Teknologisk Singularitet

En av de mest fascinerende formene for teknologisk inspirert angst er en amerikansk variant som heter teknologisk singularitet. Begrepet innebærer at kunstig intelligens og mekanisk superintelligens er eller blir istand til uavhengig selvutvikling og dermed bryter ned menneskets evne til å forutsi eller spå fremtiden ved å aksellerere sin egen mutasjon.

Dette konseptet ble først introdusert i 1965 av den britiske statistikeren og kryptologen Irving John Good (1916 – 2009). Han skrev om en "intelligens-eksplosjon" og foreslo at hvis maskiner kunne overgå menneskets intellekt bare litt, ville de kunne de forbedre seg selv på måter som designerne ikke hadde forutsett og dermed vokse matematisk til mye, mye større intelligenser. Dette ville omsider føre til et plutselig sprang til superintelligens, eller singularitet.

Filmregissøren Stanley Kubrick, som laget filmen 2001: A Space Odyssey, brukte Good som rådgiver om supercomputere; de som har sett den filmen husker vel Hal?

I 1982 argumenterte en matematikkprofessor ved San Diego University som heter Vernor Vinge (uttales /ˈvɪndʒi/), som også er science fiction forfatter og computer scientist, at oppfinnelsen av kunstig intelligens som er smartere enn mennesker betyr et sammenbrudd i menneskets evne til å modellere sin fremtid, fordi forfattere ikke er istand til å skrive karakterer eller roller som er smartere enn seg selv: Hvis mennesker kunne forestille seg intelligens som er smartere enn seg selv, ville man selv måtte være like smart.

I 1993 skrev Vinge en avhandling som heter: "The Coming Technological Singularity: How to Survive in the Post-Human Era" -- altså skrevet av Vernor Vinge, Department of Mathematical Sciences, San Diego State University. Denslags gir det helt et stempel av akademisk autoritet på høyeste nivå som vi mer dødelige, vi med lavere utdannelse og sannsynligvis lavere IQ, bør ta på alvor. Det var gjennom dette verket at jeg selv kom i berøring med denslags tankegods fordi jeg fikk i oppdrag av en medarbeider på Gateavisa i 1994 (nr. 149-3/94) å oversette teksten til norsk -- en tekst som ikke bare ga meg alvorlig hodepine fordi innholdet virket mentalt usunt, men som ble utsatt for hærverk av min medarbeider før den gikk i trykken; han skulle liksom gjøre den folkelig med et monotoni av a-endelser: "Den teknologiske utviklinga" osv. -- så jeg nekter å stå til ansvar for den oversettelsen.

Denne ideen er fremtredende i ganske mange science fiction-fortellinger, spesielt de som blomstret på begynnelsen av 1980-tallet . Den mest kjente er kanskje James Camerons Terminator-saga; den første av disse filmene med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen som maskin fra fremtiden kom ut i 1984.

Interessant nok har også antroposofer falt helt eller delvis for teorien om teknologisk singularitet. Det er en god del betenkelig amerikansk tankegods, både populær-litterært og akademisk, som har smittet over på antroposofer på begge sider av Atlanteren. Jeg skal ikke komme inn på konspirasjonsteorier som har tatt fullstendig av etter 9/11 i 2001, det hører til et annet tema, enten USA og antroposofi eller de stygge skjulte losjer eller noe sånt. Men hvis vi konsentrerer oss her om teknologisk singularitet, så er det litt underlig -- jeg snakker her helt og holdent utifra personlig oppfatning -- at nettopp antroposofer ikke klarer å diskriminere mellom det organiske og det inorganiske.

Det sentrale her er at disse singularistene og robotistene, som ofte selv har meget høy IQ, medlemmer av Mensa osv. og derfor smartere enn de fleste av oss, er så oppslukt av begrepet intelligens og smarthet at de utstyrer sine uttenkte selvbevisste maskiner med vilje og dømmekraft, og i enkelte tilfeller følelser, derav uttrykket "sentient android," altså en maskin med fornemmelser. Singulariteten består derfor av at en maskin, fordi den har kunstig intelligens etter at vi har utstyrt den med software og skrevet kommandoer gjennom programmeringsspråk og kan løse matematiske oppgaver hurtigere enn mennesker, spille bedre sjakk osv. -- egenhendig klarer å utstyre seg selv med vilje og følelse, slik at den blir et vesen med selvstendig tenkning, vilje og følelse.

Jeg diskuterte dette nylig med en dataingeniør i familien, min egen guru på dette feltet som ikke har noe som helst forhold til antroposofi -- tvertimot står han nærmest Carl Sagans og Stephen Hawkings mekaniske univers -- og han forteller at professorer som skriver denslags populærvitenskap ikke har forstått forskjjellen mellom intelligens og programmering. Isaac Asimov forstod imidlertid denne forskjellen.


Teknologien og de mørke makter

I GA 177 snakket Rudolf Steiner om de mørke makters fall fra de høyere sfærer ned til vår egen verden, hvor de opererer midt iblant oss. I det fjerde foredraget, Dornach, 6. oktober 1917, snakker Steiner om at det er nettopp de rvesenene som forårsaker fødsel og død, som nå medvirker i den teknologiske utvikling, og han kommer i denne sammenheng inn på hvordan vitenskapen ble misbrukt på Atlantis og dermed brakte hele den sivilisasjonen til sin katastrofale undergang. Han snakker om at teknologien, dvs. alt vi utvikler i forbindelse med magnetisme, elektrisitet, forbrenningsmotorer osv. danner det han kaller en subnatur, så i tillegg til naturvitenskapen får vi altså subnatur-vitenskapen.

Nå er vel slike betraktninger årsaken til at enkelte antroposofer velger å vegre seg for omgang med teknologi; de blir konsekvent teknologi-kritiske og velger -- ifølge rykter jeg har hørt -- en såkalt antroposofisk livsstil, bor i tømmerhus uten strøm, henter vann i brønnen som de koker opp med vedhogst for å lage suppe med egendyrkede økologiske grønnssaker, og om kvelden leser de Steiner under stearinlys eller parafinlampe.

Hippiebevegelsen på 1960-tallet ser ut til å ha ansporet både de som vil gå tilbake til naturen og vekk fra sivilisasjonen på den ene siden, og de stikk motsatte tekno-nerdene på den andre siden (Jobs, Gates etc.). Her kan det være interessant å skyte inn at i det foredraget som nettopp ble nevnt, nemlig GA 177 om de mørke makters fall, sier Steiner at i den nærmeste fremtid kommer ikke den moderne menneskehetens ideal til å være flere og flere Goether, men flere og flere Edisoner. Altså tekniske oppfinnere. Og noe av det som definerer science fiction som litterær genre er at forfatteren bruker fantasien til å forestille seg hva fremtidens Edisoner kan få til.

De mørke makter som samarbeider aktivt med oss mennesker i utviklingen av teknologi er selvsagt såkalte ahrimanske elementærvesener. Og som vi kjenner fra antroposofien, har Ahriman en tendens til å vekke frykt og angst i menneskets følelsesliv. I forbindelse med subnatur-vitenskap og teknologi, tar denne angsten forskjellige former.

For det første har vi såkalte science freaks, dvs. ikke oppfinnere men teoretikere, ideologer og science fiction-forfattere som omfavner denne subnaturen på en totalt ukritisk måte uten dypere refleksjoner og blir en slags religiøse ateister som erklærer filosofisk totalkrig mot all såkalt pseudo-vitenskap, dvs. alt som har med New Age og religion å gjøre; de som oppdager antroposofi gjør den gjerne til sin hovedfiende. Disse menneskene har en dyp frykt for det åndelige som er direkte inspirert av det subnaturlige mekaniske, nemlig de ahrimanske elementærvesener.

For det andre har vi selvsagt de som ønsker å flykte fra teknologien fordi de frykter omgang med den. Steiner advarte sine lyttere gjentatte ganger mot å vegre seg for å bruke toget, eller elektrisiteten.


Subnatur-vitenskapelig overtro

Her er det ikke lenger bare snakk om det som Rudolf Steiner kalte for den naturvitenskapelige overtro, men den subnatur-vitenskapelige overtro som kun blir mulig hvis man tenker seg at bevisst liv har oppstått fra tilfeldige kjemiske prossesser i ursuppa. Hvis det er slik det henger sammen, kan dette gjøres mye raskere med teknologi. Fra et antroposofisk perspektiv er den menneskelige bevissthet et produkt av en uoversiktelig lang utvikling som stammer helt tilbake til Gamle Saturn -- dvs. med fire såkalte Big Bangs bak oss -- og har involvert aktiviteter av mange høyere hierarkier, de som er eldre enn mennesket. Og nå skal man tro at menneskeskapte maskiner, et fenomen som maksimalt sett er et halvt århundre gammelt -- snart kan stå på et høyere utviklingstrinn enn mennesket selv og dermed gjøre menneskene til sine slaver og husdyr hvis de ikke velger å utrydde oss.

Noen av utgangspunktene er håpløst naive. Vi er godt kjent med å ringe telefonnumre til bedrifter i forbindelse med support, kundebehandling etc. og få en telefonsvarer som gir oss menyer, deretter enn annen telefonsvarer med en ny meny osv. i det uendelige. De færreste vil påstå at disse telefonsvarerne og menyene er selvbevisste vesener. Allikevel hevder antroposofer at GPS'en i bilen er et levende vesen bl.a. fordi den "snakker" med en menneskestemme. Det slike antroposofer har i mente, naturligvis, er at ingen motorer eller tekniske apparater kan fungere uten den energien som kommer fra ahrimanske elementærvesener, men bortsett fra at disse vesenene er ganske lavtstående, faller man i den fellen hvor man forbinder menneskestemmen på lydopptaket med det ahrimanske vesenet og tilegner det sn slags personlighet på grunnlag av disse opptakene.

Dette med lydopptak, som går helt tilbake til Thomas Edisons tinnfolie-dekkede sylindere i 1877, kan riktignok representere en utfordring med hensyn til en av Rudolf Steiner øvelser i GA 10, om hvordan man oppnår erkjennelse av høyere verdener via diverse disipliner og øvelser. En sentral øvelse går ut på at man lærer å høre forskjell på lyder som kommer fra levende vesener, og de som kommer fra noe inorganisk eller mekanisk. Da Steiner skrev dette i 1904 eller 1905, hadde ikke lydopptak blitt en del av dagliglivet; Steiners egne foredrag ble jo alltid nedskrevet stenografisk. Så den gangen var det forsåvidt en enkel sak å høre forskjell på fuglesang og lokomotiv.

På 1970-tallet hadde selskapet Memorex en uforglemmelig serie TV-reklamer i USA med slagordet: "Is it live or is it Memorex?" På en av disse reklamene deltok selveste Ella Fitzgerald med en høy C som fikk et vinglass til å sprekke; det samme trickset ble gjentatt med et lydkassett-opptak hvor man ikke hørte forskjell, derav slagordet: "Is it live or is it Memorex?"

Dyr kjenner forskjell kun gjennom lukt; hvis lukten ikke er der i tillegg til lyden, er det ikke alltid at de reagerer f.eks. på lydopptak av andre dyr. For oss mennesker er det imidlertid svært lett å forveksle levende stemmer med lydopptak, men det er ingen unnskyldning for dette når vi vet at det er lydopptak fordi vi selv har slått på apparatet.

Og her er vi inne på noe helt vesentlig når det gjelder hele singularitet-konseptet, nemlig at det eneste man trenger å gjøre hvis man blir redd for maskiner, er å trekke ut stikkontakten eller batteriet, eventuelt skru av hovedbryteren eller trekke ut alle sikringene. Hvis man er redd for at en maskin skal bli selvbevisst og finne på onde ting, kutter man ut energikilden. Et levende vesens energikilde er mat og vann og oksygen; hvis man kutter denne forsyningen, vil det mennesket, dyret eller planten dø. Men en maskin dør ikke hvis den ikke knuses eller noe slikt, og den kan som regel repareres. Den kan settes helt ut av spill ved at man kutter strømforsyngen og reaktiveres ved at man kobler den til på nytt, men den kan ikke koble seg selv. Hvis en maskin var et levende vesen, ville den selv kunne lete etter sin strømforsyning når den er slått av og koblet ut.

Eller kanskje det er vi som er dumme når vi sier slikt fordi vi ikke er like intelligente eller smarte som de matematiske genier ved universitetene? Eller er det en aldri så tynn mulighet for at disse geniene har latt sitt eget intellekt løpe løpsk med seg? Fra et antroposofisk perspektiv er det Ahriman som forfører mennesket gjennom intellektet, gjennom intelligensen, og skaper alle slags vrangforestillinger. Så hvordan kan det ha seg at nettopp antroposofer, som burde være oppmerksomme på dette, også lar seg forføre av de samme vrangforestillinger, dog muligens med andre assosiasjoner?

Det man glemmer er det sentrale i humanismen, nemlig at mennesket står i sentrum med sin bevissthet, tar beslutninger og avgjørelser og kontrollerer teknologien. Dette betyr at Ahriman ikke opererer direkte inn i elektriske apparater, men gjennom de menneskene som lager og anvender apparatene. Ahriman er ikke utenfor mennesket, men innenfor.

En betydelig kilde til forvirring på dette området for antroposofer skyldes utvilsomt Rudolf Steiners spådom om at Ahriman kommer til å inkarnere som fysisk menneske i løpet av første tredjedel av det 21. århundre, dvs. før 2333. Altså som fysisk menneske, ikke som maskin.
På 1980-tallet la antroposofiske computer-nerder spesiell vekt på dette med Cold Fusion og datidens eksperimenter med å bygge opp en organisk hjerne ved hjelp av kompost, eller mikroorganismer som på kunstig vis skulle utvikles til hjerneceller og kobles til å styre en computer, slik at man fikk en organisk tenkende maskin. Cold Fusion var spesielt fascinerende fordi Ahriman forbindes med kulde; jo lavere dypfrys-temperatur, jo bedre for Ahrimans trivsel. Så med Cold Fusion mente man at Ahrimans inkarnasjon -- ikke som menneske men som computer -- var under forberedelse.

Det som ser ut til å utarte seg her er at det som skjer på den andre siden av terskelen som Steiner pleier å kalle det, blir gjort til noe ytre, fysisk-eksternt. Dermed blir frykten for Ahriman omgjort til frykten for selvbevisste roboter, for teknologien i seg selv. Selvfølgelig er dette ypperlig science fiction-stoff, og det samme gjelder konspirasjoner. Når antroposofer på dette området også gjør det indre, dvs. det som skjer bak terskelen, til noe ytre, så blir resultatet ikke bare vanvittig usannsynlig men også ulogisk. De som styrer og plotter og konspirerer i Pentagon og CIA osv. har forlengst vist seg å være nokså dumme, de tabber seg stadig ut på måter som tyder på at de fleste ikke tilhører Mensa, og dette må vel sies i enda større grad om våre egne politikere. Så dumme folk kan umulig planlegge superintelligente operasjoner som blir sentrale mediabegivenheter og samtidig føre hele verden bak lyset om hvem som står bak. Det henger rett og slett ikke på greip, men det er dette konspirasjonistene vil ha oss til å tro.

Knokkelskaller på norsk

Helt utrolig hvor lite skal til for å lage meningsløst oppstyr i norske media. Slik har det alltid vært. Men dagens oppstyr over en uttalelse om straff og offentlig pisking fra professor Schaaning, med det mediaoppstyr og sirkus og kommentarer som følger, setter ny rekord i idioti her til lands.

Jeg hørte nettopp denne professorens uklare rablerier på Dagsnytt 18, og til tross for at jeg selv ikke er akademiker, forstår jeg allikevel hva denne fyren forsøker å gi uttrykk for selv om han ser ut til å mangle evnen til å formidle sine tanker til omverdenen.

I utgangspunktet er professor Schaaning åpenbart prinsipiell motstander av straff, inkludert fengselsstraff. Hans tenkning er derfor nærmest anarkistisk, men firkanthoder som justsminister Storberget -- og hvilken justisminister har ikke vært et firkanthode? -- tar dette med pisking på politisk gravalvor og kaster bort sin dyrebare tid på å skravle om det i media.

Jeg tillater meg å mene at politikere har betraktelig lavere IQ enn gjennomsnittsbefolkningen.

Kommentatorer forøvrig kan muligens unnskyldes en smule fordi professor Schaaning virker så fortapt i sine akademisk-intellektuelle korridorer at han ikke kan snakke i klartekst, så han prater bare tåkerør. For politikerne finnes imidlertid ingen unnskyldning; tvertimot er det en skandale å ha så mange knokkelskaller på stortinget.

Det professor Schaaning åpenbart forsøkte å gi uttrykk for, var utvilsomt noe lignende det jeg selv skrev for 15 år siden. Denne type stoff som gjengis nedenfor lar seg ikke nevne i tabloidaviser eller nyhetssendinger med kvasi-kulturelle visvas-programmer, hvor den filosofiske og åndelige tenkeevnen dessverre ikke stikker særlig dypt:


http://uncletaz.com/norsktaz/christanarch.html

Kristendom og straff

Hennacy tok fullstendig avstand fra medvirkning til straff, og han henviste til episoden med Jesus, fariséerne, og kvinnen som var skyldig i ekteskapsbrudd. Dette utgangspunktet er meget interessant. Vårt moderne sosialdemokrati har nemlig tre hovedbegreper bak sin juridiske filosofi. Det ene er "straff." Det andre er "kriminalvern." Det tredje er "skrekk og advarsel."

Straffementaliteten er en anakronisme fra Moseloven i Det Gamle Testamente og er basert på hevngjerrighet. Dette prinsippet blir imidlertid totalt annullert i Det Nye Testamente. Under Moseloven var det dødsstraff for ekteskapsbrudd. De geistlige bragte Kristus en kvinne som de hadde tatt på capitalfersk gjerning. Loven krevet at hun skulle stenes til døde. Kristus bøyde seg ned og skrev i sanden. Så svarte han at den som var uten skyld skulle kaste den første sten. Alle prestene gikk; de eldste først. Da Kristus var alene med kvinnen, spurte han henne om de ikke hadde dømt henne. Hun svarte nei. Kristus sa: "Heller ikke jeg dømmer deg. Gå din vei og synd ikke mer."

Kristus skrev i sanden, i jorden, fordi kvinnens synd var registrert i jordens karma, eller skjebne (nemesis). Karmaloven, eller skjebneloven, er den eneste rettferdige straffer. ("Hevnen er min," sier Herren.) Følgelig har intet menneske rett til å straffe eller ta hevn over andre mennesker.

Opplysningstidens samvittighetskvaler overfor straff-og-hevnprinsippet, frykten for lovbrytere og lengsel etter trygghet og sikkerhet bak uniformerte rygger har skapt det moderne hygienisk-kliniske begrepet "kriminalvern".

Kriminalvern går ut på å beskytte samfunnet mot asosiale og farlige mennesker, mot skadelige elementer, uten direkte tanke på hevn eller straff. Straffen blir i så fall en slags terapeutisk skammekrok fra barnehagen; lovbryteren blir en liten unge som må oppdras av "samfunnet" for å bli "snill." En dom av en lovbryter blir dermed et tiltak fra makthavernes side for å verne andre mennesker mot repetisjoner av hans overgrep. Denne kliniske løsningen består i at asosiale personer blir behandlet som pasienter på linje med fysisk syke. En filosofisk avviker, dvs. en annerledes tenkende, eller en kulturell kjetter, blir likedan behandlet som en epileptiker, en kreftsyk, en schizofren, en narkoman eller en nekrofil seriemorder.

Det atavistiske straffeprinsippet henger allikevel igjen i vår juridiske filosofi i form av "skrekk og advarsel" - "deterrant" på engelsk. Man mener at strenge dommer og straffer skal "skremme" andre fra å begå lovbrudd.

Forskningen viser at straff som avskrekking ikke er effektivt, men her dominerer følelsene over forstanden, og hevnmotivet dominerer sterkt i forhold til dødsstraff i USA - nasjonen som hevder å være et kristent, gudfryktig idealsamfunn som alle andre nasjoner bør lære av. Det er utenkelig at vår statsminister kunne styrke sitt parti blant velgerne ved å klappe et mordoffers etterlatte på skulderen og si: "Jeg er enig med deg. Vi skal gi deg hevn. Vi skal gasse det jævla krypet." Akkurat den ordvekslingen har ikke funnet sted, men den demonstrerer psykologien bak amerikanske valgkampanjer.

Et interessant trekk ved straffens psykologi er at de som straffer andre, dvs. politifolk, dommere, juriemedlemmer osv. må ikke selv ha vært straffet. De må ha et såkalt "rent rulleblad"; de må ikke kunne identifisere seg med den som skal ydmykes. Denslags medfølelse basert på empirisk erkjennelse av straffens vesen ville gjøre det umulig å fullføre oppgaven. "La den som er uten skyld kaste den første sten. Og alle gikk, de eldste først...." Kristus, som jo er de kristnes forbilde og eksempel, nektet å dømme eller straffe sine medmennesker. Isteden lot han seg selv straffe. Det er derfor meget interessant at kristne dommere i USA den dag i dag får folk henrettet i Jesu navn og med bibelen på bordet ved siden av lovbøkene. Prinsippet er det samme når norske prester forsvarer statens straffelov.

Hennacy på sin side var inspirert av den "sanne opprøreren Jesus" og hans idé om Gud "var ikke en autoritet som jeg adlød som en monark men et prinsipp om godhet slik det ble lagt frem av Jesus i Bergprekenen." Hvis statens krefter stod i konflikt med hans idealer, ville han følge sine idealer og være ulydig mot staten. Hennacy talte for "énmanns-revolusjonen i hjertet" basert på frivillig fattigdom og pasifisme. Da han oppsummerte sin åndsarv, skrev han: "Jesus, St. Francis, Tolstoy og Gandhi fulgte en vei som lærer oss å elske vår fiende, skape rettferdighet, avskaffe utbytting, og å stole på Gud istedenfor politikere og regjeringer."

I forordet til sin selvbiografi ga Hennacy den klareste og mest uttrykksfulle erklæring av sine prinsipper og deres opphav i kristendommen:

"Kristen-anarkisme er basert på Jesu svar til fariséerne da han sa at den som var uten skyld skulle kaste den første sten; og på Bergprekenen som foreslår å svare ondt med godt og å vende det andre kinn til. Derfor, når vi tar noen som helst del i statstyre ved å avlegge stemmer for lovgivende, dømmende eller styrende byråkrater, da gjør vi disse menn til vår arm som vi kaster en sten med og fornekter Bergprekenen.

Ordbokdefinisjonen av kristen er: en som følger Kristus, snill, snillaktig, Kristus-lignende. Anarkisme er frivillig samarbeide for det gode, med rett til etterfølgelse. En kristen-anarkist er, derfor, en som vender det andre kinn til, kaster pengevekslernes bord overende, og som ikke trenger en snut til å fortelle ham hvordan han bør oppføre seg. En kristen-anarkist setter ikke sin tillit til kuler eller folkestemmer for å nå sitt ideal; han når dette idealet daglig gjennom énmannsrevolusjonen som han møter en dekadent, forvirret og døende verden med."

Der hvor Day og Hennacy var hovedsakelig aktivister, utviklet den russiske filosofen Nicholas Berdyaev i likhet med Tolstoy en form for revolusjonær kristendom som var ikke-institusjonell og frigjørende. Begge så Guds Rike som en eksistensiell tilstand fremfor et sosialt regime, men for Berdyaev tok dette form som kreativ selvstendighet istedenfor ikke-motstand basert på kjærlighet.

Noam Chomsky kommenterer presidentvalget

24. november 2008

Noam Chomsky: “Hva er det neste? Valgene, økonomien og verden”

Verdensberømte intellektuelle Noam Chomsky diskuterte betydningen av tiltredende president Barack Obamas seier og mulighetene fremover for virkelig demokratisk forandring under en tale i forrige uke i Boston. Det var hans første offentlige opptreden siden valget. Chomsky har vært professor i lingvistikk ved The Massachusetts Institute of Technology i over et halvt århundre og har skrevet dusinvis av innflytelsesrike bøker.

NOAM CHOMSKY: Vel, la oss begynne med valgene. Ordet som ruller av allemanns tunge er historisk. Historisk valg. Og jeg er enig i det. Det var et historisk valg. Å ha en svart familie i Det Hvite Hus er en momental prestasjon. Det er faktisk historisk i bredere forstand. De to demokratiske kandidatene var en afro-amerikaner og en kvinne. Begge deler er bemerkelsesverdige prestasjoner. Hvis vi går tilbake 40 år, ville det være utenkelig. Så noe har skjedd med USA i løpet av 40 år. Og det som har skjedd med USA – som de ikke vil at vi skal nevne – er at det var omfattende og meget konstruktiv aktivisme i 1960-årene som hadde en ettervirkning. Så feministbevegelsen, hovedsakelig utviklet i 1970-årene – solidaritetsbevegelsene på 1980-tallet og frem til idag. Og aktivismen siviliserte USA. Landet er mye mer sivilisert enn det var for 40 år siden og de historiske prestasjonene illustrerer det. Det er også en lærepenge for hva vi kan forvente fremover.

Det vi kan forvente fremover kommer til å avhenge av om det samme skjer. Forandringer og fremskritt er svært sjelden gaver fra oven. De fremkommer av anstrengelser nedenfra. Og svaret på spørsmålet om hva som nå kommer, avhenger av mennesker som dere. Ingen andre kan svare på det. Det er ikke forutsigbart. På noen måter var valget -- valget var overraskende på enkelte måter.


For å gå tilbake til min feilslåtte spådom, hvis finanskrisen ikke hadde funnet sted på det tidspunkt det skjedde, hvis den hadde blitt utsatt et par måneder, har jeg mistanke om at den spådommen ville ha vært korrekt. Men uten å spekulere, én ting som var overraskende i dette valget var at det ikke ble et skred. Under de vanlige forutsetningene ville man forvente at opposisjonspartiet vant med et skred med de forhold som eksisterer i dag. Den sittende presidenten etter åtte år var så upopulær at hans eget parti ikke kunne nevne navnet hans og måtte late som om de gikk imot hans politikk. Han regjerte over den verste perioden i etterkrigstidens historie med hensyn til sysselsetting, formuer osv. Så å si alt som administrasjonen rørte ble til katastrofe. USA har nådd det aller laveste nivå av aktelse i verden noensinne. Økonomien stupte. Adskillige økonomiske nedturer er på gang. Ikke bare de på forsidene, den finansielle nedgangen. Det er også en nedgang in den virkelige økonomien. Den produktive økonomien, under omstendighetene og folk vet det. Så 80% av befolkningen sier at landet går i feil retning. Circa 80% sier at regjeringen ikke fungerer til folkets fordel, den fungerer for de få og de spesielle interessene. En oppsiktsvekkende 94% klager over at regjeringen ikke bryr seg om folkets vilje og i den duren. Under slike forhold ville man forvente et valgskred for en opposisjon nesten uansett hvem de er. Og det ble det ikke.

Så man kunne spørre hvorfor ble det ikke et valgskred? Det tar av i en interessant retning. Og på andre måter var resultatet ganske velkjent. Så nok en gang ble valget hovedsakelig kjøpt. 9 av 10 blant seierherrene slo sine motstandere i pengeforbruk. Obama selvfølgelig slo McCain i pengeforbruk. Hvis man ser på -- og vi har ikke de endelige resultatene ennå, men de kommer sannsynligvis til å bli stort sett det samme som de foregående for et par måneder siden. Det viste at både Obama og McCain fikk mesteparten av sine kampanjepenger fra finansinsitusjoner, og for Obama var det advokatfirmaer som i realiteten betyr lobbyister. Det var over en tredjepart for noen få måneder siden. Men de endelige resultatene blir sannsynligvis det samme. Og det er -- fordelingen av finansiering har over tid vært en ganske god forvarsel om hva slags politikk det vil bli for dem blant dere som er interessert, det foreligger et meget godt akademisk verk om dette av Tom Ferguson i University of Massachusetts i Boston, det han kaller for politikkens investeringsteori. Som hevder i hovedsak at politiske valg er øyeblikk når forretningsgrupper samler seg og investerer for å kontrollere staten og høster den ganske forutsigbare suksessen. Det gir oss et hint om hva som mest sannsynlig kommer til å skje. Så den delen er velkjent. Det fremtiden blir, avhenger som jeg sier av folk som dere.

Reaksjonen på valget var interessant og lærerikt. Den holdt seg stort sett til den svevende retorikken, får å låne klisjéen, som var valgets hovedtema. Valget ble beskrevet som en ekstraordinær visning av demokrati, et mirakel som kun kunne finne sted i USA etc. etc. Det er noe riktighet i det hvis vi holder oss til Vesten. Så hvis vi holder oss til Vesten, ja da er det sannsynligvis sant. Det kunne ikke ha skjedd noe annet sted. Europa var mye mer rasistisk enn USA og man ville ikke forvente at noe slikt skulle skje.

På den andre siden, hvis man ser på verden, er det ikke så bemerkelsesverdig. Så la oss ta de fattigste landene på den vestlige hemisfæren. Haiti og Bolivia. På Haiti var det et valg i 1990 som virkelig var en ekstraordinær fremvisning av demokrati og meget mer i så måte enn her hjemme.

På Haiti var det grasrotbevegelser, populære bevegelser som utviklet seg i slummen og i fjelltraktene, og som ingen la merke til. En populistisk prest, Jean-Bertrand Aristide. Det er seier for demokratiet når populære bevegelser kan organisere seg og sette opp programmer og plukke ut sine kandidater og sette dem inn i stillinger, hvilket ikke skjedde her hjemme, selvfølgelig.
Jeg mener, Obama organiserte riktignok et stort antall mennesker og mange entusiastiske folk i det som pressen kaller Obamas Hær. Men hæren skal adlyde ordre, ikke implementere, introdusere, utvikle programmer og be sin egen kandidat om å realisere dem. Det er avgjørende. Hvis hæren holder seg til den betingelsen, vil lite forandre seg. Hvis den derimot setter igang slik som aktivistene gjorde i 1960-årene, er det mye som kan forandre seg. Det er ett av de valgene som må bli tatt. Det er Haiti. Selvfølgelig varte det ikke særlig lenge. Et par måneder senere var det et militærkupp, en periode med terror, vil skal ikke gå igjennom alt sammen. Frem til idag har de tradisjonelle torturistene på Haiti, i Frankrike og i USA forsikret at det ikke blir en seier for demokrati der. Det er en dyster historie. I motsetning til mange illusjoner.

Jean-Bertrand Aristide

Ta det nest fattigste landet, Bolivia. De hadde et valg i 2005 som er nesten utenkelig i Vesten. Absolutt her hjemme, overalt. Den personen som ble valgt til politisk verv var innfødt. Det er den mest undertrykte befolkningen på hemisfæren, de som overlevde. Han er en fattig bonde. Hvordan kom han inn? Vel, han kom inn fordi det igjen var en populær massebevegelse som valgte sin egen representant. Og de er kilden til programmene, som er alvorlige. Det er virkelige saker. Og folk kjenner dem. Kontroll over resurser, kulturelle rettigheter, sosial rettferdighet osv.

Evo Morales

Dessuten var valget bare en hendelse som var et enkelt stadium i en lang pågående kamp, mye før og mye etterpå. Det var en dag da folk trykket på knappene men det er bare én hendelse i pågående populære kamper, meget alvorlig sådanne. For et par år siden var det en mektig kamp over privatiseringen av vann. Et forsøk som i praksis kunne ha nektet drikkevann til en stor del av befolkningen. Og det var en bitter kamp. Mange mennesker ble drept, men de vant striden. Gjennom internasjonal solidaritet, som hjalp. Og den fortsetter. Nå, det er et skikkelig valg. Igjen, planene, programmene blir utviklet, behandlet til stadighet av populære massebevegelser som da plukker ut sine representanter fra sine egne rekker for å iverksette deres programmer. Og det er vesensforskjellig fra det som skjedde her i USA.

Det som faktisk skjedde her forståes av elite-elementer. PR-industrien som kjører politiske valgkampanjer her – extravaganzaer hvert fjerde år hovedsakelig – sikrer at man holder sakene ute i marginen og fokuserer på personligheter og karakter osv. De gjør det av gode grunner. De vet – de ser på studier av meningsmålinger og vet utmerket godt at når det gjelder en mengde viktige saker så står begge partiene langt til høyre for befolkningen. Det er én god grunn til å holde sakene unna bordet. Og de erkjenner suksessen.

Så hver år gir reklameindustrien en pris til, dere vet, til årets beste markedskampanje. I år vant Obama prisen. Slo ut Apple-selskapet. Den beste markedskampanjen i 2008. Hvilket er korrekt, det er hovedsakelig det som skjedde. Nå det er ganske annerledes enn det som skjer i et funskjonerende demokrati som la oss si Bolivia eller Haiti, bortsett fra det faktum at det ble knust. Og i sør er det slett ikke så uvanlig. Legg merke til at i hvert av disse tilfellene er det en mye større fremvisning av aktivt demokrati enn det vi har sett – viktig som det var – her. Og så retorikken, spesielt i Europa, er korrekt hvis vi opprettholder vårt eget trange rasistiske perspektiv og sier ja, det som skjedde var i sør så det skjedde ikke eller spiller ingen rolle. Det eneste som teller er hva vi gjør ifølge vår egen standard, det var et ekstraordinært mirakel, men ikke ifølge det fungerende demokratiets standard. Det er faktisk en forskjell i demokratisk teori som skiller f.eks USA fra Bolivia eller Haiti.

Spørsmålet er hva bør et demokrati være? Det er nettopp en debatt som går tilbake til USAs grunnleggende forsamling. Men i senere år i det 20. århundre har det blitt meget godt artikulert av viktige personligheter. Så på den liberale siden, den progressive siden, var den ledende offentlige personligheten Walter Lippmann. En Wilson-Roosevelt-Kennedy-liberalist. Og mye av hans arbeide var om en demokratisk teori og han var ganske oppriktig om den. Hvis du tok et standpunkt som ikke var vesensforkjellig fra James Madisons. Han sa at i et demokrati har befolkningen en funksjon. Dens funksjon er å være tilskuere, ikke deltagere. Han kalte det ikke for befolkningen. Han kalte det for uvitende og brysomme outsidere. De uvitende og brysomme outsiderne har en funksjon, nemlig å se på hva som foregår. Og å trykke på en knapp en gang iblant og så gå hjem. Men deltagerne er oss, de privilegerte, smarte karene. Vel det er én oppfatning av demokrati. Og dere vet at i hovedtrekk har vi sett en episode av den. Veldig ofte aksepterer ikke befolkningen dette. Men de er atomisert, adskilt. Mange av dem føler seg hjelpesløse, uorganisert, og de føler ikke at de kan gjøre noe med det. Så de misliker det. Men det er der det ender.

Walter Lippmann (1889-1974)

I et fungerende demokrati som f.eks Bolivia eller USA i tidligere stadier, gjorde de noe med det. Det er derfor vi har New Deal-vedtak, Great Society-vedtak. Faktisk hvert eneste fremskritt, vet dere, kvinners rettigheter, slutten på slaveriet, gå tilbake så langt dere vil, det kommer ikke som en gave. Og det kommer ikke til å skje i fremtiden. Kommentatorene er meget oppmerksomme på dette. De formulerer det ikke slik jeg skal gjøre det, men hvis dere leser pressen, så kommer det ut. Så ta vår lokalavis på den liberale siden av spektret, Boston Globe, dere så antagelig rett etter valget, en reportasje på førstesiden, lederen på første side dreide seg om hvordan Obama utviklet sin vidunderlige grasrot-hær men han har ingen gjeld. Som skal være en god ting. Så han er fri til å gjøre hva han vil. Fordi han ikke har noen gjeld, betyr dette at den normale demokratiske valgkretsen, fagforeninger, kvinner, minoriteter osv. -- de fikk ham ikke inn i stillingen. Så han skylder dem ingenting.

[pause]

NOAM CHOMSKY: Det han hadde var en hær som han organiserte av folk som skaffet stemmer for Obama. For det som pressen kaller Merkevaren Obama. De er hovedsakelig enige med reklamebransjen, det er Merkavaren Obama. At hans hær var mobilisert til å få ham inn i stillingen. De betrakter det som en god ting og aksepterer Lippmanns oppfatning av demokrati, de uvitende og brysomme outsiderne skal gjøre det de blir fortalt og så gå hjem. The Wall Street Journal, på den motsatte siden av spektret, hadde også en artikkel om den samme saken omtrent på samme tid. Snakket om en enorm grasrot-hær som hadde blitt utviklet, som nå venter på instrukser. Hva var det neste de skulle gjøre for å presse Obamas dagsorden fremover? Hva det nå er. Men uansett hva det er, så skal hæren være der ute for å ta instrukser og presse frem arbeide. Los Angeles Times hadde lignende reportasjer, og det er andre. Det de ikke ser ut til å være oppmerksomme på er at det de beskriver, det idealet de beskriver, er diktatur, ikke demokrati. Demokrati, ihvertfall ikke i Lippmanns betydning, det beviste – jeg velger ham ut fordi han er så berømt, men det er et vanlig standpunkt. Men i betydningen av f.eks. mye av sørområdet [Mellom- og Sør-Amerika], hvor populære massebevegelser utviklet programmer, organiserer seg for å delta i politiske valg men det er én del av en pågående prossess. Og bringer noen fra sine egne rekker for å implementere de programmene de utvikler, og hvis vedkommende ikke gjør dette er de ute. OK, det er en annen type demokrati. Så det er opp til oss å velge hva slags demokrati vi ønsker oss. Og igjen, det vil avgjøre hva som kommer etterpå.


Vel, hva kan vi forvente hvis den populære hæren, grasrot-hæren, bestemmer seg for å godta funksjonen som tilskuere til hendelser istedenfor deltagere? Det er to typer bevis. Det er retorikk og det er handling. Retorikken, vet dere, er meget oppløftende: forandring, håp, etc. Forandring var på en måte toneangivende for en hvilken som helst parti-manager i år som leste meningsmålinger, inkludert de jeg nevnte, og ville øyeblikkelig konkludere med at deres tema under valgkampanjen måtte være forandring. Så temaet er forandring. Faktisk for begge partiene var temaet forandring. Dere vet, bryt med fortiden, ingen gammel politikk, nye ting skal skje. Obama-kampanjen klarte det bedre så de vant markedsføringsprisen, ikke McCain-kampanjen.

Og legg forøvrig merke til på siden at institusjonene som kjører valgene, PR-industrien, reklamebransjen, de har en rolle – deres viktigste rolle er kommersiell reklame. Jeg mener, å selge en kandidat er på en måte en biregel. I kommersiell reklame som alle vet, alle som noen gang har sett på et TV-program, reklamen har ikke til hensikt å gi informasjon om produktet, stemmer det? Jeg behøver ikke å gå videre med det. Det er åpenbart. Poenget med reklamen er å skape uinformerte forbrukere ved hjelp av image, og dere vet, en fotballspillers historie, sexy skuespillerinne, som dere vet, kjører til månen i en bil eller noe sånt. Men det er avgjort ikke for å informere folk. Det er faktisk for å holde folk uinformert.

Målet med reklame er å skape uinformerte forbrukere som vil ta irrasjonelle beslutninger. De blant dere som har lidd gjennom et økonomikurs vet at markeder skal være basert på informerte forbrukere som tar rasjonelle valg. Men industrien bruker hundrevis av millioner dollar hvert år på å undergrave markeder og forsikre, vet dere, at man får uinformerte forbrukere som tar irrasjonelle valg.

Og når de går over til å selge en kandidat gjør de den samme tingen. De ønsker uinformerte forbrukere, dere vet, uinformerte velgere som gjør irrasjonelle valg basert på vellykket illusjon, sladder, og effektivt kroppsspråk og hva nå ellers man mener er effektivt. Så man undergraver demokratiet på stort sett samme måte som man undergraver markeder. Vel, det er naturlig for et politisk valg når det styres av forretningsverden, og man ville forvente det å være slik. Det skulle ikke være noen overraskelse der. Og det skulle også vise seg at den valgte kandidaten ikke hadde noen gjeld. Så man kan følge at Merkevaren Obama kan være hva de bestemmer at den skal være, ikke hva befolkningen bestemmer at den skal være, som sørpå f.eks. Jeg skal si på siden at dette kan være et virkelig eksempel på et velkjent og usedvanlig fattig slagord om clash of civilization. Kanskje det virkelig er et slikt clash, men ikke av den typen som vanligvis forkynnes.


Så la oss gå tilbake til de bevisene vi har, retorikk og handlinger. Retorikk kjenner vi til, men hva er handlingene? Så langt er de vigtigste handlingene utnevnelser, faktisk den eneste handlingen, av personale for å implementere Merkevaren Obama. Det første valget var visepresidenten, Joe Biden, en av senatets sterkeste støttespillerne for krigen i Irak, en lang tids insider i Washington som sjelden avviker fra partistemmen. De tilfellene hvor han avviker er ikke særlig oppløftende. Han brøt riktignok fra partiet og stemte for en senat-resolusjon som hindret folk fra å kvitte seg med gjeld, altså som individer, ved å gå konkurs. Det er et slag mot fattige mennesker som er fanget i denne enorme gjelden som er en stor del av økonomiens grunnlag i disse dager. Men vanligvis er han liksom en streit partifelle med demokratene på den ultra-naturalistiske siden. Valget av Biden må ha vært et bevisst forsøk på å vise forakt for basen av folk som stemte på Obama, eller organiserte for ham som en antikrigs-kandidat.

Vel, den første utvelgelsen etter valget var for stabsjef, som er en avgjørende ansettelse, avhenger i stor grad av presidentens dagsorden. Det var Rahm Emanuel, en av de sterkeste støttespillerne for krigen i Representantenes Hus. Han var faktisk det eneste medlemmet av Illinois-delegasjonen som stemte for Bushs effektive krigserklæring. Og igjen en lang tids Washington insider. Også en av kongressens ledende mottagere av penger fra finansinstitusjoner, høyrisiko-fond etc. Han var selv en investerings-bankmann. Det er hans bakgrunn. Så det er stabsjefen.

Rahm Emanuel

Den neste gruppen utvelgelser var hovedproblemet, det grunnleggende tema som regjeringen må møte er hva de skal gjøre med den finansielle krisen. Obamas valg av de som mer eller mindre skal styre dette var Robert Rubin og Larry Summers fra Clinton-tiden – finansministre under Clinton. De er blant de menneskene som er hovedsakelig ansvarlige for krisen. En ledende økonom, en av de få økonomene som har hatt rett hele tiden i å spå hva som skjer, Dean Baker, påpekte at å velge dem er som å velge Osama Bin Laden til å styre krigen mot terror.

[latter]

Larry Summers

Ja, jeg skal gjøre meg ferdig. Det sparer meg problemet om hva som kommer fremover, så jeg skal avslutte med valgene. La meg komme med én siste kommentar til dette. Det var et møte den 7. november tror jeg av et par grupper, av et dusin rådgivere som skulle håndtere finanskrisen. Deres karrièrer var, bakgrunner ble gjennomgått i forretningspressen, og Bloomberg News hadde en artikkel som gjennomgikk deres bakgrunner og konkluderte med at disse menneskene, de fleste av disse menneskene skulle ikke gi økonomiske råd. De skulle innstevnes.

[applaus]

For de fleste av dem var involvert i en eller annen form for økonomisk bedrageri, det inkluderer Rahm Emanuel, for eksempel. Hvilken grunn er det til å tro at folk som bragte denne krisen på bane skal på en eller annen måte reparere den? Vel, det er en godt tegn på hva som mest sannsynlig kommer til å skje, i det minste hvis vi ser på handlinger. Vi kunne ikke, men det vil ikke. Man kan ta dette opp. Spør hva vi forventer å se i konkrete tilfeller. Og det er bevis på det fra uttalelser fra Obamas nettsted. Jeg skal nevne bare én ting om Obamas nettsted som gir oss en indikasjon om hva som foregår. Ett av hovedproblemene som kommer er Afghanistan og Pakistan. Det er ganske alvorlig. Ta en titt på Obamas nettsted under saker, utenrikspolitiske saker. Ikke en gang navnene dukker opp. Jeg mener, vi skal være uvitende og brysomme outsidere. Vi skal ikke vite hva Merkevaren Obama er. Så man kan ikke finne ut av det på den måten. Uttalelsene man hører er ganske haukete. Og det forandrer seg ikke noe særlig når man gåt igjennom listen. Jeg avslutter det her. Så det er opp til dere å fortsette.

UKJENT: Der har du det.

[applaus]

Nok en varm takk til den utrettelige Amy Goodman og Democracy Now! Originalen kan leses og nedlastes her.

Deja vous i Iran?

Denne bloggen har ikke vært rørt siden mai ifjor, for disse reportasjene og intervjuene hentet fra Democracy Now! er tidkrevende å oversette og legge ut.

Med denne posten fortsetter vi der vi slapp opp ifjor, nemlig USAs Mistøsten-politikk. I skrivende stund har Bush-administrasjonen anstrengt seg for å presse Sikkerhetsrådet i FN til å iverksette knallharde sanksjoner mot Iran, men fordi CIAs kunngjorte etterretning ikke støtter det skrekkbildet av landet som administrasjonen ønsker, kan det hende at de forbereder seg på et militært angrep i nærmeste fremtid.

3 mars 2008

Stephen Kinzer om forholdet mellom USA og Iran, CIA-kuppet i 1953 i Iran og Midtøsten-terrorens røtter

Mens den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad besøker Irak for et historisk møte med irakiske ledere, henvender vi oss til tidligere utenrikskorrespondent for New York Times Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

Gjest:

Stephen Kinzer, utenrikskorrespondent for New York Times og forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

AMY GOODMAN: Fra Gaza vender vi oss nå til Iran. Irans president Mahmoud Ahmadinejad var i Irak søndag for et historisk møte med irakiske ledere, første besøk til Irak av en iransk president siden den iransk-irakiske konflikten på 1980-tallet. På en pressekonferanse med Iraks statsminister Nouri al-Maliki i Baghdad sa Ahmadinejad at hans besøk ville åpne en ny epoke i irakisk-iranske bånd. Han tilbakeviste også amerikanske påstander om at hans regjering blander seg inn i irakiske affærer.

PRESIDENT MAHMOUD AMADINEJAD: [oversatt] Vi ønsker å si til Mr. Bush at å beskylde andre vil øke USAs problemer i regionen og vil ikke løse dem. Amerikanerne må godta regionen som den er. Det irakiske folk liker ikke USA.

Ahmadinejad i Baghdad

AMY GOODMAN: Tidligere hadde Ahmadinejad gjort narr av amerikanske påstander ved å si: “Er det ikke morsomt at de med 160,000 styrker i Irak beskylder oss for innblanding?”

Mens Ahmadinejads besøk kunne bli et vendepunkt til å forbedre iransk-irakiske bånd, blir dette også betraktet som et tegn på den svinnende krigstrommen fra Washington. Det er nesten tre måneder siden kunngjøringen av en nasjonal etterretningsvurdering som konkluderte at Iran hadde avsluttet sitt atomvåpenprogram for flere år siden. Rapporten var et alvorlig slag mot Bush-administrasjonens anstrengelser for å bygge opp støtte for et militært angrep på Iran.

Amy Goodman

Stephen Kinzer er forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and The Roots of Middle East Terror. Boken forteller om den CIA-støttede styrtingen av Irans demokratisk valgte regjering etter at Iran nasjonaliserte sin oljeindustri. Sjokkbølgene etter kuppet kjennes fortsatt. Hans bok har nettopp kommet ut som paperback, og han reiser rundt i USA for å advare mot et amerikansk angrep på Iran.

Jeg satte meg ned med ham for å snakke om hva som skjer idag i Iran.

STEPHEN KINZER: Det er mer sannsynlig enn man liker å tro. I et realitetsbasert, faktabasert politisk miljø i Washington skulle man tro at idéen om å angripe Iran ville være tatt av dagsorden nå. Ikke bare er det ingen entusiasme i det militære for dette og ikke en gang i den sivile delen av Forsvarsdepartementet, vi er veldig overanstrentgt i Irak, åpenbart, og det ser ikke ut til å være noe populært krav eller hastverk for det. Dessuten fikk vi denne nasjonale etterretningsvurderingen som gikk imot det som hadde vært hovedargumentet for et angrep, som gikk ut på at Iran er i ferd med å utvikle et atomvåpen og derfor trenger vi et forskuddsangrep. Nå, våre seksten etterretningsbyråer har kunngjort denne rapporten for de sier faktisk at nei, de utvikler ikke et atomvåpen og de har heller ikke arbeidet på dette prosjektet på minst fem år. Så det også, skulle man tro, ville eliminere denne muligheten.

Men beklageligvis tror jeg at – først og fremst, det faktum at muligheten blekner litt fra den offentlige dagsorden og at folkeopinionen blir liksom bedøvet overfor denne muligheten, øker risikoen, for det ser ikke ut til å være noe ramaskrik fra publikum eller noe ramaskrik i kongressen. For det andre tror jeg at den nasjonale etterretningsvurderingen kan stikk i strid med forventning ha gjort angrepet mer sannsynlig på en måte. Før denne vurderingen ble offentliggjort, skulle USAs politikk være: nå skal vi få Sikkerhetsrådet og EU til å bli enige om virkelig harde sanksjoner mot Iran, fordi de er i ferd med å utvikle et atomvåpen. Og vi trodde vi skulle klare å gjøre det fordi det hastet. Men nå har grunnen til at vi sa at disse sanksjonene hastet sånn blitt havarert av vårt eget etterretningsbyrå, så sanksjonsmuligheten er mer eller mindre tatt av bordet. De kommer ikke til å gå med på sanksjoner nå. Og jeg tror det kan lede folk i Det Hvite Hus til å tenke: vel, sanksjonsmuligheten er ikke der lenger, jeg tror at bombing er den eneste muligheten.

Her er mareritt-argumentet som jeg kan tenke meg blir fremmet i Oval Office. Vi måtte lide under 9/11 fordi pysete Clinton ikke dro over dit for å ta seg av trusselen da den bygget seg opp. Det er en trussel-økning i Iran. Den kan bli enda mer alvorlig med millioner drepte i et atombombe-angrep mot Vesten. Den neste presidenten vil ikke være istand til å gjennomføre denne drastiske handlingen av politiske grunner. Men ved å adlyde historiens kall, kommer vi til å erkjenne at vi må ta oss av denne trusselen før den vokser seg ut av kontroll.

Jeg frykter at en eller annen variant av dette argumentet, særlig mens valget nærmer seg senere i år, kan lede oss inn i et vanvittig vågestykke som ikke bare kommer til å sette demokratiets sak tilbake i Iran en hel generasjon, styrke det regimet vi hevder å forakte, eliminere den fullstendig pro-amerikanske stemningen som nå eksisterer i Irans befolkning, sannsynligvis anspore gjengjeldelsesangrep fra Iran mot Israel og kanskje stater i Persia-Gulfen, muligens resultere i stengningen av Hormuz-Stredet, som Iran kan gjøre ved bare å senke et par tankskip, og det er 20 prosent av verdens olje akkurat der, utvilsomt anspore en diger eksplosjon av anti-amerikansk vold i Irak, antakeligvis også i Afghanistan, og det ville videre destabilisere Pakistan, som allerede er i opprør. Og jeg tror at i hele den muslimske verden ville man se stort opprør.

Så man kan forutse alle disse negative virkningene, men basert på det vi nå vet om de langsiktige virkningene av forrige gang vi blandet oss inn i 1953, tror jeg at jeg kan spå én ting: Historien antyder at de verste langtidsvirkningene av denne operasjonen ville bli noe som ingen kan forestille seg nå. Det er den leksen vi lærte fra ettervirkningene av 1953. Og det er derfor den historien fra 1953 er nå så relevant igjen mens vi muligens forbereder oss på et nytt angrep.

AMY GOODMAN: Vel, før vi snakker om virkningene nå, spesielt hvorfor du mener det ville forsterke de harde conservative i Iran, la oss gå tilbake til 1953, noe som ikke gjøres noe særlig på TV i USA, ta en titt på historien eller sammenhengen. Hva skjedde? Hvorfor er det slik at i Iran er dette uutslettelig skrevet for hvert eneste barn som ikke var født den gangen, men i USA vet de ikke hva du snakker om?

STEPHEN KINZER: Vel, jeg skal fortelle deg en interessant historie til å begynne med. Jeg var nylig på et panel i National Cathedral i Washington, og en av de andre panelistene – vi snakket om Iran – var Bruce Laingen, som hadde vært USAs hoveddiplomat i Iran og var den mest prominente personen blant gislene som ble holdt der i 444 dager. Og jeg visste at Laingen hadde blitt en talsmann for forsoning med Iran, hvilket jeg betrakter som ganske bemerkelsesverdig, tatt i betraktning den prøvelsen han led igjennom, så jeg ønsket å snakke med ham. Jeg hadde ikke møtt ham før. Og vi utvekslet noen eposter etter det.

Han fortalte meg en forbløffende historie. Han sa: ”Jeg hadde sittet på min enecelle som gissel i circa et år, når celledøren åpnes en dag, og der står en av gisseltakerne, en av dem som fengslet meg. Og alt mitt raseri og sinne som hadde bygget seg opp i løpet av det året jeg hadde sittet i den cellen bare brast ut, og jeg begynte å skrike til ham, og jeg fortalte ham: ‘Du har ingen rett til å gjøre dette! Dette er grusomt, dette er umenneskelig! Disse menneskene har ikke gjort noenting! Dette er et brudd på enhver lov av gud og menneske! Dere kan ikke ta uskyldige mennesker som gisler!’” Han sa: “Jeg fortsatte på denne måten i flere minutter. Da jeg omsider slapp opp for pust, tok gisseltakeren en liten pause, og så lente han seg inn i cellen min og sa, på meget godt engelsk: ‘Dere har ingen rett til å klage, for dere tok hele landet vårt gissel i 1953.’”

Bruce Laingen

Den historien forsterket virkelig for meg forbindelsen og kjensgjerningen at de gisseltakerne ikke tok de gislene på grunn av nihilistisk raseri, men av en meget spesiell grunn som så veldig fornuftig ut for dem. I 1953 hadde det iranske folk jaget ut shahen, men CIA-agenter som arbeidet innenfor den amerikanske ambassaden i Tehran organiserte et kupp og brakte ham tilbake. Så hopp frem til 1979, Irans befolkning har jaget shahen ut igjen. Han har blitt sluppet inn i USA.

AMY GOODMAN: Under Carter.

STEPHEN KINZER: Under President Carter. Og --

AMY GOODMAN: Tilsynelatende av helsegrunner.

STEPHEN KINZER: Folk i Iran tenker: “Det skjer alt sammen igjen. CIA-agenter som arbeider i den amerikanske ambassadens kjeller kommer til å organisere et kupp, og de kommer til å bringe shahen tilbake. Vi må forhindre at 1953 skjer igjen.” Dette var motivasjonen for gisseltakingen, selv om jeg ikke tror at noen av oss virkelig forstod det på den tiden.

AMY GOODMAN: Hold deg der i 1953. Det var Teddy Roosevelts sønnesønn, Kermit Roosevelt. Forklar hva som skjedde.

STEPHEN KINZER: Det som skjedde var at i den første halvdelen av det tyvende århundre, hadde amerikanere et usedvanlig godt omdømme i Iran. De eneste amerikanere der var leger og skolelærere og folk som virkelig henga seg til iranere på en uselvisk måte. Samtidig drev britene og russerne og franskmennene og andre kolonimakter på med å rive Iran i filler og stjele og plyndre alt av verdi der. Så de, folket i Iran, hadde en meget høy, opphøyet oppfatning om USA, perfekt land, det ideale land. Og Franklin Roosevelts ord i alle radiotalene hans under den annen verdenskrig hadde også en stor innflytelse på iranere. Og, naturligvis, det var en stor konferanse i Tehran under den annen verdenskrig hvor iranerne kun fokuserte på de frihetsidealene som de allierte maktene sa at de kjempet for.

Så i perioden etter den annen verdenskrig kom iransk nasjonalisme til å fokusere på én stor sak. I begynnelsen av det tyvende århundre, som et resultat av en korrupt avtale med det gamle døende monarkiet, hadde ett britisk selskap, hovedsakelig eid av den britiske staten, tatt kontroll over hele den iranske oljeindustrien.

AMY GOODMAN: Selskapet.

STEPHEN KINZER: Dette ene selskapet hadde eksklusive rettigheter til å utvinne, foredle, utskipe og selge iransk olje, og de betalte Iran et veldig lite beløp. Men i virkeligheten var hele Irans oljeresurser eid av et selskap basert i England og eid i hovedsak av den britiske staten.

AMY GOODMAN: Som het British Petroleum?

STEPHEN KINZER: Det var Anglo-Iranian Petroleum, for senere å bli British Petroleum og BP. Jeg er fremdeles på min liksom énmannsboykott, slik at jeg drar til Shell-stasjonen, som om Shell er på en eller annen måte moralsk overlegen til BP. Men fortsatt, i mitt eget sinn, føler jeg at jeg forløser Mosaddeq hver gang jeg farer forbi en av de BP-stasjonene.

Uansett, det som skjedde var at statsminister Mosaddeq, som virkelig var en ekstraordinær person i sin tid, selv om han har blitt nokså glemt av historien, kom til makten i 1951 på en bølge av nasjonalisme som fokuserte på hans ene store besittelse: vi må ta tilbake kontrollen av oljen vår og bruke profitten til utviklingen av en av de fattigste, mest utarmede nasjonene på jorden den gangen. Så det iranske parlamentet vedtok enstemnig å nasjonalisere Anglo-Iranian Petroleum Company, og Mosaddeq undertegnet det, og han henga seg til å gjennomføre denne planen i løpet av sitt embede, å nasjonalisere det som den gangen var Storbritannias største og mest lønnsomme aksjepost i hele verden.

Mosaddeq

Husk at oljen som forsynte England gjennom hele 1920-, 1930- og 1940-årene kom fra Iran alt sammen. Den levestandarden som folk nøt godt av i England i løpet av hele den perioden skyldtes utelukkende iransk olje. Storbritannia har ikke noe olje. Storbritannia har ingen kolonier som har olje. Hver eneste fabrikk i England, hver eneste bil, hver eneste lastebil, hver eneste drosje kjørte på olje fra Iran. The Royal Navy, som spredde britisk makt over hele verden, ble forsynt 100 prosent med olje fra Iran.

Plutselig kommer Iran og sier: “Å, vi tar oljen tilbake nå.” Så dette ansporet naturligvis en stor krise. Og det var den krisen som gjorde Mossadeq til en veldig stor verdensmann tidlig på 1950-tallet. Mot slutten av 1951 ble han utvalgt av Time magazine som Man of the Year, og de valgte ham over Winston Churchill, Douglas MacArthur og Dwight Eisenhower. Og de gjorde det riktige valget, for på det tidspunktet var Mosaddeq virkelig verdens viktigste person.

AMY GOODMAN: Forhenværende New York Times-korrespondent Stephen Kinzer. Hans bok heter All the Shah’s Men. Vi kommer tilbake med ham om et minutt.

[pause]

Stephen Kinzer

AMY GOODMAN: Vi fortsetter med Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men, mens han går tilbake i tid til det amerikansk-støttede kuppet i Iran i 1953. Mohammed Mosaddeq, statsministeren, hadde vekket Storbritannias vrede da han nasjonaliserte oljeindustrien. Han hevdet at Iran skulle begynne å profittere fra sine enorme oljeresurser som hadde vært ekslusivt kontrollert av The Anglo-Iranian Oil Company. Selskapet ble senere kjent som British Petroleum. Jeg ba Stephen Kinzer om å snakke om denne perioden.

STEPHEN KINZER: Det var faktisk på den tiden at Aramco, det arabiske oljeselskapet, kom inn i Saudi Arabia, og deres avtale var en fordeling på 50-50, så 50 prosent for landet som har oljen og 50 prosent for selskapet som kommer inn og bygger raffineriet. Det hadde brisen av rettferdighet som vanlige folk kunne forstå, men The Anglo-Iranian Oil Company ville ikke gi en millimeter. Og det gjorde iranerne bare mer og mer radikale.

AMY GOODMAN: Så hvordan ble USA innblandet? Du snakker om dette spesielle forholdet mellom Storbritannia og Iran. Hvorfor USA?

STEPHEN KINZER: Britene forsøkte alle slags ting for å få Mosaddeq ned. De påtvang Iran et knusende økonomisk import- og eksportforbud. De beordret alle sine oljeteknikere å forlate landet. Mange av dem ønsket å bli i Iran og arbeide for det nasjonaliserte selskapet. Britene ville ikke tillate dette. Så siden de hadde vært veldig varsomme med ikke å lære noen hvordan man driver et oljeraffineri, ingen iranere, var dette slutten på muligheten til oljeraffinering. I tilfelle iranerne kunne finne ut hvordan man utvinner olje, påtvang britene et import- og eksportforbud på sjøen rundt havnen der hvor oljen blir eksportert fra Iran. Britene tok Mosaddeq til FN, de tok ham til Verdensdomstolen, begge mislykkes. Britene hevdet at den iranske oljeindustrien var deres private eiendom og at Mosaddeq hadde stjålet den fra dem. Det var deres klage, men de fikk ikke noe medhold i internasjonale fora.

Så deretter bestemte britene seg for at de ville måtte styrte Mosaddeq, og de satte igang et komplott for å gjøre det. Men Mosaddeq forstod hva som foregikk, og han gjorde det eneste han kunne ha gjort for å beskytte seg: Han stengte den britiske ambassaden. Han sendte alle de britiske diplomatene hjem. Og blant de diplomatene var, selvfølgelig, alle spionene og de hemmelige agentene som arrangerte kuppet. Så det eneste statsminister Churchill dermed kunne komme på var å spørre Harry Truman, den amerikanske presidenten, å gjøre denne jobben for oss: Kan du være så snill å styrte Mosaddeq, for vi har ingen i Iran som kan gjøre det? Og Truman sa nei. Truman mente at CIA kunne være et byrå for hemmelig handling og etterretning, men han ville aldri at det skulle bli involvert i å styrte regjeringer. Så det var enden på visa for Storbritannia, til det ble regimeforandring i USA.

Vi hadde 1952-valget. Dwight Eisenhower kom til makten. John Foster Dulles ble hans utenriksminister. Og Dulles hadde brukt hele sitt voksne liv på å arbeide som advokat for digre internasjonale konserner. Og idéen om at et land skulle kunne være istand til å slippe unna med å nasjonalisere et så stort selskap, en så stor bedriftsresurs, dette var, som Dulles forstod meget godt, en stor trussel mot det systemet han hadde representert i hele sitt liv, det multinasjonale foretakssystemet. Og han forstod at det var i USAs interesse, slik han så det, å forsikre at intet slikt eksempel kunne bli satt. Så den nye administrasjonen, Eisenhower-administrasjonen, reverserte Truman-administrasjonens politikk. De sa seg enige i å sende en CIA-agent, Kermit Roosevelt, til Iran sommeren 1953. Og det er den historien jeg forteller i boken min.

Det tok Kermit Roosevelt bare tre uker i august 1953 --

AMY GOODMAN: Med en bag med penger.

STEPHEN KINZER: En bag med penger og noen andre meget interessante resurser. Han var en virkelighetens James Bond. Denne fyren var en fryktløs hemmelig agent, og historien er bare forbløffende om hvordan han gjorde dette. Men det er virkelig et læreeksempel på hvor lett det er for et rikt og mektig land å kaste et fattig og svakt land inn i kaos. Så mot slutten av august 1953 var Mosaddeq styrtet. På det tidspunkt så det ut som en stor suksess. Så vi kvittet oss med en fyr vi ikke likte, og vi erstattet ham med en annen, shahen, som ville gjøre alt vi ønsket. Det så ut som den perfekte avslutning.

Kermit Roosevelt

AMY GOODMAN: Og Mosaddeq blir satt ut i eksil for resten av sitt liv.

STEPHEN KINZER: Han satt i husarrest resten av sitt liv i sin landsby i Iran. Så det kuppet så først ut som en suksess. Men nå, når man ser tilbake på det, fungerer det som en fascinerende lærepenge i utilsiktede konsekvenser.

Bare veldig kort, så vi satte shahen tilbake på sin hanetrone. Shahen hersket med økende undertrykkelse i 25 år. Hans undertrykkelse ansporet den eksplosjonen som kom på slutten av 1970-tallet, det som vi kaller den islamistiske revolusjonen. Den revolusjonen brakte en gjeng med fanatiske anti-amerikanske mullaher til makten. Den revolusjonen inspirerte også radikalere i andre land, som naboen Afghanistan, hvor Taliban kom til makten og ga husly til al-Qaeda med resultater vi alle kjenner til. Den ustabiliteten i Iran som kom i kjølvannet av den revolusjonen, forledet også Irans store nabofiende, Saddam Hussein, til å invadere Iran. Det ansporet ikke bare en åtte års krig mellom Iran og Irak, men det trakk også USA inn i sin dødsomfavnelse med Saddam. Vi var Saddams militære allierte under den iransk-irakiske krigen, og vi forsynte Saddam med militær etterretning, med Bell-helikoptere som han brukte til å spraye gass på iranske poster. President Reagan sendte et en spesiell utsending til Baghdad to ganger for å forhandle med Saddam og spørre ham hvordan vi kunne hjelpe ham. Og selvfølgelig, utsendingen var Donald Rumsfeld. Så den ustabiliteten som ble ansporet av den revolusjonen førte også USA inn i den spiralen i Irak som brakte oss til det punktet hvor vi befinner oss nå.

Den revolusjonen i Iran gjorde også sovieterne urolige, De var vettskremte for at det ville bli fundamentalistiske kopi-revolusjoner langs hele den sørlige flanken deres. Og for å forhindre det, invaderte de Afghanistan. Det trakk USA inn i sin stilling i Afghanistan, dit hvor vi brakte Osama bin Laden, vi lærte opp alle disse titusener av jihadister hvordan de skulle drepe vantro, og senere ble de til Taliban. Vi ble senere de vantro som de ønsket å drepe. Så hvorfor er alt dette så viktig for oss idag?

AMY GOODMAN: Og faktisk påvirket det Carter-Reagan-valget, brakte Reagan til makten.

STEPHEN KINZER: Å, og det knuste Jimmy Cartes presidentskap for alltid, absolutt.

AMY GOODMAN: Hvilket hadde enorm virkning på Latin-Amerika den gangen, når man ser på Reagans rolle i Latin-Amerika på 1980-tallet.

STEPHEN KINZER: Du kan – og i CIA kaller de det “walking back the cat.” Du kan gå katten tilbake endeløst med denne her. Og grunnen til at denne historien er så relevant er at den forteller oss det aller viktigste man trenger å vite når man vurderer den nåværende idéen om et angrep mot Iran, som er de verste konsekvensene man ikke en gang kan forestille seg. Selv ikke de viseste analytikerne, de forutvitende spesialistene, kunne noengang ha forestilt seg disse konsekvensene i 1953. Å, shahen kommer til å falle, det kommer til å sitte mullaher med makten, sovieterne kommer til å invadere Afghanistan, aller disse andre tingene kommer til å skje. Det viser seg at når man på voldelig vis blander seg inn i et annet lands affærer, begynner man liksom å trille et hjul fra en bakketopp. Man slipper taket, man har ingen anelse om hvordan det kommer til å sprette.

AMY GOODMAN: Og Stephen Kinzer, temaet tortur som vi har å gjøre med idag, kan du gå tilbake til Iran med SAVAK og med CIA? Hva var forholdet deres imellom, og hvem var SAVAK?

STEPHEN KINZER: SAVAK var, selvfølgelig, shahens beryktede undertrykkende hemmelige politi. Og en av de tidlige SAVAK-sjefene var general Nasiri, som var en nær deltaker i kuppet som styrtet Mosaddeq og brakte shahen til makten. Han var faktisk den eneste fyren som ble forfremmet for sitt arbeide under kuppet. Og så gikk han videre for å bli direktør for SAVAK, som selvfølgelig var det meget brutale hemmelige politiet som shahen brukte til å undertrykke sitt folk i årevis.

Shahen av Iran

AMY GOODMAN: Og da den iranske revolusjonen skjedde i ’79, fant de ikke CIA-kontorer i SAVAKs hovedkvarter?

STEPHEN KINZER: Jo, CIA og Mossad var aktivt involvert i opplæring –

AMY GOODMAN: Mossad, israelsk etterretning.

STEPHEN KINZER: Israelsk etterretning – vi er intimt involvert i Mossads operasjoner. Og dette er en klassisk ting man alltid ser i --

AMY GOODMAN: Hos SAVAK.

STEPHEN KINZER: Ja, hos SAVAK. Man ser dette i kjølvannet av mange amerikanske intervensjoner, at etter intervensjonen må USA bestemme seg for hvem som nå skal bli den nye lederen. Og man ønsker vanligvis en person med to kvaliteter. Først og fremst bør det være en som er populær, som har sitt folks støtte og kan holde på makten. For det andre må det være noen som vil gjøre det vi ønsker, siden vi ikke styrtet en vi ikke likte bare for å sette inn en som ikke vil gjøre som vi ønsker.

Men vi forstod snart at man kan ikke få begge deler. Man kan ikke ha en som er virkelig populær og som også hersker på vegne av USA. Folk vil at deres ledere skal representere deres egne lands interesser, ikke interessene til et utenforstående land. Så da må USA velge. Hva vil vi ha? Vil vi ha en fyr som kommer til å være populær men ikke vil gjøre som vi sier, eller en som vil gjøre som vi sier men vil ikke være populær? Vel, valget er bare så lett: man velger den fyren som kommer til å gjøre som man sier.

Vidkun Quisling

Så utvikler det seg mer og mer opposisjon mot ham. Han prøver å slå den ned, men han kan ikke gjøre det alene, for han er så upopulær og isolert. Så tilkaller han USA for å hjelpe. Og så begynner folk i det landet å vende sin vrede ikke bare mot sin egen leder, men også mot USA, som de ser bak den lederen. Og det var nøyaktig hva som skjedde i Iran.

AMY GOODMAN: Forsterker amerikansk politikk Ahmadinejad idag?

STEPHEN KINZER: Jeg mener det, og jeg mener til og med at vi ikke bare forsterker ham, vi hjalp ham med å komme til makten. I 2003 sendte iranerne et meget omfattende forhandlingstilbud til Washington. I det tilbudet satte de faktisk en liste over de punktene de var villige til å forhandle, og de inkluderte atomprogrammet i Iran, Irans støtte til Hezbollah, Hamas og islamistisk jihad, og til og med Beirut-erklæringen, hvor araberstatene foreslo at de alle skulle anerkjenne Israel i bytte for anerkjennelsen av – etableringen av en palestinsk stat. Så alle agenda-elementene som vi hevder å være interessert i var i dette tilbudet, som ble overlevert av den sveitsiske ambassadøren i Tehran til Washington. Ikke bare lot vi være å svare på tilbudet, men vi ga faktisk en reprimande til den sveitsiske ambassadøren for å være freidig nok til å bringe det til oss.

Nå det var politikken til den gamle regjeringen in Tehran, regjeringen som ble ledet av president Khatami. Politikken var: la oss strekke frem en vennskapens hånd til USA, la oss tilby å forhandle. Da sa de andre haukene: Dere prøvde det, og det funket ikke. Vi må prøve en annen politikk, som går ut på at man må gjøre livet så surt som mulig for USA, fordi politikken om å prøve seg på en dialog med dem ga ingen resultater. Så jeg mener at det faktisk hjalp til med å skape det klima hvor en konservativ, militant anti-amerikansk figur som Ahmadinejad var istand til å hevde seg. Det er fordi da vi hadde en mer moderat president som snakket om dialogen mellom sivilisasjoner, dyttet vi ham bare til side og snakket ikke med ham.

AMY GOODMAN: Stephen Kinzer, forfatter av All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror.

Dette intervjuet er hentet fra det amerikanske radio- og TV-magasinet Democracy Now! Originalteksten kan leses her, hvor man også finner linker til nedlasting av programmet i diverse audio- og video-formater. Disse programmene kan dessuten lastes ned i sin helhet fra archive.org.

Det opprinnelige innholdet av dette programmet er registrert under et Creative Commons prinsipp. Vennligst tilskriv eventuelle kopier av dette arbeidet til democracynow.org. Noe(n) av arbeidet/ene som dette programmet inneholder kan imidlertid være registrert separat. For ytterligere informasjon eller flere tillatelser, kontakt DN.

Talibaniseringen av Irak

USA lovet å frigjøre irakiske kvinner med sin invasjon og okkupasjon. De lovet å gjøre det samme for afghanske kvinner. I praksis gjør de imidlertid det stikk motsatte, og alle som støtter amerikansk krigføring i disse landene med NATO-styrker og denslags, bidrar til forverringen av kvinnenes situasjon.

Dette har selvfølgelig sine årsaker. Bush-administrasjonen og Pentagon har ingen planer om å trekke amerikanske styrker ut av Irak, til tross for økende press fra kongressen og den amerikanske befolkningen, spesielt i lys av okkupasjonens astronomiske kostnader for skattebetalerne.

Chalmers Johnson sier:

"Og så valgte vi Irak som det nest-rikeste oljelandet på jorden og et sted som passet ideelt til vårt nærvær. Jeg tror mange mennesker har kommentert det, Seymour Hersh vel og merke, men jeg tror det er viktig at en av grunnene til at vi ikke hadde noen utgangsplan fra Irak er at vi hadde ikke til hensikt å forlate landet. Og med sikkerhet er beviset på det den nåværende rekken med minst fem veldig, veldig store, tungt forskansede, lange doble rullebaner, fem flybaser i Irak, strategisk plassert over hele landet. Du kan aldri få vår ambassadør, forsvarsdepartementet, presidenten eller noen til å si utvetydig at vi ikke har til hensikt å ha baser der. Det er et tema som kongressen aldri, aldri åpner sin munn om. Av og til har militæroffiserer – luftstyrkesjefen i CENTCOM har [sagt] gjentatte ganger på sin liksom nonchalante måte, når han blir spurt: 'Hvor lenge tror du at vi kommer til å bli her?' og han sier vanligvis: 'Å, minst et tiår på disse basene.' Og deretter fortsetter vi med å forsterke dem."

CIA-analytiker Chalmers Johnson

Nærværet av amerikanske okkupasjonsstyrker i Irak har blitt en magnet for alle slags ekstreme terror-grupper som flokker til Baghdad for å ta Den Store Stygge Ulven. Og hva gjør så denne Store Stygge Ulven som ikke ønsker å overlate det sorte gullet til irakerne selv? De gir terroristene pusterom, autoritet, makt, frihet, deltagelse i parlamentet, på bekostning av menneskerettighetsgrupper.

Resultatet av denne politikken er avskyelig. Tidligere denne måneden, den 3. mai, fortalte London-avisen Daily Mail om en 17 år gammel jente som ble stenet til døde i Irak fordi hennes kjæreste tilhørte en annen religiøs tro. Du'a Khalil Aswad, fra den kurdiske minoritetsekten Yezidi, ble dømt til ’æresdrap’ av menn i familien og andre hardhauser på grunn av sitt forhold til en sunni-muslimsk gutt. Hun hadde tatt tilflukt i huset til en Yezidi stammeleder i Bashika i nærheten av den nordre hovedstaden Mosul. Åtte eller ni menn stormet huset og slepte frøken Aswad ut i gaten hvor de kastet stener på henne i en halvtime. Det ble rapportert at en lokal sikkerhetsstyrke så angrepet men forsøkte ikke å stanse det. Nå ligger kjæresten hennes i dekning.

17 år gamle Du'a Khalil Aswad stenes til døde

Menneskerettighetsgrupper sier at dette æresdrapet er bare den siste nyheten fra Irak som viser hvordan forholdene for kvinner i Irak har forverret seg hurtig etter at den amerikanske okkupasjonen begynte. Noen har beskrevet det som talibaniseringen av Irak.

Mandag 14. mai ble to ledende feminister intervjuet av Amy Goodman på Democracy Now: Yanar Mohammed fra Iraq og Dr. Sima Samar fra Afghanistan. Ved en tidligere anledning gjenga jeg et intervju med iraker-amerikaneren Sami Rasouli, som på grunnlag av sine brede erfaringer både i Irak og i USA mener at amerikanske tropper bør trekke seg ut umiddelbart:

SAMI RASOULI:

"Den amerikanske administrasjonen, gjennom sin okkupasjon av Irak, har mislykkes, har mislykkes grundig, og hver eneste dag som går indikerer mer vold som skjer i Irak og mer fiaskoen av deres rolle. Og faktisk vet jeg ikke hva deres rolle er i Irak og hva som USA ønsker å oppnå i Irak så langt. Jeg ser ingenting. Jeg ser krigen som meningsløs. Den forårsaket massevis av pine og katastrofalt resultat for irakerne. Den gjennomsnittlige irakeren våkner opp om morgenen, enten det er et barn som skal på skolen eller en bonde som skal til gården sin eller en arbeider som skal på jobben sin – og forøvrig er det 65% arbeidsledighet i Irak, så det er ikke mye arbeide i Irak. Men irakerne er på en blind date. Hver dag våkner de opp med brutal død. Bare tid og sted avgjør at denne brutale døden skjer. Så slutten på irakernes dilemma, når det skjer, men med den totale tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Irak øyeblikkelig.

"Og vi kan ikke rettferdiggjøre nærværet av amerikanske tropper i Irak ved å si: vel, de vil – eller de gjør noe som helst godt for irakerne for å forhindre en slik borgerkrig, såkalt kamp mellom sunnier og shiaer. Dette er ikke noen borgerkrig. Det er en politisk krig mellom de som støttet den amerikanske invasjonen, som er den nåværende regjeringen og dens dødsskvadroner, og det irakiske folket som stod imot, stod imot denne okkupasjonen og står fremdeles imot denne okkupasjonen. Irakerne er lut lei av administrasjonens påstand, og hvis det er noen som helst borgerkrig som foregår, sier de, skulle vi ha den nå, isteden har vi den senere, ett år senere eller fem år senere. La oss ha den nå og bli ferdig med den. Da vil vi få vårt land tilbake, vi kan gjenoppbygge det, og vi kan styre det. Vi er det folket som tilhører den gamle multi-sivilisasjonens land. Det er Mesopotamia, hvor Hammurabi satte sin første lov, den sumeriske, de oppfant skrivekunsten, den babylonske, den acadiske, den sumeriske, og alle sivilisasjonene som ble bygget omkring Tigris og Eufrat. "

Sami Rasouli

Yanar Mohammed mener det samme. Hennes bakgrunn ligner Sami Rasoulis livsløp i og med at hun var født i Baghdad i 1960, forlot landet i 1993, og vendte tilbake etter den amerikanske invasjonen.

YANAR MOHAMMED:

"Æresdrap blir noe å feire i Irak nå, og dette skjedde ikke før de siste årene vi opplevde i etterkrigstidens Irak. Når en ung kvinne blir drept – faktisk var det mer enn åtte eller ni menn rundt henne. Det var hundrevis av menn som stod omkring. Ingen av dem hjalp, men de var veldig ivrige etter å ta det opp på video med mobiltelefonene sine. Og på toppen av dette, den delen, den informasjonen som mangler i rapporten er at noen av våre lover, straffelovene, som er en del av lovene våre, de støtter drap av kvinner hvis de er 'uærbare.'

"Så det som skjedde i dette nye Irak, den såkalte frigjøringen av Irak har gjort kvinner til flyktninger inne i sitt eget land. Millioner av oss er sårbare for å bli drept, og alle våre liv er truet, og det er ingen til å sikre våre liv for oss. Politimennene stod og så på, og faktisk hjalp de med å ta den unge jenta tilbake til det stedet hvor hun ble drept. Så ved grunnlov har vi mistet våre rettigheter. Æresdrap er i økning. Kidnapping av kvinner blir det mer av nå. Vår organisasjons arbeide beviser at trafikkering av mennesker øker fortsatt, og det er ikke mye som blir gjort med det.

"Og når du ser på situasjonen, er det som om landet ble okkupert og senere overlevert til ekstremistene som var ansvarlige for 9/11. Hvorfor blir alle TV-kanalene gitt til islamister? Hvor er demokratene? Hvorfor blir ikke de støttet? Hvor er de sekulære? Hvorfor blir ikke kvinnegruppene støttet? Og vi er ett eksempel på dem. Det er som om det var en plan for å gjøre oss svakere – kvinnene, det frihetselskende folket i Irak – og å støtte ekstremistene, å gi dem, overlevere regjeringen til dem.

"Og idag hører jeg rapporter om at amerikanske media er veldig glade for at motstanden er mangfoldig, og de samarbeider ikke lenger. Som hva ville være mer miserabelt enn dette? Og et land er okkupert. Og hvis det ikke var en godt planlagt scene på plass for å bringe en bedre situasjon, venter de på at motstanden skal falle sammen? Det er en sånn katastrofe, det som skjer i Irak.

"Og allikevel er alternativet der. Det frihetselskende folket i Irak, noen av gruppene, kvinnegruppene, arbeidergruppene, ungdomsgruppene, har aldri blitt støttet. De er ikke representert i parlamentet. De er der for å bli støttet, og allikevel ser vi at all støtten går til kvinnehat-grupper, til de som driver med – som har inhumane agendaer. Og dette var okkupasjonen av Irak. Det er dette det handler om: Talibaniseringen av Irak. Det er dette vi har vært vitner til.

"Og forbrytelsen å drepe den unge jenta Du’a i den kurdiske delen av Irak, det er bare et eksempel på hvordan alle irakere nå er fanger inne i vårt eget land. Du kan ikke en gang forlate dette fengselet for å reise til land som Jordan og andre steder, fordi de lar deg ikke krysse grensen. Så det er et stort dilemma, og det er ingen svar.

Irak under amerikansk okkupasjon

"Så svaret på det, fra vår side, er forslaget at amerikanske tropper bør komme seg ut øyeblikkelig, fordi vi, Iraks folk, er ikke enige i at alle jihadistene fra rundt i verden kommer til Irak for å kjempe mot dette såkalte USA-ondet, og våre byer blir forvandlet til en fluktarena, og alle våre liv blir sønderknust. De amerikanske troppene trenger å trekke seg ut øyeblikkelig, betingelsesløst. Og vi aksepterer ikke debatten om at det vil bli et blodbad etterpå, for intet er verre enn den sekteriske krigen som vi lever i nettopp nå, og det er også en konsekvens av denne krigen. Så æresdrap, kvinner har mistet sine rettigheter, sekterisk krig, usikkerhet og til og med ute av stand til å forlate vårt land for å reise til et trygt sted, alle disse tingene skjer, og det eneste svaret på det er at amerikanske tropper må trekke seg ut med en gang. Ingen betingelser skal settes her. "

Yanar Mohammed

Yanar Mohammed er medstifter av Organisasjonen for Kvinners Frihet i Irak. Gruppen støtter kvinners rettigheter i Irak og gir husly til irakiske kvinner som jaktes på for æresdrap og sekterisk vold. Hun var født i Baghdad i 1960. Hun forlot Irak i 1993 og vendte tilbake etter den amerikanske invasjonen.

Yanar Mohammed i tilfluktshus for kvinner

Det er interessant å merke seg når Yanar Mohammed sier: ”...vi aksepterer ikke debatten om at det vil bli et blodbad etterpå...”

Dette var haukenes argument mot å trekke troppene ut av Vietnam. Det var også britenes argument mot å trekke tropper ut av Irak i 1920. I en diskusjon om den offisielle Irak-rapporten på Muslim Public Affairs Councils sjette årlige konferanse i Long Beach, California, i desember ifjor, stod Robert Fisk med Irak-rapporten i sin hånd og minnet sitt publikum på den britiske invasjonen av Irak i 1917 og siterte et telegram fra britisk etterretning i Baghdad til krigsdepartementet i London i 1920, hvor det stod at terrorister krysset grensen fra Syria. Fisk siterte også statsminister Lloyd George, som stod frem i Underhuset og sa at hvis britiske tropper forlater Irak nå, vil det bli borgerkrig.

Robert Fisks kommentar til dette var et ett av problemene med både journalister og politikere er at de ikke har med seg historiebøker i baklommene.

Robert Fisk i Long Beach