre noe med det. Så de misliker det. Men det er der det ender.

Walter Lippmann (1889-1974)

I et fungerende demokrati som f.eks Bolivia eller USA i tidligere stadier, gjorde de noe med det. Det er derfor vi har New Deal-vedtak, Great Society-vedtak. Faktisk hvert eneste fremskritt, vet dere, kvinners rettigheter, slutten på slaveriet, gå tilbake så langt dere vil, det kommer ikke som en gave. Og det kommer ikke til å skje i fremtiden. Kommentatorene er meget oppmerksomme på dette. De formulerer det ikke slik jeg skal gjøre det, men hvis dere leser pressen, så kommer det ut. Så ta vår lokalavis på den liberale siden av spektret, Boston Globe, dere så antagelig rett etter valget, en reportasje på førstesiden, lederen på første side dreide seg om hvordan Obama utviklet sin vidunderlige grasrot-hær men han har ingen gjeld. Som skal være en god ting. Så han er fri til å gjøre hva han vil. Fordi han ikke har noen gjeld, betyr dette at den normale demokratiske valgkretsen, fagforeninger, kvinner, minoriteter osv. -- de fikk ham ikke inn i stillingen. Så han skylder dem ingenting.

[pause]

NOAM CHOMSKY: Det han hadde var en hær som han organiserte av folk som skaffet stemmer for Obama. For det som pressen kaller Merkevaren Obama. De er hovedsakelig enige med reklamebransjen, det er Merkavaren Obama. At hans hær var mobilisert til å få ham inn i stillingen. De betrakter det som en god ting og aksepterer Lippmanns oppfatning av demokrati, de uvitende og brysomme outsiderne skal gjøre det de blir fortalt og så gå hjem. The Wall Street Journal, på den motsatte siden av spektret, hadde også en artikkel om den samme saken omtrent på samme tid. Snakket om en enorm grasrot-hær som hadde blitt utviklet, som nå venter på instrukser. Hva var det neste de skulle gjøre for å presse Obamas dagsorden fremover? Hva det nå er. Men uansett hva det er, så skal hæren være der ute for å ta instrukser og presse frem arbeide. Los Angeles Times hadde lignende reportasjer, og det er andre. Det de ikke ser ut til å være oppmerksomme på er at det de beskriver, det idealet de beskriver, er diktatur, ikke demokrati. Demokrati, ihvertfall ikke i Lippmanns betydning, det beviste – jeg velger ham ut fordi han er så berømt, men det er et vanlig standpunkt. Men i betydningen av f.eks. mye av sørområdet [Mellom- og Sør-Amerika], hvor populære massebevegelser utviklet programmer, organiserer seg for å delta i politiske valg men det er én del av en pågående prossess. Og bringer noen fra sine egne rekker for å implementere de programmene de utvikler, og hvis vedkommende ikke gjør dette er de ute. OK, det er en annen type demokrati. Så det er opp til oss å velge hva slags demokrati vi ønsker oss. Og igjen, det vil avgjøre hva som kommer etterpå.


Vel, hva kan vi forvente hvis den populære hæren, grasrot-hæren, bestemmer seg for å godta funksjonen som tilskuere til hendelser istedenfor deltagere? Det er to typer bevis. Det er retorikk og det er handling. Retorikken, vet dere, er meget oppløftende: forandring, håp, etc. Forandring var på en måte toneangivende for en hvilken som helst parti-manager i år som leste meningsmålinger, inkludert de jeg nevnte, og ville øyeblikkelig konkludere med at deres tema under valgkampanjen måtte være forandring. Så temaet er forandring. Faktisk for begge partiene var temaet forandring. Dere vet, bryt med fortiden, ingen gammel politikk, nye ting skal skje. Obama-kampanjen klarte det bedre så de vant markedsføringsprisen, ikke McCain-kampanjen.

Og legg forøvrig merke til på siden at institusjonene som kjører valgene, PR-industrien, reklamebransjen, de har en rolle – deres viktigste rolle er kommersiell reklame. Jeg mener, å selge en kandidat er på en måte en biregel. I kommersiell reklame som alle vet, alle som noen gang har sett på et TV-program, reklamen har ikke til hensikt å gi informasjon om produktet, stemmer det? Jeg behøver ikke å gå videre med det. Det er åpenbart. Poenget med reklamen er å skape uinformerte forbrukere ved hjelp av image, og dere vet, en fotballspillers historie, sexy skuespillerinne, som dere vet, kjører til månen i en bil eller noe sånt. Men det er avgjort ikke for å informere folk. Det er faktisk for å holde folk uinformert.

Målet med reklame er å skape uinformerte forbrukere som vil ta irrasjonelle beslutninger. De blant dere som har lidd gjennom et økonomikurs vet at markeder skal være basert på informerte forbrukere som tar rasjonelle valg. Men industrien bruker hundrevis av millioner dollar hvert år på å undergrave markeder og forsikre, vet dere, at man får uinformerte forbrukere som tar irrasjonelle valg.

Og når de går over til å selge en kandidat gjør de den samme tingen. De ønsker uinformerte forbrukere, dere vet, uinformerte velgere som gjør irrasjonelle valg basert på vellykket illusjon, sladder, og effektivt kroppsspråk og hva nå ellers man mener er effektivt. Så man undergraver demokratiet på stort sett samme måte som man undergraver markeder. Vel, det er naturlig for et politisk valg når det styres av forretningsverden, og man ville forvente det å være slik. Det skulle ikke være noen overraskelse der. Og det skulle også vise seg at den valgte kandidaten ikke hadde noen gjeld. Så man kan følge at Merkevaren Obama kan være hva de bestemmer at den skal være, ikke hva befolkningen bestemmer at den skal være, som sørpå f.eks. Jeg skal si på siden at dette kan være et virkelig eksempel på et velkjent og usedvanlig fattig slagord om clash of civilization. Kanskje det virkelig er et slikt clash, men ikke av den typen som vanligvis forkynnes.


Så la oss gå tilbake til de bevisene vi har, retorikk og handlinger. Retorikk kjenner vi til, men hva er handlingene? Så langt er de vigtigste handlingene utnevnelser, faktisk den eneste handlingen, av personale for å implementere Merkevaren Obama. Det første valget var visepresidenten, Joe Biden, en av senatets sterkeste støttespillerne for krigen i Irak, en lang tids insider i Washington som sjelden avviker fra partistemmen. De tilfellene hvor han avviker er ikke særlig oppløftende. Han brøt riktignok fra partiet og stemte for en senat-resolusjon som hindret folk fra å kvitte seg med gjeld, altså som individer, ved å gå konkurs. Det er et slag mot fattige mennesker som er fanget i denne enorme gjelden som er en stor del av økonomiens grunnlag i disse dager. Men vanligvis er han liksom en streit partifelle med demokratene på den ultra-naturalistiske siden. Valget av Biden må ha vært et bevisst forsøk på å vise forakt for basen av folk som stemte på Obama, eller organiserte for ham som en antikrigs-kandidat.

Vel, den første utvelgelsen etter valget var for stabsjef, som er en avgjørende ansettelse, avhenger i stor grad av presidentens dagsorden. Det var Rahm Emanuel, en av de sterkeste støttespillerne for krigen i Representantenes Hus. Han var faktisk det eneste medlemmet av Illinois-delegasjonen som stemte for Bushs effektive krigserklæring. Og igjen en lang tids Washington insider. Også en av kongressens ledende mottagere av penger fra finansinstitusjoner, høyrisiko-fond etc. Han var selv en investerings-bankmann. Det er hans bakgrunn. Så det er stabsjefen.

Rahm Emanuel

Den neste gruppen utvelgelser var hovedproblemet, det grunnleggende tema som regjeringen må møte er hva de skal gjøre med den finansielle krisen. Obamas valg av de som mer eller mindre skal styre dette var Robert Rubin og Larry Summers fra Clinton-tiden – finansministre under Clinton. De er blant de menneskene som er hovedsakelig ansvarlige for krisen. En ledende økonom, en av de få økonomene som har hatt rett hele tiden i å spå hva som skjer, Dean Baker, påpekte at å velge dem er som å velge Osama Bin Laden til å styre krigen mot terror.

[latter]

Larry Summers

Ja, jeg skal gjøre meg ferdig. Det sparer meg problemet om hva som kommer fremover, så jeg skal avslutte med valgene. La meg komme med én siste kommentar til dette. Det var et møte den 7. november tror jeg av et par grupper, av et dusin rådgivere som skulle håndtere finanskrisen. Deres karrièrer var, bakgrunner ble gjennomgått i forretningspressen, og Bloomberg News hadde en artikkel som gjennomgikk deres bakgrunner og konkluderte med at disse menneskene, de fleste av disse menneskene skulle ikke gi økonomiske råd. De skulle innstevnes.

[applaus]

For de fleste av dem var involvert i en eller annen form for økonomisk bedrageri, det inkluderer Rahm Emanuel, for eksempel. Hvilken grunn er det til å tro at folk som bragte denne krisen på bane skal på en eller annen måte reparere den? Vel, det er en godt tegn på hva som mest sannsynlig kommer til å skje, i det minste hvis vi ser på handlinger. Vi kunne ikke, men det vil ikke. Man kan ta dette opp. Spør hva vi forventer å se i konkrete tilfeller. Og det er bevis på det fra uttalelser fra Obamas nettsted. Jeg skal nevne bare én ting om Obamas nettsted som gir oss en indikasjon om hva som foregår. Ett av hovedproblemene som kommer er Afghanistan og Pakistan. Det er ganske alvorlig. Ta en titt på Obamas nettsted under saker, utenrikspolitiske saker. Ikke en gang navnene dukker opp. Jeg mener, vi skal være uvitende og brysomme outsidere. Vi skal ikke vite hva Merkevaren Obama er. Så man kan ikke finne ut av det på den måten. Uttalelsene man hører er ganske haukete. Og det forandrer seg ikke noe særlig når man gåt igjennom listen. Jeg avslutter det her. Så det er opp til dere å fortsette.

UKJENT: Der har du det.

[applaus]

Nok en varm takk til den utrettelige Amy Goodman og Democracy Now! Originalen kan leses og nedlastes her.